Hva vil innebærer det å ha en psykiatrisk lidelse? Om noen særtrekk ved det vi kaller psykiske lidelser og mentale helseplager

«Sannheten er at vi er så langt fra å være overlegent klar over hva som foregår i et vellykket møte mellom terapeut og pasient at vi ikke har noen rett å se ned på  tradisjonelle healere og deres praksiser. I stedet for å være nedlatende med dem, ville vi tjene på å undersøke muligheten for at de kanskje har noe å lære oss.» (Anthony Stevens)

En viktig side ved mentalhelsefeltet er diskusjonen om hva psykiske lidelser og mentalhelseproblemer er for noe. Hvordan skal vi forstå en psykisk lidelse? Hvilke begreper Hva kjennetegner de begrepene vi bruker for å forstå psykiske helseplager? Er psykiske lidelser en slags mentale størrelser eller tinglike fenomener som kan påvises eller konstateres mer eller mindre sikkert hos folk gjennom egnete metoder? Hvorfor finnes det en vedvarende og utbredt faglig uenighet om hva psykiske lidelser er for noe, mellom fagfolkene? Hvorfor er en indre konsensusprosess så avgjørende i defineringen avb psykiske lidelser, slik at disse defineres og fastlegges gjennom en slags politisk prosess like mye som av empirisk forskning? 

Det vi tenker på som psykiske helseplager oppfører seg i den levende menneskelige virkeligheten bare i liten grad slik man tenker i diagnosesystemene. Mentale helseplager er som regel plastiske og diffuse, de kan fremtre på skiftende måter og er vanskelig å skille fra personens allminnelige og typiske fungering. De arter seg gjerne ulikt fra person til person og viser varierende sammenheng med andre plager og personlige egenskaper. De inngår i og utgjør for det meste en slags mørkere skyggeside ved den løpende normale tilværelsen som alle mennesker står overfor og må håndtere hver dag. De fleste mennesker opplever at de må kjempe med psykiske plager og tilbøyeligheter for å mestre og komme seg helskinnet gjennom livsdagene sine, også om de lever såkalt velykkete og harmoniske liv.

Den britiske sosiologen Frank Furedi skriver i sin psykiatrikritiske og samfunnskritiske bok om ”Terapi-kulturen” (2004) at:

”det er virkelig en trist tingenes tilstand at så mange av oss søker fortrøsting og bekreftelse gjennom en diagnose. Omforminga av sykdom til en identitet er potensielt et alvorlig problem for det offentlige helsevesen. Men viktigst av alt er at det indikerer at et regime med sjølv-begrensning har blitt institusjonalisert”. (s.203)

Furedis hypotese er at den korte veien til og det etter kvart selvsagte i medisinsk-psykiatrisk diagnostisering av menneskelige særegenheter, problemer og plager innebærer at vi som sosiale aktører opplever et endret forhold mellom til ens selv, opplevelse, atferd og samfunnet vi lever i. Resultatet er et mere passivt  og selvoppgivende, sårbart og svakt selv.

Når man får tekniske problemer med en vaskemaskin eller bilen, oppsøker man verkstedet for å løse problemet hos teknisk kyndige folk. Tekniske utfordringer og problemer krever teknisk-faglig dyktighet for å løses.

Folk som har psykiske plager aksepterer i våre dager langt mer enn tidligere at man kan ha behov for og bør søke fagpsykologisk eksperthjelp for plagene sine. Av og til må man ha hjelp til for å mestre plagene sine; ingen skal eller kan benekte realiteten i dette behovet. Men dette behovet for hjelp hverken nødvendiggjør eller legitimerer at vi tar på oss tekniske ekspertisebriller for å diagnostisere og behandle folks mentale plager. Terapiforskningen har demonstrert hinsides enhver tvil at det å basere psykologisk behandling på at det er psykoterapeutiske teknikker som innvirker på og kurer de psykiske helseplagene slik f.eks. et medikament virker for en stor del er feilslått. Det som er avgjørende for forløpet til den psykologiske hjelpeprosessen er den menneskelige kvaliteten på relasjonen mellom terapeuten og pasienten og hvorvidt man sammen greier å få pasienten til å ta i bruk og mobilisere sine egne personlige og nytte tilgangen til egnete sosiale støtteressurser. Å få dette til er mer av en kunst enn det er en teknisk fremgangsmåte. Fører psykologisk behandling til at folk blir kvitt plagene sine? Svaret er at det kommer an på hvorledes man ser der. Noen ganger opplever pasienten at problemene blir ‘borte’ eller at symptomene bedrer seg eller kjennes lettere. Andre ganger skjer det et eller annen med livskonteksten og den personlige fungeringen som gjør at det som var inngangsplagene oppleves på en helt annen måte. Psykologisk bedring er sjelden alene det at problemene forsvinner eller blir borte; men at pasienten føler at han eller hun kan mestre og tåle plagene innenfor sin egen personlige livssammenheng.

