‘Jeg anklager’ ! Om ‘kommunal tiltaksdumping’ og er ledelsen og de ansvarlige for sosiale og psykiske helsetjenester i Årdal kommune i Sogn og Fjordane egentlig forbrytere? (under skriving fra 19. mars 2013)

SognOgFjordaneArdalInfo_k

“Serum, serum, serum, serum,
stoffet som stadig forsvant.
Folk blir så rare i trynet sitt,
når de må snakke sant.

Serum Serum sannhetsserum
finner sin egen veg.
Hvem hadde det sist
og hvor er det nå?
Se etter hjemme hos deg”  

(Pelle Parafins Bøljeband i TV-serien «Serum serum». Medlemmene Frida Frosk, Sandra Salamander og Ragna Rekkverk kommer i skade for å produsere et mystiske sannhetsserum)

«Sant nok, ingen kan med særlig stor sikkerhet forutsi hvem som kan bli til fare for andre eller for seg selv. Kanskje kan de fleste av oss under særlig ugunstige omstendigheter komme til  opptre på måter som andre oppfatter som truende og farlig. Allikevel, selv om vi ikke vet så mye så kan det faktisk mest av alt være farlig å unnlate å hjelpe og støtte folk som trenger ulike former for omsorg og bistand fra samfunnet. Når dramatiske og voldsomme episoder oppstår med hjelptrengende personer, bør vi undersøke om episodene kunne ha vært unngått ved fullgod oppfølging av og hjelp til de de aktuelle personene. På dette punktet bør vi ikke holde noe tilbake.» (Fernando Persa: ‘Om å hjelpe personer som kan bli til fare for seg selv og andre’. Notat 2013)

 

Jeg anklager!

prison-hand-holeBakgrunn: Denne bloggartikkelen har til hensikt å løfte frem en problematisk velferdsak som gjelder en venn av meg som av ulike grunner har vært og fortsatt  er avhengig av psykososialt hjelpeopplegg og oppfølging  i sin hjemkommune.

Kommunen det gjelder har i en rekke andre omsorgssaker demonstrert både ukyndighet og mangelfulle tjenester, slik at måten de går frem i denne saken ikke er noen stor overraskelse. Vi kan egentlig gå rett på sak: og, for å si det som det er og uten omsvøp; det såkalte støtteopplegget som kommunen har tilbudt personen det gjelder er under enhver kritikk. Jeg nevner selvsagt ikke navnene på de som er ansvarlige for den pågående fadesen, men det betyr ikke at ingen er ansvarlige eller kan fortsette slik som nå uten å ta ansvar. Over lang tid har altfor mye gått galt denne saken og overfor den støttetrengende personen det gjelder – i avgjørende henseende har saken blitt grepet galt an fra kommunens side. Det handler ikke om mangel på kompetanse eller ressurser, begge disse komponentene finnes tilgjengelig for kommunens ansatte. Hovedmangelen handler om menneskelige holdninger. Dette ser nå bare ut til å fortsette – den som blir skadelidende og offer for et bortimot ubehjelpelig hjelpeappat er personen det gjelder og hans pårørende. ‘Hjelperne’  som nok er velmenende og til en viss grad  nok fortsatt tror på det de holder på med, må antagelig selv hjelpes for at de skal kunne tenke og forholde seg annerledes og legge om måten de nærmer seg denne saken på.

Gjennom livsløpet trenger alle mennesker  på forskjellige måter andres støtte og hjelp. Noen ganger, som spebarn og i høy alder, er det å bli hjulpet en naturlig selvfølge, andre ganger i livet er det snakk om spesiell innsats og mer delikate former for støtte og hjelp. Fimages (1)or et velfungerende samfunn bygd på en robust sosial samvittighet er det en del av tingenes naturlige orden at borgere i ulike livssituasjoner og livsfaser har behov for og mottar samfunnets støtte for å greie seg og komme seg opp å gå igjen.

