Psykiatriens kolonisering av menneskelig variasjon: Om diagnoser, normal menneskelig variabilitet og sosiokulturelle livssammenhenger

«Du minner meg om en person som ser ut gjennom et lukket vindu og ikke kan forklare for seg selv noen merkelige bevegelser til en  som passer forbi på utsiden. Han vet ikke hva slags storm som raser utenfor og at personen der ute kanskje bare ved store anstrengelser greier å holde seg på bena.» (Ludwig Wittgenstein) 

“Vi er eksperter på vår egen mentale helse – vi har i virkeligheten gjort en livslang studie av den –  og dette kan være en kunnskap som er komplementær til den kompetanse som den profesjonelle bringer inn i situasjonen” (Gray, 2006, s. 178) 

Psykisk lidelse og sosiokulturell livssammenheng

Mennesker er åpenbart forskjellige; det er en plattityde å hevde dette. Vi er ulike hverandre på utallige måter og av utallige grunner; vi er ulike i våre plager og lidelser. Underlig nok overser vi som regel at vi også er forskjellige i vår normalitet. Vi forføres av begrepet normalitet og normal til å tro at vi da snakker om en ting, et fenomen, en måte å være på. At vi er like når vi er dette’normale’. Slik er det ganske sikkert ikke; å fungere normalt, oppleve og føle seg som ‘normal’ er skjuler antagelige mange ulike former for normalitet. Normalitet kommer i ulike versjoner, så å si – kanskje til og med i indivuelle versjoner. Men samtidig har vi en tendens til å betrakte andres versjoner som avvikende, plagsomme for oss, som en sær utfordring, underlegende oss eller endog syke – slik grekerne og andre folkeslag har betraktet de som snakket annerledes som ‘barbarer’. Kanskje har den moderne psykiatrisk-diagnostiske måten å snakke om folk på, gjennom alle disse ‘objektiverende’ diagnosene, innslag som gjør den til en slags moderne utgave av grekernes ‘barbarologi’? Dvs. at den bærer med seg en kamuflert eller skjult form for distansering, fremmedgjøring og utstøtelse som den til og med fører inn i våre innerste måter å oppfatte og omgåes med problematiske sider av oss selv.

Det er enkelt å se at spørsmål forbundet med psykiske plager, forstyrrelser og lidelser spiller en stadig større rolle i tilværelsen til moderne mennesker. De berører på avgjørende måter og tett på oss hva slags livsmuligheter vi har, vår selvforståelse og identitet og våre innfløkte relasjoner til alle andre, menn og kvinner, venner og kolleger. Man kan nesten si at det ikke lenger er mulig å leve et såkalt ‘moderne liv’ uten at hver og en av oss forholder seg eksistensielt og personlig til spørsmålet om psykisk lidelse. Psykisk lidelse er ikke alene et ‘objektivt’ naturlig og forårsaket fenomen som kan møtes på en utvendig og teknisk måte –  det involverer på samme tid vår samfunnsmessige fellestilværelse og vår subjektive livsutforming. Vi må alle som en og ut fra egen opplevelsessammenheng og på vår egen personlige måte inne i våre egne liv forholde oss til spørsmålet om hvordan vi selv uunngåelig er med på å frembringe dem gjennom egne livsvalg og livsutforming. Slike ting kan altså bare i begrenset grad overlates til eksperter og profesjonelle og til såkalt objektiv’ vitenskap –  de kan selvsagt belyse noen viktige spørsmål og noen sider – hverken når det gjelder hvordan vi forstår dem eller hvordan vi skal avhjelpe og behandle våre psykiske plager.

Vi må altså avklare for oss selv i vårt eget livsforløp slike ting som: Er det snakk om distinkte sykdommer med endogen årsaksbakgrunn og etiologi eller er de drevet fram av og forankret i livsproblemer og livssammenhenger? Er psykiske lidelser egne sykdomsenheter – og eventuelt i hvilken grad – som kan forståes adskilt fra det livet folk lever? Kan ‘normale’ mennesker lide og plages og opptre forstyrret uten at det kan eller bør oppfattes som en egen mental sykdom?

 I et opprop til den amerikanske psykiatriforeningen og prosjektgruppen som utarbeider DSM–5 har en rekke internasjonale og nasjonale organisasjoner og fagfolk innenfor psykiatrien pekt på en rekke kritikkverdige forhold ved diagnosesystemet DSM og den forestående nyutgaven.

