Breiviksaken som kikkhull inn i norsk psykiatri: Et studium av betenkelig profesjonell (u-)kultur ?

«Vi finner ingen diagnose som følger Breivik fra tanke til handling.» (Agnar Aspaas, rettspsykiater)

“Vi ser altfor mange (-) ‘lidelser’ som bare sniker seg inn via området for ekstreme former for atferd. Vi ser en eller annen ekstrem atferd og bestemmer oss for at det er en “lidelse”, at det er er noe som er i uorden, at det ikke er normalt. Skal vi tvinge menneskelig atferd inn i en slags ‘normalkategori’ som, la oss innse det, er dårlig definert? Hva er ‘normalt’ når det gjelder menneskelig oppførsel? Det er startstreken. Det er jobben vår, først å definere klart hva som er normalt, før man begynner å si hva som er unormalt.” (Frank Farley, psykolog og tidligere leder av den amerikanske psykologforeningen

» Dommerne i denne saken bør avskjære alle psykiatriske vitner og tilsidesette og ikke legge vekt på de to rapportene siden denne saken åpenbart handler om politisk ekstremisme og ikke psykiatri.» (Anders Behring Breivik, i retten)

“Når et menneske stiller seg foran sine dommere med intet annet enn sine forbrytelser, når han ikke har noe annet å si enn ”dette er hva jeg har gjort,” når han har ingenting å si om seg selv, når han ikke gjør domstolen en tjeneste ved å betro dem hemmeligheten bak sitt eget vesen, så opphører det rettslige maskineriet å fungere.” (Michel Foucault)

“Hadde jeg fått satt en sprøyte………” (Thor Kvakkestad, ‘spesialist’ i psykiatri)

“Det som er mest tankevekkende i vår tankevekkende tid er det at vi fremdeles ikke tenker.” (Martin Heidegger)

 

Psykiatrien i krise?

22.juli-hendelsen og Breiviksaken kaster stadig lange og mangesidige skygger inn i vårt samfunn. Som følge av vårt samfunns selvreparerende evne, og kanskje like mye å tilsløre sine egne bruddsoner, be mange av disse skyggene fort gjort umerkelige for oss.  Men det vil være naivt å tro at det er ‘over’, historiske hendelser varer mye lenger enn den rent fysiske siden av dem. Breivik-hendelsen slik den så å si grodde frem av det norkse samfunnet rundt 2010 besitter antagelig fortsatt stor samfunnsmessig sprengkraft og vil enda i lang tid kunne fortsetter å åpne opp for nye perspektiver og spørsmålsstillinger. Tross den ordnete og velregulerte norske behandlingen av saken i og utenfor rettslokalene vil Breiviks terrorhandling fortsette å være et nasjonalt traume slik som den i lang tid er en ubeskrivelig tragedie for de mange familiene og menneskene som sliter med endeløs og tunge sorg.

Det spetuktulært iscenesatte og ensmannsregisserte terrorangrepet fra innsiden av det norske samfunnet og dette samfunnets reaksjoner på angrepet har steg for steg utløst en langsomt voksende og fortsatt underliggende krisetilstand i en velordnete og harmoniserte samfunnstilværelsen. Denne spesielle delvis skulte samfunnskrisen er distribuert og har en diffus karakter, og i vår vesle og idylliserende ‘mer åpenhet, mer demokrati’-andedam gjør vi vel ved å minne hverandre på ordene til den amerikansk-russiske samfunnsteoretikeren Sorokin:

The main uniform effect of calamities upon the political and social structure of society is an expansion of governmental regulation, regimentation, and control of social relationships and a decrease in the regulation and management of social relationships by individuals and private groups. The expansion of governmental control and regulation assumes a variety of forms, embracing socialistic or communistic totalitarianism, fascist totalitarianism, monarchial autocracy, and theocracy. Now it is effected by a revolutionary regime, now by a counterrevolutionary regime; now by a military dictatorship, now by a dictatorship, now by a dictatorial bureaucracy. From both the quantitative and the qualitative point of view, such an expansion of governmental control means a decrease of freedom, a curtailment of the autonomy of individuals and private groups in the regulation and management of their individual behavior and their social relationships, the decline of constitutional and democratic institutions.” (MSC p. 122

Den langvarige prosessen med det nå avsluttede rettsoppgjøret og selve rettsaken  – der store deler omhandler psykiatriens vurdering av gjerningsmannen og spektret av forutsetninger for hans terrorprosjekt i det norske samfunnet de siste tretti årene – fremsto mer og mer som et særnorsk samfunnsmessig eksperiment der et enkeltindivid gjennomgår en total og objektiverende gransking av sin bakgrunn, sitt livsløp, sin personlige fungering og psykiske tilstand som er uten sidestykke i vårt land. Psykiaternes og persongranskernes rolle i Breiviksaken demonstrerer hvorledes et ‘sannhetsregime’ og en vitenskapelig fundert faglig disiplin som ikke kjenner eller holder seg innenfor sine grenser kan fremstå i en utilsiktet og stadig tydeligere repressiv skikkelse.

I løpet av de snart to årene som har gått siden terrorangrepet har den tiltalte Anders Behring Breivik både før, under og etter rettsaken, gjennomgått en granskning som gjør til den den grundigst undersøkte og diskuterte personen i vårt lands historie. Et enormt materiale er brakt fram i dagen om gjerningsmannen sammen med et bredt spekter av synspunkter på hans person og livsløp. Så viser det seg at mengden av informasjon om gjerningsmannen ikke hjelper oss nærmere det aller viktigste; å forme et bilde av hvem Breivik er som lar oss forstå hvorfor han kunne begå og faktisk begikk sine grusomme misgjerninger. Men vi vet samtidig dette ene; kanskje kan vi godt leve med mange forskjellige forklaringer og forståelser, men i siste instans kan vi ikke tillate oss at det lages et feilaktig bilde. Breiviksaken er altfor viktig for det norske samfunnet og dets videre utvikling til at et feilaktig bilde av Breiviks terrorprosjekt kan få lov til å bli stående.

Breiviksaken har også tatt form av et såkalt ‘naturlig eksperiment’ der man ikke lenger kun observerer og gransker gjerningsmannen, men samtidig får en enestående anledning til å observere og granske noen av psykiatriens skjulte og innerste faghemmeligheter. Gjennom rettsaken legges psykiatriens indre liv åpen ut for et helt samfunn. Psykiatriens konvensjonelle og velpleide fasade slår dype sprekker. Ting som vanligvis foregår ‘bak scenen’ utspiller seg for åpen scene. Måpende kan vi bivåne det som i virkeligheten er et utilslørt og rått maktspill om faglig forstålse, autoritet og prestisje som ikke lar seg dekke over eller tilsløre ved hjelp av diplomatisk retorikk og ekspertfraser.

Breivik-saken sett av ‘Fjordman’ fra Gates of Vienna nettstedet

Breivikssakens enestående karakter som forbrytelse, rettsprosessens egen indre orden og den fastlagte rollen som ‘rettspsykiatrien’ spiller i prosessen bringer av seg selv skjulte mekanismer i fagpsykiatrien frem og ut i det åpne. Breiviksaken har også tross for de formelle rammene som saken er underkastet blitt et latterlig skuespill om norsk psykiatri, et melodrama med norske psykiatere og psykologer i hovedrollene og andre kommentatorer i ivrige biroller.

