Om prostatakreft eller en liten innføring i mannlighetenes medisinske skyggeside

“Hvorfor dette oppstyret rundt prostatakjertelen? Det er som med Bulgaria. Ingen er helt sikker på nøyaktig hvor det er hen eller hva som foregår der.” (Hal Ackerman)

«De fleste menn snakker ikke seg imellom om helsespørsmål, spesielt når det gjelder prostatakreft.» (Burnett og Morris, 2010)

Fra mannlighet til sykdom

imagesSom tradisjonelle kvinner og menn og andre mer moderne avskygninger av kjønnslig bestemmelse må vi gjennom livsløpet forholde oss til utviklingsmessige, kroppslige, mentale og sosiale utfordringer, påkjenninger og risikofaktorer der noen er felles mens andre er individuelle og tildels kjønnsspesifikke. Dette innebærer at vår sårbarhet og våre lidelser og i neste omgang våre sykdommer preges av kjønnslige status; sykdomslandskapet er tildels befolket av egne kvinneplager og sykdommer og egne mannsplager og -sykdommer. Sykdom og kjønn har også andre mer usynlige sammenhenger; det talende uttrykket ‘kastraksjonsresistent prostatakreft’ avslører f.eks. at denne sykdommen og dens behandling ikke bare gjør noe helt nøytralt sykelig med kroppen, men også påvirker selve ens mannlige tilstand. Det er også vel kjent at menn og kvinner forholder seg ulikt til sine helseplager og tilpasser seg på forskjellige måter til det å være syk og svekket eller kroppslig og helsemessig redusert.

I en diskusjon av ‘mannlighetens sykdommer’ er det viktig å begynne på rett sted: images‘Mannen’ og det maskuline er ikke en entydig størrelse, det finnes ikke lenger som en slags kjønnslig monolitt. ‘Mannen’ har antagelig aldri eksistert annet enn som en politisk og hegemonisk fiksjon, som ideal og norm. Det mannlige er som alt annet i naturen og i det biologiske livet variabelt og gradert. Istedenfor det ene maskuline finnes det mange ‘maskuliniteter’ (Conell 1995). For det store mannlige spektrum er det naturligvis en befrielse at våre moderne samfunn mer og mer åpner opp for et videre og mer mangfoldig mannsbegrep. Det gir livsmuligheter for de mange hemmeligholdte mannsvesener som tidligere levde i skapet eller til og med måtte gå under jorden som følge av samfunnets undertrykkende ideologier og praksiser og ikke minst følgene av en såkalt ‘hegemonisk mannlighet’ som overskygger og devaluerer andre måter å være til som mannsvesen på. Mange menn har vært og blir fremdeles tvunget til å leve gjennom en ‘underordnet’ og marginalisert mannlighet som bare i liten grad har aksept og tildels devalueres i det samfunnet vi lever i.

Menn er altså forskjelligartete og mangfoldige, og menn er naturligvis syke på mangfoldige måter. Det kan være problematisk å lage en noenlunde dekkende skisse av de moderne og unektelig mer forvirrende mannlighetenes helse- og sykelighetsbildet. Å komme inn i verden som mann eller en av de nyere mannsvariantene – for vi må altså for fullt ta inn over oss at å være mann er mer å tilhøre et variasjonsrom enn det er snakk om et bestemt sett av kjennetegn og en fastlagt identitet – og deretter legge ut på et mannspreget livsløp er helsemessig betraktet en spesiell utfordring. Det er etterhvert ganske velkjent at mange menn lever et langt liv med store hull i sine helseinnstillinger og sine kunnskapen om hvordan vi er utrustet fra naturens side og hvordan vi best kan ivareta oss selv og vår helse.

Oppdagelsen av ‘prostata’

Et talende eksempel er fenomenet ‘prostata’. Vi har alle etterhvert fått med oss ordet, men få blant oss vet egentlig hva det handler om. Vi har noe som kalles prostatakjertelen eller blærehalskjertelen pga. dens beliggenhet like ved urinblæren; bare de færreste blant oss har egentlig bitt seg merke i hva denne denne anatomiske bagatellen et sted i nedre del av kroppen bedriver. Det finnes jo andre ting i det nære naboskapet som er langt mer  fremtredende i vår bevissthet. Det måtte følgelig en nesten epidemisk kreftsykdom til før vi tok til å erkjenne at vi er utrustet med en slik potensielt risikabel og farlig kjertel i nedre etasje og så begynne å interessere oss for den rolle den spiller i vår mannlige biologi og i vår sosiale tilværelse som mannlige vesener. Epidemien er over oss, den har i virkeligheten vært i emning lenge før den ble kjent og slo gjennom i media de siste ti årene.

