Om gråt, tårer og trøst (under skriving)

Den romerske historikeren Plinius den eldre er antagelig den første som har observert at gråt kanskje definerer oss som mennesker. Han skrev i sin ‘Naturalis historia‘ de kjente ordene.

«Bare mennesket kastes naken ut på den nakne marken den dag det blir født, med det eneste oppdrag straks å begynne å jamre seg og gråte. (-) Lykkelig fullbåret ligger det der – (-) – det gråtende dyret som skal herske over de andre. Det begynner livet gjennom å være straffet for sin eneste forbrytelse: å være blitt født. (-) De andre dyrene kjenner sin natur…(-) mennesket kan ikke noe og må lære alt: Det kan ikke snakke, gå, spise – kort sagt, det har ikke noen annen medfødt ferdighet enn gråten. (-) Som det enste dyr har menensket fått sorgen som sin skjebne.»

Tårer har blitt omtalt som sjelens språk. De er i allefall en viktig del av våre følelsers språk. Mennesker gråter fordi de føler. Jeg vet ingen som ikke gråter. Barn som voksne, sterke som svake, unge som gamle. Ofre gråter, men også massemordere gråter. Vi gråter nå vi reiser avsted, men vi gråter like gjerne når vi kommer frem. Vi gråter når folk går bort og dør, men vi gråter også når de fødes og ved gjenforeninger. Folk kan bli ‘rørt’ til tårer i nesten alle mulige situasjoner; de gråter når de er glade og lykkelige, når de er stolte og triumferende, de gråter både når de vinner og når de taper, de gråter når de er rasende og sinte, når de sørger og når de er ulykkelige. Konklusjonen gir nesten seg selv, vi gråter ved alle slags anledninger og med alle slags følelser. Felles synes å være dette ene; at vi blir ‘rørt’. Å gråte er å være ‘rørt’. Vi gråter rett og slett fordi vi er ‘rørt’. Fra fødsel til død følger tårer og gråt oss, gjennom våre vanskeligste øyeblikk og stunder. Tårene våre avslører og kommuniserer ting som vi ellers har vanskelig for å finne ord for.

I en effektiv og instrumentell verden ordnet av fornuft er gråt en forlegenhet. Ofte skjuler vi at vi gråter; kanskje er det riktigere å si at vi  ønsker å skjule den vi er når vi gråter. På den andre siden er gråt en av de få kroppslige utsondringer som spiller en slags rolle i det offentlige rom, i oppmerksomhetens lys. Som handlemåte er gråt et mysterium; det å gråte er noe vi gjør og som tilfører oss et eller annet av emosjonell og mellommenneskelig verdi. Vi vet bare ikke hva dette er, eller makter ikke å finne ord for det. Hvordan i all verden kan man oppnå noe ved å la øynene skille ut noen vanndråper som fukter kinnene og renner nedeover ansiktet?

Daniel Bagby (1999) skriver i boken «Seeing Through Our Tears: Why We Cry, How We Heal» at:

«for å forstå oss selv må vi forstå våre tårer.»

Noen har brukt Plinius den eldres ord og resonnement og hevdet at mennesket er det gråtende dyret. Hvordan det går sammen med at vi også er et fornuftig dyr er ikke like lett å avgjøre. Av en eller annen merkelig grunn er gråt viktig for oss. Det kan nesten virke som om vi blir mer menneskelige gjennom gråten.

Hva i herrens navn kan være poenget med å gråte? Jeg lærte absolutt ingenting om det å gråte under min psykologutdannelse, som var en tid da jeg selv ofte gråt. Å gråte gjør at sorgen ikke blir så dyp, skrev Shakespeare. Samuel Beckett lar en av sine figurer si at mengden av tårer i verden er konstant, når en begynner å gråte er det en annen som slutter.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s