‘Nevroantropologi’: Introduksjon til et human-nevrologisk perspektiv

Uttrykket ‘nevroantropologi’ brukes for første gang av nevrologen Oliver Sacks i 1993 i en kommentarartikkel til en håndbok om Tourette syndrom (1993).

Begrepet uttrykker noe av kjernen i Sacks mangeartete forsøk på å finne frem til og utforme en humanistisk tilnærming til moderne nevrologi og nevrovitenskap og tydeliggjøre noen av dens implikasjoner for menneskefagene. I sin uferdighet representerer ‘nevroantropologi’ åpenbart en kuliminasjon av Sacks årelange teoretisk-empiriske innsats for å ‘humanisere’ den moderne overveiende teknisk-mekaniske nevrovitenskapelige tenkningen og tilnærmingen, og bringe den både i begrepsmessig og behandlingspraktisk overensstemmelse med grunnleggende antropologiske innsikter både innenfor nevrofagene selv og i humanistisk-filosofisk tenkning. Begrepet ‘nevroantropologi’ og det ledsagende humannevrologiske prosjektet i Sachs arbeider er også viktig å tenke gjennom i forhold til sentrale synsmåter i menneskebehandlingsfag som pedagogikk, psykologi og psykiatri.

Den nevrofaglige revolusjonen og menneskefagene.

Det har vært en lang vei å gå for menneskets selvforståelse, fra antikken frem til vår tids menneskers syn på seg selv og verden omkring seg. ‘Mennesket er en maskin laget av jord’, uttalte Descartes; som kanskje først av alle fremkom med tanken om hjernen som en hypotetisk maskin inne i menneskets hode. Den nye hjernevitenskapen kan komme til å kaste lys over det mest fascinerende og mysteriøse problem som mennesket noensinne har stått overfor, nemlig forståelsen av menneskesinnet. Det som er blitt mer og mer klart over et par tiår er at de store filosofiske, estetiske, sosiale, politiske – ja endog teologiske spørsmålene aldri kan ligge fjernt unna disiplinene som utforsker menneskehjernen.

Den overleverte førnevrologiske menneskeforståelsen manglet muligheten for ‘nevro-observasjon’ – den usynlige og uobserverbare hjernen kunne aldri komme til å spille noen viktig rolle for menneskenes bilder av seg selv. De nye teknologiene for hjerne-observasjon gjør det i dag mulig å korrelere det opplevde-subjektive med nevrologiske realiteter. Som den humanistiske psykologen Abraham Maslow sa det på slutten av 60-tallet; dette vil i seg selv kunne medvirke til å revolusjonere menneskets selvforståelse (1969) .

Nevroteknologienes store betydning i dag ligger i at disse nye observasjonsmetoder bringer nye resultater, og nye resultater fostrer nye ideer om menneskelig fungering, sier nevroforskeren F. Crick (1979). Han fortsetter med å påperke at denne fremgangen gjør at det ikke er noe vitenskapelig studium som er mer avgjørende for mennesket enn studiet av dets egen hjerne. Hele vårt fremtidige syn på universet avhenger av dette studiet.

En humanistisk transformering av moderne hjernevitenskap: hvorfor er det viktig ?

