Fra psykiatrisk behandling til ‘selvomsorg’: Michel Foucaults filosofi som kritikk av den tekniske oppfatningen av behandling ved psykiske lidelser

«Det å leve (er) i seg selv en terapi som gir mening.» (David Winnicott)

«Det er egentlig merkelig at jeg ikke har forstått såpass tidligere, etter snart 40 år som psykolog; hva som kreves egentlig for at  psykologisk kunnskap og psykologiske metoder skal kunne brukes av folk som har behov for hjelp til å løse sine problemer? Dvs. hva det innebærer at psykologiske kunnskaper og metoder utformes på måter som gjør det enkelt for pasientene selv å anvende dem slik at de dermed blir mer ‘brukervennlig’ ?

Fagpsykologien har utviklet seg enormt siden mine studiedager. Den fremstår mer og mer som en strømlinjeformet teknisk disiplin som rommer et stort arsenal av empirisk dokumentert nyttig kunnskap og tekniske fremgangsmåter som kan anvendes på folks mentale og atferdsmessige fungering og problemer. Folk kan også læres eller trenes opp til å anvende den på seg selv og sine problemer. Dette blir gjort stadig oftere. Men fagpsykologien er i det store og hele en ‘tredjepersonspsykologi’ som pretenderer å være ‘objektiv –  den handler om personer som et ‘han’ eller en ‘hun’  som har definerbare problemer og plager som psykologen kan observere og intervenere overfor. Dette er helt sikkert en viktig side av vår psykologiske kunnskap. Men det er ikke nok; i tillegg kreves det noe vi kan kalle en emisk psykologi eller en ‘førstepersonspsykologi’. Dette er en subjektiv forankret og levd psykologi som personer utvikler i samhandling med andre og seg selv . Den ligner følgelig mer på personlig litteratur og handler om et sett av flytende og selvutviklede selvbeskrivelser og selvtolkninger og selvteknikker som personene selv utformer mens de lever sitt liv og mestrer sin tilværelse. Førstepersonspsykologien er avgjørende for gode psykologiske behandlingsprosesser der pasienten er den viktigste terapeuten. Men den er stort sett oversett eller underkjent av fagpsykologene og psykiatere som knapt har innsett dens viktige rolle. Førstepersonpsykologien blir i våre dager både for dårlig forstått og får altfor lite oppmerksomhet som faglig område. Når fagpsykologene tar den i bru, reduseres og omgjøres den fort til en ‘objektiverende’ tredjepersonspsykologi der han eller hun skal løse og fikse empirisk definerte problemer. » ( Ferando Persa: ‘Om førstepersonspsykologiens plass innenfor psykologifaget’. RefleksjonsNotat, Helliglunden, 2014.)

«Folk har lett for å innbille seg at psyken kan være varig harmonisk, konfliktfri. At man kan finne mental balanse og befinne seg i en slags fortløpende mental velvære. Det er langt fra tilfelle, det er heller motsatt. Psyken oppfører seg som det den franske antropologen Louis Dumont beskrev som et ‘floket hierarki’, dvs. et system som henger sammen slik at det konstant er i fare for å bli snudd opp-ned. Som den franske filosofen Jean-Pierre Dupuy sier det; vår mentale orden inneholder uorden, samtidig som det er dens motsetning. Når en slik orden kommer i krise, da er ingenting lenger som det var. Kaos overtar, godt blir ondt, og ondt blir godt. Man møter sitt eget indre mørke. Man kjenner ikke igjen seg selv. De vise grekerne hadde et ord for krisen når vår indre orden bryter sammen; ‘panikk’. Panikk kommer fra navnet til den greske natur- og skogsguden ‘Pan’ som kunne sette unkontrollerbar skrekk i individer og grupper. Vi vet at panikk genereres innenfra, den ble rommet og inneholdt av den orden som den medvirker til å ødelegge. Når man kommer i panikk kjennes det allikevel ut som om trusselen kommer utenfra, den eksterioriseres til noe ytre som man trues av. ‘Panikk’ slik den oppleves er naturligvis også beslektet med paranoia og følelse av å bli forfulgt og overvåket av andre. Ved utbrudd av panikk er det om å gjøre å finne et fast ytre og troverdig støttepunkt som kan bringe den under kontroll. Psykens orden og harmoni kan slik den er satt opp aldri være varig, det handler om at den inneholder i seg trusselen om sin egen kollaps. Når det gjelder psykens fred, trenger vi ikke ytre fiender; fienden er allerede innenfor. Når vi fungerer godt må vi derfor alltid ligge i indre emosjonelle fredsforhandlinger og forsøke å oppnå våpenhvile med oss selv. Dette er noe vi må lære oss – å unngå å utfordre vår egen sjelefred eller ta for store sjanser med den; den Delfiske visdommen brukte uttrykket ‘kjenn deg selv’. Det kan egentlig like gjerne kalles selvteknikker eller selvomsorg, altså praksiser for å ha omsorg for oss selv.» (Fernando Persa; ‘Hvorfor er endelig sjelero noe man aldri kan nå?’ Et lite notat i andledning kveldslig ettertanke på min 60-årsdag’. Herradura/Andalusia,  julaften 2009)

