Om å være sin egen psykoterapeut. Hvordan kan hver enkelt av oss best ivareta egen mentale helse?

«Hvordan hjelper man som terapeut pasienten best? Det gjør man ved å gå frem slik at pasienten også har anledning til å hjelpe terapeuten. De fleste terapeuter har hverken personlig mot eller evne eller teoretisk forståelse som gjør dette mulig på en systematisk måte og på en måte som preger den terapeutiske prosessen.» (Fernando Persa; Notat om den konstitutive gjensidigheten i psykologisk behandling. 2009) 

«Hold motet oppe, for alt ligger der foran deg….og tiden som tilbringes i det som er vanskelig er aldri bortkastet…det som kreves av oss er at vi lever det som er vanskelig og lærer oss å håndtere det….I det som er vanskelig finnes de vennlige kreftene, hendene som arbeider på oss….» (Rainer Maria Rilke)

“Alle samfunn, historiske eller nåtidige, har et kulturell innvevd sett av helbredende praksiser. Disse praksisene er så inngrodd i folks tenkning at man ikke stiller spørsmål om dem. (-) det er rett og slett så enkelt at vi problematiserer ikke de fremherskende helbredelsesmodellene i kulturen vår.”

“Vi ønsker alltid å lære utenfra, gjennom å ta opp i oss kunnskap fra andre mennesker. Det virker tryggere slik. Problemet er at det alltid er andre menneskers kunnskap. Vi har allerede alt vi trenger å vite, dypt inne i mørket inni oss selv. Og vår lengsel, hvis vi tør å følge den hele veien, er det som vender innsiden vår ut inntil vi finner solen og månen og stjernene inne i oss.”  (Peter Kingsley)

 «Men alle er underlagt virkningene av utbredelsen av helseråd. Uansett om den store mengden av råd for egenomsorg følges opp i handling eller ikke, er dens kumulative virkning å overskygge og gjeninnføre dypere kulturelt innvevde forståelser om det ansvar som bevisste aktører bærer for sin egen helse. Vi kan ikke unngå å bli fortalt at vi er frie, at vi er ansvarlige for vår helse, og at vi er derfor potensielt kan anklages for vår mangel på velvære. Troen på at vi selv er ansvarlige for vår egen helse er både mer utbredt og dypere enn noen gang før. For å bruke en ganske umoderne terminologi, er det en dominerende ideologi i vår tid. (-) Selv om utbredelsen av egenomsorg-råd er et gjennomgripende trekk ved senmoderne eller postmoderne samfunn, er det fortsatt under-teoretisert.» (Christopher Ziguras, Self-Care: Embodiment, Personal Autonomy, and the Shaping of Health Consciousness,(New York: Routledge, 2003, s.1-2)

“vi må ikke forveksle adskilte prosesser i et menneskeliv, den aktive syntese, som vi bygger opp med vitende og vilje og som vi kjenner som vårt verk, og den passive syntese som danner seg ved det som skjer med oss, som når vi eldes eller når sjelen skifter ansikt.”(Asbjørn Aarnes, i Dikterens stemme og diktet)

Samfunn og egensomorg for helse

167815_1784544290294_6765353_nMentale plager, psykiske problemer og større eller mindre personlige og psykososiale nedturer og kriser er en selvfølgelig del av det ordinære menneskelivet.  Vi har kanskje altfor lett for å bruke en forklaringsmodell der psykiske plager og lidelser er noe som berører sårbare eller ugunstig stilte mennesker. Personer som er disponert eller utsatt for psykiske plager, gjerne som følge av genetiske svakheter, belastninger og traumer gjennom barneårene eller overveldende stress i voksen alder. Der er antagelig en begrenset og til og med villende måte å forstå denne siden ved menneskelivet på. Det er kanskje like riktig å si at det å ha et psykisk, følelsesmessig og mellompersonlig liv innebærer dilemmaer, utfordringer og vansker som kan overvelde ens ressurser og problemløsende evne. Dvs. at egentlig alle mennesker kan oppleve at de plages av og må lære seg å arbeide med og håndtere sine mentale problemer. I dette ligger det også at vi alle trenger å kunne hjelpe oss selv i psykologisk forstand; vi bør tilegne oss en slags kompetanse eller ferdighet i det å være vår egen behandler eller psykoterapeut:

“Vi erkjenner ikke som samfunn at alle har psykiske problemer på et eller annet nivå; men alle har psykiske plager  –  det er noe som kommer og går – og vi trenger å finne fram til måter å håndtere det på.” (Gray, 2006, s. 176)

woodman_forkÅ skulle leve en menneskelig tilværelse betyr faktisk at man må kunne møte og mestre egne plager og lidelser og unngå at de vokser oss over hodet. Undersøkelser har vist at dersom folk gies fri eller åpen tilgang til psykologisk hjelp, vil bare halvparten av de som søker og ønsker slik hjelp ha en diagnostiserbar psykisk lidelse. Den andre halvparten som søker psykologisk hjelp sliter med et spekter av livsproblemer i jobb, samliv eller eksistensielle problemer med tomhetsfølelse og angst.

