Å bli syk med kreft gjør oss til pilegrimer. Kreftsykdom som pilegrimsferd eller om å finne tilbake til den indre veien gjennom livet (2013)

34996_10200853314952070_33272975_n

«Det første skrittet for enhver pilegrim lander ikke på veien, men et sted i fantasien.» (Gregoria Frank: ‘Øynenes hukommelse’, 2000)

SammendragÅ bli rammet av kreft og deretter leve som kreftsyk tar ofte lang tid; det er sjelden noe som går over etter kort tid. Det hevdes fra kompetent (som det finnes så mye av i våre dager der snart ingen er inkompetente i noe som helst) hold at det finnes over 200 forskjellige kreftsykdommer med sine spesifikke plager og forløp. For den kreftsyke begynner en ny ofte langvarig reise, en videre reise som kreftsyk og noen ganger som ‘merket av døden’ eller ‘døende’. Det er en annen slags reise, som man som frisk ofte ikke helt forstår eller orker å forstå.

Hvorfor skal nå friske folk bruke tankekraften sin på å forstå hvordan verden og livet ter seg for kreftsyke og døende sjeler?

Anguish_-_George_Dergalis‘Kreftpilegrim’ eller om å lære seg å vandre videre gjennom livet som kreftsyk

Kreft er vår tids altoverskyggende sykdom, folkesykdommen over alle andre sykdommer. Mens pest og infeksjoner var en konstant trussel og tok ut store deler av befolkningen gjennom historien er de mer enn 200 ulike kreftsykdommene vår tids svøpe: Opp mot 1 av 2 menn og 1 av 3 kvinner til å bli syke med kreft i vår moderne tid.

Mer enn 11000 dør av og over 30 000 mennesker får hvert år kreft i Norge, dette tallet øker langsomt men sikkert.  Mer enn 200 000 nordmenn lever nå som kreftsyke personer eller såkalte kreftoverlevende, med alt det innebærer av følger for daglig tilværelse, familie, økonomi, jobb, osv.. I snitt går det tapt 15 leveår som følge av kreftsykdom.

Dette er en formidabel helsemessig, samfunnsmessig og menneskelig utfordring som vi såvidt har tatt inn over oss og  begynt å forholde oss til i full målestokk.  Ingen blir født med kreft, såvidt jeg vet. Noen få barn og unge får riktignok kreft ganske tidlig, men den store majoriteten møter kreftutfordringene senere i livsløpet. De aller fleste som blir kreftsyke har derfor levd en forholdsvis lang stund som kreftfrie og stort sett friske mennesker før de begynner på det nye livet med kreft. Noen snakker om det nye livet etter at de har blitt rammet av kreftsykdom som en annen slags ‘reise’, nettopp fordi kreft gjerne er en langsom sykdom som følger en kortere eller lengre tid gjennom livsløpet.

Reisemetaforen er mye brukt for å angi det forhold at man beveger seg mens man er alvorlig syk, så å si gjennom nye landskaper. Tingene endrer seg underveis, lite forblir det samme, man forlater noe og kommer frem til andre ting. Vi trenger ofte fungerende metaforer for å skjlne, fange opp og uttrykke noe som vanskelig kan omtales på en saklig og bokstavelig måte. Noen ganger brukes kanskje reisemetaforen for mye og forlettvint om slike ting.

Som kreftsyke har noen reist kort, andre langt. For noen få særs uheldige – det er barna –  er det snakk om en kort reise som friske og ofte en svært varierende reise som kreftsyke. Deres strevsomme ferd under kreftens tegn skal jeg ikke skrive så mye om fordi jeg kjenner den for dårlig og fordi det smerter meg mer å sette meg inn i så mye ulevd liv.

De fleste som blir syke med kreft har til alt hell en lengre reise bak seg før de rammes, innhentes, ‘får’ dette som kalles kreft og som egentlig er så mange ulike sykdommer og plager. Kreft er ikke bare en skrekkelig sykdom, den er snill på det viset at folk får lov til å leve ganske lenge før de ‘får’ kreft. De har en lang reise bak seg som friske og sunne og utrustet med livets gave både i kropp og sjel. Før-kreftlivet skal jeg naturligvis ikke skrive om her, det er det livet de fleste andre skriver om.

Det finnes også et mellomspill i kreftprosessen, kreft er som de fleste andre ting i livet en ‘overgang’ mellom førkreftens tid og etterkreftens tid. Dersom vi skal lage et fagspråk handler det om precancer fasen og postcancer fasen, men det passer dårlig å snakke på denne litt omstendelige måten her selv om den nok kan være opplysende og hjelpe oss til å tenke klarere.