Gjerningsmannen og observanden som psykiaterne ynder å omtale han  – fordi han da litt mere blir ‘deres mann’ – får i løpet av forprosessen og selve rettsprosessen hengt på seg og sin psyke mellom 5 og 10 fullstendig ulike psykiatriske diagnoser av ekspertene. En kan undre jo seg over hva ‘observanden’ eller ‘pasienten’ tenker og føler over å bli tildelt en haug med alvorlige sykdomsdiagnoser? Vel-vel tenker vi litt matte; gjerningsmannen får det være som det vil med, han får det han fortjener. Men psykiatri er åpenbart et vanskelig fag. Det som undrer og forbløffer oss er dette ene forholdet; disse ekspertene har ikke den minste tvil om ‘sin’ egen diagnose. De tviler på og kritiserer bare andres diagnoser. Vi skjønner nesten intuitivt at akkurat her ligger det noe viktig like under overflaten, her må vi ta oss tid til å stoppe opp og grave dypere.

En åpen kontrovers utspiller seg mellom ‘ordentlige’ diagnostikere (de som selv har snakket med gjerningsmannen) og ‘fjerndiagnostikere’ – som om det er det handler om. Men vi innser raskt at den tilsynelatende striden mellom nærdiagnostikere og fjerndiagnostikere er overflatisk spillfekteri; egentlig er det ikke  dette som er bakgrunnen for de fagpsykiatriske uenighetene. Man ser jo enkelt at mange av de avgjørende diagnostiske avveiningene hos psykiaterne ikke stammer fra samtaler med ‘observanden’, men fra politiavhørene med mor, far, søster, familien og andre som har vært i kontakt med gjerningsmannen de siste årene. Altså, at psykiaterne bruker dokumentlesing for å hente ut signifikante fakta i sine diagnostiske vurderinger av gjerningsmannen.

Uenighetene om gjerningsmannen psyke er i tillegg like påfallende innbyrdes mellom de som har snakket med han og derfor er ‘ordentlige’ diagnostikere.  Slik noen av kommentatorene og særlig psykiaterne Husby&Sørheim argumentere kunne man rigge opp en fastlagt rangorden som avgjør hvem som har rett å avgi diagnostiske vurderinger og eventuelt komme med kritikk av slike:

Først kommer de som både har sett og samtalt med observanden, dernest de som bare har sett han, så de som har hørt han snakke uten å snakke med han, deretter de som har lest dokumentasjonen om han, og til slutt de som bare har hørt om han og som bare er synsere.

Det nesten brutale innsynet direkte inn i psykiatriens indre faggemakker kommer nesten altfor brått på oss. Først gjør det oss litt forlegne, vi har jo aldri bedt om å bli innviet i slike intime saker. Men forlegenheten fortar seg raskt, den etterfølges av kikkerinteressen; dette er jo spennende å følge med i, hva er det neste plagget som faller?

Det demrer for oss at dette er mer enn kun en liten godbit for folk med kritisk interesse for psykiatriens faglighet og måte å fungere på, dette er gull verdt. Vi har bare ikke fått summet oss tilstrekkelig til å kunne skjønne hva som ligger bak det er vi er vitne til.

Nå er det knapt noe nytt i det å hevde at psykiatrien er i en eller annen form for krise. En slik påstand er så å si en innebygd del av psykiatrifaget, et ‘fragilt fag’ som skal forholde seg til mennesker som befinner seg i personlig og psykisk nød og eventuelt så alvorlig at de er til fare for seg selv og andre. Motstanden og kritikken mot psykiatrien og psykiaterne kommer gjerne fra misfornøyde og krenkete pasienter eller pårørende som har opplevd uheldig og nedverdigende behandling eller noen av dets egne utøvere som ikke finner seg tilrette med deler av sitt eget fag.

I retten kan vi observere at massemorderen observerer psykiaterne nøye, av og til smiler og ler han av det de sier, andre ganger rister han på hodet. Han både viser og sier at han føler seg krenket og nedverdiget av deres kategoriserende og sykeliggjørende omtale av hans person. Det kan nesten virke som om Breivik begynner å bli oppgitt over serien med mer eller mindre tilfeldige diagnoseforsøk han er utsatt for; det mest outrerte må utvilsomt være professor Ulrik Malts diagnostiske eksersis med alternative nevropsykiatriske hjernesykdommer. Breivik har som vi har fått med oss noen ganske klare egne ideer om seg selv og sin person og sine nærmeste; i ‘Manifestet‘ skriver han bl.a. dette om sin egen psyke:

“Jeg har en ekstremt sterk psyke (sterkere enn noen andre jeg har kjent), men jeg vurderer seriøst at det er kanskje biologisk umulig å overleve den mentale, kanskje kombinert med fysisk, torturen som jeg kommer til å møte uten helt å bryte sammen på et psykologisk nivå. Jeg antar at jeg blir nødt til å vente og finne det ut.”
  
Fra 16. april har vi kunnet følge Breivik å begynne å forstå hvorledes han selv oppfatter sine egne brutale handlinger; for et uhildet blikk fremgår det at han betrakter disse på en like alvorlig, nøktern og teknisk måte som han gjennomførte selve drapene på. Han er ikke i tvil om hva han har gjort, at det er galt i enhver forstand og hvorledes det blir oppfattet av det normale samfunnet. Dersom vi tar alvorlig ønsket om å forstå mer enn bare den ideologisk-politiske delen av bakgrunnen for terroraksjonen kan vi merke oss hva Breivik selv sier på den 5. dagen i retten –
 
“Det handler om grusomme handlinger, barbariske handlinger. Og jeg kan ikke engang begripe hvordan det er og oppleves for andre. Og jeg tror ikke jeg hadde klart å gjennomføre denne rettssaken, eller de politiavhørene som jeg har gjort, med mindre jeg har, altså, konsekvent distansert meg fra det og prøver å avemosjonalisere meg selv. Og bruke et () teknisk språk. Hvis jeg hadde prøvd å bruke et mer normalt språk, så tror jeg ikke jeg hadde klart å fortelle om det i det hele tatt.”
 
 

Psykiaternes nye klær

Dette som nå utspiller seg og som stadig flere fagfolk og mediakommentatorer omtaler som en krise i den norske psykiatrien er imidlertid noe helt annet enn det vi tidligere har stått overfor i dette faget. I forbindelse med det rettslige oppgjøret med Norges verste massemorder gjennom tidene stilles psykiatriens indre liv og psykiaternes holdninger og måter å fungere på til skue for en årvåken offentlighet. Hva er det da vi på dette ganske eksepsjonelle viset får lov og anledning til å se?

Vi tror nesten ikke at det vi er vitne til kan være tilfelle; en slags faglig og profesjonell underverden kommer opp til samfunnets overfalte. Noen av våre bangeste anelser om psykiatri og mentalhelseprofesjonene blir dag etter dag bekreftet. TV-skjermen virker som det magiske speilet i ‘Alice i Eventyrland’, den tar oss over og inn i en omvendt virkelighet. Psykiatrifaget og dets utøvere avslører av seg selv og for åpne scene både en forbløffende bastanthet og skråsikkerhet  – selv om tonen og deres opptreden er innstudert diplomatisk, sympatisk og dempet – en grad av intern uenighet som ut fra de offisielle versjonen av faglighet ganske enkelt skulle være umulig: Vi hører gjerne at ‘ grundig forskning har demonstrert at fagfolkene i svært høy grad er enige når de setter sine diagnoser, diagnosene de setter er derfor reliable.’

