«Verden begynner i Andalusia.» Om pilegrimsvandring i grådighetens tidsalder

»Brændte vore hjerter ikke i os på vejen….» (Lukas, 24-32)

“Jeg er nå interessert i hvordan subjektet konstituerer seg selv på en aktiv måte gjennom selvpraksiser; disse praksisene er ikke desto mindre ikke noe som er funnet opp av individet selv. De er modeller som det finner i sin kultur og blir foreslått, antydet, påført det av dets kultur, dets samfunn, og dets sosiale gruppe.”  (Michel Foucault, 1984)

Jeg går. Går.

Armene strukket opp – som i kroppslig bønn –  mot himmelen. Jeg går, jeg ber. Å gå er å be. Herregud; for en lettelse! For en salig oppløftelse! Foran meg ligger den – bare den; en gruset åpen landevei. Åpen. Uten krav. Kilometer etter kilometer. Uten ende. Bare videre, endeløs. Talløse skritt.

Jeg hører de tørre skrittene i veigrusen. ‘Jeg går’.

Legg merke til: Jeg løper ikke. Jeg flyr ikke. Jeg kjører ikke bil. Jeg jobber ikke. Jeg jogger ikke. Jeg analyserer ikke. Jeg padler ikke. Jeg sover ikke. Jeg sykler ikke. Jeg leser ikke. Jeg diskuterer ikke. Jeg mosjonerer ikke. Jeg skal ikke hit eller dit. Jeg går. Det er noe annet enn disse andre tingene.

Kroppen går; jeg trekker pusten dypt inn i lungene som om jeg drikker vin. Eller bedre – for en som etter grundig ettertanke har sluttet å drikke alt som inneholder alkohol –  iskaldt kildevann. Den friske landeveisluften trenger inn i den gjenopplivede kroppen min. I brystet banker hjertet på en annen måte. Jevnere, lettere, en nesten befridd rytme. Jorden dufter, solen og himmelen løfter en opp. Aldri før har jeg elsket dette livet så mye; vært så ubetinget forelsket i dette livet!

Livet MÅ ikke være en litt hensynsfull og vel regulert konsentrasjonsleir for konsumoid fortapte sjeler. Evig ulykkelige, sittende, støpt i lenestolers imaginære betong. Akkurat i dette øyeblikket skjønner jeg til fulle hva den skotske antropologen Tim Ingold tenker på når han advarer mot våre stasjonære begreper, når han viser at å leve er ‘wayfaring’. Det å gå slik på sine egne ben, bevege seg selv ved hjelp av sine egne kroppslige og sjelelige krefter fremover gjennom landskaper, det er en grunnleggende måte å være i live på, å være levende på. Man kjenner det med en gang. Så enkelt er det; allikevel har jeg sjelden tatt det til meg og gjort noe ut av det i løpet av mine mange levedager. Alt annet har hatt eller tatt forrang framfor noe så trivielt og enkelt som å gå. Det motsatte av å gå er utvilsomt en motor, alle våre forheksende maskiner og motorer. Når alle våre konsumfikserte drømmer kretser om å motorisere livet, da havner det å gå i glemselen. For den som går er til og med sykling noe nesten-motorisert, syklistene oppleves som aggressive der de liggende over styret tråkker i villske på sine pedaler for å komme fort frem. Kanskje er det derfor at den som går – etter først å ha gjenoppdaget gåingens natur, gåingens rolle –  kjenner så sterkt at han eller hun gjør noe som er fullkomment riktig. Å bli og å være et gående menneske handler ikke om alle disse andre tingene og attraksjonene; helse, om å komme i form, ta vare på kroppen, komme seg til ettertraktede steder. Å gå er ikke et middel for noe annet, et redskap for noe. Å gå er i noe i seg selv. Det er faktisk en måte å være på. Å gå er ganske enkelt rett, riktig og sant når man først har kommer inn i verden som oppreist tobeint skapning. Mennesker bruker faktisk mye av sitt første leveår til å lære seg å gå. Resten av barneårene bruker vi for å glemme å gå. Guder går ikke.  Engler er ikke kjent for å gå, hva ellers skal de med vingene? Et menneske, derimot – et menneske må gå, ta seg frem på egne ben, bevege seg selv. Slik fugler må fly. Fisker svømme. Slanger krype. Trær stå fast. Å gå er en antropologisk grunnpraksis. Alle de andre tingene som så fort skjuler gåingens betydning er noe som kommer i tillegg.

19270_1341574256320_2579333_nJeg går. For et par timer siden eller noe deromkring snørte jeg på meg mine halvslitte vandringssko. Jeg kjente meg rusten i hele legemet. Først innntok jeg en kopp spansk melkekaffe i en ruskete morgenbar. Et glass naturlig og nypresset appelsinjuice. Jeg reiste meg fra stolen, hengte ryggsekken på ryggen og ruslet langsomt og usynlig gjennom Sevillas bakgater og forsteder. Jeg så ingen, ingen så meg. Den som går på denne måten oppdager at det å gå har en spesiell magisk virkning; man blir usynlig. Etter en stund, jeg aner ikke hvor lang tid det tok før klokketiden og de andre fellene og flokene begynte å løse seg opp, kom jeg ut på den åpne landeveien der alle normallivets begrensninger litt etter litt svinner hen og blir borte. Gående mennesker lærer seg en annen dypere tålmodighet enn vi ellers er vant til. Oppløsningen av godt innøvde stengsler og floker og feller tar dagevis, flere dager enn folk som ikke har lært å gå har anelse om. Å gå er ikke bare å gå, det er også å yte motstand, en elementær frigjøringspraksis, en revolusjon som starter med en selv, selve revolusjonen i første person entall. Å gå er protest, å gå er reversering, å gå er rett og slett det motsatte av alt det andre. Den som går rår over en metode til å forenkle tilværelsen, rette et slag mot plagsom og overdreven kompleksitet, komplisering, og den moderne verdens antimenneskelige og nedbrytende komplotter.

Verden omdannes til et annet sted, et enklere og friere sted for den som går. Helst alene og lenge. Fra dette helligste av hellige øyeblikk handler det kun om denne ene enkleste tingen som de altfor-normale mennesker i en altfor-normal overaksellerert virkeligheten for det meste har glemt;

‘å gå.’

En-to, en-to. Stillferdige skritt hvisker meg fremover. Gå; bevege seg selv over jordens overflate, flytte bena. Et av gangen. Langsomheten, den jevne takten som nedaksellerer hele ens tilværelse til kroppens egne endogene rytmer og tempo.

På lette føtter forlot jeg samtidig verden. Vendte ryggen til verden. Bort fra det hele. Fra meg selv. Fra virkeligheten. Slik den vanligvis oppfattes.

«Det gode er lett, alt som er gudelikt går på lette føtter.» (Nietzsche)

likJeg skar og klipte meg gjennom den usynlige piggtråden, greidde å komme meg forbi alle de årvåkne og ærgjerrige vaktpostene. Jeg ønsker meg vekk fra det hele en stund, bort fra ‘flokklivet’. Så lenge som mulig. Fra fangenskapet. Det gir meg kvelningsfornemmelser. Samfunnet og institusjonene og hverdagen er greie nok, det er ting vi trenger alle sammen til å holde orden på livet og hverandre. Jeg kom til verden og levde min første tid i en leir for krigsfanger i 1949 mens den store krigen enda kastet skygger over folks liv; følgelig er jeg gammel nok til å huske at sosialt kaos og ødeleggelser ikke er noe å trakte etter. Men å leve handler også om mere, om andre ting. Vi trenger absolutt ikke late som om vi hele tiden liker å trelle som ledd i denne ‘flokken’.

apartcagedlossoffreedomnightmaresprisonprisonersurrealsurrealhandstrappedvladimirmoldavsky-b765d67d281aff002c19d8f58f873dab_mVår supernorske sosialmedisiner kan motsi seg selv så mye han vil. ‘Bry deg om flokken din!’ Han snakker i alle fall noen etter munnen. Min filosofiske vandringsledsager har en formel også for slike ting;

«Mennesket må kvitte seg med sin dårlige smak med å ønske å være enig med andre.»

Det finnes ingen konsensus eller doktorformler for å leve dette som er mitt liv og som jeg er fordømt nødt til å leve og finne ut av på egen hånd. Det er merkelig hvor fort folk opptrer moraliserende når de forsøker å være kloke på andres vegne. Hva er poenget med ensidig å hylle ‘vi’? For den som skal leve finnes det like mye et ‘de’, et ‘du’ og et ‘jeg’ og et ‘de andre’ å bry seg om og forholde seg til. Fengende slagord må ikke få oss til å glemme at det må være balanse i tingene. Rommet har fire dimensjoner; men når vi skal leve må vi engasjere oss langs ALLE dimensjonene som språkets personlige pronomener angir for oss; jeg, du, han, hun, det, vi, de, oss, osv.

Jeg masjerer avgårde i mitt eget lille uovervinnelige livskompani mens jeg taktfast nynner noen proteststrofer av CC Cowboys-låten ‘Bare du, du, du’:

«Jeg trenger ingen flokk
For å kjenne meg sterk»

Jeg går. Ergo sum

«Jeg kan ikke trekke slutningen ‘jeg går, ergo eksisterer jeg’; untatt i den grad bevisstheten om gåing er en tanke. Slutningen er sikkert bare dersom den brukes om denne bevisstheten.» (Rene Descartes, fransk filosof)

«x» går
jeg er dette «x»
derfor går jeg 
derfor er jeg

25084_1397824142532_1348039_nJEG GÅR, JEG EKSISTERER

På mine egne forsømte ben. På en gjørmete vei full av vanndammer etter nattens regnstorm. Fra byen og opp mot fjellene, gjennom landet og landskaper som omdannes og forandres  mens jeg beveger meg.

Å gå er mer enn bare å gå. Mer enn å skritte avgårde, forflytte seg fra hit til dit ved hjelp av føttene. Å gå er en særskilt måte å være bevisst på, en ‘gåbevissthet’ og en gåtankegang. Å gå er kanskje til og med en måte å være menneske på, en egen måte å være til. En egen innfallsvinkel til det å eksistere, til virkeligheten. En forening av det vesen jeg er og verden som jeg er i. Å gå er å praksisere og gjenoppdage at mennesket ikke er en øy, et adskilt tenkende jeg inne i et privat hode eller en ensom hjerne, men dette som filosofen kaller for ‘væren-i-verden’. Den som legger ut på vandring er igjen av denne verden. Den ‘gående’ blir født og gjenfødt av denne foreningen. Det samme gjør ‘veien’ og ‘ferden’. Å gå er å finne tilbake til og uttrykke kjærlighet gjennom bevegelse, gjennom den enkleste handling. Til kropp, til verden, til det enkle, til stillheten. Til seg selv som ‘væren-i-verden’. Å gå er å finne fram til og uforske de ubrukte formene for bevegelse som er gjemt dypt inne i ens kropp og i landskapet. Avgang, ankomst, farvel, velkomst, sakte, fort, stoppe, starte, snu seg, opp, ned, hit, dit, over, under, bortover, vekk, nærmere, fjernere, her, der; alle disse ordene som virker så trivielle rommer et skjult panorama av ulike former for bevegelse. Et bevegelsesrike. Bare den som velger å gå over tid skaper og lager inngangen for seg selv til dette magiske og mystiske riket. Det finnes ingen andre innganger enn å gå.

Jeg går og går.

Salte svettedråper renner nedover tinningene. Nedover korsryggen. 34996_10200853314952070_33272975_nDe svir i øynene. Jeg merker at egenrådige tårer fyller øynene mine mens jeg nynner på en sentimental svensk salme, ‘Jag haver ingen kjærare’ som er en slags tonebønn for meg. Salmer passer under langsomme vandringer. Denne minner meg om den merkelige og motsetningsfyllte kjærligheten som livet ernærer seg av. Og alle farvel’ene og bruddene og tapene og avstandene som kjærligheten selv ernærer seg på. Å synge og nynne med en mild indre rytme mens man skritter avgårde bortover veien omdanner vandringen til en slags antropologisk livsdans. Formiddagssolen brenner i nakkehårene. Jeg går nordover mot fjellene. Skyggen min glir foran meg bortover den ujevne grusveien med vannpytter i hjulsporene. Folk som går blir opptatt av skyggen sin som man sjelden merker i det vanlige livet. man går hele tiden sammen med noen. Den trofaste skyggen blir en slags sosialt selskap på veien. Hvem vet; kanskje er det heller slik at jeg henger fast i skyggen og kan ikke annet enn å prøve å holde følge med den. Det finnes andre skygger i et liv enn den som solen kaster i veikanten. Man er egentlig aldri alene selv når man er mutters alene. Av og til et halvt og nesten utvisket avtrykk av vandringssko i gjørma; kanskje en halvt forkommen medpilegrim som jeg kommer til å møte på herberget i kveld eller i morgen? Størrelsen på avtrykket forteller om det er en kvinne eller en mann. Mer trenger jeg ikke å vite. Det gjør ikke noe fra eller til. Pilegrimer og vandrende sjeler kommer i alle slags utgaver. Det holder for meg. Jeg strever for hvert lite skritt i den våte gjørma. Enten henger skoene fast eller så legger det seg et tjukt lag med gjørme under sålen som gjør meg 5 cm’eter høyere.

Jeg er kanskje høyere, men ikke kjekkere. 2013-04-06-1132_15Det venstre lårbeinet og hoften verker som vanlig, en heit tannpine murrer et sted midt mellom kneet og hoften. Noen ettermiddager låser benet seg fullstendig i kneleddet, jeg må halte meg avgårde på et ben. De siste hundre meterne inn i landsbyen og til herberget kan være en ufattelig utfordring der jeg vrikker meg avgårde. Ubehagelig og brennende svie i endetarmen. Det er ikke bare snakk om smerte, men like mye hvor den kommer fra. Hva den betyr. Jeg er full av kreftspredning, i hele skjelettet. Kreftlegen spurte om jeg ville vite hvordan det sto til; jeg bekreftet det og fikk mer enn jeg var forberedt på. Det gikk hull på et eller annet inne i meg, og gjennom hullet strømmet en følelse som jeg aldri har visst om før. Jeg ble fyllt av en merkelig gele i hele kroppen og særlig nedover i bena da ørene mine tok mot det han sa:

‘Du er full av kreft. Det er faktisk lettere å si hvor du ikke har kreft enn hvor du har kreft.’

Det sies av folk som selv har forsøkt at man kan gå av seg det meste. Filosofen Søren Kierkegaard hevdet man kan gå seg frisk fra alle sykdommer, kroppslige og sjelelige. Kierkegaard var som kjent peripatetiker på sin hals, slik mange andre filosofer og tenksomme sjeler også har vært det. Så går jeg. Hva annet kan jeg gjøre? Men jeg grunner over om man kan gå seg frisk fra metastatisk kreftsykdom? Det kan i alle fall ikke skade.

47842_10200910556943084_88921777_nKaotisk hundeglam fra en falleferdig oppsamlingsleir for løshunder på et forfallent gårdsbruk like bortenfor veien. Haciendaen har sett bedre dager. Jeg tar for sikkerhets skyld opp noen småsteiner fra grusen i tilfelle noen av kjøterne skulle bli så nærgående eller nysgjerrige at det blir nødvendig å forsvare seg. Spurvekvitter i trærne. Skrapende lyder i grusen fra føttene mine.

I bakgrunnen lager trafikkmaskinen rundt storbyen der borte bak ryggen min en molldyster konsert av motordur. Et orkester av hestekrefter og hardt metall. Den blir litt etter litt svakere mens jeg beveger meg bortover veien. Etter en stund merker jeg den ikke lenger, selv om jeg vet at den fortsatt er der. Etterhvert som man går seg ut av og stadig lengre vekk fra storbyens støy og larm – dette ‘menneskelig, altformenneskelige’ – da merker man at presset på og trykket mot sansene letner og det blir mulig å åpne seg opp mot og møte virkeligheten igjen, fra innsiden så å si. Pilegrimsvandringer er en slags opptrening i akkurat dette, man forlater og ankommer til støyfulle miljøer hver dag slik at man kjenner på kroppen og sjelen denne prosessen med at sansene lukker og forsvarer seg og deretter åpner seg opp igjen. Mennesker liker å skryte av alt det vakre vi fyller verden med, kultur og musikk og marmor og festivitas og  alle slags flotte produkter; mest av alt fyller vi den til randen med et helvetes bråk, rabalder og ødeleggelse. Vi lager lyder og støy i hytt og pine, overalt og til alle tider; verden er en avfallsplass for ubrukelig bråk og støy. Ofte kan jeg ikke lenger huske hvordan stillheten høres ut eller kjennes. Stillheten er et glemt hav.

Skritt for skritt. Ut av verden, ut av virkeligheten. Ut av alt. Inn i noe. Noe annet.

Herdis dovre

Til fots

Mange tror at det å vandre bare handler om å gå, å vandre. Det er forsåvidt korrekt som en begynnelse. Det handler i første omgang om noen helt elementære og grunnleggende ting. Vandringssko. Sekk på ryggen, litt under 15 kg inkludert en pakke salte salchichon med pepper, en bunt hvite neper som henger bakpå ryggsekken, et glass hermetiserte asparges og drikke. En selvlagd stav av eukalyptus med noen enkle utskjæringer i barken. Vannflaske, 1,1/5 liter. Stukket vekk i sekken; en herlig tørr spansk hvitvin; 0,7 liter. Rueda. Den trengst sårt. For å hjelpe meg til å minske vekten av sorgene og angsten som har bitt seg fast like i nærheten av hjertet mitt.

Mer enn disse tingene skal det ikke til for å legge ut på en lang vandring. Den som tenkt å leve videre kan ikke forlate alt. Noe må man ta med seg dersom man skal videre i livet. Dersom man går. Dersom man en gang har tenkt å vende tilbake. Å vandre som pilegrim er slettes ikke selvutslettelse eller et av selvmordets utallige varianter men heller det motsatte.

Resten tar jeg som det kommer.

167815_1784544290294_6765353_nForlate, stige ut av verden? Et steg av gangen, til fots? På egen hånd. Ut av verden? Bort fra flokken, alle? Flukt? Tilbaketrekning? Eskapisme? Hva snakker jeg om? Resignasjon? Verdensforakt?

Hvor jeg har tenkt meg hen? Hvilke veier kan jeg følge? Stikker jeg bare av fra det hele? Alene? Hva med de hjemme? Hva med når jeg kommer tilbake igjen? Hva er poenget?

Jeg skal si det på enklest mulige måte; jeg har tenkt meg til et helt annet sted enn der du og jeg vanligvis befinner oss. Hvor det er? Hva det går ut på? Gi meg bare litt tid. Jeg skal forklare det om litt. En ting av gangen. Vær litt tålmodig.

Alt av betydning vil komme for en dag.

Pilegrimsvandring og ‘Veien ut’

“vandre som de, der ikke mere sidde fast i dette verdslige Rige, men betragte dette Liv paa Jorden som en Pillegrim betragter det Land, hvorigjennem han valfarter, og det Herberg, hvori han overnatter; thi her tænker han ikke at blive, her venter han hverken at vorde Borger eller Borgemester …” (Søren Kierkegaard)

«Vi er alle på flukt fra virkeligheten. Det er den grunnleggende definisjonen av Homo sapiens.» (David Shields, 2010)

415613_3182892088115_1695044985_oDe fleste som har forsøkt seg på det som ofte kalles eskapistiske prosjekter, som kanskje kan betraktes som moderne utgaver av ørkenmunkenes ‘anachoresis’ eller tilbaketrekning fra verden og ‘fuga saeculi’ eller verdensflukt – i forbifarten vil jeg minne på om at ingen er uten litt legning for eskapisme eller en eller annen form for indre eller ytre flukt, enten det er i handling eller bare i fantasier –  de fleste vet at det slettes ikke er noen enkel sak å slippe unna verden. En av vår tids fremste tenkere bestemmer til og med vår menneskelige tilværelse som ‘Væren-i-verden’; ved fødselen kastes vi ut i verden og verden åpner seg for oss. Eller inn i den, om man velger å uttrykke seg på den måten. Og der befinner man seg, enten man vil eller ikke.

Det er vel ikke for ingenting at alle små og store religioner har frembrakt ‘anakoreter’ eller munkaktige eneboere motivert av en slags ut-av-verden og forakt-for-verden (‘contemptus mundi‘) oppskrifter for å hjelpe oss til å løsne på båndene til virkeligheten og bryte ut av vanemessigheter og den vante livstrømmen. Den eminente britiske historikeren Arnold Toynbee gjør selve bevegelsen og rytmen med tilbaketrekning og gjenkomst til en viktig prosess i sin forståelse av både individers og kulturers vekstprosess. Han skriver i sitt verk ‘Et studium av historien’ (1946):

«Kaller vi den samme dobbelte bevegelsen tilbaketrekning og gjenkomst, beskriver vi den ut fra  (personens) ytre forhold til det samfunnet han tilhører. Tilbaketrekningen gjør det mulig for personligheten å utløse indre krefter, som ville ha forblitt latente om han ikke for en tid hadde frigjort seg fra samfunnets arbeid og lenker. En slik tilbaketrekning kan være en frivillig handling fra hans side, eller den kan bli påtvunget ham av omstendigheter som ligger utenfor hans kontroll. I begge tilfelle betyr tilbaketrekningen en sjanse for, og kan hende en betingelse for eneboerens forvandling. Det greske ordet for eneboer, anakoret, betyr bokstavelig en som går til side. Men en forvandling til eneboertilværelse har ikke noe formål og kanskje ikke engang noen mening uten som forspill til den forvandlede personlighetens tilbakevenden til det sosiale miljø han opprinnelig kom fra, til de hjemlige omgivelser som det menneskelige samfunnsvesen ikke kan adskille seg varig fra uten å gi avkall på sin menneskelighet og bli (-) ‘enten dyr eller gud’. Tilbakekomsten er det essensielle i hele bevegelsen og dens endelige årsak.»

