Hvorfor er ‘ulykkelig kjærlighet’ en viktig erfaring? En upretensiøs, åpen og livslang undersøkelse (2013)

«Ingen hører til her mer enn du
Om du er her eller reist
Du er rørt ved min grunn
Grodd deg fast på min bunn
Og blitt til en del av meg
Bare du!
Bare du!
Bare du er omkring
Og gjør dine ting
Du – Du – Du
Ingen hører til her mer enn oss
På jord er vi bare et blaff
Men jeg tror på noe mer
Et endeløst sted
Og alt er på grunn av deg
Bare du!
Bare du!
Bare du er omkring
Og gjør dine ting
Du – Du – Du
Jeg trenger ingen flokk
For å kjenne meg sterk
Jeg trenger ingen blinkende spott
Og applaus
Du er musikk
Du lyser min vei
Du er jubelen som bruser I meg
I meg
I meg
I meg
Bare du!
Bare du!
Bare du er omkring
Og gjør dine ting
Du – Du – Du
Ingen hører til her mer enn du
Om du er her eller reist
Bare du er omkring
Og gjør dine ting
Du – Du – Du
Bare du!
Bare du!
Bare du er omkring
Og gjør dine ting
Du – Du – Du»
(CC Cowboys:http://www.youtube.com/watch?v=ugA-TXWbQ2k )
 

«All kjærlighet er og må egentlig være ‘ulykkelig’. Det er kjærlighetens v esen at det er slik. Lykkelig’ kjærlighet er følgelig umulig, en selvmotsigelse. Forklaringen er ganske enkelt denne; alle som følger litt med i vitenskap må ha fått med seg at ‘den store kjærligheten’ og ‘den eneste rette’ er innbildninger som evolusjonen har funnet opp og innplantet i vår  følelsesmessige og seksuelle mentalitet. Det er snakk om en slags evolusjonspsykologisk illusjonseffekt, et bedrag og selvbedrag som evolusjonen har  bygd dypt inn i våre hjerner og psyker og kropper for å sikre effektiv spredning av genene. Denne handlingsdrivende illusjonen setter opp en dyptliggende fysiologisk og nevrokjemisk forankret uro i oss, og den gir oss aldri fred men driver oss ut i et evig jag etter rette partnere. Den frembringer en merkelig dynamikk i den menneskelige partnerdannelsens psykologi, der det vi sier og det vi gjør ikke lenger henger sammen. I kjærlighetens landskap finnes det derfor aldri noen ro, ingen endestasjoner, men bare en masse holdeplasser og ledsagende bedrag. Folk tror og tenker at de er opptatt av å finne den ene rette mens de i praksis jager rundt og danner mange forhold til mange rette. Folk blir rotløse, men genene blir fornøyd!» (Rubio Lapone:  ‘Evolusjonspsykologiske perspektiver på kjærlighet. En reduksjonistisk oppfatning av romantikk.’  Kyrkjebø: Krankenhaus forlag, 2010)