De skriver i oppropet:

“Vi stiller spørsmålstegn ved foreslåtte endringer i definisjonen (e) av psykisk lidelse som nedtoner sosiokulturelle variasjoner mens de legger mer vekt på biologisk teori. I lys av økende empiriske evidens for at nevrobiologi ikke fullt ut kan forklare fremveksten av psykiske plager, samt nye longitudinelle studier som avdekker langsiktige faremomenter ved standard nevrobiologisk (psykotrop) behandling, mener vi at disse endringene utgjør betydelige risikoer for pasientene /klienter, utøvere, og mentalhelseprofesjoner generelt.”

Tankegangen i oppropet har vunnet gjenklang langt inn i psykiatriens egne rekker. Den fremtredende  amerikanske psykiateren Allen Frances har f.eks. sagt om de foreslåtte endringene i DSM V:

“Jeg ble overrasket over at forslagene kunne være mye verre enn selv mine mest pessimistiske forventninger.”

Frances frykter at endringene i den nært forestående publikasjonen av DSM V i virkeligheten kan utløse epidemi er av nye mentale lidelser.

I en poengtert artikkel fra mars 2010 med tittelen «Det er ikke for sent å redde ‘normal’. Psykiatriens DSM går for langt i å skape nye psykiatriske forstyrrelser» skriver Frances videre:

«As chairman of the task force that created the current Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-IV), which came out in 1994, I learned from painful experience how small changes in the definition of mental disorders can create huge, unintended consequences. Our panel tried hard to be conservative and careful but inadvertently contributed to three false «epidemics» — attention deficit disorder, autism and childhood bipolar disorder. Clearly, our net was cast too wide and captured many «patients» who might have been far better off never entering the mental health system.»

Kan de egentlig sies tydeligere? ; en av de sentrale fagfolkene bak utformingen av den nåværende DSM-utgaven hevder at han i sin tid medvirket til å lage pasienter av normale individer, individer som antagelig ville ha vært bedre tjent med ikke å forbli ikke-pasienter og slippe unne belastningen med å bli påført en psykiatrisk diagnose. Frances fører sin kritikk enda videre:

«The first draft of the next edition of the DSM, posted for comment with much fanfare last month, is filled with suggestions that would multiply our mistakes and extend the reach of psychiatry dramatically deeper into the ever-shrinking domain of the normal. This wholesale medical imperialization of normality could potentially create tens of millions of innocent bystanders who would be mislabeled as having a mental disorder. The pharmaceutical industry would have a field day — despite the lack of solid evidence of any effective treatments for these newly proposed diagnoses. (-) Defining the elusive line between mental disorder and normality is not simply a scientific question that can be left in the hands of the experts. The scientific literature is usually limited, never easy to generalize to the real world and always subject to differing interpretations.

Experts have an almost universal tendency to expand their own favorite disorders: Not, as alleged, because of conflicts of interest — for example, to help drug companies, create new customers or increase research funding — but rather from a genuine desire to avoid missing suitable patients who might benefit. Unfortunately, this therapeutic zeal creates an enormous blind spot to the great risks that come with overdiagnosis and unnecessary treatment.

This is a societal issue that transcends psychiatry. It is not too late to save normality from DSM-V if the greater public interest is factored into the necessary risk/benefit analyses.»

Kan normaliteten reddes fra psykiatrien?

Utover de 357 ulike diagnosene som finnes i den nåværende DSM-utgaven er en rekke nye diagnoser foreslått som vil redusere normalitetsrommet enda mere; psykose-risiko syndrom, hyperseksuell forstyrrelse, humørdysreguleringsforstyrrelse med dysfori, atferdsmessige avhengigheter, osv..Sammen med lavere terskler for diagnosering fører det dermed til en stor fare for at et økende antall barn, unge og voksne pasienter utsettes for psykiatrisk diagnostisering med en ledsagende og potensielt skadelig medisinering eller annen unødvendig og muligens skadelig psykiatrisk behandling eller en slags ‘Keiserens nye klær’ ingen-behandling forddi det egentlig ikke finnes noen behandling for de mentale plagene som diagnosene utpeker.

Frances som var en sentral figur i arbeidet med den tidligere DSM IV versjonen viser til det kjente fenomenet at når en psykiatrisk diagnose først er kommet ut av den magiske flasken, så det sprer den seg som ild i tørt gress på måter man aldri kunne ha forestillt seg.

