Om filosofi som ‘en måte å leve på’: Kan en ‘filosofisk levemåte’ gjøre oss bedre istand til å håndtere egne og andres ‘psykiske plager’ og andre livsproblemer?

«Når vil du begynne å leve dydig, spurte Platon en gammel mann som fortalte ham at han var til stede på en serie av foredrag om dyd. Man kan ikke bare spekulere for alltid; dag må en også tenke på praksis. Men i dag mener vi at de som lever som de lærer er drømmere.» (Immanuel Kant, The Philosophical Encyclopaedia)

“…….filosofen som utvikler sin  sjelstyrke, forandrer sitt indre klima, omformer sin visjon av verden, og endelig hele sin væremåte.» /“Vi bør merke oss at det er dette som finner sted i enhver åndelig øvelse: det er nødvendig å få seg selv til å forandre sitt eget synspunkt, sin innstilling, settet av overbevisninger, derfor må en føre en dialog med seg selv, derfor må en kjempe med seg selv.” (Hadot)

«Jeg er nå interessert i hvordan subjektet konstituerer seg selv på en aktiv måte gjennom selvpraksiser; disse praksisene er ikke desto mindre ikke noe som er funnet opp av individet selv. De er modeller som det finner i sin kultur og blir forestlått, antydet, påført det av dets kultur, dets samfunn, og dets sosiale gruppe.» (Foucault 1984)

«Vi må lære oss å tenke annerledes—for i neste omgang, kanskje om svært lenge, å oppnå enda mer: å føle annerledes.» (Friedrich Nietzsche)

«Det er ikke længere i så høj grad vort intellekt, oplysningen bør arbejde med, som den dystre egoisme, den overisede identitet.» (Peter Sloterdijk)

Sammenhenger mellom liv og filosofi

«Sometimes my burden is more than I can bear». (Bob Dylan; ‘It’s not dark yet’.)

Vi vet det alle, livet er ofte vanskelig. Noen ganger er det til og med hardt og for noen mennesker blir det for hardt. Selv om vi også har gode dager og fremgang, så er det sjelden at vi ikke står over utfordringer og påkjenninger som vi kjenner oss overveldet og truet av. Å leve som menneske er av ulike grunner krevende, det synes å  innebære en slags fortløpende bearbeiding og oppgjør med seg selv og virkeligheten. ‘Et forhold som forholder seg til seg selv’, sa den danske filosofen Søren Kierkegaard om vår merkelige doble måte å være på. Vi er aktive og engasjert ute i virkeligheten, arbeider, driver med politikk,  skriver og steller i hager, padler lange strekninger til havs, går turer høyt til fjells; og samtidig som vi gjør disse tingene er vi engasjert på et slags ‘høyere’ eller utenfor-plan der vi bedømmer, grubler over hva slags verdi det vi holder på med har, tar stilling om det har noen mening, avklarer, tar et oppgjør, sier oss fornøyd, osv.. Altså følges vårt vanlige og hverdagslige engasjement ute i verden av et slags ekstra skygge-engasjement, eller et ‘meta-engasjement’ som er mer eller mindre bevisst.

escherDersom vi skal følge opp det Kierkegaard sier må vi lære oss en slags konstant dobbelthet eller selvreferanse i vårt virke; vi må være mann og samtidig en slags ‘meta-mann’, vi må drive med padling og samtidig ‘meta-padle’, vi må være psykolog og samtidig ‘psykolog’, vi må drive med politikk og på samme tid drive med ‘politikk’. Hos de fleste mennesker i dag er nok denne andre ‘meta’- eller ‘filosofiske’ siden av deres selv bare en svak skygge og en nesten uutviklet aktivitet. Noen merker den mest som en en ubehagelig indre uro som de forsøker å unnslippe eller døyve med ytre aktiviteter og underholdning. Vi aner at det ikke er tilstrekkelige å være fornøyd og komme i mål eller lykkes på det første virkelighetsplanet, vi må også ‘lykkes’ og være i balanse på dette andre ‘meta’-planet. Vi må ha evne å leve og være bevisst på to plan samtidig for å være i harmoni med det menneskelige i oss selv. Forsømmer vi oss ved å være ‘av denne verden’, ved å bli for grådige etter tingene og mulighetene i verden, da vokser det sakte men sikkert frem en slags tomhet i vårt indre der vi skulle ha fremelsket og kultivert dette ‘andre forholdet’ som Kierkegaard snakker.

Kansje er det da ikke så merkelig at det ofte er i motgang, kriser, ved alvorlig sykdom, tap, når vi er nedstemt eller ute å kjøre at vi begynner ‘å forholde oss’ til oss selv på en ordentlig måte, tenke etter, reflektere og grunne over hva det er vi egentlig holder på med? I ytre medgang forføres vi altfor lett til å tenke at det er tilstrekkelig med disse overflatiske, ytre og ofte materielle gledene, og ettertanken forsvinner i dragsuget av vår hverdagslig medgang. Mange mennesker har opplevd dette underlige, at de tross smerter og bekymringer opplever en annen slags dypere tilfredshet når de går gjennom en ‘mørkere’ fase i sitt liv, med motgang og vanskeligheter. Kanskje nettopp fordi de da begynner å ta seg selv i bruk på en mer fullstendig og mindre overflatisk måte.

imagesca6oafphFor å møte hver dag, må vi se framover og planlegge; uten at vi tilsikter det blir denne planleggingen fort omgjort til plagsom bekymring over detaljer og tenkte hindringer på veien. Selv de gode og gledelige tingene som livet har å by på kan oppleves som et press og vanskelig å finne ut av; vi har alle erfart hvor krevende den så etterlengtede kjærligheten kan være. Mange eldre mennesker kan oppleve det som en lettelse å kunne slippe unna mye av det jaget og presset som man opplevde i sine yngre dager. Selv det å kjenne at man svekkes er en slags befrielse, fordi detsamtidig medfører at man har rett til å trekke seg tilbake og si nei til mange ting.