Idet jeg satt og kikket på disse ganske innfløkte setningene var det noe som slo meg, som i første omgang virket helt fjernt men som senere har blitt en del av kjernen i min forståelse av hvorfor pilegrimer igjen og mer og mer tråkker rundt på Europas og verdens hellige veier. Jeg mintes fra mine år som psykologistudent at den kjente psykoteraputen Carl Rogers  definerte psykologisk behandling på en måte som  ligner på det som hender med et menneske som velger å bli pilegrim for en periode. Rogers (1942) skrev –

«Terapi går ikke ut på å gjøre noe med individet eller få han til å gjøre noe med seg selv. Det er i stedet et spørsmål om å sette han fri for normal vekst og utvikling, om å fjerne hindringer slik at han igjen kan bevege seg  fremover.»

Til å begynne ble jeg påvirket og inspirert av andre; jeg ble nok vandrer og pilegrim fordi stadig flere tok bena i bruk og søkte til gamle pilegrimsveier. Etterhvert ledet de lange vandringene meg inn i en refleksjon over hva som foregår med et menneske iløpet av en ‘pilegrimsprosess’. Arnold Toynbees formulering åpnet i seg selv nye horisonter for meg; en som for en tid ‘trer til side’, en ‘anakoret’. Jeg kjente med en gang noe i meg selv igjen i dette gamle begrepet om en spesiell måte å leve på, en særegen livsform. Jeg visste at jeg måtte lære meg å bli dette som kalles ‘anakoret’ for å kunne leve mitt eget liv i den moderne tilværelse.

9788248905318Verden’ og vanene som vever oss tett sammen med den er ganske trykkende. Verden er i seg selv noe enormt og ruvende. Ingen kommer unna verden uten å foreta seg helt spesielle ting. Selv allvitende professorer eller bredt sammensatte professorale komiteer er egentlig ikke i nærheten av å ha noen fullgod oversikt over verden. Verden står i veien for mye av det hver av oss lengter etter og drømmer om å gjøre, som en uendelig kinesisk mur. Vi lever alle i skyggen av ‘Muren’, vi oppholder oss bak en ‘Mur’ som aldri faller. Det merker man selv om man skulle være blind eller døv eller ha andre mer vanlige begrensninger i hukommelse, følelsesliv og tankeevne.

Vår moderne verden har gjort det stadig vanskeligere for oss å finne frem til og nyttiggjøre oss den grunnleggende og livsviktige rytmen med tilbaketrekning og tilbakevenden. Vi har selvsagt våre ferier, men både du og jeg vet så altfor godt at det gjerne blir mer av det samme.

Å finne den etterlengtede veien ut byr på problemer.

Folk søker og prøver seg i alle retninger; utover eller innover, oppover eller nedover, nært eller fjernt, hit eller dit. Opp i luften, ut i verden, til fjells, under havet, inn i de dype skogene eller seg selv. Det som ser ut som en vei ut er som regel ikke det den gir seg ut for. ‘Veien ut’ viser seg nedslående nok slettes ikke å være en vei ut av noe som helst men bare en pause eller en avstikker eller omvei på innsiden av det hele. For noen viser ‘veien ut’ seg mest av alt å være en måte å få skrevet en bok eller en blogg på. Kanskje er det nok? ‘Utveis-litteraturen‘ har blitt en egen populærsjanger som bare vokser og griper om seg. ‘Utveiene’ er det motsatte av hva man tenkte, måter å forbli innenfor.

stop absoluttDet er fort å la seg forføre av det moderne livets store spillerom og alle mulighetene; man blir lurt til å anta at det alltid finnes en vei, en løsning. Friheten virker å være så ubegrenset og stor at vi begynner å tro på frihetens illusjon.

Kanskje finnes det ingen åpenbar og nærliggende ‘utvei’? Kanskje er det heller slik at vi stengt inne, at vi sitter fastlåst midt inne i alle mulighetene på livstid? Kanskje er vi i livsvarig fangenskap?

Oppstigninger

Altfor mange følger automatisk den samme tilbøyeligheten som forfatteren og eventyreren Jack London trodde ville føre frem. Han skrev om hvordan han følte det i sitt kjente essay om livet:

‘samfunnets kollossale bygning tårner seg over meg, og i mitt hode går den eneste veien ut oppover.»

Simeon_Stylites_stepping_down‘Oppover’ så høyt som råd er. Det er samme retning som den tidlige kristendommens ‘søylehelgener‘ fulgte i sin verdensflukt og for å komme himmelen og saligheten litt nærmere.

I vår materialistiske tid handler det mindre om å komme på sporet av det hellige enn om grådige ambisjoner og prestasjoner og posisjoner,om å vinne koste hva det koste vil, spisse albuer og manøvrering og andre av disse tingene som vi innbiller oss kan holde oss oppreiste innenfor samfunnets murer.

books (3)Den grenseløse dyrkingen av den ene vinneren i de vestlige ‘vinneren-tar-alt-samfunnene’ gjør at svindel og løgn for en stund kan føre en oppover og virke som en brukbar vei ut. Man lever på lånt tid ettersom omgivelsene blir mindre og mindre naive og ikke vil finne seg i å bli ført bak lyset. Vi har fortsatt ikke kommet oss etter sjokket som tilfellet Lance Armstrong har gitt oss; det viser oss bare  hvor skrekkelig galt det kan gå med vår blinde og naive dyrking av vinnere. Man visste såpass mye allerede tilbake i 2005-7 at den hyperamerikanske Armstrong kunne ha vært avslørt som den svindleren han hele tiden var gjennom sin monomane penge-, vinner- og suksessjakt.

‘Oppover’ er ingen ‘utvei’; vi må kanskje innse at ‘oppover’ ikke er svaret i våre dager- ‘oppover’ tar oss ikke i den retningen vi ønsker oss. Oppover fører oss bare videre oppover til vi en dag enten sitter fast høyt oppe på et sted ingen egentlig orker å oppholde seg av fri vilje, eller begynner på den bitre nedturen eller rett og slett faller gjennom og ramler til bunns.

Merkelig, eksotisk eller ekstrem

Mange fantaserer og drømmer om de merkeligste utveier for å komme seg løs og ut; Alice i Eventyrland fant utgangen og stakk gjennom et  magisk speil og kom over i en omvendt virkelighet. Andre har funnet den gjennom et gammelt klesskap oppe på loftet.

Voilaasfora450I vår idrettsmaniske og individualistiske epoke forsøker mange seg heller med et stunt eller et ekstremsportslig sprell; de håpefulle legger ut på drømmeflukt i form av verdensomseiling med seilbåt,  ‘absolutt lykkebringende sykkelturer’ jorden rundt eller fra Nordkapp eller tvers gjennom Europa eller til Nepal, løpeturer over alle klodens kontinenter fra nord til sør eller øst til vest; fjellvandringer i de mest øde og krevende strøk av Himalaya eller SørAmerikanske fjell.

46bdebd2e4b39c21e8d22d0e185e3fb29b34b02810f5b5d8bd61c45bNoen flytter ganske enkelt stille ut i ødemarken i et primitivt og spartansk lite treskur, en lavo eller et telt, for et års tid eller mer. Men ingen får lenger fred i paradiset; etter en kort stund dukker ‘Der som ingen skulle tru at nåkon kunne bu’ opp med kamera og mikrofoner; da er man solgt.

Andre ror i månedvis fra norskekysten til Grekenland. Og skriver en dårlig bok om turen.

Alle erfarer vi det samme; det er ikke lenger lett å komme seg løs fra den sosiale tyngdekraften. Den holder sitt drepende faste grep om oss – i kropp og sjel –  klemmer oss ned mot bakkenivå, morfer oss som en deig til fungerende konforme individer. Det skal mye til før den gir slipp på sitt bytte. Jo mer man spreller, jo fastere sitter man fast.

ba0024_enlarge

Stillheten, det enkle, landlige og langsomme

En vanligere fremgangsmåte er rett og slett ‘å hoppe av’, der man forandrer livsstilen i retning av et  stillere, enklere og langsommere liv. Gjerne en landlig livstil i  motsetning til det urbane livet. Den allerede nevnte Bjørn Gabrielsens bok ‘Veien ut‘ er et nylig eksempel på et slikt prosjekt.

Det finnes uttallige versjoner av denne utveien som går langt tilbake i tiden og som kanskje har sin fineste representant i ‘Walden eller livet i skogene’  (1854) av Henry David Thoreau.

mpmppkEt nyere eksempel er boken ‘Eslenes visdom.  Om å finne roen i en kaotisk verden’ (2009) der den venstreorienterte marxisten Andy Merrifield beretter om sin meditative vandring langs pittoreske veier og stier gjennom den sørfranske landsbygden med et lånt sjokoladefarget esel som heter Gribouille (som betyr noe sånt som ‘skriblerier’).

Merrifield er inspirert av forfatteren Robert Louis Stevenson’s bok «Reiser med et esel i Cevennes» som kom ut i 1879. Geografiprofessoren og forfatteren beskriver sitt  møte med en flokk esler og hvordan han bestemmer seg for å velge et av dem som ledsager på en fottur. Eslet ‘Gribouille’ puster han over skulderen mens de går. Tempoet er langsomt, Gribouille er stille og uendelig trøstende. Det finnes mange vanskelige ting i denne verden, men de fleste av dem mildnes i selskap med et esel.

«Hvis du står bak et esel, ligner ørene på englevinger, som flagrer i vinden, to fleksible håndtak som du kan gripe tak i for å komme i gang, for å flyte oppover mot himmelen, opp dit og videre forbi fjellene.»

 

Senere skriver han om hva som skjer med hans person iløpet av den langsomme vandringen med et dyr;

‘ Sammen med Gribouille, passerte hele mitt liv revy foran meg… Jeg er ikke lenger den samme personen som jeg var da jeg ga meg i kast med denne boken, denne turen.» «Tiden bremses ned når man er med esler. I deres selskap skjer ting stille og metodisk. Det er vanskelig å glemme deres uskyldige blikk. Det er en ro som gjør en rolig. Tankene dine vandrer, du drømmer, du svever et annet sted, men en måte er du fortsatt veldig til stede.» 

Utover det språkløse eslet er også mer språklige og kommunikative skikkelser som Heidegger, Schubert, Chesterton og andre Merrifields følgesvenner på denne reisen. Merrifield er på jakt etter sitt egen tapte selv:

«Hittil hadde jeg på en måte levd mitt liv vikarierende, modellert meg selv etter andre, en karakter i en bok, en berømt forfatter, en kjent professor.» 

Merrifield søker stillhet etter et liv dominert av støy. Mens han går hører han uten å anstrenge seg alle lydene som lages av regn, fugler, insekter, kirkeklokker, vind og ugler – noen av disse for første gang.  Mot slutten av vandringen summerer han opp med at:

«Jeg ikke kan unngå å tenke at dagdrømmer skaper oss, at vårt lille liv avrundes gjennom dagdrøm heller enn av søvn, » – «ekte lykke kommer uforutsette steder, gjennom overraskende vendinger og skifter, gjennom ærlighet.»

Den indre, paradoksale veiløse veien

Jeg har egentlig sans for alle de forskjelleige utveiene folk forsøker seg på. De gjør sikkert en jobb og kan være like gode for de som trenger dem. Jeg spør meg allikevel om de er tilstrekkelig, om det ikke er noe annet og mindre synlig det kommer an på?

Jeg for min del velger ‘back to basics’¨, ingen fiksfakserier, ingen teknologier eller hjelpemidler eller avledninger. Jeg velger ‘via purgativa’ som mystikeren kaller den, dvs. å legge av seg og rense bort alt annet. det som blir igjen er å gå. Skritt etter skritt. Å vandre langs den åpne landeveien, som et åpent ubeskrevet ark, for meg selv og stort sett uten annen ledsager enn skyggen min som skifter fasong med solens stilling. Jeg føler at jeg har funnet stormens stille øye, stedet der alt oppfører seg omvendt, den ene enkle åpningen som er så lett å overse i jakten på utveier og det store kavet ; en stille hemmelig underjordisk kjøkkenutgang. 

Bakveien ut av verden.

Jeg lette ikke. Allikevel fant jeg ved tilfeldighetenes spill denne genuine veien ut. Jeg fant den ved å følge i fotsporene til en nær venn av meg. Han fant den før han døde; noen mener til og med at han døde som følge av det han fant. Men sant nok; jeg må ikke forføre og forlede meg selv. Det er altfor mange som påstår at de har funnet ‘den rette veien’.  Som den østerriske filosofen skrev, for mennesker er det letteste av alt å bedre seg selv.

Hvordan kan jeg da vite  så sikkert at det har noe for seg å legge ut på en vandring uten mål? Svaret er enkelt; man vet det egentlig ikke, man vet bare at går man langt og lenge nok  vender man aldri tilbake dit man kom fra.

Jeg kom aldri tilbake. Jeg kan aldri vende tilbake. Jeg har aldri vendt tilbake.

Hvor jeg befinner jeg meg?

Jeg kan si det slik: Utveien er egentlig noe helt annet enn det man først tror og leter etter, utveien er en ‘innvei’. Å ta alvorlig dette med å bli pilegrim er egentlig å forsøke å praktisere en teori om det å være og ikke minst bli det menneske man er. Å være pilegrim er hver dag å praktisere og øve seg på å leve en antropologi og lære om mennesket som tar hånd om seg selv og tør å være uferdig, en evig reisende og søkende, som en fortapt sønn og et bortkomment får, som ‘peregrinatio’. Jeg må innrømme at dette ‘peregrinatio’ kan ha to betydninger, og man vet for sin egen del aldri sikkert hvilken av dem man selv praktiserer. Det kan bety enten ‘vandring’ eller ‘pilegrimsferd’ avhengig av retningen man beveger seg, enten bort fra eller tilbake til Gud. Bort fra eller til seg selv. Bort fra eller til andre mennesker. Vi får finne det ut.

 

Å gå ut av Sevilla

«Du vei som jeg går ut på og der jeg ser meg omkring, jeg tror at du er ikke alt som finnes her, jeg tror at det finnes også mye ikke-sett her.» (Walt Whitman)

ppJeg har lagt eksotiske Sevilla bak meg. Sent i går kveld nynnet jeg en spontant selvlagd ‘Sevilla, Sevilla’-sang mens jeg tråkket nedover fra jernbanestasjonen og gjennom den feststemte folkevrimmelen i de trange gatene i Triana på leting etter et lite krypinn for natten. Kveldsluften var lun og varm.

Før jeg køyet i et enkelt herberge for pilegrimer og andre nøysomme reisende, høyere til sinns enn Ikaros fløy, skylte jeg min sangglade strupe med noen gylne glass tørr verdejo hvitvin fra Valdepenasdistriktet på en feststemt gaterestaurant; lot meg halvt frivillig, halvt ufrivillig, sønderklemme av en løssluppen og kåt forskerinne fra Trøndelag som slengte seg ned på mitt kreftsyke fang noen glade nattetimer. Jeg aner egentlig ikke hva som går av folk.

Kunsten å forlate seg selv og sitt liv

Egentlig har jeg forlatt alt.

santiago-caruso3Alt som kan og bør forlates.

Stukket ut av innhengningen, fra mitt eget og samfunnets oppdrettsanlegg. Jeg orket ikke lenger følelsen av å være foret. En rømt og lettet oppdrettslaks ute på det åpne ubestemte livets hav. Det store udefinerte eventyret. Der ting fremdeles kan skje. Der uvissheten spiller en rolle. Der morgendagen rommer det ukjente. Der livet er et spørsmål uten fastlagt svar. Der man kan lide uten diagnose. Der man kan kjenne at man er frisk selv om man er syk. Der man kan tillate seg å føle seg syk og såret selv om man er frisk. Der det finnes dager som ikke har noe navn. Der man kan være sensuell og seksuell uten at det finnes annen partner enn en selv. Der man kan vandre dag etter dag uten å komme frem til et bestemmelsessted. Der man kan gå seg vill uten at det gjør noe forskjell. Der man kan sette seg ned i veikanten, ta seg en slurk herlig kaldt vann mens man uten å tenke en eneste tørr tanke betrakter folkene som suser forbi i bilene sine.

Hva holder jeg på meg? Hva går det av meg?

420899_3378078047642_1417206509_nDu skjønner selvfølgelig tengninga. Jeg er ute å kjøre med noe. Har mistet retningen. Fotfestet. Jeg er svimmel. Kvalm. Jeg vemmes over bufett-tilværelsen i det Stoltenbergske paradissamfunnet der alt man ønsker seg og drømmer om kan skaffes gjennom nettsøknader til NAV’s selvbetjeningssider. Et lykkerike der drømmene skremmende nok begynner å handle om selvødeleggelse, undergang, fortapelse og andre mørke ting som ikke lenger finnes.

Det er noe som har gått galt et eller annet sted.

Selv om alt i og for seg er i den skjønneste orden føler man at man lever i en slags merkelig ‘feiltilværelse’. At tingene ikke er rodentlige eller slik de skulle være. At noen har jukset, at noe eller det meste må rettes på. Ingenting er i orden lenger. Samfunnet er skakt. Virkeligheten knirker i sammenføyningene. Det er feil navn på veiskiltene. Koordinatene går i surr. Politikere og foresatte jukser oss, de reiser på sexturer til baltiske land og misbruker unge jenter mens de foregir å ta vare på dem. Folk bruker forfalskete papirer. Ingen er det de gir seg ut for å være. Alle er ofre, alle feiler noe, alle trenger behandling og hjelp. Veinettet er i ferd med å bryte sammen. Kodene og passordene stemmer ikke. Helsen er aldri trygg lenger. Matvarene er fulle av tvilsomme og farlige stoffer. Idrettsstjernene doper seg og svindler oss. Lykkelige rike kjendiser lever skjulte tragedier med mishandling, spiseforstyrrelser og mentale lidelser, syke foreldre, kreftsykdommer. Sex’en kan hele tiden bli mye bedre enn det trøstesløse skuespillet man selv greier å få til. Formen er ikke på topp til tross for ustoppelig trening, maratonløping og Birkebeinere. Partneren er uinteressant og kjedelig. Ungene roter livet til og blir egentlig ikke til noe. Utseendet stemmer ikke, for mange rynker og for lite muskler og sixpack og karisma. Klimaet er mye verre enn det ser ut og blir bare verre år for år. Folk er ikke så tilfredse som de gir seg ut for å være, bak fasaden lever de i nød, mange er fattigere enn de trenger å være eller har påtrengende behov for psykologisk eller finansiell hjelp.

igiugphpihDet er kanskje ikke så merkelig at alle og enhver som slumper til med å bli utnevnt til minister med kortere eller lengre fartstid og varighet eller ved et eller annet lykketreff oppnår kjendisstatus  umiddelbart utnevner seg selv til moralsk kompass og veileder for en villfaren befolkning. Det er som om hele den norske befolkningen er ute å kjøre, bortkommen, på ville veier og derfor sårt trenger til moralske peikefingre og veiledning. Vi får det vi fortjener; vår kjære værehaneminister Jonas Gahr Støre som utenriksminister var mer enn bra nok, men som sunnhetsminister når han virkelig store høyder; han er som skapt for et Smørbukksamfunn. Han er forelsket i sitt eget moralske kompass og tror at ministerstillingen forplikter han til å fortelle oss at vi må passe barna, slutte å røyke, drikke, sitte i sofaen, og alle de andre onde åndene og demonene og besettelsene som sosialdemokratiet forsøker å utdrive i den arbeidende befolkningen. jeg må innrømme at jeg har mer til overs for den pessimistiske Giacomo Leopardi enn for den human-optimistiske minister Støre, når den italienske dikteren og filosofen skriver følgende:

«Ingen forstår det grann av det menneskelige hjertet , som ikke forstår hvor stor dets evne til illusjoner er, selv når disse er i strid med dets interesser, eller hvor ofte det elsker selve den tingen som åpenbart er skadelig for det.«

Men man kan kanskje ikke vente at en helseminister gjør seg umake med å forstå eller forholde seg til menneskehjertets hemmeligheter før han lager sin helsefremmende politikk.

Det finnes ingen steder eller smutthull der man kan skaffe seg sjelelig eller åndelig fred i dette Norge, alle steder er invadert, okkupert, besatt av en iherdig og ekte norsk retttroenhet eller rettskaffenhet eller flokkmentalitet. Det kjennes jævlig, men jeg vet egentlig ikke hva det er eller bør kalles. En tysk filosof kaller hele denne blandingen av elendigheter og priviligert rikdom for ‘Norges-effekten’.

Før handlet det om at man ikke skulle fortape seg i verden, da mistet man seg selv eller sin sjel. Nå handler det kun om ikke å fortape seg i seg selv, da forspiller man visst evnen til å henge med i verden og bli noe. Hvorfor kan disse folkene ikke nøye seg meg å være politikere og kjendiser, løse politiske eller kunstneriske problemer og ellers la folk der ute i livet styre med sine egne ting og selv finne ut av livet og hvordan en skal leve?

Kanskje handler hele greia mere om ‘antropologiske’ og ‘moralske’ spørsmål enn vi liker å innrømme?

198086_1884548790344_4451820_nDet er ikke det at jeg ikke er takknemlig; tvertimot. Jeg sender takkebønner til vårherre og andre skjebnestyrende størrelser når jeg åpner øynene hver eneste morgen og hver eneste natt før jeg lukker dem igjen. Jeg tar inn over meg at jeg har hatt grenseløs flaks idet jeg kom inn i verden som nordmann etter krigen. Det er et lykketreff for ethvert lite menneske å være født med sølvskje i munnen som en av 5 millioner sjeler med norsk statsborgerskap.  Dette lille innbildske Norge er utvilsomt det beste av alle mulige samfunn; ingen med litt sunn fornuft i knollen kan tvile på det.

Stadig flere av oss ser etter utveier. Det skjer noe usunt med oss som mennesker i det supersunne samfunnet, noe  går tapt i vårt indre liv mens vi fråtser i ubegrensete innkjøp og grådige nyter vårt jordiske paradis. Kanskje er det måtene vi er eller holder oss friske på som gjør at vi hele tiden føler oss sykere enn vi er? Kanskje finnes det en luguber rettskaffenhet som gjør at vi kjenner oss enda mer forbryterske og syndige enn vi strengt tatt trenger? Er det ikke noe man bør stille spørsmål ved, dette at mye av alt det som før inngikk i det å bry seg med og eie kjærlighet til hverandre, til partnere, barna våre og de gamle, til de som på ulike måter trenger vår støtte eller hjelp, alt dette omtaler vi i velferdens tid mer og mer som noe som ingen av oss ønsker å tynges for mye av, som en ‘omsorgsbyrde’? Er det da egentlig til å forundres over at stadig flere av oss både lever alene som single i såkalte enpersonhusholdnigner og føler oss uendelig alene midt oppe i en intens sosial tilværelse? Jeg er en gående mann her på denne pielgrimsveien, men jeg tenker i forbifarten at kvinner antagelig mere enn vi menn er et genuint jærlighetsvesen og dermed rammes mye hardere av det kjærlighetsløse samfunnet. Kvinner blir kanskje sykere enn de er fra naturen, menn blir bare hardere? Men utveier forsøker alle å finne.