Store av hjelpeapparatet fungerer etter måten godt og yter oss nødvendig og noen ganger avgjørende støtte, hjelp, behandling og andre tjenester. Vi hentes av ambulansetjenesten i bortgjemte bygder dersom vi rammes av livstruende skader eller sykdom, utsatte barn hjelpes til en trygg havn hos fosterforeldre, ved kroniske plager og i sykdomsperioder mottar vi økonomisk dekning og helsefremmende oppfølging av kompetente og tjenesteinnstillte personer. Men det samme hjelpeapparatet kan også fungere både dårlig og noen ganger skremmende og skadelig dårlig, både som en følge av holdninger og mangler hos enkeltpersoner i systemet, og som følge av utilstrekkelig vedlikehold og oppdatering av strukturer, arbeidsmåter og holdninger.

I den saken jeg presenterer her går noe galt, riv ruskende galt: Til tross for et par tiår som hjelpetrengende, har det lokale hjelpeapparatet som min venn er avhengig vist seg ute av stand til å tilrettelegge og gi han den hjelpen og oppfølgingen han har rett til og trenger for å finne et godt fotfeste i livet og samfunnet. Og det er viktig for meg å peke på at dette ikke kommer av innstillinger og mangler hos personen det gjelder, eller at han ikke ønsker hjelp og oppfølging – det er utvilsomt en følge av måten det lokale hjelpeappratet griper saken hans an på.

Når hjelpeopplegg ikke virker: En vanskjøttet velferdssak i Årdal kommune i Indre Sogn

«Der hvor et samfunn har satt i verk organisert lyving i prinsippet, og ikke bare med hensyn til spesielle forhold, kan sannferdighet som sådan, uten støtte fra forvrengende makt eller opinions-krefter, bli en politisk faktor av første rang. Der hvor alle lyver om alt som er av viktighet har den som snakker sant, enten han eller hun vet det eller ikke, begynt å handle.» (Hannah Arendt, ‘Truth and Politics’)

Utrolig nok er det snakk om Årdal kommune i Indre Sogn, kjent som en av arbeiderpartiets og LO’s stemmebastioner og statministerens industrielle favorittkommune. Et sted der solidaritet og omsorg for hverandre og sosial tankegang skulle ligge alle på hjertet, særlig de som er ansatt i kommunen nettopp for å bistå og være til hjelp for mennesker som trenger assistanse.

Men dengang ei; vi vet alle godt hvor lett det kan oppstå et skille mellom virkeligheten og det man i det offisielle språket sier om den. Hjelpeapparatet i kommunen og kanskje særlig den lokale psykiatritjenesten har i alle de årene som har gått demonstrert en forstemmende mangel på vilje til å få et fungerende hjelpeopplegg opp å gå; de har år etter år avslørt inkompetent likegladhet, planløs, tilfeldig og rotete tilnærming, menneskelig passivitet, faglig sløvhet, og nedverdigende innstillinger og opptreden overfor brukeren og hans pårørende. Når et menneske av ulike grunner kommer ut å kjøre er det en risiko, en belastning – men det å motta ‘hjelp’ slik min venn opplever det i sin hjemkommune er mest av alt en tilleggsbelastning som bare øker risikoen for at det skal gå galt.

167815_1784544290294_6765353_nSom vi alle etterhvert har innsett, tross  velferd og framskitt er livet fortsatt en kamp, på flere fronter samtidig. En av de viktigste frontlinjene i moderne velferdssamfunn omhandler hvorledes vi som enkeltmennesker blir møtt og behandlet av aktørene i det sosiale hjelpeapparatet når vi blir hjelptrengende, som følge av alder, sykdom eller andre påkjenninger. I denne frontlinjen går striden mellom grunnleggende menneskelige verdier –  som noen ganger både blir utydelige og kan være krevende å holde fra hverandre – og interesser knyttet til økonomi og innsparing, effektivisering og ulike former for illegitime maktforhold. For alminnelige arbeidende mennesker er det i vår tid som i tidligere tider av største betydning at striden om tilgang til tilstrekkelige velferdsgoder og støttende ressurser som kan sikre et anstendig liv når folk trenger samfunnets hjelp og støtte føres på en konsekvent og tydelig måte. Kanskje særlig i økonomiske nedgangstider handler det om å holde fanen høyt og holde fast på de grunnleggende menneskelige og sosiale verdieneog velferdsordningene som sikrer et liv i trygghet og verdighet for store deler av befolkningen.