Denne nye nevrovitenskapen kan ikke lenger være en reduktiv og menneske-fremmed vitenskap. Mange observatører har konstatert at den reduktive og objektive hjernevitenskapen fjerner seg mer og mer fra det menneskelige og livspraktiske. Gapet mellom laboratorie- og forsknings-basert kunnskap og møtet med den individuelle realiteten blir vanskeligere og vanskeligere å bygge broer over. Sir John Eccles peker på dette som et av de sentrale problemene for dagens nevrofag: Våre fremskritt i denne (nevro)-vitenskapen har vært god, men det er på langt nær tilstrekkelig kommunikasjon mellom folkene som forsøker å forstå hjernen i laboratoriet og folkene som hjelper barn med hjerneforstyrrelser. (se Eccles, 1981,s. ix). De moderne nevrofagene trues også av en ensidig empirisme som gjør det vanskelig å nytte slike kunnskaper som redskaper til å forstå det menneskelige fenomen både i normalitet og ved hjerne-affeksjoner. Jerome Lettvin peker i sitt forord til den nevrovitenskapelige pioneren McCullochs bok ‘Psykens inkarnasjon’ nettopp på denne faren i samband med situasjonen i psykologien og nevrofagene: Litteraturen i nevrovitenskap og psykologi er nå så omfattende, og vokser så raskt, at ingen kan mestre det som har blitt skrevet eller holde seg ajour med det pågående arbeidet. Dette skyldes at den består av endeløs empiri. Det finnes ingen teori som kan skape sammenheng i dette fjellet av data ut fra hvorledes hjernen fungerer, som en mekanisme som muliggjør mentale prosesser. Siden dette i siste instans er nevrovitenskapens mål, – å forklare hvorledes slike prosesser kan forekomme – så viser fraværet av arbeidsmodeller hvor uutviklet disiplinen er. (1988, s.v)

En sentral forutsetning for behovet for integrasjonen mellom nevrofag og humanfag er argumentasjonen om at våre mest brukte psykologiske forståelsesmåter av både folkelig og vitenskapelig art fører med seg dype illusjoner om oss selv, en form for iboende patologi også i vår normale fungering. Patricia Churcland, som har frembrakt innovasjonen ‘nevrofilosofi’, skriver at begrensningene og manglene i vår vitenskapelige og folkelige psykologiske menneskeforståelse viser seg sterkest i og med problemene knyttet til å få mening i de paradoksale tilstandene en kan observere hos nevrologiske pasienter. Slike observasjoner har for henne vært en avgjørende avsløring av hvor mangelfull vår ordinære psykologiske menneskeforståelse virkelig er, og hvor lite vi vet om de reelle prosessene som underligger menneskets utforming av opplevelse og atferd. Hun hevder at så lenge hjernen fungerer normalt, kan manglene i sunnfornuft-referanserammen når det gjelder å begripe det menneskelige være skjult for for oss, – men med en hjerneforstyrrelse så avdekkes sunnfornuftteoriens mangler. (1986, s.223)

Sachs’ prosjekt

Nevrologen og litteraten Oliver Sachs er kanskje mest kjent for sine eksotiske kasus-beskrivelser av nevrologiske pasienter med oppsiktsvekkende symptomer og dysfunksjoner. Ene og alene tittelen ‘Mannen som tok feil av sin kone og en hatt’ på Sacks mest kjente bok fra de siste årene (norsk utgave ) var tilstrekkelig til å vekke mer oppsikt enn selve bokens innhold greidde. Det er ingen tvil om at Sacks både har litterære og popularisator-kvaliteter som gjør han mer enn fortjent til den anerkjennelse han har oppnådd de siste årene. Hans faglige innsats har ikke i alle kretser blitt verdsatt like høyt. Boken ‘Oppvåkninger’ sies å ha fått en kjølig mottakelse og en mutistisk respons i fagmiljøet. Men etterhvert har nok antipatien mot kasushistorier mildnet seg noe i de nevrofaglige miljøene – så til tross for et dubiøst vitenskapelig omdømme har Sacks kasushistorier og hans refleksjoner i forhold til dem etterhvert fått den oppmerksomheten de fortjener.