Omkring 30% av den voksne befolkningen opplever til enhver tid psykiatriske problemer, omkring halvparten av oss vil erfare en psykiatrisk lidelse en eller annen gang i livet, og 80% av disse igjen har mer enn et alvorlig psykologisk problem.

I løpet av livsløpet har vi alle 50/50 sjanse til å oppleve selvmordstanker av moderat til alvorlig grad av minst to ukers varighet; opp i mot 100 % av oss vil en eller annen gang i livet være inne på tanken om å ta sitt liv.

Halvparten av inngåtte ekteskap oppløses etter en tid, og mange av de stabile eller varige ekteskapene viser seg å være basert på usunne forhold mellom partene.

Psykiateren Bruce Charlton formulerer seg slik i boken ‘Psykiatri og den menneskelige situasjonen’ (2000):

“Forestill deg en verden der mange mennesker lider av psykiatriske symptomer mesteparten av tiden og svært få blant oss kan gjennomleve livsløpet uten at vi opplever perioder med betydelige psykiske lidelser. Jeg beskriver den verden vi lever i. (-)
Når vi ser tingene på denne måten, er det klart at bare få mennesker er fri for psykiatriske symptomer i lengre perioder. Og hvis det er slik at psykiatriske plager hører til vår menneskelige hverdag, så gjelder det også at – potensielt – deres behandling hører til hverdagen. Omfanget av plager er så stort at profesjonell behandling for alt det vi plages av er ugjennomførbar, i tillegg er det ikke ønskelig. Logistisk innebærer dette at vi må utvide muligheten for psykiatrisk selvhjelp – noe som omfatter evne til egendiagnosering, egen-behandling og egen-evaluering av prosessen med selvhjelp.”

apartcagedlossoffreedomnightmaresprisonprisonersurrealsurrealhandstrappedvladimirmoldavsky-b765d67d281aff002c19d8f58f873dab_mDet er naturligvis også en side ved menneskelivet å lære seg kunsten å håndtere og mestre seg selv og sine plager og problemer slik at disse ikke tar overhånd men fortløpende bli holdt i sjakk eller løst. Behandlings og  terapiforskningen har etterhvert ugjendrivelig påvist at folk spiller en avgjørende rolle i håndtering og mestring av sine mentalehelse-problemer, og at behandling av psykiske plager bare i begrenset grad kan oppfattes som en faglig-teknisk og instrumentell prosess der en spesialist og ekspert bruker metodiske fremgangsmåter som er dokumenterte som effektive for å ‘løse’ en pasients mentale problemer. Grensene mellom terapeut og pasient er relative og paradoksale; for at terapien skal fungere må terapeuten på et vis avstå elle ravholde seg fra å være terapeut og pasienten må tørre å opptre idet rommet som åpner seg som sin egen terapeut:

“Hvor lenge skal vi gå på jakt etter sannheten overalt utenfor oss selv? Hvor mange bøker må vi lese, hvor mange folk vi må spørre?” (Peter Kingsley)

“Akk, når man betrakter menneskenes liv, må man ofte si med sorg: De vet ikke selv hvilke krefter de har, de forhindrer seg selv i å få det å vite, fordi de med de fleste krefter arbeider seg selv imot.” (Søren Kierkegaard)

God psykologisk behandling gir på avgjørende måter rom for pasientens selvbestemmelse og bruk av sterke sider: God behandling er basert på  at behandler har og viser tiltro til at at folk kan vokse, endre og transformere seg selv og sitt liv. Denne innstillingen er viktig uavhengig av hva slags mentale plager og utfordringer en person sliter med. Folk kan engasjeres og hjelpes til å ta del i sin egen bedringsprosess og oppnå tilfriskning ved å ta i bruk egne ressurser og sterke sider. Dersom en behandler i sin tilnærming betrakter pasienten som en irreversibelt og grunnleggende skade person som er  ute av stand til endring, vil pasienten være tilbøyelig til å oppleve seg slik og stagnere i sin utvikling. Det er lettere for pasientene å oppdage sin sanne natur og muligheter når behandleren har evne til å hjelpe gjennom å se muligheter heller enn diagnostiserbare mangler og begrensninger. Dessverre  er det antagelig tilfelle at noen mennesker ikke kommer til å oppleve eller  få til  en bedring, men behandleren og diagnosene  trenger ikke utgjøre en ekstra barriere i tillegg til andre krevende hindringer. Den britiske sosiologen Frank Furedi skriver i sin psykiatrikritiske og samfunnskritiske bok om ”Terapi-kulturen” (2004) at:

