«Er det alltid bra å skulle være den som er best, den som vinner?» Om vinnere og tapere i det ‘deregulerte’ samfunnet, den nedvurderte kunsten å være mislykket og ikke minst det verdifulle ved ikke å få ting til, å tape, gå på nederlag, oppleve fiasko og komme aller sist i mål, tape eller ikke tape.

the-only-thing-im-addicted-to-is-winning-this-bootleg-cult-arrogantly-referred-to-as-alcoholics-quote-2
Et godt eksempel på amerikanisert vinnerideologi; like patologisk og livshatende som Sheen selv har vist seg å være.

«Og i det nakne lyset så jeg
Ti tusen mennesker, kanskje fler
Folk som prater uten å snakke
Folk som høre uten å lytte
Folk som skriver sanger som stemmer aldri deler.» (Simon and Garfunkel)

Innledende bemerkning:

success-road-to-shutterstock_100931980I lengre tid har jeg, både i tankene og i måtene jeg lever på vært opptatt de ideene denne artikkelen handler om. Jeg har aldri kunnet legge dem vekk; fordi de så åpenbart er viktige både – for meg som et enkeltstående sosial person og i de større samfunnssammenhengene der ute.

Det er nærmest som de nekter å bli lagt vekk eller feies inn under våre lure selvbeskyttende matter, inn blant reegjerlige partikler av sosialt støv eller sosiale smuler; de tar seg inn, er tilstede og sniker seg inn i diskusjoner eller ting jeg kan observere i det daglige mediabildet og livet ellers. De her blitt påtrengende sentrale for hvordan jeg oppfatter meg selv som person, hvem og hva jeg vil være, for mitt sosiale nærvær – hvordan jeg har innrettet hele mitt liv og forholdt meg til andre mennesker? Særlig handler det om det vi med en underlig forlegenhet kaller såkalte ‘tapere’ – og et ledsagende uttrykk ‘utenforskapet’ – som fungerer som ledsagende betegnelser som for meg og som av dype grunner utgjør den mest verdifulle siden ved min mellommenneskelige forankring utenfor den nærmeste familien.

‘Tapere’?

For det er nettopp det disse ideene handler om; om vårt samfunns og vår egen nære personlige sortering og graderinger av alle slags store og små menneskeforskjeller. Naturlige og/eller menneske- eller samfunnsfrembrakte – sm blit til forsskjeller mellom oss til vinnere og tapere. De som lykkes og de som halvlykkes og de etterhvert altfor mange som mislykkes i lille og store sosiale spillet som  våre moderne samfunn og personlige liv handler om. En formidabel sosiokulturell tvangslidele som har betydelige negative følger i og for hele samfunnet fungering; Sortering ikke til å leve eller dø, men ril å være den synlige støyende ‘eneren’, vinneren eller taperen eller den bortkomne og usynlige.

Bildet har i det siste fått en humoristisk side; i det skruppelløse oppmerksomhetssamfunnet fremstår til og med en entusiastisk gjeng ‘falsktapere’ som skaffer seg medial oppmerksomhet fordi noe har gått galt eler kræsjet i livet deres. Oppmerksomhet får de, samfunnets nedgraderte tapere er de ikke – selv om de må sone med pallespikring i fengsel mens sponsormillior triller inn på bok.

 

Det solidariske samfunnet: Hvorfor er det så viktig som politisk program og prosjekt?

For meg er en helt uomtvistelig sannhet at det er møtene med og deling av verdier og ressurser med alle ‘mine tapere’  – sosialt og personlig havarerte mennesker i alle varianter ute i ‘det store stilleNorge’ – alkohol- og stoffmisbrukere, uteliggere og hjemløse som jeg selv en periode har vært, på ei Oslogate med tiggerkopp) sårbare, stolte og skjeive psykiatriske pasienter, og –  ikke minst –  et enormt nettverk av venner som er evnemessig tilbakesatte og utviklingshemmede – alle disse ‘tapermenneskene’ som har gjort livet mitt såpass rikt som det har vært. Det er nesten som om et liv på den norske skyggesiden i mange tilfeller og i menneskelige forstand foredler folk som havner der.  Tross påkjenninger, fornedrelse som folk skulle og ofte kunne vært spart, i allefall noe for.

Også i politisk-samfunnsmessig forstand er den vedvarende  og dype ‘vemmelsen’ jeg føler overfor et stadig mer og mer halseløst amerikanisert suksessdyrkende og taperforaktende samfunn  – med fremtredende ganske usympatiske ‘norsk-nasjonale’ trekk – styrende for mine engasjementer i og for samfunnet.

Som stadig flere og viktigere undersøkelser viser, er Norge og alle andre moderne-vestlige velferdssamfunn med stabile politisk-statlige-velferdsmesige ordninger og arrangementer gjennomgående gode og trygge å leve i. ‘Alle mennesker ønsker å leve i slike samfunn’, det demonstrerer fremveksten av den store Europeiske imigrasjonskrisen nesten altfor tydelig.

All aktuell samfunns- og politisk kritikk starter i dette faktum. Annet er å skyte langt over mål. Men vår Norske samfunn er også i bevegelse, og noen av de endringene vi ser er til å få store bekymringer av. Jeg vil gjøre alt jeg kan for å bevare et moderert og egalitært likhetssamunn, som evner å sette av alle slags verdsettende og vekststøttende sosiale landskaper, arenaer og rom for de utallige og mangfoldige ‘menneskelige variasjoner’ som har sine liv i Norges lys-og skyggesider.

Likhet som metode i alle former for ‘menneskers behandling av mennesker’

Som en bisetning – jeg tror at jeg med min ‘psykologiske likhetsmetodikk’  (psykolog-pasient står under behandlingen i utgangspunktet fullstendig likt, både personlig, sosial og verdimessig – og det faglige må holde oppe og formidle denne likhetsrelasjonen helt konsekvent i hjelpeprosessen) har hjulpet mange temmelig utslåtte sosiale skikkelser til å oppdage sine egne menneskelige verdier og ressurser. Dersom det holder å si all god psykososial behandling ender opp med pasienten som egenbehandler og sin egen terapuet, da er det desto viktigere å praktisere en finstemt likhetsmetodikk i rollen som fagekspert. Norske psykologer, leger, psykiatre flest har i våre dager en temmelig bevisstløst forhold til de indre likhets/makt-utfordringene i det behandlingsarbeidet de holder på med, noe som forringer hele hjelparbeidet. Jeg kjenner dessverre bare noen få metodebevisste likehetspraktikere etter alle mine år i Sogn og Fjordane – men de er på  sin side svært gode og reflekterte likhetsbehandlere (som f.eks. Harald Munkvold).

Vi trenger fortsatt ‘uamerikanske’ fagfolk som tør og evner å praktisere gjennomtenkte behandlingstilnærminger som går godt sammen med grunnleggende norsk solidarisk likhetskultur. Dessverre ser en fremdeles f.eks. i Sogn og Fjordanes behandlingsinstitusjoner, mye tildekket og unødvendig psykiatrisk maktutøvelse, under det som da egentlig blir skadelig behandling og hjelp.

Disse taper/vinner tankene blir nok i tillegg aktualisert av den personlige helsesituasjonen jeg har havnet i. Livstruende kreftsykdom med forestående død skaper en massiv nederlagssituasjon – redusert livskvalitet, en rekke tap, fornedrelser og funksjonsbegresninger og nedstettelser. Kroppslig er jeg over 10 måneder blitt minst 10-20år eldre, da er ikke spesielle mangler og plager tatt med. Biologiskkroppslig mht kraft, gange, balanse osv. er statusen min omtrent  som for en mann midt i 80-årene. Jeg er på grensen til ikke å kunne ivareta mange normale ADL-funksjoner. Jobb er utelukket i ethvert henseende. Jeg er kanskje først og fremst syk, men selve situasjonen inviterer meg til å tenke over livets mange fornedrelser, nederlag, tap, mislykkethet. Mange slike kommer jo ikke av seg selv, ofte er de en følge av andre harde slag livet gir – slik som sykdom i mitt tilfelle. Pga. sykdomssituasjonen har jeg heldigvis mange støttende ordninger rundt meg som fanger opp og minsker taperfølelsen. Det er ikke tilfelle i mange andre alvorlige nderlags- og tapssituasjoner folk gjennomgår. Det som gjør situasjonen min interessant er at jeg har begynt å se positive og verdifulle sider ved denne nederlagstilstanden jeg befinner meg i.

Taper-transcenden: nederlag og tap som ressurskilde

3d human climb in a red arrow for success
Taperoverskridende prosesser, som vokser frem hos personer i tapstilstander

Den trigger en slags indre styrke, en ‘tape-transcendens’ eller ‘taperoverskridende opplevelse og holdning. Undersøkelser av utallige former for nederlag i livet har demonstrert at dette overraskende ofte opptrer hos mennesker som havner i overveldende motgang og tap – vokser på det samtidig som de forsøker å holde hodet over  vannet. De oppdager og finner ressurser, styrke, verdier, innstillinger i seg som tidligere har vært latente og ubrukte. Sovende krefter. Midt oppe i elendghet oppleves dette som en annen slags glede, en befriende indre åpning av deg egne tilværelsen mot andre verdier. For mange blir nederlaget det som setter ny retning i livet, mange starter rett og slett på en slags ‘nytt liv’ etter en personlig ‘gjenfødelse’. Nederlaget trigger en opplevelsesmessig ‘omvendelse’ som de antikke grekerne kalte ‘metanoia’ eller en indre åndelig omvendelse. Livet ikke bare kjennes som nyfødt og nystartet, det spirer og flommer over av en ny energi og visshet om seg selv og hva det vil utrette. Å tape blir å vinne, men på en helt annen slags måte enn hverdagens terningskast 4-5-6 som er det vi teller vår moderne lykke i.

Om man i det minste i sin egen ‘besinnede tenkning’ eller ettertanke kan legge vekk livsterningene og telle annet enn på disse 6 arme lykkeprikkene – mitt barnebarn HansLeon ville ha flere prikker på teningen her en dag – da kan det å oppleve et gjennomgående nederlag og tap i livet på et menneskelig plan være en annen slags seier, triumf, overvinnelse, noen steg fremover på en personlig livstrapp og som er ens egne steg heller enn steg på en halvfremmed og utvendig satt livstrapp. Som den enkelte selv må finne ut av, jobbe frem av seg selv og eget indre liv, fordi de egentlige seirene som livet bygges opp gjennom og holdes frem via egentlig kommer herfra.

Jeg  stiller meg spørsmålet:

Er vi som samfunn og personer i ferd med å bli et ensidig og blindt vinnerdyrkende og suksessorientert samfunn? Mister vi sansen for, blikket for hele den fascinerende og omkalfatrende bredden av det fullt-menneskelige, av at livene våre og livet i det hele rommer og må romme nederlag, tilbakegang, fiaskoer, tap, mislykking, perioder og stunder der vi fungerer dårlig, ikke strekker til og faller utenfor? Forholder vi oss på reelle og virksomme måter til bredden av det menneskelige på en produktiv måte, der det utover et absolutt null på livets lykketerning kan komme noe av verdi for oss ut av tap og nederlag og mislykking? Et samfunn som ikke vil eller forstår å kjennes ved og ta vare på alle de utallige som hangler og ikke når opp, sine tapere er dømt til å være et halvveissamfunn som mer og mer halter seg framover på en fot.

Og at også denne siden mørkere og vondere siden ved livet er bærer av viktige verdier, læring og visdom som vi trenger for å kunne leve fullverdige, ekte og gode liv? Det er ikke nok at vi slår slike hendelser opp i media når en eller annen halv- eller helkjendis har ‘gått på veggen’ eller er rammet av alvorlig sykdom. Som regel dreier slike oppslag seg om en slags sosialpornografi eller falsk og idylliserende heroisering der folk kommer seg opp og gå igjen, uten at de bredere og dypere verdiene som det nederlagsmessige og tapene rommer blir skikkelig reflektert over. Det handler om mye mer enn at vi til en viss grad innrømmer at slike mørkere ting hender av og til og derfor er en side ved livet. Vi må også kunne ta dem innover oss på ordentlig alvor og la dem spille en vesentlig rolle i måtene vi innretter og lever vårt liv med oss selv som individer og i hele vår samfunnsmessige tilværelse.

Et samfunn har naturligvis mange formål, politiske, økonomiske, administrative, økologiske. Men det handler alltid om hvorledes de menneskene som lever livene sine i det opplever sin tilværelse, på flere plan. Vår samlede opplevelsesmessige situasjon definerer på flere vis selve samfunnets karakter. Dersom den offisielle versjon av hva et samfunnsliv handler om halverer vår opplevelsesmessige situasjon og ser bort fra og eliminerer de mørkere sidene, som handler om nederlag, tap, mislykking, å falle utenfor – da er det noe galt på ferde.

Forskjelllssamfunnet er ikke bare ‘forskjeller’. Det skader den sosiale og menneskelige velferden

De tankene jeg diskuterer i artikkelen er selvfølgelig svært viktige på for oss som enkeltindivider, og ikke minst når det gjelder å oppfatte karakteren til det samfunnet vi lever i. Dessverre har vi i det norske samfunnet, som i andre vestlige samfunn – på godt og vondt blitt sterkt påvirket særlig av fremtredende trekk i amerikansk kultur, verdier og samfunnsforhold. I i kjølvannet av denne halseløse verdimessige sosiokulturelle ‘amerikaniseringen’ har det norske samfunnet mer og mer blitt preget av og kommet ut å kjøre med patologisk suksessdyrking, hodeløst kjediseri og sykelig vinnerkultus som tidvis går av skaftet. Måten vi innretter og strukturer behandling på, våre prioriteringer og ‘støtpunkter’ preges at tekniske teknemåter, medikalisering, ekspertise-mystikk og andre praksiser som forringer kvaliteten i vår psykososiale og menneskelig behandling; også den medisinske siden rammes kvalitetsmessig.

2366139
De blå-blå vinnerne igang med å dele samfunnets ressurskake; hvem får mest i årene som kommer? Er det jevne vanlige arbeidsfolk eller er det folk som spiller på børsen?

Disse samfunnstrekkene har en haug med uheldige og negative virkninger i det norske samfunnet og på folks forhold til seg selv og hverandre, noe man kanskje sterkest merkes i yngre generasjoner. Det norske samfunnet er i hovedtrekk fremdeles et godt og trygt samfunn og leve i for de fleste. Men uten at vi er mer oppmerksomme på de forholdene denne artikkelen setter søkelyset på, kommer det uunngåelig til å bli utvikle seg på en dårligere måte  på i viktige henseender i tiden som kommer. Vi må være særlig på vakt overfor de påfunnene og politiske tiltakene som vår politisk-kulturelle-økomiske elite driver fram. Nå i spann med en blå-blå regjering høy på seg selv, som knapt har begreper om hvilke skadevirkninger en enøyd prestasjons- og vinnerideologisk tankegang og ledagende politiske tiltak kommer til å ha i det norske samfunnet.

10352607_10203854704944944_9118931910795270198_n
En ekte ‘vinner’, som tross fysisk tilbakegang opprettholder mest mulig av sin verdighet og fungering. Min avdøde far sa en gang under en spasertur like før han døde at det var snakk om å møte alderens tilbakegang med verdighet og ikke la seg fornedre av tapene.

I skyggen av betenkelig trekk i samfunnsutviklingen vokser det fram et problematisk ‘utenforskap’ når det gjelder det å ta del i arbeidsliv og andre sider ved samfunnslivet, og en slags halveis uartikulert taperfølelse i store deler av befolkningen.

Det er mulig at den ugunstige utviklingen vi ser i moderne samfunn når det gjelder utbredt ‘anomi’ (verdimessig desorientering) og økende diffus mental sykelighet er forbundet med disse trekkene i   våre samfunn. Statistikkene over mentalhelseproblemer går jevnt oppover, særlig i de yngre gruppene med fremkomst av stadig nye typer mentale forstyrrelser. En økende antall yngre faller ut av skole og arbeidsliv som følge av en slags deltakelsesvegring; av og til kan det se ut som om 25 åringer har en følelse av at livet deres er ‘ferdiglevd’ omtrent før de har begynt på det. Særlige synes ungdommers identitetsforstyrrelser og utbredelsen av sosialangst- og depressive lidelser å henge nært sammen med desorientering og verditap og forskjells-struktureringen av moderne samfunn når det gjelder tilgang til ressurser og sosial oppmerksomhet.

Artikkelen som følger gir seg ikke ut for å være noen systematisk diskusjon av vinner-taper problematikken mange sider. Den er heller en slags skisse av idesammenhenger som vi alle bør tenke gjennom og ta stilling til, fordi de betyr mye for oss og våre nærmeste. Den er tenkt å skulle gjøre oss bedre istand til selv å ta del i og bidra til vinner-taper diskusjoner på egen hånd.