Jeg hevder at Årdal kommune gjennom de ansvarlige for å følge opp personer med hjelpebehov, i denne konkrete saken både bedriver en løgnpraksis og under dekke av å sette iverk hjelpetiltak begår overgrep og opptrer på nedverdigende måter overfor brukeren og hans pårørende.

3750_4890181289278_1090482125_nDet foregår nok endel lyging og ‘halvlyging’ i det norske hjelpeapparatet og velferdssystemet –  særlig overfor brukerne og overfor pårørende. Løgnpraksisene gjelder også internt blant de ansatte; en rekke mekanismer og maktordninger hindrer åpen diskusjon og gjør at det er utillatelig for enkeltansatte å ta disse tingene opp fra innsiden av systemet. Det er i og for seg ikke noe uvanlig i det at det finnes sider ved en organisasjon som man nedtoner og holder stilt om og eller at det finnes ‘hemmeligheter’ i et system; det blir først alvorlig når tingene blir så skjevt innrettet at det rammer de som systemet skal fungere for og tjene. Det kan noen ganger virke som om ansatte som praktiserer sine løgnpraksiser og en slags ‘institusjonalisert lyging’ selv ikke innser hva de bedriver og at de faktisk lyger som en del av sin jobbhverdag uten å ha noen som helst anelse om hva de er involverte i.

keiserens-nye-klc3a6r2Kanskje trenger vi alle av og til en ‘Keiserens nye klær’-effekt der en våken guttunge trekker tilside sløret og gir uttrykk for det ingen lenger våger eller vet å si. 

Jeg vil i denne artikkelen gjøre det som den franske filosofen Foucault sier:

» ta opp problemet om den som sier sannheten, eller det å snakke sant som en egen aktivitet…..hvem som er i stand til å fortelle sannheten (-) , med hvilke følger, og med hvilke relasjoner til makten.»

Noen spørsmål til innledning:

santiago-caruso3Et omfattende system av lover, regler og forskrifter regulerer situasjonen til mennesker som er hjelptrengende og som har behov for støttende tiltak i våre moderne samfunn. Det er ikke nødvendigvis slik at dette formelle systemet sammenfaller med hvorledes tingene fungerer ute i den konkrete virkeligheten; når budsjetter blir trangere forsøker man gjerne å ’tilpasse’ forholdene til en begrenset økonomi. Dette kan føre til at man foretar seg ting og utformer tiltak overfor hjelpetrengende brukere på måter som ikke samsvarer med intensjonene i hjelpesystemet. Noen ganger blir det snakk om en slags ‘kreativ tiltaksutforming’ der tiltak som en bruker etter regler og forskrifter har rett til blir tilsynelatende hjelpetiltak uten reelt innhold. Kanskje må vi da ta i bruk et uttrykk som ‘kommunal dumping‘? (Og NAV-dumping?)

stop absoluttDefinisjon: Når de som har ansvar for utforming av et støtteopplegg slutter å ta i betraktning en brukers individuelle behov for hjelp og støtte men kun ser til det å få ned kommunens samlete kostnader: Hjelptiltak ‘ribbes’ ned til et nivå der de ikke lenger virker etter hensikten og brukeren fallerer og under dekke av å motta rettighetsfestet hjelp og støtte blir holdt fast i en sosial og personlig ‘nullpunktstilværelse’. Der alt hele tiden blir ved det gamle, og der det aldri kommer til å bli bedre for brukeren. Og der enhver klage eller protest blir oppfattet som urettmessig kritikk og klaging av ‘hjelperne’ som mener de har gjort det de kan og er pålagt å gjøre. Noen ganger oppstår det som den amerikanske sosiologen caligariGoffman i boken ‘Asyler‘ fra 60-tallet omtaler som ‘looping effekten’; når brukeren reagerer og protesterer eller klager på behandling som virker uheldig eller dårlig tar man ikke dette på fullt alvor men tilskriver det at han eller hun er syk eller har mangler som de må ha annen ‘hjelp’ for, gjerne psykiatrisk hjelp. Det å ta imot hjelptiltaket skaper dermed en sjakk-matt eller en catch-22 situasjon der brukeren blir avhengig av ‘hjelpen’ som egentlig ikke hjelper han eller hun til å forbedre sin livssituasjon ut fra egne premisser og interesser. På 60-tallet fant man at spesialundervisningen i Norge kunne ha minst tre følger for brukeren; de kunne være til hjelp, uten effekt eller til skade. Det er på tide at man innser at det samme gjelder for de ‘hjelpeoppleggene’ man setter iverk overfor voksne mennesker med hjelpebehov.