I sine viktigste arbeider (1987, 1991,1993) fremgår det med all tydelig at Sacks betrakter sin innsats innenfor nevrofagene som et ledd i fremveksten av en avansert kritikk av den moderne teknisk-reduktive og biologiserende nevrovitenskapen. De siste par tiårenes voldsomme og revolusjonerende vekst i nevrovitenskapelig kunnskap må ifølge Sacks utsettes for en systematisk ‘humanistisk transformasjon’ for å bli aktualisert på de ulike praktiske områdene innenfor menneskebehandling der den synes å kunne være til nytte. Sacks har i snart tre tiår argumentert for viktigheten av å føre nevrofagene og nevrologien mer i retning av en ‘human-nevrologi’ som ikke utelukkende er grunnet på tenkemåtene i ‘den upersonlige nevrologiske vitenskapen’. Sacks ser midt i den teknologiske og empiriske framgangen i nevromedisinen samtidig andre mer negative tendenser. Han mener at det også gjør seg gjeldende en ‘intellektuell regresjon’ overfor menneskelige realiteter om nevrologien aldri kan abstrahere eller eksperimentere seg vekk fra. Vi er, sier han, overutviklet når det gjelder teknisk-mekanisk intelligens innenfor nevrofagene. Evnen til å bygge bro fra den objektive hjernen til den levde virkeligheten, den enkelte personen og hans subjektive hjerne, er derimot svært mangelfull. Sacks mener at mye av den dualismen som nærmest vokser fram av moderne hjernevitenskap som hos Sherrington, Penfield, og Eccles, skyldes at disse forskerne baserer sin forskning på mekanistiske begreper om nevral funksjon som går helt tilbake til Descartes og hans res extensa. Når nervesystemet forblir en klassisk maskin, så fremkommer de dualistiske tilnærmingene med nødvendighet. Slike begreper om nevral funksjon skaper en kløft til humanfaglige begreper som mentalitet, intensjonalitet, personlig identitet. Dualistismen hindrer oss i å utvikle adekvate begreper om det nevrale-mentale i dets enhet. Sacks mener at vi har behov for en ‘ny nevroanatomi, og ‘en ny nevrofysiologi’, den klassiske nevrologien er inadekvat med sitt forenklende syn på menneskehjernen som oppdelbar i systemer og komponenter. I en kommentar til den intellektuelle innsatsen han har lagt ned i arbeidet med en humannevrofaglig tilnærming hevder Sacks at hovedvanskene ikke ligger så mye i å få tak i de nye ideene, men heller å komme seg fri fra de gamle ideene og tankevanene. Sacks referer til Spinoza som mente at dersom man forstår det kroppslige i dets fulle kompleksitet så forsvinner behovet for å konstruere ikke-kroppslige størrelser og prinsipper. I dag er nevrobiologien i ferd med å nå dette kompleksitetsnivået i forståelsen av det nevrologiske og dermed overflødiggjøre dualismen. Den klassiske filosofiens fastlåste dikotomi mellom res extensa og res cogitians settes i bevegsle av en ny brobyggende substans mellom det opplevde-åndelige og det materiell-mekaniske: man kunne bruke uttrykket ‘res nevrologica’ for denne tredje substansen. Sacks (1991) viser nettopp til biologen Gerald Edelmans arbeider de siste 15 årene som en illustrasjon for vårt nye begrep om nervesystemer. Edelmans hjerneteori er et radikalt brudd med de filosofiske og psykologiske tilnærmingene som har dominert studiet av hjernen i løpet av vårt århundre. (Rosenfields 1991,s.325) I Gerald Edelmans teori utvikles et nevrofaglig grunnlag som forklarer hvorfor hvert menneske er helt enestående, hvor både vår oppfatning av verden og tenkning er skapende prosesser – hvorfor vi er determinerte og frie på samme tid – og hvor lite og mye vi er påvirket av våre gener og vår livshistorie. Utviklingen av det individuelle selvet er forankret i det individuelle nervesystemets utvikling og læring i ontogenesen slik dette avspeiler hvert individs livserfaring. Nervesystemet veves i utviklingsforløpet sammen med individets livsverden, erfaringene inngraveres i nevrale systemer og kart, slik at det til slutt blir ens eget individuelle og biologisk-biografiske nervesystem. Sjelen eller psyken svever ikke omkring i en eller annen forbindelse med en hjernemaskin – nervesystemet er personalisert og mentalisert gjennom sin utvikling som er identisk med hver enkelt persons biografi. Vi lærer å bli individer i en samtidig psykologisk og nevrologisk lærings-prosess – sjelen og nevrologien smelter endelig sammen i denne nye Edelmannske hjernevitenskapen.