«Sannheten er at vi er så langt fra å være overlegent klar over hva som foregår i et vellykket møte mellom terapeut og pasient at vi ikke har noen rett å se ned på  tradisjonelle healere og deres praksiser. I stedet for å være nedlatende med dem, ville vi tjene på å undersøke muligheten for at de kanskje har noe å lære oss.» (Anthony Stevens)

«There is a technology of the constitution of the self which cuts across symbolic systems.” (Foucault ,1988, 369).

 «Omsorg for selvet … innebærer et forhold til den andre…Man trenger en veileder, en rådgiver, en venn, noen som kan være sannferdig med deg.” (Foucault, ‘The Ethics of the Concern for the Self as a Practice of Freedom’)

564985-30819-5Innledning: Mentale forstyrrelser og lidelser er over oss; vi møter dem i avisoverskrifter, i mediareportasjer, i rettsalene, i skolene, hos militært personell og hos veteranene, i naboskap og familie, og sist men ikke minst hos oss selv. En stor andel av vestlige befolkinger i alle aldersgrupper har til enhver tid og gjennom livsløpet, behov for behandling for det som defineres som psykiske lidelser. De fremstilles som egen adskilte sykdomstilstander som kan avhjelpes gjennom adskilte behandlingsopplegg, medikementalt eller psykoterapeutisk.

Mentale lidelser har gått fra å være en individuelt halvt-hemmelig til en er en offentlig samfunnssak. Vi er alle opptatte av og oppsatte på hvorledes psykiske lidelser kan gi minst mulig kadevirkninger og  best kan forståes og behandles. Ved den minste personlige belastning og uregelmessighet, for ikke å snakke om grovere hendelser som selvmord og mord og misbruk, mistenker vi at det ligger mentale forstyrrelser til grunn. Mellompersonlige forhold og vårt forhold til oss selv preges av at vi bærer på beredskap for ‘psykiatrisk mistanke’ eller ‘mistankens hermeneutikk’; vi vet at ingen normalfasade kan  garantere normal fungerende mentalitet.

Håndteringen av mentale lidelser står høyt oppe på dagsordenen i moderne vestlige statssamfunn. En velfungerende samfunnmessig og økonomisk orden er avhengig av ordnet og forutsigbar og voldsfri atferd og kommunikasjonsevne hos individene.

426924_3165342809394_1555784756_n

Normal og unormal mentalitet

I tradisjonell oppfatning fantes det et tydelig skille mellom det å være mental normal og unormal; det å være mental uforstyrret ble betraktet som ‘normaltilstanden’. Myten gikk på at normale mennesker bare har normale mentale problemer.

Dette skillet er løst opp ved fremveksten av helt nytt og mer aktivt paradigme for mentale forstyrrelser. I den nye oppfatningen er vi alle utsatt for ulike grader og typer av mentale forstyrrelser, stress og feilfungeringer; dette er en utfordring som den enkelte må lære seg å håndtere og moderere i sine liv. Den moderne psyken er ikke lenger enten normal eller forstyrret, den må arbeide på seg selv ved hjelp av proaktiv og reaktiv selvomsorg fordi den hele tiden er en skjør psyke. En sårbar psyke som har som oppgave å lære seg teknikker for å stabilisere og beskytte seg selv. Innenfor det somatiske helsevesenet har man sett fremveksten av ‘helsisme’  der det å ivareta og forbedre egen helsetilstand ved å legge opp til en gjennomtenkt livstil, fysisk aktivitet, diett og kosthold, nærmest blir en besettelse. Kanskje finnes det allerede en tilsvarende ‘mental helsisme’;  en innstilling der man er sterkt opptatt av å bevare og oppnå følelsesmessig velvære, livslykke og ikke minst å forsøke å unngå emosjonelt sett ‘toksiske’ og belastende personer og situasjoner. Opptattheten av egen mental velvære fører altså paradoksalt nok til en skjult avvisning av kontakt med individer som kan være forstyrrete og belastende for en selv.