I hvilken grad kan offentlige instanser med ansvar for å ivareta velferdstjenester for borgerne ‘dumpe hjelpetiltak’ og dermed foreta seg ting som man er klar over kan påføre enkeltindivider skade uten at vi som fagpersoner og medmennesker reagerer og forsøker å stoppe det som skjer?

Hvordan kan vi som privatpersoner og medmennesker på best måte bistå og hjelpe brukere som blir overkjørt og ‘dumpet’ av det offentlige hjelpesystemet?

Trenger vi nye organer eller organisasjoner som kan trå til for å bistå brukere som blir overkjørt eller utsatt for dumping og nedverdigende og potensielt skadelig behandling i det offentlige?

Kan offentlige hjelpeinstanser oppføre seg på onde måter overfor brukere?

Tiltak i regi av Årdal kommune: Hjelpeopplegg som dumping

the-long-walk-bernard-fallonHvordan skal man omtale og karakterisere handlingene og vedtakene til ansvarlige for sosiale og psykiatriske helsetjenester i en kommune når de med vitende og vilje gjør vedtak om og gjennomfører såkalte hjelpetiltak som har følgende virkninger:

 – øker faren for at en bruker tar sitt eget liv

– øker risikoen for at brukeren på ny starter misbruk av rusmidler og farlig atferd forbundet med slik misbruk

– øker belastning og påkjenninger for resten av familien og for andre i lokalsamfunnet

– øker risikoen for en serie med psykiatriske akuttinnleggelser som mindre skyldes brukerens psyke enn de er en følge av hjelpeopplegget

– forverrer brukeres livssituasjon og livsvalitet som følge av at brukeren opplever å miste innarbeidet sosial kontaktflate, bli mer ensom, fremmedgjøres fra familie, bli svakere stilt økonomisk, uten arbeid og ekstra inntekt, mer utsatt for utnytting og press fra skadelige sosiale miljøer og personer

Disse følgene oppstår ved at de ansvarlige i Årdal kommune i Indre Sogn over hodet på brukeren og mot hans og familiens oppfatning vedtar å avvikle et innarbeidet og utvilsomt velfungerende støtteopplegg som har pågått i omtrent to og et halvt år og der brukeren i dette tidsrommet for første gang på omtrent 20 år –

– ikke hatt noe som helst form for misbruk av rusmidler eller urdnet atferd i forbindelse med slikt misbruk

– ikke har utsatt familien eller andre for stress eller påkjenninger gjennom uoverveide handlinger

– ikke har hatt  noen innleggelser eller kontakt med psykiatrien eller annen psykiatrisk oppfølging eller behandling

– ikke har brukt noen former for psykiatriske medisiner

– har vært i arbeid sammenhengende over en periode på to år uten ubegrunnet fravær, for første gang på omtrent 20 år

igiugphpihEtter min oppfatning og ut fra den detaljerte begrunnelsen jeg gir i det videre  – som jeg står for først og fremst som venn og medmenneske men naturligvis også som samfunnsengasjert fagpsykolog – kvalifiserer det kommunens ansvarlige foretar seg overfor den brukeren det er snakk om for karakteristikker som ‘ond’, ‘ugjerning’ og en ‘forbrytersk’ fremgangsmåte.

