Om sannferdighet, ‘parrhesia’ eller fryktesløs og frimodig tale

«Der hvor et samfunn har satt i verk organisert lyving i prinsippet, og ikke bare med hensyn til spesielle forhold, kan sannferdighet som sådan, uten støtte fra forvrengende makt eller opinions-krefter, bli en politisk faktor av første rang. Der hvor alle lyver om alt som er av viktighet har den som snakker sant, enten han eller hun vet det eller ikke, begynt å handle.» (Hannah Arendt, ‘Truth and Politics’)

«Jeg hadde jo elsket tomhet og søkt løgn.» (Augustin: ‘Bekjennelser’

«Honesty is grand, and deceiving is too, but too much of either one sure is gonna hurt you….’( Leiv Reed ‘And we float or honesty is grand’)/http://www.youtube.com/watch?v=_1A4BSC11oo)

«Serum, serum, serum, serum,
stoffet som stadig forsvant.
Folk blir så rare i trynet sitt,
når de må snakke sant.

Serum Serum sannhetsserum
finner sin egen veg.
Hvem hadde det sist
og hvor er det nå?
Se etter hjemme hos deg»  

(Pelle Parafins Bøljeband i TV-serien «Serum serum». Medlemmene Frida Frosk, Sandra Salamander og Ragna Rekkverk kommer i skade for å produsere et mystiske sannhetsserum)

«What is truth? A mobile army of metaphors, metonyms, anthropomorphisms, in short, a sum of human relations which were poetically and rhetorically heightened, transferred, and adorned, and after long use seem solid, canonical, and binding to a nation. Truths are illusions about which it has been forgotten that they are illusions, worn-out metaphors without sensory impact, coins that have lost their image and now can be used only as metal, and no longer as coins.» (Friedrich Nietzsche, On truth and lie in an extra-moral sense)

 

Sannferdighetens psykologi

books«……vi er alle løgnere: vi lyver til oss selv, og vi lyver til andre.  Dersom det å lyve er så utbredt, hvorfor betraktes det som så dårlig, og hvorfor har det i så liten grad blitt gjort til gjenstand for utforskning?»

Psykologer og fagfolk som beskjeftiger seg med menneskers mentale liv har vanskelig for å håndtere det forhold at det finnes en slags ‘moralsk kjerne’ gjemt dypt inne i vår mentalitet. Den vitenskapelige tenkemåten som skiller mellom ‘er’ og ‘bør’, mellom faktiske saksforhold og moralske føringer, forsøker konsekvent å forholde seg saklig og nøytralt til moralske spørsmål og utfordringer i menneskers liv og blir dermed stående perpleks når den møter et merkelig sammenfall mellom moralitet og mentalitet. Mennesker synes å besitte et innebygd moralsk kompass, både en dyp trang og et behov for og en instinktiv evne til å skjelne mellom godt og vond, riktig og galt. Vi opptrer oftere enn vi liker å innrømme det både uriktig og umoralsk, men vårt moralske kompass slutter aldri å varsle oss når det er tilfelle.

Jeg har – både som psykolog og som vanlig tofoting blant andre oppreiste og taleføre skapninger –  mange ganger lurt på hvor mye av våre mentale ubehageligheter og plager, ja til og med det som regnes som mentale lidelser og sykdommer, som kommer av at vi er uredelige eller uoppriktige, endog lyver, enten på feilaktige måter eller rett og slett bare for mye. Jeg har merket meg at både selvbedrag og bedrag overfor andre ofte ledsages av stress og ofte oppleves som svært ubehagelig for den som velger en slik fremgangsmåte. Psykologisk behandling og psykoterapi utspiller seg gjerne om emner som pasienten ikke våger eller evner å snakke om i sitt ordinære sosiale og mellompersonlige miljø. Mange psykologiske samtaler forløper som ‘bekjennelser’ som har en katarsis-virkning på den som åpner seg, snakker ut, eller ‘tømmer seg’ til en terapeut og samtalepartner.