Nå har vi fått det demonstrert hinsides enhver tvil og tildekkingsmulighet – og det er definitivt ikke transparent på denne måten i den vanligvis skjulte og grå psykiatriske hverdagen. Den type seriediagnostikk og diagnostisk sprik som blir gjerningsmannen til del er ikke bare vanlig i psykiatrien, den er faktisk heller regelen selv om den sjelden eller aldri  kommer til syne. Uenigheter om psykiatriske diagnoser er i virkeligheten regelen, enten vi liker å innrømme det eller ikke; det er en uunngåelig følge av måten psykiatrisk faglighet blir praktisert på. Det er heller ikke snakk om uenigheter om bagateller eller perifere ting i faget, slik noen av psykiaterne selv og deres medløpere i media forsøker å legge opp til. I motsetningen til i Breiviks tilfelle, der retten til slutt må runde av uenighetene, finnes det ingen tilsvarende instanser i den vanlige psykiatrien. Der er man utlevert til den eller de psykiaterne og psykologene som er ens behandlere.

 

Mediapsykologen uten faglige oppfatninger

En av disse mediafigurene er Pål Grøndahl;  psykologen som i mediabildet først og fremst bemerker seg som som et slags utstudert værhanemenneske, ‘Mannen uten oppfatninger‘ eller ‘hjemme-borte-uavgjort’ psykologen, som han kalles på folkemunne. 

Mennesket defineres ofte som et snakkende og taletrengt dyr, men det farer ikke derfor nødvendigvis med tomt snakk. Det har psykolog Grøndahl gjort i ukevis foran mikronstativer og tvkameraer. Foran tvkamera greier denne psykologskikkelsen å lire av seg følgende utdypende kommentar om Breiviks psyke:

En ting er sikkert; han er ikke i vater psykologisk sett; hvor mye han er ute av vater, det er vanskelig å si.”

Samtidig som Grøndahl som regel fremstår som en tom snakkolog som ikke våger å gå inn på bakgrunnen for den pågående diagnosekontroversen og ikke ønsker å ta stilling til diagnosene for tydlig – han tør åpenbart ikke av frykt for å havne blant ‘taperne’. Samtidig har denne mediablæren av en psykolog i ukene som har gått i nedlatende tone kritisert det han mener er ‘forståsegpåere’ og ‘fjerndiagnostikere’. De har jo ikke selv snakket med gjerningsmannen og har derfor ikke rett til eller grunnlag for å kritisere de sakkyndige.

Grøndahl tillater seg glatt å overse på den ene side at diagnosekontroversen går innbyrdes mellom ‘nærdiagnostikerne’; på den andre overser snakkologen at ‘fjerndiagnostisering’ er en helt vanlig og utbredt beskjeftigelse for både psykiatere og psykologer. Å stille diagnoser uten å ha sett eller snakket med pasienter -. ut fra et faktamateriale av bred informasjon og annenhånds observasjoner  – en aktivitet som ofte har gitt renomme og intern status i faget. Dagbladet kan dokumentere at psykiater Husby, som går til rette med fjerndiagnostikere, selv i 2009 fjerndiagnostiserte den østerriske Josef Fritzl med diagnoser og konkluderte med at han var tilregnelig. Noen av våre store psykiaternavn og psykolognavn har endog skrevet hele bøker basert på fjerndiagnostisering av historiske skikkelser (f.eks. Nils Retterstøls 21 ‘psykatriske portretter’ i boken ‘Store tanker, urolige sinn‘. 2004). 

Grøndahl gir allikevel samtidig med ‘jeg-vet-enda-ikke’ formelen en merkelig og utvetydig støtte til de første to sakkyndige og deres rapport uten å ta i betraktning den voldsomme kritikken at rapporten representerer en ensidig og arrogant ‘overpsykiatrisering’ av det brede feltet av saksforhold og kontekster som utgjør rammen for massemorderen og hans psyke. Typisk er det han lirer av seg som støtte til den første rapporten om en psykotisk Breivik og som er gjengitt i Aftenposten – Grøndahl nevner to forhold om Breivik:

”Jeg synes han nærmest snakket seg mer og nærere til den forståelsen og den fortolkningen av Anders Behring Breivik som de første sakkyndige har lagt til grunn. Det synes jeg særlig kommer frem med hans ekstremt sterke måte å fortolke ting på (…). Han fortolker Synne Sørheim, som bor i Sør-Afrika, til å betrakte Nelson Mandela som en helt, og de har knapt berørt dette temaet i det hele tatt.(…) Det andre er hans høyst spesielle måte å ha historiefortolkning på. Han mener 15 NS-regjeringsmedlemmer har blitt låst inne på sinnssykeasyl. Hvor har han dette fra, det er jo helt feil.”

 

Litt om psykiater Kjersti Narud; psykiatriens utgave av en papegøye

I Breiviksaken er det mange som sørger. De sier ikke så mye, man vi hver dag se deres sorgtunge ansikter i rettsalen. I denne saken er det nesten like mange eksperter på menneskesinnet som det er sørgende – en av disse merkelige figurene bærer navnet Kjersti Narud.

I og med at psykiater Narud tillater seg selv å opptre som ekspertkommentator i media uten å ha en eneste fornuftig liten innsikt eller begrepsmessig distinksjon å bidra med utenom det å snakke noen etter munnen, tillater jeg meg å komme med en beskjeden analyse av denne uforlignelige psykiatriske versjonen av papegøyer.

Hva skyldes de grunnleggende uenighetene mellom mentalhelse-fagfolkene, og hvilken betydning har de?

Den uenighet som utspilles seg i norsk psykiatri gjelder ikke underordnete eller trivielle faglige spørsmål og forhold men derimot helt grunnleggende betraktninger omkring metoder, forholdet til og samarbeidet med pasientene, diagnosesetting og faglige vurderinger. En serie av ekspertpsykiatere og ekspertpsykologer bruker i Breiviksaken det samme faktamaterialet til å komme frem til fullstendig sprikende oppfatninger og konklusjoner. Ikke bare tolker de data på helt ulike måter, der den ene ser et faktum og et saksforhold ser den andre noe annet. Den ene psykiateren ‘ser’ hendelser og endringer og tilstander og forstyrrelser som andre overhodet ikke har sett eller ser. Og disse andre ser ting og tolker ting denne ene ikke ser.

Noen psykiatere, som f.eks. Randi Rosenqvist (født 25. mai 1951 i Chicago), forsøker allikevel seg på kunststykket å hevde at diagnosemangfoldet egentlig ikke er noe stort problem for psykiaterne, det er bare snakk om ulike tolkninger av det materialet som foreligger om Breivik. Kanskje overser hun i iveren etter å få sprikene i vurderinger til å virke ubetydelige at disse psykiatriske diagnosene ikke bare er uskyldige ‘navn’ eller betegnelser, men peker på virkelige sykdommer eller forstyrrelser som finnes hos pasienten.

 

Psykiatri som en ‘personlig og hermeneutisk’  vitenskap’

Den kjente østerriske filosofen Ludwig Wittgenstein har i et brev til en venn skrevet følgende om psykiske lidelser:

“det er, og vil alltid være, et mysterium når det gjelder psykiske helseproblemer som gjør dem forskjellig fra enhver sykdom i kroppen. Hver mentalt syk pasient er en individuell gåte, og vi bør alltid tenke på han eller henne som sådan. Det er noe mer urovekkende og gåtefullt i oppløsningen av personligheten enn i noen kroppslige sykdommer.”