«Ideen om ‘den store kjærligheten’ er på et vis bare en romantiserende myte. Det betyr ikke at den er uvirkelig eller uten virkelighet, men at den eksisterer på en bestemt måte. Den finnes ikke slik fysiske ting finnes, men eksisterer på en ganske spesiell måte som det vi kan kalle en ‘imaginal ting’. ‘Engler’ deler f.eks. denne merkelige måten å finnes på med kjærligheten. Slike ‘imaginale ting’ må man omgåes på en ganske annerledes måte enn fysiske ting, de følger så å si egne lover. Blander man disse tingene sammen, da blir det rot og misforståelser. Da tror man lett at kjærlighet har en fysisk eller nevrologisk forklaring, at den oppstår som følge av kjemiske stoffer eller spesiell gjerne erotisk eller seksuell tiltrekning eller match mellom personer. Hva innebærer så den andre måten å se dette på? Jeg skal forklare: Det betyr at det selvsagt ikke finnes noen bestemt og fysisk eksisterende enkeltperson som er ‘den ene rette’ for meg eller deg. ‘Den ene rette’ skapes av oss selv, fordi vi som mennesker ønsker å innrette en egen menneskelig virkelighet som overgår den allerede gitt virkeligheten. I den ordinære verden finnes det bare utvalgte som er mer eller mindre rette for den som søker et forhold med vedkommende. ‘Den ene rette’ er kanskje mest av alt et prosjekt som vi under visse omstendigheter velger å ta på oss og mer eller mindre vellykket satser på å realisere i livet vårt. Mange gir klokelig opp og godtar realitetene. Jeg er ikke så sikker på at man vinner noe på det. Den tørre og oppgitte realismen kan gies for stor plass i tilværelsen; vi må ikke glemme at vi fortsatt som voksne menensker har et ‘imaginalt’ vesen, at vi lever i og gjennom våre egne forestillinger og ikke kun i en faktisk virkelighet. Uten den ‘imaginale dimensjonen’ til å løfte oss ut av det saklige og forutsigbare og pragmatiske tørker forhold mellom partnere langsomt men sikkert ut, og da hjelper det heller ikke med ‘god’ sex eller terapeutiske remedier.» (Sidreh Kanutta Kinn: »Kjærlighetens innbildning eller om den ‘imaginale’ kjærligheten». Florø:Forlaget RettVest, 2012)

» I det gamle samfunnet var området for dannelse av partnerskap  gjennomsyret av en slags seigflytende treghet fordi det var bundet opp i klassemessige forhold, begrenset økonomi og krav om forsørgelse, og styrt av sterke verdimessige tradisjoner og konvensjoner. Den følelsesmessige og mellompersonlige komponenten i dannelse av forhold var så å si vevd sammen med en ramme og kontekst av eksterne betingelser som  ‘overdeterminerte’ forholdet og løftet det ut av det individuelle følelsesmessige rommet.

I våre dager har dette viktige området av livet blitt mer frikoblet fra samfunnsmessige påvirkninger av den gamle typen og  har dermed sunket inn i det individuelle følelsesrommet; det har også blitt mye mer lettlytende og overlatt til tilfeldigheter. Samtidig har naturlig nok andre tidstypiske påvirkninger tatt over pregingen av forholdsdannelse og ikke minst  oppløsning av forhold. Det som er mest åpenbart er en slags økt ‘omsetningshastighet’ og hvor mye ‘løsere’ moderne forhold er; folk danner kvikke partnerskap og (for-) bruker dem like fort opp for så å skifte til nye partnere. Prosessen foregår nå i et tempo som antagelig ingen andre samfunn har gjort mulig tidligere og som virker nedbrytende og forstyrrende både på andre tilknyttede samfunnsmessige forhold (som f.eks. foreldre-barn relasjoner) samt på enkeltpersonenes psykologiske og sosioemosjonelle balanse. Den nye oppjagete samfunnsmessige dynamikken som styrer dannelse av partnerskap – og som helt klart er påvirket av et like oppjaget kjøp-bruk-kast konsum-samfunn for rask omsetning av varer og tjenester  -er i økende grad en belastning for overleverte ideer om kjærlighet og følelsesmessig forankrete varige forhold og for våre ideer om følelsesmessig lykke og ulykke.  Det dominerende mønstret med serier med mer og mer kortvarige og mislykkete partnerskap medfører at det utbrer seg økende usikkerhet og rådvillhet hos moderne mennesker om den kjærlighetsideologien som har preget tankegangen om det å leve i partnerskap, det å inngå forhold til en samlivspartner.

Vi spør oss selv: Er det noe som heter genuint lykkelige forhold’? Hva innebærer egentlig lykke og ulykke i et forhold?  Finnes det en viss mengde av et slags ‘magisk virkestoff’  eller kanskje mer en kombinasjon av ‘virkestoffer’ i forhold som gjør at de oppleves som mer eller mindre lykkelige eller ulykkelige? Hva er eventuelt dette ‘virkestoffet; har det med en slags kjemisk match, god kommunikasjon og åpenhet, ubetinget akseptering eller andre ting som  erotisk tiltrekning eller at partneren ligner på eller minner om signifikante personer i ens livshistorie?

