Om den indre samtalen. Tanker om hvordan man kan bruke den for å pleie og ivareta seg selv

«Sinnet er sitt eget slags sted, og Kan i seg selv lage en Himmel ut av helvete, Et helvete ut av himmel.»/»The mind is its own place, and in itself  Can make a heaven of hell, A hell of heaven.»
(John Milton, PARADISE LOST)

«Marcus Aurelius skrev fra dag til dag uten å prøve å komponere et verk beregnet på publikum, hans MEDITASJONER er for det meste formaninger til seg selv, en dialog med seg selv. » (Pierre Hadot)

«Mennesket er ånd. Men hva er ånd? Ånd er selvet. Men hva er selvet? Selvet er et forhold, som forholder seg til seg selv, eller er det i forholdet, at forholdet forholder seg til seg selv. Selvet er ikke forholdet, men at forholdet forholder seg til seg selv.» (Kierkegaard, Søren;Sygdommen til døden)

«Evnen til et rikt, mangefasettert, imaginativt indre liv…er et essensielt trekk ved menneskelig erfaring…..antropologien finner seg selv uten en generelt akseptert teori om hvordan interioritet er relatert til offentlig uttrykking, og mangler en etablert metodologi som gir tilgang til indre uttrykking….Forfattere og kunstnere  bestreber seg ofte for å rekonstruere og representere den indre dialogens komplekse bevegelse….»(Irving, A. (2011) “STRANGE DISTANCE: towards an anthropology of interiors.”  MEDICAL ANTHROPOLOGY QUARTERLY, V. 25(1):22-44)

“Indre fred er nøkkelen: dersom du har indre fred, så vil ytre problemer ikke forstyrre din dypere følelse av fred og ro. I en slik sinnstilstand kan du møte situasjoner med ro og fornuft.” (Dalai Lama; A Policy of Kindness)

Hvorfor mennesker må snakke med seg selv

Språket er ikke noe som finnes i en egen sfære for seg selv, som et abstrakt system. Det kan riktignok betraktes og analyseres slik, askilt fra menneskenes liv, men det er da alltid skjult en ensidighet i de svarene man kommer frem til. Det ‘levde språket’ er noe som eksisterer som konkrete utvekslinger i og mellom og blant konkrete mennesker som befinner seg midt ute i den sosiale og kulturelle livsprosessen. Språkets liv er en side ved menneskenes mangfoldige sosiale og individuelle liv, menneskenes liv utspiller seg på samme tid i språket og gjennom og ved hjelp av dets ulike former og modi.

Språk er slik sett en sosial prosess som har mange sider. Vi snakker med og til og om hverandre, vi lytter til hverandre. Å snakke og lytte er like nødvendig i et levende språk. Det å snakke og det å lytte hører altså sammen, men på flere forskjellige måter. Hver enkelt språkbruker rommer i seg selv både en som snakker og en som lytter. Hver språkbruker kan dermed snakke med og lytte til seg selv.

Det er velkjent at mange mennesker også snakker med seg selv. Hvordan vi snakker med oss selv, hvor mye som er ytre og som er en slags indre tale, hva vi sier eller forteller til oss selv, hvorfor vi gjør det og hvilken funksjon det har i vårt mentale liv og mellompersonlige tilværelse er det større usikkerhet om. Det er kanskje mindre kjent at vi ofte snakker uten å lytte ordentlig til det vi selv sier, dvs. vi snakker og glemmer samtidig å høre etter hva vi selv sier. Snakkingen tar overhånd i forhold til lyttingen slik at vi på et vis blir funksjonelt døv i forhold til oss selv. Vi snakker med oss selv men hører ikke lenger vår egen ytre eller indre tale.

pray-for-peaceVi må derfor spørre omkring dette med selvsnakking: Hvorfor trenger vi å lytte til oss selv og hvordan må vi lytte til oss selv når vi snakker?

Den jødiske eksistensfilosofen Martin Buber som gjorde selve forholdet mellom mennesker til et filosofisk og psykologisk nøkkeltema hevder at det hører til vår menneskelige væremåte og vårt vesen at vi ikke lever i avsluttet fred med men heller utgjør et uavsluttbart problem for oss selv. Kanskje er det derfor at vi uopphørlig trenger denne indre snakkingen og føre en indre samtale eller dialog; alene for å forsøke komme i tak med oss selv, komme overens med og slutte våpenhvile med oss selv.

Vi føler gjerne forlegenhet dersom noen overhører oss mens vi snakker med eller til oss selv; det er som om tale er noe som skal foregå mellom folk og ikke med seg selv. Å snakke med seg selv føles på en måte unaturlig, andre skal i allefall ikke høre oss da. Men kanskje er det slik at denne litt usikre selvsnakkingen og indre samtalen er like naturlig og vesentlig for oss som det å snakke med andre? Det er lett å overse at vårt indre sinn ikke snakker med en monolittisk stemme, men heller er å sammenligne med et variende kor av stemmer, noen vel samstemte og andre som både snakker i munnen på hverandre og endog med uforenlige budskaper. Indre kommunikasjon handler om hvordan vi kan omgåes med dette vårt nesten kaotiske indre kor og får det til å opptre mest mulig samstemt og forenlig med det livet vi ønsker og forsøker å utforme og leve.

