«Hvordan være syk?» Om førstepersonsperspektivet på å bli rammet av og skulle leve med alvorlig eller kronisk sykdom (2013)

«Enhver som fødes, er borger av to riker, de friskes og de sykes.» (Susan Sontag: ‘Sykdom som metafor’.)
“If l were now to explain that,(….) I have cancer,(-) …..For you, «cancer» means, on the one hand, a lump, a species of discrete matter with multiplying properties, on the other hand, a judgement, a species of ineluctable condemnation. To the bearer of this news, the term «cancer» means nothing: it has no meaning. It merges without remainder into the horizon within which the difficulties, the joys, the banalities, of each day elapse.” (Gillian Rose)

«Det var våren 1775 at jeg ble rammet av en magesykdom, som til å begynne med ikke ga opphav til noen større uro, men den har siden – slik jeg oppfatter den – blitt dødelig og uhelbredelig. Jeg regner nå med en rask oppløsning. Jeg har vært lite plaget med smerte som følge av lidelsen; og noe som er mer merkelig, jeg har, til tross for at min person preges av stor tilbakegang, aldri lidd et øyeblikks minking av min positive innstilling; det er til og med slik at skulle jeg nevne en periode av livet mitt som jeg aller helst ville velge å ta om igjen, da kan jeg være fristet til å peke på denne siste perioden. Jeg besitter den samme iver som tidligere i mine studier, og det samme lette sinn i i omgang med andre. Jeg betrakter det dessuten slik at en mann på sekstifem, ved å dø, bare går glipp av noen få år med skrøpeligheter, og selv om jeg endelig ser mange tegn til at mitt litterære omdømme bryter ut med ekstra glans, vet jeg at jeg bare har få år å nyte det. Det er vanskelig å være mer avslappet i forhold til livet enn jeg er i dag.» (David Hume: ‘Mitt eget liv’, skrevet i 1776, ca.4 måneder før han døde)

 «Hold motet oppe, for alt ligger der foran deg….og tiden som tilbringes i det som er vanskelig er aldri bortkastet…det som kreves av oss er at vi lever det som er vanskelig og lærer oss å håndtere det….I det som er vanskelig finnes de vennlige kreftene, hendene som arbeider på oss….» (Rainer Maria Rilke)

  «Men alle er underlagt virkningene av utbredelsen av helseråd. Uansett om den store mengden av råd for egenomsorg følges opp i handling eller ikke, er dens kumulative virkning å overskygge og gjeninnføre dypere kulturelt innvevde forståelser om det ansvar som bevisste aktører bærer for sin egen helse. Vi kan ikke unngå å bli fortalt at vi er frie, at vi er ansvarlige for vår helse, og at vi er derfor potensielt kan anklages for vår mangel på velvære. Troen på at vi selv er ansvarlige for vår egen helse er både mer utbredt og dypere enn noen gang før. For å bruke en ganske umoderne terminologi, er det en dominerende ideologi i vår tid. (-) Selv om utbredelsen av egenomsorg-råd er et gjennomgripende trekk ved senmoderne eller postmoderne samfunn, er det fortsatt under-teoretisert.» (Christopher Ziguras, Self-Care: Embodiment, Personal Autonomy, and the Shaping of Health Consciousness,(New York: Routledge, 2003, s.1-2)

“Alle samfunn, historiske eller nåtidige, har et kulturell innvevd sett av helbredende praksiser. Disse praksisene er så inngrodd i folks tenkning at man ikke stiller spørsmål ved dem … (-) det er rett og slett så enkelt at vi problematiserer ikke de fremherskende helbredelsesmodellene i kulturen vår.”

‘Jeg’et og sykdommen’: De to veiene til å leve med sykdom 

Den i vår tid ofte oversette og noe undervurderte tyske filosofen Arthur Schopenhauer gjorde det til en bærende punkt i sitt filosofiske verk ‘Verden som vilje og forestilling’ at det finnes to veier til menneskelig viten, til forståelsen av virkeligheten og vår plass i den.