”det er virkelig en trist tingenes tilstand at så mange av oss søker fortrøsting og bekreftelse gjennom en diagnose. Omforminga av sykdom til en identitet er potensielt et alvorlig problem for det offentlige helsevesen. Men viktigst av alt er at det indikerer at et regime med sjølv-begrensning har blitt institusjonalisert”. (s.203)

I dag er det fortsatt mest vanlig å tenke at man må oppsøke fagfolk og skaffe seg profesjonell hjelp ved større eller mer alvorlige mentale og personlige plager. Men nye strømninger gjør seg gjeldende i vestlige samfunn; stadig flere stiller spørsmål om denne avhengigheten av faglig hjelp er nødvendig og om den bidrar til å gjøre oss blinde overfor og faktisk undergraver vår evne til å hjelpe oss selv. En sentral del av den nye helsebevisstheten i moderne samfunn er en vidt utbredte ide om at man kan oppnå bedre helse gjennom å forbedre sin selvomsorg og selv gjennomføre endringer i sin egen måte å leve på eller livsstil.

Christopher Ziguras omtaler i boken ‘Selvomsorg‘ (2003) den voksende opptattheten av egenbehandling og egenomsorg på følgende måte:

«Blant disse er en rekke strømninger som søker å redusere folks avhengighet av profesjonelle helsetjenester og institusjoner, og i stedet å gi dem verktøy for å ivareta sin egen egenomsorg. Siden 1970-tallet har vestlige samfunn både vært vitne  til en stor økning i antall aktører som fremmer egenomsorg-strategier og en dramatisk økning i omfanget av egenomsorg-teknikker som blir tilbydt. Ettersom tiden går, blir egenomsorg-strategier utviklet og fremmet for stadig mer varierte og intime sider ved ens kropp, sinn og relasjoner.»

Psykologer og psykiatere har vendt om på perspektivet og begynt å undersøke både hva pasienter selv faktisk gjør og hva de kan gjøre for sin egen helbredelse. Man har forsket på ulike former for teknikker for selvomsorg og egenbehandling som vi bruker når vi er i  følelsesmessig og psykologisk nød.

Autoterapi og endoklinisk kompetanse

Evnen til å behandle seg selv omtales som ‘autoterapi‘ og vår innebygde kunnskap om hva vi trenger når vi er i psykologisk nød eller krise kalles for ‘endoklinisk kompetanse’.

Det er altså på høy tid å stille spørsmålet om vi ikke kan kan søke hjelpe hos oss selv mer enn det vi gjør i dag? Trenger vi å være såpass avhengig av fagfolk som vi er blitt for å behandle våre psykologiske problemer?

Andre spørsmål er:  Kan vi hjelpe og behandle oss selv når vi opplever mentale forstyrrelser og plager? Hva består autoterapeutiske prosesser i? Hva er grensene for vår evne til å hjelpe oss selv? Er det noen problemer man ikke kan hjelpe seg selv med? Hvilke forståelsesmåter, fremgangsmåter og metoder er de beste når man skal hjelpe og behandle seg selv?

Førsteperson-perspektivet og den indre samtalens rolle i sykdom og psykologiske plager

Når jeg er i emosjonell nød eller opplever mentale plager da skjer dette fra ‘innsiden’. Jeg er selv personen som kjenner mine plager og hvorledes jeg påvirkes av dem, men jeg er noe mer enn og befinner meg på ‘utsiden’ av disse plagene. Dvs. at jeg på et vis er ‘to personer’, og at ved plager og sykdom begynner det å utspille seg både en slags kamp eller konflikt og en dialog i mitt indre mellom den syke delen og den friske delen av meg. Min selvbehandling må forankres i denne dialogen, og jeg må lære meg hvorledes jeg kan få til en indre dialog som på samme tid fremmer helbredelsesprosesser og kan holde den syke delen og dens negative påvirkninger på resten av meg mest mulig i sjakk.

Den franske filosofen Pierre Hadot sier følgende om å være åndelig aktiv og om åndelige øvelser:

“Vi bør merke oss at det er dette som finner sted i enhver spirituell øvelse: det er nødvendig å få seg selv til å forandre sitt eget synspunkt, sin innstilling, settet av overbevisninger, derfor må en føre en dialog med seg selv, derfor må en kjempe med seg selv.” 

For å kunne komme i god dialog med seg selv slik det kreves i åndelige øvelser forutsetter det at man kan samtale med og derfor lytte til seg selv. Vi må spørre oss hvordan det skjer, og om det er noe vi kan?

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s