Vinnere og tapere i forskjellsamfunnet: Noen sentrale ideer

I maursamfunnet går nok det hele ganske ‘automatisk’ for seg, styrt av ukjente og kjente økologiske, biologiske og fysiske lover. Det finnes riktignok en maurdronning som spiller en sentral rolle i samfunnet, men hun plukkes nok ikke ut gjennom valg gjort på politiske maurmøter.

Like automatisk er det ikke i menneskesamfunnet. På godt og vondt. Derfor har vi utviklet og lært oss å bruke politiske mekanismer og prosesser for å innrette livsforholdene slik at de er til fordel for og virker godt for samfunnets medlemmer. Vi lager oss ideer og begreper for å forstå og møte de utfordingene vi står overfor, og løse de best mulig og i felleskap. det kan være krevende, fordi det som virker bra for noen kan virke dårligere for andre. Det er hele tiden snakk om å søke gode balansepunkter slik at løsninger er gode for flest mulig og skadelig for færrest mulig.

På det personlige planet må vi alltid gjøre små og store vurderinger, av verdimessig, moralsk og praktisk karakter, og forsøke å innrette eget liv og større sosiale forhold slik at de fungerer på gode måter for oss selv og flest mulig andre.

Vi kan derfor ikke være mennesker, og leve i et menneskelig samfunn, uten å slutte oss til ideer og begreper og tenke nøye over hva vi gjør med hverandre og hvordan vi behandler hverandre. Ikke bare som individuelle aktører og personer, men også i større samfunnsmessige sammenhenger. Et menneske er et sosialt vesen, vi er også et politisk og moralsk vesen som spiller en liten eller større rolle ute i samfunnet.

427167_4362328893298_374643405_nEt av vår tids store spørsmål er forbundet med det å vinne og tape, det å lykkes og det å mislykkes i livet og i samfunnet. På dette området er det mye for oss alle å tenke skikkelig gjennom og nå frem til vel funderte standpunkter. Mye av den offisielle poltikken i samfunnet handler om disse tingene eller har følger for dem. Det handler også om oss og vår egen personlige og individuelle situasjon, der vi i større eller mindre grad er vinnere og tapere i ulike sammenhenger. En viktig grunn til at hver og en av oss må tenke gjennom vinner-taper problemene er at vi på nytt er i ferd med å utvikle et forskjellssamfunn der noen stikker av med samfunnets ressurs og økonomiske kake mens andre må nøye seg med stadig mindre stykker. Forskjellssamfunnet har ifølge sentrale samfunnsforskere store ugunstige og negative virkninger på vanlige folks livssituasjon, helse og forhold til selv og andre. Det snakkes om fremvest av sosialt dysfunksjonelle holdninger og kognitivt-sosiale atferdsstrategier – bl.a. betegnet som ‘affluenza’ eller ulike former for sosiale og yrkesmessig deltakelsesvegringer.

 

Som med de fleste andre ting, kommer det å vinne og tape, det å ville vinne og det å oppleve å tape, i minst to utgaver. En god som godt lar seg samordne med andre ting i et god tilværelse og et velfungerende og godt samfunn. Og en dårligere, som gjør skade på samhørighetsprosesser og omsorgsforholdene i samfunnet.

Det er snakk om en vinnerdyrking som fremmer uheldige former for selvpromotering og egoistisk selvsentrert atferd. I seg selv er det positive og negative ting både ved det å vinne og tape. Men i vårt vinnerdyrkende samfunn er det mye sjeldnere at vi greier å se verdien av taper-problematikken for oss som mennesker og for samfunnet som helhet. Vi ser heller ikke faremomentene ved vår ensidige og lett gjennomskuelige amerikansk-inspirerte suksess- og vinnerdyrking.

Finnes det noe verdifullt i å mislykkes, å tape?

Nederlags-, mislykking- og taper-erfaringer kan ha stor moralsk, menneskelig, psykologisk og sosiokulturell betydning og verdi. Derfor må vi sørge for at de ikke blir oversett eller skyves til side, tilsløres eller forties. Vi må aktivt trekke dem fram og gi dem den sentrale plassen de fortjener i en helhetlig menneskelig sammenheng. Vi kan ikke oppdra våre barn uten å ta nederlags- og tapererfaringer i betraktning og forsøke å innarbeide dem i en sammenheng som gjør at de får verdi for de som opplever dem. Vi kan ikke ha en sunn idrettssektor eller samfunnsøkonomi uten å ta inn over oss de mange som aldri lykkes, som ikke får ting til eller mislykkes. Dersom vi ønsker et samfunn uten et stort ‘utenforskap’ og en stor ‘taper-andel’, da må disse problemstillingene taes på en mye alvorligere måte enn det vårt samfunn gjør i dag.

314343_4362353653917_658946202_nI vårt moderne ensidige og overdrevne jag etter å lykkes og oppnå suksess blir vi lett blinde for og har vanskelig for ta inn over oss tapererfaringenes spesielle rolle og mening. Ikke minst vet vi ikke hvordan vi kan kommunisere om dem fordi vi så ensidig tror at det som betyr noe er vinnerne og triumfene og førsteplassene. Det er få mennesker som har mot og evne til å kommunisere åpent om sine mislykking- og tapererfaringer. Man møtes med flau stillhet, skyves stort sett under teppet.

For å utvikle en bedre kommunikasjon om og ivaretagelse av samfunnsmessige tapererfaringer, må vi først tilegne oss en egnet gjennomført tankegang om mulig positive sider ved både taping og vinning. Dersom vi mener alvor med disse tingene, trengst det at vi i årene som kommmer evner å kontekstualisere vinner-taper dimensjonen på en bredest mulig måte, i dens ulike versjoner og fasetter og på mer avanserte måter. Det er ikke tilstrekkelig med å fastslå dette eller hint, å tape og å vinne er en dynamisk prosess hele tiden under forandre, denne forandrenen må gries fatt i og legges i en samfunnsmessig forsvarlig form. Korttenkte fastslåinger, fordømmelselser, moraliseringer? Nei

Å vinne og å tape forekommer hele tiden rundt oss, med oss og mot oss. Som noe som skal motabreides og motvirkes på samme tid og merkelig nok, løftes og udnerstøttes. Motvirkes fordi de skader samfunn og individ. holdes åpent for og la seg spille ut fordi det godt har vekstfremmende effkter uten å måtte virke nedvergigende på for å nedverdige. Det å vinne og å tape må i den samfunnsmessige fornuftprosessen settes opp som et en sett av delvis likeverdige mekanismer, i deres konstruktive og i deres nedbrytende invirkninger. 

 

  • For det første, det finnes selvsagt ingen vinnere dersom ikke noen som taper. Taperne er alltid med, om enn i det stille, usynlig for fornuften og for det bevsisste sosiale blikket, i det skjulte.
  • For det andre, så å si alle som vinner har engang vært, og kommer i det videre, til å oppleve å være og kjjenne på det å være tapere.
  • For det tredje, livet er slik innrettet at vi vil alle nødvendigvis komme til å oppleve å være tapere, i en eller annen forstand.
  • For det fjerde, tapererfaringer er en viktig korreksjon til ensidig og ubalansert suksess- og vinner-dyrkning og frykten for nedverdigelser.
  • Og sist, men ikke minst, et samfunn som ikke gir rom for og en meningsfyllt plass og kommunikasjon i det åpne fornuftige sosiale livet og sin kultur for det å mislykkes og tape, det er og blir et fordreid og undertrykkende samfunn. Det er på dette avgjørende punktet at sannheten banker på døra for oss; mislykking-taper aksen krever en riktig kontekstualisering for at vi skal unngå at den antar skadelige, nedverdigende former som gir opphold til nye enda større utfordringer.

 

Når det snakkes om å vinne og å tape i samfunnsmessige eller økonomiske sammenhenger, så må vi ikke forledes til å tenke at det handler om det samme som i en ren prestasjonskonkurranse. Man må enten være bevisst enøyd eller blind på mer enn et øye for å kunne betrakte sosialt liv som hovedsakelig en konkurranse der man vinner eller taper. Et samfunn og en økonomi rommer mye mer enn en konkurranse mellom de sosiale aktørene der noen fremstår som vinnere og andre som tapere. Det å vinne eller tape utgjør bare en begrenset og mange ganger underordnet moment i samfunnets virkelige fungering.

En rekke andre viktige prinsipper og dimensjoner bestemmer samfunnets innretning og fungering på avgjørende måter, som f.eks. det å yte omsorg og ta vare på noen, det å møtes som voksne-barn i oppdragelse og opplæring, å klargøre og uttrykke etiske eller estetiske verdier, å kontrollere og avverge avvik og regelbrudd, å underordne seg eller lede noen, osv..

549667_4362329253307_1756948492_nDersom et samfunn og en sosial økonomi slik vi ser det i våre nyliberalistiske markedssamfunn på ensidige og villedende måter overbetoner og fremhever markedsbetonte konkurranse-, vinne-tape dimensjonen, vil dette uunngåelig ha menneskelige, psykologiske, relasjonelle og sosiale skadevirkninger i resten av det samfunnsmessige livsmiljøet og ikke minst på andre områder som må struktureres ut fra andre forholdsprinispper mellom mennesker. Resultatet er den type samfunn som den samfunnskritiske filosofen Herbert Marcuse for en tid tilbake omtalte som et ‘endimensjonalt samfunn’.

Dette er et samfunn som betoner det å konkurrere, prestere, vinne-tape så sterkt, på alle samfunnslivets områder, at det produserer en voksende ‘utenforskap’. Stadig flere mennesker passer ikke ordentlig inn eller finner fram til en egnet nisje eller et sosialt rom for å kunne leve et verdig liv.

Det snakkes om vår tids narsissisme, dvs. om en sykelig selvopptatthet, selvhenføring og selvpromotering – mens det egentlig stort sett er snakk om en vinner-/kjendisnarsissisme. De fleste vanlige normale mennesker forsøker å være tilfrds med sitt lodd i livet og finne seg til rette med det de har tilgang til av ressurser. Mennesker er som kjent ikke og kan heller ikke være vinnere eller kjendiser alle sammen og hele tiden. Vanlige mennesker ønsker det ikke engang – i den grad det fremdeles finnes folkeskikk så begrenser også det den groveste og mest uhemmede vinnerkåtskapen –  såkalte alminnelige eller vanlige folk liker ikke å stikke seg for mye ut, fremheve seg selv eller søke oppmerksomhet koste hva det koste vil. Når vi ser nærmere på prestasjonskulturer, så ser vi at den såkalte vinnementaliteten må innlæres sammen med prestasjonsferdigheter, den kommer ikke av seg selv eller naturlig.

books (3)Bl.annet krever den en avlæring av noen grunnleggende moralske holdninger som å ville dele med andre, holde seg selv i bakgrunnen. Vinnermentaliteter er nesten en slags ‘halveis psykopati’, fra idrettssektoren ser vi hvorledes den lett kan bikke over og resultere i dyssosiale atferder med bevisst bruk av doping og andre utslag. Vinnermentalitet er faktisk et krevende sett av holdninger som må innlæres slik at de fungerer på en balansert måte slik at en unngår at dens skyggeside tar overhånd( jevnfør Northugsaken, Lance Armostrong, som kan er det mest avslørende uttrykket for vinnermentalitetens ‘halveis-psykopatiske’ utforming).

Vanlige folk er og forblir, de både ønsker og tåler å være alle slags avskygninger og varianter av ‘tapere’ og middelmådige – som i våre dager bare er et annet tildekkende men like fornedrende omtale av tapere. Noe de vet godt selv, selv om det ikke er godtatt å bruke akkurat dette ordet eller si det høyt. Vanlige folk vet godt at de er ‘vanlige’ nettopp fordi de faller gjennom i den store stikke-seg-fram og berikelses-konkurransen og kjendiskonkurransen. Men det gjør dem lite eller ingenting. Som tapere er de ikke narsissistiske, de har nok med å bære og leve med sin stille og fortiede ydmykelse, holde hodet hevet i stolthet og ta i vare og holde oppe sin selvrespekt så langt det lar seg gjøre. Mange greier faktisk å se utover det fordreide og endimensjonale i vinner-taper tankesettet, de er så livskloke at de løfter egen middelmådighet frem som en slags annerledes triumf, tro det eller ei. For de er jo gode nok for seg selv og andre; det holder i massevis.11137195_10207042713843174_122499540564551405_n

Men hopen av jagende halvpatologiske fasadetrente og narsissismesyke  kjendiser og vinnerne har derimot gode tider; de preger sterkt det tidsbildet vi lever i og det mediabildet vi er påtvunget og ser rundt oss. Jeg tror vi mer enn noensinne lever i de moralpatologiske vinnernes epoke. Som tidligere i historien omsnakker og fremfører vinnerne utelukkende seg selv og sin sak, de framsnakker og opp-psykers seg selv og hverandre. Vinnerne har overtatt det hele, samfunnet er omdannet til og tilrettelagt som et vinnernes sirkus, arena og scene. Vinnerne er overalt fordi moderne media og kommunikasjon og den økonomiske fordelingsprosessen gir dem talerør, egoredskaper og styrke som gjør det mulig for dem å reklamere og selvforstørre og fremstille seg og promotere seg selv og sitt over alt og hele tiden. I  vår tid handler det  egentlig ikke lenger om virkelige og ordentlige prestasjoner eller ytelse eller såkalt ‘verdiskaping’, men mest av alt om selve det å skape oppmerkomhet om seg selv og fremstille seg selv som vinner og oppmerksomhetsverdig. Vi har fått et enormt samfunnets og industrielt apparat for oppmerksomhetsskaping som er grunnlaget for vinnerdyrkningen; i det moderne sosiale spillet er dette blitt viktigere enn alt annet.

11160659_10207017565494481_8789696484602654540_nI utgangspunktet er det greitt å fastslå at det er og må være tildels variende og mange meninger om disse tingene, gjerne basert på forskjellige politiske standpunkter og egeninteresser. Det er selvfølgelig i sin skjønneste orden, mennesker er forskjellige, snakkekulturen og meningslandskapet i et pluralistisk samfunn avspeiler dette. Noen snakker for, andre snakker mot, alle snakker antagelig mindre for saken enn vi snakker for vår måte å leve på og oss selv. Allikevel, vi lever i det samme samfunn og som mennesker deler vi behov, plikter og verdighet; da må det gå an å løfte blikket for å se litt bredere enn vår egen personlige situasjon og sprikende politiske synsmåter: Vi må spørre, kanskje BØR vi også spørre, om det er udelt bra for oss og for samfunnet vårt at fokus på en enøyd og ensidig måte rettes mot  ‘å forbedre seg’, ‘å være best’, ‘å prestere’, ‘å vinne’, ‘ha suksess, ‘være vellykket’, ‘nå til topps’?

Hvilke følger har denne suksess-/vinnerorienteringen for oss – den har utvilsomt også mange positive følger som at vi blir mer bevisste på å bruke våre ressurser, yte og prestere – men hva gjør den med vår psyke, vårt følelsesliv, vårt forhold til oss selv og andre, og ikke minst våre samfunn? Hvor vi enn snur og vender oss virker det som om det er slike ting det handler om, det er det som teller;  i mediaverden, i skole og undervisning, i økonomi og arbeidsliv, fritid og idrett, kultur, og tilværelsen generelt. Ingen slipper unna det allestedsnærværende vinner- og best- og suksess-imperativet. Det forventes til og med av alvorlig og kronisk syke folk og funksjonshemmete at de skal opptre på ‘heoriske’ måter, løpe maraton eller ro over Nordsjøen; alt for å  ‘vinne over sykdommen’ eller ‘overvinne sin funksjonshemning’!

11659292_10207056551789114_474473507307587409_nDet er knapt noe som er ‘godt nok’, ’tilstrekkelig’, ’tilfredstillende’ eller bare såre ‘normalt’, dette kalles nå på en nedlatende måte ‘middelmådig’ eller ‘stagnert’ eller bare ‘å resignere’ eller ‘å gi opp’. Samtidig  har vi erfaring med og vet  fra vårt eget liv i arbeid og på andre områder av tilværelsen at vinne/suksess/være-best atferd og tankegang i beste fall bare kan spille en begrenset rolle i det vi yter og holder på med. Det er snart bare på aldersheimer og gravplasser og blant hjemløse gatemennesker at folk kan få litt fred og kunne skjerme seg for dette vinner- og suksess-maset. Spør du meg, skurrer det ganske mye når jeg møter denne ensrettende måten å betrakte verden og menneskelivet på. Vi må stille et avgjørende spørsmål:

Trenger det å være slik? Finnes det ikke gode alternative måter å tenke på, å forholde seg på enn denne  mer og mer forskrudde vinner-/være-best/suksess-/fremgangs-ideologien? 

imagesCAHOHTDLEtter min oppfatning er vinner-/suksess tankegangen og praksisene skadelig dersom den fremheves på en feilaktig måte. Den må settes inn i en bredere menneskelig og samfunnsmessig kontekst for å virke på en positiv måte for oss som enkeltmennesker og for vårt samfunn.