Jeg snakker ikke om foreldrekjærlighet og slike ting men om forholdet mellom to som er kjærester og elsker hverandre, som eksklusivt velger å holde seg til hverandre i et forhold? 

Det er jo ikke snakk om digitale verdier, som ‘av’ og ‘på’?  Enten-eller? Eller sort og hvitt?  Vet vi egentlig hva vi snakker om?

Er ikke hele dette overopphetede og overstimulerte området av menneskelig erfaring et eksempel på vår voksende forvirring over oss selv? Tross enorme materielle og teknologiske fremskritt og den jevne propagandaen i regi av psykologisk vitenskap og opplysning turer folk fram i livene sine uten å ane om det finnes noen holdepunkter å gripe fast i og hva om styrer de tingene de holder på med. Forvirring og en tilsynelatende ubegrenset frihet danner en luguber kombinasjon; etterhvert må naturlig nok tingene skli fullstendig ut; bare ta en kikk på hva som holder på å skje med unge moderne mennesker i det som på overflaten ser ut som et velregulerte samfunn! Bla litt i avisenes weekendutgaver og magasiner og kjendisukeblader som ‘Se og Hør‘, ta en kvikk kikk på reality-oppleggene i fjernsynet.

Da hjelper det ikke med velmenede psykologer og alskens terapeuter som betrakter tilværelsen og alt den rommer som en slags mentalhygiensk rekreasjonsarena for å tilfredstille lyster og behov på sunne måter. De fyrer jo bare opp under forvirringen, de kaster bensin på bålet og fremmer sykdommen som de gir seg ut for å kunne kurere. Hva annet er å vente enn økende forvirring i en tid da alle kompassløse sjeler  utrustet med hypertrof selvtillit og frihet nok til å  gå seg vill og rote det skikkelig til for seg selv og andre?

Jeg har de siste årene spurt folk som lever i varige og tilsynelatende lykkelige forhold om hva som er hemmeligheten, hva det er som utgjør lykken eller gjør at de er lykkelige i forholdet. 

Hva  svarer disse sjelene som har funnet koden for lykken i forhold?  Hva har de av hemmelige oppskrifter å berette om? 

Svarene er for det meste forstemmende intetsigende; folk som befinner seg i lykkelige forhold lirer av seg utrolig trivielle og overflatiske svar. De hevder med overbevisning at de lever i et lykkelig forhold, men aner ikke hva det går ut på! Men så er det bare å minne seg selv på om at man kan spise uten å ha den ringeste anelse om hva fordøyelse egentlig fgår ut på.

Det med lykke i forhold er i allefall ikke noe enkelt; såpass vet vi. Egentlig er det til å bli forundet over hvor paradoksalt dette med lykkelige forhold kan være.  Bare se her; for det første er det såkalte lykken så lett på fot at man ofte ikke merker at man er lykkelig mens man opplever noe! Jeg gjorde tidlig den oppdagelsen at lykke overraskende ofte er  noe man først innser post faktum,. Mens man opplever noe bestemt aner man ikke at man er lykkelig; først i etterkant når man ser tilbake på hvordan det var eller kjentes demrer det for en hvor lykkelig en var. Uten at det var klart mens  en var i situasjonen, da var en altfor opptatt med det som foregikk til å få med  eg at lykken  var innom på en sjelden visitt iten at en fikk det med seg. Og der er kanskje enda mer komplisert, det har hendt at jeg har opplevd vanskelige ting og vært helt ute å kjøre i et forhold, følt meg ulykkelig rett og slett og aller helst ville ha stukket av fra hele greia. I ettertid har jeg sett at selv slike ulykkelige episoder der mye går galt kan utgjøre vesentlige ting i et forhold, de kan være en ingrediens i det som former et forhold ltil et ykkelig forhold. Det er ikke slik at forhold uten gnisninger og trøbbel nødvendigvis er mest lykkelige, Vi har å gjøre med noe som ligner Espen Askeladd-metoden, der man rusler rundt  i tilværelsen og samler med seg en masse saker om i bunn og grunn er trivielle unyttigheter men som en annen gang viser seg å være gull vært! Forstå det den som kan! Det er kanskje ikke så rart at det med å finne lykke sammenlignes med å ville fange regnbuen!» (Fernando Persa, ‘Hvorfor  forhold som rommer ulykkelighet er å foretrekke. Om å unngå å bygge forhold på bedrag og livsløgner’; Utvik: Fargarforlaget, 2013)