skrev+seg+ut+av+elendighetenI dag er det med prostatakreft som med de fleste andre sykdommer; det går nesten ikke en dag uten at media har en personlig nærgående artikkel om at en eller annen kjendis eller gallionsfigur som har blitt rammet av prostatakreft. Nå vet vel så å si alle menn at noe som angår dem foregår i en kjertel som befinner seg et sted like i nærheten av blæren. Så står vi eller bedre sitter vi her; en skokk med lett forvirrete men vel modne, halvgamle og gamle menn i sin beste alder – rundt omkring i landet på hver vår lille tue som prostata-ofre – uten helt å forstå hva som har rammet oss og hva vi skal og kan gjøre med det.

Kreft i prostatakjertelen: Tallenes tale

Hvor kan vi begynne for å reorientere oss? Hva er første skritt? Selvsagt begynner vi med det enkleste; la oss først se nærmere på fakta:

I 2007 oppdaget man 4 400 nye tilfeller av prostatakreft i Norge.

Det utgjør 27 % av alle krefttilfeller blant menn og er dermed den den vanligste kreftformen hos det som før i tiden ble omtalt som det sterke kjønn. Forekomsten av  prostatakreft har vært og er fortsatt jevnt økende. 1 av 8 nordmenn får i dag prostatakreft;  eksperter anslår at omlag 1 av 5 blant yngre nålevende nordmenn vil få denne sykdommen.

Totalt finnes det i dag i overkant av 30 000 nålevende nordmenn som er i ferd med å tilpasse seg eller har fått til en tilpasning til et liv med diagnostisert og behandlet prostatakreft. Dvs. tilsvarende innbyggertallet i en by som Hamar (knapt 30 000 menensker).

Prostatakreft er altså en krefttype som rammer flest menn og som menn er alene om å få. De fleste av de som blir berørt opplever å ha fått en forholdsvis ‘snill’ og langsom utviklende kreft; men en gruppe på mellom 15-20 % får en mer aggressiv krefttype. De aller fleste av de i overkant av 1000 som hvert år dør av denne sykdommen i vårt land har en aggressiv kreftvariant.

I 2009 døde 1048 menn av prostatakreft. Dødeligheten har vært ganske stabil i noen år. Dvs. at noe under en fjerdedel av det totale nye antallet som får prostatkreft hvert år, dør hvert år av sykdommen. Totalt dør omtrent 1 av 56 menn i vårt land av denne krefttypen.

‘Sannhetens øyeblikk’: Kreft, tid, og diagnose

Ulike former for kreft definerer og danner hvert sitt typiske ‘tid-rom’ for de som blir rammet. Dette innebærer at et spekter av bestemte forløp og hendelser som er forbundet med selve kreftsykdommen og dens medisinske behandling og eventuelt alternative, støttende og ledsagende behandlinger begynner å prege personens livsprosess.

Kreftsykdommens karakter og egen rytme forandrer og nybestemmer den rammedes forhold til tiden og omgivelsenes rytme. Startsignalet for denne annerledes måten å forholde seg til omgivelsene på går på følgende måte: Hver eneste av årets 365 dager får anslagsvis 12,05 norske menn (2009) den samme tørre beskjeden fra fastlegen i det kommunale helsesentret;

‘ – PSA-verdien din er for høy!’

‘PSA-verdien?’ Pasienten ser spørrende på legen.

‘- Hva i himmelriket er PSA for noe?’

Legen smiler tålmodig og gjerne litt forståelsesfull, men er samtidig tilfreds med pasientens uvitenhet. I helsevesenet gjelder ikke Bacons regel om at kunnskap i seg selv er makt, der er det det asymmetriske i forholdet med uvitenhet hos pasienten som gir legen hans eller hennes følelse av makt. I disse kaoslignende internett-dager er denne kilden til maktnytelse blitt sjeldnere; pasientene kan som regel altfor mye om det de lider av. Ofte kan de så mye at det bidrar til å øke deres sykelighet og lidelse. Men heldigvis, PSA kan de fortsatt sjelden noe særlig om.