Det er en slik jeg forstår det en nær sammenheng mellom overleverte og viktige menneskelige verdier som tilbakeholdenhet, ydmykhet, selvbegrensning, sparsommelighet, moderasjon, å ville og kunne avstå fra ting som f.eks. å la være å gjøre seg gjeldende, prestere, snakke og alt dette vi her kan kalle for ‘kunsten å kunne tape’. Ikke bare’tap og vinn med samme sinn’, som det heter. Men rett og slett en ekte ‘kunsten å tape’ som også rommer en evne til å dele med andre, la andre ta kaka, unne andre noe, å godta at en selv kan forbli i bakgrunnen eller har oppnådd ‘nok’.  

Til grunn for slike eldgamle og anerkjente mellommenneskelige og relasjonelle moralske vurderingsmåter og verdier ligger det en dyp innsikt om at det for oss mennesker og for et godt samfunn ikke hele tiden kan handle om å stikke seg fram og være og bli og prestere best mulig, men også like mye om å utvikle en ledsagende og komplementær evne til å være minst mulig dårlig, mindre ond, mindre selvsentrert og egoistisk og grådig, mindre dominerende og voldelig, lage rom og plass for andre, osv..

De store religiøse og sosiokulturelle verdisystemene rommer og fremmer alle slike selvbegrensende og selvmodererende verdier knyttet til å ha evne og vilje til å avstå, avholde seg, forsake og si nei til sitt eget egokjør. det er bare våre vestlige kulturer som har sluttet vinnerkultusen og markedsprosessenes konkurransemekanismer fullstend løs. For det å strebe oppover og det å begrense og moderere seg er to like viktige ting som må balanseres både i et menneskeliv og i samfunnet som helhet. Det er ingen enkel sak, det strebe etter å bli og være ‘best’ mulig og det å forholde seg og bli minst mulig ‘dårlig’ som sosiale vesen og medmenneske, fungerer og innlæres på ganske ulike måter. Det kan hevdes at våre moderne forbrukersamfunn og dets enøyde prestasjonspedagogikk nesten har glemt hva som kreves for at mennesker skal kunne håndtere og holde i tømme denne andre negative skyggesiden i seg selv og hos hverandre. Det kan ha svært skadelige følger, da det vokser frem overspilte og selvpromoterende personlighetstyper og strømninger som ‘tror’ altfor sterkt på seg selv og det de står for og som mangler evne til å moderere seg og betrakte seg selv med et kritisk utenfrablikk.

For bare noen få tiår siden lærte vi nettopp at vi ikke skulle gjøre for mye ut av oss selv, ‘stikke oss frem’, ‘vise oss’, vi skulle ta det minste eplet i skålen, nettopp for å gi uttrykk for la være å overstråle eller overskygge alle andre, osv., alt dette var ting som handler om en holdning om å moderere egen selvforstørrelse, egoisme og selvhevdelse. For å fungere i et godt menneskelig samfunn må dets medlemmer også mestre denne potensielt negative siden ved seg selv og sine væremåter; kunsten å ta et nederlag og å kunne ‘tape’ er faktisk en del av dette. Dessverre, og skremmende nok, er denne visdommen i ferd med å gå i glemmeboken. Tross en glatt og tilpasset fasade som skjuler slike ting, har selvhevdelse, selvpromotering og andre former for det vi kan kalle ‘grådighet etter oppmerksomhet’ , grådighet etter makt’ og ‘grådighet etter å være best’ begynt å prege moderne menneskers atferd på forstemmende måter. Det er ikke til å bli forbauset over at mange barn og unge og voksne forsøker å hoppe av eller rett og slett dropper ut av dette rotteracet.

Vi lever så utvilsomt i en underlig tid der vold og fredelighet, moral og umoral, beskjdenhet og selvforstørrelse, fattigdom og rikdom, demokrati og undertrykking eller ulikhet, menneskelighet og umenneskelighet opptrer sammen og samtidig på forvirrende måter. I løpet av noen få tiår har det vokst fram et annet slags samfunn som mindre og mindre har de egenskapene som vi forbinder med et ekte verdibasert menneskelig miljø preget av gjensidig omsorg, fredelighet og plass for alle. Og ikke bare preget av mediaregisserte fakkeltog for eller mot et eller annet humant eller inhumant mediaoppslag.Every-morning-I-wake-up-on-the-wrong-side-of-Capitalism

Tilnærmet alle sider ved natur og den menneskelige og samfunnsmessige tilværelse har blitt og blir forsatt innrettet slik at de på en intensivert måte kan utnyttes av samfunnets vinnere eller den såkalte ‘meritokratiske eliten’. Karl Marx kalte på 18hundretallet begynnelsen til denne prosessen for ‘ekspropriasjon’; eliten eier kanskje ikke alt i formell forstand men den organiserer samfunnets ressurser og fungering på en måte som gjør at de underlegger seg og generer mest mulig rikdom og penger ut av naturressursene såvel som arbeidskraft og alle menneskelige forhold og ting. Det vi kan kalle ‘markeds-meritokratene’ er klassen av folk som i kraft av tilsynelatende innsats og dyktighet og ut fra en slags ‘vinneren/vinnerne-tar-alt’ prinsipp i en markedslik prosess tilsynelatende har gjort seg fortjent til å tjene penger på og høste av alle de ressursene og fordelene som et samfunn legger til rette og stiller til disposisjon for oss. Denne prosessen antar ulik politisk skikkelse i europeiske og andre vestlige samfunn; ved overgangen til en såkalt blå-blå regjering i Norge opplever vi en forsterket og mer bevisst  promotering av denne typen av samfunn. Men for all del, sosialdemokratiet vet også hvorledes man på en mer kamuflert og modertert måte oppnår noe av de samme resultatene og stjeler samfunnsressursene til fordel for 1-prosenten og dens 10-20 % medløpere i den høyere middelklassen. 

314VDW5TGJL__Dette samfunnsteateret får i tiårene etter år 2000 rare utslag; noen kulturkritikere omtaler det samfunnet som følger av disse endringen som ‘oppmerksomhetsøkonomien’ (‘attention economy’, også kalt ‘mental kapitalisme’). I denne ‘nye’ økonomien smelter makt , evne til å tiltrekke seg oppmerksomhet og tilgangen til penger sammen; folk som er verdt å kjenne, folk som teller i samfunnet, prominenser, den intellektuele og sportseliten, fremstående personer, kjendiser, folk med innflytelse, viktige personer er mer og mer de samme som de som har best tilgang til samfunnets ulike pengekraner. Det er selve evnen til å generere oppmerksomhet  som setter prisen på alles arbeidskaft og åpner tilgang til det nye markedet og dermed til pengerikdom og andre ressurser.

Grad av oppmerksomhet setter faktisk allerede i dag mye av et menneskes og arbeidskraftens verdi/pris. Et halvtemmet og delvis språkløs fotballspiller på et topplag ligger på mer enn en milliard i innkjøpspris og tjener hundrevis av millioner; en hjemløs uteligger eller arbeidsløs koster ikke noe og har en negativ verdi (trygde- og sosial utgifter). Det skal ikke mye tenkeevne til å forstå at et slikt samfunnssystem utløser et vanvittig jag etter oppmerksomhet og iscenesetting av stadig mer oppfinnsomme oppmerksomhetsskapende opplegg og fremgangsmåter. 15-16 åringer som såvidt har lært å pusse tennene sine selv  trekkes inn på det vanvittige fotballmarkedet og kjøpes og selges for titalls millioner av kroner.

3-446-20687-6_25512163646-107I den sirkusaktige oppmerksomhetsøkonomien er det  snart slik at kun priviligerte kjendiser, rikinginger og overklassemennesker som har råd til å drite seg ut, på på snørra, mislykkes eller gjøre feil. Det går knapt en dag uten at man kan lese om en eller annen som er knust eller havarert eller har floket tingene til og som forsøker å få utbytte av også dette. Ved å innrette media og andre av samfunnets oppmerksomhetsmekanismer på nye måter har det som mest av alt er en meritokratisk vinnerklasse til og med funnet ut hvordan det å tabbe seg ut, begå kriminelle handlinger, mislykkes og tape kan brukes til fordel for de økonomisk priviligerte. Det som for vanlige folk ofte blir en sosial tragedie er for overklassen bare en ny og paradoksal kilde til fordeler og gevinst. Bare se på denne Northug-episoden; nå selger vinnere på mer og mer kynisk vis til og med sine dårlige sider og kriminelle tilbøyeligheter.

Vi må ikke glemme at økonomi og økonomiske forhold ikke kan forståes som tekniske forhold men først og fremst handler om mennesker og innretning av menneskelige forhold. Et samfunn ‘er’ de konkrete levende menneskene i deres innbyrdes hverdagslige forhold, som du og jeg – det er ikke slike ting som ‘individer’ og sosiale roller eller sosiale mekanismer og strukturer. En oppblåst massemillionær/milliardær med gigantformue, eksklusiv bolig i Oslos beste strøk, mangemillionhytte på Sørlandskysten, topp-posisjon i Fremskrittspartiet (lite sannsynlig, men økende) Høyre eller AP og som stresser rundt i en sort BMW-SUV og en enkel fattigslig bonde i veikanten leiende på et esel er menneskelig betraktet ikke ulike vesener men mye likere enn det kan se ut ved første blikk.

10976410-success-and-failure-symbol-represented-by-a-forked-road-with-a-road-sign-representing-failing-and-anDet markedsstyrte og det ledsagende mer og mer sosialt og verdimessig deregulerte samfunnet er ikke bare et effektivt system for å frembringe og fordele og prissette varer og tjenester og arbeidskraft/oppmerksomhetskraft, men like mye en formende ‘logikk’ for å ‘frembringe’ individer og gradere forskjeller og ulikheter mellom mennesker og menneskelige roller. Som mennesker forføres vi altfor lett av alle de utvendige statusene, posisjonene, merkelappene og distinksjonene og sammenligningene som vi påføres av det samfunnet vi tilhører.

Alle – kanskje bortsett fra psykologer og psykiatre  – innser hvor dyptgående samfunnet og dets kultur preger oss som mennesker helt inn i det dypeste av vårt følelsesliv og våre drømmer, på godt og vondt. Dårlig gjennomtenkt og ukritisk spredning av markedets logikk og markedsstyrt organisering og tenkning lager nye måter å definere og kategorisere mennesker og menneskelige forskjeller som kan være vanskelig å gjennomskue for det de er og det de gjør med oss. Markedet produserer nye og andre former for og graderinger av menneskelige forskjeller der stadig flere havner i ulike slags ‘utenforskap’ og nedverdigelser. Til og med slike ting som det å bli ‘pasient’ eller ‘innsatt’ eller ‘stoffmisbruker’, som i dagens psykiatri, rusomsorg og rettsvesen, kamuflerer prosesser med sosiale de- og nedgraderinger av individer med ugunstige og utsatte egenskaper. Når bortimot en tredjedel av videregående elever ikke makter å fullføre skoleløpet, er dette bare et av uttrykkene. Og motsatt; når vi i dag ser oss om i det menneskelige landskapet ser vi disse merkelige ‘overdrevne’ , ‘oppgraderte’ og ‘overspilte’ menneskelige figurene og fenomenene som f.eks. Petter Northug, Madonna, Justin Bieber, Obama og John Carew og antagelig andre ‘konkurranse-hegemoniske’ menn og kvinner. Til og med den politiske eliten er dratt inn i dette fantastiske skuespillet. Hele dette menneskelige menasjeriet av oppblåste egomonstre og egoekstremer, og ‘hegemoniske’ egoer – som skruppelløse kjendismagasiner og aviser eksisterer i et gjensidig parasitterende forhold med – er knapt tenkelig uten det moderne prestasjons- og markedssamfunnet som skaper dem på løpende bånd. Samtidig som disse opphaussete figurene fremstår som konkurranse- og prestasjonssamfunnets ‘vinnere’ – de utgjør i virkeligheten en del av den moderne ‘meritokratiske’ overklassen –  blir det spredt et annet og tilnærmet normalisert bilde av dem der de nesten er som oss vanlige mennesker og ønsker å bli behandlet som ‘vanlige mennesker’. Egentlig burde ikke dette være noen overraskelse, egentlig vet vi alle at det finnes kun ‘vanlige’ folk, alt annet er en virkninger av vår tilbøyelighet til heroisering og gudommeliggjøring. Problemet med disse oppblåste skikkelsene er i virkeligheten at de er en del av det moderne samfunnets stadig skjevere og mer skadelige fordeling av samfunnets ressurser og økonomiske verdier. En skyggeside av oppgraderingen av noen meritokratiske vinnere er den skjulte ‘nedgraderingen’ av mange andre vanlige og sårbare mennesker. 

Kanskje er det også de samme sosiale mekanismene som har begynt å frembringe nye tapermonstre a la Anders Behring Breivik (‘den radikale taper’) paralellt med de opphaussete vinnermonstrene. Den kunstige overvurderingen skjer imidlertid ikke uten store kostnader for menneskene i det hele; når markedsmekanismer overtar og overstyrer definereringen av noe så avgjørende for oss som hva vi som mennesker er verdt og representerer – slik det skjer  i stor utstrekning vår epoke –  da får vi en måte å oppfatte og praktisere naturgitte og sosialiseringsskapte forskjeller mellom mennesker som kan være ødeleggende og farlig både for enkeltindivider og for hele den sosiale veven. Det er ikke uten grunn at monster- og alien-fantaserende litteratur har gode dager. Vi må finne ut hvordan vi kan artikulere en  best muligt samfunnsmessig motstand mot den markedsstyrte pregingen av menneskelige forskjeller og vår tilværelse som sosiale individer.

«Aldri har mislykking blitt så inderlig forsvart som om det var suksess.» John Ralston Saul, ‘Voltaires Bastards’

«Det er typisk norsk å være god.» (Kjent ordtak fra det norske vinnersamfunnnet)

«En slik seier til, og jeg er fortapt». (Pyrrhus)

«De behøver ikke lenger å la seg drive med strømmen uten mening og mål. De behøver ikke lenger å frykte sisteplassen – eller endog å komme som nummer to.» (V.S. Naipul, Blant de troende.En islamsk reise. 1981)

ArtofDemotivationExec_Mech

Samfunn og oppmerksomhet

Andre menneskers oppmerksomhet er viktig for oss, på godt og vondt. Slik er det i alle samfunn og til alle tider, om enn på ulike måter. I mediesamfunnet er det blitt enda viktigere, og enda mer problematisk. De fleste anstrenger seg hver bidige dag for å tiltrekke seg andres oppmerksomhet, de bestreber seg på å være og fremstå som mest mulig plettfrie, maks vellykket. Skrekken er å være usynlig og uviktig, nedvurdert og oversett, bli oppfattet som en taper, å ha en usikker eller lav ‘status’ i andres øyne. Men det finnes på samme tid også personer som er helt annerledes innrettet, som har koblet seg fri fra det sosiale kjøret og lever fra sin egen innside; som derfor ikke bryr seg en tøddel om å være noe eller vellykket i andres øyne, som hverken er opptatt av eller underkaster seg andres dommer og vurderinger. Jeg hører til blant disse merkelige utidsmessige personene i vår oppmerksomhetssyke tidsalder.

Det vanlige er å tenke at vinne er bra, tape er dårlig. Men er det så enkelt? Kan ikke dyrkingen av vinnere og det å vinne ha skadelig sider som vi bør være oppmerksom på? Fører ikke ensidig og frenetisk tilbedelse av suksess og det å seire med seg en ledsagende innebygd skrekk og forakt for det å tape, det å mislykkes? Er vår nesten automatiske ener- og vinnerdyrkning egentlig nedbrytende og skadelig, både for samfunnet og for vår tilværelse som enkeltmennesker? En ting er at den ‘bestialitetens historie’ som forfatteren beretter om er en seierherrenes historie. Men det finnes også en annen side; dukker det f.eks. opp en farligere form for tapere i kulturer med enøyd dyrking av suksess og enere og vinnere? Det siste tiårets erfaringene med oppblomstring av nye former for sosial elendighet, av massemord og umotiverte angrep i vestlige ‘amerikaniserte’ samfunn peker tydelig i denne retningen. Vi kan derfor ikke lenger bare fortsette å lage våre feststemte olympiske leker og andre former for blind ‘vinneren-tar-alt’ mentalitet når vi erkjenner denne mørke og potensielt farlige siden ved vår vinnerdyrkning. Tiden er inne for å stille helt andre spørsmål når det gjelder hvordan vi best kan forholde oss til dette med å vinne og å tape. Kanskje mest av alt i vårt norske samfunn der vinner-ideologien er i ferd med å ta overhånd. For oss kan det ligge en liten veiviser i det gamle greske samfunnet der det å tøyle enøyd selvdyrkende vinnervilje i form av hybris eller overmot og fremme måtehold og selvbegrensning og evne til forsakelse er en del av  et sivilisert og fredfyllt levesett. Grekerne brukte begrepet ‘sofrosyne’ (gresk σωφροσύνη) om denne selvbegrensende og balanserende innstillingen. Det forteller kanskje noe at vinnerdyrkerne senere har adoptert ‘sofrosyne’ til uttrykket ‘en sunn sjel i et sunt legeme’. For de fleste mennesker kommer faktisk det å vinne i bakgrunnen for slike ting som selvrespekt og respekt for andre, tak over hodet, mat på bordet og givende samkvem med andre!

