Om noen kjennetegn ved ‘god psykologisk behandling’ og skisse av en mer terapeutisk måte å leve på

“Alle samfunn, historiske eller nåtidige, har et kulturell innvevd sett av helbredende praksiser. Disse praksisene er så inngrodd i folks tenkning at man ikke stiller spørsmål om dem. (-) det er rett og slett så enkelt at vi problematiserer ikke de fremherskende helbredelsesmodellene i kulturen vår.”

«Den samfunnsorienterte kritikken av modernitet hevder at psykologien uttrykker en atomistisk individualisme som frembringer eller i det minste oppmuntrer de samme ondene som den hevder å helbrede. Sett på denne måten, mens psykologien angivelig retter oppmerksomheten mot og hjelper oss å løse våre økende vanskeligheter med å inngå i eller fortsette i sosiale relasjoner, så oppfordrer den oss i virkeligheten til å sette våre behov og preferanser foran våre forpliktelser overfor andre. I regi av den terapeutiske diskursen, blir sosiale relasjoner oppløst av en ondartet nytteorientering som underhånden fremmer en mangel på forpliktelser overfor sosiale institusjoner og legitimerer en narsissistisk og overflatisk identitet.» (Eva Illouz i boken ‘Om å redde den moderne sjelen: Terapi, Emosjoner og Selvhjelpskulturen»)

“Vi ønsker alltid å lære utenfra, gjennom å ta opp i oss kunnskap fra andre mennesker. Det virker tryggere slik. Problemet er at det alltid er andre menneskers kunnskap. Vi har allerede alt vi trenger å vite, dypt inne i mørket inni oss selv. Og vår lengsel, hvis vi tør å følge den hele veien, er det som vender innsiden vår ut inntil vi finner solen og månen og stjernene inne i oss.”  (Peter Kingsley)

Kulturell livssammenheng, egenbehandling og behov for psykologisk terapi

Kulturforskere hevder at vi lever i en ‘terapeutisk tidsalder’. Vi betrakter våre liv og våre plager med et terapeutisk blikk, hele vår selvforståelse og vårt forhold til oss selv og andre er vevd sammen av terapeutiske modeller. Svært mye i våre personlige liv som kropper og med hverandre handler om diagnostisering og identifisering av helsetilstander og helseplager og hvorledes vi skal møte og innrette oss for å fremme og ivareta egen helse og finne løsninger på helseplager. Det hevdes fra epidemologene som studerer befolkningens kjennetegn og problemer at mentale helseproblemer er økende og oppleves som mer brysomme og belastende i det moderne samfunnslivet, både blant barn, ungdommer, voksne og eldre mennesker. Dette til tross for bedrete livsvilkår og større materiell velferd og rikdom. En voksende andel av befolkningen i vestlige samfunn må gripe til psykiatriske medikamenter og støtte seg på profesjonelle psykologiske helsetjenester for å tåle eget liv og komme seg gjennom hverdagens problemer.

Psykiateren Bruce Charlton formulerer seg slik i boken ‘Psykiatri og den menneskelige situasjonen’ (2000):

“Forestill deg en verden der mange mennesker lider av psykiatriske symptomer mesteparten av tiden og svært få blant oss kan gjennomleve livsløpet uten at vi opplever perioder med betydelige psykiske lidelser. Jeg beskriver den verden vi lever i. (-)
Når vi ser tingene på denne måten, er det klart at bare få mennesker er fri for psykiatriske symptomer i lengre perioder. Og hvis det er slik at psykiatriske plager hører til vår menneskelige hverdag, så gjelder det også at – potensielt – deres behandling hører til hverdagen. Omfanget av plager er så stort at profesjonell behandling for alt det vi plages av er ugjennomførbar, i tillegg er det ikke ønskelig. Logistisk innebærer dette at vi må utvide muligheten for psykiatrisk selvhjelp – noe som omfatter evne til selvdiagnosering, self-behandling og selv-evaluering av prosessen med selvhjelp.”

Dersom vi legger sammen alt det vi i dag vet om hvilke psykiske plager og livsproblemer som folk sliter med i moderne samfunn, da er konklusjonen nærliggende at det faktisk er ‘abnormalt’ dersom man ikke sliter med psykologiske problemer. Å leve med, å oppleve og skulle mestre mentale helseplager er slik sett ikke det sykelige unntaket, det er heller hverdagen for de fleste av oss.