Jeg vet egentlig ikke hva som har gått galt eller om noe egentlig har gått galt; hvem kan egentlig vite det? Kanskje må det bli slik med oss, fordi vi er innrettet slik som mennesker? Kanskje er det en slags innebygd lidelse eller lengsel eller feil eller sykdom som bor dypt inne i dette merkelige menneskehjertet, eller i sjelen? En åndelig krise? Fremmedgjøring?

Det kryr av forslag til diagnose på vår moderne tilstand.

gnosis_1Psykologene påstår at IQ-nivået i de moderne vestlige landene har økt for hvert tiår det siste århundret; det kalles ‘Flynn-effekten’. Jeg er ganske sikker på at det samtidig er noe dypt inne i vårt menneskelige vesen og i vår evne til å løse mennneskelige oppgaver som har minsket og gått tapt hvert av de samme tiårene som har gjort oss bedre til å løse IQ-oppgaver. Et eller annet vi ikke vet navnet på, en slags omvendt ‘Flynn-effekt’ i vårt sosiale følelsesliv som har noe som har med evnen til å leve og elske å gjøre. Når det gjelder menneskelige følger er den norske situasjonen uten forløpere i verdenshistorien; ingen vet sikkert om noe har gått galt eller hva som har gått galt. Vi fortsetter som før uten å la det gå noe særlig inn på oss. Men allikevel er det lett å legge merke til noen tegn. Folk vil eller orker ikke mer, bryter tvert, kaster seg ut i rus og et orgieliv, styrker sitt fattigslige ego ved hjelp av alle mulige ekstreme aktiviteter, styrter seg inn i perverse selvopptattheter av alle slag, spiller og lar seg underholde, gjør seg avhengige av innkjøp, luksus, reising til alle verdenshjørner, seksuell utfoldelse, løper omkring for å få en eller annen slags behandling eller terapi, bedøver og sløver seg ned med pykofarmaka eller legger seg inn i asyler for å slippe unna rotteracet. Det er unektelig et merkelig paradis eller Eden vi har skaffet oss, der alle egentlig ønsker å stikke av eller komme seg vekk og ingen lenger vet å sette seg ned og bare nyter overfloden og freden under de skyggefulle trærne tett sammen med de fredlynte og snille dyrene. Et paradis der vi hele tiden ønsker oss  mer og mer og noe annet eller til og med drømmer om et annet sted enn der vi befinner oss. Et lykkeland der stadig flere føler seg som ofre for et eller annet overgrep eller en urettferdighet eller en feilbehandling?

Og kanskje det aller verste i denne beste av alle verdener; alle synes å vite alt. En dum og drepende allvitenhet.

imagesCA95915KDet finnes ingen spørsmål lenger. Bare svar. Jeg drukner i alle svarene. Alle går rundt med sine svar, de fosser ut av øyne, munner, gjennom hendene, hele tiden og overalt. En sverm av svar, som svermer av blodsugende mygg. Hver bidige person jeg kjenner er en svarmaskin. De har svarene før spørsmålet er stilt; det er ingenting å spørre om – helse, kjærlighet, liv og død, mystikk. Alle folk har blitt en slags vandrende oppslagsverk, et Homo Wikipedia. Jeg skjønner ikke at det er mulig å holde seg i live i slike omgivelser. Man kan ikke leve av å ha alle svarene hele tiden. Av og til må man sette seg ned på en stein og undre seg, spørre seg om hvordan tingene henger sammen i denne underlige verden, spørre og undre seg lenge og vel. At ikke fler går amok med skytevåpen og annen galskap. Jeg holder ikke ut et sekund lenger med å være utsatt for en slags trålfiske der folk sopes ut fra sine gjemmesteder og trekkes opp av havet hver bidige dag for å sløyes, fileteres og foredles. Jeg er mett og utslitt av denne normaliserende faenskapen, jeg er til og med overmett av meg selv fordi jeg ikke lenger er helt meg selv. Jeg har brent meg selv ut og ned og opp. Nok er nok.

Ute på den åpne landeveien

‘En kjennsgjerning: Har den ytre verden først engang blitt adskilt og fjernet fra meg, blir jeg alene til overs og oppdager meg selv som en uendelig oppgave.» (Peter Sloterdiijk: ‘Du muss dein Leben andern’/»Du må endre ditt liv.2009″)

Jeg føler allerede en stille tilfredshet; jeg er ute av den andalusiske storbyen. Alene på veien. Jeg kikker tankefull ned på de trofaste føttene mine og de robuste skoene som steg for steg flytter meg fremover over den tørre lysebrune elvegjørmen. Guadalquivir flommet over sine bredder i forrige uke etter et langvarig regnvær.

Det er til denne veien og disse stedene jeg lengtet den siste tiden. Jeg så den tomme landeveien for mitt indre øye hver eneste dag. Det er akkurat dette ene jeg så frem til, å rusle avgårde uten plan, uten avtaler; det jeg drømte om hver eneste søvnløs svett natt.

Det er ikke verst. Men egentlig er det ikke nok. Det er ikke det jeg er ute etter. Det jeg mest av alt kunne tenke meg er å komme meg ut av meg selv, å komme meg bort fra meg selv. Vrenge meg ut av mitt eget utbrukte skinn, som en halvdød slange. Det er ikke det at jeg går andre på nervene, noe jeg må ha gjort temmelig lenge. At andre folk utgjør et problem, det er egentlig som det skal være. Folk er jo problematiske. Det er verre at jeg er et uløselig verkende problem for meg selv. Det handler mest om meg selv. Jeg har hengt rundt meg selv lenge nok. Jeg går meg selv på nervene, er en byrde for meg selv; den er for tung til at jeg liker tanken på å bære den videre. Jeg orker ikke, jeg tåler ikke engang å se meg i speilet. Derfor går jeg, for å komme løs og vekk fra meg selv. Det finnes ikke store muligheter til å speile seg når en skritter av gårde i sitt eget gangtempo på øde landeveier.

Vel, vel. Nissen er med på lasset; det tenker du som har god greie på slike ting, tilpasningskyniker som du er. Det driter jeg en lang marsj i. Jeg går, jeg går; det er det eneste jeg gjør; dag etter dag. Og gjerne en dag til. Dette er ikke idrett eller sport eller noen av de derre moderne ekstremtingene som folk i våre dager holder på med i helsestudioer eller på landeveien eller i løssnøen nedover ville fjellskråninger i de flotteste fjellanorakker fra Bergans eller Skogstad. Uff. Uff en gang til. Uff enda en gang. Spar meg, spar meg. Hva er dette da? Hva er det jeg holder på med? Man kan da ikke stille seg utenfor alt og alle ting?Jeg går og går, like forbanna. Jeg er en skarve flyktende langvandrende pilegrim, hverken mer eller mindre.

Den ensomme vandrer

«Ikke vær et ettall på jorda, bry deg om flokken din (dr. Per Fugelli)

TightropeDetailPic2Som det passer seg for en ekte og overlagt pilegrim er jeg alene på veien, mutters alene. Jeg går i mitt eget selskap. Jeg synes å huske at den amerikanske skogsfilosofen sa at  han aldri hadde hatt en ledsager som ga han like mye selskap som det han hadde når han var mutters alene. Pilegrimer er på et vis ensomme mennesker av overbevisning eller prinsipp; selv om mange som vandrer på veiene i dag ikke lenger har den ensomhetsevnen som gjør at man tåler å gå særlig lenge alene. Disse moderne mangelvesener er iferd med å ødelegge pilegrimsatmosfæren med sin uutslokkelige trang og hang til konstant sosialisering. Å gå alene er slettes ikke verst; en er kanskje ikke lykkelig i ordets rette forstand men en trenger heller ikke føle seg særlig ulykkelig. Det er på en måte noe annet det er snakk om, en slags befrielse med bismak. Befrielsen gjør at en kjenner seg ganske tilfreds, kanskje til og med lettet; bismaken forsøker man å holde i sjakk med et glass vin i kveldingen eller litt pilegrimsprat når man møter likesinnete.

“Den veien du går alene fører bort fra deg selv’. (Per Lagerkvist:’ Hjertets sanger’, 1926)

Men en ting er ikke til å komme bort fra; dette at en genuin pilegrim vet å bevare og ta vare på sin grunnleggende alenehet under ferden, som han eller hun også tar vare på sin innadvendthet og sin stillhet. Mennesket er ganske sikkert et hypersosialt dyr, hvorfor skulle de ellers lage svære byer som Tokyo, London eller Instanbul og Kairo hvor ingen kan vite hvor mange som bor der og kravler over hverandre hver eneste dag. Men pilegrimen tar en pause fra alt dette, han eller hun krysser en grense i seg selv og i forhold til alle andre for å nullstille seg og sitt sosiale liv. Derfor skal pilegrimen gå alene, lære seg å gå alene, elske å vandre avgårde på veien mutters alene i sitt eget fascinerende selskap. Tørste mennesker drikker selvsagt – særlig vann; og pilegrimer elsker vann fordi det slukker tøsten og står for gjenfødelse –  og pilegrimer kaster seg av og til gjerne ut i et lite menneskebad underveis fordi mennesker kan døyve den eksistensielle sorgen og er den beste medisin mot mange slags uutsigelige lidelser. Men mennesker er også krav og belastninger og bindinger og definisjoner, og det er nettopp hva pilegrimene ønsker å legge bak seg og løse opp i gjennom sin lange vandring.

Men han eller hun går som pilegrim alene, sin egen vei. Ingen kan varde den veien som du eller jeg går, skrev den kjente poeten fra Hardanger.

‘Skapningen stirret inn i det åpne med alle sine øyne’. (Rilke) abstract,drawing,loneliness-6c06ee02aaa496425c578e54fc242a88_h

Jeg går her og tenker mine egne frie tanker ute på en åpen landevei. En fri vandrer er eller blir fritenker. Tankene settes fri ute på den åpne veien.

På vide og uendelige landeveier føles det å være alene annerledes enn når man oppholder seg i et rom i et hus i en trang by eller bygd som heter Utvik eller Breim eller Hellesylt eller La Herradura eller Harstad; på slike steder lager man ut av seg selv sitt eget fengsel. Aleneheten er på et vis riktigere når man har gjort seg selv til en vandrer langs en uendelig og tom vei. Denne veien jeg skritter avgårde på kalles av pilegrimer for Via de la Plata og har en lang historie som underlag for apostlenes hester, av alle slag, pilegrimer selvsagt, men også gjetere og dyrepassere, soldater og romerske eller muslimske krigere kanskje mest av alt. Og flyktninger og ulykkelige eksilerte og bortjagete mennesker, de er jordens salt. Tilværelsen, naturen og alle naturlovene er ofte både hensynsløse og urettferdige. De forfordeler ofte; noen får mye og andre får lite eller ingenting. Noen danser på bordet, andre blør i rennestenen. Noen lever i beste velgående, andre omkommer i krampetak. Noen sover søtt som barn, andre tar seg gjennom søvnløse netter. Noen triumferer og vinner, andre taper. Noen synger, andre gråter. Noen, som fuglene og jeg akkurat nå – vi er lykkelige vesener i fri flukt høyt opp under himmelvelvingen, utrustet med oppløftende vinger. Utrolig nok. Mennesket, dette arme vesen  – bundet til jorden, til gjørme og grus og stein – har kun armer og føtter. Men for all del, vi har heldigvis dette andre som kalles lengsel. Vingestekkede fugler flyr ikke. Mennesker uten lengsler – lengselstekkede sjeler – flyr heller ikke. Jeg svever bortover grusveien, jeg har vinger på anklene mine som vandrer- og reiseguden Hermes.

Åh, det gjør godt å kjenne denne vennen av livsviljen, denne store løfteren av liv og sjel; lengsel er en så stor og merkelig følelse. Den løfter oss opp fra jorden og bort fra vår indre og ytre elendighet – og elendighetene vil aldri gi oss endelig fred og følger oss som kjent til alle tider. Lengselen er gitt oss som gave av engler og guder som vi selv har funnet opp for å hjelpe oss selv, den bærer oss fremover og opp i det høyeste for at vi skal gjenoppdage at livet i sin kjerne er et eventyr. Hverken mer eller mindre; dette livet er og må være et eventyr for at det skal leves. Noen dager, noen timer, eller enda bedre, noen korte uker vandrende langs en landevei. Når lengselen forsvinner, synkner vi hen i tomhet eller gråhet. Eller fortravlete grådigheter. Rikdom og triumfer hjelper ikke mot tap av lengsel. Heller ikke fattigdom eller andre påtatte dydigheter, om du skulle være så dydig at du tror på noe slikt. Det hjelper ikke at alle andre ting er i sin skjønneste orden, uten lengselens inderlige kraft ville hver eneste av oss være fortapt. Lengsel ligner mest på et følelsesmessig drivstoff, så lenge man fortsetter å lengte kommer man seg alltid et lite stykke til på den harde veien som kalles for livet. En dose lengsel er det som skal til. For det er jo merkelig hvor fort alt kan forandre seg. Hvor lite som mange ganger skal til. Og hvor vanskelig det er å skjønne det på forhånd. Man må bare fortsette å lengte, litt til, så skjer det alltids noe som gjør at man kommer seg videre.

Jeg har allerede tråkket de første pilegrimskilometrene gjennom morgengrå bygater og mellom alle husene som langsomt våkner opp. Sevilla er mitt Jerusalem, her har jeg elsket, grått, og ikke minst vandret. Nå vandrer jeg igjen. Ingen andre levende eller døde har vandret så ofte ut fra Sevilla som jeg har. En varmende morgensol dukker opp borte i kanten av østhimmelen.

Verden begynner i Andalusia

Det finnes et utall av steder på jordens overflate. Befolkete eller øde, benevnte eller navnløse. Menneskene er over det hele. For den som vandrer stille avgårde, finnes det derimot bare et eneste sted; akkurat der man her-og-nå befinner seg, på sine to fotsåler og ben. Blant alle stedene i verden er det et sted som er rett eller riktig, det er om å gjøre å finne frem til det. I antikkens grekeland hadde man begrepet ‘Kairos’ (fra gresk: καιρός)  som betød ‘det rette tidspunkt’; det er et begrep som stammer fra retorikken og handler om å gjøre/si noe i riktig øyeblikk i en talesituasjon.

Også når det gjelder steder er det om å gjøre å holde hodet kaldt, å finne fram til sitt eget ‘rette sted.’ Det gjelder å finne fram til egnete steder, steder som har det man trenger når man i sitt liv skal avslutte eller komme igang eller begge deler. Det finnes en kunst som handler om å finne fram til og oppholde seg på ‘det rette stedet’, som ikke er slik som moderne reisende turister gjør det med å farte og jakte hvileløst omkring etter det nye og det attraktive og det spennende og det luksuriøse eller eksotiske. Turistjagingen resulterer på et vis at man havner i et slags ‘ingen-steder’ samme hvor man måtte komme. Å være pilegrim er å ha funnet eller hele tiden å gjenfinne dette ‘rette stedet’ og ivareta og pleie det med kropp, sanser og sinn. En pilegrim er nettopp en jordnær tryllekunstner som på en merkelig og usannsynlig måte befinner seg på ‘rett sted’. Et sted som både er akkurat her, der foten settes ned på veien og øyene søker ut mot og ut i landskapet; og som på samme tid er ingen steder men beveger seg i og gjennom landskapet.

Mennesker lever ikke bare inne i det kalde hodet eller i det hete hjertet sitt. Vi lever ute i en verden full av egne viljer. Filosofen – som er min imaginære venn – hevdet at alt har vilje, selv steiner og oppoverbakker og rennende vann har vilje. Havet har vilje, skyene har vilje. Hva slags vilje har da ikke folk? Alle disse menneskene; kvinner, menn spebarn og gamlinger? Alle som en, enten de vil noe eller ikke. Vi er viljesvesener, så fullstendig av denne verden. Helt og holdent, man kommer ikke utenom verden og alle disse vrange og vriene, svake og sterke viljene. Å komme i gang igjen, manøvrere og finne fram til den ene åpningen i tilværelsen som gjør det mulig og ønskelig å forlenge livet, leve videre og videre på ubestemt tid. Dødshjelp er en ting, livshjelp er like viktig. Noen ganger er det mer snakk om å gjennomføre livsforlengende tiltak heller enn livsavsluttende. Finne den ene gylne åpningen som har i seg løfte om nye livsmuligheter, om at en kan begynne på nytt igjen, det er helt avgjørende. De siste månedene hadde jeg vært fullstendig stasjonær, gått i stå, som en syk katt hadde jeg trukket meg dypt tilbake til mitt eget innelukkete hi. Jeg feilte kanskje ikke så dramatiske ting, men noen ganger er et banalt lite sykdomsdrama eller et kjærlighetsdrama mer enn nok. Det var i alle fall nok til at jeg greidde å gå i stå. Jeg slo av mitt mentale og sosiale stoffskifte og gikk i dvale i månedsvis. No more, no more. Nada, nada. Nichts, nichts. Ingenting.

Mange av våre alt for ivrige moderne vinnedyrkere reagerer på instinkt, de ser med forakt på folk som overgir seg, gir opp. Det gjør ikke jeg. Nyheter handler i våre dager om hvem som vant en 100-meter, et skirenn eller en fotballkamp; man løfter ikke frem taperne og de som snublet eller  ga opp underveis. Jeg har en annen slags legning, jeg foretrekker de som kan dette med å gi opp, stoppe og bremse og stå av; jeg har en slags ‘mislykkingsfili’. For meg er det å mestre kunsten å gi opp en forunderlig og rik vei med sine egne muligheter. Det er i overgivelsen, sprekkene og nederlagene at det nye lyset kommer inn i et nedadgående eller stasjonært liv som har floket seg til. Og det å gi opp er like krevende som den hardeste aksese. Vi burde egentlig ha hatt en svær olympiade som kun handler om å tape, mislykkes, fomle ting til, gå nedenom og hjem – på den beste måten. Det er som kjent bare vinnerne som doper seg på prestasjonsfremmende midler; de nerlagsdømte og taperne trenger ikke drahjelp for å gi opp, resignere og nå bunnlinjen.

Men det er ikke lenger der jeg befinner meg.

Jeg er i gang, jeg går. Jeg er ute på den åpne landeveien. Dpet av frihet, den åpne landeveien er mitt dop. For meg finnes det alltid denne ene magiske metoden for å få døren såpass på gløtt ut til livet igjen at ting kan begynner å skje. Det er såre enkelt; jeg er som den stillesittende larven som på noen få timer omdanner seg selv for å kunne fly ut i verden på egne vinger. Jeg kan knepene, jeg omgjør bare meg selv til pilegrim. Så åpner verden seg igjen, veiene ligger der åpne og lokkende. Det aner meg at du løfter spørrende på det ene øynebrynet; hva i all verden innebærer det ‘å bli  pilegrim’? Kan man bare ‘bli’ pilegrim? Kreves det ingenting? Må man ikke godkjennes av noen som holder orden på sakene – myndighetene –  må man ikke gå på skole eller kurs og sertifiseres?

Nei! Hopp over alt det derre! Å bli pilegrim handler utelukkende om å innrette seg med eller å ta et oppgjør med seg selv. Det er en reforminnstilling til seg selv, sitt eget liv, sin egen personlighet. Man må bare være villig til å tråkke ut av sine egne inngåtte sko, låne et annet par for en periode. Jeg skal innrømme såpass, pilegrimsveien er en enkel metode men den er allikevel ikke for alle og en, også den møter en med noen ganske spesielle iboende forutsetninger og utfordringer. Overgangen til ensomme langstrakte landeveier er det aller enkleste og samtidig svært krevende å få til. Men om desperasjonen er desperat nok, mørket sort nok, uroen nok urolig, tomheten tom nok, kjedsomheten kjedelig nok, ensomheten ensom nok, trettheten trett nok, selvforakten foraktelig nok, da kan selv den mest fortapte skjønne at her gjelder bare en eneste ting: å komme seg løs og finne en vei ut.

Hva er da mer naturlig enn å komme seg ut på en vei, rett og slett? Ute på den åpne landeveien er ingen fanget i livet sitt, da kan og må man begynne på nytt; et steg, et steg til, nok et, og så steg etter steg, dag etter dag, uke etter uke. Flytte bena. Gå, gå gå, gå. Gå seg bort fra seg selv, til seg selv igjen. Har du gått deg fast? Hva faen er det du nøler for?

Endelig er jeg i gang; jeg kjenner en vanvittig og overveldende følelse av befrielse i hele kroppen i det jeg en stille sommerlig høstdag nesten mirakuløst befinner meg der ute i det åpne flate terrenget hvor alt er synlig –  jeg har akkurat gått gjennom og ut av Sevilla og rusler mutters alene på en grusdekket landevei mellom brunfargete vannpytter og seig gjørme.

Men hvem husker alle traurige regndager når solen henger på himmelen over en?

Og for en sol! Dette er ikke en norsk landevei, og solen er heller ikke norsk. Under denne himmelen har Stoltenberg og hans rekker med normopatiske kompanjonger overhodet ingen innflytelse! Her er solen diabolsk fri for all gjennomsnittlig moderasjon. Den enorme andalusiske solen kaster et flammende strålehav over meg og landskapet mitt. For dette er mitt eget selvlagde landskap, når man orker å gå gjennom verden da tar man verden i besittelse, man setter sine svake avtrykk på jorden blant utallige andre og lager og eier landskapet sammen med disse andre. En vandrer er derfor aldri alene; jeg minnes såvidt det den amerikanske filosofen Ralph Waldo Emerson skrev om avtrykk og spor:

«Alle ting er engasjert i å skrive sin historie… Ikke en eneste fot tråkker gjennom snøen, eller langs bakken, uten å avsette sine mer eller mindre varige tegn, et kart over sin marsj. Grunnen er over det hele memomoranda og signaturer; og hvert objekt er dekket over med hint. I naturen, er denne selvregistreringen uopphørlig, og fortellingen er avtrykket fra en forsegling.» 

