«Lovprisning av å gå» (Thomas A. Clark : ‘In Praise of Walking’: En oversettelse)

 

272005_2249324789516_6095612_o

En tidlig morgenstund, hver eneste morgen, kan vi legge ut, med minst mulig bagasje, og oppdage verden.

Det er fullt mulig å avvise all tvangen, volden, eiendelene,
trivialitetene, og ganske enkelt gå sin vei.

At det finnes noe utenfor oss selv og alt det som bekymrer oss,
så nært, så lett tilgjengelig, er vår største velsignelse.

Å gå er den menneskelige måten å komme seg fram på.

DSC09900

Alltid, overalt, har folk gått, lagt årer etter seg på bakken med
stier, synlige og usynlige, symmetriske og vekslende.

Det finnes vandringer der vi går i andres fotspor,
vandringer der vi legger avgårde bare for vår egen skyld.

En reise innebærer et bestemmelsessted, så og så mange kilometer som skal tilbakelegges, mens vandringen er sin egen målestokk, den fullføres på hvert eneste punkt langs veien.

Det finnes ting vi aldri kommer til å se, med mindre vi går til dem.

Å vandre er en bevegelig måte å vente på.

Det jeg tar med meg, det jeg etterlater, er av mindre betydning
enn det jeg oppdager underveis.

På en vandring er det å gå seg fullstendig vill en god ting.

lCAT5W6EFDe mest fjerntliggende stedene synes å være lettest tilgjengelig når man befinner seg ute på veien.

Overbevisninger, retninger, oppfatninger, er mindre viktig enn
fornuftige sko.

I løpet av en vandring finner vi som regel noe ut om vår
følgesvenn, og dette holder stikk selv om vi reiser alene.

Når jeg bruker en dag til å snakke føler jeg meg utmattet, når jeg bruker den til å gå er jeg trøtt på en behagelig måte.

Det er hvor fort en går som bestemmer hvor mange og forskjellige ting en møter, fra de brede konturene av en fjellkjede til et fuglereir i lavet, og kvaliteten i den oppmerksomheten som vil bli rettet mot dem.

En frembrudd av stein, en hekk, et tre som har falt, noe som gjør at vi kommer ut av veien, er en utmerket ting på en vandring.

Å gå feil i et kryss, å måtte gå tilbake, pauser og digresjoner, bidrar
alt til å få oss ut av vedvarende egeninteresse.

Alt vi møter er like viktig eller uviktig.

De mest ensomme stedene er de deiligste.

290348_2365513814169_1342962_oåoåoÅ vandre er likestillende og demokratisk; vi blir ikke eksperter
av å gå og den ene siden av veien er likså god som den andre.

Å vandre er ikke like romantisk som det er rimelig.

Linjen i en vandring er artikulert i seg selv, en slags utsagn.

Bassenger, vegger, ensomme trær, er naturlig steder for å stoppe opp.

Vi mister smaken av å gå hvis det blir altfor sjelden eller utenom det vanlige, hvis det blir en ekspedisjon; snarere bør det være ganske vanlig, upåfallende, bare noe vi gjør.

Daglige gange, i all slags vær, i alle årstider blir en bakgrunn eller et kontinuum som de minst påtakelige hendelsene blir oppfattet tydelig mot.

184821_1884547870321_632305_nEn stokk laget av ask eller slåpetorn vil gjennom langvarig bruk forme seg etter håndflaten.

Blant de mange veiene gjennom et landskap, kan vi ved hver andledning velge bare en, og prosjektet for en vandring vil være å forsette å være passende åpen overfor konsekvensene av de valg vi har gjort, å bekrefte den valgte veien heller enn å avvise de andre.

Man fortsetter videre på en lang tur ikke ved å anstrenge viljen men ved å være trofast.

Stormskyer, regn, hagl, når vi har overlevd dette er det som om vi har fått i oss litt av den soliditeten som steiner og trær har.

En dag, fra daggry til skumring, er den naturlige utstrekningen til en vandring.

En kjedelig vandring er ikke uten verdi.

Å gå i timevis på en klar natt er det største opplevelsen vi kan ha.

For å få en riktig forståelse av et landskap, må informasjon komme til intelligensen fra alle sanser.

Å se, å synge, å hvile, å puste er komplementært med å gå.

216765_2285501533912_1074331_nNår man klatrer oppoverbakke, utvides horisonten, når man går nedover samler åsene seg rundt en.

Vi kan gjøre en vandring som et utvalg av forskjellige former for luft: den forfriskende luften i høydene; den filtrerte luften i en furuskog; den rike luften over nypløyd jord.

Vi kan gå mellom to steder, og dermed etablere en forbindelse mellom dem, bringe dem inn i kontaktens varme, som å presentere to venner for hverandre.

Det finnes vandringer der jeg går bort fra meg selv, vandringer som leder meg tilbake til meg selv igjen.

Finnes det noe bedre enn å være ute, å vandre, i
ren luft?

283396_2285574255730_1230549_n

……………………………………………………………………………………………………….

Early one morning, any morning, we can set out, with the least
possible baggage, and discover the world.

It is quite possible to refuse all the coercion, violence, property,
triviality, to simply walk away.

That something exists outside ourselves and our preoccupations,
so near, so readily available, is our greatest blessing.

Walking is the human way of getting about.

Always, everywhere, people have walked, veining the earth with
paths, visible and invisible, symmetrical and meandering.

There are walks in which we tread in the footsteps of others,
walks on which we strike out entirely for ourselves.

A journey implies a destination, so many miles to be consumed,
while a walk is its own measure, complete at every point along
the way.