Sannhet og sannferdighet synes å ha egenskaper som virker ‘helbredende’ og ‘lettende’ på oss. Dersom vi av ulike grunner snakker usant, oppfører oss uredelig eller på uoppriktige måter har vi åpenbart vanskelig for å trives og finne oss til rette med oss selv. For jeg har også merket meg at når vi er demoralisert og plaget av våre personlige forhold og følelser, da handler det forbausende ofte om å gjøre slutt på bedrag, løgn og uoppriktighet og gjenvinne motet og evnen til å stå for ting og ta skritt i retning av å være et hakk mer sannferdig og snakke et hakk mer sant. Noen ganger til andre, men kanskje like ofte til seg selv. Og ikke nødvendigvis i absolutt forstand, men bar et hakk nærmere idealet om sannhet og sannferdighet.

Det å snakke sant og opptre sannferdig synes å være en ingrediens i den livets medisin som en oppegående psyke og sunne følelser har behov for. Men en må ikke derfor la seg forlede til å tro at dette er en enkel oppgave, Tvert imot, dersom vi går nærmere inn på hva slags utfordring sannferdighet innebærer, da oppdager vi fort hvor mangesidig og innfløkt det være sannferdig og snakke sant kan være. En ting er at vi må avklare hva som er ‘sant’, i de mange sidene og betydningene dette kan ha. Sannheten er som kjent mer menneskelig preget og mindre ‘objektiv’ enn vi liker å tenke oss, dvs. den henger sammen med subjektivitet, tolkningsmangfold og mangetydighet. Dette medfører at det som er sant for oss ofte ikke går rett hjem hos andre; andre kan målbære en annen versjon av sannheten og slik åpne opp for en konfliktsituasjon dersom partene blir navlebeskuende eller står for hardt på sin versjon.

«Peer, du lyver!»

images”Peer, du lyver” roper mor Aase til eventyreren som beretter skrøner og fortellinger på en slik måte at han selv alltid blir helten i historiene. I Ibsens skuespill lyver helten, men vi vet at dette ikke gjelder Peer alene, men alle mennesker. Vi er alle en ‘Per’, derfor lyver vi alle sammen, såpass kan vi slå fast. Psykologiske og sosialantropologisk forskning har vist oss at det som kalles vår identitet ikke er noe ‘tinglik’ i oss, en slags substans men er en følge av vår narrative eller fortellende praksis. Dvs. identiteten oppstår som følge av de fortellingene vi lager om oss selv, og disse er både mytologiserende, heroiserende, oppdiktet og derfor og i slekt med alle slags fiksjoner. Selv noe så nært oiss som vår identitet og den personen vi er og fremstiller oss som bygger i denne forstand på usannferdighet.

Hele vår så normale tilværelse er på et vis gjennomsyret og støttet opp av usannferdigheter og løgn. Kanskje lyver vi mest om uviktige og ubetydelige ting, på hensynsfulle og ikke-skadelige måter. Men at vi omgåes lyving på normerte og godtatte måter får ikke løgnen til å forsvinne fra livet vi lever. Psykologenes og sosiologenes forskning og harde fakta bekrefter det hinsides enhver tvil. Løgnen er alltid med oss, like i nærheten, den følger oss som skyggen. Kanskje er det rett og slett fordi den hører sammen med det menneskelige, det språklige og det sosiale at løgnen er her for å bli. Vi kommer aldri unna løgnens skygge.