Det å vinne og tape antar ulike former i ulike samfunn og kulturer, alt etter sammenhengen de inngår i. Det er selvfølgelig ikke noe galt med å vinne i seg selv; det er faktisk en verdifull og lærerik prestasjon og opplevelse av å få noe til, å lykkes. Det er når hele den samfunnsmessige sammenhengen vi lever i omdanner dette med å bli den beste, å være ener, å triumfere og vinne til det viktigste levebrødet, til en grenseløs inntekstkilde og kilde til oppmerksomhet, at en nedbrytende og skadelig vinnerideologi  og vinnerpraksis oppstår. Det vulgariserte vinner-sirkuset  og det ledsagende bortforklarte ‘taper-problemet’ i moderne vestlige markedsdemokratier er et godt eksempel på noe som er iferd med å bli et samfunnsonde. 

«Min kjæreste hun taler med mildhet, hun vet at det finnes ingen suksess som er som det å mislykkes, og at det å mislykkes langt fra er en suksess» ( Bob Dylan, «Love minus zero»)

Taperens etnografi og estetikk

8582832Hovedformål i denne artikkelen –  nemlig å tjene som en advarsel om noen mørke sider ved vår tids ensidige og overdrevne fokus på det å prestere, suksess, vinne, være best, enere. Jeg sier ensidig og overdrevet opptatthet av suksess: for naturligvis finnes det mange gode og positive sider ved at personer og samfunn orienterer seg mot å bli best, mot å ønske å vinne. Likeens er det også mange samfunnsmessige fordeler og gevinster ved å åpne opp for og stimulere befolkningen til å ville vinne og prestere på ulike livsområder.

Det jeg ønsker å vise, er hvilke skadevirkninger som følger både på på det personlige planet og i samfunnet ellers når vi på ukritiske og ensrettede måter fremmer en nærmest uforbeholden seiers-, prestasjons- og vinnerideologi. Den gradvise forverringen og forråingen av den politiske, menneskelige og samfunnsmessige situasjonen i Vestlige land de siste tiårene, tross forholdsvis god økonomi, politisk stabilitet og velferdsnivå i befolkningene, er antagelig også delvis en følge av en forblindet vinner/suksess-ideologi som har tatt overhånd og ikke lenger kjenner fornuftige og moralske grenser.

I vår oppjagede og vinnerdyrkende samfunnsmessige og kulturelle atmosfære er det nesten å forvente at stadig flere mennesker ikke lenger skjønner eller innser hvordan de skal møte og håndere sine nederlag, sine tap. Moderne mennesker mangler en slags taper- og nederlagsdyktighet, en livskompetanse som kan begrense følgene av de nederlagene og tapene som hører med og som vi uunngåelig blir konfrontert med i livet.

Da oppstår risikoen for at de normale  ‘begrensede nederlag’ fører oss inn i en ondartet nederlagsspiral, en positiv tilbakekoblingsprosess som ender opp i et ‘totalt’ nederlag; den svenske forfatteren og teologen Ann Heberlein sier det slik i boken ‘Jag vill inte dö, jag vill bara inte leva‘ –

jag-vill-inte-d-jag-vill-bara-inte-leva-ann_1

«Det totale nederlaget handler verken om boligmangel eller arbeidsløshet. Det totale nederlaget er den manglende evnen til å takle livet. Den manglende evnen til å være lykkelig. Den manglende evnen til å ta imot kjærlighet. Den manglende evnen til å gi kjærlighet. Den manglende evnen til å leve. Den koden hvert menneske forventes å knekke. Livet.» (Ann Heberlein)

Baksiden –  eller kanskje heller skyggesiden, av vår monomane vinnermentalitet er altså eroderingen av selve evnene som handler om å møte og mestre det å tape, ta i mot livets nederlag og gi det en egnet plass i livet, vokse på skuffelser og motgang og anstrengelser –  slike evner utgjør en viktig del av det menneskelige evnerepertoaret, den menneskelige evneøkologien.

«Til tross for dyrkningen av suksess, beveges mennesker dypest sett ikke av det å nå målet, men av det store i anstrengelsen som inngår i det å komme dit – eller mislykkes med å komme dit.» (Max Lerner)

Selve den menneskelige evnen til å tape er nå en akutt truet art hos moderne mennesker, den forbindes med eksistensiell og sosial undergang, hjemløshet, uteliggeri og sosial taperstatus. Våre dagers mest utpregede menneskelige monstre, terroristene, omtales som ‘den radikale taper’. I diskusjonene om vår hjemmeavlede terrorist, Anders Behring Breivik, var taperforklaringene like sentral som psykiatriforklaringene. I vår vinnerdyrkende kultur gror det frem en nesten skremmende forakt for tapere og nederlag; ‘taperne’ blir vår tids barbarer, jøder, mørkhudete og andre slags diskriminerbare ‘undermennesker’. Vi oppfatter ikke lenger betydningen og verdien til det å kunne tape og møte våre nederlag i våre personlige liv og i samfunnet.

Da er det nesten på sin plass å si det med den pessimistiske rumensk-franske kulturkritikeren Emil Cioran:

«Det er bare en ting som teller, å lære å være taperen.»

11058412_10206150962989960_8401533558329013147_nEn av de viktigste dimensjonene i sosialt liv og økonomisk samkvem er likhet-ulikhet. Samfunn og kulturer er forskjellige når det gjelder hvor likt rikdom, ressurser, oppmerksomhet, status og andre ettertraktede goder fordeles mellom individene.  På noen tiår har det moderne samfunnet og markedmekanismene endret seg radikalt når det gjelder å frembringe økende ulikhet. De amerikanske økonomene Robert Frank & Philip Cook hevder i boken ‘Vinneren-tar-alt samfunnet. Hvorfor de få på toppen får så mye mer enn resten av oss’ (1996) at det særlig er de markedsmessige belønningsmekanismene som fordeler økonomisk utbytte mellom individene som har endret seg. Mens økonomisk utbytte i form av lønn og andre former for inntekt tidligere ble fordelt på en jevnere måte, går nå en stadig større del av utbyttet til noen få superstjerner og vinnere. Det vokser frem en rik eliteklasse av plutokrater som disponerer enorme rikdommer. Skyggesiden av disse endringene er at gapet mellom samfunnets vinnere og tapere hele tiden blir større; det som tidligere kunne omtales som likhetssamfunn deles i to av distinkte vinnere og tapere. Ikke minst er det alvorlig at en voksende gruppe mennesker blir nedover-mobile, dvs. de tjener mindre enn før og blir tapere i konkurransen om økonomisk utbytte. Den amerikanske kulturhistorikeren Scott Sandage setter i boken ‘Fødte tapere‘ opp følgende formel for hvordan markedsmekanismen sorterer oss til kategorier av vinnere og tapere:

«Hvis markedet er den usynlige hånden, da er det å mislykkes den hånden som disiplinerer og forkaster kapitalismens mistilpassede.» (Scott A. Sandage, ‘Fødte tapere’. 2006)

Vinnerne tar virkelighet alt i de moderne markedsamfunnene, også samfunnets oppmerksomhet. Media i alle varianter dyrker de superrike og velbeslåtte kjendisene. Taperne, ‘nesten-taperne’ og de ‘kommende taperne’ får forstemmende lite plass og oppmerksomhet i den politiske og samfunnsmessige diskusjonen.

«Det mest ubetydelige menneske kan være komplett hvis han eller hun arbeider innenfor rammene av sin evner, medfødte eller ervervede; men selv fine talenter kan bli skjult, nøytralisert, og ødelagt av mangel på dette uunnværlige kravet til symmetri. Dette er en feil som ofte forekommer i moderne tid; for hvem vil være i stand å leve opp til kravene i en tid så full og intens som dette, og som beveger seg så raskt?» (J. Wolfgang von Goethe, Maksimer og Refleksjoner)

3750_4890181289278_1090482125_n

Det ligger et forvirrende slør over den menneskelige virkeligheten som omgir oss. Det er ganske umulig for oss å se og forholde oss til tingene slik de egentlig er. Vel er virkeligheten kompleks og vanskelig å forstå, det er en stor utfordring å skaffe seg oversikt over vår virkelighet og se hvorledes tingene henger sammen. En hvilken som helst konstellasjon eller konfigurasjon av menneskelige og sosiale forhold kan være vanskelige å oppfatte for det den i virkeligheten er. Men selv om det er slik, trenger vi ikke la oss forføre og bedra. Det som ligger der, rett foran øynene våre, må vi tåle å se: Vår moderne og mer og mer ganske enøyde jakt på lykke, velferd, suksess, høyest mulig status, individuell fremgang og en mest mulig komfortabelt tilværelse har som de fleste terapier og medisiner alvorlige bivirkninger og en skyggeside.

217700105f25cf1933b21d43483b401c5c546f57-dDen amerikanske litteraturprofessoren og kjønnskritikeren Judith Halberstam (også Jack Halberstam) skriver i boken ‘Mislykkingens skjeve kunst (2011) at det er på sin plass å reise noen kritiske spørsmål om alternativer til vår vinnerdyrking:

«Kan det i virkeligheten være slik at dersom suksess krever så mye innsats, så er kanskje det å mislykkes enklere på lengre sikt og fører med seg andre slags belønninger?»

Få i vår tid er i tvil om at et samfunn basert på konkurranse mellom sjanselike og frie individer er den beste innretningen av et samfunn som skaper mest rikdom og gode løsninger for flest mulig. For oss er det en selvfølge at det er slik vi ønsker å has det; å leve er å ha så mye penger og status og suksess som mulig, det går ut på å skaffe seg mest mulig penger og materielle gjenstander og ha det behagelig og komfortabelt. Å være til som menneske er et sosialt spill som handler om å få det bedre, det å lykkes og ha fremgang handler utelukkende om å få det bedre mht. penger og materielle ressurser og individuell og profesjonell fremgang og suksess. Skyggesidene av at vi innretter oss slik skal velferdsstaten motvirke gjennom støtteopplegg og supplerende løsninger for de som ikke lykkes og faller gjennom i den intense konkurransen og havner i det såkalte utenforskapet. I vår tid blir det tydeligere enn før at de menneskelige konstnadene er voksende, med en alarmerende vekst i skolefrafall, ungdomsarbeidsløshet og ikke minst den mangelfulle integrasjonen av innvndrerbefolkninger i  de vestlige samfunnene. Disse samfunnene får stadig flere såkalte ‘tapere’ av alle avskygninger og et ledsagende voksende ‘utenforskap’ som på samme tid både er en del av og ikke ordentlig tilhører samfunnet. Den store konservative historikeren Arnold Toynbee beskrev i verket ‘En studie av historien’ veksten i det såkalte ‘indre proletariatet’, som tilsvarer det vi kaller for utenforskapet, som en viktig side  – sammen med noen andre faktorer  – ved oppløsningsprosessen og sammenbruddet i sosiale sivilisasjoner.

Den tyske filosofen Arthur Schopenhauer advarer oss på det sterkeste mot en slik ensidig vinner- og konkurransetilnærming til tilværelsen. Han  sier det slik på sin dype filosofiske måte:

«Men ulykke har sin nytte; for (-) hvis menneskenes liv var fritatt for alle utilfredstillte behov, belastninger og motgang, hvis alt de tok tak i var vellykket, da ville de være så hovne av arroganse at selv om de ikke ville sprekke, så ville de fremstå i et opptog av uhemmet dårskap- nei, de ville bli gale. Og jeg kan si videre at en viss mengde av bekymringer eller smerter eller problemer er nødvendig for ethvert menneske til alle tider. Et skip uten ballast er ustabilt og kan ikke seile på en rett måte.»

Denne artikkelen har som emne rett og slett tap og tapere. Om det å mislykkes. Om å lide nederlag. Om å komme til kort. Om å leve et liv i motgang og strev og lite suksess og berømmelse. men jeg vil diskutere denne siden av menneskelivet og den sosiale tilværelsem ikke som noe utelukkende negativt eller for å synes synd på de som rammes, ikke for å etterlyse kompenserende sosialpolitiske og andre tiltak for å hjelpe ofrene eller sikre såkalt ‘sjanselikhet’ eller like muligheter for alle. Disse tingene som jeg ønsker å rette oppmerksomheten mot handler om hva som kan være det lyse ved tilværelsens mørkere sider. Ting ved tilværelsen som fortsatt er et dårlig belyst og uutforsket område, en stort svart hav midt inne i det opplyste moderne samfunnsliv som står på kne for sine vinnere og er blender oss alle av et menansjeri av vinnere og vinnerdyrkning. Å ha mangler og svakheter, å glippe og lide nederlag, å mislykkes og feile og tape hører sammen med det å være og leve som menneske i et samfunn. Uten at vi i sosialdarwinistisk stil skal gjøre det naturlig, så hører risikoen for nederlag og mislykking med til det å være et levende vesen blant andre levende vesener; i naturen gjelder som kjent for en stor del en slags ‘alles kamp mot alle’ lov. I dyrenes liv dyr er tap og nederlag noe langt mer entydig og skjebnesvangert; ‘den enes død er den andres brød’. Sosialdarwinisme og sosiobiologisk tankegang innebærer en forenklende naturalisering av forholdene.

13741_1264738495474_6651101_nÅ tape eller å vinne er i en menneskelig sammenheng noe som er langt mere komplisert og ikke minst ‘konstruert’ og avledet enn i dyrenes ‘naturtilstand’. Hos mennesker som lever i beskyttende velferdssamfunn endres forutsetningene for det å tape og mislykkes; det blir kanskje mindre ‘brutalt’ og uformidlet, men samtidig får det en mer sammensatt betydning. Mennesker vinner og taper ikke lenger i ‘ren utgave’ ved rett å slett å bli spist eller gå til grunne fysisk eller bli støtt ut av pirmærgruppen, men gjennom kulturelle utforminger og mønstre, gjennom sosiale roller og verdsettinger. Nederlag og mislykking er selvsagt noe alle mennesker har erfaring med og kanskje må lære seg å håndtere og leve med fordi slike ting aldri forsvinner selv om deres betydning skifter..

Den sosiale og kulturelle sammenhengen vi lever i gjør at vi håndterer vinner-tape dimensjonen i menneskelivet på ulike måter. Vår moderne opptatthet av mobbing i skoler, på arbeidsplasser og i det større samfunnet handler også om begrensninger som vi ønsker å legge på maktaspektet og personlige skjevheter i samhandlinger mellom individer og sosiale aktører. I tradisjonelle stabile samfunn er vinner-taper dimensjonen sterkt regulert og begrenset, forskjellene og den sosiale striden mellom folk utover den føydale eliten og overklassen forblir små og modererte. I det moderne markedssamfunnet endres vinne-tape dimensjonens stilling i det sosiale livet på en radikal måte. Selve den sosiale optikken som vi betrakter og oppfatter mennesker gjennom endres samtidig; ute i den store og urbaniserte verden skjer det tilsynelatende store og dramatiske ting hele tiden. Det er i slike livssammenhenger at mennesker får god anledning til å forføre og villede; eller til å forføres og villedes. Det er dette gjensidige bedraget det handler om i den store verden. Den grenseløse egokonkurransen som oppstår i store forsamlinger av mennesker som ikke kjenner særlig til hverandre gjør at ting og personer finner på alle mulige måter for å kunne blåses opp til unaturlige dimensjoner og størrelse. Dette er en spesiell evne hos mennesker; en ‘metaformiserende og poserende’ evne som medfører at ingenting har en gitt størrelse eller proporsjonalitet; alt kan forskyves, forminskes eller forstørres når betingelsene legges tilrette for dette. Tullinger og svin og selvopptatte kjendiser kan fremstå som store nesten helgenaktige skikkelser, selv grenseløst forfengelige og grådige og smålige fotballspillere og rockemusikere fremstår i slike sammenhenger som vise og dypt reflekterte vesener; heldigvis har noen av dem har et snev av redelighet – de aner uråd og kamuflerer seg gjerne med humanitære opptredener i en afrikansk barnehage eller litt reflektert buddisme. Vi som bivåner spetakkelet blir forvirret og blendet av en oppblåst menneskelig skyggeverden; vi tvinges til å tro på det vi ser. Den spanske ridderen kjempet modig en innbilt kamp mot det som egentlig var vindmøller; vi lever blant samfunnsmessig oppblåste innbildninger i form av vinner- og suksess-monstre. Hadde man bare visst hvilke indre skader vi og vårt sosiale og kulturelle liv blir påført.