Sachs lanserer (1987) ideen om en mer personlig nevrologi, en art ‘identitetens nevrologi’ i tråd med Lurias tidligere begrep om ‘romantisk nevro-vitenskap’. Det er oppdagelsene av kompliserte nevroatferdsmessige tilstander med en ‘plastisk struktur’ som ikke fullgodt lar seg beskrive gjennom avgrensete svikt/mangel/skade analyser og objektive prosedyrer i laboratoriet og hos nevropsykologen, som danner bakgrunnen for Sacks’ ønske om en mer humanistisk nevrologi. Denne vil kreve integrasjon av humanvitenskapelige og nevofaglige tilnærminger i form av ‘merkverdige beretninger’ om ‘fremmedartede skikkelser’.

Den nye og integrert hjerne-psyke vitenskapen som Luria-Vygotsky skolen etablerte i Sovjet under og etter 2.verdenskrig representerer ifølge Sachs nettopp utkast til en ny type personalistisk nevrologi som bryter opp fra den rigide og mekaniske nevrologien i retning av en mer åpen og romslig human-nevropsykologi. Vestlige nevrovitenskapelige miljøer har da også i en viss utstrekning hatt store vansker med å ta opp i seg og føre videre Lurias kvalitativt-hermeneutiske human-nevrologi. For Sacks er det det faglige og menneskelige møtet med ofrene etter encephalitis-epidemien i tiden like etter første verdenskrig som førte med seg innsikten om at det er nødvendig med en fullstendig nyorientering i nevropsykiatrien Slike forstyrrelser som denne epidemien så voldsomt demonstrerte muligheten av krever ifølge Sacks en dobbelt-tilnærming, en metode som kombinerer biologi og biografi. Sacks foreslår allerede i Migrene-boken sin (1991) denne dobbelt-metoden, som han så utvikler videre i ‘Oppvåkninger’ på 70-tallet. (1991)

Nevroantropologi

I en senere artikkel om ‘Tourette’s syndrom: En menneskelig lidelse’ (1993) retter Sacks på nytt søkelyset mot forskjellen mellom det Luria kalte klassisk-vitenskapelig og romantisk-vitenskapelig tilnærming til mennesker med nevrologisk baserte forstyrrelser. Luria utviklet sitt romantisk-vitenskapelige perspektiv i nær kontakt med pasientenes egen opplevde virkelighet i tilknytning til hjerne-forstyrrelsene, og han lot også pasientene selv tale i sine kasus-fremstillinger. Dette er noe som helt forsvinner i ordinær utforskning av hjerneskadete mennesker. Som en Touretter sier uttaler –

det er flott stoff de presenterer, men det gir meg ingen ide om hvordan Tourette’s egentlig arter seg’. (Sachs 1993, s.)

