«Kjærligheten er livets hage»: Om kunsten å pleie kjærligheten og dyrke kjærlige følelser, tanker og handlinger i sitt daglige liv

” Kjærlighet er samvær, jeg vet ikke lenger hvordan jeg skal gå på veiene alene. For jeg er ikke lenger i stand til å gå alene. En synlig tanke gjør at jeg går fortere, og ser mindre, og på samme tid nyte det jeg ser. Endog hennes fravær er noe som er med meg. Og jeg liker henne så mye at jeg ikke skjønner hvordan jeg skal begjære henne. Om jeg ikke ser henne, forestiller jeg meg henne og er sterk som store trær. Men om jeg ser henne skjelver jeg, jeg vet ikke hva som har hendt med det jeg føler når hun er fraværende. Hele meg er som en kraft som forlater meg. Hele virkeligheten er som en solsikke med ansiktet hennes i midten.»(Fernando Pessoa)

«Men hva er den kjærligheten verdt, som ikke er overdreven?» (Stig Sæterbakken; ‘Ikke forlat meg’)

«Den største svakheten i vår tids tenkning synes for meg å ligge i den overdrevne ærbødigheten for det vi vet sammenlignet med det vi ennå ikke vet.» (Andre Breton)

«all that with which modern techniques of communication stimulate, assail, and drive man – all that is already much closer to man today than his fields around his farmstead, closer that the sky over the earth, closer than the change from night to day» (Martin Heidegger 1966b, p. 48)

 

«Først som sist, må vi ikke alle som en  – så forvirrete som vi har blitt – lære oss en annen måte å tenke om kjærlighet på? En annen måte å forholde oss til den ? Jeg innser hvor vanskelig det kan være å slippe tak i en såpass berusende myte. For selv om vi er avhengig av og holder liv i oss ved kjærlighet, så er den ikke noe som ‘finnes’, i en egen følelse eller i spesiell sex eller noe annet som vi kan jakte etter på sjekkesteder og møteplasser på nettet. Kjærlighet kan ikke bare forståes som noe som er naturlig eller faktisk gitt, en slags virkelig ting i form av en særlig opphisselse eller lidenskap eller tiltrekning som vi er på leting etter og som finnes ute i verden eller inne i vår hjerne og fysiologi og som påvirker og bestemmer hvem vi elsker og binder oss til og danner forhold med. Kjærlighet er så absolutt ikke et spørsmål om nevrokjemi og oxytocin eller vasopressin, eller andre slike faktating som psykologene og hjerneforskerne ynder å villede oss med nå for tiden. Som vi i vår korttenkthet lar oss villede av.

Når det gjelder kjærlighet er dessverre vitenskapen en moderne illusjonsmaker, den gir oss kunstige heller enn levende blomster, den gjør bare våre egne villfarelser enda verre og øker vår fortvilelse over å ha gått oss bort når det gjelder kjærlighet. Åh, vi vet det jo; den varme dirrende poesien i en omfavnelse og en klem er faktisk langt å foretrekke framfor en tørr og kald forklaring og oppfatning. Det sies at kjærlighet gjør blind, det er selvfølgelig sant. Men forsøkene på å rasjonalisere kjærligheten gjennom forklaringsmodeller gjør noe enda verre med oss, de gjør oss kjærlighetsblinde.

Kjærligheten er myk og mild, men den er samtidig absolutt uknuselig; det er mangelen på eller fraværet av kjærlighet som hardt og brutalt kveler og knuser oss, innenfra. Uten kjærlighet finnes bare den skrekkelige ensomhetens og adskillelsens uro, en indre uro som gjør det å leve til et uopphørlig fluktforsøk. Vi trenger bare se oss litt omkring for å oppdage ødemarkene som folk hvileløse haster omkring i når de har tillatt at kjærligheten fordrives fra livslandskapet. Det som utvilsomt er tilfelle er at kjærligheten er og må være større enn oss, mye større enn personene som elsker og deres stakkarslige forhold; den renser oss, griper oss og løfter oss ut av snever selvopptatthet, blass fornuft og hverdag og gjentakelse og inn i et annet og magisk rom. Ingen kan ‘eie’ kjærlighet, som en sommerfugl dør den når man forsøker å begrense den og holde den fast. Kjærlighet må forståes som noe som vi mennesker skaper gjennom måten vi lever på for å oppheve adskillelse og binde sammen det som er spilttet, den er en skaperakt, noe vi lager og frembringer ut fra oss selv og i samhandling med et annet menneske og som alltid er  skjørt og mer eller mindre vellykket. Vi må hele tiden minne oss selv på om at kjærlighet kan ikke taes for gitt, den er ikke en ting men noe verdifullt som hver eneste dag må settes ut i livet og forsvares, den lever kun i oss og mellom oss dersom vi har vett til å ta den i forsvar mot andre mer påtrengende og kvelende krefter som sexfiksering, selvopptatt oppmerksomhetssøking, makelighet og likegladhet, trofejakt, overbetoning av fornuft, psykologiske forklaringer, egodyrking og alle slags forfalskende handlinger. Kjærlighet eksisterer kun for den som har ekte vilje til og respekt for den………»