Det kan nesten se ut som om det er noe ved vår menneskelige måte å være på som gjør livet vanskelig å leve. Finnes det allikevel måter vi kan forholde oss på for å komme unna eller kanskje heller minske denne iboende tilbøyeligheten til å leve oss selv inn i ‘floker’?

bevegelser2utsnittHva betyr det ‘å tenke selv’?

De fleste mennesker, grå hverdagslige ‘wannabes’ som du og jeg, små og sunt selvopptatte sjeler som lever ganske ordinære og vanlige liv oppslukte av det som ligger like foran nesen på oss og som er praktisk og nyttig, vi går gjennom de fleste av våre dager uten å tenke en eneste selvstendig, egen eller original tanke. Kanskje er det i sin skjønneste orden, kanskje er det ille. Hva er det egentlig som er så galt med det?

Vi bruker vårt menneskelige og noe oppskrytte hode hovedsakelig på to ulike men beslektete måter; for det første som et manøvreringsorgan, for å ta oss gjennom dagenes farvann, mestre og fikse de utfordringene vi blir påført. I dette livet som mest av alt ligner på det å håndtere et kjøretøy i trafikken, blir tenkningen vår redusert til et instrument for å ta seg frem best mulig og unngå kollisjoner og friksjoner. Om det vi bedriver er en slags tenkning, så fortjener det bare å bli omtalt som den enkleste og laveste formen for tenkning. Det er en såkalt instrumentell tenkning som passer godt til sin bruk, men som fungerer dårlig og gjør skade dersom den nyttes til andre ting, slik som å finne ut av andre mennesker, oppdra barn, forholde seg til sine egne følelser. På en rekke områder i et menneskelivet kreves det en helt annen slags tenkning.

Andre ganger bruker vi hodet som et slags resirkuleringsorgan; vi møter venner, naboer og kolleger i gatene eller over kaffebordet bare for å resirkulere og få bekreftet det som allerede er ferdig tenkt av andre. Selv i den stille fryden over sosialt samvær og tilhørighet merker vi det; en stemme inne i oss som ønsker å protesterer, som ikke finner seg tilrette med å åpne munnen kun for å forme og utveksle overfordøyde og halvdøde tanker. Men på samme tid har vi denne tankebremsen på, vi kan eller tør ikke la den egne tenkningen som bor inne i oss komme til orde, kanskje husker vi ikke lenger hvordan vi gjorde det. For en gang i tiden, langt tilbake i de friske og eventyrlige barneårene, kanskje helt opp i ungdomsårene – da fulgte våre tanker sine egne lover og sin egen spontane og selvfornyende strøm.

For mange er nettet, sosiale medier og blogger, blitt arenaer som åpner opp for en sjelden mulighet til å ‘resirkulere’ og drøvtygge ferdigformete tanker, fraser, bilder og annet stoff som kan underbygge en illusorisk følelse av at en har tenkt selvstendige og originale tanker. Resirkuleringen av velbrukte ideer blir på nettet en nesten befriende erstatning for egen tenkning, slik sladder og baksnakking kan fungere som erstatning for sosial tilstedeværelse.

Når jeg leser gjennom alskens blogginnlegg og innlegg på sosiale medier, kjenner jeg på noe av den samme følelsen som når jeg går inn i en norsk sportsbutikk for å anskaffe nye løpesko; prisen på skoene i den norske butikken er minst 1400 kroner  – men det er lurt ikke å glemme at de samme skoene koster 120 kr å lage i den kinesiske fabrikken.

For all del, det er selvfølgelig ikke noe galt i og for seg ved det å bruke hodet til å manøvrere eller resirkulere med; vi har god bruk for og stor glede av å tenke på disse måtene. Men vi må bare ikke begynne å innbille oss at det er dette som utgjør kjernen i vår tenkeevne; dette er bare måter som ferdigformete tanker gjør nytte for seg, spres til andre og gjentar seg selv på. Og spredning, gjentakelse og reproduksjon er som vi vet fra evolusjonslæren ikke i seg selv fornyelse; som i naturlig utvikling kjenntegnes også den egentlige tenkningen av dannelse av nye former, altså det som heter ‘mutasjoner’, av fremkomsten av friske og nydannete variasjoner. ‘Skoene’ vi trenger designes og lages på nesten bortglemte produksjonsteder, men i våre dager lar vi mesteparten av pengene for produktet gå til ganske andre enn til de som lager dem.