I psykologien og behandlingsforskningen brukes en rekke ulike uttrykk for å betegne denne prosessen:

indre kommunikasjon,

subvokal tale,

selvkonversering,

selvsnakking,

selvinstruering,

indre tale,

indre monolog,

indre samtale eller dialog,

den indre narrator eller forteller, osv..

Psykologisk forskning har demonstrert at denne indre kommunikasjonen på ulike måter spiller en en viktig rolle i vår bevisste fungering og ikke minst i vår løpende selvregulering av egen følelsesmessig og mental tilstand. Man antar til og med at det utgjør en viktig side ved hvordan vi kan påvirke og moderere vår egen hjernes fungering.

Det er også påvist av utviklingsforskere at den indre kommunikasjonen utvikler seg i takt med modningen av barns sosiale evner og deres evne til å styre og mestre sine egne reaksjoner og atferd i samspill med andre. For å kunne fungere godt under skiftende omgivelsenesmessige omstendigheter må vi samtidig holde orden på og finstille våre indre prosesser. En av måtene vi gjør dette på består i en slags fortløpende indre selvsnakking og egenfortelling der vi gjør rede for oss selv hva vi opplever og som hender med oss og hva vi ønsker eller er i ferd med å få til. Noen hevder at vårt selv og vår selvfremstilling er en slags uopphørlig fortelling som vi vever og bestreber oss på å gjøre enhetlig og sammenhengende rundt et ‘gravitasjonelt sentrum’.

Den amerikanske filosofen Daniel Dennett stter i artikken “The origin of selves” (1989) det narrative og indre-dialogiske bildet av selvet opp mot det tradisjonelle ‘substansialistiske’:

«….we have had a vision of the self as a sort of immaterial ghost that owns and controls a body the way you own and control your car… Or is the very idea of a self nothing but a compelling fiction, a creed outworn, as some theorists insist, a myth we keep telling ourselves in spite of the advances of science that discredit it? Our fundamental tactic of self-protection, self-control, and self-definition is not building dams or spinning webs, but telling stories—and more particularly concocting and controlling the story we tell others—and ourselves—about  who we are, we (unlike professional human storytellers) do not consciously and deliberately figure out what narratives to tell and how to tell them; like spider webs, our tales are spun by us; our human consciousness, and our narrative selfhood, is their result, not their source.»

Vår indre dialog med oss selv utgjør også en avgjørende komponent i vår selvterapeutiske fungering, dvs. i hvorledes vi håndterer og mestrer stress og belastninger for å bevare sinnsro og en normal sinnstilstand. Den indre samtalen utgjør også en side ved mange psykoterapeutiske tilnærminger som f.eks. kognitiv atferdsterapi, såvel som i åndelige øvelser i ulike religiøse kulturer. I psykologisk behandling inngår gjerne mestring av ‘negative tanker’ og ‘negativ selvsankking’ som mest mulig blir erstattet med positive tanker og positiv selvsankking.

Den franske filosofen Pierre Hadot sier følgende om åndelige øvelser:

“Vi bør merke oss at det er dette som finner sted i enhver spirituell øvelse: det er nødvendig å få seg selv til å forandre sitt eget synspunkt, sin innstilling, settet av overbevisninger, derfor må en føre en dialog med seg selv, derfor må en kjempe med seg selv.” 

For å kunne komme i god dialog med seg selv slik det kreves i åndelige øvelser forutsetter det at man kan samtale med og derfor lytte til seg selv. Vi må spørre oss hvordan det skjer, og om det er noe vi kan?

Samtale med seg selv som kulturell selvteknikk

Den tyske filosofen Thomas Macho (2000) legger i artikkelen ‘Mit sich allein. Einsamkeit als Kulturtechnik‘ (in: Aleida und Jan Assmann (Hrsg): Einsamkeit. Archäologie der literarischen Kommunikation VI, München, Wilhelm Fink, 2000, 27-44) vekt på at i motsetning til den ensomhet som man lider, den man ufrivillig blir påført av omstendigheter i livet så finnes det en annen mer positiv ensomhet. Dette er den ensomheten som man selv aktivt oppsøker og velger seg. Denne aleneværen er en spesiell kontekst eller kulturell teknikk som åpner opp for praktisering av spesielle former for selvrefleksjon.

Macho omtaler slike kulturelle teknikker for ‘ensomhetsteknikker’:

 “Hva består ensomhetsteknikker i? De lar seg helt generelt karakteriseres som “fordoblingsteknikker”, som strategier for selvbetraktning. Den som ikke bare blir  forlatt av alle mennesker (som vanligvis fører til døden), men som overlever, mestrer og former sin ‘adskillelse’, iscenesetter et slags forhold til seg selv. Idet han oppfatter sin ensomhet uten å bli gal, deler han seg minst i to skikkelser: som et vesen som er alene med seg selv – og derfor egentlig er ‘som to’.”