I forordet til boken ‘Ikke tenk på apekatter’ (1992) skriver Sacks at vi har for få fortellinger ‘fra innsiden’, fortellinger som sier noe om hvordan det er, hva det betyr å være Tourette, å leve med Tourette syndrom her dag og hvert minutt av ens liv – hvorledes andre reagerer på Tourette, og hvordan personen selv kan komme overens med sin tilstand. Subjektive fortellinger er viktige, sier Sacks, fordi de viser alle de forskjellige måtene som Tourette syndrom kan påvirke et menneske – det er aldri likt hos to personer, og i motsetning til en reduktiv patologiserende oppfatning er Tourette aldri bare negativt for personen, det kan også være en ressurs og en gave. Sacks mener at den moderne hjerne-forskningen i selve sin tilnærming og begrepsdannelse ignorerer vesentlige kvalitative og menneskelige aspekter av disse forskjellige tilstandene som vi har blitt gjort kjent med – man nøyer seg med det han kaller ‘tynne og reduktive formuleringer’. Han mener at en nevrofaglig tilnærming til menneskelige forstyrrelser krever ‘fyldige beskrivelser’ av det eksistensielle landskapet som nevroforstyrrelsen inngår i og stifter. Sacks dobble biologi-biografi metode sikter mot en ikke-mekanisk beskrivelse og behandling av en menneskelig tilstand, de humannevrologiske forstyrrelsene må oppfattes som distinkte og helhetlige menneskelige tilstander eller væremåter, ‘atferdsmessige former’. Det finnes innenfor menneskehjernens generative muligheter en stort register av slike ukjente og halvt kjente psykologiske og eksistensielle landskaper som ligger utenfor grensene for vanlig opplevelse. Og som det både for ofrene og for deres nærmeste er viktig å avmystifisere og gjøre kjent slik at de kan leves på mest muig bevisste og konstruktive måter. Sacks fører videre Lurias romantiske nevrofaglige stil i sine utviklete kasus-historier, som aldri er enkle ‘patografier’ der fremstillingen av sykdommen fullstendig skygger for eksistensen. Sakcs sier at ‘eksplikasjonen og forståelsen av komplekse nevrale og psykiske funksjoner (og deres forstyrrelser) krever detaljerte og non-reduktive fremstillinger’. (1991, s.xxxvii) Den doble metoden med biologi-biografi innebærer at data, fakta og kasus smeltes sammen med bilder, likheter, analogier, metaforer – hjelpemidler som kan gjøre det fremmedartete og annerledesheten kjent og gjenkjennbar for oss, det utenkelige tenkelig – en nevrologisk forståelse som sammenligner de fremmede og forstyrrete ‘atferdsmessige formene’ med de måtene å være på som vi kaller for normale. Sachs minnes tilbake til de store nevroforskerne i forrige århundre. De var nærmere det han omtaler som virkelige ‘humannevrologer’ med sterk visshet om kompleksiteten i menneskets opplevde realitet midt oppi de nevrologiske affeksjonene og skadebildene. I et humannevrologisk perspektiv må nevrologi, subjektivitet og opplevelse bindes sammen. Menenskehjernen er alltid en første-persons subjektiv hjerne som lider, opplever og forsøker begripe seg selv på samme tid innenfor en konkret livspraktisk sammenheng med andre mennesker..

I en humannevrologisk tilnærming kan ikke observasjonene begrenses til det snevert patognomiske og diagnostiske – med opplevelsesevnen hos forskeren og klinikeren innesperret i fikserte DSM-/ICD-kriterier. Innenfor et humanistisk-nevrologisk perspektiv forsøker man å se alt som gjør hjerneforstyrrelsen til et menneskelig fenomen og faktum, hvert eneste fenomen med menneskelig relevans som opptrer i den aktuelle tilstanden eller lidelsen.

I virkeligheten møter nevrologen alltid det konkrete mennesket med en individuell identitet. Dette møtet burde gi nevrovitenskapen grunnleggende observasjoner og ikke-reduserbare data om hva det vil si å eksistere som menneske med et fungerende eller dysfunksjonelt eller ikke-optimalt fungerende nervesystem. Det menneskelige nervesystemet og menneskehjernen er ikke bare et objektivt og mekanisk system som kan rammes av patologier som kan diagnostiseres som syndromer og behandles teknisk-medisinsk. Menneskehjernen kan ikke bare fremstilles i mekanisk-fysiologiske termer, den inngår i en levd individuell biografi, alle nevrologiske syndromer finner en individuell ‘personalisert’ skikkelse og fremstår sammenvevd med den levde individualiteten. For forstå syndromet må man forstå personens levde individualitet, og for å forstå personen må man forstå hans syndrom. I en humanistisk hjernevitenskap må biologi og biografi møtes, sier Sacks.

Menneskefagene i hjernens tidsalder.