Undersøkelser over flere tiår har demonstrert at et forbausende høyt antall vestlige individer har forskjellige former for psykiatriske plager som gjør at de har behov medikamentell og/eller psykologisk behandling. Fremstillingen av normalfungerende sosiale aktører i sosialiseringsprosessen og trusselen fra forstyrrelser, mangler og sårbarheter for normal menneskelig fungering er i seg selv blitt et av samfunnets største utfordringer og utgjør en moderne risikosone. Forstyrrete enkeltpersoner og og deres atferd har blitt et prioritert politikkproblem ved at de i kompliserte samfunn representerer en økende belastning og trussel både for seg selv, sine nærmeste og sine sosiale omgivelser. Det mentalt forstyrrete individ lever i et smertefullt forhold til selv, men for det fungerende samfunnet utgjør det en potensiell trussel og en ordensutfordring.

Delusions-4d98e245d8405_hiresDet er ikke til å bli overrasket over at etterspørselen etter psykologisk og psykiatrisk ekspertise og behandling på noen få tiår har  mangedoblet seg i vestlige land. Samtidig med veksten i behovet for psykologisk forståelse og behandling har det vokst fram et panorama av forskjellige psykoterapier og et omfattende diagnoselandskap som definerer og forklarer det som fremstår som et utall av forskjellige mentale lidelser og sykdommer folk kan bli rammet av.

3750_4890181289278_1090482125_nEn stor andel av befolkningen  – kvinner, menn, barn, unge eldre – rapporterer i epidemologiske undersøkelser og opplever selv i sine hverdagslige liv å være plaget av mentale forstyrrelser som de føler at de ikke kan håndtere selv og som de trenger andres hjelp for å få bukt med. De oppfordres til og søker selv et spekter av profesjonelle psykologiske terapeuter for å få deres behandlingshjelp for plagene sine. Folks opplevde mentale plager og problemer omdefineres, forklares og bearbeides gjennom en prosess strukturert ut fra et omfattende rasjonelt vitenskapelig språk og tekniske fremgangsmåter og metoder.

Det kan være liten tvil om at forandringen i måtene mentale problemer oppfattes og møtes av enkeltpersoner og samfunn og ikke minst det som noe upresist omtales som ‘medikalisering av livsproblemer’ ikke bare er en nøytral og teknisk prosess men noe som har vesentlige følger for hvordan vi forstår og forholder oss til oss selv som individer og som selvstendige aktører i samfunnmessige sammenhenger.

Den britiske sosiologen Frank Furedi skriver i sin psykiatrikritiske og samfunnskritiske bok om ”Terapi-kulturen” (2004) at:

”det er virkelig en trist tingenes tilstand at så mange av oss søker fortrøsting og bekreftelse gjennom en diagnose. Omforminga av sykdom til en identitet er potensielt et alvorlig problem for det offentlige helsevesen. Men viktigst av alt er at det indikerer at et regime med sjølv-begrensning har blitt institusjonalisert” (s.203)

Furedis hypotese er at den korte veien til og det etter hvert selvsagte i medisinsk-psykiatrisk diagnostisering av mentale særegenheter, lidelser og plager innebærer at vi som sosiale aktører opplever et endret forhold til ens selv, ens opplevelse og atferd og samfunnet vi lever i. Resultatet av dette endrete forholdet er ifølge Furedi et mere passivt  og selvoppgivende, sårbart og svakt selv som i økende grad er avhengig av andres mentale tjenester for å kunne fungere.