Når personer ‘utøver’ den psykiatriske fagligheten og vitenskapeligheten overfor konkrete personer, slik som i Breiviksaken, er dette en utøvelse som er forankret i og springer frem av et sett av ‘paradigmatiske holdninger’ som legger føringer for hvordan psykiateren forholder seg til sine fakta eller data, kunnskaper, metoder og tolkningspraksiser.

Noen av de paradigme-holdningene som bør ligge som føringer under psykiatriske vurderinger og diagnostiseringer er beskrevet under følgende fem punkter:

1)      Psykiatriske data og fakta er hovedsaklig av ’hermeneutiske’ av karakter. Dette betyr  at de bare sjelden kan og bør løsrives fra perspektiver og tolkninger, og de kontekstene de fremkommer innenfor. Ved hjelp av psykometriske tester kan det hermeutiske innslaget minskes, men en kan  allikevel aldri nærme seg fysiske data. En psykiatrisk undersøkelse av en person forløper altså som en hermeneutisk prosess, og kravene til tolkningen og forklaringen som fremkommer er tildels andre enn de som styrer ordinære empiriske undersøkelser.

2)      Psykiatriske data henviser til menneskelige saksforhold som fremskaffes og eksisterer innenfor en dialogisk og interaksjonell kontekst, dvs. at bidraget, tilslutningen og deltakelsen fra observanden og pasientene er viktige for vår forståelse av datatilfangets verdi og status. På dette punktet er skillet mellom de to sakkyndige-parene tydelig. Husby&Sørheim har helt åpenbart ikke oppnådd tillitt hos Breivik som mener at 80% av det de har skrevet om han er omspinn. Tørrissen&Aspaas synes å ha en langt bedre dialog med Breivik; de greier å forholde seg til og ta i betrakning de oppfatningene han har av seg selv som person og den prosessen han har vært gjennom under terroraksjonen.

3)      Pykiatriske fakta og ledsagende tolkninger ut fra begreper og teoretiske referanserammer er beheftet med vesentlige rom for at flere forklaringsversjoner kan være plausible. En god redegjørelse for et psykiatrisk datatilfang må derfor være sterkt selvkritisk og settes opp mot alternative forklaringer.

4)      De personlige og mentale fenomene som psykiatriske forklaringer omhandler er ikke objektive og ’tinglike’ fenomener, men fenomener som oppstår og reproduseres gjennom subjektive enkeltpersoners valg, opptreden og deltakelse i sosiale og mellommenneskelige kontekster, de er derfor som regel motsetningsfyllte og bevegelige på en annen måte enn objektive fenomener er det.

5) En rettsak handler om å opplyse en sak og tilslutt fastlegge skyldsforhold; dvs. at den tiltalte potensielt sett gjennom sine egne valg og avveininger har begått en straffbar handling. For å forstå denne prosessen der en person selv former sitt liv og sine handlinger trenges det andre begreper en de som rommes av psykiatrisk sykdomsdiagnoser. Personen kan bare i begrenset grad ‘forståes’ og forklares gjennom objektive årsaksforhold og tilstander, men må oppfattes som et subjekt og dermed et selvskapende system hvis handlinger styres av sine egne vurderinger, valg og verdier. Også på dette punktet er Tørrissen&Aspaas’ forståelse av Breivik klart bedre enn Husby&Sørheims psykotiske vrangforestillings-modell.

Når man kjenner psykiater- og psykologmiljøet fra innsiden vet man at disse grunnleggende holdningene for arbeid med og utredning av menneskelige problemstillinger i stor grad er fraværende eller skyves i bakgrunnen under den daglige virksomheten  der de kommer i skyggen for en typisk mer fremtredende medikaliserende og dermed objektiverende tendens.

I utøvelsen av psykiatri overfor Breivik ser vi at psykiaternes evne til å arbeide ut fra disse grunnholdningene er mangelfulle. Det er særlig de to første sakkyndige Husby&Sørheim som forsømmer seg grovt på dette grunnleggende nivået, og forsøker å kompensere for dette gjennom en utpreget ekspertpreget og faglig arrogant måte å arbeide på. De opererer ut fra et annet sett av paradigmatiske holdninger enn man forventer i en slik utredning. Diagnosekaoset når det gjelder forståelsen av Breiviks mentale tilstand og den feilaktige bruken man gjør av det han selv sier om seg selv, sin person og sin utvikling til massedrapsmann  er en av følge av disse alvorlige manglene. Det mest alvorlige for oss er om en slik feilaktig tilnærming for avgjørende betydning for utfallet i saken. De to neste sakkyndige ivaretar de paradigmatiske holdningene på en mye mer tilfredstillende måte, og kommer derfor ut med vurderinger og diagnoser som bedre samsvarer med de viktige kontekstene i Breiviksaken.

Den diagnostiske psykiatrien demonstrerer tydelig i Breivikssaken i hvilken grad den er en ‘anti-subjektiv’, ‘anti-dialogisk’, ‘anti-personlig’ disiplin, dvs. at dens utøvelse ikke er i stand til å møte det subjektive, dialogiske og personlige på en fullgod måte. Dette kan forklare hvorfor så mange pasienter føler seg krenket i psykiatrien og hvorfor antipsykiatriske strømninger er så utbredte og lidenskapelige. Dette er en psykiatri som lett blir opplevd som nedverdigende og krenkende for pasientene som tross mentale plager kjenner seg som ansvarlige subjekter og personer i sine egne liv.

For den norske offentligheten har det stadig mer forbløffende spriket i diagnosene man setter på Breivik gjort det nærliggende å dra slutningen at det disse fagfolkene holder på med ikke alene kan være et teknisk pålitelig og rasjonelt faglige håndverk. Diagnosemangfoldet er i allefall ikke en følge av at psykiatere og psykologer mangler faktisk informasjon om og observasjoner av ‘målpersonen’.

Det begynner å demre for oss at i dette diagnostiseringsskuespillet er det ulikheter i personlig-subjektive, hemeneutiske og konstruktive faktorer som gjør seg gjeldende bak spriket i faglige vurderinger. Den ene monomant saklige og encyklopediske fagpersonen tar på imponerende måte for seg utfordringene med å diagnostisere Breivik. Men tross sakligheten kommer en ikke et eneste skritt nærmere den ENE  diagnostiske sannheten? Hvorfor blir da ikke dette ubetvilelige faktum trukket inn i den faglige diskusjonen, hvorfor ser man ikke at psykiatriens tilsynelatende nøytrale og objektive faglighet er gjennomsyret av subjektivitet, personlig forankring, tolkning og konstruksjon av den personen man definerer?

‘Bevegelige mål’: Hva gjør den diagnostiske psykiatrien med psykiaternes selvoppfatning?

