Om psykologisk aporia eller ‘opplevelse av det umulige’ (Derrida). Avventing og ikke-handling som bidrag til psykologisk vekst og behandling (under skriving)

Kan nedbrytende motgang og nederlag, sykdom, smerte, lidelse og plager og andre mørke hendelser spille en positiv rolle i våre liv? Er disse vonde tingene noe som alltid må bekjempes eller overvinnes, noe vi skal flykte fra og forsøke å unngå? Finnes det andre måter å forholde seg på til livets mørkere sider som kan være mer personlig produktive enn målrettet aktivitet og jakt på fiksing og ferdige løsninger?

Er livets mørkere sider noe som vi også kan og kanskje må lære oss å forholde oss til på andre måter som over tid kan gjøre oss til mer tilfredse, integrerte og harmoniske mennesker? Er optimisme og en positiv problemløsende innstilling alltid den rette fremgangsmåten og bare av det gode for oss? Finnes det øyeblikk og perioder i livet da det bare å stoppe opp og trekke seg tilbake for en stund kan være den beste ‘løsningen’; der vi må våge og tåle å kjenne på oppgitthet og pessimisme, resignasjon og det å finne seg i det som har inntruffet med eller rammet oss. Kanskje kan det å godta og endog gi seg over til smerte, nederlag eller tap noen ganger være den beste fremgangsmåten for å vinne fotfeste og deretter komme seg videre i livet som et fornyet og forbedret menneske?

 Irvin Yalom skriver at det hos hvert eneste selvbevisst individ finnes en iboende og skjult fortvilelse, at vi –

 ”alle – og det inkluderer terapeuter såvel som pasienter – er nødt til å oppleve ikke bare livets oppløftende side, men også dets uungåelige mørke: desillusjonering, aldring, sykdom, isolasjon, tap,meningsløshet, smertefyllte valg, og død.”

Filosofen og visdomsforfatteren Peter Kingsley skriver i boken ‘På visdommens mørke steder‘ (1999):

“For de fleste av oss, står helbredelse for det som gjør oss komfortable og letter vår smerte. Det er det som gjør tingene mykere, som beskytter oss. Og så er det heller slik at det som vi ønsker å bli helbredet for ofte er det som vil helbrede oss hvis vi kan holde ut ubehag og smerte. 
Vi ønsker helbredelse fra sykdom, men det er gjennom sykdom at vi vokser og blir helbredet for selvgodheten vår. Vi frykter tap, og likevel er det gjennom det som vi mister at vi er i stand til å finne det som intet kan ta fra oss. Vi flykter vekk fra tristhet og depresjon. Men hvis vi virkelig går i møte med trisheten i oss oppdager vi at den taler med stemmen til vår dypeste lengsel, og hvis vi holder fast ved møtet litt lenger oppdager vi at den lærer oss veien til å oppnå det vi lengter etter.

Peter Kingsley forteller at det i den gamle greske helbredelseskulturen fantes en praksis kalt ’inkubasjon’. Inkubasjon betyr ganske enkelt å legge seg ned, vanligvis på et mørkt sted, for å vente på helbredelse eller veiledning eller at forståelse skal komme gjennom en visjon eller gjennom en drøm.

Det som er involvert i denne tilsynelatende enkle prosessen er noe forbløffende. Det finnes ingen strategier eller teknikker i inkubasjon. Du må bare kunne gi deg over og gjøre absolutt ingenting, være tålmodig og ydmyk. De greske inkubasjonsstedene var lokalisert der underverdenens Guder holdt til, ved dødstempler. Folk reiste til slike steder bare for å gi opp og overgi seg. Man sa om Persepone, dødens gudinne, at en berøring av hennes hånd var helbredende. Det kunne enten bety at  kontakt med døden virker helbredende, eller at det å komme i kontak med døden mens man er i live kan helbrede bestemte lidelser. Vi lever i et samfunn som ikke har tid til å vente, som skal fikse ting og som flykter fra døden. Dermed nektes vi og nekter oss selv adgang til det magiske rommet som skapes av inkubasjonen og der det ukjente i sykdommen eller oss selv på en uerkjennelig måte kan åpne veier til helbredelse eller de krefter som trenges for helbredelse.

I  løpet av sin enestående utforskning av menneskepsykens dypeste tilbøyeligheter formulerte Carl Jung denne tendensen i sinnet som han omtaler som enantiodromia; dvs. den gjenopprettende motsatte bevegelsen som vokser fram når man en tid har utholdt mørket og dets styrkende ensomhet. I  den smerte og det  mørket som ulykke, tap, sykdom og kreft slipper løs på oss finnes samtidig en kilde til personlig kreativitet og omforming, vårt indre mørke kan settes i bevegelse slik at gjenskinnet virker helbredende på hele vår tilnærming til livet. Peter Kingsley sier det slik:

“I vår insistering på å trosse naturen, er vi besatt
av ideen om at alt må holdes i gang – og stadig
spør vi oss selv om hvordan kommer vi videre? Hva om  det ikke er rett spørsmål? Hva om selve våre anstrengelser etter å gjøre det gode eller få til forandring eller hjelpe eller helbrede, uten at vi vet det, er subtile former for vold? Hva om vi faktisk er nødt til ikke å gjør noe, bare gå dypere, vente?
Hva om all den vanvittige travelheten og hyperaktiviteten i den vestlige sivilisasjonen som vi opplever i dag er som en auto-immun sykdom? Dersom det autoimmune systemet i kroppen stopper å fungere har det en tendens til å bli hyperaktivt. Hva om vi ikke lenger trenger å fortsette med å skape fantasier om en bedre fremtid, men å falle til ro, å vende tilbake til den mystiske fruktbare tilstanden med hjelpeløshet som de gamle grekerne kjente som som aporia eller “veiløshet”? Hva om vi kunne våge å
si: vi har nådd punktet der vi ikke lenger vet hvor vi skal videre?
Den enkle sannhet er at vi hører hjemme i nåtiden,
ikke i fremtiden, og at på tross av alle våre pretensjoner
har vi ikke engang visdom til å vite hva vi trenger nå, enn si i årene som kommer.”

 

Aporia eller ‘opplevelse av det umulige’

” Til slutt befinner jeg meg ved språkets ende, uten å ha noe annet å rapportere om enn min egen tomhet, men gradvis kommer jeg til erkjennelsen av at tomheten i seg selv er en dyp og fantastisk gave.” (Beldon Lane)

Kanskje må vi bare noen ganger i livet innse at vi har havnet på avveier, at vi står fast. At vi har ‘møtt veggen’. Veien videre finnes ikke eller lar seg ikke finne med en gang. Vi befinner oss i en mørk fastlåst situasjon uten løsninger og fremgangsmåter. Hvordan bør vi da forholde oss?

I den greske filosofien kalte man slike blindveissituasjoner eller tilstander for aporia. Når vi  ikke lenger vet noen utvei, eller står fast eller ikke kommer oss videre er vi det filosofene omtalte som ‘aporektiske’. Begrepet om Aporia viser til at det ikke lenger finnes en fornuftig eller normal vei videre – den franske filosofen Derrida kaller aporia for ‘erfaring av det umulige’. For å komme ut av og gjennom en aporektisk situasjon må individet oppleve et slags gjennombrudd og en omveltning av sin tilvante referanseramme, noe man i den greske filosofien forsøkte å fremme gjennom en bestemt type filosofisk dialog.

Aporia innebærer en fremgangsmåte der man har gått seg fast og for å komme videre må gjennom en fase kjennetegnet ved avventende tvil og undring heller enn løsningsfokus. Kanskje har vi alle noe å lære av de greske filosofenes grunnbegreper?

 
“Det er et kritisk behov for mørke i vår altfor vel-opplyste verden.” (David Rosen): Livets mørke side som kilde til overskridelse

“Å reise i mørket med et lys er å kjenne lyset. For å kjenne mørket, reis i mørket. Reis uten å se, og finn ut at mørket også blomstrer og synger, og mørke føtter og mørke vinger reiser gjennom det.” (Wendell Berry)

Vi har lett for å oppfatte de forandringene som skjer hos et krise- eller sykdomsrammet individ som sykelige og utelukkende negative forandringer. Forskningen fokuserer som naturlig er oftest på negative virkninger av sykdom. En rekke studier såvel som erfaringsrapporter tyder på at dette er bare halvparten av bildet. På linje med den svenske aldersforskeren Tornstams positive teori aldringsrelaterte endringer eller det han kaller ‘gero-transcendens’ kan vi kanskje også snakke om sykdoms-indusert og krise-indusert transcendens.

Dette er en transcendens eller overskridelse av egne livsbegrensende forhold, det fører til at individet i kjølvannet av krise eller sykdom og de erfaringene dette omfatter kan gjennomgå en positiv omdefinering av seg selv, sitt liv og sine relasjoner til andre og oppnå en ny forståelse av grunnleggende eksistensielle spørsmå.

De personlige følgene av en krise/sykdoms-betinget transcendens-prosess kan være slike ting som:

Han eller hun blir mindre selvopptatt, mere i stand til å være ‘desentrert’ i sin oppfatning og betraktningsmåte
Han eller hun blir mer selektiv i valg av omgang med andre og sosiale og andre aktiviteter.
Det vokser frem økt følelse av slektskap og solidaritet med alle slags mennesker og menneskegrupper
En kjenner mindre interesse for overflødig og overflatisk aktivitet, sosial interaksjon og kommunikasjon.
Han eller hun opplever minsket interesse for utvendige verdier, materielle ting og ytre status og rikdom.
Han eller hun kjenner et større behov for ensom ettertanke og “meditasjon”; positiv ensomhet eller aleneværen blir viktigere.
Det vokser fram en følelse av kosmisk fellesskap med menneskeheten, og universets ånd, og en omdefinering av opplevd tid, rom, liv og død.

Sykdoms- og krise-betinget transcendence viser oss at lidelser og motgang til tross for at de kan representere betydelige utfordringer for den enkelte ikke trenger resultere i en personlig tilbakegangstilstand med passivitet, unngåelse, tilbaketrekking og isolasjon. De kan dersom de gripes riktig an like gjerne kan være en kilde til livsforbedrende og personberikende prosesser. Det kan se ut som om at det den rammede personen mest av alt trenger gfor å komme gjennom en mørk fase i sitt liv, er opplevelse av støtte og menneskelig tilhørighet og adgang til å stoppe ordentlig opp for å avvente og se an den vanskelige situasjonen.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s