Det moderne ‘forbrukerselvet’, så å si.

tightrope-1Vi tar kanskje halvhjertet del i denne moderne tekniske mentaliteten og den vitenskapeliggjorte og saklige samtalen om oss selv og hverandres liv. Men vi merker det; alle de nye ordene bruker oss mere enn vi har nytte av dem til å komme nærmere og til bunns i de tingene som opptar oss. Vi føler at vi på en forunderlig måte ikke treffer det vi ønsker å snakke om, vi snakker oss bort fra oss selv med disse nye biologiske og objektive ordene og begrepene, vi snakker forbi noe viktig i oss selv med dette saklige og veldefinerte språket og vokabularet, vi snakker ikke lenger til og med oss selv. Det er snakk og et fagspråk som utgjør en faktor i fagpsykiatriens hegemoni over en hverdagsnær folkepsykologi. det bringer oss heller ikke nærmere til hverandre, det nye nevrospråket er jo et språk for å snakke om andre og oss selv og ikke med andre og oss selv. Først gir disse vitenskapene, utøvende psykologer og psykiatere, seg ut for å låne noe fra oss, de får på et vis lov til å snakke om vår opplevde virkelighet i det nye språket og ved hjelp av de nye begrepene – uten at vi merker det begynner de å gi oss tilbake et annet språk enn det de lånte av oss, et vitenskapelige språk som så bare gjør oss stumme og mer forvirrete når det gjelder vår egen opplevelse. Det moderniserte og saklige vitenskapsbestemte språket går fra utsiden og inn til det som er tilgjengelig denne veien –  det kan ikke hjelpe oss på den vanskelige veien fra innsiden av oss selv  og ut til virkeligheten og verden og alle menneskene. Det kjenner ingen er bare en mangefull vei fra innsiden.

Filosofen og visdomsforfatteren Peter Kingsley sier det slik:

“Vi ønsker alltid å lære utenfra, gjennom å ta opp i oss kunnskap fra andre mennesker. Det virker tryggere slik. Problemet er at det alltid er andre menneskers kunnskap. Vi har allerede alt vi trenger å vite, dypt inne i mørket inni oss selv.” 

Selvkultur og eksistensens estetikk: En annen slags psykologi med individet som selvformende

1217 bks bwSAID_deDen franske filosofen Michel Foucault var på 80-tallet utvilsomt det best kjente filosofnavnet i verden. Til tross for den sentrale stillingen han hadde var Foucault inne i en personlig og filosofisk krise når det gjelder filosofens rolle. Han vendte blikket mot de filosofiske skoleretningene i antikkens grekenland og de asketiske og monastiske ørkenfedrene i den tidlige kristendommen for å utforske spørsmålet om et filosofisk liv og et liv ‘i sannhet’.

Hva ‘vendingen mot antikken’ og de nye begrepene om selvets hermeneutikk og selvets konstituering betyr sett i sammenheng med hele Foucaults verk, blir fortsatt diskutert og er emnet for denne artikkelen. Foucault svarer selv på dette i sine foredrag om ‘Selvets teknologier‘ (1988):

“Jeg er mer og mer interessert i interaksjonen mellom en selv og andre og i teknologiene for individuell beherskelse, historien om hvorledes et individ handler på seg selv, i selvets teknologier.”

Hva det betyr å ‘behandle’ et menneske: Vendingen mot ‘omsorg for selvet’ 

cropped-bb-l-2.jpgI artikkelen ‘Selvets teknologier’ (1988) og boken ‘Etikk: subjektivitet og sannhet’ (1997) skisserer Foucault en rekke sosiokulturelt tilgjengelige midler, praksiser og fremgangsmåter som individer bruker for å dra omsorg for og mestre seg selv (gresk. ‘epimelésthai sautou’). Han omtaler slike aktiviteter som selv-teknologier eller selv-omsorg nettopp fordi han ser selvet som en størrelse som er situert innenfor og konstituert gjennom konkrete historisk-sosiale praksiser.

Selvomsorgen omfatter ulike mestringsorienterte og øvende praksiser (tradisjonelt kalt: ‘askésis’) som involverer en fremadskridende erkjennelse og oppøving av seg selv, eller moderering og mestring av seg selv gjennom tilegnelse og assimilering av sannhet. Det er et sett av praksiser som på en gang kan skaffe, assimilerer, og forvandle sannhet til varige handlingsprinsipper. For Foucault omfatter selvomsorgen eller ‘epimelésthai’ det å ta klare og målrettet skritt; aktiviteter rettet mot å ta vare på egen helse og velvære. Hovedaktiviteten og hensikten i omsorg for selvet er at –

“sjelen skal kjenne seg selv”.