Som kristendommen hevder er løgnen innebygd i vårt vesen, hva enn godt vi ellers utretter, er det å lyve er en del av vår syndefulle natur. Det betyr ikke desto mindre at vi kan og bør anstrenge oss for å begrense løgnaktighet, uredelighet og uoppriktighet. For en ting er det å fastslå ting om løgnens rolle i vår tilværelse som et saksforhold; noe annet er det hva slags bevissthet vi har i forhold til løgn og sannhet, hvilken stilling vi selv inntar i forhold til det å lyve og det å snakke sant. For det er alltid et konkret menneske, du eller jeg, som gjør disse valgene som handler om å snakke sant eller lyve. Det skjer gjerne midt oppe i et travelt og intenst hverdagsliv slik at vi knapt legger merke til hvilke valg vi gjør, eller hvorfor. Og som vi vet, når vi velger da står vi selv, våre verdier og vårt mot eller mangel på mot på spill. Hvordan vi kan begrense løgnens plass i våre liv for å unngå at den gjør skade på oss og andre –  se, det er en annen skål.

Hvilke skader det å lyve har gjennom et livsløp, vet vi altså mindre om. Om det har noen skader i det hele tatt. Noen mennesker er som Peer i skuspillet, noen innbarka hardhauser når det gjelde løgner og halvløgner, de tar gjerne  innersvingene i livet og har ingen større besværligheter hverken med hvite eller grå løgner. Andre blant oss er ytterst følsomme overfor enhver stor eller liten form for løgn av og til som vi av omstendighetene tvinges eller presses til å begå.

Noen ganger er løgnen krystallklar, men ikke alltid. Med lyving er det nemlig sånn at det kan være vanskelig å vite at man lyver, særlig om de sosiale gruppen eller samfunnet normerer en til å si ting på måter som ikke stemmer med det man erfarer eller tenker. Visse typer av løgn kan omdannes til konvensjoner som ikke helt oppfattes eller føles som løgn lenger, fordi de er godtatte av alle i miljøet som praktiserer dem. Den tjekkiske presidenten Havel har sagt en gang at man blir moralsk blind dersom man venner seg til å si noe annet enn man tenker. I utgangspunktet tenker vi kanskje at disse tingene er enkle, at det finnes en entydig formel. Men hør da bare hvor overbevisende den tyske filosofen er når han forteller oss at det faktisk forholder seg motsatt:

«What then is truth? A movable host of metaphors, metonymies, and; anthropomorphisms: in short, a sum of human relations which have been poetically and rhetorically intensified, transferred, and embellished, and which, after long usage, seem to a people to be fixed, canonical, and binding. Truths are illusions which we have forgotten are illusions- they are metaphors that have become worn out and have been drained of sensuous force, coins which have lost their embossing and are now considered as metal and no longer as coins.» /»the duty which society imposes in order to exist: to be truthful means to employ the usual metaphors. Thus, to express it morally, this is the duty to lie according to a fixed convention, to lie with the herd and in a manner binding upon everyone.» (Nietzsche)

Etter noe slikt er det lettere å innse sine egne begrensninger. Jeg skal her komme med en innrømmelse; det sitter langt inne og jeg ville antagelig aldri maktet å innrømme noe slikt ansikt til ansikt med noen. Faktum er at jeg føler at jeg kanskje har løyet for mye gjennom livet mitt, hverken mer eller mindre. Jeg har kanskje løyet etter normen, etter konvensjonen slik at det ikke oppfattes som løgn selv om det heller ikke er sannhet. Det kan være som det vil, følgene for min egen lyvende psyke kan jeg ikke unnfly. Men faktum er at løgnen og lygingen ledsager oss alle hele tiden som samfunnsindivider. På godt og vondt. Selve det å leve sammen som mennesker, i samfunn og ulike sosiale grupper og organisasjoner, krever forstillelse, tilbaheholding, lyging og løgn av oss, uopphørlig. Det er graden av lyging, måtene vi lyger på, hva vi lyger om, hvem vi lyger til, når vi lyger, som er avgjørende for hvordan vi selv og de vi lever sammen med reagerer på løgnene våre og hvilke følger de har for oss.