(Fernando Persa: »Kjærlighet som vilje og forestilling’ . Arbeidsnotat til vandringsseminar på den Romantiske veien, Luster 2011)

 

Livets og kjærlighetens åpenhet

“If I am to stay alive, I am bound to continue to get love wrong, all the time, but not to cease wooing, for that is my life affair, love’s work.” (Gillian Rose, 1996)

 

15thinkerdescEn av de viktigste lærdommene blant utallige andre store og små lærdommer for et menneske er at vi er henvist til å lære av og gjennom andre, men at vi samtidig aldri må glemme å lære av oss selv; gjennom å tilegne oss kunsten å tenke selv. Dette merkelige og kompliserte som kan kalles ‘selvlæring‘ er en forutsetning for at vi skal være i stand til å leve våre egne liv og forstå hva vi holder på med når vi er i arbeid, i aktivitet, når vi bryr oss om hverandre og elsker.

Vi kan kanskje leve med et partner, være i forhold, holde sammen med noen i kortere eller i lengre tidsrom – men vi kan ikke elske en annen uten at vi er i et fortløpende oppgjør med oss selv og vårt forhold til den andre.

Men kan man virkelig ‘lære av seg selv’? Kan vi virkelig tenke selv? Hva innebærer dette ‘å tenke selv’? Hvorfor er disse to tingene – som i virkeligheten er en og samme ting –  så viktig for oss?

Enhver må tenke for seg selv. Det er nesten merkelig at det er nødvendig å si at man kan ikke tenke for andre, og andre kan ikke tenke for en selv. Man tenker ikke lenger når man låner eller overtar andres tanker. Den østerriske filosofen Ludwig Wittgenstein skrev et sted at ‘ingen kan tenke en tanke for andre’. Den tyske filosofen Heidegger som kanskje er vår tids filosof har sagt noe lignende flere steder. For å avklare og forstå ting, ta stilling til og forholde seg til noe som ens eget, må man ha tenkt tankene om det selv. Man kan både la seg påvirke og inspirere, og hente ideer her eller der; men allikevel må man tenke selv, arbeide med og gjøre ideene til noe man selv har tenkt gjennom for seg selv. Man kommer altså ikke unna at for å kunne ha ekte tanker om noe må man tenke disse ut en gang til selv, omtrent slik man gjør med et regnestykke når man lærer seg å regne. Papegøye-metoden, der man mekanisk låner eller etterplaprer andres tanker uten egen tankevirksomhet, den er som regel en lite brukende og en ytterst fattig erstatning for egen tenkning. Den kinesiske  læremesteren Konfutse sier riktignok at etterligning og herming utgjør en kilde til klokskap, men personlig og bitter erfaring og ikke minst ens egen dype ettertanke og meditative tenkning er allikevel det som er uunnværlig.

Tenkningen om kjærlighet: Hva slags tenkning bedriver folk i våre dager når det gjelder kjærlighet og kjærlighetens fenomener og problemer?

6636206425_6b5b9d1fcb_z (2)Kjærlighet er et mektig kraft, et under, en merkelig gave som hver og en av oss må lære seg å ta vare på og bære med seg gjennom livet. Vi må aller mest mestre tenkningen om kjærligheten for å kunne mestre å leve kjærligheten. Den levde kjærligheten ernærer seg på et sett av holdninger som man ikke kan overta fra andre, men som man selv må tenke ut og forme og innrette seg etter.