Den kanadiske vitenskaps- og ‘psykiatrifilosofen’ Ian Hacking skriver i artikkelen ‘Om å finne opp mennesker’ at han lenge lenge har vært opptatt av hvorledes våre klassifiseringer av mennesker fungerer ute i det virkelige livet. Klassifisering av mennesker er ikke en nøytral aktivitet, den gjør noe med oss som menensker. Hacking er interessert i å fortså hvordan de f.eks. påvirker folkene som blir klassifisert gjennom en diagnose, og hvordan denne påvirkningen av personene så i sin tur kan virke tilbake på og endre klassifiseringer.
I dagens samfunn er mange typer mennesker som gjenstander for vitenskapelig undersøkelse og klassifiseringer. Vi forestiller oss disse typene av mennesker som tilhørende bestemte klasser definert av bestemte egenskaper, som ‘personlighetsforstyrret’, ‘psykotiske’, osv.. Vi tror at etterhvert som vi får vite mer om disse egenskapene og deres virkemåter, vil vi bli i stand til å kontrollere, hjelpe, endre eller prege de klassifiserte personene på bedre måter. Men det er egentlig ikke  sånn det er. Personer som vi ønsker å klassifisere er i motsetning til naturlige gjenstander det Hacking omtaler som bevegelige mål, dette fordi våre undersøkelser samspiller med og påvirker dem, og endrer dem. Og siden de er forandret, er de ikke helt den samme type mennesker som før. Målet som vi definerte har flyttet på seg. Hacking kaller denne gjensidige påvirkningen mellom våre kategorier og personene som de definerer som «looping effekten ‘. Hacking peker treffende på at pasienterer ‘bevegelige mål’ og påvirkes av den psykiatriske diagnosekulturen, men samtidig glemmer han at også diagnoseskaperne på samme måte er ‘bevegelige fenomener, der prosessen med å diagnostisere mennesker virker tilbake på dem selv og endrer dem.

Både de som utøver og de som er gjenstand for den diagnostiske psykiatriens ikke-erkjente dramaturgi og spill blir påvirket og ‘endres’ av den dramaturgien de er en del av. Psykiaterne slik de fremstår i Breiviksaken beveges av sin profesjonelle praksis og stilling i bestemte retninger så å si. Diagnosekulturen med tekniske systemer som omfatter hundrevis av fine begrepsforskjeller og distinksjoner fører til at psykiatere lett setter seg selv opp i oppblåste og imponerende ekspertposisjoner (eks: Torgeir Husby). Hele det tekniske preget som faget får resulterer i en forbløffende ‘objektiviserende’ tilnærming til mennesker, mange psykiatere faller for fristelsene og opptrer slik at dialogen med pasientene omgjøres og reduseres til et instrument i et faglig monologisk ptrosess. Posisjonen i den ene enden av dioagnosesystemet får dem til å se på pasientene med et påfallende og dømmende ‘normaliserende’ blikk, der de selv fremstår som ideellt ‘normale’ mennesker – slik at deres normalitet nesten virker som noe normopatisk eller unormalt normalt (eks: Synne Sørheim).

Noe av det verste i Breiviksaken og det som vil kunne få de uheldigste følgene er kanskje at de psykiatrisk sakkyndige og da Sørheim og Husby i første rekke så monomant og med så lite selvkritikk tør å ta sjansen på å fremme sine psykiatriske fagvilfarelser om Breiviks psyke og person i den utfordrende historiske situasjonen og det nasjonale traumet vi befinner oss i etter terroren og massedrapene?

Det psykiatriske showet

Vi må stille oss spørsmålet om hva er det egentlig som foregår, hva skal vi tenke om dette merkelige teatret?

Psykiatere er som kjent av utdanning og i sitt yrkesmessige utgangspunkt leger, det trenger man ikke bruke mot dem. Det faller derfor lett for dem å herme legefaget når de opptrer som psykiatere. I egenskap av psykiater ER man ikke bare lege lenger, men også noe helt annet. Psykiateren kan på ensidige måter redusere seg selv og ‘herme’ legens aktiviteter, men det han eller hun bedriver ER ikke ekte legeaktivitet lenger. Feilkildene i en slik legehermende rolleoppfatning ser vi demonstrert av psykiaterne i Breiviksaken; de blir like lett oversett av legene selv som av publikum.

Psykiatrien som opptrer slik – en gang og i en annen sammenheng betegnet som ‘farlige menn i hvitt – liker seg best i sitt eget halvmørke rom, når den har anledning foretrekker dens utøvere å opererer i det skjulte – gjemt bort i fjerne sykehuskontorer og syke journaler, uten for mye kritisk oppmerksomhet rettet mot sine arbeidsmåter og sin tankegang.

Så skjer det som ikke kunne skje: Ved en nesten utrolig uforsiktig og arrogant glipp har to presumptivt erfarne norske psykiatere for engangs skyld eksponert seg selv og faget sitt og havnet ute i åpent lende. Der står eller bedre sitter de, de kan ikke annet. Avkledd til sitt sanne faglige skinn, ser vi hvorfor det kan gå så galt under deres arbeid med Breivik: uten nøling og forbehold opprettholder de sin ensidige psykiatrisk-diagnostisk objektivering av gjerningsmannen, de demonstrerer mangelfull og innsnevret hemeneutisk-tolkende evne, instrumentell bruk av dialogisk samspill, fravær av andre relevante og mulig korrigerende kontekster under den psykiatriske vurderingen.

Dette med å forholde seg til rettspsykiatrisk setting kjenner de godt til, men den bredere sammenhengen som er lagt utenpå denne er de overhodet ikke vant til og greier å ta i betraktning. De strever riktignok hardt for å dekke seg til så godt de makter, men det som har kommet frem og til syne lar seg ikke så lett skjule igjen.

Det hele begynner altså med at de rettspsykiatriske parhestene Synne Sørheim (født i 1966) og Torgeir Husby (født 1951) – senere ganske treffende omtalt som eventyrfortellerne Asbjørnsen og Moe av gjerningsmannen – som idet den første sakkyndige psykiatrirapporten leveres til oppdragsgiverne uttaler følgende.

«Me har kome fram til ein konklusjon og den er utan tvil.»

Psykiateren som ikke var i tvil

Den onde Ånden er dermed ute av flasken. 

De to psykiatriske ekspertene leverte sin 243 sider lange rapport 29. november etter å ha gjennomført 13 samtaler på totalt 36 timer med Breivik. Mot instruksene opptrer de hele tiden sammen.

Hvorfor ikke? Dramaturgien er deres, de er vante med å ha full kontroll over psykiatriens teater. De har altså ikke det minste lille grann tvil om at gjerningsmannen er utilregnelig som følge av alvorlig psykiatrisk sykdomstilstand som kvaifiserer for diagnosen paranoid schizofreni.

I rapporten beskriver de to noe som skal være gjerningsmannens schizofrene sykdomsforløp, men der det virker som om de mest av alt har hentet formuleringene sine direkte fra en tekstbok om det schizofrene sykdomsforløpet:

«Observanden trakk seg tilbake fra sosial kontakt med venner, og har frem til det aktuelle vært mest inne på sitt eget rom. Hans mor sørget for vask av hus og klær, og handlet og laget mat for ham (…) Det er de sakkyndiges vurdering at observanden i perioden 2002 til 2006 hadde en tiltagende isolasjonstendens med gradvis sviktende funksjonsevne.»

Når man kjenner til den maktrollen psykiatere ofte forestiller seg de har og faktisk innehar i det psykiske helsevesenet, er det lett å se at spillet til disse to nå heter ‘hubris’ eller overmot:

“Det har vært et vanskelig og omfattende arbeid, men vi har aldri vært i tvil om konklusjonen.” (Psykiater Torgeir Husby til NTB ved overlevering av rapporten).