Kan vi tillate oss å hensynke i alle disse formene for hjerneaktivitet som bare har dette til felles, at de erstatter egentlig tenkning, at vi har sluttet å bruke hodet for å tenke selvstendig? Som fører med seg at vi må leve med og gjennom stort sett de samme tankene, dag ut og dag inn fanget i de samme utslitte tankene. Å glemme hvorledes vi skal oppføre oss og leve for å danne friske og selvstendige tanker? Man kan kanskje spørre om hva vi gjør med oss selv som mennesker når vi på denne måten godtar at vi kan leve uten å tenke ordentlig; kan vi være innrettet slik i vårt eget vesen eller fra naturens side at det å la være å tenke kan ha noen skadelige følger for oss? For tenkningen kan og må ikke bare betraktes kun som et redskap eller et instrument, som vi trenger og gjør bruk av men som ikke har noe særlig å gjøre med den vi selv er. Tenkningen er i virkeligheten også en del av vårt uferdige og ufullførte menneskelige vesen, den er en avgjørende side ved hvorledes vi fullfører og former vårt liv  og oss selv på.

Vi aner det, at dersom vi glemmer eller mister evnen til dennne ‘andre’ måten å tenke på, da møter vi det igjen som en ond uro i oss selv, en murrende utilfredshet, en underliggende sårbarhet og angst – vi er ikke lenger oss selv eller så robuste som vi trenger å være for å leve et utfordrende og komplisert menneskelig liv. Tenkningen har slik sett en ‘eksistensiell’ side; det betyr at vi må tenke oss om når vi tenker, vi må ‘besinne’ oss:

Den engelske forfatteren D.H. Lawrence  advarer i stykket ‘Om den Menneskelige skjebnen’:

«La oss godta vår egen skjebne. Mennesket kan ikke leve ut fra instinkt fordi det har et sinn. (-) Mennesket har et sinn og ideer, så det er bare barnslig å sukke etter uskyld og naiv spontanitet. . . . Mennesket, stakkarslig, bevisst, det evige-dyr mennesket, har en svært streng skjebne som det aldri får lov til å unnslippe. Det er dets skjebne at det må gå videre og videre, i tanke-eventyret. Mennesket er en tanke-eventyrer, og  det må holde fram i eventyret. I det øyeblikket det bygger seg hus og begynner å tenke at det kan slå seg til ro med sin kunnskap, da blir dets sjel forstyrret, og det begynner å rive ned det som det har bygd opp.»

Kanskje er det også dette forfatterne Willard & Locy har i tankene når de i boken ‘Den tynne overflaten. Om å leve dypt i et overflatisk samfunn‘ skriver følgende:

“Hver dag – fra morgenfrokosten til kveldstv’en – kommer bestemte spenninger til overflaten. Det livet du ønsker å leve og det du lever kan ikke finne hverandre. Verden rundt en virker perfekt, men livet ditt føles som et vrak. En liten del av deg ønsker noe mer. Du gjør alle de riktige tingene: kler deg i de rette klærne, har den rette jobben, lever i det riktige naboskapet, men det er noe som mangler.”

Heidegger om ‘Tankeløshet’/’Gedankenlosigkeit’

Tankeløshet er ifølge Heidegger en moderne sykdom. Eller kanskje det passer bedre å omtale det som en av det psykologen Abraham Maslows omtalte som ’metalidelse’. I vår halvsovende tankeløshet der tankene kun fungerer som redskaper, en tilværelse som noen har omtalt som ‘eksistensiell tankeløshet’ – Heidegger sier det på følgende måte:

“Det som er mest tankevekkende i vår tankevekkende tid er det at vi fremdeles ikke tenker.”

Heidegger har sagt om seg selv at han ønsket å vekke folk opp til filosofi, til det å filosofere eller ‘tenkningens tenkning’. En av hans viktige artikler om tenkningens plass i den menneskets tilværelse er – “Conversation on a Country Path about Thinking.” (In: Martin Heidegger, Discourse on Thinking. Trans. John M. Anderson and E. Hans Freund. New York: Harper and Row.)

Tankeløsheten er –

“an uncanny visitor who comes and goes everywhere in today’s world. For nowadays we take in everything in the quickest and cheapest way, only to forget it just as quickly, instantly. Thus one gathering follows on the heels of another. Commemorative celebrations grow poorer and poorer in thought. Commemoration and thoughtlessness are found side by side. “

Heidegger fokuserer som kontrast til tankeløsheten på en annen slags tenkning, det han kaller for ‘meditativ tenkning‘:  For å involvere seg i meditativ tenkning  må vi; 

“dwell on what lies close and meditate on what is closest; upon that which concerns us, each one of us, here and now; here, on this patch of home ground; now, in the present hour of history.” (1966b, p. 47).

For Heidegger blir vi lett tankeløse og hjemløse nettopp som følge av det moderne livet:

“all that with which modern techniques of communication stimulate, assail, and drive man – all that is already much closer to man today than his fields around his farmstead, closer that the sky over the earth, closer than the change from night to day”… (Heidegger 1966b, p. 48)

Gjør ikke vår moderne ‘tankeløshet at vi mer enn noensinne har bruk for dette som kalles for ‘filosofi’? Vi vet gjerne hvilke ting vi trenger i livet, ting som arbeid, penger, sosiale nettverk og omsorg; men hva kan ‘filosofi’ egentlig gjøre for oss? Kan filosofi gjøre noe med vår person og livet vi lever? Med den forarmete tenkningen vår, slik at vi begynner å tenke ordentlig, selvstendige og originale tanker, våre egne rike tanker slik de springer frem fra vårt eget levde liv?