Det er ikke så mange ting jeg er sikker på, men akkurat dette ene er jeg sikker på. Jeg har kunnet se det det og kan fortsatt se det utspille seg i livene til menneskene jeg har møtt og møter; det har gått opp for meg som følge av mine egne smertefulle erfaringer. Den norske forfatteren Sigurd Hoel sier det på følgende måte:

«Jeg tror, nei jeg vet, at en mann som virkelig har elsket og er blitt elsket igjen av en kvinne, han kan nok siden møte motgang og ulykke. Han kan bli ensom, han kan bli forlatt. Men det kan aldri gå ham helt galt. Jeg mener: innvendig, i sinnet kan det aldri gå han helt galt, der vil han alltid ha et område å falle tilbake på, et fast punkt som holder ham i likevekt, en rikdom ingen kan ta fra ham.»

«Brichard was quite right when he said to me with his usual malice: «When you’re in love with a woman, you must ask yourself: What do I want to do with her?» (Stendhal, The Life of Henry Brulard) 

Mange av oss kan ganske enkelt forstå hva forfatteren tenker på; men nøyaktig hva det er som opplevelsen av ‘virkelig å elske’ eller ‘sann kjærlighet’ gjør med oss sier han i virkeligheten ikke. Det kan se ut som at han mener at den ‘virkelige’ kjærligheten har noen spesielle egenskaper eller krefter i seg som gjør at den beriker oss, gjør oss mer robuste i oss selv, den styrker oss på en dypere og grunnleggende måte ved at den i vårt indre tydeliggjør et fast balanserende og forankrende punkt som gjør av vi lettere kan tåle livets bølger og stormer. Hvorfor dette skjer, hva slags kraft eller evne kjærlighet rommer som kan forandre oss på en slik måte, hvilke mekanismer som er involvert og hvordan det endrer oss, disse tingene greier derimot ikke forfatterenen å gjøre tydelig for oss. De fleste av våre ‘forhold’ og partnerskap er antagelig ikke ‘virkelige’ kjærlighetsforhold i denne betydningen, uten at det gjør at de er mindre verdt eller en dårligere som ramme for samliv mellom folk som har mange andre grunner til å velge å leve et liv sammen sammen.

Jeg har etterhvert blitt en godt voksen – noen ville heller si eldre – mann. Mye av livet og livets erfaringer ligger bak meg; når det gjelder den rest av leveår som det er gitt meg å leve videre har jeg bestemt meg for en ting. Jeg ønsker å leve mest mulig bevisst, å forholde meg på en  gjennomtenkt måte til de tingene og de utfordringene jeg står overfor.

2013-04-06-1132_35En av disse tingene som det er særlig viktig å tenke gjennom på egen hånd og forholde seg til på en besinnet måte i sitt liv er ‘kjærlighet’. Ikke minst er det viktig å kunne motstå fristelsene til ulike former for redusering og devaluering av kjærlighetens fenomener som er en følge av den moderne vitenskapelige sjargongens snakk om kjemiske og fysiologiske ting som vasopressing og oxytocin, evolusjonspsykologisk bestemte partnerseleksjonsmekanismer og patogiserende ideer om tilknytningsforstyrrelser og ‘hekting’. Har vi ikke allerede blitt kyniske og desillusjonerte av det moderne livets utvendighet og dyrkning av overflatiskheter, så blir vi det iallefall av denne naturalistiske sjargongen. Jeg er selv begeistret for fremgang i vitenskapelig kunnskap om menneskelige forhold, men en trenger ikke la seg rive med så sterkt at halve sannheter kommer i veien for evnen til å se den større og hele sanneheten.

Fram til i dag har jeg i virkeligheten aldri forsøkt å komme frem til en avklart og personlig gjennomtenkt ide eller holdning om hva kjærlighet er for meg og hva den betyr og skal bety  i livet mitt. Man kan med en viss grunn si at kjærlighetens fenomener er noe jeg har møtt på en bortimot bevisstløs måte.

Det er denne min egen forbløffende tankeløshet om kjærlighet jeg her vil ta et nådeløst oppgjør med.

hippy-one-true-loveFor jeg tror at uten en gjennomtenkt holdning til hvordan man lever kjærligheten i sitt liv kan man ikke unngå å komme galt avsted og floke til sitt forhold til seg selv og andre mennesker. Et liv i kjærlighetens tegn kan bare leves som et ‘bevisst’ liv; uten en velfundert kjærlighetsbevissthet må man dessverre begå mange slags feil og villfarelser som rammer både en selv og andre mennesker. Noen ganger ser det ut som om at vi uten en ekte kjærlighetsbevissthet oppfører oss på ‘onde’ måter overfor personer vi bryr oss om og som står oss nær, uten at vi har noen egentlig mulighet til å forstå det selv.