‘Løgnsamfunn’

Historien har vist oss en rekke slike samfunn der uredelighet, løgn og lygingen systematisk og målrettet ble brukt og var bygd inn i samfunnets fungeringsmåte. Stalins Sovjet, dagens Kinesiske samfunn, Nazi-Tyskland, osv.. I alle disse samfunnene var løgn og lyging tatt i bruk som systematiske fremgangsmåter for å føre folk bak lyset, for å bevare makt og kontroll, og få folk til å godta de omstendighetene de levde under.

Utbredelsen og ekspansjonen av løgnsamfunnet har alltid skadelig virkninger for samfunnets fungering og for menneskenes liv: Tiliten til ledere, regler, institusjoner undergraves, motivasjon for innsats og troen på at det nytter svekkes, ungdom hopper av rotteracet og vegrer seg for sosial deltakelse, voldstendensene og potensialet vokser, og antisosiale følelser som hat, bitterhet økes. Kraften i den samfunnsmessige integrasjonen svekkes gradvis….og resulterer i tiltakende tegn på oppløsning til tross for alle ytre krefter som settes inn for å holde samfunnet sammen og i funksjon.

Det hevdes av noen at i det i det moderne demokratiske vestsamfunnet, og særlig de siste par tiårene, har omfanget av uredelighet, nye former for korrupsjon, ren løgn og lyging som blir akseptert og stilltiende godtatt, økt voldsomt og på uheldige måter. Vi risikerer nå å få et løgnsamfunn av en ny og annerledes type, der vi alle godtar ¨å lyve uten at vi er helt klar over hva som skjer.

I vårt moderne velferdssamfunn er det først og fremst i forbindelse med tildeling av fordeler, privilegier, økonomiske belønninger og ressurser og menneskelige forskjeller at vi har institusjonalisert fremgangsmåter og mekanismer for løgn og lyging, som gjør at vi godtar løgnen og lygingen – om enn med en bismak og en uro. Her har en på en svært skadelig måte lyktes med å sette i gang prosesser og fremgangsmåter som gjør at vi hele tiden lar oss føre bak lyset og ser gjennom fingrene med at det vi åpnet hevder og sier at vi står for, mener, ønsker, prøver å få til – ikke lenger stemmer med virkeligheten vi lever i – og at vi selv og de styrende vet at det er slik det er i vårt samfunn.

Noen stemmer hevder f.eks at det i ly av den institusjonaliserte løgnen har utviklet seg et ‘kleptokrati’, dvs. ordninger der grupper av elitepersoner og generelt mennesker i ledende posisjoner forfordeler seg selv og hverandre med økonomiske ressurser og privilegier….gylne fallskjermer, pensjonsordninger, bonusordninger. Kleptokratene lyver og de stjeler offentlige midler og ressurser, uten at det er ulovlig…..stjelingen er lagt tilrette slik at den ikke fremstår som det den er. Dette kleptokratiet har etterhvert spredt seg utover i de ledende sjikt i vestlige samfunn, selvsagt særlig dypt inn i finanssystemene….og har spilt en sentral rolle i fremkomsten av den aktuelle finanskrisen. Det kleptokratiske systemet, som bygges opp gjennom tildekkete former for økonomiske løgner, ligger bak oppblåsingen av de finansielle boblene som også er mekanismer for berikelse og forfordeling av økonomiske midler.

Både det å snakke sant og det å lyve i en eller annen forstand er en del av vår hverdag. Vi snakker ikke sant hele tiden. Vi lyver ikke hele tiden. Ofte gjør vi i den daglige omgangen med andre mennesker noe som ligger midt i mellom, noe som kanskje er godtatt som normal fremgangsmåte men som allikevel kan oppleves som galt og ubehagelig fordi det rommer noe som ligner på løgnatferd. For vi vet det alle, og vi kjenner det i vår moralske sans, at det å lyve er ‘galt’. Vi ønsker å være sannferdige:

» Tatt i betraktning dette (med vår vanlige løgnatferd), hvorfra i hele denne verden kommer denne trangen til sannhet.» (Nietzsche)

