Om mine skavanker, alle mine feil og min alltid syndefulle sjel.

Et beskjedent forsøk på en nøktern og nådeløs selvfremstilling og selvforståelse (2013)

«Som menneske må man skjønne poenget med å skulle snakke sant om seg selv, å leve et sannferdig liv. De fleste gjør ikke det, de undervurderer hvor viktig det er, tar det for gitt selv om det er en viktig sak. Det er nemlig ikke så enkelt å gjøre begge deler; det å leve sannferdig og snakke sant om seg selv kommer ofte i motsetning til det å leve et ytre sett  vellykket liv. For mange er personlig sannhet og sannferdighet mest en slags automatikk, noe man bedriver av gammel vane og uten å tenke seg om, som å drikke vann når man er tørst. Man kan egentlig ikke opptre sannferdig på en slik mekanisk måte, da forveksler man bare sannhet og sannferdig med ‘riktig’ og ‘akseptabelt’ eller ‘åpenhjertig’. Men som menneske man kan ikke unnslippe sannferdighetskravet; det ledsager oss i alt v i foretar oss som en skygge: ‘Hvor sannferdig er jeg egentlig? Lever jeg på en sannferdig måte? Har jeg glemt å passe meg for uoppriktigheten, for løgnen? Gitt den for stort spillerom i min person, i livet mitt?’ En eller annen gang må man slippe lyset inn der det kan trenge inn, og det er som kjent gjennom sprekkene og manglene og utilstrekkelighetene i ens egen velpussede og altfor selvgode selvbilde. Folk som ikke våger og litt etter litt lærer seg dette å leve sannferdig og snakke sant om seg selv blir sakte men sikkert til deformerte skikkelser, de ødelegges eller nedbryter seg selv fra innsiden. Å skulle leve uten eller med for lite sannferdighet er en mangeltilstand, en slags selvpåført underernæring og utsulting, det bryter ned helt vesentlige sider ved personligheten. For den som lever sannferdig og har lært seg å snakke sant om seg selv og sitt liv er det egentlig lett å oppdage slike sannhetsdepriverte og løgnskadde skikkelser;  personlighetsbløfferne er jo skremmende nok blitt en slags idoler og idealer som fremheves overalt i våre dager.» (Fernando Persa; ‘Om betydningen av å leve sannferdig. Forelesning til trærne’. Notat. Helliglunden, 2009)

“What does man actually know about himself? Is he, indeed, ever able to perceive himself completely, as if laid out in a lighted display case?» (Nietzsche)

«Jeg er en innbarket løgner! Hva mer er det å si? » (Rubio Lapone)

”Here’s my life, why not, it is one, if you like, if you must, I don’t say no, this evening. There has to be one, it seems, once there is speech, no need of a story, a story is not compulsory, just a life, that’s the mistake I made, one of the mistakes, to have wanted a story for myself, whereas life alone is enough.” (Samuel Beckett)

“Jeg har studert menneskeheten og kjenner mitt eget hjerte.” (Rousseau)

‘Veien til en selv går ikke gjennom psykologi. Det er en villvei, gjerne en måte å snakke seg bort på. Det er synd at psykologene lurer folk til en slags saklig bortsnakking, ut på faglige omveier som leder bort fra en selv. Men i sin faglighet vet disse psykologene ikke bedre. Veien til en selv går derimot ganske enkelt gjennom det å våge å være og leve sannferdig. Det er noe hver enkelt må finne ut av og lære seg å praktisere i sin tilkværelse, i sine forhold.» (Sidreh Kanutta Kinn. ‘Om selvinnsikt gjennom fagpsykologi versus det å leve sannferdig.Samlede sidebemerkninger’. Gatebildet forlag, Florø, 2013)

Det er på høy tid at det går opp for oss, det noen ytterst få blant oss mer nøkterne og dyptseende psykologer har innsett for lenge siden. Vi har erkjent at selv om psykologi (og psykiatri) oppfatter seg selv og blir oppfattet som tekniske disipliner om akkumulerer vitenskapelig faktuell kunnskap om de forskjellige områdene av vår psykologiske virkelighet og hva som påvirker den, så er dette bare en underordnet side ved psykologien slik vi lever den. En oppegående psykologi er noe ganske annet enn en faglig fundert psykologi, noe mye mer og nærmere det personlige livet.