Oppgjøret mitt går ikke først og fremst ut på en slags teoretisk eller rent psykologisk betraktning av kjærlighet. Vår overdrevne og av psykologene fremdrevne tro på at vi vet ting fører til en slags kynisme når det gjelder den hverdagsnære opplevelsen av og forholdet til kjærlighet.

can-love-lastI forordet til Stephen Micthells bok ‘Kan kjærlighet vare? Hvordan romantiske forhold utvikler seg over tid.’ (2002) skriver  hans kone Margareth Black følgende om noen viktige begrensninger i vår psykologiske forståelse:

«Spørsmålene som mest direkte berører vår hverdagslige opplevelse, forblir imidlertid på et eller annet vis ugjennomsiktige, liggende i et mystisk skjær, begrepsmessig dokumenterte men opplevelsesmessig uløste og utilfredstillende.»

Mitt forsøk på å tenke gjennom kjærligheten handler slik sett mindre om fagpsykologi og mye mer om en opplevelsesmessig og livsnær,  kanskje også eksistensiell og holdningsmessig og moralsk forpliktende avklaring. I motsetning til fagpsykologene ønsker jeg å forholde meg til og tenke gjennom kjærligheten fra min egen innside, ut fra et første persons perspektiv og dermed nødvendigvis ‘selvbekjennende’ perspektiv. Vi burde en gang for alle ha lært, både av Marc Aurelius, av Augustin, av Rousseau og andre modige selvbekjennere; og i vår tid av psykologi-kritiske tenkere som Nietzsche, Hadot, og Foucault med deres grunnleggende nytenkning om at psykologi er ikke bare noe vi er men noe vi lager hos oss selv og hverandre gjennom selvomsorg og ‘selvteknologier’ som f.eks. selvbekjennelsespraksiser, at ekte menneskekunnskap forutsetter og bygger på et selvbekjennede perspektiv og en i det minste delvis selvbekjennede fremgangsmåte. Psykologien velger for en stor del å neglisjere denne grunnleggende innsikten i menneskunnskapens og visdommens spesielle forankring i selvbekjennelse. Oppgjøret handler altså ikke om kjærligheten som en slags naturlig fenomen eller ting eller et saksforhold ‘der ute’ som opptar han eller hun i et ‘tredjeperson-perspektiv’.  Det jeg eventuelt lærer gjennom mitt forsøk på å komme frem til klarhet omkring kjærligheten og dens fenomener ønsker jeg å praktisere og bruke som ledetråd på min videre livsvei og i omgangen med andre menensker. Det jeg skriver her er dermed kanskje ikke særlig faglig avansert og underbygd eller begrepsmessig klokt, men det er i allefall mine egne ærlig fremtenkte ideer og tanker som jeg ønsker skal gjennomsyre og prege det jeg står for i mitt eget levde liv.

bernini_st_teresa_face I den siste tiden har jeg derfor så ofte jeg har fått anledning til tillatt meg å spørre folk jeg kjenner og folk jeg møter mer tilfeldig på min vei om hva slags tanker de har gjort seg om kjærlighet, hva de mener om hva kjærlighet er for noe, hva slags rolle den spiller i livet de lever og hva de tar utgangspunkt i når det gjelder sine tanker om kjærlighet.

De fleste, nei dessverre – så å si alle, har i beste fall bare kommet med en slags halvfordøyde og frasepregete lærebokssvar. Ingen, og da mener jeg faktisk ingen, har henvist til kulturelle tolkningstradisjoner eller forsøkt å tenke gjennom disse tingene selv og formulere et sammenhengende personlig og opplevelsesbasert syn om kjærlighetens plass i det individuelle menneskelivet de lever.

Hvilke følger kan en slik tankeløsheten om kjærlighet ha for oss?

booksCAZJPZZ2I Boken ‘A Rhapsody of Erotic Love and Spirituality’ skriver David J. Fekete:

«I dag lever vi i en tidsalder med stort amorøs mangfold – eller endog anarki. (-) Vi har ingen overgripende kulturell tradisjon som handler om kjærlighet. På Longus eller Platon sin tid (-) fantes det en dypt rotfestet kulturell forståelse av kjærlighet som informerte samfunnet de levde i. I dag har vi svært motsetningsfyllte kjærlighetstradisjoner. Som følge av følelsen av at noe ikke stemmer når det gjelder kjærlighet, har mange vendt seg bort fra (-) kjærlighetstradisjoner som vår kultur har generert, og i stedet for å følge tradisjoner, følger de sine egne personlige innfall. «