En sårbar bruker blir gjennom kommunens fremgangsmåte påført stor potensiell og faktisk skade og satt tilbake i livet og som person samtidig som man er klar over disse skadevirkningene – riktignok uten at dette blir tematisert eksplisitt – idet man gjennomfører det man har bestemt. Saken handler altså ikke om forståelige ting som at man utilsiktet begår feil eller feilprioriterer, eller at man må få til bedre bruk av ressurser. Den handler om det å gjøre vedtak og iversette disse på måter som man er fullt innforstått med ut fra varsler fra nærpersoner og brukeren selv og robust erfaring fra tidligere opplegg vil påføre en person og hans pårørende menneskelig skade, belastninger og risiko for dårlige utfall.

 

Orientering om selve saken:

171481_1829805501796_7217806_oJeg har altså en god venn som akkurat nå er i den omtalte situasjonen og der jeg ut fra grunnleggende moralske og menneskelige vurderinger har funnet ut at jeg må gå i bresjen for denne personens sak. 

Både min venn selv og hans familie har ved flere anledninger etterlyst mer hjelp og aktiv støtte både for å unngå å komme i og nå komme ut av den situasjonen som har oppstått. Jeg kal innrømme at jeg lenge har nølt. Kanskje altfor lenge. Etter en nær livstruende episode forrige uke med min venn kan jeg ikke lenger bare sitte på gjerdet og se at ting som kan påvirkes går ad undas, for en venn og et medmenneske.

De siste månedene har denne mannen blitt utsatt for en potensielt og faktisk skadelig behandling av offentlige organer i hjemkommunen som truer hans videre livsmuligheter på en alvorlig måte, med store og nedbrytende konsekvenser for familie og andre som er knyttet til han. 

Saken hans har stor sosial og menneskelig interesse da den avdekker hvordan enkeltmennesker kan bli ofre for og ofres av offentlige instanser som egentlig er til for å bistå dem. Den setter også fokus på viktige avveininger som gjøres mellom formelle og menneskelige hensyn og der det kan se ut som om man lukker øynene for menneskelige hensyn uten at dette blir tematisert eller sagt eksplisitt.

Artikkelen er derfor en anklage mot Årdal kommune og offentlig ansatte med  ansvar for tiltak og støttende tjenester som min venn har behov for og rett til.

jay-painting-6-person-walkingMannen vil selvsagt ikke bli navngitt. I utgangspunktet har han ikke visst noen ting om dette anklageskrivet, men etter at jeg har lagt det ut i det offentlige facebook-rommet 19.03 har jeg over telefon orientert han om hva jeg har gjort og hvorfor jeg føler at jeg må gjøre det. Han gir da uttrykk for at han er tilfreds med å få støtte selv om han ikke er ansvarlig for innholdet i denne bloggartikkelen.

Jeg er av profesjon psykolog, så jeg understreker at det er snakk om en venn av meg og ikke en pasient. Det er altså rent private forhold. Taushetsplikt og andre slike profesjonelle forhold står altså ikke på spill. Men min plikt som medmenneske og som venn står derimot på spill. Vi har under den ‘arabiske våren’ sett at sosiale medier som facebook kan brukes til ganske andre ting enn personlig avkopling og kontakt.

Det er dette jeg vil bruke facebook-kontoen min til i dette tilfelle: gjøre min samfunnsmessige plikt og som venn. Familien og mange andre har forsøkt en rekke innspill i mannens sak uten at de har vært i nærheten av å nå frem. De har kontaktet den politiske og administrative ledelsen i Årdal kommune, fylkeslege Per Stensland i Sogn og Fjordane, Ove Mjåtvedt hos pasientombudet, osv. – uten at noe som helst oppnåes i et apparat som kun er i stand til å tenke og opptre etter formalistiske fremgangsmåter.

De offentlige instansene dekker seg som vanlig bak prinsippet om at alt er i orden på det prosedyremessige og formelle planet,  uten å ta ibetraktning at det på det menneskelige planet står om både liv og helse og en livsskjebne.  Mannen jeg snakker om har allerede en gang underveis i den behandlingen han utsettes for gjort forsøk på å ta sitt liv uten å lykkes i denne omgang.

Jeg gjør altså et lite forsøk på å bruke facebook som kanal og talerører for min venns sak. Uten å komme med rabiate anklager eller henge ut noen urettmessig. Om det ikke er snakk om noen ‘norsk vår’, så er det i allefall snakk om en liten vår for min lille menneskelige plikt og forhåpentligvis for livssituasjonen til min venn.