Forfatten Samuel Beckett setter på sin pessimistiske måte ord på mislykkingens sentrale plass blant våre aktiviteter:

“Forsøkt hele tiden. Mislyktes hele tiden. Det gjør ingenting. Prøv igjen. Mislykkes igjen. Mislykkes bedre.” 

Samtidig er det å gå på nederlag, tape og mislykkes både et forskningsmessig neglisjert og underutforsket og nedvurdert menneskelig og sosiokulturelt fenomen som få ser noen egen verdi i; verdien av tap, nederlag og mislykking synes å være utelukkende negativ, som en slags omvei til det å lykkes og vinne, i beste fall som lærepenge og forberedelse og herding. nederlag er forordet til det å vinne senere, et steg på veien. Nederlag har ingen eller liten egenverdi. Det finnes noen få som makter å se gjennom sløret og videre, som oppfatter at man ikke fanger den dypeste meningen i mislykking og nederlag ved å å betrakte slike ting i forhold til suksess og seier, men at de har sin egen verdi og betydning og derfor spiller en avgjørende rolle i menneskelivet og kulturen:

«…….det å mislykkes har i seg en slags sannhet, og den berikes på en eller annen måte av auraen av dødelighet og av uunngåelig nederlag. Vi har ingen taperens estetikk, kanskje burde vi ha det?» (Terrence Rafferty, 1999)

Rafferty har utvilsomt rett. Vi trenger utvilsomt en taperens estetikk. Slik vi like mye trenger en taperens etnografi, psykologi og filosofi.

73eb3cef95eaeef97de6674cf31794a5-dDen rumensk-amerikanske kultur-og litteratur-teoretikeren Virgil Nemoianu hevder noe slikt i boken ‘IMPERFECTION AND DEFEAT. The Role of Aesthetic Imagination in Human Society’ (2006) hevder at vår menneskelige bevissthet ikke kan fungere uten at det finnes en diskurs og en kommunikasjonsform som omhandler det at vi har mangler og er uperfekte, våre nederlag og tap. Nemoianu sier videre:

«Det er her at jeg vil plassere inn min forståelse og definisjon av litteratur, ja, av estetisk forestillingsevne generelt. Jeg vil forsøke å vise at litteraturen er vitenskapen eller disiplinen om ufullkommenhet og nederlag; det er diskursområdet som omhandler elementer av ufullkommenhet, nederlag, tap i menneskelig eksistens, og i sosialt liv. Faktisk virker det svært merkelig at alle våre fagområder og undersøkelse er viet temaer knyttet til ulike områder av sannhet og godhet, men utelukkende i deres absolutte og sikre former. Alle disse feltene, fra filosofi og teologi til kjemi og mekanikk eller sosiologi og biologi, søke å formulere faste og uomtvistelige sannheter. De søker å forbedre og berike menneskelige samfunn; de søker alle å beskrive reduksjonen av menneskelig aktivitet til dens seire, dens gevinster, og dens absolutter. Men i virkeligheten ender det meste av menneskelig søken og initiativ opp i fiasko; de fleste suksesser er i beste fall partielle i vår virkelige verden ; nesten alle gevinster blir ledsaget av en eller annen form for tap. Skuffelse, enten individuelt eller kollektivt, er utvilsomt en av de hyppigste affekter i menneskenes liv. Forskjellige typer av lidelser plager selv de mest seierrike personer eller grupper; de er en integrert del av enhver form for eksistens. Det ultimate nederlag med nedgang og død venter på oss alle. Er det derfor ikke merkelig , at en såpass stor del av eksistensen ikke blir gjort til eget område av ordnede beskjeftigelse?»

Vår menneskelige bevissthet er et merkelig redskap, den kan fremheve noe mens den fordriver og skyver viktige fenomener og hendelser bort og inn i en slags glemsel eller sosial ubevissthet.  Som følge av vår tids nesten allestedsnærværende bedrag og selvbedrag omkring suksess og fremgang er det på høy tid at vi løfter denne andre siden av vår tilværelse fram i lyset, at vi får en tapernes etnografi, et studium av det området av mislykking, nederlag og tapere som i våre dager er en halvskjult og tilslørt sosiokulturell virkelighet.

Vi ærer og elsker vinnere. Vi dyrker triumfatorer og suksess i alle varianter og former. Dette gjør noe med vår sosiale og individuelle bevissthet. Det er det bare så altfor lett å bli fordreiende og enøyd opptatt av det å vinne og vinnere, av fremgang og suksess og triumfer. Den som vinner blir belønnet av andre og belønner seg selv, den som mislykkes straffes av andre og straffer seg selv, hele innretningen av vår mentalitet er selvforførende og selvforsterkende. Mennesket er såpass selvhenførende i sin medgangsiver at en passende betegnelse på vår art kunne være ‘homo triumphalis’, et artsvesen som er forblindet av sine seire og det å seire. Men ser vi oss bare litt nøyere omkring – og tenker etter hva det er vi faktisk ser – når vi observerer de uttallige levninger og spor etter mennesker som finnes på vår klode, da vitner det vi ser faktisk mindre om suksess enn det minner om ‘homo deficio’, menneskets nederlag og spor etter nederlag. Selv en kort visitt på et alders- og sykehjem, en palliativ avdeling for døende, et hospits for hjemløse, et slaktehus i slaktesesongen åpner øynene våre for denne andre siden av det doble landskapet som menneskets historie og verden er.

persepolis7Er ikke alle våre mest kjente turistattraksjoner  for det meste ruinhauger og avfallsplasser, ødelagte og raserte og nedkjempete samfunn og kulturer, byer og bygninger? Like mye – om ikke mer – vitner og minner de om å bukke under, om nederlag og fall, tap og undergang og beseierete som om seier, fremgang, makt.

I de talløse kriger og slag som vi hører om ble vunnet gjennom menneskenes skrekkelige og blodige historie var det hele tiden noen som tapte og led nederlagets kvaler og konsekvenser, i alle erobringer og okkupasjoner og beseiringer var det arme sjeler og kropper som ble erobrert og okkupert og beseiret og knust og ranet og bestjålet og voldtatt og mishandlet og slått til jorden. Det avslører hva slags rolle den har spilt og hvor omfattende den er denne andre avgjørende siden av menneskets skjøre og utsatte tilværelse som handler om havari, sammenbrudd, tap, nederlag, mislykking, tilbakegang, å kaste inn håndkleet, bukke under,osv.. Det avslører for oss at nederlagene, tapene, mislykkingen sjelden er noe som oppstår som følge av den ene partens oppførsel og atferd; de blir like mye eller mer påført og tilført av seierherrene og den vinnende siden. Nederlagets og mislykkingens utforming og karakter er en følge av hvordan og med hvilke affekter og følelser og handlinger den som vinner velger å seire. Kanskje finnes det derfor dette paradoskale der nederlag og tap oppleves som gode og bringer med seg fremgang og glede heller enn ødeleggelser og fortvilelse. For våre nederlag har, som det meste annet i menneskenes verden, en bredere og dypere nederlagets kontekst.

549667_4362329253307_1756948492_nVår moderne følsomhet for nederlag

«Det å mislykkes hadde blitt hva det blir i det nye årtusenet: den mest fordømmende inkarnasjonen av sammenhengen mellom prestasjoner og personlig identitet. ‘Jeg føler meg som en taper.’ Uttrykket faller oss så naturlig at vi glemmer det er en talemåte: forretningslivets språk som blir påført sjelen.» (Scott A. Sandage, 2006)

«Humankind fails itself in a certain sense and has to appropriate this failing.» ( GIORGIO AGAMBEN, The Coming Community)

1981983_stock-photo-success-words-in-clouds---achieve-goals-be-successful-in-lifeDet moderne individualistiske prestasjonssamfunnet gir oss  dårlig beskyttelse mot og ekstrem tynn hud når det gjelder å mislykkes og føle nederlag. Kanskje er det også derfor at vi i vår psykologi blir så desperate i vår jakt etter å vinne, som kanskje like mye er en flukt fra å mislykkes. I tradisjonelle og mindre individualistiske samfunn var den enkelte gjennom verdistrukturene mindre eksponert for de overveldende taper-følelsen som ledsager vår moderne tilværelse.

Det skal ikke så mye eller store ting til før vi opplever oss selv som vinnere eller tapere, før følelsene av triumf eller mislykkethet strømmer gjennom oss. Det å vinne eller å tape synes å være innebygd i vårt biologiske og psykologiske apparat, i hele vår nevrokjemi og vårt følelsesliv. Småbarn oppdager og drives tidlig av dette følelsesrepertoaret som er forbundet med opplevelsen av å tape eller å vinne. Det er den indre, følelsesmessige og personlige siden av det å vinne og tape.

10686909-success-and-failure-signpost-isolated-on-the-white-backgroundPå den andre siden handler våre ytre liv med andre mennesker og i samfunnet om de samme tingene, men alltid i særskilte sosiokulturelle utgaver og formidlinger. Alle spesielle samfunn og kulturer har egne vinne-tape mønstre og ordninger og setter egne stempel og preg på vinner- og taper-opplevelsene. Samfunn varierer mye når det gjelder hva som gjelder som triumf eller nederlag, hvilke følger det har for individene og hvilke omstendigheter som omgir slike situasjoner eller hvor tolerante og støttende de er innrettet når livet butter i mot, når folk går på trynet og mislykkes.

Kaster vi et lite blikk på våre vestlige markeds- og konkurransesamfunn der det å vinne hausses opp og blir fokusert av media, da er det naturlig å spørre hvor tolerante vi er overfor det å mislykkes og tape. Det er ikke mye tvil om at mislykking, motgang, nederlag, det å tape får mye dårlig omtale i våre dager. Vi forbinder det med alt som er uønsket og fryktet hos uteliggere, tiggere, rusmisbruk, kriminalitet, psykiatrisk sykdom.

11792663-chalk-drawing--concept-of-loser‘Taper-forklaringen’ er blitt en slags psykososiologisk kausalmodell vi bruker for å forklare alt det hos mennesker og i samfunnet som vi ikke liker og som ikke passer med den offisielt godtatte levemåten. Måten ‘taper’-synet taes i bruk av kommentatorer, media og fagfolk som forklaring på sosiale og menneskelige fenomener minner mye om hvordan begrepet om ‘degenerasjon’ ble anvendt i siste halvdel av attenhundretallet og stammer nok fra lignende affekter og innstillinger. Taper-synet som er ‘proksimalt’ (en nær-forklaring) lar seg fint kombinere med offisielle genetiske og psykiatrisk-diagnoistiske forklaringsmåter som har en ‘distale’ katakter (dvs. en ‘fjernforklaring’).

imagesCAPA1Z3DTil og med i ‘krigen mot terror’ er taperforklaringer som bygger på underliggende menneskeforakt blitt et hovedsyn; den norske terroren var en følge av at Oslogutten Anders Behring Breivik var et i  bunn og grunn mislykket menneske, en ‘taper’, han var mislykket sosialt og i skolesystemet og i alt han foretok seg. Terroristen hadde ikke noe å fare med. Han fremstilles som et slags ‘tapermonster’ som ikke fikk noe ordentlig til. Det kan hevdes at det eneste han paradoksalt nok lyktes altfor godt med var et skrekkelige terrorangrepet.

Det å være en ‘taper’ fremstilles som det som utgjør selve grunndynamikken bak alle mulige former for ondskap og antisosialitet.

Mens man i den gamle religiøse kulturen fremfor alt fryktet den onde og synderne og djevelens renkespill bak alt det man ikke likte, frykter vi fremfor alt ‘taperne’ og det de kan finne på. Vi frykter til og med ‘taperen’ i vårt eget indre. Taperen er kanskje vår tids versjon av den ‘onde’.

Alpine SkiingVi ruser oss på triumfer, på seierherrer og vinnere, på suksess og medgang og berikelse. Vi har blitt halvblinde og enøyde og opphengte i en ensidig triumf- og vinnermentalitet. Denne måten å forholde oss til tilværelsen på har en rekke utilsiktede skadevirkninger, både for enkeltmennesker og for samfunnet som helhet.

Du trenger ikke høre hva som viskes, eller hva som mumles, men dersom du tar deg tid til å kikke litt grundigere etter ser du det på de urolige og bekymrede øyebevegelsene, men enda mer på de sammenbitte leppene til folk, der ørsmå munnbevegelser avslører at alle som en går omkring og mumler og hvisker det samme formularet, den samme tvangstanken som hele det menneskelige liv sirkler rundt slik jorden sirkler rundt sola:

‘Hvor god er jeg, er jeg en vinner, eller er jeg en taper?’

602066_676641875682025_1395872380_nDette spørsmålet peker ut noe som er overalt, et sosialt stoff eller medium som fyller opp det sosiale og kulturelle rommet vi alle beveger oss gjennom. Det gjennomsyrer vår tilværelse, det griper tak i selv de dypeste fantasier og drømmer. Ingen kommer unna fordi det finnes ingen steder å flykte til; vinne-eller-tape spørsmålet er nesten like viktig for moderne mennesker som det å puste. Vinne-eller-tape, det holder våre følelser og tanker i gang, våre føtter går i takt med denne formelen og våre hjerter banker i takt med dette moderne imperativet. De fleste, om ikke alle, politiske partier som er stiftet og som bruker det de besitter av krefter og ressurser for å komme fram i lyset eller vinne et kjøttstykke med makt, er egentlig bare ulike måter å kamuflere skrekkek for å være en taper, en ‘ikke-vinner’.

Vinne eller tape, det er spørsmålet!

«Stakkars alle dei som vinn sigrane i verda.» (Tor Jonsson, ‘Ei dagbok for mitt hjarte’)

«Ifølge denne spirende trosbekjennelsen, en den skyldige i alt som var avskyelig den middelaldrende hvite mannen av europeisk avstamning: som det skal innrømmes er den største klassifikator og slakter i menneskehetens historie. « (Guido Giacomo Preparata, 2007/2011)

hagen-1Den synlige virkeligheten beherskes nesten totalt av vinnere. Det er lett å se disse vinnere på det spesielle uttrykket i deres ansikt, i måten de fremstår og snakker på, i måten de forholder seg til andre og til seg selv. Vinnere fra alle områder av livet og den samfunnsmessige tilværelsen. Politikk, litteratur og kunst, idrett, rikdom og økonomi, media, kjendiser av alle avskyginger, alle disse områdene av livet i moderne samfunn har sine vinnere, et ‘toppsjikt’, en menneskelig og nesten selvdyrkende elite. Vi og våre media dyrker dette vinnermenasjeriet,  vi leser alt om den himmelske tilværelsen til nærmest gudelike vinnerfigurer i magasiner som ‘Se og Hør’ som også mer og mer preger i vanlige aviser og fjernsynsprogrammer.

En 564985-30819-5merkelig og nærmest paradoksal side ved den moderne og etterhvert patogene vinner-/kjendis dyrkingen i våre dager er den ‘vulgariseringen av eliten’ (Toynbee) som kommer til uttrykk gjennom at media hele veien er opptatt av å presentere elitetilværelsens ‘mørke side’, dvs. vinnernes konkurser og sykdommer og lidelser og sammenbrudd og havarier og all annen slags selvpåført elendighet. Vi vet snart mer om sports-, kultur- og politiker-elitens ‘mørke side’ enn vi vet om deres idrettslige, kunstneriske eller politiske prestasjoner og resultater.

Dette fenomenet er noe jeg skal komme tilbake til under behandlingen av det jeg kaller ‘meritokratiets forfall’.

last nedVinnerbildene strømmer mot oss overalt, bilder av mennesker så grenseløst vellykkete, selvsikre og full av tro på seg selv,  oppblåste, rike, dyktige og ofte selvopptatte. Ved hjelp av moderne media oppnår de sosiale og kulturelle og økonomiske vinnerne en promotering og muligheter for selvpromotering som er uten sidestykke i tidligere samfunn. Kanskje er det sant at vi ikke lenger bare lever i et politisk ‘demokrati’, men mye mer i et menneskelig sett forkrøplende ‘meritokrati’ som ikke så mye handler om betydningen av sosialt verdifull dyktighet og evne som det handler om at ‘vinnerne tar alt’. Eller bedre sagt, så mye som de bare kan greie å ta og få med seg av den samfunnsmessige kaken. I markedssamfunnet ‘dereguleres’ ikke minst individenes tilgangen til ressurser og verdier, det er opp til individetne alene hvor mye de lykkes i å skaffe seg av penger, materielle verdier, sosial oppmerksomhet og selvtilltt. .Det moderne meritokratiet er kanskje, som noen kommentatorer har observert, like mye et halvveis legitimt ‘kleptokrati’ der vinnerelitene ved hjelp av et vinnerdyrkende og vinne fremmende sosialt system begår ran av samfunnets samlete ressurser. Når en fallert og forhenværende forballspiller som John Carew ved karriereslutt dukker opp på en rekke arenaer i skikkelse av kommentator, ekspert, moralsk idol osv. er det tydelig hva det handler om; å være en av ‘vinnerne’ er like mye en slags kode som priviligert adgang til samfunnets viktigste ressurser som det er å prestere og bruke sin dyktighet og kompetanse.