Psykologene av i dag bør kanskje besinne seg på sin enøyde vitenskapsinspirerte faglighet og ta til seg det den danske litteraten Georg Brandes skrev i 1890:

“Begrebet Fremskridt […] har sin fulde Gyldighed paa alle tekniske og videnskabelige Omraader[…] Kunsternes Historie kender Stignings- og Forfalds-Tider, men intet stadigt Fremskridt”.

Vi dyptseende kunst-psykologer har innsett og tatt innover oss disse tingene, at det når det gjelder psykologisk kunnskap ikke handler om fremskitt og akkumulering av sikrere viten, og ikke minst vet vi bedre om menneskene; vi vet at de fleste, kanskje alle mennesker, i bunn og grunn er skrudd feil sammen. Selv vanlige og normale mennesker er feilmonterte og vet ikke om det selv. Man kan paradoksalt nok være helt normal uten å være helt normal.Underlig nok er det ikke noe selvmotsigende i å hevde at det er normalt å ikke være normal.

“Vi er ukjente for oss selv, vi kunnskapssøkere: og det med god grunn. Vi har aldri lett etter oss selv, – så hvordan skal vi noensinne kunne  finne oss selv? (-) Vi forblir fremmede for oss selv ut fra nødvendighet, vi forstår ikke oss selv, vi må uopphørlig ta feil av hvem vi er, mottoet ‘enhver er lengst vekk fra seg selv’ gjelder for alltid for oss, vi er ikke ‘erkjennere’ når det kommer til oss selv…” (Nietzsche, forordet til Moralens genealogi)

linda-s-fitz-gibbon_turn-the-other-cheekMediasamfunnet sprer mye forvirring, men det hjelper med å åpne øynene våre for denne ene innsikten. Etterhvert siger det inn; alle begynner å skjønne noe er riv ruskende galt med folk. Med folks psyke og psykologi. Overalt, i Finland, Tyskland, Frankrike, Norge, USA; ja det er vestlige og moderne land hele tiden, der folk går amok i hus og gater med våpen og skyter ned for fote, barn, unge, eldre, uskyldige, skoleelever, ungdomspolitikere, barnehagebarn, hvem det måtte være. Bare de kan plaffes ned som blinkskiver, helst flere skudd. Og så til sist, en kule i sitt eget hode. Det ulmer et eller annet sted i disse menneskeansamlingene som kalles moderne samfunn. Folk går av skaftet. Politikere og ledere og finansfolk og ordførere bedrar. raner og stjeler, lyver, forfører, voldtar. Folk klikker. Menn stikker ned sine kjære. Folk tørner; i økende omfang. Hva mere er det å si?

Men å forstå disse tingene, det er noe annet.

40_turn-the-other-cheek-21cmx24-5cm2Å forstå dette aller vanskeligste; at jeg selv er en av dem, av av disse som tørner og går av skaftet med et våpen eller på en annen måte. Hva er på styr med oss som lever i disse vestsamfunnene, hva er det vi gjør galt, hvor trykker skoen, hvorfor går vi løs på hverandre på så mange vanvittige måter?

For noen år siden ble jeg syk. Ja, akkurat det var det jeg ble; ‘syk’.

La oss ikke fortsette å lure hverandre ved hjelp av disse ordene; vi må være på vakt overfor overbokstaveligheten og objektiveringen som har tatt et kvelende grep om måtene vi forestiller oss sykdom på. Det vi kaller «å være syk» er bare noen få ganger en rent objektiv sak som kan fastslåes som noe faktisk foreliggende i en kropp. Som regel er det noe som har sin egen personlige dramaturgi og  noe som er sterkt sosialt og subjektivt preget. Mot bedre vitende fortsetter vi med et lureri, i vår tekniske eller bedre teknoide tidsalder spiller vi et overbokstavelig spill med dette uttrykket og later som vi rett og slett er «syk» i medisinsk forstand.