Hva er det eventuelt som kan gjøre at noe så vidløftig som ‘filosofi’ kan være viktig for oss?  Er ikke filosofi mest en slags intellektuelt pynt hentet ut av bøker og som noen liker å snobbe seg med? Er ikke filosofer nesten per definisjon mest opptatt av abstrakte og ‘livsfjerne’ ting?

Eller er filosofi noe som egentlig ikke først og fremst her med boklig eller akademisk lærdom å gjøre, men noe som tilhører livet selv og rett og slett og kan berike oss, hjelpe oss til dypere eller større innsikt i menneskelivets utfordringer og spørsmål? Kanskje kan ‘filosofi’ vekke oss opp, få oss ut av vår travle tankeløshet, hjelpe oss til å gjenoppdage oss selv som tenkende mennesker og leve en tenkende liv? Vi kjenner jo til det, at det finnes noen filosofer som inspirer oss personlig, slike som f.eks. Sokrates, Kierkegaard, Nietzsche, som med sine ideer om ‘sjelens helse’, et ‘rikere indre liv’, eller ‘lidenskapelig innadvendthet’ snakker om ting som ligger nært det vi selv har på hjertet.

I sitt berømte essay om ‘Schopenhauer som oppdrager’ skriver Nietzsche at den virkelige kritiske testen for en filosofi ikke er slik det vanligvis gjøres av filosofer, gjennom en kritikk der ord rettes mot ord, men om det er mulig å leve i samsvar med den. Det neste og nærliggende spørsmål er hvordan går man fram for å finne ut om det er mulig å leve i samsvar med en filosofi?

Filosofisk praksis og filosofisk terapi

Blant våre dagers filosofer er det et økende antall som med referanse til de oldtidens greske og romerske filosofene hevder at filosofi må være en ‘praksis’, noe som man praktiserer ute i livet blant menneskene. Hos filosofer som Parmenides, Aristoteles, Sokrates, Platon, Epikur, Stoikerne gjenoppdager man filosofiske fremgangsmåter som kan nyttes innenfor rammene av en moderne filosofisk terapi- eller rådgivningspraksis.

I de etterhvert mange ulike versjonene av ‘filosofi-som-praksis’ og ‘filosofi som terapi’ handler det fortsatt om filosofenes filosofi, bare med den forandring at det er snakk om en filosofi som disse praktiserer og endog lager en profesjonell praksis ut av.

Med utgangspunkt i Sokrates’ filosofiske aktivitet og hans begreper om maieutikk eller ‘filosofisk jordmorkunst’ og ‘kjenndeg selv’/’det ikke-gjennomtenkte livet er ikke verdt å leve’ har f.eks. Grimes, Marinof, Raabe og flere andre filosofer utarbeidet moderne utgaver av filosofisk terapi som gir filosofisk fundert hjelp til folk som blir styrt eller lar seg styre av irrasjonelle, feilaktige tankegang og ufornuftige ideer eller ‘patologos‘.

Den terapeutiske oppfatningen av filosofi har en lang historie; den greske filosofen Epikur sa f.eks. følgende:

‘Empty are the words of that philosopher who offers therapy for no human suffering. For just as there is no use in medical expertise if it does not give therapy for bodily diseases, so too there is no use in philosophy if it does not expel the suffering of the soul.’

Kan det å bli behandlet av filosof-terapeuter eller beskjeftige seg med denne livets egen praktiske filosofi befri oss fra feilaktige og sykeliggjørende tankefigurer og derigjennom gjøre oss klokere og visere som mennesker?

Kanskje er det dette den norske retorikeren Georg Johannesen mener vi må gjøre når han peker på at:

«Du har ansvar for din egen intelligens, for ikke å være dum».

Eller er det helt motsatt; at filosofi ikke skal forståes som et ytre redskap som vi kan betjene oss av eller ikke, men noe vi som mennesker har et ‘innvendig’ forhold til, som springer ut av noe merkelig med eller i oss selv, med menneskelivet eller menneskefornuften som sådan; en mangel eller innebygd defekt eller svakhet eller potensiell risiko – som gjør at vi trenger filosofi og filosofisk tankegang nesten som et ekstra kunstig organ vi lager oss selv fordi den kan utrette noe avgjørende viktig for oss og for vår livsevne? Kanskje filosofi er et slags nødvendig tilleggsarbeid som hver og en av oss og for seg selv må gjennomføre i tillegg til det som vi er blitt til fra naturens og fra samfunnets side? Er et menneske et slags ‘uferdig vesen’ som må ferdigstille seg selv ved hjelp av noe som heter ‘filosofi’? Dersom vi er ‘uferdige’ i vårt vesen, så er det ikke så dumt å tenke med Jesus at vi må våge å bli som ‘barn’ for å kunne fullføre det vi kan gjøre ut av oss selv.