 

Forbemerkning:

“If I am to stay alive, I am bound to continue to get love wrong, all the time, but not to cease wooing, for that is my life affair, love’s work.” (Gillian Rose)

c Second_Dimension_by_celsojuDet er så altfor lett å misforstå meningen med livet; de fleste gjør akkurat det. Det er egentlig bare noen få som får med seg poenget med det hele. Selvbedrag er over oss hele tiden. Vi føres bak lyset av forførende tilbøyeligheter i vårt eget vesen, i vår egen natur. Det er vanskelig å stå imot alle de føringene som andre personer legger på oss; vi avledes fra det vi selv står for. Det er vanskelig ikke å la seg friste og fornekte seg selv. Ta bare alle våre innbildninger om lykke og ulykke i livet.

Mange drar den villedende slutningen at vi er her for å være lykkelig. Å søke lykke betraktes som selve livsformelen av de aller fleste mennesker. Enhver som har undersøkt forutsetningene for sin egen lykke vet av egen erfaring at dette fører galt avsted; en slik livsform gir gale svar på nesten alle spørsmål man står overfor i sin tilværelse.

Som den tyske filosofen Arthur Schopenhauer forlengst har demonstrert hinsides enhver tvil, er det ikke tilfelle at vi er her for å være lykkelige; heller tvert imot. Det beste vi kan gjøre for oss selv og hverandre er faktisk å forsøkte å forstå den rollen som ulykke og det kompaniskap ulykkelighet uungåelig holder med alle mulige slags elendighet og fortvilelse spiller i våre liv. For, som de største tenkerne for lenge siden har funnet ut, det aller beste ville være om en aldri var født. Det nest beste, når en først har blitt kastet inn i verden mot sin vilje, er å finne ut hvorledes en bør forholde seg til den dype trangen etter å finne livslykke.

escherVi kjenner alle godt til at mens lykke er forbigående og en heller flyktig gjest selv om vi legger ned alle mulige slags anstrengelser for å jakte på den og finne den, står ulykkene ganske enkelt i kø og vi trenger ikke engang å å oppsøke dem. De dukker opp ubedte og uten at vi trenger å invitere dem. Men dessverre er vi lett å forlede av den lille smak av lykke vi av og til kommer bort i; som forblindete nattsvermere lar vi oss forføre av jakten på lykken, vi trekkes mot og inn i flammenes lys mens den egentlige sannheten om våre liv blir liggende i stummende mørke.