Macho utvikler sine tanker om aktiv bruk av ensomhetsteknikker videre:

«Ensomhet ‘snakker’, den lokket og overtaler, i dette ligger dens potensielle skadelighet. Den ensomme står i fare for bokstavelig talt å bli ‘snakket i hjel’ , – og det av seg selv (-) For den som er alene, utsetter seg for mange stemmer: uansett om han opplever dem som egne eller fremmede stemmer (. -) Ensomhetsteknikker er strategier for å initiere og å dyrke selvopplevelser (herunder fantasien om forbilder og ‘ledestemmer’); de fører til stimulering og disiplinering – men ikke vilkårlig løsslipping – av den indre dialogen.»

Ensomhet og aleneværen som læringsarena for den indre samtale

Positiv aleneværen (solitude) eller selvvalgt aktiv ensomhet er en viktig bestandel av monastisismens åndelige øvelsespraksis. Monastisismens omfatter spesifikke ensomhetspraksiser der munker, eremitter og ørkenfedrene aktivt oppsøker spesielle landskaper og ensomme steder som ledd i sin selvkultivering og for ‘å arbeide på seg selv’.

“Det mennesket som sitter alene og i ro har sluppet vekk fra tre kriger: det å høre, det å snakke, det å se: men det er én ting som den enkelt hele tiden må kjempe med: det er sitt eget hjerte.” (Hellige Antonius)

Den tyske filosofen Thomas Macho (2000) bruker betegnelsen ‘ensomhetssteder‘ om slike steder landskaper som er spesielt egnet for kultivering av ensomhet:

“Ensomhetssteder kjennetegnes vanligvis ikke bare ved fravær av mennesker, men også ved sin ensformighet og homogenitet:  ørkener, hav, skoger, stepper og snøvidder danner (i det minste ved første øyekast) monotone omgivelser der man lett kan forville seg. Men nettopp denne ensartethet favoriserer fremkomsten av  demonene, skikkelsene til  den ‘store andre’, engler og skytsånder.”

Evne til ensomhet eller det å være alene er et viktig trekk ved åndelig modne mennesker, og neglisjering av denne åndelige praksisen kan ha skadelige virkninger på både personlig liv og samfunnets liv.

Den tyske filosofen Odo Marquard hevder i ‘Plädoyer für die Einsamkeitsfähigkeit’  sivilisering er kultivering av ‘ensomhetsevnen’ og at denne ensomhetsevnen er en ‘selvteknisk kompetanse’. Han skriver:

«Den egentlige lidelsen i vår tid er ikke ensomhet som sådan, men mangelen på ensomhetsevne.(-) Man skal ikke gjøre noe alene mer, hverken spise eller skrive, hverken arbeide eller bo, hverken tenke eller sove, hverken snakke eller endog tie, hverken gråte eller være lykkelig, selv det å være alene skal man ikke lenger være alene, alt må foranstaltes sammen med andre.“

Den indre samtalen som ‘selvteknologi’ og ‘omsorg for selvet’

Foucaults begrep selvteknologier er et alternativ til konvensjonelle psykologiske og psykiatriske forklaringsmodeller for å forstå hvordeles en person involverer seg i sin egen utvikling og utforming som sosial aktør. Selvteknologiene er historisk og sosiokulturelt frembrakte fremgangsmåter, praksiser, prosedyrer og teknikker som individer kan oppdage eller selv utforme for å innrette seg selv som agerende person i en sosial sammenheng. I en gitt samfunnsmessig sammenheng finnes det et bredt register av slike selvteknologier som er typisk er tilgjengelige for individene og som de tilegner seg under sosialiseringsprosessen. Det foregår hele tiden et vidt spekter av ‘antropoteknisk entrepenørvirksomhet’ der enkeltpersoner og grupper til enhver tid bedriver atferdsmessig og mental eksperimentering med ulike former for selvomsorg og selvteknologier for å forsøke å tilpasse, fornye og forbedre dem

“Selvteknologiene tillater individer å gjennomføre ved sine egne midler eller ved hjelp av andres et bestemt antall operasjoner rettet mot deres egen kropper og sjel, tanker, adferd og måte å opptre på, slik at de kan omforme eller forvandle seg selv for å  oppnå en viss tilstand av lykke, renhet, visdom, perfeksjon, eller udødelighet.” (Foucault)

En kommentar om “Om den indre samtalen. Tanker om hvordan man kan bruke den for å pleie og ivareta seg selv

  1. Strekar

    Eg
    er noko
    som lagar
    strekar i sand.

    Med foten
    lagar eg strekar,
    med handa, kroppen min
    lager avtrykk.

    Eg
    er noko
    som gjenskapar
    noko som rører seg i meg,
    noko anna enn det eg sjølv
    trur eg er.

    Ingen andre
    skapar mine avtrykk,
    ingen andre enn den andre eg.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s