Kanskje er det slik at vi uten dette filosofiske tilleggsarbeidet for å fullføre oss selv er henvist til å leve en halveis menneskelig tilværelse. En tilværelse som ytre sett er god og verdifull og tilfredstillende nok på mange måter men som allikevel ledsages av verkende følelse av utilstrekkelighet eller uavsluttethet? En slags vedvarende sorg over aldri helt å bli den eller det en kjenner at en kunne være?

Vi vet det alle; selv om vi trenger og får hjelp og støtte og omsorg fra andre mennesker – og vi tilhører et større velferdsamfunn som gir oss trygghet –  så bærer vi i siste instans og til slutt hele ansvaret for vår egen personlighet og for vårt eget liv. Vi tar og må ta alle de grunnleggende avgjørelsene om å leve slik eller slik, eller å dø slik eller slik – eller vi lar være å ta dem med de skrekkelige følgene det har. Hva trenger vi av filosofisk refleksjonsevne og innsikt for gjøre gode livsvalg og å leve det livet vi ønsker?

Hva er så denne filosofien som snakker med og til vanlige mennesker og deres liv; er det livsvisdom, en intellektuell  eller terapeutisk teori eller noe ganske annet i form av åndelige eller sjelige øvelser og påminnelser somhjelper oss til å være den vi er eller kan være?

Den fremragende franske filosofen Pierre Hadot har gjennom sine studier av det åndelige øvelsesaspektet i antikk gresk filosofi og særlig gjennom boken med tittelen ‘Filosofi som en måte å leve på utvilsomt fornyet en gammel diskusjon om sammenhengene mellom filosofisk tenkning og menneskelig livsutforming. Hadots ‘livsfilosofiske’ tenkning har inspirert en rekke  moderne filosofer og tenkere til ny refleksjon omkring forholdet mellom filosofi og menneskelig tilværelse, ikke minst er Foucault og hans viktige begreper om ‘omsorg for selvet’ og ‘selvpraksiser’ sterkt påvirket av Hadots ‘åndelige øvelser’. Det kan i utgangspunktet være vanskelig å forstå de fulle implikasjonene av dette poenget, men Hadots og Foucaults reformuleringer av den menneskelige relevansen til antikk gresk filosofi om menneskets tilværelse utgjør samtidig en kritikk mot vår tids objektiverende psykologi og psykiatri.

Filosofi og menneskeliv – finnes det en intrinsikal filsofisk side eller dimensjon i vår menneskelige tilværelse ? – dette er selvfølgelig en gammel diskusjon; betydningsfulle filosofer som Rousseau, Schopenhauer, Kierkegaard, Marx, Nietzsche, Heidegger og Foucault har på forskjellige måter formulert begreper om filosofi og filosofisk tenkning som bringer filosofien mye nærmer våre praktiske menneskelige livsprosjekter enn det som er typisk for moderne akademisk filosofi.

Hadot har gjennom sine studier av antikk gresk filosofi som en filosofi for å gjøre oss bedre i stand til å leve som mennesker, gjennom å ta del i åndelige øvelser og ‘Filosofi som en måte å leve på’ på nytt satt livsfilosofi og filosofi som livskunst på kartet.

Uttrykket ‘filosofi som en måte å leve på’ kan naturligvis oppfattes på flere måter. For det første som et utsagn som handler om filosofien selv og dens vesen. Her rettes  oppmerksomheten mot motsetningen mellom filosofi som akademisk og teoretisk disiplin versus en praktisk livsnær disiplin hvis kjerne er menenskelig livsvisdom. Fremveksten av filosofiske terapier og filosofisk livsrådgiving og ‘coaching’ er uttrykk for denne strømningen der filosofer nesten går inn i en konkurranse med psykologer og psykiatere når det gjelder å assistere folk til å mestre seg selv og leve gode liv.

For det andre – og dette er min hovedinteresse i denne artikkelen –  at visse kjennetegn ved menneskelivet eller menneskesjelen i seg selv har en dyp og indre forbindelse med filosofien. Dette fordi mennesket og vår tilværelse er slik laget eller innrettet at vi bør eller må leve på en filosofisk måte for å kunne bli gode mennesker og leve fullgode menneskeliv. Hadots formel er her tvetydig; den hevder på den ene side at filosofien som en slags livsvisdom kan hjelpe oss til å leve bedre menneskeliv ved at vi lærer oss å ta i bruk et spekter av forbedrende åndelige øvelser.

På den andre side kan dette bety at vi som naturlige og sosiale mennesker er ufullstendige og ufullførte, beslektet med det den tyske filosofen Johann Gottfried Herder (1772) i verket ‘Abhandlung über den Ursprung der Sprache‘ omtaler som et ‘mangelvesen‘:

«Daß der Mensch den Tieren an Stärke und Sicherheit des Instinkts weit nachstehe, ja daß er das, was wir bei so vielen Tiergattungen angeborene Kunstfähigkeit und Kunsttriebe nennen, gar nicht habe, ist gesichert.“/»Mit einer so zerstreuten, geschwächten Sinnlichkeit, mit so unbestimmten, schlafenden Fähigkeiten, mit so geteilten und ermatteten Trieben geboren, offenbar auf tausend Bedürfnisse verwiesen, zu einem großen Kreise bestimmt – und doch so verwaiset und verlassen, daß es selbst [das menschliche Kind] nicht mit einer Sprache begabt ist, seine Mängel zu äußern – Nein! ein solcher Widerspruch ist nicht die Haushaltung der Natur. Es müssen statt der Instinkte andre verborgne Kräfte in ihm schlafen.“