Selv om samfunnets begreper om kjærlighet eroderer og faller fra hverandre, så betyr ikke dette at individenes bestrebelser og kamp for å finne ut av kjærligheten i sine liv forsvinner. Det trengs ikke mye observasjonsevne eller evne ettertanke til for å få med seg at kjærlighet fremdeles er et av de viktigste fenomene i livet også for moderne desillusjonerte mennesker. Kanskje er det fortsatt det viktigste innslaget som gir tilværelsen glød, varme, farge, dybde. Ikke fordi andre ting ikke er viktige eller avgjørende; mange ting er i en viss og praktisk forstand faktisk mye viktigere enn kjærlighet. Jobb. Et sted å bo. Venner. Familie. Penger. Makt. Helse. Det å overleve.

b 230067_2016515409427_1140096289_32495831_1509511_nMen samtidig er det slik at uten kjærlighet mister disse andre tingene mye sin verdi, sin betydning; fordi et liv uten eller med fravær av kjærlighet er bortimot meningsløst. Kjærligheten holder seg på en måte i skyggen eller i bakgrunnen for alle disse åpne og offentlige størrelsene som alle underholder seg med; men i virkeligheten er det kjærligheten som løfter livet vi lever opp og holder det fram i lyset. Hvorfor er kjærlighet så viktig, hvordan inngår kjærligheten i det å ha et meningsfyllt liv?

Et prangende førstesideoppslag i avisen VG nylig skriker mot oss at modne kvinner forlater sine menn oftere enn før; artikkelen forsøker å gi svar på hvorfor det er slik og hva man kan gjøre med det. Hva er så budskapet til oss?

Psykologer og samlivseksperter inntar som alltid scenen; de har åpenbart de svarene vi trenger. Med et sideblikk på samlivsforskning setter opp lister for hvordan menn bør opptre overfor og forholde seg til sine kvinner, samboere og koner for å unngå at de blir satt på båten eller forlatt; nøkkelordene er selvfølgelig bedre kommunikasjon, mer oppmerksomhet og avveksling, mer huslig støtte, osv.. Og så dette merkelige; ordet kjærlighet blir ikke nevnt en eneste gang i det store tosiders oppslaget som kun handler om pragmatiske og saklig-fornuftige ‘teknikker’ og oppskrifter som kan virke for oss slik at forhold ‘overlever’.

IllustrasjonerDette er fullt i samsvar med slik de moderne psykologiserende blikket betrakter kjærligheten; den blir redusert til en rasjonell ‘samlivslære’ som handler om å innrette og styre seg etter en psykologisk fornuft eller oppskrift, som består av innsikter i tilknytningsformer og relasjonelle forstyrrelser, nevrokjemi og forholdshormoner som vasopressin og oxytocin, sammen med empirisk støttede fremgangsmåter for håndtering av friksjoner og konflikter i forhold og selvsagt  teknisk velutviklet erotikk.

I psykologenes fagliggjorte forståelse av og tilnærming til kjærlighetens fenomener reduseres denne i virkeligheten til andre fenomener og bestanddeler og forsvinner som eget fenomen ut av syne. Eller de betraktes med et mistroisk og patologiserende blikk som en irrasjonell ‘hekting’ på et annet menneske og dermed som noe vi som rasjonell og pragmatiske aktører ikke lenger trenger å bry oss med. Psykologene vet bedre. (Mer om dette se feks. http://www.slideshare.net/blessom/alt-annet-enn-kjrlighet-psykolog-sissel-gran)

