Om noen risikable sider ved å bli psykiatrisk pasient og utsettes for psykiatrisk behandling

“Mange av de tingene man opplever som sykdommer i kroppen eller sjelen er innbilte og metaforiske tilstander som man selv uvitende former av skyggene som blir igjen etter smertelige forhold til andre mennesker.” (Fernando Persa, Camino Santiago, 2004)

 

“Never before have so few been in a position to make fools, maniacs or criminals of so many.” (HG Wells, ‘The Shape of Things to Come’.)

Jeg befinner meg i sluttfasen av en lang karriere som psykolog. De kritiske tingene jeg for tiden skriver om psykologisk/psykiatrisk behandling er et forsøk på en reflektert oppsummering av mine egne begrensete erfaringer i det psykiatriske behandlingsmiljøet i Helse Førde og andre behandlingsmiljøer.

Dagene mine går med til psykologisk kontakt og samtaler med mentalhelse-pasienter som enten er innlagt i institusjoner eller møter til psykologiske behandlingssamtaler. Tidligere var jeg nok mye av en ‘fagidiot’ og  temmelig ensidig opptatt av psykologfaglige utfordringer og gjerne psykologiteoretiske problemstillinger. Selve det faglige ruvet langt over det menneskelige perspektivet.

Over årene har dette langsomt med sikkert forandret seg.

I dag er jeg i første rekke både opptatt av og fascinert av de kompliserte menneskelige, kommunikative og maktrelaterte prosessene som utgjør konteksten og omgivelsene for psykologisk behandling; jeg tror nå mer at god psykologisk behandling krever egnete rammer og kontekster som fremmer og understøtter pasientens egenstyrte bedringsprosess og ikke minst evne til å håndtere seg selv og sin tilværelse på gode måter.

Den gode behandling søker å legge til rette for, stimulere og finne og åpne opp så mye rom som mulig for at pasienter kan bli sin egen behandler og terapeut i stadig større utstrekning under behandlingsforløpet. Psykologisk og psykiatrisk fagkunnskap hjelper her bare et stykke på veien, og dessverre kan denne kunnskapen like gjerne undergrave en god prosess for pasientene og føre dem ut i blindgater og direkte ødeleggende retninger i tilværelsen. Jeg forsøker faktisk å avpsykologisere og avpsykiatrisere det psykologiske behandlingsforløpet og finne en annen modus det behandler og pasient er ekte menneskelige og sosiale partnere i hjelpeprosessen. For å få dette til forsøker jeg å slippe taket i psykologiske og psykiatriske modeller som forvrenger og begrenser partnerskapet ved at de blir en ‘omsnakking’ av pasienten, og åpne opp for ekte ‘med-snakking’ slik som i det gode livet ellers.

For å få dette til bruker jeg mer og mer det som kan kalles en ‘Foucaultiansk’ måte å betrakte tingene på; grunnbegreper her er at hver enkelt av oss er en slags ‘livskunstner’, mennesker er ikke ferdiglagde vesener med en avsluttet psyke og personlighet som forårsaker måten de fungerer på men vi tar det som er gitt oss i bruk for å forme oss selv og det livet vi lever. Hjernen og genene og kjemien vår er også råstoff og redskaper i våre egne anstrengelser for å bli til og forme oss, ikke alene determinerende årsaker. Vi gjør det ved å tilegne oss og bruke sosiokulturelle praksiser og selvteknologier for å få til en ‘selvomsorg’ eller en ‘omsorg for selvet’ som danner grunnlag for enn sunn tilværelse og et fungerende psykisk og emosjonelt liv. Vi må alltid ta verdimessige, moralske og endog estetiske målestokker i bruk for å få dette til og finne fram til en samlet og fungerende ‘selvomsorg’. Det er i og gjennom den gode og individuellt dannete ‘selvomsorgen’ at hver enkelt frembringer sin egen gode mentale helse og indre balanse og ikke gjennom noen tekniske psykobehandlinger regissert av eksperter og fagfolk. Fagfolkenes rolle er å åpne rommet for og understøtte dannelsen av en god ‘selvomsorg’ hos pasienten, ikke å fjerne eller fikse psykiske plager som er en følge av svak eller mangelfull selvomsorg.

Jeg forsøker i min daglige dont derfor mer og mer å være en slags ‘deltakende observatør’; dvs. både å holde fokus på behandlingsjobben jeg er satt til å gjøre og samtidig kikke meg nøye om og observere hva som skjer med pasientene og hvorledes de opplever å bli møtt av fagfolkene i mentalhelsesystemet. Det er ofte et lite hyggelig syn, selv om folks hensikter gjennomgående er gode.