Herb Kutchins and Stuart Kirk, forfatterne bak boken ‘Making Us Crazy; DSM: The Psychiatric Bible and the Creation of Mental Disorders‘  peker på at diagnosesystemet utover å spesifisere kriteriene for psykiske lidelser også har innvirkning  på hvordan vi oppfatter og forholder oss til oss selv og måtene vi fungerer på på ulike områder. De hevder at DSM har en rekke uintenterte eller utilsiktede samfunnsmessige og kulturelle følger og effekter. Den har blant annet frembrakt noe i retning av en psykiatrisk epidemi i form av bipolare lidelser hos barn. Bipolare forstyrrelser obseverte fagfolk  svært sjeldent for noen tiår siden, mange forestilte seg at de ikke var mulig hos barn. Den amerikanske psykiatriforeningen APA erkjenner også at den har skapt en slik kategori;  Kirk mener at de nå innser at –

”mange barn plasseres unødvendig i den, slik at de nå prøver å finne ut hvor ellers disse barna bør gå, som om de trenger å gå et sted. (-), de prøver å rette opp ett område av dumhet ved å finne ut om de kan omfordele atferdene til en annen forstyrrelse.”

Mange har pekt på fremgangsmåten som den amerikanske psykiatrien nytter for å gjøre stadig større deler av befolkningen til pasienter med psykiske lidelser ved å omdefinere normal variabilitet i atferd og mental fungering til sykdommer.

Psykologen Frank Farley som er tidligere leder av den amerikanske psykologforeningen hevder at det amerikanske systemet bak diagnoseutviklingen der en oppnevnt gruppe bestående av 160 mentalhelse-forskere og eksperter jobber sammen for å frembringe konsensus-diagnoser fører til en ‘sykeliggjøring av samfunnet‘.

Han forklarer det slik:

“Vi ser altfor mange (-) ‘lidelser’ som bare sniker seg inn via området for ekstreme former for atferd. Vi ser en eller annen ekstrem atferd og bestemmer oss for at det er en “lidelse”, at det er er noe som er i uorden, at det ikke er normalt. Skal vi tvinge menneskelig atferd inn i en slags ‘normalkategori’ som, la oss innse det, er dårlig definert? Hva er ‘normalt’ når det gjelder menneskelig oppførsel? Det er startstreken. Det er jobben vår, først å definere klart hva som er normalt, før man begynner å si hva som er unormalt.”
 
 
 
 Å avgjøre og trekke opp grenser for hvilke atferder som er normale og unormale og hvem som er syk og hvem som er normal kan aldri være en sak som et samfunn overlater til psykiatere og mentalehelse-profesjonene alene. Det er en omfattende sosiokulturell oppgave som må løses som en felles oppgave av hele samfunnets representanter og interessenter. Vi kan ikke overlate dette til snevre profesjons- og kommersielle krefter som skaffer seg samfunnsmessig innflytelse og makt, yrkesmessig spillerom, inntekter og profitt gjennom at mest mulig av ytterkantene og problemområdene av den store normale variabiliteten i menneskelig atferd og fungering defineres som lidelser og sykdommer som skal håndteres av profesjonelle. For det er viktig å merke seg at selv om en del av variabliteten tilhører den normale menneskelige variasjonen, så betyr ikke dette at de menneskelige fenomene det er snakk om er ‘uproblematiske’. Vi trenger ikke ta på oss psykiatriske briller med en gang et menneskelig fenomen oppfattes som en utfordring eller et problem.
 
Det å reformulere menneskelig variabilitet som forstyrrelser og psykiatriske tilstander kan ha viktige innvirkninger på menneskers oppfatning av seg selv og deres sosiale fungering. 

Den britiske sosiologen Frank Furedi skriver i sin psykiatrikritiske og samfunnskritiske bok om ”Terapi-kulturen” (2004) at:

”det er virkelig en trist tingenes tilstand at så mange av oss søker fortrøsting og bekreftelse gjennom en diagnose. Omforminga av sykdom til en identitet er potensielt et alvorlig problem for det offentlige helsevesen. Men viktigst av alt er at det indikerer at et regime med sjølv-begrensning har blitt institusjonalisert”. (s.203)

Furedis hypotese er at den korte veien til og det etter kvart selvsagte i medisinsk-psykiatrisk diagnostisering av menneskelige særegenheter, problemer og plager innebærer at vi som sosiale aktører opplever et endret forhold mellom til ens selv, opplevelse, atferd og samfunnet vi lever i. Resultatet er et mere passivt  og selvoppgivende, sårbart og svakt selv.