Vi må spørre oss; er det slik at kjærligheten kan styres rasjonelt og ut fra en psykologisk tankegang? Har endelig psykologene lyktes med å temme og rasjonalisere de sterke og lidenskapelige kreftene som gjennom historien har herjet i menneskene og drevet menn og kvinner til vanvidd? Er vi virkelig blitt så saklige og rasjonelle at vi tar til oss dette psykologiske budskapet? Eller er hele denne reduserende tilnærmingen mer en del av selve den sykdommen som den gir seg ut for å hjelpe oss med? Hva er så denne ‘sykdommen’ som gjør at vi ikke lenger tror på eller bruker ordet kjærlighet annet enn i en psykologisk redusert utgave? Hva har skjedd med oss når vi diskuterer følelsesmessige forhold uten å nevne den rollen kjærlighet spiller? Hvorfor kan vi i det hele tatt diskutere våre viktigste følelsesmessige relasjoner og forhold uten at vi tar ordet ‘kjærlighet’ i vår munn? Er ikke kjærlighet nødvendigvis ‘større’ og mer overgripende enn individene som oppdager at de elsker hverandre, en slags tilværelsens gave som vi kan ta imot og må betrakte med erbødighet og med respekt som noe som er ‘mer’ enn oss selv? Er det ikke slik at dersom vi begynner å se på kjærlighet og sex som noe som er ‘mindre’ enn oss selv, som innslags i våre liv som vi kan manøvrere og holde på med ut fra egne innfall, kan risikerer vi at den verdifulle og sanne livgivende kjærligheten går tapt for oss? Den moderne psykologisk forståtte kjærligheten er kanskje samtidig kjærlighetens største fiende, fordi den gjør oss blinde for hva det er vi dypest lengter etter i vår kjærlighetslengsel?

Våre drømmer handler ofte om denne andre ‘større’ kjærligheten, det er den vi søker og lengter etter. Bak den praktiske og fornuftige hverdagsfasaden og det daglige strevet kjenner vi denne understrømmen av lengsel etter en slags menneskelig og mer-enn-menneskelig lys; vi aner mer enn vi vet hva det betyr; at vi søker etter og ønsker oss kjærlighet. Mange av oss erkjenner åpent at det ikke er ønskelig eller mulig å leve ordentlig uten kjærlighet. En av mine ‘avemosjonaliserte’ mannlige pasienter midt i 50-årene har en robotaktig opplevelse av å være død; han har 15 år bak seg som deltaker i moderne krigføring i Afrika, Irak og Europa. Han uttaler uten omsvøp:

‘Et liv uten kjærlighet er ensomt, tørt, tomt, hardt, og kaldt. Jeg vil egentlig ikke kalle det et liv, det er bare et hylster. Det er fortvilelse.’

Et liv uten kjærlighet er antagelig bare et halvveis liv; vi makter nok å leve det som vi makter så mye annet. Men det gjør noe med oss, det skader oss litt etter litt på en snikende måte uten at vi helt forstår hva som skjer med oss. Samtidig er det bare så altfor lett å glemme kjærlighetens avgjørende rolle i våre liv; enda lettere er det å miste evnen til å leve på en måte som dyrker frem og tar ivare kjærligheten vi er avhengig av og søker.

I boken ‘Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve’ av den svenske teologen Ann Heberlein blir erfaringen av manglende evne til kjærlighet beskrevet slik:

“Det totale nederlaget handler verken om boligmangel eller arbeidsløshet. Det totale nederlaget er den manglende evnen til å takle livet. Den manglende evnen til å være lykkelig. Den manglende evnen til å ta imot kjærlighet. Den manglende evnen til å gi kjærlighet. Den manglende evnen til å leve. Den koden hvert menneske forventes å knekke. Livet.”

For kyniske og resignerte personer – og kanskje særlig unge og mellomaldrende mannspersoner i en viss alder (men når sant skal sies er mange kvinner ofte like mye ute å kjøre) –  er de tingene jeg skriver om i det følgende nesten ubehagelig å forholde seg til. Deres umiddelbare reaksjon er totalt avvising, gjerne forbundet med ironi eller arroganse; ‘herregud, hva er det nå han har funnet på?’. En venn av meg i 30-årene, som kaller seg ‘Pluto‘ kom med denne ene bemerkningen som for han åpenbart sa alt og mere til: ‘Jesus’. Det merkelige er at den samme Pluto, som også er musiker, ofte fremfører inderlige kjærlighetslåter i sine opptredener, som om det handler om noe helt annet. Men ‘Pluto’ er som vi skal se bare et eksempel på en mer almen tendens til å avfeie enhver seriøs konfrontasjon med kjærlighetens problem.

Hvorfor denne avvisningen, hvorfor slike negative reaksjoner på et så uskyldig tema? Er det å drøfte og resonnere om kjærlighetens problemer utdatert, er det å ta kjærlighet på alvor avlegs eller kanskje for ‘soft’ for slike mennesker og særlig slike menn? Kanskje mener de at det er for uintelligent å snakke om noe som berører oss alle, både de klokeste og de som tenker på en enklere måte?

