Et lite stykke om vandrerens Andalusia

«I realised that my own way was in impoverishment, in lack of knowledge and in taking away, in subtracting rather than in adding.» (Samuel Beckett)

“We live in the description of a place and not in the place itself.” (Wallace Stevens)

Al-andaluz som er det gamle navnet på hele Spania er i våre dager navnet på den sydligste av alle Iberia-halvøyens mange ulike landskaper og provinser. Som så mange andre fra det vinterkalde nordeuropa, falt jeg for det eksotiske både i selve navnet og dette u-europeiske landet beliggende som en bro over til det mørke Afrika. De fleste betrakter Andalusia med turistens opplevelsesgrådige blikk; for meg har dette Andalusia blitt en slags dimensjon i min egen vandringens verden, samtidig som jeg kjenner at det er landskapene der mitt hjerte og mitt sinn på nytt og på nytt har kunnet legge hverdagens skuffelser og lenker bak seg og åpne seg for en verden som rommer det ukjente og overskridende. 

Localización de las principales unidades del r...
Localización de las principales unidades del relieve de Andalucía (Photo credit: Wikipedia)

Andalusia er på et vis eventyrets og hjertesfærens land for meg, jeg smelter sammen med og forelsker meg i landet hver gang jeg går og rusler på dets solsvidde gater og landeveier . Jeg har lært landskaper og mennesker å kjenne gjennom mine egne langsomme skritt, dvs. fra grunnen av som vandrer, ofte alene eller i selskap med andre vandrere.

Vandrerens Andalusia er naturligvis ikke det samme som vi finner i turistens travle og innsnevrende opplevelsesjakt, det er en ganske annen verden. Dette vandrerens Andalusia rommer alt en vandrer måtte lengte etter og søke og mye mer – det er og til og med en hel verden og et fullverdig kontinent i seg selv. Andalusia er for mange bare det varme og eksotiske sørlige Spania. Men for meg; en ganske annerledes levende verden der livet utspiller seg med voldsom intensitet, ofte i gatene og i landsbyer utenomhus og langs uendelige landveier, og alltid under solen med med de tydeligste farger og følelser.

Hva er Andalucia? Andalucia har vært så mye mer enn det ser ut som i dag. Det har trukket seg sammen og samtidig tatt inn i seg alt det rike og ve som det engang var i besittelse av. For noen århundrer tilbake under maurernes herredømme utgjorde det som ble omtalt som det lykkelige al Andaluz så å si hele den iberiske halvøyen. På den tiden må det ha vært det nærmeste menneskene hadde kommet paradiset på jord, en slags virkeliggjort utopia. Mens resten av verden fremdeles lå dypt inne i alle de formene for mørke som menneskene lager for hverandre, var det begynt å skinne et svakt lys av forsonlighet og harmonisk toleranse over al Andaluz ulike religioner og folkeslag.

Den britisk-spanske naturforskeren og forskeren på prehistoriske mennesker i Iberia, Clive Finlayson, har forfattet en tiltalende bok om den iberiske naturen, dens mangslugne historie og ikke minst alle ødeleggelsene den er blitt påført av menneskene. Boken handler om Spania men heter bare Al-Andaluz som Spania ble kalt av muslimene, for det eneste unntaket er de nordvestlige fjell- og kystområdene i Asturias og Cantabria og Galicia som var så ville og bortgjemte at de var umulig å underlegge seg for de ulike erobrerne som ville erobre og begjære dette halvøykontinentet.
 
Jeg kjenner  tiltrekningen til dette rike landskapet samtidig som jeg vandrer og i lang tid skal vandre gjennom det; det er europas rikeste og mest varierte og samtidig det mest menneskeødelagt landskap. Jeg ser det for meg som på lang avstand, jeg er en fremmed her og kan og må derfor se det utenfra, nesten med en guds altseende øye har jeg noen ganger følt det, jeg ser landet høyt her oppe fra, langt under meg dernede liggende utstrakt under den blå himmelvelvingen der griffongribber og egyptiske gribber som sorte prikker sirkler omkring på de varme luftstrømmene som oppstår utpå formiddagen, mens de ser etter et eller annet dødt dyr eller kadaver i flokkene av Rentintokveg og etterkommere etter de eldgamle auroksene eller villoksene som streifer gjennom de blomsterrike vegasengene. Engang fantes det slike gribber endog i Tyroleralpene. Overraskende nok finnes det i dag mer enn 23ooo hekkende par av griffongribber på den iberiske halvøyen.
Landskapet i al-Andaluz er et økologisk panorama, et enormt flatt teppe omgitt av eldgamle nedslitte fjellformasjoner, lange dalfører med store elver som Guadalquivir og som romerne kalte Baetia, og Guadiana lenger mot vest, de skjærer og graver ut brede og dype dalfører gjennom landskapet på ferden mot det store havet.
Andalusia utgjøres av et enormt fruktbart og solsvidd fjell- og sletteland ned mot havet i vest og sør der det ligger store sump- og skogsområder som Donana ved Huelva med den store furuskogen La Algaida, der de to store elvene renner ut gjennom. Mektige fjellkjeder avgrenser landskapet mot øst og mot nord. Innover mot det milde Portugal og opp mot det harde Extremadura ligger Aracenafjellene og Morenafjellene og de store korkeikskogene med det mektige alcornoquetreet og der det antagelig enda finnes noen spredte rester igjen av de store ulvestammene som engang streifet omkring her og nedover mot Sevilla der de kunne være en plage så sent som i forrige hundreår. Enda lenger nord ligger Sierra de Gredos med fjell over 2500 meter høye. Mot nordøst som en del av Corrdileras Beticas systemet reiser det ruvende Nevadafjellmassivet seg med fjell opp mot 4000 meters høyde, og i sør gående i en bue ned mot Gibraltar og de afrikanske kystfjellene på andre siden av stredet ligger Serriana de Ronda.
 