Sammen med alle andre ukjente rotløse vandrere eier jeg denne solfyllte verden som omfavner meg som den deiligste elskerinne kan omfavne en mann. En dyp metamorfose settes i gang inne i meg. Alt jeg har stivnet fast i, erfart og gjennomgått, ute på denne landeveien annulleres og reverseres alt jævelskapen. Den gjelder ikke lenger. Den er kanseellert. Utenom døden kan alt reverseres i dette livet, man kan ta til på nytt igjen samme hvor fastlåst livet har vært. To ting gjelder, en må unngå å dø og en må kome seg ut på en lang nok vandring, en lang vei!

Livet eller sjelen tar til på nytt, jeg åpner øynene mine for aller første gang. Jeg ble født en mørk polar julaften oppe i Harstad i 1949, nå kommer jeg enda en gang inn i denne verden ved hjelp av andalusiske landeveier. Gående, for når man går kan man føde seg selv på nytt. Verden kjennes uberørt og uprøvd, jeg opplever meg selv som annerledes, både ubrukt og fornyet. Jeg kjenner en vill fornemmelse av å bli omformet til en primitiv og primordial skikkelse, en paradigmatisk førhistorisk hominoid figur som migrerer majestetisk gjennom naturlandskapene heller enn et lite fortapt moderne menneske som med en tung ryggsekk på skuldrene rusler gjennom landskapene i Al Andalus eller Andalusia og videre nordover inn i det ukjente. Det ekte ukjente, ikke det arrangerte som man kan lese seg til i brosjyrer. For landeveien tilhører det ekte ukjente, hver dag på landeveien er en ny fødsel.

Etter noen vandringsdager løser den gamle virkeligheten min seg opp; jeg kjenner at jeg forsvinner inn i dypet av dette eventyrlandet. Det store undret måtte selvsagt skje; for siste gang og på en måte også for første gang i dette livet mitt fører livsveien og vandringsveien meg til møte med ny kjærlighet.

Merk! Jeg søker ikke dette! Jeg skal gjerne innrømme at selve den lange ensomme vandringen spiller en rolle. I min situasjon og i min alder skjer slike ting ikke hver dag. Det er sikkert ikke tilfeldig at slike ting hender på en pilegrimscamino – vandring og kjærlighet er i slekt med hverandre på et indre plan. Å vandre for første gang gjennom ukjent landskaper er en overskridende handling, en daglig gjenfødsel. Man forlater den verden man har kjent og vinner en ny. Kjærlighet er også å overskride alt det man hittil har vært, Alberoni hevder at kjærlighet er en sosial gjenfødsel, han kaller det for fødselstilstanden.

Andalusia

Al-andalus er det sydligste av alle Iberias mange ulike land eller provinser. Av enkle grunner og som så mange andre fra det vinterkalde nordlige europa, falt jeg både for navnet og landet. Hjertet mitt banker sterkere når jeg befinner meg her i Andalucia, for meg er Andalusia hjertesfærens land. Det rommer alt, det er og til og med en hel verden og et kontinent i seg selv. Andalusia er for mange bare det varme og eksotiske sørlige Spania. Men for meg; en ganske annerledes levende verden der livet utspiller seg med voldsom intensitet, ofte i gatene og utenomhus og med de tydeligste farger og følelser.

Hva er dette Andalucia som tiltrekker meg så sterkt? Andalucia har vært så mye mer enn det ser ut som i dag. Det har trukket seg sammen og samtidig tatt inn i seg alt det rike og ve som det engang var i besittelse av. For noen århundrer tilbake under maurernes herredømme utgjorde det som ble omtalt som det lykkelige al Andaluz så å si hele den iberiske halvøyen. På den tiden må det ha vært det nærmeste menneskene hadde kommet paradiset på jord, en slags virkeliggjort utopia. Mens resten av verden fremdeles lå dypt inne i alle de formene for mørke som menneskene lager for hverandre, var det begynt å skinne et svakt lys av forsonlighet og harmonisk toleranse over al Andaluz ulike religioner og folkeslag.

Den britisk-spanske naturforskeren og forskeren på prehistoriske mennesker i Iberia, Clive Finlayson, har forfattet en tiltalende bok om den iberiske naturen, dens mangslugne historie og ikke minst alle ødeleggelsene den er blitt påført av menneskene. Boken handler om Spania men heter bare Al-Andaluz som Spania ble kalt av muslimene, for det eneste unntaket er de nordvestlige fjell- og kystområdene i Asturias og Cantabria og Galicia

som var så ville og bortgjemte at de var umulig å underlegge seg for de ulike erobrerne som ville erobre og begjære dette halvøykontinentet.

Jeg kjenner  tiltrekningen til dette rike landskapet samtidig som jeg vandrer og i lang tid skal vandre gjennom det; det er europas rikeste og mest varierte og samtidig det mest menneskeødelagt landskap. Jeg ser det for meg som på lang avstand, jeg er en fremmed her og kan og må derfor se det utenfra, nesten med en guds altseende øye har jeg noen ganger følt det, jeg ser landet høyt her oppe fra, langt under meg dernede liggende utstrakt under den blå himmelvelvingen der griffongribber og egyptiske gribber som sorte prikker sirkler omkring på de varme luftstrømmene som oppstår utpå formiddagen, mens de ser etter et eller annet dødt dyr eller kadaver i flokkene av Rentintokveg og etterkommere etter de eldgamle auroksene eller villoksene som streifer gjennom de blomsterrike vegasengene. Engang fantes det slike gribber endog i Tyroleralpene. Overraskende nok finnes det i dag mer enn 23ooo hekkende par av griffongribber på den iberiske halvøyen.

Landskapet i al-Andaluz er et økologisk panorama, et enormt flatt teppe omgitt av eldgamle nedslitte fjellformasjoner, lange dalfører med store elver som Guadalquivir og som romerne kalte Baetia, og Guadiana lenger mot vest; de skjærer og graver ut brede og dype dalfører på ferden gjennom landskapet mot det store havet.

Andalusia utgjøres av et enormt fruktbart og solsvidd fjell- og sletteland som synker ned mot havet i vest og sør der det ligger store sump- og skogsområder som Donana ved Huelva med den store furuskogen La Algaida som de to store elvene renner ut gjennom. Mektige fjellkjeder avgrenser landskapet mot øst og mot nord. Innover mot det milde Portugal og opp mot det harde Extremadura ligger Aracenafjellene og Morenafjellene og de store korkeikskogene med det mektige alcornoquetreet og der det antagelig enda finnes noen spredte rester igjen av de store ulvestammene som engang streifet omkring her og nedover mot Sevilla der de kunne være en plage så sent som i forrige hundreår. Enda lenger nord ligger Sierra de Gredos med fjell over 2500 meter høye. Mot nordøst som en del av Corrdileras Beticas systemet reiser det ruvende Nevadafjellmassivet seg med fjell opp mot 4000 meters høyde, og i sør gående i en bue ned mot Gibraltar og de afrikanske kystfjellene på andre siden av stredet ligger Serriana de Ronda.
Alt dette er et gammelt vind- og vannerodert land. Det er et land der menneskenes voldsomme historie går så langt tilbake at den forsvinner i historiens mørke. Her har menneskedyret og dets utallige langdistansemigrerende folkestammer ankommet og fartet og vandret mer enn en million år tilbake; en egen mennesketype kalt homo antesessor og som var etterkommer av homo erectus slo seg til i Iberias huler.
Senere har utallige folkegrupper gjennom århundrene kjempet og slitt seg fram til landet og slått seg ned for en tid for deretter å forvinne i tidens mørke etter at nye mektigere folk har ankommet og nedkjempet de som allerede var på plass. Europas neandetalere opplevde her sine siste levedager for mer enn 20 000 år siden i hulene som i dette kjøligere tidsrommet lå over steppelandet ned mot Middelhavet, der disse fortapte sjelene, dersom slike skapninger kan sies å ha en sjel, eller levende døde, for tiden deres var ute lenge før de forsto det, eller de forsto det aldri fordi det gjør ikke mennesker, de sto i sine huler og skuet lengeselsfyllt utover det ville slettelandskapet fyllt med løver og leoparder og hyener og et nesten afrikansk dyreliv som, bortsett fra små og store trekkfugler og noen få afrikanske gribber som krysser Gibraltarstredet,  i våre dager er sporløst borte.
Alt det gode og kanskje mes alt det vonde som mennesker i dårskap og villskap kan makte å gjøre med og mot hverandre og annet liv har utspilt seg her gjennom hundreår og tusenår. På gode dager og i gode tider, for det finnes slike øyeblikk da menneskene ikke greier å finne på mer jævelskap med hverandre, men heldigvis går det over og de etterfølges av normale historiske perioder; da kan nok Andalusia være et jordisk paradis, det er et inntakende og overveldende landskap også slik det fremstår i vår tid. Her har det alltid vært kort vei til alle de formene for helvete og faenskap som hører menneskedyret til og som vi mennesker kan iverksette for alt levende og for hverandre på denne jord. I et nesten uendelig antall år og epoker har menneskene jaktet og forgiftet og overfalt og nedkjempet og lemlestet og mishandlet og korsfestet og voldtatt og brent og spiddet og hakket og sønderrevet og knust alt som lever og hverandre i dette enorme landskapet. Ikke bare i krig og for å ha noe å spise, men fordi mennesker finner egen nytelse i å oppføre seg slik. Landets røde og gule jord er en usynlig gravplass for alt det livet som gjennom årtusener har ebbet ut og som nå ligger sammen med steinene i kjente og ukjente graver i Andalusias fruktbare jordsmonn. Dersom denne jorda vi lever på hadde vært mye mindre enn den faktisk er, et lite himmellegeme enda mindre enn månen, da kunne Andalusi alene sammen med havene utgjort denne menneskelige verden og gitt rom for det meste av den elendighet og den lykke som menneskene trenger for å kjenne at de lever. En liten periode mens muslimene hersket, var det nesten slik, da var al Andalusia både kjernelandet som behersket nesten hele halvøyen, hele dette landet. Men slik er det ikke lenger; Andalusia har før og etterpå alltid vært en brikke, en liten del av andre mye større land, omtalt som Hispania og Spania og mange andre navn.
Gjennom Andalusias sletter og dalfører og innover i fjellene går eldgamle vandringsveier. Disse vandringsveiene er like gamle som menneskene selv på dette kontinentet. Veier som dypt inne i det historiske mørket begynner med jegere som følger spor etter byttedyr og samlere som søker gjennom landskapene etter noe å fortære. Etterhvert ble disse farene til stier og veier; slik var det kanskje til romerne tok til med å bygge store veianlegg for troppene sine og for handelen som det grådige Roma var avhengig av. Veiene begynte nede i kystlandet ved Cadiz og Malaga og gikk dypt innover, mot nord langs elvene Guadiana og Guadalquivir, forbi Sevilla og Itaca mot Merida og Legion og Asturicas i nord og de andre byene de etablerte etterhvert som de nedkjempet og overvant de folkeslagene som allerede holdt til i landet. For den brutale romerske erobringshæren var disse moderne veiene nødvendige for raske troppeforflytninger; men som alle andre seierherrer forsvant også romerne en dag, og med uten deres erobringskraft forfalt veiene men ble stadig brukt av gjeterne til å flytte store dyreflokker gjennom landet og av handelsmennene. Etter at muslimene ble drevet ut av Iberia forfalt veiene gradvis.
De ble fortsatt nyttet av vandrere og gjetere og handelsmenn og ikke minst et økende antall peregrinos eller pilegrimer på den lange vandringen nordover de nesten 1000 kilometrene mot Astorga og helligstedet Compostella.
På solvarme dager i begynnelsen av november kan en fremdeles se noen små spredte skikkelser som langsomt tar seg fram på Via de la Plata, som er selve hovedleden for pilegrimene som legger ut fra Sevilla og nordover til Compostella. De er ikke mange riktignok. Den mest travle tiden for lange pilegrimsvandringer er over så nært opp til vinteren. Det blir flere for hvert eneste år. De fleste pilegrimene her sør går om våren eller tidligere på høsten. I sommermånedene gjør den stekende varmen at de færreste tør å legge på vandring. Om vinteren er hyppige regnstormer og nattekulde og tidvis snø nok til å holde folk borte fra veien.
I november er det ofte fremdeles forførende mildt og enda noen lengselsfulle sjeler som lar seg friste; det er to-tre stykker, av og til kanskje noen flere, og noen dager er det ingen ekte gående mennesker på vei ut av Sevilla på Via de la Plata. I vrimmelen av folk på alle gatene er det nesten ingen som har tenkt å gå langt avsted på sine ben. Pilegrimene begynner sin vandring fra den store katedralen i sentrum av byen; men noen få har når de passerer den allerede gått langt. Den 48 årige Susan fra New Zealand startet nede i Cadiz og har gått alene de 15 milene til Sevilla; tyske Kuno startet i Portugal og fulgte kysten til Sevilla forbi Huelva og El Rocio. Mens jeg skrev på denne fortellingen gikk den norske 60-årige Bjørg fra Indre Sogn hele veien fra Cadiz via Sevilla til Finisterra oppe ved kysten utenfor Compostella. For det er slik verden er for andre enn en selv; hver dag legger en eller annen arm eller lykkelig skikkelse ut fra eller passerer Sevillas enorme katedral og rusler deretter ned gjennom smågatene og over broen, før de tråkker seg gjennom rufsete og slitte forsteder til de kommer ut til den åpne bredden av Guadalquivir og følger den eldgamle pilegrimsveien som snirkler seg gjennom landsbyer og åkrer og skoger som ligger på slettene og leder opp mot Monesterio og Morenafjellene.
Allerede her, bare et lite stykke utenfor den travle og støyete byen, kan pilegrimene begynne å merke den stillheten og roen som vil følge dem de neste ukene. Noen hester og mulesler beiter langs elvebredden der det er grønnere fordi graset gror bedre enn ellers i den sterke solen. Jeg merker at dyrene er i godt humør der de går like ved vandringsveien, de er vel fornøyde med å gå der å beite uten å ha andre presserende oppgaver eller plikter. Noen sykkelmosjonister og maratonløpere svetter og puster seg frem og tilbake langs den støvete veien. Hundene på de spredte gårdene river og sliter og henger i kjettingen og gjør rasende med åpen kjeft mot pilegrimene idet de passerer. De blir aldri vant til disse merkelige skapningene som passerer uten å se seg til siden, med tunge ryggsekker og gjerne en truende vandringsstav i hånden. Hundene vet hva slags trussel slike staver innebærer, men på denne avstanden trenger de ikke legge bånd på raseriet og gjøingen.
35625_1784548410397_3462147_nPilegrimen Fernando Persa
«Hver natt ble en ny hemmelighet åpnet, og i hemmeligheten lå et behagelig mysterium.» (Stephen Graham, ‘Tramp sketches’, 2006)
Det er nå på tide at jeg kommer med en viktig avsløring. Fortellingen min slutter egentlig her, nesten før den har begynt. Begynnelsen er selve min fortelling. Resten handler om noe annet. Min pilegrimsfortelling handler ikke om meg, men om det som hendte på veien med en nær venn som ikke er her lenger. Fra nå av er det jeg som skriver, min venn Fernando Persa vandrer.
De fleste som legger ut på vandringer, har sikkert mye å fortelle selv om de av ulike grunner foretrekker å være tause om sine opplevelser. Slik er det også med meg. Jeg foretrekker å la vandringen tale for seg, fortellinger overlater jeg til andre som mener at de har noe å berette eller som er taletrengte. Det er annerledes med med langvandrende pilegrimsvenn Fernando Persa. For han er det vandre og det å skrive og fortelle to sider av samme sak.
Fernando hører til blant disse forkomne og lengselsbesatte sjelene som har fått for seg at november og endog enda mer vinterlige måneder er passende tid for vandring her i sør. På denne tiden av året slipper man mennesker i feriemodus; man kan på pilegrimsveiene støte på en ellers ganske ukjent menneskerase. De stammer fra den hele verden og går over det hele i månedvis som pilegrimer eller vagabonder eller hva du vil; til Roma, Compostella, Fatima, og tilbake igjen. 4 måneder, 9 måneder, uten tidsbegrensning, hele tiden, hele livet kanskje. De er på uopphørlig vandring til et eller annet får dem til å slutte å vandre, slik som Susan fra New Zealand; ja Kuno og hunden hans hadde vandret omkring i 4 år på som halvpermanente pilegrimer om noe slikt finnes i en verden som definerer tingene på sin egen administrative måte. Man møter disse skikkelsene i stille kveldstimer på et lite pilegrimsherberge, der de har tatt inn etter stort sett å ha overnattet ute i det fri. ‘Alle har vi falt ut av systemet på et eller annet vis’,sier den tyske pilegrimen Dominique; en følsom og sky og var skikkelse, en slags skygge av et menneske som bare såvidt er tilstede; han arbeider 3 måneder av året høyt oppe under taket i moderne fotballstadioner. Resten av årets 9 måneder vandrer han omkring mens han som en munk sirlig skriver og tegner i sine tykke notatbøker. – Jeg er ‘out of the system’, han gjentar denne setningen ofte som om den er et slagord som han bruker for å holde virkeligheten fast. Neste morgen er han borte, jeg kan se han der han langsomt beveger seg inn i horisonten mens han går sine raske steg over den flate mesetaen sør for Salamanca. En annen pilegrim, en beskjeden høyesterettsdommer midt i 50-årene fra Salzburg, omtaler seg selv om ‘outlaw’ og nyter åpenbart følelsen av å å slippe unna lovens lange arm noen uker på landeveien.
Som disse andre ekte vandrerne, har også Fernando latt seg forføre av at november ofte kan opptre med fine sommerlige dager. Da er det lett å glemme de voldsomme regnstormene og kulden som også kan finne på å slå til på denne tiden, selv så langt sør i Europa.
Fernando er i ferd med å forlate det nedslitte hostalet med det festlige navnet Ole’ Backpacker’ der han har overnattet på rom sammen med en 18-årig arbeidsledig ung mann fra Bergen med ringer festet i alle tilgjengelige legemsdeler. En kokainhøy sveitser og en neddrukket feststemt Sevillano. Eetablissementet ligger i bydelen Arenal vis a vis markedet. Det er en forunderlig varm søndags formiddag. Luften er varm allerede fra tidlig om morgenen; det er 28 grader finner han ut i det han passerer en lystavle med datoen 1.november og klokkeslettet 11.03. I en av sidegatene foran katedralen ned mot Guadalquivir finner han på hushjørnet ned mot fortauet den første av de gule pilene som herfra viser veien helt fram til Compostella mer enn 1000 km lenger nord.
Det nye livet begynner her. Herfra er livet enkelt. Så enkelt som et liv kan bli. Det er ikke mer å bekymre seg over. Bare slutte å tenke. Fernando begynner å gå. Kjenner den litt for tunge ryggsekken som henger stabilt og fast på ryggen. Hører sine egne skritt mot brostene. Det føles som en befrielse. Som om en tung bør er tatt av han. Han går tilfreds inn i gaten der den første gule pilen peker ut veien videre. Med et lettet smil i ansiktet rusler han nedover mot broen over den store elven.
‘Gule piler, gule piler’ mumler han fornøyd. Det er nesten som en sang. Alt er så såre enkelt i dette livet når man bare kan følge gule piler. Figuren hans skiller seg ut fra søndagsspaserende Sevillianere der han passerer broen over elven med den store grønne ryggsekken og plastposer hengende bak med drikke og frukt og salchichones og et glass med store asparges. Fernando har alltid hatt denne vanen med å henge plastposer med dagens matrasjoner utenpå ryggsekken. En gang mens han gikk noen etapper opp mot Fokstua på den norske pilegrimsveien i følge med noen velkledte urbane pielgrimer fra Oslo lo de av dette utstyret og mente han pga oppakningen mest av alt lignet på en slags kvinnelig uteligger eller hjemløs.
Vel over den gamle pilegrimsbroen gjør han først et lite stopp i den tradisjonsrike pilegrimsbaren på den åpne plassen etter broen for å sikre seg et første sello eller pielgrimstempel i credentialet eller pilegrimspasset. Han tar seg et raskt glass øl med verten som er viden kjent som engasjert pilegrimsunderstøtter. Han gjør besøket så kortvarig som mulig. Etterpå tar han til høyre i første sidegaten etter broen, der de gule pilene viser han at han skal gå. Endelig kjenner han at han er i gang med det som skal bli en lang vandring.
Så går han videre, ut gjennom den store støyende byen, i den tunge varmen og med alle de tilfredse og ulykkelige søndagsmenneskene omkring seg. Han merker dem, men bryr seg ikke. Han bare går. I egne tanker, med sine egne følelser.
Pilegrimen, for allerede nå kjenner Fernando seg som pilegrim, en skikkelse som er  ganske annerledes enn vanlige mennesker der de travelt går fram og tilbake i gatene. Han rusler rolig og lineært gjennom Sevillas eksotiske bakgater, han følger det som for alle andre er et usynlig spor av gule piler, nå ser han mer og mer fram til å komme seg bort fra og ut av den store larmende byen. Sevilla er den største byen på hele vandringen nordover langs Via de la Plata. Bare Salamanca etter omtrent tre ukers vandring og mer enn 50 mil lenger framme kan sammenlignes med Sevilla, selv om dens 150 000 innbyggere gjør den mye mindre enn Sevilla. Men det får vi ta for oss når og om Fernando har kommet seg så langt. Det er enda lenge til han er der, i det som også er kjent som Unamunos by, den store pessimisten Unamuno som var så ulykksalig å gi ubetinget støtte til Franco idet borgerkrigen begynte. Noe som vi vet er vanskelig, for ikke å si umulig å tilgi eller glemme, og som setter merke på alt Unamuno skriver og tenker. Som andre ting i livet som ligger inn i fremtiden er det ikke engang sikkert at Fernando ville komme til Salamanca selv om det er en rimelig antagelse, for som vi vet kan alt som ligger inn i fremtiden utebli. Ofte uteblir det, så vi skal ikke forskuttere hans  fremtidige møte med det Salamanca har å by på for pilegrimer og andre som besøker byen.
Etter en knapp halvtimes rusling gjennom gatene i Sevilla gjør Fernando et lite stopp på en travel bar som er full av søndagstemte mennesker, de fleste med unger og noen ivrige opptatt med pc’ene sine, hvor stor forskjellen mellom disse beskjeftigelsene er er jeg usikker på. Det er kanskje merkelig at Fernando stopper allerede nå. Men han har en god grunn. Fernando vil ha seg en liten kald øl i varmen og noen salte tapas. Han har sine egne tanker om det å spise på slike vandringer, nesten en slags spisingens vandringsvitenskap: – Jeg spiser egentlig ikke noe særlig om dagen mens jeg går, men akkurat denne første dagen har jeg lyst på litt salt. Etter noen dager bruker jeg å miste matlysten nesten helt, jeg blir gjerne kvalm dersom jeg forsøker å spise noe om dagen. Fernando mente at dette skyldtes at han fikk en slags aktivitetsanoreksi,en tilstand han gjerne ville oppnå fordi det gjorde at han gikk ned i vekt mye raskere enn normalt. Fettet renner av kroppen min når jeg har greidd å gå meg inn i denne spisevegringstilstanden, det var hans bestemte oppfatning, men han mente at han måtte gå ganske beinhard i opp mot en ukes tid før anoreksien slo skikkelig til og han greidde å gå hele dagen uten annet enn å drikke. Om kveldene derimot, greidde han som regel å spise en skikkelig middag, men også da måtte han være litt forsiktig når han spiste for å ikke utløse kvalme. Når det skjedde greidde han ikke å spise mer. Da drakk han gjerne desto mer hvitvin, som hadde en særlig god virkning på den tunge trøttheten han kjente når han hadde gått svært langt.
En times tid senere er han trass pausen kommet seg vel ut av den store byen. Det er stille  og folketomt, bare noen få syklende mosjonister og en og en annen maratonløper. Fernando lar seg friste, han setter seg ned og tar seg en liten pause ved elvebredden der hester og esler beiter på det grønne friske graset ned mot den skitne elven, han kaster av seg det varme tøyet og tar på seg shorts. Deretter går han lettet videre i bar overkropp under sekken; det er stekende hett i solen og her i det åpne lendet langs Guadalquivir finnes det ikke skygge. Ryggsekken blir svettevåt av Fernandos rygg. Sol, sol, sol, tenker han og suger til seg det sterke varme lyset, jeg må ha sol for kropp og sjel, han nyter det intense sollyset og varmen mens han går de kilometrene han må gå for å komme dit han har tenkt. Denne første ettermiddagen skal han bare gå vel 20 kilometer, til den lille støvete byen Guillena der det første herberget etter Sevilla ligger, avstanden er faktisk 19 kilometer etter noen opplysninger og 24 kilometer etter andre. Det er underlig hvor store forskjeller det er på kilometeranslagene som folk kommer med, tenker han mens han slår fast at man stort sett bør være ytterst forsiktig med å stole på det folk sier eller opplyser. Alle tror de vet de de vet, og så er det like gjerne eller ofte feil. De som man kan stole mest på er de som tør å si at de vet ikke, men det er de færreste. Jeg vet ikke, det er noe de fleste har glemt hvor viktig det er å si når man ikke er sikker. Det er værre å bli hjulpet til å gå kilometervis i feil retning på gale veier av vemenende folk enn å ikke få hjelp til å finne veien fordi folk ikke vet hvor den går. En dansk pilegrim som har gått seg spesielt mye vill på pilegrimsveiene mener at man må minst spørre tre ulike personer for å få et noenlunde riktig svar som er til å stole på, men hvorhen møter man tre personer som man kan spørre på disse øde veistrekningene. Som regel har man allerede gått mye feil før man har møtt alle tre. Da er det allerede for sent. Fernando kommer i allefall velberget og uten å ha gått feil fram til Guillena den første dagen. Han finner fram til herberget uten at han trengte å spørre noen om veien, og bra var det for da brukte han ikke så lang tid, som vi allerede vet vil man sannsynligvis bruke lenger tid på å finne fram når man spør noen om veien dit. I herberget møter han den hyggelige Louis fra Madrid, som han kommer til å ha løselig følge med helt til Louis avslutter vandringen sin i Cacaeres omlag 30 mil lenger nordover. Louis må være en uvanlig nøyaktig mann, tenker Fernando, for han bruker store deler av kvelden på å finpakke ryggsekken sin, om og om igjen, det ser nesten ut som om han aldri blir ferdig. Til slutt sovner han inn i ytterklærne sine, på en plastmadrass uten sengetøy eller sovepose. Han ligger utstrakt på madrassen med armene og bena rett ut til sidene som om han skulle være korsfestet. Eller forsøke å korsfeste seg mens han sover, hvem vet hva mennesker drømmer om. Neste morgen forsvinner Louis lydløst ut i mørket og på veien, flere timer før det er lyst. Han bruker hodelykt og liker å vandre i mørket, i tillegg har han store hofteplager og trenger mange timer ekstra for å komme seg fram til herbergene, og han liker ikke å gå når det er for varmt midt på dagen. Fernando ser han ikke igjen på over en uke.
Dager som kommer og dager som går
«I eksistensiell matematikk……to grunnleggende ligninger: graden av langsomhet er direkte proporsjonal med intensiteten av hukommelse; graden av fart er direkte proporsjonal med intensiteten i glemsel.» (Milan Kundera)