I den tyske filosofiske antropologien i sporene etter Arnold Gehlen er det først og frems i sammenligning med dyrene at mennesket når det gjelder naturgitte evner og krefter er et mangelfullt vesen. I den antikke greske filosofien er det i sjelelig forstand, som moralske vesener og i forhold til oss selv at vi er ‘mangefulle’. Som individer med naturgitte evner og preget av ytre forming og sosialisering er vi alltid fortsatt mangelfulle, det kreves et ‘indre arbeid’ med oss selv for at vi skal overvinne denne mangelen. Dvs. ved å bli filosofisk innstillte og ta del i filosofiske eller åndelige selv-øvelser oppnår vi muligheten til å komplettere oss selv gjennom å arbeide med og reflektere over hva vi er og hva vi ønsker å være. Filosofi er derfor en disiplin og en viten som mennesker frembringer for å kunne løfte seg selv og overvinne seg selv som sjelelig og moralsk ‘mangelvesen’. Vi må på egen hånd oppdage vår ‘uferdighet’, ofte i sammenheng med sosial deltakelse og dialog med andre, og derfra erkjenne at vi må videreforme og gjenskape oss selv innenfra gjennom en annen slags åndelig eller filosofisk praksis. Vi kan ikke bare ‘overta’ oss selv slik vi er blitt fra naturen eller våre foreldres og sosialiseringens påvirkninger og preging. Det gjenstår alltid det viktigste for et menneske, vårt eget indre og moralske arbeid med og på oss selv.

Filosofiens menneskelige oppgave

«En gang i tiden var filosofer skikkelser som vekket undring. De var noen ganger gjenstand for hån og vitser, men de var oftere en kilde til felles inspirasjon, fordi de gjennom ord og gjerninger fremsto som modeller for visdom, måter å oppføre seg på og, for de som tok dem på alvor, eksempler til etterfølgelse. Historier om store filosofer spilte lenge en formativ rolle i Vestens kultur.» (James Miller)

Filosofi er i dag selvsagt et ordinært akademisk fagområde, der profesjonelle filosofer underviser universitetstudenter og publiserer fagartikler og bøker om ulike filosofiske problemstillinger og emner. Samtidig gjør det seg gjeldende mot- og understrømninger i filosofien som fremmer ideen om at filosofien i motsetning til andre fag og profesjoner utgjør en slags menneskelig livsvisdom og at filosofiske skolerte mennesker er ‘livsvise’ mennesker. En filosof er ikke bare en ‘læremester’ men like mye en ‘levemester’.

Den amerikanske filosofen Henry Thoreau kunne i tråd med dette en gang skrive at i våre dager har vi professorer i filosofi men ingen filosofer.

Den franske filosofen Pierre Hadot (february 21, 1922 – april 24, 2010) utfordrer gjennom sin tenkning og sine studier av gresk livsfilosofi det moderne bildet av en akademisk og teoretisk preget filosofi.Hadot skriver om filosofiens rolle i de greske bystatene:

«Den antikke filosofien, i hvert fall begynnelsen fra sofistene og Sokrates, hadde i første rekke til hensikt å forme mennesker og transformere sjeler. Det er derfor at filosofisk undervisningen i antikken fremfor alt blir gitt i muntlig form, fordi bare det levende ord; i dialoger, i samtaler fulgt opp over  lang tid, kan oppnå slike virkninger. Det skriftlige arbeid, betydelig som det er, er derfor mesteparten av tiden bare et ekko eller en
 komplettering den muntlige undervisningen.»

Filosofi som åndelige øvelser

 Hadot sier følgende om åndelige øvelser:

“Vi bør merke oss at det er dette som finner sted i enhver spirituell øvelse: det er nødvendig å få seg selv til å forandre sitt eget synspunkt, sin innstilling, settet av overbevisninger, derfor må en føre en dialog med seg selv, derfor må en kjempe med seg selv.” 

 Hadot setter opp et avgjørende skille mellom asketisisme og askese slik det ble forstått i den greske filosofiske konteksten. Hadot definerer askese som “åndelig trening” og kontrasterer denne med askese definert som

“fullstendig avholdenhet eller begrensning i bruk av mat, drikke, søvn, klær, og eiendom, og særlig avholdenhet i seksuelle forhold “(1995,s.128).

Denne tilnærmingen har den fordelen at den anerkjenner betydningen til anstrengende former for selvdisiplin for de antikke filosofene slik som stoikerne, og selv for tidlige kristne asketene. Samtidig lager Hadot denne distinksjonen bare ved å definere askese  på en måte som gjør den relativt uinteressant. Hadots tilnærming gjør at vi står igjen med bare noen få faktiske asketer eller krever at vi radikalt forenkler kristne asketers praksis. Videre synes Hadot å legge stor vekt på skillet mellom “åndelig trening” som noe hovedsakelig intellektuelt og asketisk praksis som konsentrerer seg om den fysiske kroppen. Mens Hadots skille kan være nyttig i visse sammenhenger, er det ikke tilstrekkelig til å forstå det tidligkristne tilfellet der asketisk praksis fungerer nettopp ved grensene og faktisk arbeider for å åpne opp grensene mellom kropp og sjel.