Dette er i Foucaults syn en aktivitet som er viktig og fører til omsorg for seg selv og som er forskjellig fra den kjente holdningen ”Kjenn deg selv” (gresk. gnothi sauton). Å ta vare på seg selv omfatter et sett av ulike asketiske praksiser.

Foucaults tilbakevending til den greske filosofiens nært beslektete begreper om ‘kjenn deg selv’ og ’omsorg for selvet’ er knyttet til innsikten om at vi ikke kan forstå oss selv ene og alene gjennom et objektivt tredjepersonsperspektiv og uten å gå via subjektet og dets selvformende aktiviteter og praksiser.

books (7)I tiårene før han retter inn undersøkelsene sine mot selvet i dets forhold til seg selv og andre formulerer Foucault i bøker som ‘Histoire de la folie a l’age classique‘ (1961) (norsk oversettelse av Fredrik Engelstad og Erik Falkum: ‘Galskapens historie i opplysningens tidsalder’, 1973), ‘La naissance de la clinique’ (1963)(dansk oversettelse av Henning Silberbrandt: ‘Klinikkens fødsel’, 2000), ‘Les mots et les choses‘ (1966)(norsk oversettelse av Knut Ove Eliassen: Tingenes orden: en arkeologisk undersøkelse av vitenskapene om mennesket’, 1996), ’Archeologie du savoir’ (1969)(svensk oversettelse av C. G. Bjurström: ‘Vetandets arkeologi’, 1972), ‘Surveiller et punir. Naissance de la prison’, (1975) (norsk oversettelse av Dag Østerberg: ‘Overvåkning og straff : det moderne fengsels historie’, 1977) en ‘historisk epistemologi’ der han tegner opp historien til de forskjellige disiplinene i vår kultur som mennesker bruker for å utvikle kunnskap om seg selv: økonomi, biologi, psykiatri, medisin og straffelære. Det viktigste poenget hans er ikke å akseptere denne kunnskapen til pålydende, men å analysere disse såkalte vitenskapene som svært spesifikke “sannhetsspill” som er forbundet med spesifikke teknikker som mennesker bruker til å forstå seg selv.

likReorienteringen mot selvet begynner med full tyngde i 3-binds verket ‘Seksualitetens historie’ (med et ikke-fullført 4.bind med tittelen ‘Kjødets bekjennelser’). Som forfatterne av ‘Den endelige Foucault’ (1987) skriver kom Foucaults nye teoretiske fokus på ‘omsorgen for selvet’ like uventet på hans lesere som hans død etter aidssykdom i 1984 57 år gammel. Hva ‘vendingen mot antikken’ og begrepene om selvets hermeneutikk og selvets konstituering betyr sett i sammenheng med hele Foucaults verk, blir fortsatt diskutert og er emnet for denne artikkelen.

220px-PierreHadotFoucaults teoretiske og emnemessige omorientering er inspirert av en annen fransk filosof, Pierre Hadot og dennes undersøkelser av strømninger i den antikke gresk filosofien. Foucault retter som Hadot blikket mot filosofiske skoleretninger i de greske bystatene for gjennom studier av disse å utforske spørsmålet om grunnlaget for en ‘eksistensens estetikk’ og et liv ‘i sannhet’.

booksDen franske filosofen Pierre Hadot (f. 21. februar, 1922 – d. 24 april, 2010) har kanskje levert de viktigste studiene når det gjelder opparbeidingen av de antikke begrepene om omsorg for selvet i det filosofisk levde livet. Han har gjennom sine studier av gresk livsfilosofi utfordret det innarbeidete bildet at den antikke tenkningen i hovedsak er en akademisk og teoretisk preget filosofi. Hadot skriver i boken ‘Filosofi som en måte å leve på‘ om filosofiens rolle i de greske bystatene:

“Den antikke filosofien, i hvert fall begynnelsen fra sofistene og Sokrates, hadde i første rekke til hensikt å forme mennesker og transformere sjeler. Det er derfor at filosofisk undervisningen i antikken fremfor alt blir gitt i muntlig form, fordi bare det levende ord; i dialoger, i samtaler fulgt opp over lang tid, kan oppnå slike virkninger. Det skriftlige arbeid, betydelig som det er, er derfor mesteparten av tiden bare et ekko eller en komplettering den muntlige undervisningen.”