3648825989I vår selvforherligende kultur som har blitt stokk blind overfor menneskelivets kompleksitet og dypere dimensjoner er dette i sin skjønneste orden, slik det skal være.

Men det vi oppfatter som beundringsverdige kjennetegn for idealiserte vinnere er de samme som den gamle greske livskunstfilosofien betraktet som manglende måtehold eller selvbegrensning i form av ‘Hubris’ eller ‘Overmot’, og som den senere hellensk-kristne syndelæren eller læren om de 8 ‘logismoi’ eller feilaktige måtene å tenke på ble kalt ‘Superbia’. Vi kan omtale det som det blinde ‘Overmot’, som også er en slags sykelig mangel på evne til ydmykhet, tilbakeholdenhet og forsakelse. Pride,_Jacob_Matham

Disse deformerte selvdyrkende og selvpromoterende menneskebildene laget i vinnerens tegn strømmer mot oss overalt, i utallige utgaver og varianter. I middelalderens ikonografi finner vi igjen de samme uttrykkene for menneskelige holdninger og følelser igjen, men da med motsatt fortegn, som advarsler om menneskelige feilgrep og skjevheter som hver enkelt og samfunnet måtte bestrebe seg på å holde i sjakk.

978xDet kan hevdes at ingen hverken i sitt innerste eller i sitt ytre ønsker å fremstå som taper, alle vil være og bestreber seg på å bli en vinner. Det kan se ut som om dette er en slags universell menneskelig lov, en menneskelig og samfunnsmessig urerfaring.

2445_-~1Jeg er ikke lenger så sikker på at det er tilfelle og at denne måten å tenke på fanger opp  den fulle kompleksiteten i den menneskelige tilværelsen som alltid rommer begge deler, både fremgang og tilbakegang, nederlag og seier, vinne og tape. I et samfunn som monomant tilber og dyrker vinnere og optimisme, finnes det en pessimismens og vsartsynets skjulte historie. Det fremherskende bildet av et liv på solsiden og som vinner er ødeleggende i sin ensidighet og forfalskning av tilværelsen.  Kunstnere av alle slags har lenge erkjent det, og etterhvert har også kultur- og samfunnsforskerne begynt å gjennomskue falskheten i våre suksessmyter og se den positive siden ved taperen.

Mislykkingens metafysikk

Much of Arthur Schopenhauer's writing is focus...

Den tyske tenkeren Arthur Schopenhauer er antagelig den som grundigst har tenkt gjennom disse sidene ved menneskelivet. Han skriver f.eks. i ‘Om verdens lidelser’ om den nytten vi har av at mennesker mislykkes og holdes i tømme av en passelig dose motgang:

“But misfortune has its uses; for, as our bodily frame would burst asunder if the pressure of the atmosphere was removed, so, if the lives of men were relieved of all need, hardship and adversity; if everything they took in hand were successful, they would be so swollen with arrogance that, though they might not burst, they would present the spectacle of unbridled folly—nay, they would go mad. And I may say, further, that a certain amount of care or pain or trouble is necessary for every man at all times. A ship without ballast is unstable and will not go straight.”

Det er nesten som om verden er innrettet for å holde det menneskelige fenomen i sjakk, som om det finnes en underliggende balanse det det å tape, mislykkes, fallere spiller en viktig rolle.

books.jpgj0jSom Scott A. Sandage skriver i boken ‘Fødte tapere. En historie om mislykking i Amerika’ (2005):

«Fortellinger om mislykking finnes overalt, dersom vi orker å høre dem.»

DumontProblematikken omkring såkalte ‘vinnere’ og ‘tapere’ setter opp det som kan kalles en ‘vertikal dimensjon’ i virkeligheten. Den tyske filosofen Peter Sloterdijk kaller det for ‘vertikalspenning‘.

Lenge før Sloterdijk sparket opp åpne dører skriver den franske sosialantropologen Louis Dumont i boken ‘Homo hierarchicus‘ (1966) om såkalte  ‘hierarkiske fenomener’ og at disse utgjør en av de viktigste utfordringene i moderne liberale samfunn, ikke minst fordi likhet og likestilling er en annen av grunnaksene som samfunnslivet dreier seg om i våre moderne samfunn.

Dumont legger vekt på et antropologisk syn på hierarkisering og den sentrale rollen slike fenomener har i vår menneskelige og sosiale tilværelse selv om vi er erklærte tilhengere av ulike egalitære ordninger og prinsipper. I alle samfunn og overalt der mennesker samhandler og omgåes hverandre viser det seg et univers av store og små forskjeller mht. hvor langt man når eller i hva man oppnår, i status, sosial posisjon og rang, verdsatthet, prestasjoner, dyktighet, styrke, makt, rikdom. Forskjellene danner mønstre og strukturerer vårt sosiale liv og vår tenkning om det sosiale livet, i form av tilhørighet til og medlemskap i sosiale lag, kaster og klasser, eliter og statusgrupper.

314343_4362353653917_658946202_nPeter Sloterdijk gjør disse fenomenene til et hovedpunkt i sin omdiskuterte bok ‘Du må forandre ditt liv‘ (2010).  Med bakgrunn i Nietzsches tenkning formulerer Sloterdijk begrepet om ‘vertikalspenning’ eller ‘den vertikale spenning’ i kulturen. Dvs, at det finnes en viktig sosiokulturell spenning mellom menneskene knyttet til det å stige oppover, overgå og nå lenger eller høyere enn andre, bli mektigere, dyktigere, bedre, triumfere, overvinne og beseire.

Både i den greske filosofiske livskunsten og i katolsk syndelære advares det mot en ensidig betoning av det å overgår andre; her er det snakk om å modere seg, finne en gyllen middelvei. ‘Superbia’ eller hovmot utgjør en av de 7 døds- eller kardinalsyndene og berører nettopp det skadelige ved det å legge for stor vekt på å fremme seg selv og sitt eget i konkurranse med og på bekostning av andre.

Den vestlige vinnerideologiens vulgarisering og barbarisering: Om den vinner og den radikale taper

last nedDen tyske kulturkritikeren Hans Magnus Enzensberger har skrevet et viktig essay med tittelen’ Skrekkens menn. Om den radikale taper‘ (2006).

Her retter han oppmerksomheten mot de samfunnsmessige og politiske følgene av den sosiopolitiske dynamikken som utspiller seg i kjølvannet av det han med et idealtypiserende uttrykk omtaler som ‘den radikale taperen’. Det skal sies allerede her at han også nevner ‘den radikale vinneren’ uten at han går særlig grundig inn på denne typen. Det er en svakhet ved Enzensbergers analyse, fordi den ‘radikale vinneren’ på sin side kanskje utgjør en like stor utfordring som hans eller hennes tapende motsetning.

Enzensbergers analyse er ikke bare relevant som bakgrunn for å forstå den rollen som terror og selvmordsbombere spiller i den islamistiske ekstremismen, men den er nesten skremmende relevant og forutseende når det gjelder de sosiale og personlige forutsetningne for den norske massemorderen Behring Breivik og hans ideologiske grunnlag for et morderisk angrep på eget samfunn.

Bare hør hva han sier:

«Det er ikke bare antall tapere som blir større for hver dag som går. Som i enhver stor mengde skjer det snart en fraksjonering. Ved en kaotisk, ugjennomsiktig prosess skiller de underlegnes, de beseiredes, ofrenes skarer seg fra hverandre. Den som er kommet til kort , kan avfinne seg med sin lodd og resignere, offeret kan kreve oppreisning, den beseirede kan forberede seg på neste runde. Men den radikale taperen isolerer seg, gjør seg usynlig, ruger over sine tvangsforestillinger, samler krefter og venter på det rette øyeblikk.»

Jeg skal naturligvis gå grundig gjennom Enzensbergers synsmåte på taperen senere i denne artikkelen. Ikke minst vil jeg forsøke å vise at det kanskje er like relevant å rette oppmerksomheten mot samfunnsmessig skadelige former for ‘vinnermentalitet’ og forstyrrede vinnerpersonligheter som det finnes skadelige former for tapermentalitet. I forbifarten kan det ha en viss interesse å lese hva Enzensberger skriver om ‘den radikale vinner’:

«Det kunne kanskje være en ide’ å kaste et sideblikk på hans antipode, altså den radikale vinneren. Også han er et produkt av den såkalte globaliseringen, og selv om det ikke kan finnes noen symmetri mellom de to gruppene, har de en del felles trekk. (-) …..er sosialt fullstendig isolert, er som oftest hjemsøkt av vrangforestillinger, lider, om så bare av sikkerhetsgrunner, av sviktende virkelighetssans, føler seg misforstått og truet.»

Dersom det er riktig som Enzensberger hevder at den arabiske kulturen produserer radikale tapere som lett motiveres til å bli politiske ekstremister i Islams navn. så demonstrerer finanskrisen mer enn tydelig hvordan det i de vestlige samfunnene legges tilrette for fremveksten av ‘radikale vinnere’ som skruppeløst og skremmende fritt får anledning til å herje med folks og samfunnets økonomiske ressurser med ødeleggende og nedbrytende innvirkning på sine samfunnsmessige og menneskelige omgivelser. De er ikke drapsmenn slik ‘radikale tapere’ kan bli det når de havner i ekstremistiske bevegelser, men selvmordsstatistikkene i Grekenland viser hvilke drepende følger økonomisk og sosialt kaos har for vanlige folk.

Den amerikanske filosofen Emerson kommenterte treffende i samband med konkurser og en økonomisk tilbakegangsperiode i den amerikanske kapitalismen at

Landet stinker av selvmord’.

Men først må jeg gå sagt at jeg er en rabiat motstander av den ensidige og skadelige dyrkingen av vinnere, av det elitedyrkende og pseudomeritokratiske konkurransesamfunnet i den ideologiserende utformingen det har fått i vårt eget land de siste tiårene. Det hevdes at Norge er under sterk påvirkning fra USA og at vi smittes av amerikanernes samfunnsmessige patologier. Våre norske holdninger til vinnere og suksess ligner mer og mer på det non har omtalt som en ‘Amerikanisme’, en importert kulturell myte.

Jeg tror det finnes flere av mitt slag der ute; at vi nesten utgjør et eget usynlig parti av folk som ikke har noe imot å være en slags tapere med positivt fortegn. Som ikke orker den ensidige vektleggingen av ‘å være best’, vinne, nå til topps som er våre dagers enøyde mantra. Et unsynlig parti for folk som har kommet så langt at de godtar og ønsker å tilrettelegge for en menneskeligere livsform som evner å gi fullgod og positiv plass for den siden av livet som handler om nederlag, tap, fiasko, mislykking på en annen måte enn vi gjør i dag.

Mens jeg over noe tid har arbeidet med dette som nærmest kan betraktes som en protestartikkel rettet mot vår ensidige dyrkning av suksess og vinnermentalitet og holdt på med beskjedne undersøkelser for å få svar på spørsmål jeg har stilt meg om neglisjerte verdifulle og positive sider ved mislykking og det å tape –  har jeg registrert noen beskjedne antydninger til andre ligende positive oppfatninger om det å mislykkes i livet og samfunnet.

«Jeg har vært nødt til å erkjenne min manglende evne…..»

En paven gikk av denne vinteren, etter egen beslutning. Kanskje er det et av disse beskjedne tegnene på økende åpenhet overfor eller til og med voksende forståelse av at mislykking rommer en uforstått  verdi at den gudommelige og nå abdiserte pave Benedikt XVI kom med følgende oppsummerende ord:

«Jeg har vært nødt til å erkjenne min manglende evne til å utføre fullt ut det embedet som er betrodd meg.»

Det er magiske ord i vår tid, nesten på linje med det gudommelige’ Bli lys!’.

Jeg skal innrømme det; pavens ord åpenhjertige ord fikk meg til å måpe. ‘Måpe’ er faktisk det mest treffende ordet jeg kan komme på. Den medfølelse jeg kjenner for paven er såpass lite empatisk at jeg f.eks. ikke merket noen påtrengende lyst til å gråte over hans avgang, noe jeg gjorde da den forrige papa’en avgikk ved døden. Ja, måpe er utvilsomt det riktige ordet. Den åpenhjertige innrømmelsen av egne mangler kom tross alt fra den udiskutable toppfiguren i hele den katolske kirken, Guds egen stedfortreder og mellommann på jorden, han som til slutt stakk av med førsteprisen forrige gangen den hvite røyken steg opp fra pipen i Vatikanet.

‘Min manglende evne’; disse tre ordene skaffer meg frysninger nedover ryggen. For noen herlige og banebrytende ord!

Paven abiserer, han trer tilbake og går samtidig ut med at han har hatt en manglende evne til å gjøre jobben sin på en fullgod måte. Han kapitulerer ikke, han gir ikke bare opp. Han innser og innrømmer sin utilstrekkelighet, at han ikke har vært god nok. At han har fått nok av sin egen utilstrekkelighet og derfor vil fratre, slik at andre kan slippe til! Tenk om andre vinnere av og til kunne få nok av seg selv og sine egne skavanker og ta seg en pause fra den ensidige fokus på vinningen? Om de kunne anlegge et litt dypere, et bredere perspektiv?

Er ikke det paven gjør en gryende erkjennelse av at selve det å mislykkes og det å innse at man mislykkes har en egen nesten paradoksal verdi, en verdi som på sin måte kanskje er like viktig som det å vinne og å ha suksess? At det å mislykkes ikke er noe rent negativt, en evig skam, utelukkende fravær eller uteblivelse av suksess og vinning, men tvert imot noe annet og viktig som også har en verdi? At mislykking og nederlag ikke bare er noe som i neste omgang og ved en annen anledning gjør oss bedre til å vinne, et lite tilbakesteg som etterfølges av store hopp fremover. Men noe som i seg selv gjør oss klokere og til bedre mennesker som kanskje ikke engang trenger all denne vinningen. At nederlag er noe annet og mer verdifullt enn skyggesiden av det å vinne, noe som ingen søker eller omfavner i seg selv men må lære seg å akspetere, en litt uønsket læremester i det å vinne, som gjør at man kommer tilbake sterkere neste gang, men noe som har verdi i og for seg selv. Hva om det å mislykkes, nederlager ikke bare er noe man blir påført av omstendighetene og mot sin vilje, men noe man kan omfavne og ta i mot, kanskje til og med åpne seg opp for og oppsøke?

1651177824Dagens politiske ledere er som følge av den medialiserte virkeligheten svært presente for oss, de er tilstede hos oss i vår hverdag på linje med naboer og kolleger eller familien. Men i virkeligheten er det bare et retusjert bilde, et slags spøkelse av et menneske som går gjennom veggene våre inn i våre liv. Bare tenk om vår alles og allestedsnærværende statsminister Jens Stoltenberg hadde hatt tilsvarende evne som paven til en dypere selverkjennelse av situasjonen etter de tragiske hendelsene 22.juli; om den sympatiske mannen han er hadde bøyd hodet litt framover og med tårer trillende nedover kinnene sett inn i kamera mens han sa:

«Det har krevd ganske stor selvorvervinnelse for at jeg har kommet fram til følgende selverkjennelse; jeg har innsett at terroraksjonen som rammet vårt land og så mange unge bare kunne tenkes ut og planlegges og deretter gjennomføres slik det skjedde bl.a. som følge av mine manglende evner i forhold til det ansvaret jeg som landets leder har og at jeg de facto ikke har gjort deler av jobben min godt nok. Jeg vet at det antagelig ikke reparerer noe som helst og i allefall ikke de store og bitre tapene mange har lidd men jeg vil allikevel beklage dette så sterkt det er mulig for et menneske med begrensninger.»

jensSXcopy_1212039591_1212039606Men Stoltenberg er som de fleste forstår ikke pave der utvelgelsen ledes av den hellige Ånd men bare Stoltenberg og valgt ut av det uhellige norske arbeiderpartiet som har hovedfokus på det å vinne valg og vinne velgere. Statsministeren  befant seg dessverre aldri i nærheten av en slik erkjennelse av egne svikt og begrensninger. Det er forståelig, vi skal ikke glemme hva slags monomant suksesssamfunn vi dessverre er nødt til å leve i. Ingen som lever i Norge unngår å oppfatte at vi befinner oss i et vinnerdyrkende samfunn der media og avisene våre er remjende fulle av de feiteste suksesshistorier, stort sett knyttet til ski- og annen sport, rikdom, og erobringer av det andre kjønn. Stort sett alle ting som kan det blir blindt omdefinert til størrelser innenfor et rom definert av suksess- og vinne-koordinater. Det er snakk om en tankegang, en måte å føle og se tingene på, som har festet seg dypt i folk, ikke bare hos statsminsteren.