Fouacult, ‘omsorg for selvet’ og problemet om et filosofisk liv

Den franske filosofen Michel Foucault var på 80-tallet utvilsomt det best kjente filosofnavnet i verden. Til tross for den sentrale stillingen han hadde var Foucault inne i en personlig og filosofisk krise når det gjelder filosofens rolle. Han vendte, inspirert av Hadots undersøkelser, blikket mot de filosofiske retningene i grekenland for å utforske sprøsmålet om et filosofisk liv og et liv ‘i sannhet’.

Sokrates-figuren og sokratisk maieutikk

«…..å leve en filosofs liv, å granske meg selv og andre…»/»….det jeg ikke anbefaler, er at vi forblir som vi er….»

I utviklingen av filosofi som en ‘menneskeliggjørende praksis’ som vi selv som enkeltpersoner må sette i verk i forhold til oss selv – i tillegg til den sosialisering og andre former for sosial dressur vi blir preget og formet av, i denne utviklingen er det et navn som står frem; Sokrates. Sokratesfiguren hadde en avgjørende innflytelse på det bildet av ‘filosofen’ som Platoen tegner i dialogen ‘Gjestebudet’, en dialog som også viser filosofens paradoksale situasjoner blant sine medmennesker. Sokrates – som ikke etterlot seg noe skriftlig materiale –  påvirket gjennom sin muntlige og praktiske gjerning som filosof en rekke svært ulike retninger og filosofiske skoler. Brennpunktet der alle strømningene som går gjennom Sokrates’ filosofi møtes er den levende samtale mellom mennesker, hans sokratiske dialogpraksis.

Ernst Cassirer skriver i sitt berømte «Et essay om mennesket«:

«Vi kan ikke oppdage menneskets natur på samme måte som vi kan oppdage naturen til fysiske ting. Fysiske ting kan beskrives gjennom deres objektive egenskaper, men mennesket kan bare beskrives og defineres ut fra sin bevissthet. Dette faktum utgjør en helt ny problemstilling som ikke kan løses ved våre vanlige former for utforskning. Empirisk observasjon og logisk analyse, i den forstand som disse begrepene ble brukt i før-sokratiske filosofi, viste seg her ineffektiv og utilstrekkelig. For det er bare gjennom vårt umiddelbare samkvem med mennesker at vi oppnår innsikt i menneskers karakter. Vi må faktisk konfrontere mennesket, må vi møte mennesker direkte og ansikt til ansikt, for å forstå dem. Dermed er det ikke et nytt objektivt innhold, men en ny tenkningens aktivitet og funksjon som er det distinktive trekket ved filosofien til Sokrates. Filosofi, som hittil hadde vært oppfattet som en intellektuell monolog, blir forvandlet til en dialog. Kun i form av dialogisk eller dialektisk tenkning kan vi komme nærmere kunnskap om menneskets natur. Tidligere ble sannhet oppfattet som en slags ferdig ting som kunne gripes gjennom innsatsen til den enkelte tenker, og  overført og kommunisert på en enkel måte til andre. Men Sokrates kunne ikke lenger gå god for denne synsmåten. Det er like umulig – sier Platon i ‘Staten’ – å implantere sannhet i sjelen til et menneske som det er å gi synsevnen til en som er født blind. Sannhet er ut fra sin natur et avkom av dialektisk tenkning. Den kan derfor ikke vinnes unntatt gjennom et konstant samarbeid mellom subjektene i gjensidig utspørring og svar. Den er derfor ikke som et empirisk objekt, men må forstås som resultat av en sosial handling. Her har vi et nytt , indirekte svar på spørsmålet. «Hva er mennesket»? Mennesket blir erkjent å være den skapningen som uopphørlig er på leting etter seg selv – en skapning som i hvert øyeblikk i sin eksistens må undersøke og granske sine eksistensiell betingelser. Det er denne granskingen og denne kritiske holdning overfor menneskelivet som utgjør den virkelige verdien til menneskelivet.»

Sokrates’ tilskrives gjerne særlig stor betydning for hvorledes vi oppfatter det å være menneske og for hvordan vi kan påvirke og forbedre oss selv og hverandre som mennesker. Dette er problemstillinger som berører selve kjernebegrepene i moderne fag og vitenskaper som psykologi, pedagogikk og psykiatri.

Sokrates er for mange det mest fremtredende figur i vestens intellektuelle historie. Han omtales av noen som ‘vestens Buddha’. Den historiske Sokrates har vi forholdsvis lite faktisk kunnskap om, det vi derimot har mye av er ulike historiske bilder av Sokrates-figuren. Sokratesfiguren spiller en tilsvarende avgjørende rollen i fremveksten av gresk filosofisk tenkning som Jesus spilller i utviklingen av kristendommen.