Mange fagfolk hevder at denne tekniske eller instrumentalistiske modellen bare i begrenset grad er en god modell for psykiske plager nettopp fordi psykiske plager ikke på noen enkel måte kan skilles ut som et egen område av mentale helseproblemer. Dette er en illusjon som oppstår i kjølvannet av våre teknisk formulerte diagnosesystemer der sykdomspanoramaet blir oppdelt i adskilte sykdomsenheter med hver har sine egne årsaksforhold, sykdomsforløp og eventuelt spesifikke terapier.

Andre i mentalhelsefeltet hevder at psykiske plager ikke kan eller bør adskilles fra den sosiokulturelle livssammenhengen, slik moderne diagnosesystemer gjør det. I et opprop til den amerikanske psykiatriforeningen og prosjektgruppen som utarbeider DSM–5 versjonen har en rekke internasjonale og nasjonale organisasjoner tatt opp en rekke kritikkverdige forhold ved DSM-diagnosesystemet. De skriver i oppropet:

“Vi stiller spørsmålstegn ved foreslåtte endringer i definisjonen (e) av psykisk lidelse som nedtoner sosiokulturelle variasjoner mens de legger mer vekt på biologisk teori. I lys av økende empiriske evidens for at nevrobiologi ikke fullt ut kan forklare fremveksten av psykiske plager, samt nye longitudinelle studier som avdekker langsiktige faremomenter ved standard nevrobiologisk (psykotrop) behandling, mener vi at disse endringene utgjør betydelige risikoer for pasientene /klienter, utøvere, og mentalhelseprofesjoner generelt.”

Psykologen Frank Farley som er tidligere leder av den amerikanske psykologforeningen hevder at det amerikanske systemet bak diagnoseutviklingen der en oppnevnt gruppe bestående av 160 mentalhelse-forskere og eksperter jobber sammen for å frembringe konsensus-diagnoser fører til en ‘sykeliggjøring av samfunnet‘. Det synes å gjøre seg gjeldende en indre dynamikk i diagnosesystemet som langsomt men sikkert øker antallet av slike diagnoser, utover de 357 ulike diagtnosene DSM IV opererer med. Han forklarer det slik:

Vi ser altfor mange (-) ‘lidelser’ som bare sniker seg inn via området for ekstreme former for atferd. Vi ser en eller annen ekstrem atferd og bestemmer oss for at det er en “lidelse”, at det er er noe som er i uorden, at det ikke er normalt. Skal vi tvinge menneskelig atferd inn i en slags ‘normalkategori’ som, la oss innse det, er dårlig definert? Hva er ‘normalt’ når det gjelder menneskelig oppførsel? Det er startstreken. Det er jobben vår, først å definere klart hva som er normalt, før man begynner å si hva som er unormalt.”

 
 
 

 Å avgjøre og trekke opp grenser for hvilke atferder som er normale og unormale og hvem som er syk og hvem som er normal kan aldri være en sak som et samfunn overlater til psykiatere og mentalehelse-profesjonene alene. Det er en omfattende sosiokulturell oppgave som må løses som en felles oppgave av hele samfunnets representanter og interessenter. Vi kan ikke overlate dette til snevre profesjons- og kommersielle krefter som skaffer seg inntekter og profitt gjennom at mest mulig av variabiliteten i atferd og fungering defineres som lidelser og sykdommer som skal håndteres av profesjonelle.