Men de andre tegnene er heller ikke til å ta feil av.

Om å tenke selv og ‘omsorg for seg selv’

«Omsorg for selvet … innebærer et forhold til den andre…Man trenger en veileder, en rådgiver, en venn, noen som kan være sannferdig med deg.»
((Foucault, ‘The Ethics of the Concern for the Self as a Practice of Freedom’)

For et tid siden fikk jeg enda en lang mail fra min gode venn Fernando Persa. Du kjenner han ikke, men for meg gjør han jobben som hjelpetenker. Etter at det gikk opp for meg hvor sjelden vi tar oss tid til å tenke i vår informasjonsalder, at vi stort sett turer fram med ferdigtenkte formler istedenfor egen tenkning, har jeg hatt god nytte av denne mannen. Fernando er en slags Vergil-skikkelse for meg, han har lært meg verdien av å besinne meg og bruke den tiden som kreves for at jeg skal kunne tenke mine egne tanker, ikke bare overta andres. Det går med litt mere tid, men det skaffer meg et helt annet ankerfeste i virkeligheten. Fernando er også det som kalles en skrivende sjel, han skriver alltid mye mer enn de fleste av oss orker å lese. Han kan skrive om det meste men det som bærer skrivingen hans er dype affekter og stemninger. Selv om han skriver på tomgang så er det han skriver gjennomsyret av heftighet og lidenskap. Han får en slags ‘tenning’ i følelseslivet når han skriver, samme hva slags emne han har for seg. Er han først tent, så er skrivingen automatisk og uten ende. Han kan skrive på et og samme stykke i flere tiår, hele tiden nye innfall, det vokser av seg selv innenifra. Han har aldri skrevet ferdig noe som helst. En ting kan forklare dette; Fernando er generelt sett et uvanlig ambisjonsløs menneske, han ønsker ikke å oppnå noe som helst med noe av det han gjør når det gjelder å vinne posisjoner og status eller andre seire blant andre mennesker. Mest av alt gjelder denne ambisjonsløsheten skrivingen; han skrive utelukkende for selve gleden ved å skrive. Skrivingen er blønningen og gleden. Den er mer enn nok.

Fernando lever i skrivingen sin, han tenker ikke når han skriver. Han smaker og kjenner og tar på ordene mer enn de kommer fra tankevirksomhet. Prosessen og skrivehandlingen er viktigere enn innholdet for han. Noen ganger gjør det hans tekster saklig tvilsomme og umoderne. Andre ganger er de fascinerende lesning. De er hverken det ene eller det andre, men litt av alt. Av og til lurer jeg på om han også har noe som ligner på sanselig eller til og med erotisk utbytte av skriving.

Jeg tok meg tid til å lese det han skrev denne gangen, kanskje fordi jeg visste at han var ute å kjøre. Andre ganger har jeg lagt stykkene hans tilside for å ta dem igjen når jeg har lyst eller tid; jeg skal innrømme at det har resultert i at de oftere enn jeg liker bare blir liggende ulest. Folk snakket allerede om at mannen er ferdig. Noen sa til og med døende. Sikere er det at han gir faen i det meste av det vi som er oppegående bryr seg med. (Han døde ikke lenge etterpå. Det ble en av de siste mailene han sendte meg.)

Fernando skrev bl.a.følgende om sin nederlagsopplevelse:

«De siste månedene har jeg vært fullstendig stasjonær. Gått i stå. Dag ut og dag inn sunket ned i en utslitt lenestol. Hjernen full av skodde, hjertet full av angst for alt der ute; kravene, forventinger, oppgaver, prestasjoner. Jeg henger ikke med lenger. orker ikke. No more, no more. Nada, nada. Nichts, nichts. Som en dødssyk katt har jeg trukket meg dypt tilbake til mitt eget innelukkete hi. Jeg feiler kanskje ikke noe dramatiske, men noen ganger er et banal liten jobbfloke,et sykdomsdrama eller et kjærlighetstap mer enn nok. Når man rammes i selve livsfølelsen, da henger ingenting sammen lenger. 

Det som traff meg var i alle fall nok til at jeg greidde å gå i stå. Jeg slo av mitt mentale og sosiale stoffskifte og gikk i dvale i månedsvis.

Mange av vinnerdyrkerne der ute, også såkalte venner, reagerer på instinkt. Jeg kvier meg for blikket deres, for å snakke med dem. Det blir kunstig, tross påtatt eller ekte vennlighet. De greier ikke skjule hva de føler; den undrende forakten for folk som gir seg over, legger seg ned, resignerer og gir opp. ‘jeg hører tankene; Stakkars tapere. Forstår de ikke at det de holder på med ikke fører noen steder?’

Slik tenker jeg ikke lenger. Hvorfor? Det handler om å skifte syn på ting.

Nyheter handler om hvem som springer ræva av seg for å vinne en 100-meter, et skirenn eller skåre i en fotballkamp; man løfter ikke frem taperne og de som ga opp underveis. Jeg derimot har fått en slags mislykkingsfili. For meg er det å mestre den mest krevende kunsten av alle, det å gi opp, en forunderlig og rik vei med sine egne muligheter.

Det er i overgivelsen, sprekkene og de sviende nederlagene at det nye lyset kommer inn i et nedadgående eller stasjonært liv som har floket seg til. Bare det å tørre og våge å gi opp er like krevende som den hardeste aksese. Og, i motsetning til det vanlige synet, må vi ikke la oss forlede til å tro at vinnerne og de med suksess alltid er de produktive, kreative, som holder samfunnet oppe. Dette er en av vår tids myter. Nei, vi kan lære fra naturen at de like ofte er parasitter, utsugere, som utnytter og tar seg grovt til rette i samarbeidsforhold med andre.

Egentlig burde vi ha hatt en svær olympiade hvert eneste år som kun handler om å tape, mislykkes, fomle ting til, gå nedenom og hjem – på den beste måten. En slags anti-idol, en antikonkurranse. Slagordet måtte være: ‘Vinneren er taperen!’. Å tape krever sannhet, å vinne henger ofte sammen med forfalskning. Det er som kjent bare vinnerne som jukser og doper seg på prestasjonsfremmende midler; de nederlagsdømte og ekte taperne trenger ikke kunstig drahjelp for å gi opp, resignere og nå bunnlinjen.»

Mer om kunsten å mislykkes, tape,  ikke å vinne, eller å lære seg å vinne litt mindre eller til og med velge å ta et unødvendig nederlag

«Ekstremt individualistiske samfunn blir sårbare for en desintegrering av sosialt liv ved at den egoistiske tilfredstillelsens behov og ønsker overvelder den sosiale orden.» (Daniel Gerber; «Jakten på oppmerksomhet. Makt og ego i hverdagslivet»)

Tiden er inne; nå gjelder det å ta opp forsvaret for de som ikke presterer, de som faller igjennom, mislykkes og som taper. Som er en del av samfunnet, som er sosiale individer og mennesker som hører til i det samfunnet som de faller igjennom i.

Alt dette som ligger der nede i dypet i skjul, under samfunnets opplyste isfjell. Det er snakk om et etterlengtet motoffensiv; det har allerede i lang tid blitt kjørt en drepende og ondsinnet kampanje fra vårt samfunns elite mot nettopp slike mennesker for å begrense deres tilgang til legitime ressurser.

Bare stopp litt opp og hør hva den elitedyrkende konservative tyske filosofen Peter Sloterdijk avslører i boken ‘Du må forandre ditt liv’ (2009) :

«Fatalt nok, termen ‘barbarisk’ er passordet som åpner opp arkivene til det 20 århundre. Det viser til den som forakter prestasjoner, vandalen, statusbenekteren, ikonoklasten, som nekter å erkjenne noen rangregler eller hierarki. Hvem som enn ønsker å forstå det tjuende århundret må alltid holde den barbariske faktoren i siktet.»

Denne artikkelen inngår i motoffensiven.

Den handler altså om det motsatte av det som folk i vårt forvirrete og villedete samfunn ønsker å se eller høre om, å lese eller snakke om. Den handler altså IKKE om å seire eller vinne, om suksess og å gjøre det bra. Om å slå seg fram eller gå til topps som følge av en eller annen stor eller mindre spissprestasjon. Heller ikke om høyintelligente forskere som tildeles en høythengende pris for fremragende forskningsbidrag, suksessforfattere som selger hensynsløse selvbiografiske bøker som rammer slektninger og familie samtidig som den selvtilfredse forfatteren kåres til årets mann, virtuose 60-årige felespillere som finner ny kjæreste og får elskelige småbarn, NRK og TV2-kjendiser som heroisk kjemper med og overvinner en eller annen sykdom på avisenes førstesider eller helgemagasiner eller det å få toppkarakterer i krevende studier eller komme til mer eller mindre fortjent milliardrikdom eller herostratisk berømmelse. Den handler heller ikke om selvopptatte og mulig skattesnytende kunstmalere som Odd Nerdrum, egoryttere som skikongen Petter Northug, fallerte men overbetalte narsissistiske fotballspillere som Jon Carew, om ministerstørrelser som Jonas Gahr Støre og hans likesinnede som skifter mellom og bekler ministerposter like lett som andre skifter sko, om alle slags MGP- eller idol-vinnere eller lottovinnere eller lønnsvinnere i toppledelsen av Statoil og andre statsbedrifter. Om filantrope kjendiser som opptrer i et afrikansk nødsområde for å bedrive ‘nødhjelp’ i et eller annet magasin eller nyhetsoppslag. Den handler ikke engang om vår alles kjære Stoltenberg, norske populærprester eller andre av moralens høyeste voktere og helter i vårt lille velregulerte land.

Den handler faktisk ganske enkelt om det motsatte. Om en helt annen og mye mer stillferdig virkelighet. Et sosialt limbo, et dunkelt og grått ingenmannsland som ligger utenfor det belyste området og der få våger seg inn.

tumblr_me2oo5qynB1qa4w37o1_500Om folk som både godtar og tåler og lever med å tape, som fint lever videre når de begår alvorlige tabber eller feil og mislykkes i noe. Som bommer på det meste i livet uten dette å fortsette å leve med passelig godt mot. Ingen kan helt forklare hvorfor det finnes mennesker der mye eller det meste går galt, der livets tog kjører  av skinnegangen og der personlige ulykker og uhell står i kø. Personer som gang etter gang blir forlatt av partnere som finner noen som er bedre og som allikvel fortsetter sine dager med et smil om munnen, en tåre i øyekroken, og en liten oppmuntrende livsløgn til å holde motet oppe med. Folk som har det felles at de vet hva det vil si å komme aller sist i mål. Folk som forstår hva det innebærer å stryke opptil flere ganger til en avgjørende eksamen, ikke få de jobbene de søker på, bli sagt opp eller være overtallig på jobben, som overtrekker lønnskontoen sin for 12’te måned på rad.

Man kan spørre seg om det er noe iboende galt med folk som mislykkes; er det så enkelt at de feiler noe?

Hos den greske filosofen Aristoteles (‘Poetikken’)  og i antikkens tragedier omtalte man fatale mangler eller feil hos heltefiguren som ‘hamartia’. Slike egenskaper førte til en tragisk skjebne eller utfall for helten.

Andre har øyne som ser noe annet, de ser –

Folk som er så store at de allikevel synes livet og kjærligheten og andre konkrete ting som godt humør, være og gi oppmerksomhet og omsorg til andre som har behov for det er den største rikdom og den eneste virkelige seier. Som er ydmyke helt inn i det innerste rommet i sjelen og som ved sin tilbakeholdenhet elsker å lage tilgjengelige åpninger og rom for andres utfoldelse og vekst. Som setter seg ned for å skrive små trøstende vers og poetiske ord når de en og en annen gang blir nedstemte og motløse av tap, nederlag og motgang.

Denne artikkelen handler om slike store mennesker som fortsatt i vår oppmerksomhetsgrådige tid tåler å leve med liten eller helt uten oppmerksomhet, i beskjedne kår og enkle yrker, som snakker det enkleste og mildeste språket og som synger enkle sanger, som danser noen steg når de føler for det og som er tilfredse med å gjøre sin daglige plikt uten at et eneste kamera eller en eneste mikrofon noengang rettes mot deres nærvær. Disse menneskene er vår tids motstandkjempere; de kommer en gang i fremtiden til å få sitt eget motstandens museum når den tiden vi lever i endelig viser sitt sanne ansikt og møter den undergangen som den fortjener.

Den handler om denne edle men glemte kunsten; om å kunne tape og ta et tap, om å komme sent og sist i mål og mislykkes på en konstruktiv måte, gjerne med et lite om enn trist smil om munnen. Den handler om slike merkelige folk som fortsatt forstår hva som ligger i å ta det minste eplet eller kakestykket på fatet selv om de velger først, som vet å gi og dele på oppmerksomhet og andre goder, som viser tilbakeholdenhet og stille seg bak i køen.

Den handler altså ikke i og for seg om å forakte eller hate vinnere.

‘Det er typisk norsk å være god’

Først trodde jeg virkelig det var ment som en flau, sjåvinistisk spøk. Ingen med fungerende sidesyn og et minimum av multikulturell sensibilitet kan finne på å si slike ting i fullt alvor.

President Bush og til og med andre internasjonalt mer spiselige presidenter som Obama kunne med en selvsikker presidentmine stirre direkte inn i kamera og en bukett av mikrofoner fra hele verden og alle dens merkelige nasjonaliteter si noe slikt om amerikanernes overlegenhet i krig og fred og alle andre ting og mene det.

Men så kom jeg på det selvsagte at norske statsminstre ikke spøker med slike ting i direktesending; da kan de lett tabbe seg ut med å si noe som er de faktisk mener eller som er sant. Hverken drevne falskspillere i poker eller politikere med næringsvett snakker rett og slett sant.

Jeg innså at det ble sagt i fullt alvor. Stasministerdama mente virkelig det hun sa. Så kom jeg på at hun egentlig slutter seg til en lang tradisjon, jeg minnes hva to våre store historikere Ernst Sars og Moltke Moe hevded allerede i 1900 i det veldokumenterte verket ‘Norge i det nittende Århundrede‘; de viser til at nordmannen ofte beskyldes for å drive med selvskryt og at de:

«har for høje Meninger om sig selv og sin Nasjonalitet.»
Til tross for den lange tradisjonen med norsk selvskryt; jeg griper fremdeles meg selv i å grøsse når jeg ser opptak av vår store og noe i overkant dominerende statsminister Gro uttale denne setningen på TV-skjermen. Hva annet kan den bunne i enn at den skal fungere som programerklæring for å gjøre lille Norge til et skjerpet konkurransesamfunn og forberede oss ideologisk på å ta noen skritt videre i retning av det som noen har kalt for ‘vinneren-tar-alt samfunnet’?
1_123125_2093564_2208788_2213739_090317_sci_narcissism2tnFor, som vi alle vet, det vi sier er like mye et uttrykk for den konteksten vi befinner oss innenfor som for våre egne tenkte tanker. Hva slags kontekst er det Gro formidler sitt budskap gjennom?
90-tallets Norge; da det ble slutt på beskjedenheten og å stå med lua i hånden, da den til da vel skulte norske innbilskheten gikk i taket og vi som nasjon og som enkeltindivider ble rammet av en altomfattende og uhelbredelig nasjonal vinnesyke som fortsatt henger fast i oss.
Norge blomstrer og soler seg: Alle er vinnere, alle får ting til, alle skal opp og fram, alle vil til topps, alle vil vi slå gjennom, ha suksess og vinne i alt mulig hele tiden. Alle vil bli rik og rikere og enda rikere.
Ingen er 130 kg eller mer, ingen sitter igjen etter at kona stakk og ungene ikke orker å besøke en traurig far, ingen tar eller blir satt overdose på, ingen henger seg i et reip på loftet tidlig en søndags morgen, ingen er tiggere eller uteliggere eller dopdømte eller fattige og mangler penger til hver dag å kjøpe VG.
Statsminster Bondevik som hersket i det gamle landet før den store Gro sa den berømte setningen spurte en gang om overbetalte folk i næringslivet spiste penger. Næringlivsledere som i våre dager bevilger seg selv og hverandre millioner i alle slags finurlige etterbetalinger, bonuser, belønningsordninger og pensjonsavtaler er bare symptom på en sykdom  som hele det norske samfunnet er hardt rammet av i alle organer; barnehager, skoler, alders- og sykehjem, psykiatri, næringsliv, fagforeninger, pasienter, leger, prester, kommunale og statlig politiske organer; vi er alle like syke av dem samme sykdommen. Vi spiller på samme lag.
Mer og mer av det sosiale livet legges opp etter et antagonistisk konkurransemønster styrt av sammenligning av deltakerne og der de involverte aktørene skal bruke albuer og alle andre midler for å slå hverandre ut og komme seg videre oppover på hverandres bekostning. Prosessen blir antagonotisk, ikke aganistisk som det er påkrevd. Ingen aktivitet eller deltakelse har verdi i seg selv, verdien oppstår som følge av hvordan en kommer ut av sammenligningen og hva som er utfallet av konkurransen med de andre.
Livet og den sosiale tilværelsen generelt ligner i vårt land som i andre moderne vestsamfunn mer og mer en uopphørlig og universell konkurranse, alle mot alle –  der noen lykkes og andre mislykkes. Den allestedsnærværende individualistiske konkurransen, som egentlig bare er den andre siden av kapitalens herredømme over den sosiopolitiske virkeligheten, skaper med nødvendighet vinnerlag og  taperlag. I våre ordnete prestasjonssamfunn tåles det ikke at taperne er synlige midt ute i det åpne samfunnslivet; de må organiseres og disiplineres. Samtidig som samfunnet frembringer mislykking og tapere i stor målestokk; forsøker det å tilrettelegge og ta hånd om tapere og de mislykkete, både gjennom støttende ideologier og gjennom å utforme egne sosiale rom for de som går dukken og ikke henger med; ‘nederlagssteder’ så å si. Vi vet alle hvilke steder det er snakk om, de stedene man ikke går til frivillig og som vi bare henvender oss til når alle andre muligheter er borte. Jeg skal komme tilbake til dem. Det som er sikkert utenfor enhver tvil er at mye av det vinnersamfunnet og dets begunstigte aktører tenker om og setter iverk av praktiske og hjelpende tiltak for å bistå den mislykkete og tapende delen av befolkningen er gjennomgående mislykket.
Jeg skal komme tilbake til hvorfor det er slik og hvorfor det vil fortsette å være slik. 
Bare gjett hvor hver og en av oss ønsker å befinne seg i dette sosiale landskapet?
Den pågående krisen i den europeiske økonomien forsterker voldsomt bildet av samfunn der en økende andel av befolkningen faller gjennom og havner i det som politikerne ynder å kalle ‘utenforskapet’, skapet vi alle frykter å havne i.