Jeg er følgelig og fremdeles ikke helt sikker på hvor syk jeg faktisk var og hvor syk jeg bare følte meg eller til og med gjorde meg. Men syk var jeg i allefall. Jeg var til og med ute av jobb i et par år. Det ligner på syk; gjør det ikke? Folk jeg møtte spurte meg, hva er det med deg? Hva sliter du med? Hva feiler du? Hvor syk er du egentlig? Jeg hadde problemer med å svare dem på en fornuftig måte. Offisielt hadde jeg pådratt meg en kreftsykdom med dårlig prognose, men av en eller annen grunn likte jeg ikke å si det. Etter en tid bestemte jeg meg for å svare en og samme ting til alle:

«Jeg er ubrukelig!»

Jeg likte dette korte og kontante svaret. Jeg brukte det i alle situasjoner, overfor alle som lurte på hva jeg feilte. Det traff akkurat det jeg følte på, at jeg ikke lenger kunne brukes til noe som helst. Jeg var ute av sirkulasjon, jeg hadde lagt alle former for fasade til side. Jeg var ubrukelig, rett og slett. Til alt. Hverken mer eller  mindre.

igiugphpihVi er omgitt av et endeløst mareritt av velfungerende og vellykkete mennesker, personer som står frem eller vil stå frem for oss –  overalt blir vi forfulgt og overfalt av folk som ikke greier å la oss være i fred, folk som må ha litt av vår oppmerksomhet. De tyter frem som fluer og rotter fra alle hullene og strømmer ut I gatene, i tvruten, i radio, på cd, dvd, alle muligheter taes i bruk – det finnes ikke et eneste sted bortsett fra dypt inne i dypet av en vestlandsskog eller langt ute på en polar endeløs vidde eller høyt oppe på den høyeste fjelltopp eller langt ute på havet der man kan ha håp om å få fred.

Vi lever i en pøl, en vemmelig sump av selvforherligende heroiske selvopptatte individer, forslukne og grådige folk som bruker alle midler for å skaffe seg oppmerksomhet for å understøtte hvor gode og dyktige de er. Her en dag hørte jeg tilfeldigvis en av våre norske forfattere bedrive høytlesing fra sin siste bok i P2; jeg tror faktisk at det var denne Vigdis Hjort som i tillegg til å være forfatter også er psykolog. Det ble en vemmelig opplevelse; dama leste sine skriverier som en stolt jentunge, grenseløst innbildsk og selvforherligende. Fullstendig uten beskjedenhet eller litt kledelig selvbegrensning; ; hun er jo bare en skarve halvforfatter blant titusener av folk fra alle land og folkeslag som skriver romaner på denne kloden? Går det ikke an å være bare bitte litte granne ydmyk og mindre selvsentrert i sin fremføring av seg selv? Må man fremstille seg og være så uendelig stor og flink?

For hele tiden er det samme leksa; alt de har fått til. Hvor vakre de er. Hvor gløgge de er. Hvor mye penger de har. Hvor bra de har lyktes med dette eller hint. Og alle som en, uten unntak, ønsker å fremstå fra sin beste og overlegne side, vise frem sine positive egenskaper, sin optimisme, sin kampvilje, sin rikdom, kunstneriske evne, sin evne til å prestere og overvinne motstand. Alle som en opptrer slik, i vårt allestedsnærværende mareritt.

Nei, det er ikke helt sant – det finnes et eneste unntak.

Hvor er det? Her, det er snakk om meg selv. Jeg er unntaket. Det eneste. Jeg går mot strømmen, jeg er mannen mot strømmen. Jeg går den motsatte veien av alle andre. Jeg ønsker å fremstå som det jeg er, et redusert og ynkelig og ubrukelig og unormalt og skakkjørt og mislykket individ. Et personlig og nedbrutt vrak.

Det er en stor oppgave jeg har tatt på meg. Kanskje er den altfor stor for meg.

“Forsøkt hele tiden. Mislyktes hele tiden. Det gjør ingenting. Prøv igjen. Mislykkes igjen. Mislykkes bedre.” (Samuel Beckett)

Santiago_Caruso_artJeg har en bemerkelsesverdig innsiktsfull og ærlig psykolog-kollega – det finnes ikke mange slike i dette mest inautentiske yrket; han har til og med minst en doktorgrad – som med bestemthet hevder at det viktigste han har lært av og om psykologer – dersom man i det hele tatt har noe å lære av denne gjengen av oppskrytte forståsegpåere som alle motsier hverandre – det er at det som omtales som selvinnsikt og selvforståelse er en oppblåst størrelse. Selvinnsikt finnes ikke, selv ikke blant de best skolerte psykologene. Han mener at han har oppsiktsvekkende sikker empririsk støtte for påstanden.