Spørsmålet er altså ikke om vi er plaget  – det er vi –  men hvorledes vi skal forstå, møte og mestre plagene og om vi forberedes på gode nok måter til å mestre plagene godt nok? Det gjør vi fortsatt ikke, og det av gode grunner som er knyttet til samfunnsmessige begrensninger.

Hva kan vi gjøre selv gjennom egne valg og tiltak som autoterapi og egenterapi, og når og til hva trenger vi profesjonell terapeutisk hjelp ?  Finnes det en slags innebygd ‘endoklinisk kompetanse’ i oss som vi kan lære oss å mobilisere, eller må vi basere oss på fagpsykologisk forståelse for å mestre de problemer og plager som livet påfører oss? En britisk mentalhelseforsker er ikke i tvil:

“Vi er eksperter på vår egen mentale helse – vi har i virkeligheten gjort en livslang studie av den –  og dette kan være en kunnskap som er komplementær til den kompetanse som den profesjonelle bringer inn i situasjonen.” (Gray, 2006, s. 178)

Måtene vi forholder oss til egne problemer er sosiokulturelt bestemt, vi er’barn av vår tid’ når vi skal møte og forstå egne plager og problemer. Psykiatrisk og psykologisk behandling er kanskje mest av alt et stebarn av sin tid, det kreves aktive og selvkritiske miljøer for ikke samtidig blindt å praktisere de dårlige sidene av sin egen tid:

“Vi (terapeutene), våre pasienter og deres plager, våre begreper om behandling og helbredelse, er alle uttrykk for den aktuelle epoken vi lever i (-). Vi er like innvevd i vår egen tid og i våre omgivelser som et insekt i en ravklump.” (Levenson, 1972).

Her om dagen traff jeg en bekjent om driver en bokhandel på Sandane i Nordfjord. Jeg spurte mannen som er i 50-årene som vanlig om hvordan det sto til. Han var usedvanlig personlig og åpen denne dagen; kona hadde nylig vært bortreist noen uker og han innrømmet at han hadde slitt mere med dette enn han hadde vært forberedt på. I kjølvannet av savnet hadde han tenkt mye over hvorfor de hadde greidd seg så godt gjennom flere tiår med samliv og det uten noen som helst form for profesjonell hjelp:

‘Det handler egentlig om to  elementære ting; å kunne ta i mot de gavene som livet og et forhold gir en; resten er å ta seg tid til og være villig til å yte et arbeid med de utfordringene som livet og et forhold byr på. I forhold til et annet menneske er det snakk om å velge å gjøre det ‘relasjonsarbeidet’ som forholdet trekker med seg og utforlder seg gjennom. Uten at en velger å ville og tåle dette arbeidet går gavene tapt. Ingenting kommer av seg selv, ingenting er gratis i livet eller i et forhold, selv om mange forføres av en kosumentkultur til å innbille seg akkurat det.»

caligariHovedpoenget i denne artikkelen er at det å håndtere psykologiske og mentale problemer ikke uteukkende handler og å skaffe seg profesjonell hjelp og behandling. Jeg ønsker å argumentere for at det utvilsomt finnes sunne og usunne livsstiler og at det i mental forstand går an å leve enten sunt eller usunt. Vi former og skaper for en stor del vår egen mentale helsetilstand gjennom måtene vi velger å leve på og forholde oss til oss selv og andre mennesker på. Sosiologisk helseforskning har hinsides enhver tvil demonstrert at det finnes det som Antonovski kaller for ‘salutogenetiske’ livsstiler såvel som patogenetiske. Vi kan velge å leve på en måte som både reduserer utsattheten for sykdom og gjør at en kjenner seg friskere og sunnere. Ikke bare i kroppslig og somatisk forstand, men også når det gjelder det psykososiale og mentale området.

Det er antagelig ikke enkelt, fordi det ‘å leve på en terapeutisk måte’ handler om å leve sammen med og i samhandling med andre individuelt særpregete menensker med egne og ofte kryssende og til og med konflikterende interesser, ønsker og behov. Men allikevel, selv omdet ikke finnes noen enkle løsninger, Kanskje finnes det en livstil eller en gruppe av livsstiler som i seg selv virker ‘psykoterapeutisk’ ? En måte å leve på som kan minske eller til og med erstatte behovet for å søke profesjonell hjelp for psykologiske problemer og plager?

saving-the-modern-soul-therapy-emotions-and-the-culture-of-self-helpEva Illouz skriver i boken ‘Om å redde den moderne sjelen‘ (2008) om den terapeutiske tenkemåten og psykologiske behandlingens viktige rolle i moderne liv:

«……den terapeutiske synsmåten har blitt en av sentrene i den amorfe og vage enheten som er kjent som Vestlig sivilisasjon.» (2008, Saving the Modern Soul: Therapy, Emotions, and the Culture of Self-Help.)