throw-_a_drowning_man_a_brick_by_futureofthebookVi er desperate etter å fremstå som og presentere oss for andre som vellykket og oppegående, mest mulig plettfrie personer som følger en oppadstigende kurve preget av fremgang. Vi lager og pusser fram en glattest mulig fasade av vellykkethet og har ingen skrupler med å spille vellykkethetsspillet , gjøre oss til for hverandre, og kanskje til og med for oss selv. Kanskje er det sånn at alle lurer alle slik at det er lett å tro at andre er mer vellykkete enn de faktisk er, og i allefall et hestehode foran en selv. Ikke bare vil vi selv fremstå som personer som har noe å fare med og får noe til; i tillegg dyrker og beundrer vi enere, vinnere, rikfolk og spissprestasjoner og suksess i alle varianter.

Selv om det i vår likestillte og ikke-diskriminerende tid har blitt fullstendig ukorrekt å gi uttrykk for det, kjenner vi fremdeles på en bakenforliggende distansering i forhold til og kanskje til og med forakt for personer som mislykkes. Vi ser ned på og er fullstendig vettskremte for taperefattige, for alle slags nederlag og sisteplasser og for selv å fremstå som en av dem.

‘Taper-rikdom’ (Tor Jonsson)

Noen lar seg nok støte av den lille hemmeligheten jeg nå skal avsløre; nemlig det at jeg selv hele mitt liv har hatt en slags pervers indre dragning mot det å tape, det å mislykkes. Jeg har som de fleste andre opplevd å gå på trynet, stryke til eksamen, miste sertifikatet, bli bøtlagt; og andre slags vonde og smertelige nederlag og tap av ære og ansikt. Det kjennes både ubehagelig og noen ganger helt innforjævlig, men et eller annet sted inne i meg har jeg allikevel likt det. Kjent en slags pervers opposisjonell nytelse av å gå på trynet. En stille og skjult indre protest mot all endimensjonal vinnerideologi og suksess-dyrking.

I motsetning til det som er vanlig har jeg følt beundring for folk som ikke greier å henge med i jaget etter å nå opp og frem; jeg har faktisk kjent en dragning mot tapere, outsidere, uteliggere, doldiser og andre marginale og fortapte skikkelser. Jeg har alltid følt meg mer i slekt med folk som går på trynet eller ræva i livet enn folk som går eller vil til topps og vil sole seg i suksess og fremgang koste hva det koste vil. Jeg har problemer med å følge med i media, fordi jeg misliker folk som Kurt, Koss, Dæhli, tåler hverken Støre eller Stoltenberg eller mange andre blant våre politkere. Jeg elsker f.eks. langrenn, men jeg tåler ikke oppslagene om de som vinner hele tiden; Marit Bjørgen og co.

bihuih8iNormalt sett er vi mest opptatt av folk som på ulike områder gjør det bra i samfunnet, som kjennetegnes av sosial oppstigning og fremgang. Jeg har derimot vært litt fascinert av folk som av forskjellige grunner synker nedover i samfunnet, også folk som først har hatt suksess og deretter ramler utenfor og faller fra pidestallen og til bunns i samfunnet. Jeg synes nesten det er interessant å følge med i hva som kommer frem når den vellykkete fasaden sprekker og det virkelige mennesket frigjør seg fra den ytre innpakningen.

Den amerikanske sosiologen Katherine Newman har i boken ‘Om å falle ned fra pidestallen. Erfaringen av nedovergående mobilitet i den amerikanske middelklassen’ i detalj beskrevet hvordan folk opplever det å mislykkes og miste sin sosiale stilling og status.

booksCA18MO2SI den amerikanske suksess-dyrkende samfunnet hører vi gjerne om dramatiske og tragiske hendelser i kjølvannet av påført sosial deklassering etter tap av arbeid, inntekt eller familie eller ved falitt og konkurser. I kjølvannet av den økonomiske krisen og finanskrisen har mengden av hardt arbeidende borgere som rammes av sosial deklassering og nedadgående sosial mobilitet fått et omfang som gjør det til en massiv og tydelig utfordring for hele det amerikanske samfunnet.

booksCASWE2P3Det er egentlig ganske typisk for amerikanerne å fokusere på nederlag i livet og det å mislykkes som et ’tilbakeslag’ som kan vendes til noe positivt av den enkelt. Tap, nederlag, mislykking er utelukkende en tidsavgrenset underside av det egentlige vellykkete og suksessfyllte; disse tingene har overhodet ingen verdi i seg selv og oppfattes aldri som en kritikk av og en protest mot et endimensjonalt jag etter rikdom, status, suksess og fremgang på bekostning av andre mednnesker. booksCAVAZ2MYMan betrakter mislykking som et mulig ‘læringsredskap’ eller betegner det som ‘positiv mislykking’ som så kan omgjøres til et springbrett for å komme enda sterkere tilbake med nye seire og ny fremgang.

Bill Clinton som ‘the comeback kid’ er en god modell i så måte.

Jeg kjenner på en aversjon; ja jeg vemmes litt over det tilsynelatende helstøpte og perfekte ved folk som Jonas Gahr Støre, Rimi-Hagen, Bjørn Dæhli, og en haug med andre suksess-avhengige kjendiser. Jeg leser aldri Se og Hør pornografiske kjendisdyrking eller avisenes kjendisoppslag; jeg går med vitende og vilje den motsatte vei en og oppsøker heller utslitte gamle og halvfattige menn og koner med dyp-rynketde fjes og nedbøyde rygger, forfrosne uteliggere, hjemløse vagabonder, fortapte gatemennesker, oppgitte stoffmisbrukere, plagsomme kronikere av alle slag. Alle disse gjemte og glemte figurene øver en merkelig dragning på meg. Kanskje har jeg et masochistisk selvplagende og endog selvødeleggende trekk i min personlighet eller mitt gemytt ? Hva så?

booksCAQ7MSQKKanskje er det på tide å gjøre som den følsomme sanger-forfatteren Leonard Cohen gjorde for flere tiår siden i boken ‘Skjønne tapere’; å rehabilitere nederlaget, mangelfullhetene og det å gå på trynet?

«Det er en sprekk i alle ting, det er der lyset kommer inn.»

La oss åpne øynene for å forsøke å se på menneskelivet og verden uten disse forfalskende dikotomiene om vinnere og tapere, suksess og nederlag! Jeg er faktisk ikke alene om å se verdien til ukurante mennesker som ikke kommer i A-4  format og som ikke følger de fastlagte oppskriftene og veiene til sosial tilpasning og vellykkethet.

Jens Bjørnebo hevder i boken ‘Frihetens øyeblikk’ med overbevisning at standard vellykete og normale mennesker er overvurderte, og at de ikke bidrar med viktige ting til menneskeheten; mange ganger er det heller tvert imot slik at det er de som har forårsaket mest elendighet. Han hadde deriomt et skarpt blikk for den store betydningen som den mørkere delen av vår menneskelig variasjon kan ha:

» Hva ville i det store og hele ha blitt til av vårt elskede, stinkende, skjønne Europa uten våre narkomane, drankere, homoseksuelle, tuberkuløse, sinnsyke, syphilitikere, sengevætere, kriminelle, og epileptikere ? Hele vår kultur er skapt av forbrytere, vanvittige og pasienter.»

Bjørnebo har jo rett, dersom vi ser bakenfor beundringen for store menensker som Van Gogh, Nietzsche, Wittgenstein, Virginia Wolf, osv, er det lett å se at de i sin bredere tilværelse hadde mange av de kjennetegnene vi forbinder med det å mislykkes og falle gjennom.

Den fastlåste todelingen av virkeligheten i det å vinne eller tape er mest av alt en latterlig og falsk oppsetning som gjør såpass mye skade at vi burde bestrebe oss av alle krefter på å stikke hull på den en gang for alle. De fleste biografier handler fortsatt om det folk har utrettet, fått til, om de store prestasjonene, om strålende suksess og storslagne mesterstykker. Sjelden om bitre nederlag, og flaue tap,og triste  tabber, såre fiaskoer, om pinlig mislykking og når vi surrer og roter tingene skikkelig til. Det gjør vi oftere enn vi liker å innrømme, men denne siden av livets bilde bak et forfalskende slør av positive fremstillinger.

Våre livsfortellinger blir nesten automatisk skjeve og vi ser mest av alt og lettest det som har gått bra. Jeg ilker ikke helt at vi fordreier våre liv og lukker øynene for den rollen som, det å mislykkes spiller. Jeg tror det er ganske nær sannheten når jeg hevder at kunsten å mislykkes er en sterkt undervurdert  kunst i vårt moderne prestasjonssamfunn, og at vår neglisjering av den positive rolle som det å mislykkes spiller i livet skaper unødvendig uro og angst. Og i tillegg oppstår det en slags uærlighet og ond vilje til å dekke over og flykte fra sider ved livet en ikke greier å forholde seg til.

Vincent_Willem_van_Gogh_002For vi mislykkes alle sammen, oftere enn vi liker å innrømme. Vi er sjelden så vellykkede som vi forsøker å late som vi er. Mitt eget liv er like mye og egentlig mye mer en historie om fiaskoer og nederlag som det er en historie om det jeg lyktes med. Når jeg kikker meg tilbake og forsøker å se livsløpet mitt på en balansert og nøktern måte; ser jeg like mye det som gikk galt som det som gikk godt. Svært  mye gikk galt, ofte gikk jeg på trynet, dummet meg ut, gjorde tabber og feiltakelser. Ofte har jeg opplevd nederlag og vært direkte mislykket i det jeg holdt på med.

Dette er historien om  nederlagene i et liv; om alt som ikke gikk slik en ønsket det skulle gå.

Forresten, i dag er jeg ikke lenger så sikker på om jeg ville unnvære alle disse merkelige nederlagene og tapene; og om dette livet mitt hadde vært noe bedre uten dem. Denne vesle artikkelen er et forsøk å sette opp et mere balansert blikk som kan få frem det positive bidraget som det å mislykkes leverer til det vi oppfatter som et rikt og godt liv.

‘Oppmerksomhetsdemokratiet’. Litt om utveksling og fordeling av sosial oppmerksomhet

Sosial oppmerksomhet er en undervurdert sosial ressurs og samfunnsmessig mekanisme. Tilgang til andre menneskers oppmerksomhet er livsviktig for oss og avgjørende for vår personlig velferd. Oppmerksomhet fungerer i det sosiale livet på lignende måte som penger fungerer i det økonomiske livet. Den sosiale tilværelsen utspiller seg i stor grad rundt det å skaffe seg og få tilgang til eller til tildelt noen andres oppmerksomhet. Berømmelse, kjendiseriet og kjendisdyrkningen i moderne mediadominerte samfunn handler om en helt ny form for fordeling av samfunnets oppmerksomhetsressurser som har en rekke tilbakevirkninger som handler om folks opplevelse av inkludering og synlighet og måtene vi innretter våre liv på og hele vår personlige velferd og livsfølelse.

Den amerikanske soiologen Charles Derber skriver følgende i den viktige boken ‘The Pursuit of Attention: Power and Ego in Everyday Life’ (1979/2000)

“The opposite of a clebrity is someone who is invisible and can not get attention no matter what he or she does”/”attention plays a role in social interaction as does money in the economy: people hunger for it and suffer terribly from its deprivation.” 

Han fortsetter:

“Uten at oppmerksomhet blir utvekslet og fordelt er det ikke noe sosialt liv. Oppmerksomhet er en unik sosial ressurs, som opprettes på nytt i hvert møte mellom mennesker og fordeles på måter som har sterk inn virkning på menneskelig interaksjon. Kvaliteten i all interaksjon avhenger av de involvertes tendenser til å søke og dele oppmerksomhet. Konkurranse utvikler seg når folk forsøker å sette fokus hovedsakelig på seg selv; samarbeid oppstår når deltakerne er villige og i stand til å gi oppmerksomhet. I kooperativ samhandling fordeles oppmerksomhet til hver person i henhold til hans eller hennes behov, mens den i kompetetiv samhandling domineres av de mektigste. I ekstreme tilfeller monopoliserer visse folk oppmerksomhet mens andre ikke får selv et minimum av oppmerksomhet slik at de kan føle seg inkludert eller synlig”. (Charles Derber 1979/2000)

Om å hindre at folk tar seg til rette: ‘Ostrakisme’ som motvirkning av illegitim oppmerksomhetsdomians

«Antagelig er ingen gamle Greske praksiser mer uforståelig for oss enn den Athenske
institusjonen ostrakisme. Forskere har gjenren betegnet den som  bisarr, i seg selv paradoksal, og eksotisk.»  (Sara Forsdyke; ‘Eksil, Ostrakisme og Demokrati. Utstøtelsens politik i det gamle Grekenland.’ 2005)

books (1)‘Ostrakisme’ forbindes i dag med ord som utstøting, marginalisering, ekskludering og mobbing. I virkeligheten handler ostrakisme om en historisk praksis som ikke er rettet mot sårbare og svake individer men mot folk med overdrevet maktbegjær og domineringsbehov. Ostrakisme er deromot det som kalles for en ‘intra elite’ praksis som skal sikre maktbalansen innbyrdes mellom ‘vinnerne’ eller herskerne.  I våre dager er ostrakisme et negativt ladet ord. I vår tidvis forfeilete idealisme tenker vi at man ikke kan behandle folk på den måten som ligger i den eldgamle ostrakisme-praksisen. Lc7uMKoWipmfi9qfjIYqhtVFo1_500Men det motsatte er antagelig tilfelle.

I virkeligheten er ostrakisme er potensielt en god institusjon eller praksis i et samfunn. På lignende måte som et samfunn bruker rettsvesen og straffesystem for å holde nede krimimalitetstilbøyeligheter og lovbrytere – dette er hovedsakelig rettet mot fattigfolk og tapere og regelbrytere; så trenger vi et parallelt sanksjonssystem for å temme, hemme og holde nede maktsyke, sosiale oppmerksomhetsjegere, vinnere og egotrippere; alle slags overdrevet oppmerksomhetssyke og maktbegjærlige folk.

last nedDet var demokratene i Aten som først skjønte at velfungerende og gode samfunn har behov  for en ordning med ostrakisme for  holde maktbegjærlige og storhetssyke mennesker i sjakk. De kloke atenerne i den samfunn smessige eliten praktiserte en levende og ekte likhetsprakis seg imellom, de hverken aksepterte eller tålte at enkelte forsøkte å ta seg til rette overfor andre. De mente og trodde på og gjennomførte likehetstanken. Da var det en enkel metode å skrive ned et navn på et potteskår eller en ostracon slik at vedkommende person ble påtvungen en timeout eller eksil.

Det er lett å se hva som skjer når et samfunn blir uten slike mekanismer. I tomrommet som oppstår når en ikke kan bruke praksiser som ostrakisme for å dempe dem tar grådige og begjærlige eliter og rikfolk og kjendiseriet fullstendig overhånd.

Herregud; kan det virkelig være noen som greier å trives med den patologiske tilstanden vi har nå for tiden. Nei; tilbake til Aten!; la oss få noe av det gode ved ostrakismen tilbake