Han hevder at de fleste mennesker ikke besitter noe som ligner på eller er i nærheten av selvinnsikt. De trenger det heller ikke for å fungere i hverdagslivet, det er nok at de innbiller seg at de har selvinnsikt. Våre oppfatninger om oss selv er ofte feilaktige, overflatiske og fragmentariske; like ofte er de direkte løgnaktige eller vindskjeive og går gjerne ut på å forstørre opp eller glanslegge eller skryte frem sider ved vår egen person.

Min innsiktsfulle professorale psykologvenn har langt om lenge innsett denne grunnleggende sannheten etter å ha kunnet observere samspill mellom de høyeste utdannete psykologene i vårt land ansatt ved flere av våre mest kjente universiteter. Overalt der toppskolerte psykologer skal omgåes hverandre, der blir det bråk. Innfernalsk, ondsinnet og selvopptatt bråk og fiendskap. Det være seg i Bergen, i Tromsø, eller til og med i lille Førde i Sogn og Fjordane. De mest innsiktsfulle fagfolkene i psykologisk behandling og psykoterapier opptrer som blinde moskusokser, de turer frem mot hverandre som om selvinnsikt og evne til selvkritisk forståelse er skrudd ned til under null. Samtidig som de tror de er i besittelse av den størse grad av selvinnsikt som det er mulig å oppnå på denne traurige jordkloden.

Er det tilfelle? Hvordan kan dette gå an, tenker du?

Den franske filosofen Levinas skriver om grunnopplevelsen ikke av frihet men derimot av å å være ‘fastlenket’ som menneske:

“Menneskets vesen er ikke lenger i friheten, men i en slags fastlenkning. Å være virkelig seg selv betyr ikke å gjenerobre sin flyving over kontingensene, som alltid er fremmede for jegets frihet; det betyr tvert imot å oppnå bevissthet om den opprinnelig uungåelige fastlenking, (-) det betyr fremfor alt å akseptere denne fastlenking (-)…..(og) gi avkall på makten til å unnslippe seg selv. Sannheten er ikke lenger betraktningen av et fremmed skuespill: Den består i et drama som mennesket selv er aktør i. Det er under vekten av hele sin eksistens – som innebærer kjennsgjerninger som det ikke lenger kan gå tilbake på – at mennesket vil si sitt ja eller sitt nei.”

Utgangspunktet for det som kan kalles for min omvendte hagiografi eller mitt patografiske prosjekt er to formler som begge er laget av franskmenn; først denne:

“Man skriver for å bli en annen enn den man er” (Foucault)

Den andre er følgende velkjente formulering som den franske filosofen Jean-Jacques Rousseau åpner sin ‘Bekjennelse’ med:

“I have resolved on an enterprise which has no precedent, and which, once complete, will have no imitator. My purpose is to display to my kind a portrait in every way true to nature, and the man I shall portray will be myself. Simply myself. I know my own heart and understand my fellow man. But I am made unlike any one I have ever met; I will even venture to say that I am like no one in the whole world. I may be no better, but at least I am different.” (min understrekning)

Rousseaus formulering er samtidig et eksempel for oss andre; å leve som menneske er å våge å vitne om seg selv og det livet en lever som følge av egne valg, omstendigheter og tilfeldigheter. Det er en av de viktigste formålene med å leve et menneskelig liv: ved siden av alt det andre må hver og en av oss våge å være et sannhetsvitne som i det minste snakker sant om seg selv og sin tilværelse:

“One thing must not be forgotten. Forget all else, but remember this, and you will have no regrets. Remember everything else, but ignore this one thing, and you will have done nothing. It is as if a king sent you on a mission to a foreign land to perform one special task for him. If you do a hundred things, but not this appointed task, what have you accomplished? Human beings come into this world for a particular purpose, and if they forget it they would have done nothing at all.”  (Mevlana Rumi, 13th Century Muslim Poet and Sufi Mystic.)

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s