Hvem er så denne gode vennen jeg snakker jeg om?

throw-_a_drowning_man_a_brick_by_futureofthebookDet er snakk om en person som har en svært lang psykiatrisk karriere bak seg; i løpet av over to tiår han har mer enn 20 innleggelser og blitt påført mer enn 20 av de vanligste og potensielt skadelige psykiatriske medikamentene. Man har gjennom årene både gitt han en rekke sterkt sprikende og alvorlige psykiatriske diagnoser samt tatt vekk disse når det har vært oppurtunt, uten å vurdere prinispielt hva dette innebærer for den psykiatriske behandlingen han har mottat og blitt utsatt for. I disse 20 årene eller deromkring har mannen opplevd et fullstendig blindt og tilfeldig svingdørsliv inn og ut av psykiatriens institusjoner i bevisstløs regi av en lang rekke av fylkets psykiatere . Han har også blitt velsignet med elektrosjokk-behandling (ECT) uten at dette har vært begrunnet i en diagnose som tilsvarer slik behandling!

Ute i lokalmijøet i sin hjemkommune har han vært misbruker og også av miljøet og enkeltpersoner blitt trukket inn i rus og misbruk, kriminelle forhold og tildels farlige atferder under påvirkning av rusmidler. Den lokale psykiatritjenesten har underveis vært inne i bildet uten at dette har påvirket hans psykososiale situasjon og mentalehelsesituasjon en tøddel i retning av noe bedre. Hans egen opplevelse er at de involverte i psykiatritjenesten hverken tar han selv som pasient og bruker alvorlig, og heller ikke hans mor som pårørende, og at de tidvis kan opptre overfor og snakke til han som om han skulle være et barn. Gjennomgående har vært at de ikke viser noen som helst reel vilje til å bidra til at hans livssituasjon forbedrer seg og at konkrete problemer kan minskes eller løses. Også den lokale politimyndigheten har opptrådt på måter som han forsatt i dag kjenner seg skremt og stresset av, ved unødvendig og overdrevet maktbruk og nedverdigende behandling og språkbruk.

Det psykiatrifrie livet

bb-l-2For to og et halvt år siden ble den farlige og triste karrieren og nedovergående spiralen som min menn over tiår har vært i snudd ved at venner og familie fikk presset fram en annerledes løsning for han:

Han kom inn i et privat drevet støtteopplegg finansiert av hjemkommunen som har bestått av en slags ‘befriending’ (vennelik) oppfølging med egnet bolig og tilgang til tilpasset fritid og arbeid. Kjernen i opplegget er tilførsel av ‘transaktiv støtte’, dvs. at personen er omgitt av  et mellompersonlig støttende miljø som hjelper han til å bruke sine egne evner optimalt. Evner som han på et vis ikke har tilgang til i en vanlig isolert tilværelse. Hos noen individer som hos min venn er optimal fungering og bruk av egne evner svært avhengig av andres nærvær og støtte, evnene til å fungere bæres så å si av transaktive prosesser. Å være utsatt for tiår med nedbrytende psykiatriske innleggelser, blind overmedisinering og en isolert tilværelse i hjemkommunen er såpass demoraliserende at det gjør det vanskelig for et menneske å bruke sine evner til å fungere optimalt på egen hånd. Et gjennomtenkt ‘transaktivt’ støtteopplegg er mange ganger det som skal til.

De siste 2 og et halvt årene har han hatt en fredelig og lykkeligere tilværelse i et ‘psykiatrifritt liv’, dvs. han har vært i et vel tilrettelagt støtteopplegg i en nabokommune til Årdal uten noe som helst aktiv bruk av psykiatriske fagfolk og psykiatrisk kunnskap eller metoder. Han opplever selv det som en stor lettelse å ha kommet ‘ut av’ årelang tilknytning til psykiatrien og tilbake til noe som mer ligner på et normalt og naturlig liv blant ikke-psykiatriske mennesker. Et støttende opplegg gjennomført med vekt på tilstedeværelse, vennlighet og varsom personlig oppfølging og kontakt med et interessant sosialt liv ute i samfunnet. 