Den kanadiske vitenskaps- og ‘psykiatrifilosofen’ Ian Hacking skriver i artikkelen ‘Om å finne opp mennesker’/‘Making up people’ at han lenge lenge har vært opptatt av hvorledes våre klassifiseringer av mennesker fungerer ute i det virkelige livet. Han ønsker å vise at hvordan klassifiseringer f.eks. påvirker folkene som blir klassifisert gjennom en diagnose, og hvordan denne påvirkningen av personene så i sin tur kan virke tilbake på og endre klassifiseringer. I sitt berømte essay hevder Ian Hacking at det å definere nye begrepsmessige plasser eller rom for å plassere og summere opp mennesker, f.eks pervers, suicidal, emosjonelt ustabil, den heteroseksuelle eller homoseksuelle person, osv.; kan påvirke og endre individenes selvoppfatning eller deres oppfatninger om hvordan andre oppfatter dem, og dermed deres oppførsel overfor seg selv og andre. Hacking hevder at en klassifisering vil påvirke folk den klassifiserer på en måte som forandrer personens egenskaper. Hacking forklarer for oss den påvirkningen det å innføre en psykiatrisk eller mentalhelse-etikett kan ha på folk den klassifiserer. Det å navngi en lidelse vil innvirke på hvordan folk som har denne lidelsen opplever seg selv og hvordan de samhandler med andre vil forandre seg. Det er antagelig også riktig å si at innføringen av en klassifisering også endrer hvordan andre mennesker samhandler med folk som blir klassifisert.
I dagens samfunn er mange typer mennesker som gjenstander for vitenskapelig og særlig psykiatriske undersøkelse og klassifiseringer. Vi forestiller oss disse typene av mennesker som tilhørende bestemte klasser definert av bestemte egenskaper, som ‘personlighetsforstyrret’, ‘psykotiske’, osv.. Vi tror at etterhvert som vi får vite mer om disse egenskapene og deres virkemåter, vil vi bli i stand til å kontrollere, hjelpe, endre eller prege de klassifiserte personene på bedre måter. Men det er egentlig ikke  sånn det er. Personer som vi ønsker å klassifisere er i motsetning til naturlige gjenstander det Hacking omtaler som bevegelige mål, dette fordi våre undersøkelser samspiller med og påvirker dem, og endrer dem. Og siden de er forandret, er de ikke helt den samme type mennesker som før. Målet som vi definerte har flyttet på seg. Hacking kaller denne gjensidige påvirkningen mellom våre kategorier og personene som de definerer som “looping effekten ‘. Hacking peker treffende på at pasienterer ‘bevegelige mål’ og påvirkes av den psykiatriske diagnosekulturen, men samtidig glemmer han at også diagnoseskaperne på samme måte er ‘bevegelige fenomener, der prosessen med å diagnostisere mennesker virker tilbake på dem selv og endrer dem.

I boken ‘Mad Travelers: Reflections on the Reality of Transient Mental Illnessesforsøker filosofen Ian Hacking å utforme en måte å betrakte psykiske lidelser på som plasserer dem inn i en sosiokulturelle og konteksutell sammenheng. Hacking presenterer en begrepsmessig ramme for å tenke og forstå hvordan det går for seg at galskap og mentale plager mer generelt kommer til uttrykk på måter som er spesifikke for en gitt tid og et bestemt sted. Hackings sentrale bidrag her er kanskje begrepet en ”økologisk nisje”, en metafor han hevder har mer for seg når det gjelder å tenke om den soiokulturelle forankringen til bestemte psykiske lidelser enn for eksempel vanlig sosial konstruktivisme. Han betrakter sin egen drøfting av den soiokulturelle konteksten for historisk kjente plager som en innledning til en slik forståelse og som kan utvides til en nøye kontekstuell underøkelse av våre dagers  diagnostiske landskap.