Schopenhauers innsikter er sjelden tatt i bruk for å utdype våre moderne oppfatninger av hva vitenskapelig kunnskap gjør for oss i en menneskelig sammenheng  og hvilken rolle vår egen førstepersons opplevelse har i vårt rasjonelle forhold til verden.

Samtidig har f.eks. moderne filosofer som Ludwig Wittgenstein og Martin Heidegger beskjeftiget seg intensivt med problemstillinger omkring forholdet mellom vitenskapelig kunnskap og menneskelig erfaring som kan sies å være en videreføring av Schopenhauers grunnleggende ideer.

Schopenhauer forklarer at den ene veien til virkeligheten er en vei fra utsiden, der vi opptrer som ytre observatører av tingene som ligger der ute. Den handler om hvorledes vårt forhold til oss selv og verden går gjennom formulering av forskningsbaserte rasjonelle og begrepsmessige forståelsesformer eller empiriske representasjoner slik disse i våre dager er preget og gjennomsyret av vitenskapelig kunnskap. Vi opptrer her som subjektive ’tilskuere’ overfor den objektive virkeligheten, vi befinner oss på et vis på utsiden av en virkelighet som ligger foran oss til å bli oppfattet gjennom forhåndsordnete begreper og tatt i bruk via teknologier og tekniske fremangsmåter. Vår måte å ta del i og innvirke på denne ‘objektive’ verden har et teknisk og instrumentelt preg, der vi bruker utprøvde metoder og følger rasjonelle fremgangsmåter for å oppnå våre mål i form av ønskete virkninger og løse våre problemer. Vi er på et vis utenforstående og fremmede i verden som betraktes og behandles som et landskap av ytre faktisk foreliggende saksforhold som vi kan ha nytte av og anvende for våre formål.

Den andre veien, som lett overskygges av suksessen som oppnåes gjennom den første, omtaler Schopenhauer som en underjordisk og nesten hemmelig vei, en bakvei og kjøkkeninngang til virkeligheten. Den har i vår teknologiske og vitenskapelige tidsalder lav status og betraktes nesten med forakt fordi den er uhåndterlig ‘subjektiv’ og preget av ‘opplevelse’. Den går gjennom vår egen personlige og levde erfaring, gjennom vår deltakelse i virkeligheten ved vår følelsesmessige, subjektive og kroppslige livsvilje.

Det bildet av virkeligheten som fremkommer gjennom å vandre langs denne veien er en slags forstørret avbildning av vår egen dypt menneskelige måte å være i verden på, det er ikke snakk om en ‘objektiv’ ytre virkelighet men på et vis virkeligheten omdannet i vårt eget bilde. Schopenhauer kaller dette menneskelige virkelighetsbildet for ‘makro-antropos‘, ikke en objektivt foreliggende og uavhengig verden men verden slik den er for våre følelser og øyne og gjennom vår levde opplevelse. Virkeligheten dannet i vårt eget antropomorfe bilde, så å si.

Et avgjørende poeng i Schopenhauers tenkning er at vi må ivareta begge disse to perspektivene på verden og samordne dem i vårt praktiske, teknisk, estetiske og etiske forhold til og omgang med virkeligheten.

Asbjørn Aarnes har i artikkelen ‘Dikterens stemme og diktet’ formulert Schopenhauers poeng på følgende beslektede måte:

“vi må ikke forveksle adskilte prosesser i et menneskeliv, den aktive syntese, som vi bygger opp med vitende og vilje og som vi kjenner som vårt verk, og den passive syntese som danner seg ved det som skjer med oss, som når vi eldes eller når sjelen skifter ansikt.”

Dette gjelder også i vårt forhold til og syn på sykdom.

Sykdom fra innsiden eller sykdomserfaring

Tross helse og friskhet og alle de gode dagene som livet rommer, må sykdom kunne sies å være en universell erfaring. Det må være slik, for sykdomserfaringen hører uløselig sammen med det kroppslige livet. Som en skygge følges det å leve av sykdom. Enten man selv fra innsiden så å si, opplever å bli syk, eller man fra utsiden opplever at andre nære personer blir syke, så handler sykdom om vår opplevelse.