Samtidig vet vi alle at bak våre ytre og utvendige liv der vi beskjeftiger oss med viktige og alvorlige tema, der  lever hele tiden lengselen etter dette som vi kaller kjærlighet; de fleste har mot til å  innrømme eller erkjenne at det å leve et menneskelig liv i bunn og grunn handler om kjærlighet i en eller annen form. Til og med de mest kyniske og resignerte blant oss kan innse såpass i svake stunder, selv om de midt ute i det daglige livet glemmer det like raskt.

Den store poeten Rainer Maria Rilke skriver i sin bok ‘Brev til en ung dikter’ følgende om kjærlighetens oppgave:

“At et menneske elsker et annet, er kanskje den vanskeligste av alle våre oppgaver, det endelige beviset, den siste prøvelsen, det arbeide som alt annet arbeide bare er en forberedelse til.”

Mange kvinner og menn  har i vår moderne tidsalder vansker med å finne ut av kjærlighetens oppgave. Altfor mange føler de kommer til kort og mislykkes, noen gir kjærligheten opp og satser på enklere og mer praktiske løsninger. De amerikanske kjærlighetsforskerne Elaine Hatfield og Richard L. Rapson sskriver i boken ‘Love, Sex, and Intimacy: Their Psychology, Biology, and History’(New York: HarperCollins College Publishers, 1993, s.xv) at –

“I den vestlige kulturen er det knapt noe som de fleste individer ønsker seg mer enn et kjærlig, intimt forhold som varer livet ut. Likevel, som en forvirret befolkning generelt erkjenner, er det sjelden at folk greier å oppnå slike søte, varige forhold. Hvorfor er det slik?” 

Folk gir oftere og oftere opp kjærligheten; følgen er at vi bruker sex og seksuelle forbindelser som avveksling og underholdning og har sex med partnere ikke fordi vi ‘elsker hverandre’ men mest som en slags gjensidig tjeneste og som et hygienisk tiltak for å redusere plagsom kontakthunger og savn av kroppslig nærhet. De fleste lærer fort at denne måten å innrette seg på ikke fungerer etter formålet og etterlater seg fortsatt tomhet og enda mer indre uro. Følgelig skifter stadig flere mennesker partnere stadig hyppigere, stadig flere lever alene.

Hvorfor det er slik vet vi ikke så mye om.

Teoriene er florerer – fagfolk og forståsegpåere av alle avskygninger har skråsikre oppfatninger om og oppskrifter for hvordan folk må oppføre seg i kjærlighetsforhold for å få dem til å vare og fungere. Etter noen tiår med parveiledning og parterapi ser vi at dette i beste fall hjelper noen; selve problemet med kjærligheten og kjærlighetsforhold bare øker i de vestlige samfunnene.

Egentlig er det merkelig at vi har så store vansker med å håndtere kjærlighetens mangefoldige utfordringer; vi lever i relativ velstand, vi disponerer mere tid til frie beskjeftigelser enn noengang før i historien, vi møter nesten hele tiden alle slags spennende og tiltalende mennesker som savner og er på søken etter den ideelle partner. På det psykologiske og personlige planet bombarderes vi med råd, forskningsfunn og evidensbaserte fremgangsmåter som lover oss bedre løsninger på kjærlighetens problemer og spørsmål.

Hvorfor mislykkes da så mange på så forskjellige måter på kjærlighetens område? Hvorfor blir vi så fort utilpass og utilfredse med oss selv og våre partnere i kjærlighetens spill? Hvorfor floker vi til – følelsesmessig og tankemessig –  det ene forholdet etter det andre? Hvorfor forlater vi og vender om og om igjen ryggen til partnere som vi for kort tid siden følte oss bundet til og elsket av hele vårt hjerte?

Kjærlighet er et ord, en gave, kjærlighet er et arbeid

«Isn’t it grand, isn’t it good, that language has only one word for everything we associate with love—from utter sanctity to the most fleshly lust? The result is perfect clarity in ambiguity, for love cannot be disembodied even in its most sanctified forms, nor is it without sanctity even in its most fleshly . . . Caritas is assuredly found in the most admirable and most depraved passions. Irresolute? But in God’s name, leave the meaning of love unresolved! unresolved—that is life and humanity, and it would betray a dreary lack of subtlety to worry about it. «(Thomas Mann, The Magic Mountain)

Det sies ofte at kjærlighet er en gave, og det er den utvilsomt. Men samtidig er vi nødt til å innse kjærlighet er aldri bare en gave, den er kanskje like mye et arbeid. En spesiell slags arbeid, et livets arbeid som alle som vil beholde kjærligheten i sitt liv må lære seg – et arbeid med og i sine følelser, i sine tanker og i sine handlinger. med vår konsumerende innstilling til livet og til hverandre gjør vi lett den mest alvorlige feiltakelsen, å legge for stor vekt på kjærligheten som en gave, en gave som skal koste oss minst mulig og som vi kaster fra oss når den er ‘brukt opp’.