I vår vanlige overlevelsestilstand godtar vi det meste. Dersom lønna kommer inn på kontoen og tilværelsen flyter avsted uforstyrret, da kan vi merkelig nok fortsette å leve med det meste. Samtidig kjenner vi at den sannhetselskende Nietzsche setter fingeren på noe som dypest sett handler om oss selv og vår egen opplevelse:

» Hos mennesket når forstillelseskunsten sitt høydepunkt: her er bedrag, smiger, lyving og det å snakke bak ryggen på folk, posering, å leve på lånte fjær, godartet maskering, konvensjonenes tildekning, å spille roller overfor andre og for seg selv – kort sagt, den konstante sirklingen rundt forfengelighetens flamme så mye regelen at nesten ingenting annet er mer uforståelig enn hvordan et ærlig og rent ønske om sannhet kunne vokse frem blant mennesker…» 

Som Nietzsche, blir vi plaget at disse tingene som vi innser men samtidig må gjøre. Det er faktisk ikke så mye man kan gjøre, det er snakk om noe menneskelig, nesten altfor-menneskelig. For den enkelte såvel som for samfunnet er det viktig at man har god orden i sysakene, dvs. at man har et gjennomtenkt og avklart forhold i det minste til til sin egen omgang med sannheten men også med den uungåelige vel innøvde og godtatte løgnen. Og ikke minst at vi er så bevisste at vi evner å skille denne fra den skadelige løgnen.

Sannnhetens mange sider og dimensjoner 

Å snakke sant kan som kjent være mange ulike ting. ‘Sannhet’ i menneskelige sammenhenger er et diffust begrep som overlapper med flere andre ting vi er involvert i når vi omgåes andre mennesker. Vi snakker nok som regel sant i en eller annen forstand, men ofte er vi denne sanne måten å være på sammenvevd med ulike former for usannhet eller løgn, som hvite løgner, nødløgner, osv..Dsv. at denne ‘sannheten’ som vi stort sett praktiserer  sjelden er krystallklar, helt absolutt og ubestridelig.

Noen ganger kan det være vanskelig å forstå helt hva som menes når noen hevder at de snakke sant.

Det å snakke sant kan f.eks. gå ut på å hevde ting som stemmer med gitte saksforhold, altså at det man sier korresponderer med kjennsgjerningene og er empirisk riktig. Dette kalles korrespondansekriteriet for sannhet og ofte er det dette bare man tenker på når man sier at man har snakket sant. Vi eller noen andre er faste i vår overbevisning om vi er sannferdige fordi det vi sier ‘stemmer’ med virkeligheten og derfor er riktig.

Men andre ganger går sann tale utover dette; det hender at folk hevder at det de sier ‘stemmer’ med saksforholdene der andre mener at de tar feil. Ofte oppstår situasjoner der det må brukes skjønn fordi saksforholdene er flertydige. Under slike forhold kan sannhet også handle om å å gå frem på en måte som åpner opp for enighet eller ‘konsensus’ og finne frem til en felles og vel begrunnet oppfatning av hvordan saksforholdene skal tolkes. Dvs. man kommer fram til en slags samstethet med andre tilregnelige personer om hva som er tilfelle eller gjelder. Det man da hevder er ‘konsensuelt sant’, fordi det samstemmer med hva andre hevder.

Andre ganger kan det være vanskelig å formulere eller sette på ord det man ønsker å fastslå; da kreves det begrepsmess og orden eller det man kaller begrepsmessig ‘koherens’ slik at det som blir hevdet kan sies å være sammenhengende og meningsfyllt og dermed ‘sant’.

Det å hevde noe som er sant kan også handle om at det er ‘sant i praksis’ eller pragmatisk sant; dvs. at det stemmer med konsekvensene og følgene av noe som inntreffer eller hender.  Det som hevdes ‘fungerer i praksis’ og er derfor sant.