Sykdom er selvsagt kropp og medisin, men sykdom er kanskje like mye kultur og samfunn, begreper og språk, følelser og opplevelse, samspill og sosiale relasjoner. Erfaringen av å bli syk er noe som ikke bare handler om hvordan en sykdomsprosess rammer kroppens vev og funksjon og hva dette gjør med ens tilværelse, men noe som er sterkt preget både av den sosiokulturelle livssammenhengen den syke lever innenfor og av den medisinske og kulturelle konteksten som setter opp språket og begrepene som vi bruker for å snakke og tenke om sykdom med .

Å bli rammet av alvorlig og kronisk sykdom er antagelig en av de store utfordringer man står overfor i det moderne livet. I og med at alder er forbundet med økt risiko for sykdom, opplever stadig flere blant oss å bli rammet av og å måtte forholde seg til og leve med sykdom i lengre tid. I det gamle samfunnet handlet livskampen om å overleve i møte med naturkreftene, om å skaffe seg mat på bordet og tak over hodet og beskyttelse mot alle slags ytre trusler. I et moderne prestasjonssamfunn handler kampen mer om å skaffe seg og bevare kvalifikasjoner og yrkesmessig funksjonsevne i konkurranse med andre; det å være oppegående og ‘fit for fight’ i arbeidslivet er mer avgjørende enn noensinne.

Ytre naturkrefter er nå en mindre trussel enn kroppslig eller mental sykdom og funksjonssvikt og de samfunnsmessige og personlige følgene dette har. Alvorlig og kronisk sykdom angriper selve grunnlaget for det å kunne delta i et livsmønster der det å prestere og yte definerer hva en er verdt og hva slags ressurser en har tilgang til. I tillegg fører den sterke individualiseringen i moderne samfunn til at det mer enn før er enkeltmenensker og grunnlaget for den individuelle tilværelsen som blir truet.

En side av det hele er at media, NAV og myndighetene er opptatt av og rapporterer om hvor høy sykemeldingsprosenten er og hvor mange som faller ut av arbeidslivet og blir uføretrygdet. Her er sykdom noe konkret som først og fremst berører og  begrenser den enkeltes arbeidsevne, subjektivt eller objektivt.

En annen side er hvorledes det oppleves og føles å bli rammet av en alvorlig og kronisk lidelse, hvordan sykdommer og plager treffer individet og kommer til å prege og begrense hans eller hennes forhold til omgivelsene og seg selv. Selv om det objektive medisinske tredjepersonsperspektivet på sykdom utgjør det avgjørende i en vitenskapelig tilnærming til sykdom og behandling, er samtidig førstepersonsperspektivet hos den som opplever og forholder seg til sykdommen viktig for vår mer helhetlige levde omgang med sykdom. Sykdom slik den oppleves og leves er noe mer og annerledes enn den medisinsk oppfattede  sykdommen. For som vi alle vet, det er ikke alt ved sykdom som forklares på en fyllestgjørende måte ved hjelp av det medisinske språket, og mange sider ved sykdom som praktisk levd virkelighet kan ikke behandles eller avhjelpes ved hjelp av medisinske teknikker og fremgangsmåter.

Utforskning av sykdomsopplevelsen i kunst og litteratur

Sykdom har mange sider utover det som hører til dens medisinske side. Av kunstnere, poeter og forfatterne kan vi lære oss denne på samme tid bredere og sannere måten å betrakte den levde sykdommen på enn det ensidige bildet det saklige og objektive medisinske blikket holder opp for oss.

Sykdom er en viktig kilde til metaforer som utvider vår erkjennelse. Sykdom kan fungere som en metaforisk reise til steder vi sjelden besøker mens vi er friske og intakte. Sykdom og helsemessig tilbakegang og forfall kan fremstilles som en pilegrimsferd til de mørkere og skyggefyllte helligstedene i menneskelivet.