 «The ‘desire for virtue’ is present even if it is obscured by the mania of the body; and it will reign freely when the obstacle of the body is removed. In so far as the dialogue is an attempt at existential communication, it is an attempt to liberate the soul from its passions, to denude it of its body. Socrates speaks to his interlocutors as if they were ‘dead’ souls, or at least, as if they were souls who are capable of death. On the part of Socrates, the dialogue is an attempt to submit the others, at least tentatively, to the catharsis of death. The judgment of the dead is thus enacted in part in the dialogue itself, concretely, in the attempt of Socrates to pierce through the ‘body’ of his interlocutors to their naked souls.» (Eric Voegelin, Plato)

«To read a Platonic Dialogue is to participate in a dramatic experience, and what readers cull from these experiences and refer to as The Philosophy of Plato can never be stated in the indicative mood, as if it were so much objective information on matters of fact. Plato’s ‘secret’ is not factual at all. No application of scholarly technique enables the reader to extract from The Dialoguesa concentrate which can be distilled into a specific essence. Plato’s ‘philosophy’ has no prescriptive formula. There is nothing, nothing whatever, which you might conceivably discover, write down, and pass around in a printed book which could be set upon library shelves and put into the hands of young students. It is like poetry or music. You have to experience it directly, in and for yourself.»

(Rupert C. Lodge, The Philosophy of Plato, 1956)

«The subject on which Plato had not written and would never write, must be something about which all writing would be futile. It must be a feeling, a sentiment, an experience, which is not gained by instantaneous communication, but by making oneself one with it, in heart and soul. The reference is to the inner education which Plato was able to give those he selected.» (Rudolph Steiner, Christianity as Mystical Fact)

Litteratur:

Anderson, R. Lanier, & Joshua Landy, “Philosophy as selffashioning.Alexander Nehemas’ art of living“, Diacritics 31.1( 2001), 25-54.

Foucault, Michel. The Care of the Self; The History of Sexuality Volume 3; New York: Vintage Books, 1986.

Grimes and Uliana, Philosophical Midwifery: A New Paradigm for Understanding Human Problems With Its Validation, Hyparxis Press, 1998.

Hadot, P., Philosophy as a Way of Life (Cambridge, Mass.: Blackwell, 1995).Originally published as ‘Exercises spirituels et philosophie antique’. (Paris: Etudes Augustiniennes, 1987 ).

Hadot, Pierre; The Inner Citadel : The Meditations of Marcus Aurelius. trans. Michael Chase. Cambridge, MA: Harvard UP, 1998.

Hadot Pierre Ancient Philosophy – US : Harvard University press, 2002.

Pierre Hadot, The Present Alone is Our Happiness: Conversations with Jeannie Carlier and Arnold I. Davidson. Translated by Marc Djaballah (Stanford, CA: Stanford University Press, 2009), ISBN: 978-0804748353

May, Todd, “Philosophy as a spiritual exercise in Foucault and Deleuze“, Angelaki 5.2 (2000), 223-229.

Miller, James, “The prophet and the dandy : philosophy as a way of life in Nietzsche and Foucault“, Social Research 65.4 (1998), 872-898.

Millgram, Elijah, “How to make somethng of yourself“, in D. Schmidtz, ed., Robert Nozick, Cambridge: Cambridge UP, 2002, 175-198.

Nehamas, Alexander, The art of living: Socratic reflections from Plato to Foucault , Berkeley (Calif.): University of California Pr., 1998. XI-283 p. (Sather classical lectures ; 61)

Neiman, Alven M., “Self-examination, philosophical education and spirituality“, Journal of the Philosophy of Education , 34. 4(2000), 571-590.

Shlomit C. Schuster, Philosophy Practice: An Alternative to Counseling and Psychotherapy. Westport CT, Praeger, 1999.

Solomon, Robert C.; Living with Nietzsche: What the Great «Immoralist» Has to Teach Us. New York: Oxford University Press, 2003

2 kommentarer om “Om filosofi som ‘en måte å leve på’: Kan en ‘filosofisk levemåte’ gjøre oss bedre istand til å håndtere egne og andres ‘psykiske plager’ og andre livsproblemer?

  1. Kan en ‘filosofisk levemåte’ gjøre oss bedre istand til å håndtere egne og andres ‘psykiske plager’ og andre livsproblemer?

    Underbevisstheten leverer bilder, bevisstheten leverer tekster.
    Vi er den delen av naturen som både nyter det som leveres, og skaper det vi mangler.
    Vi møter livet med de overleveringene vi har fått, bearbeider opplevelsene og får tanker om prosessen som fører til en livsoppfatning.
    Hva tar vi med oss som bilder av det vi er kommet fram til og hva påvirker våre handlinger.

    Alle tenker noe mer eller mindre om dette. Bare noen få gjør det til en vitenskap.

    Noen velger å leve i vitenskapen der alt blir problematisert og presentert på en for oss vanlige mennesker, uklare måter.

    Andre nøyer seg med å tenke, skrive og male noe om prosessen.

    «En filosofisk levemåte» er for meg en umulighet fordi jeg aldri ville nå fram til den endelige forståelsen av uttrykket.

    Men å tenke noe om, og formulere noe om et helhetssyn på tilværelsen er for meg absolutt nødvendig og jeg tror at det har gjort meg bedre i stand til å takle tilværelsen. Spørsmålet blir da, når jeg er bedre til å takle min egen tilværelse, påvirker jeg da også andre til noe positivt?

    Et stort åpent spørsmål det der.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s