Neste dag er det også en kort vandring, Fernando husker at det er omkring 19 kilometer grovt angitt. Til Castilbrancho de los Arroyos, en vakker landsby beliggende i de lave myke fjellene nord for Sevilla, med hvite hus i skråningene. Herberget her er tilsynelatende et sted der pilegrimer kan finne seg til vel rette, dersom man ser bort fra alle de sorte loppene som har infiserte madrassene og ullteppene i de tre soverommene med omkring 30 soveplasser. Her er det mange pilegrimer som i tillegg til andre pilegrimsgleder også får klødd seg skikkelig, før de lettet kommer seg avgårde på den lange neste vandringsetappen til Almaden de la Plata på mer enn tre mil.

Fernando vasker teskjorten og sokkene, og ligger halvnaken på madrassen sin på den store skitne terassen utenfor sovesalen med loppene. Han kvepper og reiser seg opp for å oppdage en ung mørkhåret kvinnelig pilegrim i terassedøren, hun har halve ansiktet dekket av en grønt tørkle og minner Fernando om en slags beduin, bak sløret to intense himmelblå øyne som stirrer usikkert og vantro på han. Han går bort til henne, uten å tenke over at han faktisk er så å si naken. Hun heter Ann, forteller hun og er påtakelig nervøs der hun står foran den nesten nakne halvgamle mannen, hun stotrer frem at hun er fra Belgia og Brussel og at hun går alene et par uker, i alle fall til Merida har hun tenkt. Fernando prater rundt seg selv, vet ikke helt hva han sier og merker at hun blir stadig mer nervøs. For å forsøke å dempe denne, som den psykolog han aldri kan komme helt bort fra å være, andre ville si at det er da helt normal menneskelig medfølelse og hensynsfullhet, sier han at det finnes en privar innlosjeringsmulighet for bare 10 euro borti sidegaten ved baren. Hun ser lettet på han, og sier fort at hun tror hun vil se på denne muligheten. Hun liker ikke dette herberget, særlig ikke etter at Fernando fortalte om loppene. Fernando har en følelse av at hun er mer bekymret for han enn for loppene, noe det skal vise seg senere er tilfelle, og idet hun går nedover trappen og ut av herberget skjønner han med ett at han ikke er riktig påkledd for slike plutselige møter med unge kvinnelige pilegrimer. Fernando møter henne igjen senere på kvelden i en bar sammen med en tysk pilegrim i 40årene som heter Thomas Louis som også har tatt inn hos ekteparet som leier ut rom til pilegrimer. Ann er mere avslappet nå, og etter en pratsom kveld over vinglassene oppstår følgende ordveksling mellom Fernando og Ann: – Ja, det var akkurat det jeg mente, vi får gi oss nå, det er sent for pilegrimer. Du får ha god natt. Og drøm ikke gale drømmer.

Hun ser smilende på han med de intense blå øynene mens hun svarer: – Det finnes ingen gale drømmer, det er det skjønne med drømmer. God natt til deg også.
Det er slik det er, slik går dagene for pilegrimer. Veier og landsbyer og herberger, av og til noen avvekslinger som lopper og andre taletrengte pilegrimer, men det er ikke ofte. Dagene går også slik for Fernando, etter nøyaktig samme mønster som for andre vandrere. Den ene dagen lik den andre, etterhvert blir dagene stadig likere, føler han for hver ny dag som kommer og går igjen. Det samme skjer, det samme mønstret gjentar seg. Hver dag åpner det seg som en ny spennende dør foran han som han ser fram til med forventninger og nysgjerrighet, hver dag kan bli et eventyr, tenker han, men slik det blir ikke; ingenting skjer annet enn det som skjer hver eneste dag som allerede er tilbakelagt; i det han går gjennom den metaforiske døren oppdager han at på andre siden er det en dag helt lik de andre dagene som allerede ligger bak han. Disse første dagene kjenner han er tunge, han blir lemster i hele kroppen av all gåingen, om ettermiddagen er det ofte direkte vondt å gå, han bruker å si til seg selv og til andre dersom det fantes noen å si det til at han hater å gå. Jeg hater å gå, sier han ofte disse første dagene, deretter sier han gjerne at han ikke liker å gå, men gradvis og stadig oftere kommer han til at han elsker å gå. Man må bare gå langt nok før man oppdager denne kjærligheten som bor i ens egen kropp til noe så trivielt som å gå, tenker han med et trekk på skuldrene til seg selv og til sitt tidlige gåhat. Kroppen reagerer først med en slags gåmotstand, en slags innebygd treghet som hindrer flyten i bevegelsen, den vil ikke helt være med på å måtte gå fra morgen til kveld. Men etter en tid venner den seg til sin egen bevegelse, den begynner å nyte den, og da er det gjort. Fra da av elsker man å gå. Men som med ting knyttet til annen kjærlighet tar det tid før man oppdager dette.
Pilegrimens lange vandringsdager langs øde landveier er altså ikke noe som man ved første øyekast ville finne på å omtale som et moderne eventyr, slik noen i det romanteserende nyefrelste pilegrimsmiljøet liker å gjøre. Alt gjentar seg, blir bare mer og mer likt for hver dag man går. Etter noen dager på landeveien er alt som kan mine om det eksotiske forsvunnet. Tidlig morgen på et halvmørkt tomt og gjerne lite gjennomvasket herberge, så vask og stell av seg selv under det man må kunne betegne som primitive forhold, tannpuss, barbering, pakking av sekken, på med vandringsko som allerede er  begynt å lukte, ut i halvmørket til den nærmeste baren som er abierto for en kopp cafe con leche og en toast med marmelade og smør, så i gang med ny vandring time etter time helt til ut på ettermiddagen. Fernando passerer disse første dagene gjennom skoger med steineik og korkeik, han merket seg at det ene treslaget har gråaktige blaverk mens bladene på det andre er  glinsende grønne. Fernando kunne ikke huske hva som var det ene og hva det andre. Søvnige landsbyer, svartkledde gamle kvinner som koster fortauet utenfor husene sine mens de utbryter hola og buenos dias og ulike varianter av god reise,ved en slik anledning da Fernando går spesielt fort er det en kvinne utenfor husdøren som roper ‘hasta caramba’ etter han, uten han er sikker på hva det betyr;  og overalt illsinte gjøende hunder med skrekkelige gap og grådig tannstilling men som til all lykke og Fernandos sjelefred som regel virker sikkert fastspent i kjettingen. Selv om Fernando bruker mye av dagene til å gå, tar han det den første uken svært rolig, han setter seg gjerne ned under noen store ruvende eiketrær og tar seg lange hvile pauser i solen liggende under lauvverket som skygger litt for den stekende høstsolen. Ingen grunn til å haste videre, jeg skal ikke rekke noe, egentlig skal jeg jo ingen steder, tenker han fornøyd. Jeg har all tid i denne verden, sier han selv om han altfor godt vet at det har man aldri. Vi bruker gjerne dette uttrykket uten å legge noen begrensninger på den tiden vi tenker at vi har til disposisjon, samtidig vet vi så altfor godt at slik er det ikke for noen. Vi har alle begrenset med tid. Det er antagelig måten man bruker tiden på som er av betydning, men det vet egentlig ingen helt sikkert.
Pilegrimen og gjeteren
Dagene går uten at Fernando støter på andre pilegrimer, utenom Louis fra Madrid, som han møtte allerede første kvelden på herbeget i Guillena. I og for seg er den tiltakende ensomheten i orden, det er ikke noe å si på den, Fernando er såpass usosial at han ofte ikke kjenner noe påtrengende behov for å ha kontakt med folk. Men etterhvert som de lange stille vandringsdagene blir til flere, de blir til en lang rekke med dager uten at han møter noen å snakke med og ha selskap med, da merker han at ensomheten begynner å kaste en slags mørk skygge over han, den tar til å virke tyngende. Den lange og ensomme vandringen skaper en slags dysterhet eller nedstemt tilstand hos Fernando, Han lurer på om han gjør noe feil siden han er så mye alene, om det kanskje er noe ved han eller noe hos han som gir folk grunn til å holde seg unna, jeg vet ikke, tenker han, men han føler at denne vandringen mer og mer blir en slags lidelse, selv om han bare fortsetter å gå hver dag som om alt er i skjønn orden. Av og til dukker det nok en tanke opp i hodet hans om det meningsløse i å gå slik langs øde landeveier der en og en annen bil som suser rasende forbi, gående mutters alene og stadig mer dyster. Men han slår denne umulige tanken fort fra seg, meningen er jo å gå for å bli friskest mulig i sinn og kropp, å vandre i flere uker og over mer enn 1000 kilometer. Dette er selve meningen med det jeg holder på med, jeg må ikke tillate meg å glemme det, tenker han for å motivere seg litt når dagene blir for tunge. Jeg går jo ikke for å ha det moro eller for å være lykkelig eller la meg underholde. Vi er jo ikke engang kommet til denne verden for å ha det moro eller for å være lykkelige, tenker han med en viss selvironi. Da nytter det ikke å gi seg for så lite – og han fortsetter maskinmessig å gå nordover bare mer innbitt enn før. Etter en strevsom vandring i mørke og tidvis i dyp gjørme og gjennom pøler med gjørmevatn mesteparten av en lang dag hører mer enn ser han en stor saueflokk som beveger seg i samme retning som han lenger fram i veien, og noen nesten gigantiske og usikre gjeterhunder som løper rundt han og knurrer idet han kommer frem til flokken. Han forsøker å holde seg i ro og puste forsiktig og håper at det finnes noen folk i nærheten som har kontroll med disse lugubre hundene. Deretter oppdager han en brun og gråkledd gjeter som ligner litt på et bilde han engang har sett i en religiøs bok, et bilde av Leo Tolstoj som pilegrim, men denne gjeteren er nok helt sikkert ikke forfatter men bare en allminnelig gjeter som leier på en gammel sykkel helt i bakenden av saueflokken som han har ansvar for og passer på i dette mørket. Fernando er lettet. Endelig er han hos folk. Han har vært redd for at han kan ha rotet seg bort fra caminoen. Så går han bort til gjeteren for å finne ut hvor han er og om det er langt til en mulig overnatting. Gjeteren smiler et merkelig inne i mørket og i det tykke grå skjegget. Han svarer vennlig mens han ser Fernando dypt inn i øynene med et intenst blikk: Jeg er russer og heter Dimitri, det er overnattingsmulighet i den byen vi ser lysene fra litt lenger fremme. Du må bare spørre deg fram når du kommer inn i landsbyen. Der finnes det en bar som leier ut rom. Det finnes et enkelt herberge i en gymsal. Fernando er naturlig nok overrasket over at gjeteren er russisk, her midt i Andalusia. Han svarer med et like vennlig smil at jeg er norsk mens han forsøker å unngå det intense blikket til Dimitri, han er samtidig strålende fornøyd med opplysningene han har fått. Det var akkurat det han trengte å få vite. De to ganske ulike vandrene blir gående en lang stund i mørket ved siden av hverandre mens de langsomt nærmer seg landsbyen der framme, omgitt av hundrevis av sauer som avgir en sky av sterkt tagllukt og fuktig ull og saueurin og som beveger seg nesten lydløse fremover inn i mørket bortsett fra klingklangen fra sauebjellene. Hundene farer frem og tilbake som spøkelser, de har åpenbart roet seg når det gjelder Fernando. Dimitri har like åpenbart gått og tenkt på noe som han mener er viktig, for plutselig ser han mot Fernando med det voldsomme blikket sitt og sier på en blanding av engelsk og spansk og litt russisk, og det han sier er utrolig nok fullstendig forståelig for Fernando; senere undrer han seg på hvorledes han i det hele tatt kunne forstå noe av som ble sagt den måten, men forsto det gjorde han: – Dere fra vesteuropa, moderne mennesker, når dere ber til Gud, om dere ber i det hele tatt da, da ber dere på en helt annerledes måte enn vi fra øst. Forresten, i virkeligheten ber alle mennesker, iallefall når livet tar skikkelig tak i oss så vi kjenner det inn i margen, sier han liksom for å rette på det han sa om at noen av oss kanskje ikke ber i det hele tatt. Han mener åpenbart at alle mennesker ber, og det kan han ha rett i selv om mange mener at de ikke ber. Fernando nikker spørrende, han svarer ikke, hva skal han egentlig si til dette?, men venter på en forklaring, en fortsettelse. Den kommer selvsagt. Dimitri er stille en liten stund før han forsetter; nå ser han ikke lenger mot Fernando men ut i mørket et sted – Vi hverken spør eller ber om noe når vi ber, sier han, vi lytter først og fremst, å be er egentlig å lytte, vi tror ikke at det nytter å henvende seg til Gud, å spørre Gud om noe, om at han skal gjøre noe for oss, da får vi aldri svar, å be er en måte å lytte til Gud på, Gud kjenner allerede oss og alle våre lidelser, det vi lider av, det er derfor han er vår Gud, vi trenger ikke si til han hva vi plages av eller trenger, han kjenner alltid til våre lidelser. Når vi lider i stillhet da kjenner Gud vår lidelse, å være Gud er på et vis å ta opp i seg og kjenne menneskers lidelser, vi må bevare vår evne både til det å lide og det å lide i stillhet, bære våre egne lidelser som er en del av den tilværelsen vi har har i verden, vi må bære lidelsen vår gjennom dagene og nettene og så vil Gud finne plass til oss, gi rom for vår lidelse og gi oss et svar som vi bare kan motta dersom vi slutter å be han om ting og istedenfor lytter til han, til det han vil si oss og gi oss. Det er mye lidelse i denne menneskelige verden, altfor mye, menneskene er gode til å påføre hverandre lidelser, det er nødt å være slik, Gud kjenner all denne lidelsen og forholder seg til hver enkelts lidelse som han vil og kan. Lytter vi der vi går, i vår egen stillhet, så vil han  høre oss. Fernando hører på det Dimitri sier med forbauselse, han spør seg selv hvorfor i all verden kommer denne russiske gjeteren med disse tankene til meg her i halvmørket? Det er nesten som han kommenterer det jeg har gått og tenkt på siden jeg startet denne vandringen. De går videre, men Dimitri går nå stadig langsommere, til slutt går han så sakte at Fernando spør han om det er i orden at han forsetter gjennom saueflokken fordi han ville finne et sted å overnatte. Dimitri nikker med et lite smil, øynene hans ser et annet stednå, og litt etter blir han borte i mørket mellom alle sauene når Fernando setter opp farten og går framover mellom sauer som alle går på samme merkelig måte, alle som en ser ut som de halter på den venstre framfoten samtidig som de beveger hodet opp og ned i samme rytme som haltingen. Til slutt kommer han seg ut av flokken, han blir nesten urolig av den underlige måten som disse sauene går på, og går kort tid etterpå med raske og bestemte skritt inn i landsbyen og finner fram til baren med rom til leie. Han orker ikke å legge seg på et primitivt herberge etter en så slitsom og lang vandring tilskitnet med gjørme til langt oppover knærne. I dag har han fått nok, og han kjenner en slags angst i tillegg til den skyggen som ensomheten har lagt over han disse dagene. Han bestemmer seg for å overnatte et sted hvor han ikke trenger å føle seg alene. Etter at han har fått på seg noen rene klær og hengt vandringstøyet til tørk på det lille loftsrommet, går han ned i baren for å få noe enkelt å spise og gjerne noen vinglass som kan dempe den trøttheten han kjenner i kroppen. Landsbyen han har kommet til heter El Real de la Jara.
Fernandos pilegrimsdrøm

«Å se verden på den måten som Gud ville se den, om han hadde menneskelige øyne. jeg tror at den muligheten er over for oss. Vi må godta vår lokalisering på en my mer radikal måte, og så spørre, hvor vi er.» (Peter Sloterdijk)