Den franske forfatteren Alphonse Daudet (13 mai 1840 – 16 desember 1897) levde lenge i nært selskap med syfilis.

Han førte dagbøker som resulterte i en dramatisk beretning om dette uhyggelige kompaniskapet i boken ‘I smertens land’ (engelsk utgave 2002).

Daudets sykdomsnarrativ illustrer at det å leve ledsaget av en alvorlig sykdom kan oppleves som en eksistensiell ferd der man uten større valgmuligheter må bevege seg gjennom ulike stadier – ropet om hjelp, ønsket om å flykte og unnslippe, likegyldighet og resignasjon.

Han skriver –

«Den er veldig merkelig, den frykten som smerten vekker disse dagene – eller snarere, denne smerten min. Den er utholdelig, og allikevel orker jeg den ikke. Det er den reneste skrekk, og det at jeg tyr til bedøvelse er som et rop om hjelp, en kvinnes skrik før faren faktisk rammer henne.» (s. 9)
«Smerter i landet: et slør over horisonten. Disse veiene, med sin små svinger – det eneste de vekker i meg nå er ønsket om å flykte. Å løpe vekk,  for å unnslippe min sykdom.» (s. 45)
«Jeg har passert det stadiet der sykdommen bringer med seg fordeler, eller hjelper deg til å forstå ting, også det stadiet der den forsurer livet ditt, gir stemmen din en en skarpere klang, gjør at alle tannhjulene knirker. Nå finnes det bare en hard, stillestående, smertefull dvaletilstand, og en likegyldighet til alt. Nada! Nada! (s. 65)»

Den engelske forfatteren Virgina Wolf (1882-1941) levde store deler av sitt liv i skyggen både av ‘kvinneplager’ og psykiatrisk lidelse i form av alvorlige humørsvingninger og flere såkalte ‘sammenbrudd’ –  som førte til at hun til slutt tok sitt eget liv.

Også hun oppdaget de store kunstneriske mulighetene som ligger gjemt inne i den menneskelige erfaringen av sykdom.

Et enormt og fortsatt stort sett ubrukt potensiale for filosofisk og menneskelig refleksjon ligger i den sansemessige og følelsesmessige opplevelsen av sykdommer, slik som det også gjør i andre overskridende opplevelser av smerte og mørke som svartedauen, terror, Holocaust og heksebrenning, ‘den store innesperringen’, frigjøringskamp og fattigdommens elendighet. Alle disse overveldende og fryktelige hendelsene er så gjennomtrengt av erfaring av lidelse, smerte og mørke at de danner utømmelige kilder for refleksjon og utdypning av vår menneskelige tenkeevne.

Virginia Wolf skrev om dette:

«Tatt i betraktning hvor vanlig sykdom er, hvor enorm den åndelige endringen er som sykdom bringer med seg, hvor forbløffende det er når helsens lys går ned og de uoppdagede landene som da blir avdekket, hvilke ødemarker og og ørkener i sjelen et lite angrep av influensa bringer frem i lyset … da blir det merkelig at sykdom ikke har tatt plass ved siden av kjærlighet, strid og sjalusi blant de store temaene i litteraturen. Et skulle tro at romaner ville handle om influensa, episke dikt om tyfus, oder til lungebetennelse, lyrikken om tannpine. Men nei, … litteraturen gjør sitt beste for å fastholde at den beskjeftiger seg med sinnet; at kroppen er en enkel klar glassrute som sjelen kan se rett gjennom».

Hvordan er det å bli syk?

«Jeg har merket meg denne tittelen en stund og unngått å plukke den opp, først og fremst fordi jeg tenkte; ‘jeg har allerede massevis av erfaring med ‘hvordan være syk’-delen.«(Khenpo Guruda, i en bokomtale av boken ‘Hvordan være syk’)

bookstoni-bernard-FB-picI 2001 ble juristprofessoren Toni Bernhard rammet av en influensalignende sykdom mens hun og ektemannen var på en romantisk ferie i Paris. De tre ferieukene tilbrakte hun stort sett i sengen, men intens fatigue eller sykelig tretthet. Tilstanden viste seg å bli langvarig og kom etterhvert til å forandre alle sider ved hennes liv fullstendig. Hun fortsatte i yrket som juristprofessor – noe som åpnet opp for interessante erfaringer omkring det å være syk og arbeidende – men i 2004, etter tre intense og krevende år med sykdom, måtte hun kaste inn det yrkesmessige håndkleet for godt.