Han spør:

«Kanskje vil alle våre problemer gå over av seg selv når vi har oppnådd nok objektiv vitenskapelig kunnskap. Jeg ser det på en annen måte. Vi har en grenseløst reservoar av uvitenhet, men vi har også begrepsmessige uklarheter som ny kunnskap sjelden hjelper til å oppklare. Det finnes en rekke grunner til dette, men jeg er spesielt opptatt av måten som vitenskapelig kunnskap om oss selv – selve systemet av oppfatninger – endrer hvordan vi tenker om oss selv, hvilke muligheter som ligger åpne for oss, hva slags typer av mennesker som vi tar oss selv og våre medmennesker for å være . Kunnskap samvirker med oss og med en større sammenheng av praksis og vanlig liv. Dette genererer sosialt tillatte kombinasjoner av symptomer og sykdom enheter.”(s. 10)
 
 
Han fortsetter:
 
“Jeg tror at de fleste viktige begrepsmessige problemer er heller motstandsdyktige overfor innsats for å klargjøre dem. Dette kommer av at de er resultat av en eller annen fundamental mangel på sammenheng i den underliggende organiseringen av våre ideer – ideer som vi ikke vil gi opp delvis fordi de er vesentlige for hvordan vi tenker. (-) Ingen innsats med analyse vil kunne få vår dype forvirring til å fordampe … men det er ting vi kan gjøre. Det ene er å undersøke i detalj et nærliggende eksempel hvor mange av ingrediensene i forvirringen er tydelig tilstede.» (s. 11-12)
 
Kategoriseringens politikk og retten til individualitet

Utforskning og understøtting av folks selvbevissthet, identitetssøking og individualitet er en kompleks oppgave i våre moderne samfunn der det gjør seg gjeldende et mangfold av ulike interesser og tendenser som gjerne er motsetningsfyllte. Mye av vår faglige tilnærming for å fortstå og bistå personer og enkeltmennesker foregår gjennom kunnskap,  begreper og praksiser som virker ‘objektiverende’, slik vi f.eks. vi kan se det i den psykiatriske sykdomstenkningen. Slike kategoriserende tilnærminger har i seg en sterk tendens til å neglisjere selvdefinering og individuell selvbevissthet, og skaper bak en kategoriserende maskering en form for selvløshet hos de personene vi skal utforske og bistå. De ’selvdrevne’og krative aspektene ved personens liv og identitetssøking, at den enkelte også fungerer selvskapende og som en ’forfatter’ av sin egen livsutforming, forsvinner lett ut av vårt synsfelt.

Den britiske sosialantropologen Anthony Cohen (1994) hevder at individualitet og individuell identitet, og samfunnsmessige relasjoner og strukturer ikke kan betraktes som to adskilte størrelser. De kan bare forståes i lys av hverandre. Samfunnet konstitueres gjennom aktivitetene til selvbevisste individer, hvis forskjeller fra hverandre må løses og forenes i en grad som tillater gruppen og kollektivene å samfungere. Men forholdet mellom samfunn og individualitet er spennings- og motsetningsfylt;

” the contradiction which we commonly experience between our sociality and our individuality, a contradiction which, far from being taken for granted, frequently causes us anguish, stress and perplexity. The state and other powerful social agencies compel us to compromise our individuality in our dealings with them by squeezing us into categories. The effect of this constraint is that we belong to society as members of collective entities (whether categories or groups) rather than as individuals.” (Cohen, 1994, p. 12)

Cohen ønsker å rehabilitere det individuelle, selvbevisste og identitetssøkende selvet. Han understreker den avgjørende betydningen som vår selvbevissthet og identitetssøking har og må ha i all forståelse av menneskelig forhold og samfunnsliv. Individuell bevissthet og sosiale relasjoner befinner seg alltid i et dynamisk spenningsforhold. Kollektive og ’massifiserende’ sosiale roller, stereotypier, masker, former, stiler og kategorier virker standardiserende og uniformerende og homogeniserende.

Samfunnet forsøker å okkupere, erstatte, kolonisere og invadere det enestående og selvbevisste og potensielt kaotiske individet som søker og skaper sin egen identitet gjennom å påføre det og underkaste det kategoriserende masker og roller. Den skotske antropologen Victor Turner omtalte det som skjer på liminale steder og aktiviteter som ‘antistruktur’, nettopp fordi individene her kan nullstille og løse opp i sin sin oppnådde og aktuelle samfunnsmessige bestemthet og standardisering og igjen finne tilbake til sine kreative og selvdannende livsmuligheter.