De psykiatrisk sakkyndige har talt. Utrolig nok etør de si at de ikke er i tvil. Et viktig ledd i vårt samfunns krevende oppgjør med gjerningsmannen havner i grøften nesten før det har begynt.

Psykiaterne hevder å ha funnet utvetydig evidens for at massemorderen i årevis var og er fortsatt sinnsyk; han er psykotisk og lider av ‘paranoid schizofreni’. Han mangler skyldevne og er utilregnelig.

Husby og Sørheims manglende tvil avspeiler deres utrolige faglige og yrkesmessige arroganse; dette trekket er imidlertid velkjent for mange som har fulgt med psykiatrien gjennom årene. Dersom det ikke var så vanlige i det mijøet psykiatere ferdes i kunne man nesten tro at det beror på en vrangforestilling. Faglig arroganse er noe i retning av en yrkeslyte hos mange psykiatere. Arroganse eller ikke, en åpenbart feilaktig vurdering av Norges største massemorder gjennom tidene er ute i offentligheten. Rapporten og dens vurderinger utløser et ramaskrik, både blant psykiaterne selv, andre eksperter på terror, vold, og sosiale problemer, og ikke minst i advokatrekken og ute blant lekfolk. Heretter er det bare et vesentlig spørsmål: nå spørs det om psykiaterne og fagmijøene har det motet og den tenkeevnen som kreves for å rette opp i det som er i ferd med å gå fullstendig galt.  

Kultur- og debatredaktør i Aftenposten Knut Olav Åmås viser i en dansk kommentar til at det også har vært en del støtte til de to første rettspsykiateres vurdering. Han mener at Norge er et land som i sin grunnfølelse ikke respekterer autoriteter.

“Men vi har med sagen her fået en ny debat om psykiatriens magt og indflydelse i retsvæsnet, og det, mener jeg, er en meget vigtig debat,« »Psykiatrien som videnskab har en meget stor magt i lande som vores, og det er en temmelig trist historie.«

Åmås har lest de tilgjengelige delene av rapporten og skriver:

“Det, jeg har set, er en tynd kop te, og jeg synes, det er påfaldende, at de ikke har sat en terrorists handlinger ind i en politisk kontekst eller ser dem i relation til de ekstreme miljøer, han har haft forbindelse til.”

En tynn kopp te kan riktignok være bra, ved enkelte anledninger.

Jeg har noen ganger tenkt at kanskje det ville være en fornuftig fremgangsmåte at psykiatrien og psykiaterne merkes som potensielt skadelig eller farlig å utsette seg for, på linje med røyking. Jeg ser for meg noe slikt som:

«Psykiatriske vurderinger diagnoser er ofte ikke til å stole på. Vær oppmerksom på at den diagnosen du har fått både kan være feilaktig og skadelig. Fortsett derfor å gjøre deg opp dine egne tanker om det du plages med  og stol mest mulig på dine egne vurderinger av deg selv!»

Psykiatrien bidrar til rettslig kaos

Vi kjenner alle det voksende kaoset som har utspilt seg i media frem til og under rettsaken når det gjelder Breiviks psyke. En av de mest interessante i psykiatrikorpset er den 81 år gamle psykiateren og professoren Einar Kringlen. Selv Einar Kringlen som må regnes som en av nestorene i norsk psykiatri har tidlig klare oppfatninger av Breiviks mentale tilstand uten å ha vært i kontakt med han. Med utgangspunkt i det samme materialet som andre har kritisert for å være mangelfullt sier Kringlen 6.1. 2012 til avisen Dag og Tid:

“Anders Behring Breivik var psykotisk, det kan det neppe være tvil om.” (min utheving)

Kringlen fortsetter i det samme intervjuet:

“De sakkyndige finner på grunnlag av sykehistorie og egne observasjoner at Brevik lider av schizofreni, nærmere bestemt paranoid schizofreni. Andre psykiatere ville kanskje falle ned på diagnosen paranoid psykose. Men det sentrale er at «observanden» har vært psykotisk under utføringen av de groteske drapene. Etter norsk strafferett er lovbryteren da utilregnelig.”

Kringlen avslører på dette stadium at selv han er ikke enig i alt de sakkyndige har konkludert med. Han er i tvil om at Breivik er schizofren, men at han kanskje heller at han har ‘paranoid psykose’, dvs. det som også kalles ‘delusional disorder’ eller vrangforestillingsforstyrrelse. Dette er en tilstand som er forholdsvis uavklart og heller dårlig utforsket.

Kringlen sier det slik:  –

“Dei sakkunnige meiner Breivik har vrangførestellingar, til dels av bisarr karakter. Ei vrangførestelling er ein ukorrekt eller utruleg påstand, ei urokkeleg tru som ikkje kan forklarast ut frå pasientens sosiale og kulturelle bakgrunn og ikkje lèt seg korrigera jamvel om vrangførestelling­ane strir mot alle kjensgjerningar, og jamvel om pasientens kunnskap skulle gjera det mogeleg for han å innsjå dette. Breivik meiner han truleg vert ny regent i landet etter statskupp, og han vil då ta namnet Sigurd Krossfararen II. Han meiner òg han kan få ansvar for deportasjon av fleire hundre tusen muslimar i Nord-Afrika.”/”Vi veit at paranoide ofte kan fungera relativt godt sosialt. Paranoide kan vera funksjonsdyktige og skjøna at ein må ta sine forholdsreglar. Til og med psykotiske personar kan planleggja og utføra kompliserte aksjonar.”

Kringlens utspill med støtte til de første sakkyndiges konklusjon gjør den ikke mindre omdiskutert. Kanskje tror Kringlen at dette kan roe ned tvilerne. Kringlens utspill reiser faktisk flere problemer enn det løser, både psykiatri-faglige og ting som går på selve den sakkyndige prosessen. Et av poenget er jo at de sakkyndige ikke har dokumentert at Breiviks vrangforestillinger er ‘bisarre’, det er heller snakk om nærmest normale forestillinger i den ekstreme ideologiske sammenhengen han opererer innenfor. Det er i tillegg allerede mer enn godt nok påvist at de sakkyndige har bommet kraftig i sine vurderinger på flere punkter, bl.a. på det forhold at Breiviks terminologi ikke er selvlagde uttrykk eller neologismer men vanlige ord i hans ideologiske og dataspillmessige kontekst.

Ingenting av det Kringlen viser til i intervjuet med Dag og Tid svekker bildet av at de sakkyndiges rapport inneholder alvorlige feilvurderinger som inngår som premisser for deres konklusjon om Breiviks diagnose og utilregnelighet.

Så skjer utrolig nok følgende: Et halvt år senere er den samme Einar Kringlen tilbake i søkelyset, nå i vitnestolen i rettsalen. Han er ved denne anledning ikke i tvil om at Breivik aldri har vært hverken schizofren eller psykotisk. Og at den andre psykiatrirapportens konklusjon om forstyrret personlighetsfungering hos gjerningsmannen er den riktige vurderingen av hans mentale tilstand.

Det at Kringlen har våget å snu og skiftet mening er egentlig et positivt trekk ved mannen. Men det vi virkelig bør stusse over er at en ekspert kan skifte mening når det gjelder helt grunnleggende ting i faget sitt – som det å være psykotisk eller ikke. Kringlen har som oss andre hele veien hatt tilgang til det samme omfattende faktagrunnlaget. Kanskje avslører Kringlens snuoperasjon noe viktig om psykiatrien og dens faglige status?