Foucault forfølger i sin tenkning mot slutten av 70-årene og på 80-tallet Hadots vending mot filosofi og reflektert tankegang mer som ‘en måte å leve på’ enn som tenkning og teoretisk forståelse for sin egen del. Han ble opptatt av hvorledes mennesker i sin aktuelle tilværelse reflekterer over og former seg selv som subjekter. I tillegg til påvirkningen fra Hadot var Foucault i sitt fremvoksende prosjekt om selvet inspirert av lesningen av den amerikanske sosiologen ChristopherLasch‘s bok ‘Narsissismens kultur’ (1978).

I et intervju fra 1984 uttaler Foucault:

«Jeg […] vil si at hvis jeg nå er interessert i hvordan subjektet konstituerer seg selv på en aktiv måte gjennom selvpraksiser, så er disse praksisene ikke desto mindre ikke noe som individet selv finner opp. De er modeller som han finner i sin kultur og som blir foreslått, antydet, påført han av hans kultuir, hans samfunn, og hans sosiale gruppe.”

Han forklarer selvteknologienes rolle i subjektets selvformende praksis slik:

“Selvteknologiene tillater individer å gjennomføre ved sine egne midler eller ved hjelp av andres et bestemt antall operasjoner rettet mot deres egen kropper og sjel, tanker, adferd og måte å opptre på, slik at de kan omforme eller forvandle seg selv for å oppnå en viss tilstand av lykke, renhet, visdom, perfeksjon, eller udødelighet.”

Hver av disse selvteknologiene utgjør øvelsespraksiser eller ‘askeser’, dvs. de impliserer bestemte måter å trene og modifisere selvet på. Ikke bare når det gjelder å innrette og tilegne seg ulike sett av ferdigheter men også når det gjelder å tilegne seg holdninger.

Foucault forklarer at ‘selvteknikker’- som han også omtaler som ‘selvomsorg’, ‘selvkunster’ og ‘eksistenskunster’ – er knyttet til at vi som mennesker utformer vår måte å fremstå på ut fra en stilistisk og estetisk orientering:

“slike reflekterende og viljesstyrte praksiser som mennesker ikke bare bruker for å sette regler for sin atferd, men ved hjelp av hvilke de søker å transformere seg selv, å endre seg selv i sin singulære væren, og for å gjøre livet sitt til et verk som bærer bestemte estetiske verdier og oppfyller stilistiske kriterier”.

b-44651_1566159470810_1140096289_31668292_7428540_n

Boken ‘Selvets teknologier. Et seminar med Michel Foucault’ som kom ut i 1988 er for en stor del basert på et seminar ved universitetet i Vermont. Her begynte Foucault en filosofisk utforskning av praksiser og teknikker som vi bruker som individer, enten ut fra oss selv eller ved å involvere andre, for å arbeide på og påvirke oss selv, våre kropper, vårt sinn, tanker og følelser, og måtene vi oppfører oss på for å transformere måten vi er på og oppnå en ønsket tilstand av perfeksjon eller lykke, eller kunne gå inn i og mestre spesielle løpebaner som udødelige eller roller som vismenn eller hellige skikkelser.

Begrepet om ‘selvets teknologier’ og det ledsagende begrepet om ‘omsorg for selvet‘ som knytter direkte an til epimeleia heautou i gresk filosofi representerer i virkeligheten en revolusjonerende tilnærming til forståelsen av hvorledes mennesker fungerer atferdsmessig og psykologisk, og ikke minst hvorledes vi selv gjennom tilbakevirkende praksiser og teknikker bidrar til å forme vår egen fungering. Det som er interessant i Foucaults undersøkelser av selvomsorg og livskunst i antikken er at han presenterer et subjekt som ikke bare er passivt formet og bestemt av makt eller av naturlige eller ytre krefter, men som på dynamiske måter tar del i utformingen av sin egen subjektivitet.

I konklusjonen til tredjebindet av ‘Seksualitetens historie’, ‘Omsorgen for selvet’ skriver Foucault hva hans undersøkelser av selvpraksiser handler om:

“Det er utviklingen av en eksistenskunst som dreier seg rundt spørsmål om selvet, om dets avhengighet og uavhengighet, om dets universelle form og om forbindelsen som det kan og bør etablere med andre, om prosedyrene gjennom hvilke det øver kontroll over seg selv, og om måtene det kan etablere en fullstendig beherskelse av seg selv.”