De fleste føler seg først rådvill da de knapt har hørt om PSA-verdier før denne dagen. Hva i all verden er det med denne PSA’en som kan bety liv og død for en stort sett oppegående person som meg? Med ett virker det som om en hittil ukjent størrelse betegnet med tre tørre bokstaver kommer til å avgjøre ens livsskjebne. Alle vet at DDT er et farlig stoff, men PSA?

Svensk forskning har demonstrert at dette sannhetens øyeblikk heller ikke er noe man skal spøke med. Sjokket øker den relative risikoen for fatale hjerteproblemer 11 ganger og selvmord ved åtte ganger i uken etter at legen har kommet med diagnosen. Diagnostisering av prostatakreft  kan forårsake en sterk nok stressbelastning til at man ser en merkbar økning både i hjerte- karsykdommer og selvmord.

Prostatakreft-diagnosen innebærer altså noen faremomenter man sjelden snakker om. Hør bare her: I en undersøkelse fra 2005 fant man at mens den gjennomsnittlige årlige insidens av selvmord for menn var 55,32 per 100.000 personer var den for  menn med prostatakreft 274,7 per 100.000. Risikoen for selvmord hos menn med prostatakreft var 4.24 ganger større enn menn i en sammenlignbar situasjon. Kliniske korrelater omfattet depresjon (70%), kreftdiagnose i 6 månedersperioden før selvmordet (80%), legebesøk  i måneden før selvmordet (60%), og det å være utenlandsfødt (70%) (?).

PSA;  – en bokstavkode for mannlig biologisk sårbarhet – hva er det egentlig for noe?
«Først la meg fastslå at jeg ikke har blitt diagnostisert med prostatakreft, men likevel! 
I løpet av de siste 15 årene, siden jeg var 50, har jeg opplevd en berg og dalbane av skiftende PSA nivåer. De laveste tallene mine var allikevel nær eller over fire og de høyeste var over 8! Disse opp- og nedturene har forårsaket mange timer med angst for meg og min kone. I løpet av denne emosjonelle karusellen, har jeg hatt 4 prostatabiopsier og alle var negative! Min siste PSA var igjen høy og vi er tilbake til angsten og valget om å vente til min neste avtale om 6 måneder eller om jeg skal ta nok en biopsi bare for å være sikker?» (Jim.L.)
De etterhvert så berømte tre bokstavene PSA står for ‘prostata-spesifikt antigen‘ og viser til et protein eller enzym som produseres i prostataepitelet  og finnes i den vesken som sendes ut fra prostatakjertelen hos menn ved sædavgang. Det spres også ut i blodet der det kan måles som markør for prostatakjertelens volum.
PSA er et organspesifikt enzym; dette betyr at det utelukkende dannes i prostatakjertelen. Det er viktig å få med seg at PSA som sådan ikke er noen tumorspesifikk markør, den  kan være forhøyet ved flere andre tilstander som ved benign eller godartet prostatahyperplasi (BPH) og prostatitt og ved andre former for mekanisk eller kjemisk påvirkning av prostatakjertelen.
Det finnes fremdeles ingen almen enighet om et bestemt PSA nivå som kan kalles normalt eller unormalt, suspekt eller farlig. En av de viktigste begrensninger når det gjelder nøyaktigheten i måling av PSA er den egne iboende variabiliteten i PSA.
PSA-nivået varierer hele tiden, av naturlige grunner og som følge av eksterne påvirkninger. Mange faktorer kan forårsake forbigående økning eller nedgang i PSA som ikke er relatert til kreft. Det er f.eks. påvist sesongvariasjoner i PSA-verdier og at de varierer med værmessige forhold. Noen studier viser høyere PSA-nivå om våren hos eldre menn. Også sosiale forhold kan også påvirke PSA-verdier.
Det er altså påvist at mange faktorer kan føre til en økning i en PSA-nivået hos en person, for eksempel slike ting som –
Stigende alder
Det å ha gjennomgått en prostatabiopsi eller operasjon
Katetisering (har nylig blitt katetisert)
Urinveisinfeksjon
Kirurgisk inngrep i urinveiene 
Bruk av bestemte typer av kjemoterapimedisiner
Nylig utløsning og for mye sex
Kosttilskudd tatt av sportsutøvere (spesielt kroppsbyggere)
Sykling
Idrettsskader
Skade i underlivet eller prostata-traume
Prostatitt (og symptomene forbundet med den)
En godartet forstørrelse av prostatakjertel (BPH)
Prostatakreft (og symptomene forbundet med den)
Generelt kan det sies at lav PSA et godt resultat. Men PSA-nivå kan også ‘kunstig’ presses ned, noe som kan skjule et stigende PSA-nivå som man ellers ville ha oppdaget. Hvis man tar medisiner for å senke kolesterol eller man regelmessig bruker antiinflammatorisk medikamenter slik som ibuprofeneller acetylsalisylsyre for hodepine eller muskelsmerter, kan disse stoffene gi kunstig lavt PSA-nivå.
PSA-nivå i seg selv avgjør altså ikke om en har prostata kreft. En PSA-test kan altså ikke i seg selv diagnostisere kreft. Bare en direkte prøve av vevet eller en biopsi fra prostatakjertelen kan fastslå om kreft foreligger.
I dag anslår man normalområdet for PSA for ulike aldersgrupper ut fra følgende PSA-verdier:
Under 50 år: PSA mindre enn 2,5
50 – 59 år: PSA nivå mindre enn 3,5
60 – 69 år: PSA nivå mindre enn 4,5
Eldre enn 70 år: PSA nivå mindre enn 6,5
Eldre menn har altså vanligvis fra naturens side noe høyere PSA nivå enn yngre menn. Blant 80-årige menn vil over 80% ha forhøyete PSA-nivåer og kreftforandringer i prostatevevet.  Dette er bakgrunnen for at spesialistene ofte hevder følgene tese:

«Prostatakreft er en kreft vi alle (menn) får hvis vi lever lenge nok.» (Stamey)

Man har brukt PSA-verdi på 4 som grense for normal PSA; men grenser på 3 og 2,5 brukes også.

PSA mellom 4 og 10 gir en kreftrisiko på  omtrent 25-30 % mens det ved en PSA som er høyere enn 10 skjer en markant hopp opp til en risiko på mer enn 65 %.

PSA-budskapet og hva det kan dra med seg

«Fra prostatitis til BPH (godartet prostata-hyperplasi) og prostatakreft, er Amerikanske menns prostata satt under beleiring som  en følge av diett og genetikk og økende alder. Noen faktorer kan vi ikke kontrollere, når det gjelder andre kan vi ganske sikkert kontrollere dem. Allikevel, det er rimelig å hevde at de fleste menn ikke har anelse om  hva som sniker seg inn på dem, og langt mindre vet de hva de skal gjøre med det.» (Steve Vogel, ‘Prostata-stormen, 2011)

I ethvert menneskeliv finnes dager som er mørke og dager som er lyse. Denne aller første PSA-dagen har begge deler i seg, den blir hva man gjør den til. Dessverre er det de færreste som vet det eller greier å bruke eller gripe dagen. Det blir ofte en av de dårlige dagene. Meldingen fra fastlegen kommer som et lite sjokk på de fleste som mottar den. Høy PSA? Kreftmistanke? Nye prøver?

I dag vet stort sett alle hva dette betyr. Høye PSA-verdier er gjerne det første skrittet på den livsveien som fører til diagnosen prostatakreft og status som sykt menneske.

I boken med den talende tittelen ‘Prostata-ranernes invasjon: Ingen flere unødvendige biopsier, radikal behandling eller tap avseksuell potens’, skriver forfatterne Blum og Scholz:

«De fleste av dem får et skremmende inntrykk av at de vil komme til å dø. De oppfatter ikke at prostatakreft er forskjellig fra andre typer kreft. I virkeligheten er det bare en av sju menn – kanskje omkring 15 % – som egentlig er utsatt for risiko. Ny forskning viser at det finnes en langsom utgave av sykdommen som ikke er livstruende, en type som trygt kan monitoreres uten umiddelbar behandling.»

De fleste som blir trukket inn i hvirvelen får i første omgang ikke dette synet ordentlig med seg. Man oppfatter at forhøyet PSA og andre verdier tilsier at man har fått kreft. Det kan være tilfelle, men før en vet hvor en faktisk står en er det flere spørsmål som må besvares; slike ting som hvor snill eller hvor agressiv kreften er, hva slags utviklingsstadie den er i og om den har greidd den vanskelige metastasejobben med å spre seg utover i kroppen og til andre organer mottakelige organer. Når prostatakreften allerede har spredt seg til andre deler av kroppen og særlig til skjellettet; det er den virkelig urovekkende og potensielt livstruende situasjonen for pasienter med prostatakreft. Men det kan være gale nok også før dette punkter, og selve oppdagelsesferden som en kreftsykdom er begynner jo med de innledende forhøyete PSa-verdiene.