Om natten har Fernando en intens og klar drøm. Det er sjeldent at han drømmer, eller husker drømmer. Denne natten har han altså en av sine sjeldne drømmer eller husker den idet han våkner. Han føler det som om han svever høyt opp i luftrommet over Andalusia og Extremadura, kanskje er han i en slags himmel, for det føles som om Gud befinner seg like i nærheten og at han ligner på den russiske gjeteren som han møtte i mørket tidligere samme kveld. Fernando ser pilegrimsveien bukte seg gjennom landskapet langt der nede, og han ser seg selv på veien, en ensom vandrende skikkelse, han ser Louis og Thomas og Ann og flere andre som han ikke kjenner enda men kommer til å møte under vandringen. Han ser de bittesmå figurene der nede på veien, mens de skritter avgårde med sine bittesmå skritt og altfor tunge ryggsekker, og han kjenner at de alle som en bærer på bører av tunge følelser og tanker, bører som av og til nesten er for tunge til at de makter å bære dem med seeg, at de plages og plager seg selv mens de går, at de lider. Og han forstår at den Guden han befinner seg i nærheten av ser og oppfatter og kjenner alt dette, at han følger med i det hele tiden; at han ikke overser eller glemmer noen der nede,  han følger med i plagene til Louis som har mistet familien sin og kommer til å miste arbeidet sitt om ikke lenge, han følger med den 31 årige Ann som sliter med alvorlige stemningsfortyrrelser og bivikrninger av medikasjonen hun tar og som nettopp er utskrevet fra et mentalsykehus, og den 41 årige Thomas som forsøker å finne en ny mening med og retning i livet etter at har fått uføretrygd etter tiår med depresjoner og selvmordsrisiko. Fernando erkjenner at denne omnipotente skikkelsen som virker som en slags Gud i drømmen også følger med i hans egne små og store plager, hans lidelse over og savn i ensomheten og uroen for helsetilstanden, og han merker en voldsom lettelse når han forstår hvorledes det henger sammen, han innser at han aldri er alene, at ingen noensinne er alene, at midt i kaos og rot finnes det alltid en orden i tingene, noen som følger med og som kan minske den børen et menneske nådeløst blir påført og må bære med seg gjennom livet sitt.
Fernando våkner brått , klokken er 4 og han husker drømmen som om det skulle være virkelig. Etter drømmen sover Fernando rolig for første gang siden han startet vandringen sin i Sevilla for snart en uke siden.
Her må jeg gjøre et lite avbrudd i fortellingen og tillate meg å komme med en kommentar  som for mange av dere kanskje oppleves som en alvorlig innblanding i Fernandos forhold. Men det er et ubehagelig faktum at han av en eller annen grunn bare husker eller gjengir halve drømmen; den viktigste delen som kan kaste lys over det som kommer til å skje under den videre vandringen utelater han. For fortellingens og for leserens skyld er det nødvendig at jeg retter opp feilen og rett og slett gjengir resten av drømmen, det som mangler er følgende:
I drømmen befinner Fernandos seg i Guds nærhet, og Gud har antatt en skikkelse som kan ligne på den russiske gjeteren Fernando møtte den kvelden han vandret i gjørme. Gud merker Fernandos lidelse som han kermer alle menneskers lidelser, han kjenner hans ensomhet og angst og kanskje aller mest hans savn som følge av mangel på kjærlighet. Men denne store verdens og menneskenes lidelser er voldsomme og mange, og Fernandos lidelser er små og få. Gud som følger så godt med i alt dette tenker at han dessverre ikke kan gjøre noe for Fernando, at denne mannen får bære sin bør og sine plager så godt han kan. Men dagene går, og Gud merker hver eneste dag hvorledes de små og få lidelsene til Fernando når opp til han og at han begynner å bli mer og mer opptatt av dem. Kanskje er det slik kjenner han seg litt igjen i dem, han er jo ingen ung mann lenger. Han tenker seg nøye om, flere ganger tenker han seg om, til sist velger Gud å ta i betraktning at Fernando er en syk mann og i ferd med å miste jobben og å eldes. Han bestemmer seg endelig for å gjøre noe for denne skikkelsen som går der nede på pilegrimsveien, ikke så meget, men såpass at det kan gjøre en liten forskjell for Fernando. Han henvender seg da på den måten som Gud ofte henvender seg til mennesker, og det er en måte som mange moderne mennesker ikke er villig til å godta eller forstå. I en drøm som Fernando har, egentlig samme drømmen som vi allerede har fotalt om fordi tiden ikke spiller noe rolle for Gud, sier han at han dessverre ikke kan rette opp i alle Fernandos plager, de er forholdsmessig for ubetydelige til at han kan tillate seg det sett i lys av alle menneskehetens ufattelige lidelser. Men, kjære Fernando, sier han, jeg kan ikke gjøre mye, men jeg kan gi deg  ti små dager med kjærlighet. Dersom du vil ha så lite. Alt jeg kan gi deg for å bøte på dine lidelser er disse ti små dagene med kjærlighet, det er alt. Resten, om en kan si det på den måten, resten må du ordne opp i selv, dvs. om du vil ha mer enn ti dager med kjærlighet så blir det ditt eget ansvar, du må finne ut av det selv. Og husk, dere som leser dette,  denne Gud regner nøyaktig på slike ting, han har store oppgaver med menneskene og har ikke råd til å kaste bort gaver og velsignelser, ti dager betyr akkurat ti dager, hverken mer eller mindre, fra det øyeblikket kjærligheten inntreffer og er tilfelle. Deretter må Fernando og den han deler kjærligheten med greie seg så godt de kan.
Slik var Fernandos fullstendige drøm. Som det fremgår av fortellingen som følger, er den siste delen av drømmen ganske avgjørende for det som videre skjer mens Fernando vandrer videre.
Neste dag starter Fernando tidlig om morgenen fra El Real, han har en ny følelse inne i seg etter den halve drømmen han husker og ikke minst etter en god natts søvn. Han kjenner en slags forventning om at alt som vil skje fra nå av vil være noe godt. Etterat han har vært i gang en liten stund bestemmer han seg av en uforklarlig grunn til å gjøre sin første skikkelige harde vandringsdag. Fernando kan kunsten å gå raskt og hardt. Allerede klokken 12 kommer han til Monesterio og har da gått 22 kilometer, og ser at herberget Cruz de Roca her er stengt for vedlikehold. Han har hørt at pilegrimene kan overnatte i Hostal Extremadura for omtrent 15 euro for natten, han går dit  for å ta en titt. Kanskje møter han noen der. I det litt utrivelige hostalet drikker han kaffe og øl og cola, og bestemmer seg av en eller annen uklar indre grunn for å gå videre, selv om det er 25 kilometer til neste overnattingsmulighet og klokken er blitt nesten 2. det er nesten som en stemme inne i han sier at han skal gå videre; han lytter og gjør det han kjenner er riktig.
Fuente de Cantos og Sidreh
Vandringen til Fuente de Cantos blir lang og hard. Men det er slik han vil ha det i dag; etter drømmen siste natt føler ha at alt er mulig, at det er dette han må gjøre. Fernando har allerede gått mer enn 2 mil denne formiddagen, og han har gått såpass hardt at han merker at trettheten har begynt å sette seg i kroppen. Men han går allikevel videre, og presser kroppen sin hardt. Han merker at gåingen begynner å forandre seg, den begynner allerede å komme innenfra, ikke som noe ytre som han påtvinger kroppen sin men som en slags strøm innenfra, som noe som flyter ut fra kroppen hans, han kjenner den hermesaktige følelsen av å ha vinger på føttene, at han flyr mer enn han går.
Sent på ettermiddagen kommer han fram til Fuente, og han er ikke mer utslitt enn til vanlig  tross for 48 kilometers vandring denne dagen, og det over en lang strekning i en voldsom motvind.
Fuente er hjembyen til den store spanske maleren Zurbaran. Når en kommer til slike steder er det vanlig at turistinteressen tar over, men ikke så i dette tilfellet. Fernando vet  godt at Zurbaran er fra dette stedet, og at det finnes et lite hjemmuseum et sted i landsbyen, men han tenker ikke særlig på det mens han finner fram til det vakre herberget som er et ombygget kloster. Inne i klosterområdet går han av en eller annen grunn først bare forbi døren inn til resepsjonen, han kjenner at han ikke ønsker å gå inn der akkurat nå; og han forsetter videre inn på klostrets bakrom. Der ute henger det noen nyvaskete klær på klesnoren som en eller annen har hengt opp, han ser en gråblå bluse, sokker og en kvinnetruse. Fernando ser lenge på det som henger der, mye lenger enn det er vanlig å se på slike ting. Han har selv ingen anelse hvorfor det er slik, hva som gjør at han blir stående og ta inn dette synet. Det kjennes som om noen har trykket inn en knapp et sted inne i han, han merker det som en slags tikking inne i seg, som bare for et øyeblikk siden ikke var der. Vi som kjenner hele drømmen hans har en anelse om at det er snakk om en kvinne som befinner seg på dette spesielle stedet og som har noe å gjøre med Guds gave med ti dager med kjærlighet. Med dette vet altså ikke Fernando. Så går han ganske enkelt tilbake til resepsjonen for å vise credensialet sitt, få det påkrevde stemplet i passet, han betaler 8 euro for overnatting og en liten frokost neste morgen. Han går til rommet sitt mens han merker at en underlig uro har tatatt tak i han, han føler et sterkt nærvær av noe han lengter etter men som samtidig uroer han. Vi vet hva som er i ferd med å skje.
Senere på ettermiddagen sitter Fernando i fellesrommet i albuerget sammen med Thomas som han deler rom med, og Ann som vi allerede har møtt for noen dager siden kommer også ut fra rommet sitt og holder dem med selskap mens de drikker noen glass billig kartongvin. De er enige om å finne et sted i Fuente der de kan spise sammen ute i kveld. De venter på den fjerde pilegrimen som har rom sammen med Ann;  Ann forteller at det er en kvinne fra Østerrike som har gått alene i 5 dager og som etter å ha opplevd så mye ensomhet lange dager og enda lengre kvelder og særlig netter nå er bortimot desperat etter å få kontakt med andre vandrere. Fernando kjenner seg ikke sikker på om Ann har glemt eller tilgitt han den halvnakne episoden for noen dager siden på takterassen i Castilbrancho. Med slike unge kvinner kan man aldri vite, ting kan gjøre sterkt inntrykk på dem uten at de lar seg merke av det på utsiden. De later som ingenting samtidig som de i sin unge feminine sjel er både opprørt og forulempet. Men hva kan et menneske egentlig foreta seg når det gjelder slike ting, Fernando tar egentlig ganske lett på dette; motsetningen og gapet mellom det indre og det ytre hos mennesker er noe man bare må innrette seg etter og leve med, man bør ikke forsøke å finne lettvinte løsninger på slike evige utfordringer for oss mennesker. Han overlater derfor uten noen større bekymring det til Ann å finne ut av sitt eget indre liv og de komlikasjonene som finnes der inne, slik som mennesker som regel er nødt til.
Plutselig står den fjerde pilegrimen der. Hun har umerkelig dukket opp. Nå stiller hun seg like bak Fernandos høyre skulder. Han kjenner det, uten å se på henne, uten at han engang vet at hun står der. Hun har kommet ut i fellesrommet uten en lyd, helt stille. Hun sier god ettermiddag på velklingende spansk og hilser på Fernando og Thomas som hun ikke har møtt tidligere. Lenge etterpå kan Fernando fremdeles huske dette øyeblikkets uvirkelighet; han kjente det voldsomme nærværet av den fremmede kvinnen som om det var skyggen fra en stor fugl som kom flyvende og la seg over han. Han tror han mumlet noe som lignet et svar til henne, på engelsk eller kanskje han svarte på pilegrimsspansk som er vanlig mellom vandrere.  Hun virker av en eller annen grunn oppspilt og arrogant på samme tid, det kan han senere huske at han tenkte i dette øyeblikket. Ann og den nye  østerikeren, som forøvrig presenterer seg som Sidreh, er blitt enige om å finne en lovende restaurant som hopstitalleroen har sagt er et godt og billig sted å spise for pilegrimer. Hva som foregikk etter dette kan Fernando av en eller annen grunn overhodet ikke huske; han vet at de tilbrakte bortimot tre timer med måltidet, og at det var en livlig kveld impregnert av god vin. Men han husker underlig nok så å si ingenting; han tror det kom av at han opplevde nærværet til den kvinnelige vandreren som noe overveldende, nesten ubehagelig sterkt. Det gjorde at han han var ute av stand til å se skikkelig på henne, han unngikk hele tiden blikket hennes, tror han  senere; jeg tror ikke jeg så på henne en eneste gang denne kvelden. Etter måltidet reiste han seg brått opp, sa kort farvel, og gikk alene ut av restauranten. Ute av syne for de andre nærmest løp han gjennom de stille gatene tilbake til albuerget for å prøve å unnslippe den altfor intense følelsen som kom over han i nærheten av den unge kvinnen.
Under måltidet hadde de presentert seg for hverandre, den gode Thomas fra Frankfurt er  41 år gammel, den blåøyde Ann fra Brussel har oppnådd å bli 31 år gammel, og den livlige og smilende og språkdyktige Sidreh fra et eller annet sted i Tyrol er 34 friske år. Og Fernando da, hva skal han si og til hvem skal han si dette som han atlså ikke kan si. Med sine 59 år, hva er han da? Han føler seg som et femte hjul på vogna selv om de bare er fire rundt bordet, som en slags antikk skikkelse, en grånende bestefarvandrer i dette friske ungdommelige selskapet. Her gjelder det å kjenne sin plass og sin skjebne; dette tenker han fordi det er ingen plass her å si det høyt og tanker de kommer og går mer eller mindre på sin plass.
Til tross for slike tanker, mens han ordner tingene sine for neste dags vandring og kommer seg til sengs i god tid før de tre andre presumptivt mer enn lett vinberusete vandrerne greier å ta seg tilbake til gjennom de kronglete gatene ned til albuerget føler han seg underlig nok både rolig og tilfreds. Følelsen av å være alene, av en slags fortapthet eller bortkommenhet blant mennesker som har hengt i han siden starten i Sevilla og enda lenger tilbake, den er borte . Han aner ikke hvorfor eller hva som har skjedd eller om noe har skjedd i det hele tatt. Men han føler seg ivaretatt, sett etter, som om han er sammen med mennesker. Alder eller ikke alder, jeg er tilfreds med tingenes tilstand; dette er hans siste og svært harmoniske tanke før han sovner og derfor ikke hører at de tre unge pilegrimene tramper inn i albuerget.
Neste morgen holder Fernando seg uvanlig lenge i sengen til han å være; han erkjenner for seg selv grunnen som ganske enkelt er at han om mulig vil unngå for mye kontakt med de andre og særlig den ene av dem. Ikke for det at noe er galt, tvert imot, den gylne og harmoniske fornemmelsen han kjente i går er enda sterkere idag, han kjenner seg nesten oppstemt og full av en slags forventning om gode dager. Når han manner seg opp og endelig rusler ut på det store frokostrommet har de to kvinnene allerede lagt avgårde, bare Thomas  er fortsatt tilbake, han sitter med kaffekoppen og venter på Fernando fordi han ønsker at de skal holde hverandre med selskap denne lange vandringsdagen. De spiser den enkle frokosten i lag, og vandrer deretter sammen i de stille og kronglete bakgatene som leder pilegrimer gjennom Fuente, de passerer til og med forbi maleren Zurbarans barndomshjem som nå er  omgjort til et lite museum for den store kunstneren, før de kommer seg lettet ut på den åpne og lange landeveien til Zafra, som er vandringsmålet for denne dagen. Vi har allerede fortalt at vandringsdager er forbausende like og at de gjentar seg etter et fast mønster; men i virkelighen er nok dette en overdrivelse eller i allefall en forenkling som kan være nyttig når man skal fortelle en slik historie, men i sannhet er det slik bare dersom man er villig til å betrakte dagene på denne måten. Det finnes andre måter å betrakte slike vandringsdager på som har like mye for seg og som kan brukes dersom det lar seg passe inn i det man ønsker å berette. For Fernando skiller denne nye vandringsdagen seg underlig nok ut fra de som han har lagt bak seg den siste uken; han opplever den som nesten plagsomt mye lenger, hver kilometer de går kjennes som det dobbelte eller enda lenger, hver eneste time kjennes som to eller til og med tre timer. Det er som om dagen er en slags gummistrikk, og forsøker å strekke seg ut så langt det er mulig  å få til i løpet av en dag. For Fernando er det som om tiden har stivnet, den går langsommere enn vanlig, selv om han ikke mangler ting å tenke på og avlede seg med. De to mennene går i dag inn i og gjennom gjennom Extremaduras flate vinland som ligger på slettene opp mot den store  elven Guadiana og den gamle romerske byen Emerita eller Merida som den heter i dag. Om det er sent på året og i begynnelsen av november så henger ennå fristende og ganske friske drueklaser igjen på rekkene med vinstokkene like ved pilegrimsveien. Ved hjelp av sin nykjøpte lommekniv skjærer Fernando store klaser som de fornøyde fortærer mens den vandrende Thomas forteller fra sin sørgelige livshistorie. Når man vandrer skjer dette ofte, man beretter ting fra sitt liv, det er antagelig noe som hører sammen når fremmede mennesker møter hverandre og blir gående sammen i dagevis, så også med Thomas denne dagen. Han er allerede som 41 åring uføretrygdet etter mange og tunge depresjoner og innleggelser;  han hevder at han er lykkelig med det på et vis, mens andre på vente nesten et helt liv på å gå av med pensjon har han ye av livet sitt igjen og kan strate på nytt; men det er ikke enkelt. Pilegrimsvandringen er noe han har lagt ut på nettopp for å se om han kan finne en ny begynnelse i livet sitt. Fernando lar seg ikke helt overbevise om at Thomas er spesielt lykkelig med å være uføretrygdet, men sier det ikke. Thomas har en spansk mor og allerede for 9 år siden bestemte han og konen seg for å flytte ned til Spania og bosette seg i en andalusisk turistlandsby, for en tid tilbake opplevde han at konen forlot han fordi hun hadde funnet et ny mann; senere har hun skiftet denne første nye ut med ‘tre-fire nye; de har tre barn sammen og bor på samme sted fortsatt. Han suger i seg og gumler på de søte blå vindruene som henger over skulderen mens han går, og beretter om sitt innfløkte forhold til kjærlighet, som er det hans liv handler om og som han hele livet samtidig har fryktet og forsøkt å unngå, og kanskje mest av alt forteller han om sitt umettelige behov for kvinner. Det er ikke sikkert at dette ordet er riktig, ‘umettelig’, men jeg lar det stå med denne lille advarselen. Slik det fremstår for Fernando der de går i solsteiken langs vinmarkene kan det virke som om det eneste Thomas tenker på er kvinner og det å komme i kontakt med kvinner, alle de kvinnene som han måtte møte eller se.  Han trekkes til og mot kvinner som om hans indre er en altfor sterk magnet som han ikke har evne eller vilje til å stå imot, den driver han mot kvinner, den styrer tankene og følelsene og øynene og ørene og hendene hans mot kvinner. Hans verden består grunnleggende sett av et grunnstoff, den er satt sammen av kvinner. Det finnes ingen selektivitet hos han, han kan egentlig ikke si nei til noen kvinne, han tiltrekkes like sterkt eller like svakt til alle kvinner uten unntak. En venn har engang kommentert om dette, og Thomas synes det har noe for seg, at det han begjærer og lengter etter egentlig ikke er en eller annen bestemt kvinne i seg selv men et harem av kvinner som kan stå til disposisjon for han. Med et selvironisk smil i det triste ansiktet og i de enda tristere og nesten døde øynene sier han at dersom det var mulig ville han helst ha hatt alle de 3,4 milliarder kvinner som finnes på jordkloden for seg selv. Et globalt harem.