Bare det faktum at ulike fagfolk ut fra det samme materialet og samme person ut fra samme materiale kan komme frem til så totalt ulike konklusjoner om Breiviks mentale tilstand får oss jo til å stille spørmålstegn med hele prosessen.

Psykolog Anne-Kari Torgalsbøen er en av dem som går hardt ut med kritikk av det psykiatriske mijøet i Breiviksaken; hun sier at:

«menneske som sit i maktposisjonar må ikkje få lov til å bidra til feil konklusjon for å redda eiga truverd og omdøme.»

Det som er spennende er om Torgdalsbøen og andre blant kritikerne våger å løfte blikket for å se utover psykiatriens rolle i rettsprosessen og mot dens rolle i det bredere mentalhelsesystemet. Torgdalsbøen hevder at – 

«I starten var mange psykologar og psykiatrar tilbakehaldne med kritikk. I våre yrkesgrupper har me for vane å vera kollegiale og rettar sjeldan kritikk mot kvarandre offentleg. Men eg vurderte det som riktig å gå ut tidleg med mistru i ei så viktig og alvorleg sak, og er glad for at andre frå fagmiljøet etterkvart har fylgt etter. (-) Tingretten oppnemnde blant anna to sakkunnige frå same fagmiljø. Den rettsmedisinske kommisjonen er prega av samrøre, kneblar dissens og let det gå prestisje i Breivik-saka.»

Den kritiske psykologen uttaler videre at den rettsmedisinske kommisjonen ved godkjenningen av den første psykiatrirapporten om Breivik –

«har hamna i ei knipe etter at dei utan vidare godkjende rapport nummer éin, for så å få ein rapport nummer to med motstridande konklusjon på bordet. (-)  » at både rettspsykiatrane Husby og Sørheim, tingretten og Den rettsmedisinske kommisjonen er skuldige i unnlatingssynder og feilsteg i samband med den første vurderinga av sinnstilstanden til massedrapsmannen bak 22. juli.

 Den rettsmedisinske kommisjonen er prega av samrøre, kneblar dissens og let det gå prestisje i Breivik-saka.  (-) Hadde Husby og Sørheim levert sine diagnostiske vurderingar av Breivik til meg, så hadde eg gitt dei strykkarakter. Dei nyttar kriteria feil og har ikkje dokumentasjon for den slutninga dei trekkjer.»

Til vanlig kan fagfolk i mentaleappratet arbeide uten å måtte forholde seg særlig tett til andre fagfolks synspunkter eller offentlighetens innsyn. Det finnes riktignok slike ting som ‘second opinion’ der andre fagfolk bees om å komme med alternative vurderinger i en pasientsak; dette er en prosess som nyttes lite og som sjelden fungerer på en reell måte.

Den psykiatriske arenaen er derfor for det meste en ganske lukket arena; feilvurderinger og uheldige fremgangsmåter kan i stor utstrekning tildekkes eller foregå uten at noen fanger dem opp. Breiviksaken er et viktig unntak, som følge av det enorme offentlige interessen og alvoret i Breiviks forbrytelser.

De mulighetene som finnes for utenforstående til å få innblikk i psykiarnes arbeidsmåter og tankegang er svært begrenset.

Kanskje kan vi oppfange at psykiatriens indre verden er langt fra den rene idyll; som regel tenker vi at dette skyldes av pasientene kan være vanskelige og forvirret og at tingene derfor fort kan skjære seg. Samtidig hører vi ubehagelig ofte om pasienter og pårørende som opplever seg behandlet på nedverdigende måter og som er sterkt kritiske til de vurderingene de har blitt utsatt for og den behandlingen de har mottatt. 

Pasienter som har flere innleggelser og som møter flere fagfolk, får lett en serie med ulike diagnoser satt av de nye behandlerne som kommer inn i bildet. Den enkelte fagpersoner tror åpnebart mer på sin egen diagnostiske vurderingen og mindre på andres. Den hyppige seriediagnostiseringen er en enkel følge av denne prosessen.

Pasienter som viser for liten fremgang under behandling blir etter en tid gitt opp av psykiaterne og skrevet ut som ‘ferdigbehandlet’, uavhengig av hvilken tilstand de befinner seg i og om de selv og deres pårørende mener at de har behov for behandling og mentalehelsehjelp. Mange fagfolk preges av fagarroganse, de overdriver betydningen av egen faglige kunnskap og kompetanse og evner i liten grad å ta i betraktning pasientenes egen kyndighet og erfaring og den rollen de ønsker å spille i utforming av sin egen behandlingsprosess. Det finnes i virkeligheten få gode metoder og prosedyrer for å finne gode løsninger på uenigheter og konflikter mellom pasienter, pårørende og behandlingspersonellet.

En engasjert ‘antipsykiatrisk’ bevegelse i vestlige land er et vitnesbyrd om at psykiatriens indre liv kan være problematisk og undertrykkende på mer enn en måte. Det foreligger en stor kritisk innstillt faglitteratur om moderne psykiatri som setter både diagnosemetoder og behandlingsformer under diskusjon. 

Av og til fremkommer det forskningsrapporter som gir oss avslørende glimt av en bakside i psykiatrien som i liten grad blir diskutert. Det kjente eksperimentet ledet av David Rosenhan under tittelen ‘Om være frisk på syke steder’ (1973) handlet om at normale personer som legger seg inn  i psykiatriske institusjoner forbløffende lett får tunge psykiatriske diagnoser og blir behandlet som psykiatrisk syke mennesker. Rosenhanstudiet er i seg selv avslørende for hvor tilfeldig psykiatrisk diagnostisering qav mennesker kan være, men denne innsikten har så langt allikevel ikke fått særlige konsekvenser for psykiatriens måte å arbeide på. Psykiaterne er dessverre svært ofte uimottakelig for kritiske synspunkter utenfra, de fleste av dem fortsetter å spre omkring seg sin profesjonsmytologi om pålitelige diagnoser, nøytral vitenskapelighet og sakkunnskap.

Psykiatrien for åpen scene: En lukket og feilfungerende fagverden åpner seg

Den franske filosofen Michel Foucault fremmer i en artikkel om ‘Det farlige individ’ følgende interessante poeng om den viktige rollen som forbryterens person og subjektive tilværelse spiller i moderne strafferett:

«Straffesystemet kan ikke lenger fungerer bare med en lov,et lovbrudd og en ansvarlig part. Den trenger noe annet,et supplerende materiale. Dommerne og jurymedlemmene,

advokater og statsadvokatens kontor kan egentlig ikke spille rollene sine med mindre de blir utstyrt med en annen type diskurs, den som den tiltalte kommer med om seg selv, eller som han gjør det mulig for andre å komme med gjennom sine tilståelser, minner, intime avsløringer, osv. Hvis det inntreffer at denne diskursen mangler, er rettens formann ustoppelig og juryen opprørt. De kommer med krav til og setter den anklagete under press fordi han ikke spiller spillet. (-) Dagens rettssystem har like mye å gjøre med forbrytere som med forbrytelser. Eller mer presist, mens den kriminelle over en lang periode ikke var mer enn den personen som en forbrytelse kunne tilskrives og som kan derfor kunne bli straffet, så har i dag forbrytelsen en tendens til ikke å være noe mer enn den hendelsen som signaliserer tilstedeværelsen av et farlig element – dvs. som er mer eller mindre farlig – i det sosiale legemet.”