For noen år siden møtte jeg i psykiatriens dypeste korridorer et alvorlig psykiatrisk tilfelle. Det er snakk om en mannlig sjel som i årevis var innesperret og tildels sperret seg selv inne på et bunkersaktig rom på en lukket psykiatrisk post. Pasienten som jeg her gir navnet Rubio Lappone slik at leseren lettere skjønner at det er snakk om en virkelig person under et konstruert navn, er en merkelig hybrid. Han er som sagt langtidspasient i psykiatrien, og på samme tid er han en utforsker av psykiatriens landskap, både gjennom seg selv om offer eller pasient og som observatør og en som undersøker den psykiatriske virkeligheten med dens kunnskapsspill og ideverden, aktører og remedier. Rubio Lappone levde lenge i det han med et merkelig uttrykk omtalte som dobbelt eksil. For det første befant han seg i eksil fra det normale samfunnet og normaliteten selv som han fant seg ytterst dårlig til rette innenfor. Og i tillegg et slags indre eksil innenfor det psykiatriske landskapet  – på et vis et steg lenger inn i psykiatrien hemmeligste rom –  fordi han heller ikke gikk særlig godt overens med den kategorialt ordnete og striglete galskapen som i dag går for å være psykiatri. Han foretrakk f.eks. heller å gjøre rikelig nytte av den frie tilgangen til psykoaktive medikamenter fordi han dermed lettere utholdt den dype eksiltilværelsen; mens han vendte ryggen totalt til de vanlige formene for psykoterapier og da særlig såkalt kogntiv terapi, som han betraktet som herskesyke psykiateres tildekte og andsforlatte forsøk på å oppdra pasientene uten at de trenger å innrømme at det er det de holder på med. Jeg spurte han etter en stund om hva han trodde hadde gått galt i livet hans, hva han led av. Han ble sittende i den tunge skinnstolen mens han tenkte seg lenge om før svaret kom sammen med et megetsigende smil som lyste opp den elelrs så sammenbitte munnen:

«Jeg har hele mitt liv – helt siden jeg var en aktiv og livsglad 5-årig guttunge inne i en liten fjordbygd  – helt siden da det gikk opp for meg hvor sterkt jeg elsket verden, hele verden og alle menneskene i den. Helt siden dette øyeblikket  som traff  meg som et overjordisk lys, helt siden da har jeg vært klar over at jeg lider av en alvorlig og varig kjærlighetsorg, jeg lider av en livsvarig og uhelbredelig ulykkelig kjærlighet. Psykiatrien kaller selvsagt plagene mine for en eller annen sykdomsdiagnose, der har man glemt at mennesket er et metafysisk dyr som  ikke trenger å være psykisk syk for å lide som følge av seg selv og sin tilværelse, Min skjebne er at det ikke finnes noen kur for en slik metafysisk lidelse, uten kjærligheten selv. Bare kjærlighet kan helbrede ulykkelig kjærlighet, intet annet.»

Det mannen som da var midt i tredveårene ga uttrykk for, traff meg som et knyttneveslag et eller annet sted i nærheten av hjertet. Siden den gangen har jeg kjent det nesten kroppslig, jeg har hatt en anelse om noe av det samme som han påstår, at vi kan lide av ulykkelig kjærlighet gjennom hele livet og at det paradoksalt nok ikke finnes annen kur enn kjærlighet.

Er det da noe å la seg forundre over, at jeg helt siden jeg første gangen hørte historien, har vært fascinert av Søren Kierkegaards ‘ulykkelige’ kjærlighetshistorie med frøken Regine Olsen?

Regine Olsen, circa 1870s

For en tid siden bestemte jeg meg for en gang å undersøke dette kjærlighetsforholdet nærmere når forholdene lå til rette for det. Tiden er nå inne.  

Som ledd i et større prosjekt der jeg ønsker å gjøre en bred undersøkelse av fenomenet ‘ulykkelig kjærlighet’ vil jeg også ta for meg forholdet mellom Kierkegaard og hans fr. Olsen. På samme måte som ‘Inferno’ eller Helvete på mange måter er et mer interessant sted befolket av mer fascinerende skikkelser enn ‘Paradiso’ eller Paradiset, så er ulykkelig kjærlighet mer interessant og utfordrende både for hjernen og for hjertet enn lykkelig kjærlighet. I en viss forstand er det bare ulykkelig kjærlighet som er sann kjærlighet, den lykkelige varianten er så gjennomsyret av gjensidig bedrag og avhengigheter at den bare er en skygge av det den gir seg ut for å være. Dersom man ønsker å bli fortrolig med kjærlighetens vesen og verdi i menneskelivet, da må man våge å ta inn over seg den ulykkelige kjærligheten.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s