I 2010 publiserte Bernhard boken ‘Hvordan være syk: En buddhistisk-inspirert veileder for de kronisk syke og deres omsorgspersoner‘/’How to Be Sick: A Buddhist-Inspired Guide for the Chronically Ill and Their Caregivers.’ der hun så å si fra innsiden summerer opp sin sykdomserfaring og formulerer et gjennomtenkt førsteperson perspektiv på det å skulle leve med en kronisk sykdom og ledsagende begrensninger i funksjonsevne.

Bernhard opplevde å bli sendt i bakken av plagene, men hun fikk ikke noe fullgodt svar på hva slags sykdom hun hadde. De fleste vil tenke at dette bare er en belastning – men; er det så sikkert? Noen ganger kan det komm e noe godt ut av uvitenhet om sykdom. Kanskje har det å ikke vite hva slags sykdom man har den store fordelen at det finnes ingen skråsikre fagfolk der ute som kan fortelle en noe særlig om hva en skal og bør gjøre for å mestre og leve med en slik tilstand. En tvinges til å finne ut av tingene selv. Det er akkurat dette intense og langvarige arbeidet med egen sykdom fra innsiden og ut fra egne erfaringer som  Toni Bernhards bok handler om.

Om egenbehandling eller hvordan gjøre bruk av førstepersonsperspektivet

“Vi ønsker alltid å lære utenfra, gjennom å ta opp i oss kunnskap fra andre mennesker. Det virker tryggere slik. Problemet er at det alltid er andre menneskers kunnskap. Vi har allerede alt vi trenger å vite, dypt inne i mørket inni oss selv. Og vår lengsel, hvis vi tør å følge den hele veien, er det som vender innsiden vår ut inntil vi finner solen og månen og stjernene inne i oss.”  (Peter Kingsley)

 Samfunn og egensomorg for helse

Mentale plager, psykiske problemer og større eller mindre personlige og psykososiale nedturer og kriser er en del av det ordinære menneskelivet.  Ofte tenker vi at psykiske plager og lidelser er noe som er forbundet med bestemte sårbare eller ugunstig stilte mennesker; med der er antagelig en bregreset og muligens villende måte å forstå denne siden ved menneskelivet på:

“Vi erkjenner ikke som samfunn at alle har psykiske problemer på et eller annet nivå; men alle har psykiske plager  –  det er noe som kommer og går – og vi trenger å finne fram til måter å håndtere det på.” (Gray, 2006, s. 176)

Å skulle leve et menneskeliv betyr faktisk at man må mestre plager og lidelser. Dersom folk f.eks. gies fri eller åpen tilgang til å skaffe seg psykologisk hjelp, vil bare halvparten av de som søker og ønsker slik hjelp ha en diagnostiserbar psykisk lidelse. Den andre halvparten som søker psykologisk hjelp sliter med et spekter av  livsproblemer i jobb, samliv eller eksistensielle problemer med tomhetsfølelse og angst. Omkring 30% av den voksne befolkningen opplever til enhver tid psykiatriske problemer, omkring halvparten av oss vil erfare en psykiatrisk lidelse en eller annen gang i livet, og 80 av disse igjen har mer enn et alvorlig psykologisk problem. I løpet av livsløpet har vi alle 50/50 sjanse til å oppleve selvmordstanker av moderat til alvorlig grad av minst to ukers varighet; opp i mot 100 % av oss vil en eller annen gang i livet være inne på tanken om å ta sitt liv. Halvparten av inngåtte ekteskap oppløses etter en tid, og mange av de stabile eller varige ekteskapene viser seg å være basert på usunne forhold mellom partene.