Mennesker er ikke isolerte øyer selv om vi noen ganger forsøker å late som vi er det –  vi er avhengige av hverandre. Vi trenger utvilsomt hjelp og støtte fra andre mennesker for å kunne leve og håndtere våre liv; men mest av alt trenger vi å kunne hjelpe oss selv og støtte oss på våre egne krefter og vår egen oppfinnsomhet i livet. Kanskje finnes det en slags sammenheng mellom disse tingene, vår evne til å støtte oss på andre og til å hjelpe oss selv?

ostrich_head_in_sandbKan vi gjøre selve måten vi lever på til en slags terapi, en fortløpende selvbehandling og selvhelbredelse? Eller kan vi leve på måter som virker mildnende og helbredende på våre plager og lidelser, og som gjør oss mest mulig robuste og motstandsdyktige overfor de nedbrytende og belastende påvirkningene vi utsettes for hver eneste dag? Finnes det en terapeutisk levemåte? Hva går eventuelt en slik levemåte ut på; er den stort sett lik for ulike individer eller må hver av oss i stor utstrekning finne frem til vår egen personlige livsterapi?

Vi erfarer det fra innsiden i våre egne liv, og vi observerer det hos våre medmennesker; at det er mye av det som omgir oss eller hender med oss som ‘virker helbredende på oss’. Vi oppsøker, skaffer oss og bruker mange situasjoner og ting for å kurere osss selv, ‘få det bedre’, dvs. for å berolige oss selv, for å bli mer trygge og harmoniske, for å ta vekk kroppslig eller emosjonelt ubehag og smerte. Når vi kjenner oss ute av lage og syke tar vi i bruk kroppslige aktiviteter, naturen, musikk, poesi, omgang med andre mennesker og våre egne evner og egenskaper på helbredende måter. Vi samtaler og snakker ut med andre, vi snakker og fører samtaler med oss selv for å finne den indre soliditeten og balansen vi trenger for å fungere i en utfordrende virkelighet. Ofte forsøker vi rett og slett å bruke vårt eget liv som en slags fortløpende eller uopphørlig egenterapi, som om det å leve er så krevende eller fortsyrrende i seg selv at det forlanger en terapeutisk innstilling hos oss. Kanskje er vi i denne forstand ‘et terapeutisk dyr’, et konstant sårbart dyr som må reparere og behandle seg selv eller la seg reparere og behandle for å kunne leve. Det vi oppfatter som ‘det gode liv’ er derfor samtidig et slags terapeutisk liv der vi hele tiden retter opp oss selv og holder våre mørke og smertefulle sider i sjakk og på passelig avstand.

Samtidig har det til alle tider eksistert plager og livsstiuasjoner der mennesker kommer til kort, der prosessen med egenterapi ikke lenger strekker til, da vi mister evnen til å ivareta oss selv og vår egen indre sinnsro og mentale balanse. Derfor har det også alltid eksistert terapeutiske spesialister, folk som er spesielt oppøvet eller utrustet for å hjelpe oss i vår nød og fortapthet. Disse har nyttet alle slags midler og forsterkninger av midler for å komme oss til unnsetning, de har snakket og diktet, danset og hoppet, skreket og sunget, påkalt guder og engler og døde og demoner, brukt dufter eller gifter og alskens naturlige remiedier for å bringe oss tilbake til oss selv. Så er det slik det er, vi er enten våre egne terapeuter og behandler oss selv, eller vi søker opp spesialister for å utsette oss for andres terapier.

Den dominerende modellen av psykologisk behandlinger og deres virkemåter er i dag den medisinsk-tekniske terapimodellen.  Samtidig formuleres det bred kritikk mot det faglige hegemoniet til den medisinsk-tekniske modellen av psykologisk behandling; man hevder at den bare gir en begrenset og delvis uriktig forståelse av hva som foregår iløpet av psykologisk behandling og hvorfor den virker og hjelper folk.