Kanskje kommer vi enda lenger ved bruke et annet og bedre bilde, ved å betrakte kjærligheten som en livets hage, som vi må ha omsorg for og kultivere og pleie hver eneste dag på mangfoldige måter for å bevare og videreutvikle? Kanskje finnes det like mye en slags indre ‘hjertets fingre’ som det finnes ‘grønne fingre’?

Men vi må som kjent forsøke å unngå å forveksle metaforer med virkelighet; uttrykket ‘kjærlighetens have’ er en farlig metafor – for å finne ut av hvordan denne metaforen kan hjelpe oss til å løse kjærlighetens problemer på bedre måter må vi mere konkret gå inn på hvilke redskaper den gir oss. Som ellers i en hage må finne se hvilke fenomener kjærligheten består av og bringer frem i oss og våre partnere, hva som truer og trykker dem ned – og lære oss hvordan vi gjennom omgang med egne følelser, tanker og handlinger kan vise omsorg for og fremmer kjærlighetsplantenes sunnhet, vekst og periodiske blomstring.

Evne til kjærlighet: Finnes det noe slik?

Å våge å følge sitt hjerte: Kjærlighetens grunnlag

Hjertets fornuft: Om evnen til å la seg styre av følelelsenes fornuft

‘Så kjem det eg itte kan’: Kjærligheten må komme først og styre seksuell utfoldelse

Hvordan skal vi prakisere sex og seksuelle forhold i ‘kjærlighetens hage’? Egentlig kjenner vi alle noen av de viktige svarene på denne utfordringen, som kanskje er den viktigste å lære seg å håndtere på en god og individuelt riktig måte. Den viktigste kulturelle lærdommen er at hver eneste av oss – og kanskje særlig menn i våre dager – må lære seg er å unngå eller bestrebe seg på å ha minst mulig seksuell aktivitet utenom det som er ekte kjærlige forhold til en kvinne eller en mann.

Kjærligheten og kommunikasjon:

Uten kommunikasjon visner kjærligheten, fort eller langsomt. Den som elsker eller er forelsket, elsker også å snakke med den elskede. Den østerriske forfatteren Robert Musil sier det slik:

“Mennesket, i sannhet dyret som snakker, er det eneste dyret som trenger samtaler for å føre arten videre. I kjærlighet spiller samtaler nesten en større rolle enn alt annet. Kjærlighet er den mest snakkesalige av alle følelser og består for en stor del fullstendig av snakkesalighet.”

Erotikk og lidenskap

«Vekten legges på det selvforholdet som muliggjør at man ikke lar seg rive med av lystene og nytelsene, at man bevarer herredømmet over dem og er dem overlegen, at man opprettholder sine sanser i en tilstand av ro, at man forblir fri fra ethvert indre slaveri under lidenskapene…» (Foucault, i seksualitetens historie, bind 2)

7 kommentarer om “«Kjærligheten er livets hage»: Om kunsten å pleie kjærligheten og dyrke kjærlige følelser, tanker og handlinger i sitt daglige liv

  1. Takk for dine kloke ord. Gjenkjenneleg og til ettertanke. Ein velvaksen mann torer å snakka om noko så irrasjonelt som kjærleik i vår svært så rasjonelle verden.

  2. Han:

    Eg leita etter huda di,
    forsto ikkje at eg først måtte gjennom,
    sjela si grensekontroll.

    Men prov kan eg ikkje skaffe
    om kjærleik,

    før hudkontakt.

    Ho:

    Den kjem du ikkje langt med,
    hudmann,

    kjærleik finn du i sjela.

    Hud, innpakkingspapir
    vert gløymt etter
    utpakkinga.

    Dei to vart samde
    om å vere
    samd,

    ein annan gong.

    1. Du diktende mann
      som finner glede
      over gløden som tennes
      av ord
      når du kjenner deg varm ved bålet
      glem allikevel ikke at
      de underlig varme ordene
      om kjærlighet
      er skrevet i sand

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s