There are things we will never see, unless we walk to them.

Walking is a mobile form of waiting.

What I take with me, what I leave behind, are of less importance
than what I discover along the way.

To be completely lost is a good thing on a walk.

The most distant places seem most accessible once one is on
the road.

Convictions, directions, opinions, are of less importance than
sensible shoes.

In the course of a walk, we usually find out something about our
companion, and this is true even when we travel alone.

When I spend a day talking I feel exhausted, when I spend it
walking I am pleasantly tired.

The pace of the walk will determine the number and variety of
things to be encountered, from the broad outlines of a mountain
range to a tit’s next among the lichen, and the quality of attention
that will be brought to bear upon them.

A rock outcrop, a hedge, a fallen tree, anything that turns us out
of our way, is an excellent thing on a walk.

Wrong turnings, doubling back, pauses and digressions, all contribute
to the dislocation of a persistent self-interest.

Everything we meet is equally important or unimportant.

The most lonely places are the most lovely.

Walking is egalitarian and democratic; we do not become experts
at walking and one side of the road is as good as another.

Walking is not so much romantic as reasonable.

The line of a walk is articulate in itself, a kind of statement.

Pools, walls, solitary trees, are natural halting places.

We loose the flavour of walking if it becomes too rare or too
extraordinary, if it turns into an expedition; rather it should be
quite ordinary, unexceptional, just what we do.

Daily walking, in all weathers, in every season, becomes a sort of
ground or continuum upon which the least emphatic occurrences
are registered clearly.

A stick of ash or blackthorn, through long use, will adjust itself
to the palm.

Of the many ways through a landscape, we can choose, on each
occasion, only one, and the project of a walk will be to remain
responsive, adequate, to the consequences of the choice we have
made, to confirm the chosen way rather than refuse the others.

One continues on a long walk not through effort of will but through
fidelity.

Storm clouds, rain, hail, when we have survived these we seem
to have taken on some of the solidity of rocks and trees.

A day, from dawn to dusk, is the natural span of a walk.

A dull walk is not without value.

To walk for hours on a clear night is the largest experience
we can have.

For the right understanding of a landscape, information
must come to the intelligence from all the senses.

Looking, singing, resting, breathing are all complementary
to walking.

Climbing uphill, the horizon grows wider, descending, the hills
gather round.

We can take a walk which is a sampling of different airs: the
invigorating air of the heights; the filtered air of a pine forest;
the rich air over ploughed earth.

We can walk between two places, and in so doing establish a link
between them, bring them into a warmth of contact, like
introducing two friends.

There are walks on which I loose myself, walks which return me to
myself again.

Is there anything better that to be out, walking, in the
clear air?

25084_1397824142532_1348039_n

 

Info og noen henvisninger:

Thomas+A+ClarkThomas A. Clark er en skotsk poet, som er født i 1944.

distanceDet populære diktet ‘Lovprising av å gå’ finnes i prosadiktsamlingen ‘Distance & proximity»  som kom ut i 2000.

Man kan finne flere dikt av Clark på hans egen blogg:  http://thomasaclarkblog.blogspot.no/

Helge Torvund skriver følgende om han i en artikkel:

«Ein av dei leiande poetane i Skottland heiter Thomas A. Clark. Han vart fødd i Greenock i 1944 og byrja skriva då han var 18 år. Det er noko reint og smålåte over diktinga hans. Noko som utstråler ei stor tru på poesien og biletkunsten si kraft. Ofte på ein måte som fører mot eit minimalistisk uttrykk. Men ikkje utan eit merkeleg energisk trøkk som verkar som om det kjem frå lang fordjuping og kontakt med noko solid og verkeleg. Poesiens imaginære steingrunn. Som det står bak på ei av diktsamlingane; dikta er som meisla i luft.»

«På ein veldig lite brautande måte kom det ut ei heilt eksepsjonell diktsamling av Clark på eit av våre minste forlag for tre år sidan, samlinga «Om skog & vatn». Det er den engasjerte og grundige poeten Per Olav Kaldestad som har gjendikta Clark, slik det òg var han som hadde gjendikta den førre Clark-boka «I den klare lufta» som Nordsjøforlaget gav ut i 2007. «Om skog og vatn» er gjendikta med så stødig hand at det kjennest som om Kaldestad veit nøyaktig kva Clark vil. For meg er det ei slags openbaring at det sit ein poet i dagens Skottland og skriv dikt som dette. Og ein annan på Vestlandet og fører dei så nennsamt over til vakker norsk. Desse dikta er så merksame på dei små skifta i atmosfære og stemning at dei utvider liksom livsrommet vårt. Dei formidlar ein kontakt med naturen som verkar så viktig at eg ikkje veit andre måtar å få sagt det på enn desse dikta.»

Han har skrevet følgende bøker:

På norsk foreligger to diktsamlinger:

bok_91ceek1160b669a0dkm8000«I den klare lufta»

large_12_01_124712_01_1247Clarkcover.jpg«Om skog og vatn»

På engelsk:

Thomas A Clark, The Path to the Sea, Arc, 2005;

Distance and Proximity, Pocketbooks, 2001; The Tempers of Hazard (with Barry MacSweeney and Chris Torrance), Paladin, 1993.

Den norske poeten Helge Torvund har skrevet om Thomas Clarke her: http://www.dagbladet.no/2012/12/29/kultur/litteratur/bok/dikt/diktkammeret/25013085/

Intevju med Thomas A. Clarke om poesi og vandring: Se – http://www.cairneditions.co.uk/thomasaclark/interview.pdf

http://petersirr.blogspot.no/2009/08/walking-into-poetry.html

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s