Fra og med dette signifikante PSA-øyeblikket, denne veiskillende informasjonen, fra da av forandres livet til en mann. På mange, og ennå ukjente måter. Slike spesielle øyeblikk da døren åpnes mot noe helt annet og andre erfaringer er selvsagt skremmende, men den er på samme tid en av livets store muligheter. Man ser med ett døden  i øynene på en annen måte enn man har hatt anledning til så langt, på en mer ekte måte. Dermed blir også livet gjerne noe helt annerledes. Å leve handlet en gang først og fremst om å overleve, det var den sterke driften etter overlevelse som utgjorde motivasjonen bak livskampen. Slik er det ikke for moderne vestlige mennesker. Fordi vi ikke lenger trenger å bry oss om å overleve har vi langsomt glemt at vi kan og skal dø, og særlig at døden aldri trenger å være langt unna. Vi forstår at døden finnes der ute et eller annet sted, men den har ikke noe med meg å gjøre; den ligner på et spørsmålstegn som noen av en eller grunn har glemt å ta vekk.

For den prostatakreftsykde, som går over tid med alvorlig og livstruende kreftsykdom i kroppen, viskes litt etter litt det vanlige skillet mellom liv og død ut. Man blir gående i et slags mellomområde, eller et mellomliggende landskap der på den ene siden livsfølelsen blir intensivert langt utover det som er normalt og samtidig ledsages man av en mørk og nesten verkende sorgsky som henger tungt over den indre himmelen. Den syke begynner litt etter litt å bruke ordene l‘iv’ og ‘død’ på en annerledes måte enn andre folk, en måte som avspeiler det endrete følelsesmessige landskapet man befinner seg i. Dette fører ofte til uvante kommunikasjonsforstyrrelser; man begynner f.eks. å forholde seg uttrykkelig til at man kanskje er død på et bestemt tidspunkt fordi det føles realistisk, men dette er noe som andre gjerne reagerer sterkt på og avviser bestemt.

For mange av oss er det første gang det skjer; dette at døren mot en annen hardere og sannere virkelighet åpner seg, livet handler ikke om den sosialdemokratiske velferdens irrganger. Men om dette ene livet man har fått låne, og hvor lenge man får lov til å ha det.

Mange tror at livet utelukkende forandres til det verre etter at doktoren har mumlet sitt verdensåpnende orakelbudskap om PSA-verdier. Jeg vet ikke om det er noe trøst for den som har fått kreftbeskjeden, men det trenger overhodet ikke å være tilfelle. Hvorfor livet ikke kun blir til det verre av at man har fått prostatakreft, se det er en komplisert fortelling.

Prostatakreftens personlige side: Opplevelse og egne avgjørelser

«Uvitenhet om ens egen kreftstatus kan være den beste fremgangsmåten for å unngå angst knyttet til en kreftdiagnose.» (United States Preventive Services Task Force/USPSTF)

Prostatakreft rammer som andre sykdommer særpregete individer; si meg ikke hva slags sykdom personen har men hva slags person  sykdommen har så engang en kjent amerikansk lege. Slik er det også med prostatakreften. I sykdomsforløpet må den enkelte aktivt eller passitivt ta del i de vurderingene som gjører om hvilke løsninger og behandlingsmåter som er aktuelle i ens eget tilfelle.

I mars 2007 fikk jeg selv den typiske beskjeden fra fastlegen om forhøyete PSA-verdier. Etter lengre tids urinsveisplager og alskens ukurante smerter i indre deler av buken greidde jeg tilslutt å bestille meg en legeavtale. Først måtte jeg faktisk skaffe meg en fastlege-ordning. Jeg tok i mot beskjeden hans om faretruende høy PSA-verdi med undring og en smule skepsis; nå hadde jeg ut fra alle solemerker hadde fått en ivrig og pågående prostatakreft. PSA-verdien min var ved denne målingen 11,6. Egentlig gjorde dette ikke noe større inntrykk på meg; jeg fortsatte som før med det meste. Dette forandret ved neste skillevei.