‘Skal jeg våge å si det?’: Sannhets mot

«En kritikk er ikke et spørsmål om å si at ting ikke er riktig som de er. Det er et
spørsmål om å peke ut hva slags forutsetninger, hva slags kjente, ubestridte, ureflekterte tenkemåter som praksisene som vi godtar hviler på. Vi må frigjøre oss fra helliggjøringen av det sosiale som den eneste virkeligheten og slutte å betrakte som overflødig noe så viktig i menneskers liv og menneskelige relasjoner som tenkning.» (Michel Foucault)

Sannhet berører ikke bare begrepsmessige spissfindigher og nyanser. Sannhet handler kanskje mest av alt om hva vi gjør, om praksiser, om menneskelig atferd og menneskelige valg. Det å snakke sant eller lyve handler alltid om våre verdier og vår moral og om å ha evne til å gjøre moralske avveininger og kunne legge moralske vurderinger til grunn for sine valg. Som mennesker lever og samspiller vi med andre mennesker i sosiale situasjoner som involverer ulike interesser og posisjoner. Ofte er vi i konkurranse og motsetning til andre når vi hevder noe. Dersom vi hevder eller mener eller påstår noe i slike ‘agoniske’ situasjoner, da kan det ha skadelige og uheldige følger for oss selv eller andre. Dersom folk viker unna snakker vi om ‘en feig løgner’. Ofte er vi usikre på om vi skal påstå eller mene noe, nettopp pga følgene det kan ha for andre eller oss selv. I dette ligger det at når vi snakker sant tar vi hensyn til følger, enten for oss selv eller andre. Når følgene for oss selv er ugunstige, kan det å snakke sant kreve ‘sannhets mot’ – denne måten å ha mot til å fremføre det som er sant kalles for ‘parrhesia‘ eller fryktesløs tale der vi påstår eller mener ting selv om det får skadelige eller endog ødeleggende følger for oss selv. Det motsatte av ‘parrhesia’ er selvsagt ‘falsk tale’ i alle dens ulike varianter, f.eks det å hykle når man snakker til noen.

51j4ubDDruL._BO2,204,203,200_PIsitb-sticker-arrow-click,TopRight,35,-76_SX285_SY380_CR,0,0,285,380_SH20_OU01_Den franske filosofen Michel Foucault har i en serie forelesninger (utgitt i bokform som ‘Fryktesløs tale’) reaktualisert den gamle greske termen ‘ Parrhesia’. Foucault skriver:

“The one who uses parrhesia, the parrhesiastes, is someone who says everything he has in mind: he does not hide anything, but opens his heart and mind completely to other people through his discourse.”

Parrhesia‘ stammer fra den greske termen ‘παρρησία’ (πᾶν «alt» + ῥῆσις / ῥῆμα «ytring, tale») og betyr enkelt sagt «å fortelle alt’ eller å ‘snakke modig’, eller ha mot til å snakke.

Parrhesia innebærer ikke bare talefrihet, men plikten så snakke sant for det felles gode, selv om det medfører personlig risiko. Den som har mot til å fremføre det sanne selv om det kan skade han er en såkalt ‘parrhestetiker‘, han eller hun har sannhets mot.

Å snakke sant i den parrhestetiske mening av uttrykket er derfor i bunn og grunn noe som handler mg personlig og moralsk mot, noe den enkelte selv velger å gjøre stilt overfor risiko fro ugunstige eller skadelige følger. ‘Sannheten’  er ikke kun et spørsmål om slike ting som korrespondanse med saksforhold eller konsensuelt bekreftelse, men kanskje mest av alt et spørsmål om menneskelige og moralske verdier som krever at en rett og slett sier ‘alt’  eller det som er tilfelle uten å la seg hemme eller begrense av mulige følger.

Litteratur og henvisninger

http://en.wikipedia.org/wiki/Parrhesia

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s