Alt dette er et gammelt vind- og vannerodert land. Det er et land der menneskenes voldsomme historie går langt tilbake. Her har menneskedyret og dets utallige langdistansemigrerende folkestammer ankommet og fartet og vandret mer enn en million år tilbake; en egen mennesketype kalt homo antesessor og som var etterkommer av homo erectus slo seg til i Iberias huler. Utallige folkegrupper har kjempet og slitt seg fram til landet og slått seg ned for en tid for deretter å forvinne i tidens mørke etter at nye mektigere folk har ankommet og nedkjempet de som allerede var på plass. Europas neandetalere opplevde sine siste levedager for mer enn 20 000 år siden i hulene som i dette kjøligere tidsrommet lå over steppelandet ned mot middelhavet, der disse fortapte sjelene, dersom slike skapninger kan sies å ha en sjel, eller levende døde, for tiden deres var ute lenge før de forsto det, eller de forsto det aldri fordi det gjør ikke mennesker, de sto i sine huler og skuet lengeselsfyllt utover det ville slettelandskapet fyllt med løver og leoparder og hyener og et nesten afrikansk dyreliv som, bortsett fra små og store trekkfugler og noen få afrikanske gribber som krysser gibraltarstredet,  i våre dager er sporløst borte.
Alt det gode og kanskje mes alt det vonde som mennesker i dårskap og villskap kan makte å gjøre med og mot hverandre og annet liv har utspilt seg her gjennom hundreår og tusenår. På gode dager og i gode tider, for det finnes slike øyeblikk da menneskene ikke greier å finne på mer jævelskap med hverandre, men heldigvis går det over og de etterfølges av normale historiske perioder; da kan nok Andalusia være et jordisk paradis, det er et inntakende og overveldende landskap også slik det fremstår i vår tid. Her har det alltid vært kort vei til alle de formene for helvete og faenskap som hører menneskedyret til og som vi mennesker kan iverksette for alt levende og for hverandre på denne jord. I et nesten uendelig antall år og epoker har menneskene jaktet og forgiftet og overfalt og nedkjempet og lemlestet og mishandlet og korsfestet og voldtatt og brent og spiddet og hakket og sønderrevet og knust alt som lever og hverandre i dette enorme landskapet. Ikke bare i krig og for å ha noe å spise, men fordi mennesker finner egen nytelse i å oppføre seg slik. Landets røde og gule jord er en usynlig gravplass for alt det livet som gjennom årtusener har ebbet ut og som nå ligger sammen med steinene i kjente og ukjente graver i Andalusias fruktbare jordsmonn. Dersom denne jorda vi lever på hadde vært mye mindre enn den faktisk er, et lite himmellegeme enda mindre enn månen, da kunne Andalusi alene sammen med havene utgjort denne menneskelige verden og gitt rom for det meste av den elendighet og den lykke som menneskene trenger for å kjenne at de lever. En liten periode mens muslimene hersket, var det nesten slik, da var al Andalusia både kjernelandet som behersket nesten hele halvøyen, hele dette landet. Men slik er det ikke lenger; Andalusia har før og etterpå alltid vært en brikke, en liten del av andre mye større land, omtalt som Hispania og Spania og mange andre navn.
 
Gjennom Andalusias sletter og dalfører og innover i fjellene går eldgamle vandringsveier. Disse vandringsveiene er like gamle som menneskene selv på dette kontinentet. Veier som dypt inne i det historiske mørket begynner med jegere som følger spor etter byttedyr og samlere som søker gjennom landskapene etter noe å fortære. Etterhvert ble disse farene til stier og veier; slik var det kanskje til romerne tok til med å bygge store veianlegg for troppene sine og for handelen som det grådige Roma var avhengig av. Veiene begynte nede i kystlandet ved Cadiz og Malaga og gikk dypt innover, mot nord langs elvene Guadiana og Guadalquivir, forbi Sevilla og Itaca mot Merida og Legion og Asturicas i nord og de andre byene de etablerte etterhvert som de nedkjempet og overvant de folkeslagene som allerede holdt til i landet. For den brutale romerske erobringshæren var disse moderne veiene nødvendige for raske troppeforflytninger; men som alle andre seierherrer forsvant også romerne en dag, og med uten deres erobringskraft forfalt veiene men ble stadig brukt av gjeterne til å flytte store dyreflokker gjennom landet og av handelsmennene. Etter at muslimene ble drevet ut av Iberia forfalt veiene gradvis. De ble fortsatt nyttet av vandrere og gjetere og handelsmenn og ikke minst et økende antall peregrinos eller pilegrimer på den lange vandringen nordover de 1000-1500 kilometrene fra Spanias sydkyster opp mot Astorga og helligstedet Compostella. Veiene nordover samles i den Via de la Plata, men før de når frem til den den kalles de med sine lokale navn for Camino Sur, Camino Mozarabe, osv..
 
På solvarme dager i begynnelsen av november kan en fremdeles se noen små spredte skikkelser som langsomt tar seg fram på Via de la Plata, som er selve hovedleden for pilegrimene som legger ut fra Sevilla og nordover til Compostella. De er ikke mange riktignok. Den mest travle tiden for lange pilegrimsvandringer er over så nært opp til vinteren. Det blir flere for hvert eneste år. De fleste pilegrimene her sør går om våren eller tidligere på høsten. I sommermånedene gjør den stekende varmen at de færreste tør å legge på vandring. Om vinteren er hyppige regnstormer og nattekulde og tidvis snø nok til å holde folk borte fra veien.
 

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s