Vi må være forberedt på å forlate laboratoriene, klinikken og de kunstige observasjonssettingene som dyrkes i moderne hjernevitenskap og som er utformet for å abstrahere fra opplevelse og livssammenheng. En humanistisk hjernevitenskap krever at vi returnerer til grunnleggende observasjoner som lar oss se hvordan menneskelivet leves av den som er rammet av hjernens sykdommer. Sacks frykter for at midt oppi begeistringen for fremgangene i den harde vitenskapen om hjernens affeksjoner, så mister vi lett synet for hele det menneskelige bildet. Vi glemmer dermed at nevrologiske affeksjoner aldri bare er sykdommer, men også kan og bør forståes som måter å eksistere og leve på. For å forstå på denne måten må vi kunne forlate klinikken og laboratoriet. Som deltakende observatør må vi også kunne begi oss ut i det menneskelige landskapet og møte den nevroaffiserte aktøren midt i hans eller hennes livsutforming. Da vil vi se at tilstander som f.eks. Tourette/Asperger/Hyperaktivitet/Tvangsforstyrrelser ikke bare har en nevroanatomi, men også en nevroantropologi som er minst like viktig og vitenskapelig. En slik nevroantropologi møter ikke lidelsene gjennom ensidige patologiserende begreper om ulike forstyrrelser produsert av dysfungering i hjernen, men som komplekse mønstre eller former for menneskelig atferd og opplevelse som kan ha tilknytninger langt tilbake både i ontogenese og fylogenese. Nevrologiske tilstander er aldri heller noe som er avgrenset til personen og hans hjerne, men de brer seg utover og involverer andre mennesker og deres reaksjoner. De nevro-betingete syndromene kan ikke utforskes og forståes som knyttet til de som er berørt som om disse eksisterer i isolasjon. Tilstandene har uunngåelig sosiale følger og omfatter disse følgene som del av seg selv; tilstandene er komplekse utvekslinger mellom person og omverden og omfatter ved siden av nevrologien også menneskelige og eksistensielle forhold. Sacks mener at det er avgjørende at observatør-tenkeren forholder seg til hele dette bildet og ikke bare en opphopning av symptomer, atferder og testfunn som tilskrives en forstyrret og adskilt hjerne. Hele bildet er personens fulle identitet i og med lidelsen. Ved å bringe inn dette nevroantropologiske perspktivet må man være villig til å utforske det berørte individet i samfunnet, med andre mennesker og deres innfløkte responser på og holdninger overfor avvikene og annerledeshetene. De enkelte lidelsene representerer særskilte vinduer mot hva det betyr å være menneske og leve som biologisk menneske i en menneskeskapt verden.

Sacks’ innsats for å utvikle en humannevrologisk tenkemåte har dermed også et annet viktig aspekt. Dagens splittelse mellom nevrofag og psykologi fører sammen med den voldsomme fremgangen i diagnostisk teknologi med seg det en kan kalle en epistemologisk ‘barbarisering’ av mennesker med hjerneforstyrrelser. For vår tid er denne umenneskeligheten innenfor kunnskapens domene et presserende problem; vi kan ikke lenger utstøte hverandre gjennom å gjøre de som faller utenfor og fungerer annerledes til en form for ikke-mennesker. De tidlige grekerne løste i sin tid problemene på en grei og paradigmatisk måte; folk med en tale de ikke forsto ble ikke regnet for fullverdige mennesket og ble kalt barbarer og satt utenfor deres samfunnsmessige fellskap. Slik unngikk og løste grekerne et av sine menneskeproblem: gjøre de brysomme og språklig fremmede til noe ‘annet’ som en ikke trengte å forholde seg til. Vi oppnår noe tilsvarende i dag med å gjøre nevrofagene til reduktiv-teknisk viten om det som er annerledes, den patologiske og den skadete hjernen. Dette er en kunnskap som nesten fullstendig utelater forbindelsene til den normale og opplevende menneskehjernen i ditt og mitt hode.

Avsluttende kommentarer

For Sacks er det avgjørende nye at utformingen av gode eller iallefall bedre løsninger i den aktuelle situasjonen er promotering av det vi kan kalle humannevrologisk forskning.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s