Ved vevsprøvene tatt etter tre nye måneder i juni 2007 ved Urologisk avdeling ved sykehuset i Førde får jeg vite at kreften i prostata er av en moderat aggressiv type. Gjennom bruk av vevsprøve eller biopsi, kan tumorvevet graderes og korreleres med hvor aggressiv den på grunnlag av en såkalt Gleason skala. Systemet med Gleasonskåring rangerer tumoraggressivitet på en skala mellom 2 og 10. Tumorvev som rangeres mellom 2 og 4 viser lav aggressivitet. Biopsiskårer mellom 5 og 6 anses mildt aggressive, har man en skåre på 7 er tumoren moderat aggressiv, og skårer på 8 til 10 er veldig aggressive. Min Gleasonskåre er 8,5; det lover ikke særlig bra.

Tumorer graderes også ut fra om de er avgrenset til selve prostata (T1 og T2) eller om de har spredt seg til annet kroppsvev. Håpet mitt var lenge at det i verste fall var snakk om lokalavansert prostatakreft (T3), og ikke avansert eller den metastatiserte T4 typen.

Prostatakreftsykdom er imidlertid en dynamisk tilstand; tingene forandrer seg hele tiden. Det er mønstret i forandringene som er viktig.

Jeg fikk i første omgang ikke vite med noen sikkerhet om kreften av av T3 eller T4-typen; skjellettundersøkelser ved sykehuset i Førde (scintilligrafi) i løpet av sommeren var imidlertid lovende da man gjennom denne undersøkelsen ikke fant spor av kreft i skjelettet.

Etter hormonbehandling og stråling i løpet av senhøsten 2007 og tidlig vinter i 2008 gikk PSA verdiene mine som forventet ned mot null.. Dette ga meg litt grunn til optimisme fordi forskningen har vist at dette betyr at kreften i alle fall kan være kurert. Jeg begynte å se lysere på de mørke tingene.

Det skulle jeg ikke ha gjort; det viste seg at kreftsykdommen ikke hadde gitt opp og lagt inn årene etter behandlingen, den bare lå i skjul i form av mikrometastaser og ventet på bedre tider.

Nye CT/MR-undersøkelsene i løpet av andre året da jeg skiftet over til sykehuset i Volda viser nå tydelige tegn på kreftspredning til lysken og hofte på venstre siden; i form av ‘multipple grensestore metastaser’.

Ifølge professoren som nå er min kreftlege er det allikevel aktuelt med umiddelbar behandling; jeg reagerer med å bli ganske dårlig ved den behandlingen som vil være aktuelle. Kreften virker for å ta det ganske rolig og jeg kan for en tid framover leve ganske bra omtrent slik som nå. Med aktiv snikende kreft i kroppen. Jeg skal melde til sykehuset om jeg merker tegn som tyder på forverring. Det å vite at jeg har aktive kreftceller i beinbygning og bløtvev uroer meg som rimelig er. Jeg liker ikke helt kroppsfølelsen min lenger. Det gjør at jeg har begynte å lete på nettet igjen. Det er viktig for meg å få vite mer om som kan skje i denne andre runden; om hvor mange runder jeg har foran meg.

Jeg finner ting som jeg stusser på og som det er ubehagelig å lese. For det første oppdager jeg en undersøkelse fra 2006 som forteller at det er vanskelig å ha oversikten hvor alvorlig kreftspredning til skjelettet er:

 «Endringer i benmetastaser er vanskelig å vurdere ved bruk av standard teknikker. Tomografi, røntgen, ultralydog beinscintigrafi kan ikke direkte vurdere eller kvantifisere metastatiske lesjoner (-).Beinscintigrafi kan bare oppdage de sekundære effektene av svulsten på bein, og den vurderer progresjon bedre enn respons på behandling. I tillegg kan skjelettscintigrafi lett forveksle beinhelbredelse med progressiv sykdom. Svulster som påvises ved hjelp av CT og vanlig røntgen vises vanligvis bare som sklerotiske lesjoner som ikke har noen relasjon til den aktiv tumorstørrelsen.»/

«Det ser ut til at prostatakreftceller fortrinnsvis oppsøker beinceller, slik at  65% til 75% av avansert prostatakrefttilfeller er forbundet med skjelettmetastaser». (Coleman 1997)

«Skjelettmetastaser er en viktig årsak til sykelighet hos menn med prostatakreft, og forårsaker smerte, brudd, og i sjeldne tilfeller hyperkalsemi.» (Melissa Goode)

Jeg finner også ut at prostatakreftpasienter som har en prostata-spesifikt antigen (PSA) verdi på mindre enn eller lik 1,5 to år etter at de mottok strålebehandling (EBRT) har mindre sannsynlighet for å få en krefttilbakefall og lide kreft-døden. Jeg er ikke like heldig. To år etter behandlingen var verdien min gått opp til nesten det tidobbelte. Pasienter med en PSA-verdi høyere enn 1,5 opplever en betydelig høyere rate av metastaser enn andre pasienter fem og ti år etter behandlingen (10 prosent og 17,5 prosent, henholdsvis).