De ser ingenting til de to kvinnelige pilegrimene denne dagen; jo en liten stund kan de faktisk skue på veien langt der foran, men de er flere kilometer unna og de når dem aldri igjen, og det er like bra tenker Fernando. Han går nærmest og tygger på et dikt skrevet av Pessoa og som nå har dukket opp i hodet hans igjen, han lærte det utenat mens han for lang tid siden tilbrakte ti studiedager i Lisboa med å lære den portugisiske dikteren og vennen til faren bedre å kjenne:
» Love is a company,  I no longer know how to walk the roads alone, For I’m no longer able to walk alone. A visible thought makes me walk faster/And see less, and at the same time enjoy all I see. Even her abscence is something that’s with me. And I like her so much I don’t know how to desire her. If I don’t see her, I imagine her and am strong like the tall trees. But if i see her I tremble, I don’t know what’s happened to what I feel in her abscence. The whole of me is like a force that abandons me. All reality looks at me like a sunflower with her face in the middle.»
Fernando resiterer diktet flere ganger mens han går. Thomas blir begeistret for diktet, og sier han gjerne vil forsøke å lære det utenat, han har aldri i sitt liv lært et dikt utenat. Dermed går de to halvlykkelige pilegrimene bortetter den støvete landeveien i den stekende høstsolen mens de i kor resiterer det enkle diktet av en av de mest ensomme og kjærlighetshungrige poetiske sjelene som har vandret på denne jord. Uten at han sier dette, kjenner Fernando at det å resitere dette diktet om og om er som et lite rituale som han bruker for å holde fast på en tanke som har slått ned i han samtidig med at diktet dukket frem og som får hjertet hans til å banke kraftigere og fortere; han tenker hele tiden på den altfor unge kvinnen som går der foran på pilegrimsveien og som han vil møte igjen senere denne ettermiddagen.
Utpå ettermiddagen når de fram til utkanten av Zafra, med en flere kilometers vandring gjennom et nedsarvet jernbaneområde. Nesten inne i byen stopper de på det som åpenbart er en slags yrkeskafe for jernbanefolkene, og nyter noen vinglass og kaffe og salchichones eller den lange dagen på veien. De er glade og lettet over at vandringen snart er over. En halvtime senere er de innkvartert i samme rom på et vakkert klosterlignende alberge i den gamle arabisk pregete byen Zafra. Og i naborommet har to andre pilegrimer forlengst slått seg til.
Når en dags vandring går mot slutten føler Fernando det som en stor lettelse. Han har det med å bli oppstemt og spøkefull, ja endog tøysete om han går sammen med andre de siste kilometrene før han når frem til alberget. Mange pilegrimer har det på samme vis. Man kjenner seg nesten i feststemmning når gåingen er slutt, en ettermiddag uten at man trenger å gå kjennes som en fest både for kropp og sjel. Kanskje er det kontrasten mellom slitet under gåingen og det bråe fraværet når en er fremme i alberget som gir denne virkningen. Den tyngende ryggsekken løftes av skuldrene, plasseres på en stol ved siden av  sengen, alle tingene pakkes ut, sovepose og laken legges på sengen, sandaler estatter tunge klamme vandringsko, en lemster kropp slipper gåtvangen, den kan nøye seg med noen få og  frivillige lette bevegelser fram til neste dag.
Det er iferd med å bli kjøligere i luften denne tidlige novemberdagen i Zafra. Urolige skyer beveger seg raskt inn fra nordvest og fyller himmelrommet med en tykk mørk grå masse. Fernando og Thomas har forlatt alberget etter å ha avtalt å møte de to kvinnelige medpilegrimene i en restaurant senere om kvelden på Plaza’en. De spaserer nå lette til bens og befridd fra sine tunge ryggsekker, pratende og fotograferende gatelangs i tykke ytterjakker, av og til kommer et lite regnskyll som ikke noen ordentlig våt. Gatene er fulle av folk som jager inn og ut av butikker på jakt etter bytte som en slags dresserte rovdyr. Å løpe rundt omkring i et virvar av butikker er blitt mange menneskers hovedbeskjeftigelse i den moderne byverdenen; det er lett å tenke at dette ikke er særlig høyverdig eller meningsgivende, men så kan en spørre med et lite skuldertrekk. Hva mer fornuftige ting kunne denne menneskemengden gjøre ut av seg og livet sitt på denne overfylte og ufredelige kloden? Når det kommer til stykket er kanskje butikkløpingen en fornuftig aktivitet selv om det ikke ser slik ut ved første øyekast. Folk vet hele tiden hva de skal foreta seg og hvor de skal gjøre av seg, og samfunnet holder folk faste i et forutsigbart mønster som alle eller mange har nytte og fordeler av. I den travle gågaten som går nedover mot kirken fra hovedplassen med de flotte buegangene går de to pilegrimene forbi en gatemusikant utkledd som middelalderpilegrim mens han spiller på en fløyte. Idet Fernando passerer han, kaster mannen som vi ennå ikke kjenner navnet på et raskt blikk på Fernando hvoretter han et lite øyeblikk tar hånden vekk fra fløyten for å peke, gesten er nesten bydende synes Fernando, ned i pilegrimshatten foran seg der han vil ha pengene lagt. Fernando stopper nesten opp rett foran fyren, men ombestemmer seg og videre, han kjenner at han er irritert, hva tror denne fyren? At han kan bestemme når man har lyst til å gi gatemusikanter og tiggere penger? Irritasjonen vil ikke slippe taket. Han går videre oppover gaten og kjenner at han fremdeles tenker på den frekke gesten som musikanten hadde gjort mot hatten. Ute av gaten bestemmer Fernando seg for å gå snu for å gå tilbake for å ta en prat  med fyren. Finne ut hvem han er om han er noe, hva han driver på med.
Fernando stopper foran fløytespilleren for å prate med mannen som er tysk og heter Kuno. Fernando sier han ikke liker å bli oppfordret om å legge penger i hatten, men at han allikevel vil gi noen mynter. Kuno begynner med en gang å forklare bekledningen sin som han hevder er et autentisk pilegrimskostyme laget i Tyskland av de samme stoffene man brukte i middelalderen. Kuno går øyensynlig fullstendig opp i sin tilværelse som pilegrim, han har vandret rundt på pilegrimsveiene i Spania og Portugal i 4 år, forteller han; en tid gikk han sammen med en hund som døde for noen måneder siden, etter å ha blitt påkjørt av en lastebil. Eller en buss, jeg er ikke lenger sikker på hva han fortalte til Fernando. Hunden er begravet et sted ved pilegrimsveien. Kuno vandrer uten penger, han sover som regel under åpen himmel eller håper at noen vil barmhjertige seg over han og skaffe han husrom og mat. Det er akkurat det Fernando gjør; han inviterer Kuno med til alberget der Kuno allerede har vært innom for å få en dusj og blitt nektet, Fernando vil betale de 8 euroene det koster og et måltid senere på kvelden. Kuno pakker sakene sine og blir med opp til herberget og flytter inn i en av de ledige sengen på rommet til Thomas og Fernando. Fernando angrer seg nesten i det han merker at rommet plutselig føles overfyllt, men tar seg i det fordi han mest av allt ønsker å være imøtekommende og vennlig overfor folk.
De tre går pratende om løst og fast gjennom de trange gatene. Kuno viser seg å være et utpreget pratesalig tilfelle kanskje er det riktigere å si at den plutselige overgangen til selskap med andre gjør han i overkant pratsom og filosoferende om yin og yan og positivitet og optimisme og lignende temaer, pilegrimer bruker åfå noe som kan minne om en ruseffekt, de bli høye når de møtes etter daglange vandringer i taushet og uten kontakt med andre, om ettermiddagen og kvelden kan albergene summe av overstadig sosialitet og pratsomhet. Nå er det Fernando som spør og graver slik at det nesten er påtrengende, han forsøker å få vite detaljer om Kunos pilegrimsliv mens de går nedover mot sentralplassen hvor de skal møte Ann og Sidreh for et måltid. De dukker opp i restauranten en god halvtime senere enn avtalt, og de to pilegrimsdamene er synlig irriterte selv om Fernando unnskylder seg så godt han kan.
Alle ting beveger seg slik de er innrettet for å bevege seg, så også med Fernando og hans underlige forhold til den unge pilegrimskvinnen Sidreh. Fernando hadde fortsatt vanskelig for å forholde seg til den voldsomme  nærværsopplevelsen han kjente i selskap med Sidreh, men nå greidde han i det minste å snakke med og til henne på en tilsynelatende normal måte, og av til kunne han endog se på henne og møte blikket hennes. Men det er verdt å merke at alt dette bare var tilsynelatende, noe han måtte tilkjempe seg. Inne i seg var han ute å kjøre. Han merket at hun også fulgte han med blikket litt annerledes enn det som er vanlig mellom folk, uten at han forsto hva dette betød eller om det skyldtes noe ved han eller henne. Men han kunne merke at hun ikke oppførte seg som andre overfor han. Blikket hennes fulgte han tettere enn det som er normalt, og hang lengre ved han. På samme  måte som tidligere hadde Fernando  vanskelig for å huske det som gikk fore seg og som ble snakket om i slike samvær, antagelig mest fordi den følelsen han kjente overfor Sidreh ble for intens og skygget for alt det andre som foregikk. Han merket at hun irriterte seg over at han mest snakket med Kuno, og at hun av en eller annen grunn syntes å mislike Kuno sterkt. Den natten hadde Fernando nok en merkelig drømmeaktig opplevelse; det føltes som han ble invadert og gjennomsyret av noe som kom fra Sidreh, kanskje av henne selv. Til å begynne med nøt han det som hendte og overga seg fullstendig, så våknet han som vanlig i 4 tiden om natten. Etterpå kjente det ubehagelig ut, som om noe var galt.
Neste morgen valgte han nok en gang å være sen. De andre hadde forlengst gått avgårde i det han ruslet ut i morgenluften og det varme solskinnet og tok fatt på veien til (-). Han nådde igjen Kuno på en bar i første landsby, der de drakk øl og kaffe og pratet om Kunos liv som omvandrende pilegrim, noe som opptok Fernando. Om ettermiddagen møtte han igjen Sidreh som hadde satt seg ned i solskinnet. De gikk alle sammen inn i landsbyen og fant et privat hus som innkvarterte pilegrimer. Om kvelden spiste de middag sammen. Fernando hadde etterhvert kommet til en slags grense i seg selv, han halvveis bestemte seg for å forsøke å finne en måte å komme seg ut av den blindgatefølelsen han hadde overfor Sidreh. Han kunne nå merke hennes interesse for han men som hun hele tiden forsøkte å dekke over. Han sa forsiktig til henne og uten å nevne hva det gjaldt at han syntes at hun gjorde seg til og opptrådte uærlig. Først skjønte hun ikke hva han mente, eller hva han snakket om. Så gikk det plutselig opp for henne at han mente å provosere henne, eller noe lignende, og hun brast ut i gråt ved bordet. Ann forsøkte å trøste henne og roe henne ned da hun ville gå tilbake til albuerget, slik at hun ble sittende.
Mot slutten av måltidet spurte Fernando henne om de kunne gå en liten runde i byen etterpå, han ville gjerne snakke med henne noen minutter alene. Hun sa ja til dette. De to desperate sjelene, for det er en slags desperasjon i begge to, de forlater deretter restauranten uten å si noe til de andre hvor de har tenkt seg, det vet det heller ikke selv. De spaserer gjennom Villafranchia de los Barros denne kjølige mørke kvelden. Fernando kjenner at han er urolig, han vet hva han skal, men hva er det egentlig han holder på med? Det er blitt sent, landsbyen er stille. De vet ikke hvor de skal gå, rusler på måfå en stund. På plassen utenfor kirken stopper de opp. Det er nå eller aldri, tenker Fernando, uten at han vet hva han mener med dette uttrykket, om det er på sin plass akkurat her. Når man tar slike sprang ut i intet, for det er det Fernando føler at han er like ved å gjøre, da vet man aldri hva som kommer til å skje i neste øyeblikk. I slike øyeblikk er også det å leve en risikosport, man kjenner a tman lever, tankene farer gjennom hodet på Fernando med en utrolig hastighet. Tanker har noen ganger lysets hastighet, og da er tiden plutselig inne, uten å kunne vente lenger og han greier ikke holde noe som helst tilbake lenger, da stuper han ut i det tomme rommet og begynner å fortelle det han har på hjertet til Sidreh som står der like ved han i lysskinnet fra lyskasterne ved kirken, han forteller om hele det virvaret av voldsomme følelser og drømmer og lengsler han har kjent siden de møttes i Fuente. Det er et voldsomt øyeblik, et lynnedslag, etn hundreårsbølge av følelser, så fyllt av et menneskes opplevelseskraft at Beatrice står der i lysskinnet helt lamslått. Øynene hennes er vidåpne, munnen er åpen, hun ser ut som om hun har sett noe hun aldri har sett før, som om noen har trukket et slør fra virkeligheten. Spørsmålene farer gjennom hodet hennes; hva er dette?, hva er det som foregår?, hva vil denne intense mannen henne? Hun er helt uforberedt på det han sier eller måten han sier det på; eller kan det også være noe annet som skjuler seg i reaksjonen hennes? Fernando aner ikke hva det kan være, han vet at han har sagt det han måtte si, resten får komme med det som skal komme nå. Han greier ikke helt å skjønne hva som ligger i hennes reaksjonsmåte; først står hun der, helt stille, ikke et eneste ord kommer ut av den åpne munnen hennes, deretter løfter hun langsomt begge hendene opp foran seg, helt opp til ansiktet, et lite øyeblikk holder hun dem foran øyene sine som for å skjule dem, som i forsvar mot han og det han forteller henne;  så svarer hun, først mumler hun bare, men så kommer setningene og de thn sier ligner mest et utbrudd mer enn noe hun tenker gjennom: Dette er bare for mye for meg, jeg greier det ikke, jeg vil ikke ha det, hva skal jeg gjøre med det du sier? «I cant take it on», det er de ordene hun faktisk bruker som hun senere alltid nevner når de snakker om hva som skjedde denne merkelige kvelden. Fernando kjenner at reaksjonen hennes treffer han som et tungt neveslag et eller annet følsomt sted i kroppen, i magen eller i nærheten av den; den ubehagelige følelsen gjør at han bråvåkner fra en eller annen sløvhet han har latt seg selv komme i de siste dagene, en tilstand av private fantasiforestillinger og følelser som han har latt seg senke ned i de siste dagene ramler sammen, de blir til støv og ingenting, han er brått tilbake i den vanlige nøkterne virkeligheten som vi alle heldigvis befinner oss i og som har vært der hele tiden men som han som følge av sin uhelbredelige svakhet bare har latt seg falle ut av. Han merker en skamfølelse som griper tak i han, den festner seg like over øynene, det er skam over egen svakhet, og den uhemmete iveren han har vist etter å fortelle henne om alt hva han føler, kunne han ikke bare ha vært tålmodig, bevart selvkontrollen, holdt kjeft litt lenger, det haddde sikkert roet seg av seg selv, gått over, slike følelsesmessige ting går jo som regel over bare en har vett til å holde seg rolig, han er forlegen over sin egen selvopptatte påtrengenhet. Og han føler seg avvist, selv om han overhodet ikke er sikker på om det er avvisning Sidreh ga uttrykk for. Hun hadde holdt hendene sine opp som en som for å verge seg, som et forsvar. Men han føler seg egentlig ikke avvist, reaksjonen hennes er ikke det samme som en avvisning, det forstår han på et vis, uten å forstå hvordan han forstår det. Vi skjønner antagelig ting på mange ulike måter, mange ting forstår vi uten ord og uten å kunne forklare det for oss selv eller andre.
Hun har følt et behov for å forsvare eller beskytte seg mot hans påtrengende følelser. I dette forstår Fernando henne godt. Hva har hun med hans ville følelser å gjøre, kunne han ikke ha latt henne være i fred, i allefall en stund til for å se om det han gikk og kjente på roet seg? Han kjenner seg samtidig på et vis lettet over at det han hadde sagt og gjort, at det er over nå, nå kan han fortsette å gå som ingenting, ikke plage seg selv eller henne lenger, være tilstede i virkeligheten og slippe å være innestengt i sine egne intense følelser. Han ser ikke på henne, sier bare; kom så går vi tilbake til huset og de andre. De snakker ikke mer med hverandre den kvelden, ingen av dem sier et eneste ord mens de rusler gjennom de øde gatene og heller ikke når de går inn  til de andre. I huset går han til sitt, hun til sitt. Han prater med Kuno og Thomas før de går til sengs, og fra soverommet ved siden av med de tynne veggene kan de tydelig høre latter og prat fra Ann og Beatrice.
Denne nøkkelscenen i det som skjedde mellom de to har Sidreh over en måned siden kommentert i et brev hun skrev til Fernando, på engelsk:
«Dear Fernando; I have been writing imaginary notes, letters, and diaries and thinking things through already since weeks. But never did I sit down to write things down. Now I am starting to do so…
It so unbelievable what happened. And I remember so well the feeling I had when you started to approach me, explain yourself in the bar in this – was it Villafranca something – the first village after Zafra. But actually it all began in Fuente de Cantos when you were sitting there so arrogantly on the couch, sipping your wine, legs crossed, susting me out (don’t know if this is the right word, but it feels so). It was such a pleasant evening and I was so much longing for company – I had told you that the past 5 days I was walking alone before I met Anna the day before in Monasterio, then one day later Thomas and you came running one more distance because Thomas wanted to see Anna. And it was a present – this evening was. I was fed up of being alone, yes, decided that I would not continue, then became patient again, and there they were, first Anna, a nice vulnerable but still so strong girl, and I saw myself in her, but a younger Sidreh that was. Then you – a bit full of yourself, listening, asking, questioning, putting me to the test; and I loved it and still do. I thought and told Anna – I want a man like Fernando. Never did I think we would become that close. Amazing what can happen! «
Slik var altså Sidrehs versjon av møtet mellom dem; og da er det som skjer videre mer enn forståelig, eller er det virkelig det ?