God psykologisk behandling

Det finnes et utall av retninger og modeller for psykologiske behandling. Hvordan kan vi vite hvilke som er gode og fungerer, og eventuelt passer for oss? Studier av behandling har vist at all god psykologisk behandling har noen felles kjennetegn:(for grundigere drøfting av god terapi – se nettstedet http://www.goodtherapy.org/what-is-good-therapy.html) Flere tiår med behandlingsforskning og kontinuerlig diskusjon om hva god behandling er har frembrakt terapimodeller som legger vekt på andre aspekter enn teknikk og teori, som relasjonen mellom pasient og terapeut og hvordan behandlingen evner å hjelpe pasientene til å oppdage og ta i bruk tilgjengelige ressurser i seg selv eller sin livssammenheng. De nye modellene av god behandling omfatter en rekke andre komponenter som er mer avgjørende for hvordan behandlingen virker enn selve de tekniske fremgangsmåtene og teoretiske forklaringsmåtene som terapeutene bruker.

Noen av de viktigste kjenntegnene ved ‘god psykologisk behandling’ er følgende:

1) Behandlingsatmosfæren og behandlingsprosessen har et ikke-patologiserende fokus: Ikke-patologisering innebærer at man betrakter personen som er pasient som noe mer og større enn settet av problemer og plager som bringer han eller henne til terapisettingen, og eventuelt også selve den diagnostiserte tilstanden som han eller hun sliter med.

Det betyr selvsagt ikke at de psykiatriske problemene ikke eksisterer eller at man overser dem, men at man forstår at problemene ikke utgjør hele personen og at personen utgjør mye mer enn problemene. Å arbeide ikke-patologiserende i behandlingen betyr selvsagt ikke at man benekter patologien og plagene, men at man avpatologiserter personen og hans eller hennes samlete fungering. Plagene er kun nen side ved personens fungering, som også besitter ressurser og sterke sider som både er selve grunnlaget for behandlingen og som eventuelt også må oppdages, rekrutteres og aktiviseres i løpet av behandlingsprosessen.

2) God psykologisk behandling gir rom for selvbestemmelse og bruk av sterke sider: God behandling er basert på  at behandler har og viser tiltro til at at folk kan vokse, endre og transformere seg selv og sitt liv. Denne innstillingen er viktig uavhengig av hva slags mentale plager og utfordringer en person sliter med. Folk kan engasjeres og hjelpes til å ta del i sin egen bedringsprosess og oppnå tilfriskning ved å ta i bruk egne ressurser og sterke sider. Dersom en behandler i sin tilnærming betrakter pasienten som en irreversibelt og grunnleggende skade person som er  ute av stand til endring, vil pasienten være tilbøyelig til å oppleve seg slik og stagnere i sin utvikling. Det er lettere for pasientene å oppdage sin sanne natur og muligheter når behandleren ser utover ens mangler og begrensninger; det er antagelig tilfelle at noen mennesker ikke oppnår bedring, men behandleren trenger ikke utgjøre en ekstra barriere i tillegg til andre krevende hindringer.

3) God psykologisk behandling forløper gjennom samarbeid mellom psasient og behandler: Psykologisk behandling drives som et samarbeidsprosjekt; pasienten rommer i seg selv de viktigste ressursene for bedring og disse aktiviseres og taes i bruk på best måter når pasienten er en respektert og likeverdig partner i behandlingsprosessen. Samarbeidsbasert behandling etableres ved at behandleren oppfordrer pasienten til å opptre som med-terapeut. Samarbeidsbehandlere har tiltro til og stoler på at folk kjenner seg selv eller har potensiale til å kjenne seg selv bedre enn noen andre, og hjelper pasienten til å få tilgang til sin egen visdom  og selv å ivareta sine mangler og sår. Denne orienteringen setter pasienten i førersetet under behandlingen. Samarbeidsbehandling er ikke uten retning og den påfører ikke pasienten  ytterligere belastninger og traumer.

4) Ekte og redelig personlig tilstedeværelse: Dette er en måte å opptre på der behandleren selv legemliggjør det han eller hun forventer av sine pasienter. Det kjennetegnes av en væremåte preget av ro, nysgjerrighet, medfølelse, kreativitet, selvtillit, mot, samhørighet og klarhet. Personlig ektehet er ansett som en forutsetning for god terapi fordi det er denne væremåten som gjør at behandleren kan  samarbeide uten å presse, uten å patologisere dennes person og uten å bidra til retraumatisering.