Cohen understreker at folks forhold til det samfunnsmessige områdets roller og kategorier alltid er formidlet gjennom individuell personlig erfaring og identitetsavklaring; dette er noe vi vet om oss selv og det er en viten som vi må forsøke å inkorporere i vår forståelse av andre.

Han skriver om dette:

“My objection to the kind of generalisation in which we indulged is that it has little or no authenticity in our own experience. Therefore, I do not see how we can be content with it as an account of other people. Most of us will occasionally have felt ill-served, even outraged, by having had attitudes imputed to us because we are categorised in certain ways. We feel these impressions of ourselves to be inadequate or inaccurate expressions of the people we believe ourselves to be. Statements of these general kinds are made about ‘students’, ‘Brits’, ‘Yids’, ‘Prods’, ‘Blacks’, ‘intellectuals’, ‘tourists’ and so forth, labels which we may well regard as inappropriate descriptions of ourselves, even if we belong to these categories. Our disenchantment with them may even extend to a feeling of injustice: we take seriously the importance of representing ourselves precisely, and anything less is misleading, and may be demeaning.“(Cohen, 1994, p. 16)

Cohen ser selvsagt med de begrensningene han tar opp at slike kategoriseringer er viktige både i samfunnet og i vår utforskning og forståelse av sosiale forhold. Men vi må være oppmerksomme på grensene for kategoriserende forståelse, og ta i betraktning hvordan kategorier innvirker på individene og deres selvbevissthet og selvdefinering. Og ikke bare nøye oss med å skvise individualiteten inn i homogeniserende størrelser slik at vi kan ignorere deres selvdrevne livsutforming og identitetssøking, og forsøke å omskape det særegne individet i vårt eget faglige bilde.Folk bruker gjerne foreliggende og tilgjengelige uniformerende relasjoner og kategorier for å søke og hevde sin identitet; men en må ikke forveksle dette med at man derigjennom oppløser sin selvbevissthet og identitet i kategoriene, formene, relasjonene.

Individuell identitet kan ifølge Cohen betraktes som en ’rett’ den enkelte har. Når vi neglisjerer å ta i betraktning den enkeltes individuelle selvbevissthet og identitetssøking så støtter vi opp om neglisjeringen av identitet som en menneskelig rett. ’Retten til identitet’ er en sensitiv, subtil og kompleks sak; som lett blir oversett i vitenskapelige tilnærminger mens romanforfattere håndterer utfordringen bedre. Når man behandler individer som underordnet sine sosiale relasjoner og bestemmelser – eller andre kategoriseringer slik som i den diagnostiske psykiatrien – og dermed neglisjerer selvbevissthet og individuell selvdefinering, så gjør vi oss selv medskyldige i prosesser med homogenisering og standardisering der sosiale krefter triumferer over og degraderer individet. Ofte lykkes man så godt at den enkelte medvirker ved å degradere sitt eget selv. Cohen forklarer at individuell selvbevissthet og selvdefinerende identitetssøking er nært forbundet med det kan kaller forskjellens primat:

Kravet om å rette oppmerksomheten mot individets rett til identitet gjør det også påtrengende for oss å ta i betraktning individers opplevelse av å være forskjellig fra andre.”(1994, s.179)

Forskjeller er ikke en marginal og eksentrisk sak, som fremkommer gjennom offisiell anerkjennelse og lisensering; den er forankret i selvbevissthet og identitetssøking hos den enkelte. Alternativet er å nytte en overflatisk orientering overfor individualiteten som gjør at vi blir blindet for betydningen til personlig identitet, noe som kan føre inn i samfunnsmessige og behandlingsmessig blindgater som vi ikke ønsker oss, og som underminerer den enkeltes kreative evne til å være selvdefinerende og selvdrevet.

”We must make deliberate efforts to acknowledge the subtleties, inflections and varieties of individual consciousness which are concealed by the categorical masks which we have invented so adeptly. Otherwise, we will continue to deny to people the right to be themselves, deny their right to their own identities.” (Cohen, 1994, p. 180)

Men Cohen understreker samtidig hvor resilient det individuelle selvet er, overfor slike kategoriserende og degraderende krefter i samfunnet og dets institusjoner – det finnes alltid åpninger for å bidra til å avkolonisere og avmaskere selvbevissthet og selvdefinering.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s