164380_1784548850408_4733652_nTorremejia

Neste dag går Fernando tidlig ned på kjøkkenet i og til frokosten; den lune husmoren er allerede i gang. Hun er blid og lun og vimser rundt i en halvskitten løs blomstrete morgenkåpe. Han er nede ved bordet god tid før de andre. Hun serverer han en stor kopp cafe con leche, de prater forbausende lett sammen mens hun lager til frokosten. De andre pilegrimene kommer ned og setter seg ved bordet, en etter en. Sidreh kommer til slutt. Etter frokosten går de alle sammen ut av landsbyen gjennom kronglete smågater. Fernando blir gående sammen med Sidreh langt etter de andre og får fortalt henne at han angrer seg over gårsdagens påtrengende bekjennelse.
‘Jeg skulle aldri ha belemret deg på en så invaderende måte med mine følelser. Jeg ville egentlig bare gi uttrykk for hvor sterkt jeg har følt nærværet ditt de siste dagene, siden vi møttes i Fuente. Hva det betyr, det vet jeg egentlig ikke.’
Han mener å unnskylde seg, over at han hadde vært så selvopptatt og påtrengende. Sidreh svarer at det er helt i orden, hun ser nærmest ut til å være forvirret over Fernandos raske tilbaket. Eller hva det er han driver med.
Så går de spredt videre over slettelandet i retning av Torremejia. Fjellene stiger opp mot horisonten i nord og vest. Det er en klar kjølig soldag. Den sterke vinden over slettelandet gjør novemberluften nesten iskald. Enda henger noen halvtørkede Almendralejodruer på vinstokkene langs pilegrimsveien og frister vandrere. Druene er fortsatt så rike og søte at det blir lettere å gå denne dagen.
Kuno forsvinner etter en stund. Han går sakte i dag. Fernando ser han par ganger i løpet av neste dag, senere ser han aldri Kuno igjen. Han innbiller seg at det skyldtes at Sidreh og kanskje Ann også har behandlet han på en tydelig avmålt måte Kuno har blitt såret over dette uten at han viste det eller sa noe om det. Han sa ved en anledning ting som tydet på at han mislikte Sidrehs oppførsel overfor han. Thomas og Fernando går sammen de lange flate kilometrene gjennom vinåkrene fram til alberget i Torremejia. Det er minst et alberge til i landsbyen. Det er et for mye til at en kan være sikker på hvor folk legger seg inn, noe som er et problem for Fernando. Av en eller annen grunn vil han helst at de andre skal ta inn samme sted som han og Thomas. Kanskje er det bare fordi jeg vil ha selskap, tenker han i et halvhjertet forsøk på å tnke noe annet enn det han vet er tilfelle. Derfor går han i møte med dem nøklene til albuerget, slik han er sikker på at de legger seg inn på samme sted som han og Thomas. Hvorfor det er viktig for han, kan han ikke helt forklare for seg selv lenger. Han møtter dem bare noen hundre meter overfor albuerget, han forsøker å vikre uberørt og naturlig, kaster bare nøklene til Ann mens han unngår å se seg for mye om;
– Her er nøklene, ta imot, albuerget ligger like borte i gaten her, dere ser skiltet når dere kommer ned til hjørnet der borte; vi stikker på en bar lenger nede i sentrum for å få oss en kaffekopp og litt væske, og en eller to vin eller cerveza; man tørker ut både utenpå og i det indre når man går slik i stekende sol og vind hele dagen.
Sidreh ser litt undrende på Fernando og rekker han vannflasken hun holder i hånden;
– Her, du ser ut som du trenger noe å drikke med en gang.
Fernando tar imot flasken og er såre tilfreds med at Ann tar imot nøklene, han vet nå hvor de to kommer til å slå seg til, det er det viktigste akkurat nå; så går de to slitne peregrinaene glade nedover den solvarme støvete gaten for å finne frem til albuerget.
Etter et par timer på baren løspratende med Thomas mens han har tankene sine helt andre steder går de tilbake til albuerget der de andre har slått seg til og ro. Sidreh som Fernando ofte kaller henne nå, sitter på sengen borte ved vinduene mot gaten og steller med de slitne bena sine. Han ligger en stund og ser på henne mellom fingrene i den ene hånden mens hun med langsomme håndbevegelser masserer og smører inn hudkrem på føttene og bena, han har ikke lyst til at hun skal se at han kikker på henne. Han ser at bena og lårene hennes er myke og hvite  og merker at de er deilige, hun legger seg ned i sengen med et sjal trukket over seg. Han tar til seg det motet som må til for å få til vendepunkter i livet, for å overvinne motstanden mot seg selv, så går han lydløst bort til sengen henne gjennom rommet med alle de tomme køyene. Han setter seg forsiktig ned ved siden av henne på sengkanten. Hun tar med  en gang hånden hans uten å si et ord, griper og klemmer den, stryker og kjenner på den. Han blir fullstendig oppslukt av de enkle kjærtegnene hennes, kjenner lengselen etter henne mens han følger hver eneste av bevegelsene og berøringene.
– Legg deg ned her ved siden av meg, hvisker hun etter en stund. Ordene hennes går direkte i blodet hans, hvis det er slik at ord uten videre kan omgjøres til fysiologi så er det det som skjer, han kjenner at han blir het i hele kroppen og ut i hender og føtter, at hjertet begynner å dunke voldsomt og hardt i brystet. Han tenker seg nesten fortvilet om, for han ser Ann og Thomas og den nye franske pilegrimen fra en eller annen fransk koloniøy ligger halvsovende i sengene sine bortover i det halvmørke rommet. Selvsagt, de hører og ser alt. Folk er aldri blinde eller døve når de ligger slik og hviler etter en vandringsdag.
– Nei, det kan vi ikke, vi kan ikke, jeg tør ikke, vi må ta hensyn til andre her inne. Han er også såpass pilegrimsinstillt at han nøler med å innlate seg på slike lettsindigheter. Sidreh hvisker tilbake i øret hans;
– Det er i orden, alt er i orden, det gjør ingenting, svarer hun og ser med et hvitt strålende smil inn i øynene hans.
Han kjenner styrken og ømheten i blikket hennes treffe et eller annet altfor mottakelig punkt dypt der inne i seg, det treffer en dør til et ukjent rom som deretter åpner seg langsomt opp, knirkende av manglende bruk. Herregud, verden er der ute, verden er her inne, alt henger sammen, er det samme, tenker han og kjenner tydelig at han er fullstendig grepet av noe som forandrer hele hans måte å være tilstede på. Det er som om en floke der inne i følelseslivet løses opp på et blunk, uten at han behøver å anstrenge seg for å løse opp trådene. Noe som velter om på hele hans væremåte, innstilling til seg selv og omverdenen. Han merker på samme tid en slags befrielse og en slags besettelse, det sitrer og gløder i kroppen hans. Han sitter en stund ved siden av henne mens hun kjæler og stryker og eier hånden hans, fingrene, huden. Hånden hans brenner, hånden hennes brenner; det er ild i hele han; da forstår han det, det er helt klart for han, klart som vinen i glasset, klart som en fullmånenatt uten en eneste sky på den skinnende stjernespekkete himmelen; det er klart for han at dette er et av hans livs øyeblikk. Dette er et formidabelt øyeblikk i hans liv. Livet er satt sammen av slike øyeblikk. Livet er bare øyeblikk, øyeblikk av liv, ellers er det ingenting. Tomhet, taushet, fravær, alt det som bare er midler for noe annet viktig, overflødighetene, tiden som går, timeglasset som tømmes, minner som svinner hen. Alt dette som blir til ingenting, som bare løser seg opp etter å ha fylt og stjålet det som skulle være livet. Han innser at dette øyeblikket er en gedigen gave som han blir skjenket, som han må åpne seg for, ta i mot, vi må ta i mot det vi blir skjenket, tenker han, han innser uten den minste skygge av tvil eller usikkerhet at i dette ene øyeblikket kommer det noe nytt inn i livet hans. Overfor et eller annet som er større enn han selv faller han i kne i noe som ligner bønn, han merker at øynene blir våte av milde tårer, at tårene renner nedover kinnene og halsen som en slags eksistensielle kjærtegn, han merker at han er uendelig takknemlig for at han befinner seg akkurat her i dette pilegrimsrommet og kan oppleve dette ene sinnsvake øyeblikket med denne villt fremmede kvinnen med magiske evne til å nå inn til han, med alt hun er, med ord og lyder, blikk, berøring, alene med sitt nærvær kan hun ramme hans stengte dører og åpne opp inn til hans innerste. Han klemmer hjelpeløst hånden hennes en gang til som for å få bekreftet at han er tilstede i virkeligheten, at det er her han er, at det som skjer er virkelig, han stryker henne forfjamset og klosset over kinnet. Han bøyer seg ned over henne, han kjenner at det er det han må gjøre, han kysser henne lett på hennes tørste munn mens kroppen hans og tankene hans grådig trekker henne til seg, besitter henne, suger henne mot seg uten at noen kan se eller forstå at det er det han gjør. Alt dette skjer i dem begge to, mellom dem, uten at det hender noe. Hun merker det, ja hun kjenner på hele seg hva han gjør med henne der inne i sin sjel og kropp. Det er nok, det er for mye. Det er nødvendig, det er for tidlig. Han reiser seg og går for å legge seg i køyen sin borte ved døren. Han sovner umiddelbart, lar seg senke ned i en dyp hemmelig drømmesøvn dit ingen levende sjeler noensinne ville finne på å følge han.
Hverken søvn eller drømmer har vanligvis potensiale til å løse noen av denne verdens problemer. Gamle Josef i Egypt fikset endel krevende utfordringer ved sin tolking av faraoens drømmer, men det går ikke an lenger i våre dager. Det er vel derfor at mange forfattere griper tilbake til slike gamle historier og myter når de skriver, Josef og Kain og Abel og endog Jesus. Drømmer og søvn har nok enda sin funksjon, men det er på andre områder; de løser i seg selv ingen av livets problemer. Når man er på bena igjen, er man akkurat på det samme punktet som man var da man forlot den normale våkne tilstanden og virkeligheten. Alt er som før. Godt er det. Slik er det også for Fernando og de andre pilegrimene når de en etter en summer seg utover mens solen går ned og erstattes av en kjølig ettermiddag og trøttheten etter den lange dagsvandringen begynner å gi seg litt i kropp og lemmer. Senere på kvelden møtes de kortvarige beboerne av albuerget i Torremejia for å spise og drikke i baren i det ene lille hotellet i landsbyen. Den fransktalende pilegrimen i 50årene har forlatt familien sin for å bli pilegrim, han har flydd over havet fra et eller annen tropisk øyparadis og er fotograf av profesjon. Han er en vakker slank mann, brun etter mange vandringsdager i solen, han har det med å unnvike blikkkontakt mens han snakker og har noe merkelig rastløst over seg. Hans uvilje mot å utøve sitt yrke mens han ferierer medfører at han overhodet ikke fotograferer mens han vandrer denne veien, han har nok med å betrakte ting og folk uten å skulle forevige dem eller vise det han ser frem for andre senere. – Dersom jeg skulle fotografere mens jeg vandrer så ville det ødelegge noe av min tilstedeværelse på caminoen, mumler han på sin sky og bortvendte måte mens han spiser tunfisksalaten med bittesmå munnfull, et av gangen. Det er en stakkato rytme i den måten han fortærer salaten på.
Etter det nødtørftige måltidet slår pilegrimene seg en stund løs sammen med noen danselystne innfødte og noen runder med vin og cerveza før de rusler tilbake til alberget gjennom de støvete gaten. Alle bortsett fra Fernando. Han er havnet inn i en annen slags ontologi enn de andre og ser ingen rimelig grunn til å avslutte fornøyelsene selv om kvelden i og for seg er i ferd med å bli til natt. Han blir sittende igjen for seg selv, han ønsker en stund for seg selv til ettertanke, sier han brydd til de andre.Denne kvelden har han faktisk tidvis greidd å se på, endog snakke litt med Sidreh; det var nesten så det falt helt naturlig. Men det hadde vært anstrengende, han kjente en trang til å puste ut etter at de var gått tilbake til alberget. Han bestiller grådig en helflaske hvitvin fra Ribeirodistriktet lenger nord på caminoen, som han inntar og nyter i ensomhet og uten å si et eneste ord til noen som helst, han har mer enn nok med de ville tankene sine som surrer omkring inne i hodet som en bisverm som ikke finner tilbake til kuben sin. Fernando er lett beruset når han til sist summer seg og rusler tilbake til herberget det er lenge etter midnatt. Det er altfor sent for pilegrimer som  følger reglene som gjelder for dette livet. Men det gir han faen i denne kvelden, som andre kvelder før og senere. Vel inne i den mørklagte sovesalen oppdager han at Thomas har lagt seg til å sove uten sovepose, i teskjorte og tynne bukser. Det er lett å se at han allerede fryser der han ligger og klamrer seg til seg selv. Fernando lister seg bort til køyen hans, bøyer seg ned over ryggsekken hans og plukker soveposen ut fra sekken nesten uten en eneste lyd, åpner glidelåsen og legger den over den nedkjølte sovende pilegrimen. Thomas reagerer med et slags sukk, han slapper plutselig av og faller med en gang i dyp søvn og begynner å snorke med en høy skjærende lyd. Snorkingen varer og varer, han rister litt i Thomas, Fernando er klar over at dette betyr at noen kommer til å få trøbbel med å sove. Franskmannen i sengen ved siden av Thomas begynner med en gang å stønne og vri på seg, han hører åpenbart til det slaget av folk som ikke tåler snorking, etter en stund forlater han sengen mens han rasende mumler et eller annet på et eller annet universelt språk, med soveposen tett omkring seg subber han ut av sovesalen for å legge seg  i oppholdsrommet der det står en sofa. Fernando er nesten engstelig og tenker at han må forklare hendelsen til den rasende fyren neste morgen. Så sovner han mens Thomas bekymringsløst snorker seg gjennom nattstillheten. Litt over klokken fire våkner Fernando som vanlig, han står opp for å ta en dusj og ordne seg. Deretter legger han seg ned i soveposen igjen for et par timers meditasjon før den ordinære våkne dagen kan begynne.
Klokken er enda ikke blitt 6 da han merker at en lys tildekket skygge glir gjennom rommet og åpner døren ut mot gangen med et lite knepp. Han forstår med en gang hvem det er; Sidreh lukker stille døren bak seg og forsvinner. Etter noen minutter kommer hun tilbake, stopper og blir stående et lite øyeblikk ved køyen hans, han merker det, reiser seg opp og ser såvidt øynene hennes der ute i halvmørket. Med et slags merkelig signal med hodet og skuldrene får hun han til å skjønne at hun vil at han skal komme med henne ut i gangen utenfor sovesalen. Som et lam som føres til offerstedet følger Fernando henne ut av rommet med de sovende sjelene, noen av dem er kanskje allerede våkne og ser spørrende ut i mørket og mot døren mens de undrer seg over hva som foregår, hvem kan vite slike ting? Han lukker døren bak seg og snur seg som i en slags primitiv taxisbevegelse mot Sidreh samtidig som han kjenner at hele hans fysiologi forbereder seg på det som kommer til å skje. De blir uten en eneste lyd stående å se på hverandre, de holder hardt i hverandres hender, hun er kledd i en lang hvit bomullsskjorte med det store sjalet hengende nedover skuldrene og brystet, han i sort vinterundertøy. På dette tidspunktet er det som inntreffer videre allerede forutsigbart. Bare en brannalarm eller et jordskjelv på over 5 på Richters skala kan forhindre det som følger. De kjenner det begge to, det vet det før de har bestemt seg, det finnes bare en vei fremover, kroppene deres vet det for det er der det kommer fra, de må gjøre det, den veien må de gå, den kommer de til å gå, de må bare bestemme seg for det som de allerede vet at de kommer til å gjøre. Så bestemmer de seg, begge to samtidig, for disse tingene skjer med en slags uforklarlig samtidighet, som om levende vesener har en innebygd kode som trigges av bestemte omstendigheter og setter tingene i gang uten at de trenger å vite om hverandre. Selv om Fernando nå er klar over at dette kommer til å treffe han hardt, blir han massivt rammet midt i sitt eget indre sentrum av en slags varm bølge, hjertet dunker seg nesten ut av brystet og knærne kjennes som om de blir fyllt til randen av en flytende masse, han er overrasket over voldsomheten i det han føler idet de omfavner hverandre og han kjenner at hennes munn møter hans i et kyss som langsomt forandrer seg fra å være utprøvende til å bli nesten grådig. Deres første kyss, på denne måten. Det er som det ikke kommer til å ta slutt, de fortsetter og blir stående i det som ligner på en evighet av et altoppslukende favntak, hendene deres finner frem til bryst og skuldre og hals og hår og alle steder dit hender søker i slike varmblodige og intime situasjoner, mens de kysser hverandre som om det ikke skal finnes noen ende på hvor lenge mennesker kan holde på med slike utenforspråklige kjærtegn; brått kommer de begge til en slags bevissthet igjen mens pusten går tungt og oppdager at de står utenfor en dør der folk ofte kommer ut og eller går inn, de ser et lite øyeblikk inn i øynene til hverandre uten at det finnes en eneste hindring for noen av dem for hva de ser, så lister de seg inn i mørket der pilegrimene enten sover eller hemmelig følger med i det hemmelige som utspiller seg uten at de kan se noe særlig av det, så går de to fylte av favntakets ettersødme til hver sin køyeseng og triste sovepose.
Et par timer senere sitter Fernando alene igjen i baren. Han har gjort unna en liten frokosttime sammen med pilegrimene fra herberget. De andre har allerede lagt avgårde mot Merida og herberget. Det ligger ute i elven noen hundre meter bortenfor den romerske broen over Guidana og har navnet ‘Det varme brødets mølle’, for pilegrimer er det alltid herberget som er dagens vandringsmål, det gir en slags trygg følelse av å komme hjem. Fernando tar det i motsetning til de andre med overdrevet ro i dag, han inntar sin andre og tredje og fjerde kaffekopp før han begynner å tenke på å komme seg ut på veien.
– Ingen grunn til å forhaste seg, tenker han med seg selv mens han studerer den unge bartenderen som lager en ny cafe con leche.
– Dagsetappen er kort. Hele veien går man med med storslagent utsyn utover slettelandskapet med vinmarkene og fjellene i det fjerne; han ser fram til vandringen og utsikten en slik soldag. Det er bare noen små 17 km’er til albuerget i byen Merida,  med de vakre romerske ruinene ved Guadiana-eleven som danner grense til Portugal litt lenger sør. Selv om morgenlufta er kjølig kommer det til å bli en varm dag på slettelandet som i Torremejia allerede begynner å bli mere kupert; i det fjerne ser man fjellformasjonene som reiser seg mot horisonten oppover mot Caceres og Montebanjos.
Det er  blitt formiddag før Fernando strever med å finne veien ut av Torremejia. Veiarbeider og husbygging har gått utover de gule pilene. Han spør seg fram  bofrte hos noen bygningsarbeidere for å få vite hvor pilegrimsveien går hen. Får som vanlig er feilaktige anvisninger; men han vet jo godt at det er slik det alltid er så han bryr seg lite om det. Etter noen hundre meter med villgåing gjennom bakgater er han tilbake på den sikre pilegrimsveien, som går langs den gamle hovedveien som nå er nesten tom for biltrafikk etter at den store motorveien som kalles Ruta de la Plata har overtatt all biltrafikken. Han er i og for seg tilfreds der han går, det føles underlig å gå ved en stor og bred landevei uten trafikk. Samtidig føler han seg uroligere enn vanlig, det som har hendt de siste dagene er noe han ikke helt har orden på og som er så overveldende at det ikke bare føles godt.
– Hva faen er det egentlig en gammel mann om meg har tatt til å rote seg bort i?  – tenker han mens han rusler mellom de siste  husene ut av den støvete landsbyen mens hundene som står fast i kjettinger gjør rasende mot han. Stien er stedvis gjørmete etter regnværet som passerte i går. Sko og bukseben er full av rødbrun limaktig gjørme allerede etter de første hundre metrene. Han må flere ganger tråkke av seg gjørmelaget som fester seg under skoene som en ekstra såle. Solen blir gradvis varmere mens den klatrer høyere på himmelen. Den vide utsikten mot fjell og åser og det enorme sletteland som åpner seg er nok til å beskjeftige tankene de første kilometrene som alltid er litt omstendlig, før man kommer ordentlig i gang med gåingen. Man må gå på seg en slags indre gåstemning før man liker å gå og glemmer at det også er anstrengende. Det gjør Fernando.
Etter en god vandringstime kommer han inn i en ekstaselignende stemning og slåes på samme tid plutselig av den voldsomme utsikten over slettelandet som møter han idet han passerer siste åsen etter Torremejia, det store åpne landskapet strekker seg slakt nedover mot Merida og Guidana. Mens han går etter det grusete pilegrimstråkket i den slake langstrakte hellingen ned mot byen merker han at den ubehagelige uroen løser seg opp og  erstattes av en merkelig fredfylt og behagelig stemning. Han går langsommere og langsommere til han stopper opp, nyter stillheten og roen, ser utover den store åpne verden og føler at han er det første og eneste mennesket noensinne på denne jorden, han trenger ingen andre akkurat i dette øyeblikket, ingen har satt bena sine på dette stedet før han, han kjenner de rå luktene i nesehulene, hører de milde lydene, ser hele virkeligheten som utspiller seg og som er selve det som er virkeligheten, han tar opp i seg nærværet av den mektige jordkloden og himmelrommet og landskapets formasjoner, han føler plantenes nesten usynlige livsprosess og vekst, han merker nærværet til et dyreliv som er der overalt men som man så å si ikke kan se. Så rusler han nølende videre et kort stykke, før han stanser igjen i en lysning i skråningen under noen svære eiketær. Der blir han stående skjult og uten å lage en eneste liten lyd, helt oppslukt av en intens stemning som både er overveldende erotisk og noe annet og mer. Han skjønner uten tanker hva han må gjøre, hav som kommer til å hende, han setter ryggsekken som er dyvende våt og lukter av kroppsvetten hans opp mot trestammen. Deretter tar dette mennesket som ikke lenger oppfører seg som man forventer av vanlige fornuftige sosiale hverdagsmennesker langsomt av seg klærne sine til han står der under den store kraftige eiketrekronen, splitter naken med kroppen full av sollys. Så legger han seg ned i det tørre graset på bakken under eiketreet, og gjennomfører mens brystkassen beveger seg voldsomt og han kaster etter pusten et eldgammelt primitivt rituale på sin kropp og med seg selv. Han opplever seg å være en slags førmenneske, en cro magnon, en homo antesessor, ja som et enda mer elementært og primitivt australopithecint vesen idet han med et skrik ut i luften kjenner sæden støte ut av det hete kjønnsorganet og utover den tørre bakken under trekronen. Han blir liggende lenge mens transen går over og han sakte gjenvinner pusten og får tilbake sin normale bevissthet. En stund etterpå kler han på seg, går så andektig videre langs den eldgamle pilegrimsstien og føler det som om han har tatt del i en tidløs hemmelig seremoni; han kjenner seg befridd, lettet for byrdene og de friksjonene som svir oss gjennom huden hver eneste dag og natt i dette altfor kompliserte livet. Denne scenen som han alt etter hvorledes man ønsker å se det opplevde eller iscenesatte under korkeiken med den lysende blodrøde stammen ved pilegrimsveien ned mot Merida minnes han etterpå i sitt sinn hver eneste dag. Hvem vet hvorfor vi minnes akkurat slike ting på denne måten, uten at vi engang ønsker å minnes dem?
167677_1784651972986_2047265_nNoen kilometer lenger ned mot Merida ser Fernando at Kuno har satt seg til i solskinnet opp mot en steinruin like ved veien. Kuno er glad for å se han og ventet åpenbart på han, han roper et eller annet mot han som Fernando ikke oppfatter. Han stopper opp med et avmålt men vennlig smil, han har allerede bestemt seg for å gjøre samtalen kort. Han har i noen dager erfart at Kuno prate for mye, han har en uvane med å legge ut på en halvfilosofisk måte om hvor viktig det er å se lyst på tilværelsen og ha en positiv innstilling og å ta tingene som de kommer. Kuno er nærmest ustoppelig i sin positivitet til alt og alle, tenker han oppgitt. Etter en stund blir det mer enn nok, Fernando orker ikke mer av dette snakket selv om han som pilegrim er innstilt på å godta det meste som folk stiller med. Etter noen ord går han videre, mens Kunos skuffete skikkelse forblir sittende litt lenger før også  han reiser seg og følger etter Fernando på den grusete stien. Lenger framme kan Fernando skimte de små skikkelsene til Ann D., Beatrice og Sidreh og Thomas ute i horisonten. Han bestemmer seg for å gå fortere for å nå dem igjen før de kommer inn i Merida.
– Jeg kan tenke meg å gå et lite stykke sammen med Sidreh i dag, sier han til seg selv mens han bestemt setter opp tempoet for å innhente de tre skikkelsene som går der foran. Han når dem igjen idet de når den gamle romerske broen over Guadiana som leder inn Merida. De finner raskt herberget  ‘Det varme brødets mølle’ som ligger ved elvebredden like bortenfor broen. Etter å ha ordnet tingene sine og vasket av seg dagens svette gårde ut i byen for å ta farvel med Ann D som er ferdig med vandringen for denne gang og skal vende hjem til Brussel og sykehuset der hun jobber. De spiser i en restaurant ved de romerske ruinene og tar avskjed med Ann D i det hun setter seg på bussen tilbake til Sevilla tre hundre kilometer sørover.
Solen er i ferd med å gå ned over Guadiana  når Sidreh og Fernando går tilbake over den vakre hvite nybroen mot byen. De er alene, for første gang, og de kjenner begge to at de er sammen om å være alene. Tidlig om morgenen våkner Fernando og ligger en stund å kjenner på atmosfæren i det mørke herberget som er overfyllt med svette spanske sykkelpilegrimer. Så kryper han slik de har avtalt om kvelden over i Sidrehs underkøye og legger seg  inn til hennes varme kropp. Hun våkner og tar imot han; omfavnelsen deres varer helt til den siste av sykkelpilegrimene har pakket sakene sine og syklet avgårde. De er øre av intimitet og en lett forlegenhet når de endelig kommer seg ut av hverandres favntak og går i gang med pilegrimers morgenrutiner.
Tåken ligger tungt over Merida og Guadiana. Man ser nesten ingenting. Lysene fra gatelyktene skinner med et vemmelig gult lys mens de går noen hundre meter for å innta morgenkaffen på en liten bar oppe i gaten. Thomas går sammen med dem. Litt senere stopper de for å ta noen bilder av den ruvende akveduktruinen som romerne brukte for å frakte vann fra den oppdemte innsjøen Proserpina omtrent en mil nord for Merida. Etter nok en kaffekopp i den siste baren tar de alle tre seg en dukkert; den hustrige tåkeluften er i ferd med å lette i formiddagssolen og lysten til å la seg rense av deilig vann tar knekken på alle motforestillinger. Først kaster Thomas og Fernando seg uti, såper seg inn med sjampo og nyter renselsesprosessen. Sidreh kler raskt av seg og svømmer et lite stykke utover i den mørke sjøen, før hun tar mot til seg og svømmer tilbake inn mot land. Hun stiger tydelig litt forlegen opp av den gylne vannet, en enslig naken kvinnekropp foran de to mennene.
Fernando ser den hvite myke kroppen magisk løfte seg opp langsomt ut av vannet, nesten som i en filmsekvens. Mens han lar øynene gli over den våte glinsende kroppen tenker han og er forbauset over sine egne tanker:
– Jeg har opplevd og betraktet noen kvinner og kvinnekropper i mitt lange liv; allikevel føles det som om denne kvinnens skikkelse og kropp er den første jeg har sett. Det er som om øynene mine har åpnet seg, blikket mitt er født på nytt, jeg har aldri brukt disse øynene mine før. Før har jeg sett kvinners kropper som en slags sjablong og sammenlignet dem med alle slags skjønnhetsidealer som ingen kan nå opp mot. Jeg har sett kropper som kommer til kort, på en eller annen måte. Som skuffer meg. Alltid noe som ikke er slik det av en eller annen grunn skulle være. Alle kvinner har vært en kroppslig skuffelse. Nå har jeg sett en kvinnekropp som er et ideal i seg selv, en perfekt kropp, den eneste kvinnekroppen, som alt annet jeg kommer til å se senere i dette livet mitt vil bli sammenlignet med. Jeg har sett den rette kvinnekroppen som øynene og hjernen min har søkt et helt liv.
De kledde stille på seg. Hengte på seg de tunge ryggsekkene og vandret videre gjennom skogene mot landsbyen og herberget i Aljucen. Solen hadde trengt gjennom tåken som løste seg opp i varmen som steg opp fra landskapet. De to mennene gikk for seg resten av dagen. Sidreh la av sted med raske bestemte skritt og forsvant etter noen minutter i landskapet.
Et par timer senere møttes de igjen over cerveza og cafe con leche i den vesle velsignete baren i Aljucen. Baren lå på den store åpne plassen bortenfor den gamle kirken nedenfor herberget. Ved baren sitter lokale pensjonister med sine drammer og en yngre sorthåret kvinne som ser ut for å være kona til verten.
Da de ruslet opp til herberget fant de det nesten fullt av en mangfoldig gruppe med pilegrimer. Den utflytende og snakkesalige Marina fra Nederland som nesten virket lettere psykotisk med sin usammehengdende og nærgående samtale med alle omkring seg. En fransk obsessiv modellpilegrim som bare la ut om hvor mange km’er han hadde lagt bak seg på siste etappen og hvor langt han kom til å gå i morgen. Noen andre mer stillferdige tyske pilegrimer som ikke gjorde stort ut av seg utover å vaske noen klær og lage seg noe å spise.
Sidreh lyktes med å forhandle seg fram til at hun og Fernando –  til hans store lettelse  – kunne ha et tomannsrom for seg selv. Fernando var som vanlig i et poetisk hjørne og brukte god tid på å skrive noen strofer til et vandringsdikt i gjesteboken som sto på stativet på det store bordet i stuerommet.
536933_10200615337242776_289226484_n

En kommentar om “«Verden begynner i Andalusia.» Om pilegrimsvandring i grådighetens tidsalder

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s