Psykiateren Bruce Charlton formulerer seg slik i boken ‘Psykiatri og den menneskelige situasjonen’ (2000):

“Forestill deg en verden der mange mennesker lider av psykiatriske symptomer mesteparten av tiden og svært få blant oss kan gjennomleve livsløpet uten at vi opplever perioder med betydelige psykiske lidelser. Jeg beskriver den verden vi lever i. (-)
Når vi ser tingene på denne måten, er det klart at bare få mennesker er fri for psykiatriske symptomer i lengre perioder. Og hvis det er slik at psykiatriske plager hører til vår menneskelige hverdag, så gjelder det også at – potensielt – deres behandling hører til hverdagen. Omfanget av plager er så stort at profesjonell behandling for alt det vi plages av er ugjennomførbar, i tillegg er det ikke ønskelig. Logistisk innebærer dette at vi må utvide muligheten for psykiatrisk selvhjelp – noe som omfatter evne til egendiagnosering, egen-behandling og egen-evaluering av prosessen med selvhjelp.”

Det er naturligvis også en side ved menneskelivet å lære seg kunsten å håndtere og mestre seg selv og sine plager og problemer slik at disse ikke tar overhånd men fortløpende bli holdt i sjakk eller løst. Behandlings og  terapiforskningen har etterhvert ugjendrivelig påvist at folk spiller en avgjørende rolle i håndtering og mestring av sine mentalehelse-problemer, og at behandling av psykiske plager bare i begrenset grad kan oppfattes som en faglig-teknisk og instrumentell prosess der en spesialist og ekspert bruker metodiske fremgangsmåter som er dokumenterte som effektive for å ‘løse’ en pasients mentale problemer. Grensene mellom terapeut og pasient er relative og paradoksale; for at terapien skal fungere må terapeuten på et vis avstå elle ravholde seg fra å være terapeut og pasienten må tørre å opptre idet rommet som åpner seg som sin egen terapeut:

“Hvor lenge skal vi gå på jakt etter sannheten overalt utenfor oss selv? Hvor mange bøker må vi lese, hvor mange folk vi må spørre?” (Peter Kingsley)

God medisinsk og psykologisk behandling gir på avgjørende måter rom for pasientens selvbestemmelse og bruk av sterke sider: God behandling er basert på  at behandler har og viser tiltro til at at folk kan vokse, endre og transformere seg selv og sitt liv. Denne innstillingen er viktig uavhengig av hva slags mentale plager og utfordringer en person sliter med. Folk kan engasjeres og hjelpes til å ta del i sin egen bedringsprosess og oppnå tilfriskning ved å ta i bruk egne ressurser og sterke sider. Dersom en behandler i sin tilnærming betrakter pasienten som en irreversibelt og grunnleggende skade person som er  ute av stand til endring, vil pasienten være tilbøyelig til å oppleve seg slik og stagnere i sin utvikling. Det er lettere for pasientene å oppdage sin sanne natur og muligheter når behandleren har evne til å hjelpe gjennom å se muligheter heller enn diagnostiserbare mangler og begrensninger. Dessverre  er det antagelig tilfelle at noen mennesker ikke kommer til å oppleve eller  få til  en bedring, men behandleren og diagnosene  trenger ikke utgjøre en ekstra barriere i tillegg til andre krevende hindringer. Den britiske sosiologen Frank Furedi skriver i sin psykiatrikritiske og samfunnskritiske bok om ”Terapi-kulturen” (2004) at:

”det er virkelig en trist tingenes tilstand at så mange av oss søker fortrøsting og bekreftelse gjennom en diagnose. Omforminga av sykdom til en identitet er potensielt et alvorlig problem for det offentlige helsevesen. Men viktigst av alt er at det indikerer at et regime med sjølv-begrensning har blitt institusjonalisert”. (s.203)

I dag er det fortsatt mest vanlig å tenke at man må oppsøke fagfolk og skaffe seg profesjonell hjelp ved større eller mer alvorlige mentale og personlige plager. Men nye strømninger gjør seg gjeldende i vestlige samfunn; stadig flere stiller spørsmål om denne avhengigheten av faglig hjelp er nødvendig og om den bidrar til å gjøre oss blinde overfor og faktisk undergraver vår evne til å hjelpe oss selv. En sentral del av den nye helsebevisstheten i moderne samfunn er en vidt utbredte ide om at man kan oppnå bedre helse gjennom å forbedre sin selvomsorg og selv gjennomføre endringer i sin egen måte å leve på eller livsstil.