5) Psykologisk behandling handler i stor grad om relasjon eller forhold: Utover teknikk og teori er det behandlingsforholdet som er avgjørende for god psykologisk behandling, det er først og fremst kvaliteten i den pågående menneske-til-menneske koblingen som danner grunnlag for endring og bedring. Forholdet er trygg container som gjør det mulig for pasienten å oppleve seg mer fullstendig og oppleve hele tilstedeværelsen av sin egen virkelige person i nærvær av en annen. En terapeut som opptrer gjennom ekte nærvær legemliggjør dette selv og viser ubetinget positiv aktelse overfor hele spektret av reaksjoner og mangler som pasienten måtte vise; denne ubetingete akspeten fremmer den terapeutiske relasjonen. Uten en fungerende terapeutisk relasjon opplevd av pasienten finnes det i virkeligheten ingen terapi, samme hvor teknisk dyktig terapeuten måtte være..

6) Det må gies rom for tilstrekkelig tid og dybde i behandlingen:  I vår tekniske ’fikse’ tid er det nødvendig at understreke av god behandling ofte krever tid og at man evner å gå dypt. Det synes i dag å være tendenser i psykisk helseforståelse til å vektlegge typer av terapi som står for kvikke kognitive og atferdsmessige løsninger; men bedring omfatter gjerne flere ting påsamme tid, altså mer enn bare innsikt i et problem, kognitiv bearbeiding av  feilaktige tankemønstre og overflatisk atferdsendring. Bedring krever en utforskning i dybden av de sår og smertefyllte selvoppfatninger som underligger forstyrrete og skjeve oppfatninger, følelser og atferd. For å motvirke den dypere problematikken vil en overflatisk “mer av det samme” behandling ofte føre til mer lidelse. Dessuten krever bedring kontakt med egne følelser: “dersom vi kan føle det, kan vi helbrede det.” Mange av våre forstyrrete holdninger, følelser og atferd opprettholdes fordi vi  for å greie å fungere unnviker smertefulle sår og byrder som lurer under den personlige overflaten. God behandling hjelper oss til å klargjøre og forholde oss til smerte og sår som vi  har dekket over.

“Opplysning består ikke bare i det å se lysende former og visjoner, men i å gjøre mørket synlig. Sistnevnte fremgansmåte er vanskeligere og derfor mindre populær.” ~ Carl Jung

7) God psykologisk behandling er en prosess som kan være mangelfull og begrenset: Uttrykket “god behandling” fører lett til en utbredt misforståelse: ideen om at det finnes noe slikt som perfekt god behandling, en prosess som ikke blir preget av feil, friksjoner, problemer eller spørsmål. På samme måte som et godt parforhold eller ekteskap er ikke et paradis uten problemer, men snarere noe som fungerer gjennom friksjoner og problemer mellom partene – så er god behandling noe som fungerer gjennom å være krevende og problematisk.  Ingen terapeut er perfekt og ingen behandling kan forløpe på en perfekt måte uansett hvor ideell den er i teorien. Selv de beste behandlere har selv mangler og begrensninger som de er uvitende om og deler av seg selv som er problematiske og som fører til de feilene behandlere gjør. God behandling er summen av de indre og ytre opplevelsene, som oppstår som et resultat av en ufullkommen behandlingsprosess mellom ufullkomne partnere, den leder til akspetering av seg selv, økt selvbevissthet, vekst, og bedre mestring av ekstreme følelser og forestillinger. Det er betryggende at selv den beste terapi behandling kjennetegnes av områder med ikkeforståelse, feil, utfordringer for den terapeutiske relasjonen, og likevel få et godt resultat.

8) Noen ganger hjelper selv ikke den beste behandling:  Alle former for behandling har sine begrensninger. Selv om vi møter pasientene med tiltro og håp og har brukt utallige timer til å  studere og mestre behandlingens irrganger og utforinger, vi har anstrengt oss for å gjøre oss selv tilo bedre behandlere og for å mestre teknikker og fremgansmåter og for å lære å “være” nærværende med pasienten. Likevel, noen ganger kan vi til tross for dette ikke hjelpe pasienten til ønsket bedring. En god terapeut gir allikevel aldri opp håpet om at en person kan oppnå bedring selv om en erkjenner at han eller hun ikke er den rette i dette tilfellet for å hjelpe en pasient, tidspunktet kan være uriktig, personen er ennå ikke klar, og at uansett kan behandleren ikke gjøre det arbeidet som pasienten selv må utføre. God behandling betyr også å gi slipp på våre egne urealistiske forventninger om raske resultater og utfall for oss selv og for de menneskene vi jobber med, men allikevel uten å gi opp håpet.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s