Folk som er kreftfriske tror gjerne at de er kreftfriske hele tiden. Kroppen tikker og går til tross slike plager som influensa og gangspjæra og forkjølelser og leddsmerter og hodepine når dagene blir mørke og kalde utover høsten. Mange av oss er ikke så kreftsfriske som vi går omkring og tror. Kreftsykdommen slår som kjent ikke til med et slag, den virker først i det stille og har gjerne vart en stund før den merkes eller blir oppdaget. For alle finnes det et spesielt sannhetens øyeblikk da man får vite og vet at man ‘har’ kreft. Dette ene øyeblikket i ens liv er et stort veiskille, fra da av går livsferden videre en kort eller lang stund, men den fortsetter på en annen måte, i andre retninger, med andre byrder og bekymringer og gleder og fornøyelser.

3 kommentarer om “Å bli syk med kreft gjør oss til pilegrimer. Kreftsykdom som pilegrimsferd eller om å finne tilbake til den indre veien gjennom livet (2013)

  1. Bruker vi ikke hele livet til å finne en indre vei som stemmer med den ytre veien? Livet er jo livstruende i seg selv. Vi er ikke avhengig av en livstruende sykdom for å se det. Men naturligvis, hver og en av oss kan ikke se hvordan de andre opplever det. Vi ser alle gjennom våre egne opplevelser. Den største forskjellen mellom oss mennesker på dette med døden ligger nok i alderen. Jo yngre en er jo mer «urettferdig» virker nok døden. Vi får et mer avslappa forhold til den etterhvert. Jeg er 75 år, har hatt to hjerteinfarkt og vet at døden kan komme når som helst. Den skremmer meg ikke, men jeg føler bare en viss irritasjon om den skulle komme for tidlig, jeg er ikke helt ferdig med skrivinga mi enda. Skriving hjelper mot det meste.

    1. Hei; takk for svaret. For meg er det du skriver fint og ok, men jeg har vanskelig for å
      ‘fastslå’ at disse tingene en gang for alle er ‘slik eller slik’, og så ferdig med det. Jeg liker å ha et utforskende forhold til dem, la dem tale så å si på egen hånd og ikke ha et fiks ferdig svar. Det er med det indre i oss menensker og en indre vei er for meg en stor utfordring og ikke noe man kan sette på en enkel formel. Jeg strever med ‘den indre veien’ hele tiden, ikke minst fordi den moderne tilværelsen er såpass overflatisk og utvendig. Jeg tror at egentlig bare veldig få av oss ‘bruker livet til å’ finne …… som du sier, tvert glemmer vi midt oppe i rotteracet å ta med oss disse tingene. Den indre veien ligger der ikke, men er noe hver og en av oss må gjenoppdage i seg. Jeg vil påstå det motsatte av deg, at vi har vanskelig å oppdage ‘et indre perspektiv’ og at vi ikke engang vet om vår egen mangel. Når det gjelder døden er i allefall ikke jeg ‘skråsikker’ på noe som helst, om jeg er redd eller ikke. Jeg merker at det på samme tid er mange ulike måter som døden ‘rører’ meg på, noen fornuftige men andre kan være voldsomme og komme om natten.

      1. Jo, jeg er enig i at svaret ikke en gang for alle er slik eller slik. Det er vår søken etter en indre vei som stemmer med den ytre, altså det å søke som er der hele tida. Når vi blir roligere i forhold til døden og nærmere det vi oppfatter som mulige svar, kan det like gjerne være fordi vi er blitt sløvere og ikke ser feilmarginene så lett som før.

        Men uansett så hjelper skrivingen oss veldig bra på vei. Det er lettere å holde fast på noen tanketråder når det er skrevet.

        En av de setningene jeg formulerte da jeg var mye på leting var: Meningen med livet er å skape mening, noe annet ville være meningsløst, og dermed er litt mening skapt.

        Det finnes alltid noe ukjent for oss mennesker, og jeg er langt fra et av de menneskene som kjenner til mest her i verden. Men jeg har lært meg å leve vitende om min egen uvitenhet framfor å skape troskonstruksjoner som rakner når man går dem nærmere etter i sømmene.

        Det er klart at kroppen kan skape angst om natta uavhengig av de kloke, rasjonelle tankene vi har hatt om dagen. Det kjenner jeg igjen fra de førti åra jeg hadde med krigstraumer. Men heldigvis har vi jo evnen til å skyve angsten bakover i køen om dagen.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s