Christopher Ziguras omtaler i boken ‘Selvomsorg‘ (2003) den voksende opptattheten av egenbehandling og egenomsorg på følgende måte:

«Blant disse er en rekke strømninger som søker å redusere folks avhengighet av profesjonelle helsetjenester og institusjoner, og i stedet å gi dem verktøy for å ivareta sin egen egenomsorg. Siden 1970-tallet har vestlige samfunn både vært vitne  til en stor økning i antall aktører som fremmer egenomsorg-strategier og en dramatisk økning i omfanget av egenomsorg-teknikker som blir tilbydt. Ettersom tiden går, blir egenomsorg-strategier utviklet og fremmet for stadig mer varierte og intime sider ved ens kropp, sinn og relasjoner.»

Psykologer og psykiatere har vendt om på perspektivet og begynt å undersøke både hva pasienter selv faktisk gjør og hva de kan gjøre for sin egen helbredelse. Man har forsket på ulike former for teknikker for selvomsorg og egenbehandling som vi bruker når vi er i  følelsesmessig og psykologisk nød.

Autoterapi og endoklinisk kompetanse

Evnen til å behandle seg selv omtales som ‘autoterapi‘ og vår innebygde kunnskap om hva vi trenger når vi er i psykologisk nød eller krise kalles for ‘endoklinisk kompetanse’.

Det er altså på høy tid å stille spørsmålet om vi ikke kan kan søke hjelpe hos oss selv mer enn det vi gjør i dag? Trenger vi å være såpass avhengig av fagfolk som vi er blitt for å behandle våre psykologiske problemer?

Andre spørsmål er:  Kan vi hjelpe og behandle oss selv når vi opplever mentale forstyrrelser og plager? Hva består autoterapeutiske prosesser i? Hva er grensene for vår evne til å hjelpe oss selv? Er det noen problemer man ikke kan hjelpe seg selv med? Hvilke forståelsesmåter, fremgangsmåter og metoder er de beste når man skal hjelpe og behandle seg selv?

Førsteperson-perspektivet og den indre samtalens rolle i sykdom og ledsagende psykologiske plager

Når jeg er i emosjonell nød eller opplever mentale plager da skjer dette fra ‘innsiden’. Jeg er selv personen som kjenner mine plager og hvorledes jeg påvirkes av dem, men jeg er noe mer enn og befinner meg på ‘utsiden’ av disse plagene. Dvs. at jeg på et vis er ‘to personer’, og at ved plager og sykdom begynner det å utspille seg både en slags kamp eller konflikt og en dialog i mitt indre mellom den syke delen og den friske delen av meg. Min selvbehandling må forankres i denne dialogen, og jeg må lære meg hvorledes jeg kan få til en indre dialog som på samme tid fremmer helbredelsesprosesser og kan holde den syke delen og dens negative påvirkninger på resten av meg mest mulig i sjakk.

Den franske filosofen Pierre Hadot sier følgende om å være åndelig aktiv og om åndelige øvelser:

“Vi bør merke oss at det er dette som finner sted i enhver spirituell øvelse: det er nødvendig å få seg selv til å forandre sitt eget synspunkt, sin innstilling, settet av overbevisninger, derfor må en føre en dialog med seg selv, derfor må en kjempe med seg selv.” 

For å kunne komme i god dialog med seg selv slik det kreves i åndelige øvelser forutsetter det at man kan samtale med og derfor lytte til seg selv. Vi må spørre oss hvordan det skjer, og om det er noe vi kan?

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s