Å skulle leve et menneskeliv betyr faktisk at man må mestre plager og lidelser. Dersom folk gies fri eller åpen tilgang til psykologisk hjelp, vil bare halvparten av de som søker hjelp ha en diagnostiserbar psykisk lidelse. Den andre halvparten som søker psykologisk hjelp sliter med livsproblemer i jobb, samliv eller eksistensielle problemer med tomhetsfølelse og angst. Omkring 30% av den voksne befolkningen opplever til enhver tid psykiatriske problemer, omkring halvparten av oss vil erfare en psykiatrisk lidelse en eller annen gang i livet, og 80 av disse har mer enn et alvorlig psykologisk problem. I løpet av livsløpet har vi alle 50/50 sjanse til å oppleve selvmordstanker av moderat til alvorlig grad av minst to ukers varighet; opp i mot 100 % av oss vil en eller annen gang i livet være inne på tanken om å ta sitt liv. Halvparten av inngåtte ekteskap oppløses etter en tid, og mange av de stabile eller varige ekteskapene viser seg å være basert på usunne forhold mellom partene.

Psykiateren Bruce Charlton formulerer seg slik i boken ‘Psykiatri og den menneskelige situasjonen’ (2000):

“Forestill deg en verden der mange mennesker lider av psykiatriske symptomer mesteparten av tiden og svært få blant oss kan gjennomleve livsløpet uten at vi opplever perioder med betydelige psykiske lidelser. Jeg beskriver den verden vi lever i. (-)
Når vi ser tingene på denne måten, er det klart at bare få mennesker er fri for psykiatriske symptomer i lengre perioder. Og hvis det er slik at psykiatriske plager hører til vår menneskelige hverdag, så gjelder det også at – potensielt – deres behandling hører til hverdagen. Omfanget av plager er så stort at profesjonell behandling for alt det vi plages av er ugjennomførbar, i tillegg er det ikke ønskelig. Logistisk innebærer dette at vi må utvide muligheten for psykiatrisk selvhjelp – noe som omfatter evne til selvdiagnosering, self-behandling og selv-evaluering av prosessen med selvhjelp.”

Dersom vi legger sammen alt det vi i dag vet om hvilke psykiske plager og livsproblemer folk sliter med, da er konklusjonen nærliggende at  det er ‘abnormalt’ dersom man ikke sliter med psykologiske problemer.

Folk aksepterer i våre dager at man kan ha behov for og bør søke psykologisk hjelp mer enn tidligere. Av og til må man ha hjelp til for å mestre plagene sine; ingen skal eller kan benekte realiteten i dette behovet. Men dette behovet for hjelp hverken nødvendiggjør eller legitimerer at vi tar på oss tekniske ekspertisebriller for å diagnostisere og behandle folks mentale plager. Terapiforskningen har demonstrert hinsides enhver tvil at det å basere psykologisk behandling på at det er psykoterapeutiske teknikker som innvirker på og kurer de psykiske helseplagene slik f.eks. et medikament virker for en stor del er feilslått. Det som er avgjørende for forløpet til den psykologiske hjelpeprosessen er den menneskelige kvaliteten på relasjonen mellom terapeuten og pasienten og hvorvidt man sammen greier å få pasienten til å ta i bruk og mobilisere sine egne personlige og nytte tilgangen til egnete sosiale støtteressurser. Å få dette til er mer av en kunst enn det er en teknisk fremgangsmåte. Fører psykologisk behandling til at folk blir kvitt plagene sine? Svaret er at det kommer an på hvorledes man ser der. Noen ganger opplever pasienten at problemene blir ‘borte’ eller at symptomene bedrer seg eller kjennes lettere. Andre ganger skjer det et eller annen med livskonteksten og den personlige fungeringen som gjør at det som var inngangsplagene oppleves på en helt annen måte. Psykologisk bedring er sjelden alene det at problemene forsvinner eller blir borte; men at pasienten føler at han eller hun kan mestre og tåle plagene innenfor sin egen personlige livssammenheng.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s