Jeg skal gjerne innrømme at jeg er spesielt opptatt av hvordan jeg selv og mine kolleger og medarbeidere forholder seg til pasientenes ønsker og krav om medbestemmelse og medvirkning, styring og innsyn i sin egen behandlingsprosess. Jeg har merket meg at krenkelser av pasientene synes å avspeile og være forbundet med holdninger og tilnærminger som representerer en utbredt men samtidig godt tildekt status-forakt, taper-forakt eller svakhets-forakt som mentalhelse-personellet delvis uten å ha det til hensikt er bærere av. Etterhvert tror jeg at måten selve systemet er bygd opp på og hvordan det bruker kunnskaper om psykologi/psykiatri i pasientarbeidet er opphavet til dårlige og tildels villedende måter å hjelpe pasientene på.

På 60-tallet skrev den amerikanske sosiologen Ervin Goffman den maktkritiske boken ‘Asylums‘ (den norske utgaven har tittelen ‘Anstalt og menneske’) om de krenkelsesprosessene bl.a. gjennom såkalt ‘looping’) som pasienter og innsatte kan oppleve i behandlingsinstitusjonerog behandlingsettinger som følge av strukturelle og maktrelaterte faktorer.

60-årene var en maktkritisk og liberaliserende reformtid i mange vestlige samfunn; i våre dager befinner vi oss i den lammende politiske korrekthetens og lydighetens tid. Det er på høy tid at vi igjen kvesser og retter vårt engasjerte kritiske blikk mot de problematiske konkrete mellommenneskelige og psykososiale prosessene som utgjør kontekst for og fremmer eller hemmer psykologisk behandlingsprosesser. Jeg blir altfor ofte vitne til at pasienter med behov for hjelp for å kunne mestre sine psykiske lidelser istedenfor blir utsatt for undertrykkende, begrensende og krenkende menneskelig atferd fra fagpersonell som de har rett til å forvente positiv hjelp fra. Det er her problemets kjerne ligger.

Utgangspunktet for en konstruktiv kritikk av psykiatri og psykologisk behandling må alltid være pasientenes reelle reaksjoner på egne behandlingsopplevelser, ikke abstrakte og absolutte ideer om hvor skadelig eller uvitenskapelig psykiatrien er eller har vært. Og mange mentalhelsebrukere merker fort at ‘noe’ er galt eller ‘ikke stemmer’ i den behandlingen de mottar; men det er vanskelig å formulere denne fornemmelsen i et tydelig språk.

Poenget med kritikken av psykologisk behandling og dens kontekstuelle omgivelser er å bidra til å gjøre det lettere og tryggere å være mentalhelsepasient, ikke å vinne triumfer i ideologiske diskusjoner.

2 kommentarer om “Om noen risikable sider ved å bli psykiatrisk pasient og utsettes for psykiatrisk behandling

  1. Tankevekkende det du skriver om forakt for oss brukere. Man hadde håpet på at i alle fall.psykologer hadde litt kunnskap om foraktens følger for selvbildet.
    Men tror du likevel ikke at skolering av helsepersonell i brukermedvirkning og menneskerettigheter kan bidra positivt?

    1. Hei; takk for svar.

      Jeg tenker ikke lenger at skolering i ‘brukermedvirkning’ forandrer særlig mye. Det må en annen og sterkere lut til for å få respekt for brukeren. Selve det skjulte og usagte maktoppsettet i psykologisk behandling skader den menenskelige siden og fratar brukeren normale og nødvendige posisjoner. For meg er det noe med den psykologiske/psykiatriske måten å nærme seg og forstå folk som setter opp en gal situasjon så å si, der den ene vet og den andre ikke. Også fordi selve denne tingaktige psykologiske kunnskapen som er om folk hemmer og forvrenger og svekker ‘jeg-du’ møtet og det individuelle i forholdet. Jeg merker på jobben hvor dominert fagfolkene er av ‘om-snakking’ og glemmer en ekte ‘med-snakking’ med de som er pasienter. Hele det psykiatriske behandlingsteatret blir feilkonstruert og brukeren fratatt sin stemme og sin mening. Jeg ønsker å ‘avpsykologisere’ det å hjelpe og behandle folk for mentale problemer; jeg tror at vi sammen må hjelpe hverandre til å forme eget til og til å bli bedre til å ha ‘selvomsorg’ eller ‘omsorg for selvet’. Dette er ikke psykologi men mer det en god mor gjør med barnet når det vokser opp, der en er sammen om å finne veier til en bra tilværelse. Psykologi er sterkt overdrevet når det gjelder å hjelpe folk som sliter. Tror jeg, da.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s