Foucault tar utgangspunkt i at personers handlinger og mentalitet er subjektivt og sosialt konstituert, dvs. vt vi må kunne forstå hvorledes hver av oss gjennom samfunnsmessige praksiser og teknikker medvirker i innrettingen og formingen av oss selv. En forståelse av menneskelig atferd og fungering som også innarbeider et førstepersonsperspektiv der individet selv medvirker til å forme seg selv krever bruk av slike subjektivt baserte begreper som Foucaults begrep om selvteknologier eksemplifiserer.

Foucault summerer på følgende måte opp kjernen i begrepet om selvteknologier:

“Ingen teknikk, ingen profesjonell ferdighet kan erverves uten trening, og heller ikke kan kunsten å leve, tekhê Tou biou, læres uten askesis som bør forstås som en selvets trening av seg selv.”

I diskusjonen om Foucaults ideer overser man ofte at perspektivet med omsorg for selvet og selvteknologier åpner opp for en første-person forståelse av hvorledes vi som individer selv tilrettelegger for, medvirker i og selvskaper vår egen fungering og atferdsmønster. Foucaults viktige bidrag til en ny antropologi er kanskje å demonstrere at en tredje-persons basert menneskeforståelse slik vi ser den i moderne psykologi og psykiatri er utilstrekkelig for å forstå menneskelig fungering.

Foucaults begrep om selvomsorg og selvteknologier utgjør et alternativ til den konvensjonelle psykologiske og psykiatriske teknisk modellen for å forstå hvordeles psykologiske behandlingsprosesser virker og særlig av hvordan en person involverer seg i sin egen utvikling og utforming som sosial aktør.

Selvteknologiene er historisk og sosiokulturelt frembrakte fremgangsmåter, praksiser, prosedyrer og teknikker som individer kan oppdage eller selv utforme for å innrette seg selv som agerende person i en sosial sammenheng. I en gitt samfunnsmessig sammenheng finnes det et bredt register av slike selvteknologier som er typisk er tilgjengelige for individene og som de tilegner seg under sosialiseringsprosessen. Det foregår hele tiden et vidt spekter av ‘antropoteknisk entrepenørvirksomhet’ der enkeltpersoner og grupper til enhver tid bedriver atferdsmessig og mental eksperimentering med ulike former for selvomsorg og selvteknologier for å forsøke å tilpasse, fornye og forbedre dem

“Selvteknologiene tillater individer å gjennomføre ved sine egne midler eller ved hjelp av andres et bestemt antall operasjoner rettet mot deres egen kropper og sjel, tanker, adferd og måte å opptre på, slik at de kan omforme eller forvandle seg selv for å oppnå en viss tilstand av lykke, renhet, visdom, perfeksjon, eller udødelighet.”

‘Selvomsorg’ og psykologisk behandling

3334659245_c2d2f8efdcFoucaults studier av historisk gitte konkrete former for selvomsorg og selvteknikker representerer ikke bare en vending når det gjelder hans egne tilnærminger. Det er kanskje særlig når en setter Foucaults studier av selvkunsten og selvteknikkene opp mot den moderne vitenskapelige psykologiens personlighets- og psykiatriske diagnostiseringsmodeller at det går opp for en at det her er snakk om et veritabelt skifte av paradigme når det gjelder hvordan menneskelig fungering og atferd kan og bør fremstilles og forståes. I motsetning til moderne psykologi som ‘forklarer’ vår fungering og atferd gjennom ‘subpersonlige’ og ‘utenfor-personlige’ forhold og faktorer som bestemmer og påvirker oss fra innsiden av organismen eller fra utsiden årsaksmessig, vil Foucault i sin tilnærming ivareta den grunnleggende innsikten som hver og en av oss har om at vi som mennesker ikke bare ‘fremmedbestemme’ av andre ytre og kausale forhold, men at vi også gjennom helt spesielle handlingsmekanismer og ikke minst ‘teknologier’ former og bestemmer oss selv. Mennesker er på en avgjørende måte derfor ‘selvformende’ og ‘selvskapende’ vesener. Bare gjennom en slik forståelse kan psykologi og psykiatri og andre menneskefag ta opp i seg begreper som selvbestemmelse, autonomi, ansvar og valg. Man kan kanskje snakke om at ‘mennesket finnes ikke’, slik det er vanlig i kritikken av Foucault. Men det som skjer er at Foucault gjennom sine konkrete studier kritiserer oppfatningen om det abstrakte individet og subjektet gjennom sin ‘oppløsning’ av det i historisk og sosiokulturelt gitte kunnskapsregimer og dynamiske selvpraksiser og selvteknikker.