abstract,drawing,loneliness-6c06ee02aaa496425c578e54fc242a88_hUnder dette psykiatrifrie regimet har han kommet seg ut i jobb for første gang på 20 år; han har gjort en god jobb i mer et par år både på arbeidsplassen og ellers i fritiden med andre nyttige aktiviteter. Han har vært 100 % rusfri og krimfri: han har utfoldet seg som positivt som menneske og med sine varme interesser for poesi, litteratur, natur, vandring, musikk, mennesker. Han har ikke nyttet noen former for psykiatrisk medikasjon, ikke gått til psykolog eller andre terapeuter eller behandlere. Og han har til tross for alle sine psykiatriske (feil-) diagnoser fra tidligere innleggelser heller ikke vist andre psykiatriske plager eller symptomer enn det vi andre har når vi er under stress eller belastninger. jeg har selv tilbrakt lengre og kortere tid i hans selskap med vandring og turer, og personlig erfart at når det kommer til plager og symptomer av ‘psykiatriske’ art overgår jeg som regel faktisk min godlynte venn.

Som person er denne vennen min en fantastisk ressursrik og fascinerende mann i 40-årene, humørfyllt, godlynt og velmenende, kreativ og oppfinnsom som få, en levende naturelsker, en intellektuelt orientert person med varierte og kunstneriske interesser. Siden unge år, tilbake til begynnelsen av 90-tallet og sene ungdomsår, har han pga. personlige særegenheter og misforstått og enøyd psykiatrisk tilnærming som ikke ser det levende mennesket slik det befinner seg i sine omgivelser blitt oppfattet feil og på nedverdigende måter og vært avhengig av og bundet til feilslåtte psykiatriske hjelpeopplegg og behandlinger. Både han selv og hans pårørende (særlig moren) har blitt behandlet på useriøse, tilfeldige og nedverdigende måter av fagfolk både i det kommunale systemet men også oppover i den psykiatriske spesialistsystemet.

Den aktuelle situasjonen

Nå står på nytt min venns liv på spill; han er nemlig tilbake i sin gamle sterkt problematiske livssituasjon etter at det psykiatrifrie støtteopplegget som ga han en omstart og et nytt liv er lagt ned. Hans innerste ønske og store drøm om å legge en nedbrytende karriere med psykiatrisk ‘behandling’ og ‘hjelp’  bak seg om komme ut i et ordentlig liv med ordentlige mennesker faller en gang til fra hverandre. Ringen sluttes, han opplever å være tilbake i den elendigheten han kom fra og ut av –  og at hans og hans families engstelse for seg selv og framtiden ikke blir tatt alvorlig av folk som skal stå for hjelpetiltakene.

‘Hjelperne’ som dukker opp på døra hans skremmer han nesten med sin påtatte forståelse og vennlighet samtidig som de uten å nøle lar han falle ned i den gropa han satt fast i så lenge.

Kommunens organer har på egen hånd og over hans hode laget et såkalt hjelpopplegg uten å ta opp til drøfting med han selv hva slags støtte han trenger og ønsker seg. De trer nedover han vedtak som omfatter ‘timer’ til oppfølging som er satt opp uten at han har vært tilstede eller er spurt om hva han ønsker eller hvordan han ønsker opplegget gjennomført.

Kommunen har også tatt i bruk sparekniven og skåret ned velfungerende tiltak og samtidig kuttet opp min venns verdighet som selvstendig person; de har satt i gang et nytt og redusert opplegg uten større hensyn til hvilke følger det vil ha for kvaliteten i hans liv og hans  psykososiale trivsel og helse og uten å gjøre seriøse vurderinger av hvilke menneskelige og familiemessige følger dette tilbudet har på kort og lang sikt.

De har plassert mannen i en boks av en kommunal leilighet og med et opplegg uten planmessighet og formål og som hverken han selv eller vi som kjenner han tror en millimeter på.

Kommunen følger en oppskrift som mer ødelegger for enn den støtter opp om et godt liv for min venn.

(fortsettes)

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s