Enda mer urolig gjør det meg å lese endringer i de vurderingene man gjør av behovet for behandling ved ny økning i PSA-verdier, slik det nå har skjedd hos meg i et par års tid: I ScienceDaily (04.11.2009) finner jeg følgende for meg lite oppmuntrende empiriske funn:

«Menn der prostata spesifikt antigen (PSA) begynner å stige innen 18 måneder etter strålebehandling har mer sannsynlig for å utvikle spredning og dø av sykdommen». 

Hva faen er dette for noe? Jeg visste det på et vis, men allikevel er det nytt for meg at man vet det så sikkert. Og hør bare her:

«19% av pasientene utviklet biokjemisk svikt (dvs. stigende PSA-mål) innen 18 måneder eller før det. Den femårige kreft-spesifikke overlevelse for disse mennene var 69,5% sammenlignet med 89,8% for menn som utviklet biokjemisk svikt etter 18 måneder.»

Dette er min gruppe; omkring 7 av 10 i min gruppe overlever de fem første årene. Muligens tilhører jeg en gruppe med enda verre utsikter, når en tar med en Gleasonindeks på 7-8 og  11,6 i PSAverdi.

Jeg har nå gått omkring med denne kreftinvasjonen i kroppen litt over 4 år siden hormon- og strålebehandlingen ble avsluttet. PSA- verdiene mine begynte å stige så smått allerede det første året etterpå. De har steget jevnt og trutt siden, avbrutt av perioder med nedgang eller utflating etterat jeg har vandret på spanske eller norske pilegrimsveier i noen uker.

Ved de siste målingene ligger jeg på mellom 15-20 i PSA-verdi. Det har i ganske lang tid vært ganske stabilt. Jeg har altså spredning i form av ‘mulitipple grensestore metastaser’ i hofte/lårben og i lysken på venstre side, antagelig i lymfeknuter. Flere tumorer, såvidt jeg har forstått.

På bloggen til en av forfatterne til ‘Prostate snatchers’-boken finner jeg følgende tabell som sammenligner kirurgisk behandling med utsatt hormonbehandling (DHT: delayed hormon treatment). Forskjellen i dødelighet er minimale 6 %, mens forskjellen i livskvalitet mellom gruppene er betydelig med 58 % som plages med impotens og 32 % som sliter med inkontinens i den kirurgiske gruppen.

I denne studien ble DHT-gruppen med PSA-verdier over 13 ikke behandlet før det var påvist metastase til skjelettet noe som i dag viser seg å være ganske uvanlig og som forfatteren av bloggen mener ville ha vært regnet som malpraksis i USA. Jeg er selv i den samme situasjonen som pasientene, med metastase til skjelett og bløtvev og med PSA-verdier liggende stort sett på over 15-tallet. Av og til og i svarte stunder lurer jeg på om jeg er under medisinsk oppfølging og behandling eller om jeg er utsatt for et snikmordforsøk?

Jeg leser litt mer fra ‘Science direct artikkelen der det sies at de fleste kreftleger fram til nå ikke starter opp videre behandling basert på biokjemiske svikt eller ny PSA-stigning alene, men vil heller vente til PSA-verdiene når et høyt nivå, eller at det foreligger andre bevis for tumor spredning.

«Den potensielle virkningen av dette funnet er at pasientene kan starte behandling langt raskere uten å vente på andre tegn eller symptomer på prostatakreft. (-) Hvis en pasient har biokjemisk svikt  (ny PSA-økning) innen 16 måneder – heller enn å vente og senere oppdage at PSA er sterkt stigende og risikere utvikling av fjernmetastasering, kan behandlingen startes før basert på at det foreligger økt risiko for død.»

Hva skal jeg si; dette handler jo om meg; stigende PSA-verdier, metastaser og økt risiko for død. Men ingen behandling; jeg stusser som rimelig er.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s