Psykiateren Bruce Charlton, som har hatt et pofessorat i ‘evolusjonspsykiatri’ ved Universitetet i Cardiff, formulerer seg slik i boken ‘Psykiatri og den menneskelige situasjonen’ (2000):

“Forestill deg en verden der mange mennesker lider av psykiatriske symptomer mesteparten av tiden og svært få blant oss kan gjennomleve livsløpet uten at vi opplever perioder med betydelige psykiske lidelser. Jeg beskriver den verden vi lever i. (-) Når vi ser tingene på denne måten, er det klart at bare få mennesker er fri for psykiatriske symptomer i lengre perioder. Og hvis det er slik at psykiatriske plager hører til vår menneskelige hverdag, så gjelder det også at – potensielt – deres behandling hører til hverdagen. Omfanget av plager er så stort at profesjonell behandling for alt det vi plages av er ugjennomførlig, i tillegg er det ikke ønskelig. Logistisk innebærer dette at vi må utvide muligheten for psykiatrisk selvhjelp – noe som omfatter evne til selvdiagnosering, selv-behandling og selv-evaluering av prosessen med selvhjelp.”

2 kommentarer om “Fra psykiatrisk behandling til ‘selvomsorg’: Michel Foucaults filosofi som kritikk av den tekniske oppfatningen av behandling ved psykiske lidelser

  1. Selvomsorg eller psykiatrisk behandling, ikke et enten eller kanskje, men mye av det første støttet av det andre.

    Fem år i Fremmedlegionen fra attenårsalderen til tjuetre, de siste fem åra av Algeries frigjøringskamp ga noen ettervirkninger i førti år. Den første perioden snakka jeg om det, men på en kjekkasmåte som passa i en militærsammenheng og ga prestisje som sersjant i det norske forsvaret. Et eksistensielt valg førte meg ut av denne sammenhengen og inn i en sammenheng der jeg i mange år ikke snakka om erfaringene. I en tilfeldig personlighetsvurdering ble det for første gang brukt uttrykket «traumer» om situasjonen min, men det var ikke da det var verst. Så tiltok traumene med mange krigsdrømmer og granateksplosjoner om nettene, og med dårlig samvittighet om dagen over tanken på å ha vært med på kolonimaktens side i en frigjøringskrig. Fordi jeg samtidig var i en situasjon da ektefellens demens tiltok ba jeg om samtaler ved psykiatrisk poliklinikk. Der snakka jeg for første gang gjennom alle minnene gjennom flere samtaler. Tilbakemeldingene fra terapeuten gikk mer på det å holde samtalen i gang enn direkte behandling. Det ente med en livaktig drøm av den sorten som ble huska etter oppvåkning der jeg var dømt til døden ved å få et halsband tredd over halsen, det skulle stramme seg sakte men sikkert automatisk slik at jeg kunne gå hvor jeg ville, jeg ville dø uansett. Halsbåndet klødde litt så jeg letta på det og oppdagde at jeg kunne løfte det over hodet og kaste det fra meg.

    Etter det har jeg ikke hatt krigsdrømmer, ikke våkna av granateksplosjoner og den dårlige samvittigheten er endra til en undring over hvem jeg var den gangen og hvorfor jeg tok de valgene jeg gjorde,

    Jeg ser på det som at underbevisstheten og bevisstheten ble enige om at nok er nok, og at en kombinasjon av at jeg hadde tenkt mye gjennom situasjonen selv og det at jeg fikk tømt meg gjennom samtalene var det som førte fram.

    Jeg vil ikke bruke uttrykk som; «omforme eller forvandle seg selv for å oppnå en viss tilstand av lykke, renhet, visdom, perfeksjon, eller udødelighet.”

    Men jeg har iallefall en ro i forhold til at jeg er i de siste åra av livet, jeg sumerer opp en del av erfaringene og tankene mine i noen små bøker, ikke for å bli kjent, men for å tlfredsstille min egen drift etter å uttrykke meg.

    Livet er komplisert, men vi behøver ikke å forstå alt for å ha det godt.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s