Rettsoppgjøret mot den norske terroristen og massemorderen Anders Behring Breivik demonstrer til fulle Foucaults viktige poeng. Rettsaken er utilsiktet blitt et oppgjør om norsk psykiatri og de faglige fortellingene de psykiatriske sakkyndige, eksperter og andre kommentatorer har  har fremkommet med om massemorderen. Det sies og gjøres mye for å minske inntrykket av kaos, men man skal ikke være særlig våken for å legge merke hvor alvorlig spriket er i psykiaternes vurderinger av gjerningsmannen. De ukelange rettsforhandlingene åpner dermed døren på vid vegg for en merkverdig og motsetningsfyllt psykiatriverden som vanligvis er lukket for offentligheten. Bildet av en konsensusstyrt og rasjonell psykiatri sprekker rett foran øynene og ørene våre, vi tror knapt det vi ser og hører. For hver ny oppnevnt elller selvoppnevnt psykiatrikyndig stemme dukker det opp en ny diagnose; det går så langt at psykiater Einar Kringlen under sin vitneforklaring beroliger retten med at ikke har tenkt å fremsette en ny diagnose. Det går nesten ikke en dag uten at det stadig dukker opp nye psykiater-utspill som eksemplifiserer spesielle og potensielt uheldige trekk ved det psykiatriske psykiatrimiljøet og måten det fungerer faglig på.

Psykiaternes paradigmatiske holdninger: ‘Objektiverende’ menneskesyn

Vi ser i Breiviksaken eksempler på en nesten ekstrem og ganske uforbeholden ‘objektivering’ av mennesker, med forbløffende fravær av evne til å modere og relativisere dette perspektivet med andre hermeneutiske, dialogiske og sosiale perspektiver på personen som er under vurdering.

Mest påfallende og ensidig her er antagelig prof. Ulrik Malt . Malt demonstrer på en avslørende måte hva som omfattes av ‘psykiatrisk objektivering’ og hva det fører med seg.  Han avdekker til fulle og fullstendig mot sin egen hensikt under sin tørre detaljerte gjennomgang av flere relevante og mulige diagnoser hvor tilfeldig den psykiatriske objektiverende vurderingen av mennesker kan komme ut. Kanskje enda verre er det at Malt faktisk mener at hans fullstendig objektiverende tilnærming til Breivik representerer en mer ‘human’ forståelse av Breiviks personlige situasjon og hans forbrytelse. Ved å gjøre forbryteren til ‘et funksjonshemmet menneske’ – så å si et ‘mangelmenneske’ –  skal vi igjen kunne føle for han og forstå hvorfor det kunne gå så galt; som følge av en psykopatologisk forstyrret persons feiloppfatninger av virkeligheten.

Den i egne øyne human innstillte  professoren forklarer om sitt syn på Breivik:

«Jeg reagerer som psykiater på at man bare fremstiller et menneske som en ond djevel. Han er også et menneske med tanker og følelser. Vi må prøve å forstå bakgrunnen for dette i et menneskelig psykologisk perspektiv. (-)

Det jeg så var ikke et monster, det var en dypt ensom mann, som egentlig er født med Aspergers syndrom.

– Vi kan lide med dem, forstå at de har det vondt i denne ensomheten. De er i et psykolgisk fengsel på grunn av nervesystemets måte å fungere på. (-)»

Malts humane kunststykke er at han presenterer Breivik med følgende ‘alternative diagnoser’ (eventuelt supplert med de sakkyndiges narsisisstisk personlighetsforstyrrelse):

Temporallappsepilepsi
Høytfungerende autisme/Asperger syndrom
Tourette syndrom
 

Gjerningsmannen er lenge tålmodig tilhører til profesorens enestående monotone øvelse i objektivering fokusert på ‘forstyrrelser i sentralnervesystemet’ og kriterieliste-diagnoser; han kommer med sine typiske små smil underveis – men til slutt reagerer Breivik på Malts fremgangsmåte ved spontant å avbryte denne og komme med følgende kommentar:

‘Det er helt latterlig at jeg ikke får anledning til å kommentere dette, dette er dypt krenkende.’

Den amerkanske spaltisten Ellen Goodman (1993) kom i forbindelse med psykologenes og psykiaternes rolle i en amerikansk rettsak med følgende kommentar:

“Men det er stunder, og dette er en av dem, da jeg lurer på om vår adopsjon av ‘Shrink-ese’ (dvs. ‘psykiaterspråk’) som andrespråk, om overgangen fra religiøse utsagn om vurderinger til sekulære ord om akseptering, ikke også har frembrakt en moralsk lobotomi. I motviljen, aversjonen – tør jeg si fobien – mot å være fordømmende, blir vi hemmet når det gjelder å å gjøre vurderinger i det hele tatt?

Når vi er i trøbbel – ekteskapelige vansker, utroskap, misbruk – blir vi blir ofte sendt eller endog dømt til psykologisk behandling. Moralske problemer blir medisinske problemer og gårsdagens syndere blir dagens pasienter.

En terapeutisk modus som eroderer ett sett av moralske problemer uten å erstatte dem. En verden som understreker behovet for å forstå hverandre, men ikke nødvendigvis å forstå rett og galt.” (Ellen Goodman, 1993)

Pågående og ensidig medikament-orientering.

Det mest fremtredende eksemplet her er psykiater Thor Kvakkestad. Hva mer skal mkan si?

Forstår egentlig et psykiatriske fagmijøet hva de holder på med: ‘Vet’ de egentlig hva en ‘mental lidelse’ er for noe?

Mye av det som utspiller seg når det gjelder diagnostiseringen av Anders Behring Breivik kommer faktisk like overraskende på psykiaterne selv, som selvsagt har trodd på det som nå viser seg å være deres egne illusjoner om eget fag og måten psykiatere fungerer på i vårt mentalhelseapparat.

Steinar Lorentzen, professor i psykiatri ved universitet i Oslo ser forvirringen rundt psykiatrien, men som de fleste i faget forsøker han å holde masken:

« Det har vært mye baluba. Men når det er sagt er jeg ikke bekymret for psykiatriens omdømme. Jeg tror den vil kommet styrket ut av at dette diskuteres, og at begrepene defineres bedre.»

Vi får håpe det; men har psykiatrien den selvkritiske evnen som kreves for å få dette til? Rettsprosessens egen indre dynamikk skaper både et enestående observasjonsfelt og et samfunnsmessig eksperiment  der psykiatriens måte å arbeide på, måten man vurderer problematiske personer på og måtene man drar slutninger på, stilles til skue for oss alle.

Mental lidelse som ‘Skadelig dysfunksjon’

Wakefield formulerte i 1992 første gang begrepet om skadelig dysfunksjon for å komme nærmere en brukbar definisjon av det viktige begrepet ’mental forstyrrelse/lidelse’ i diagnosesystemet DSM. Wakefield sier det slik:

“En lidelse foreligger når en svikt i personens indre mekanisme for å kunne fungere påvirker personens velvære slik denne blir definert av sosiale verdier og betydninger. Den orden som blir forstyrret er dermed samtidig biologisk og sosial, og en av dem alene er ikke nok for å rettferdiggjøre betegnelsen forstyrrelse.” (s.373)

En mental forstyrrelse eller lidelse foreligger ifølge Wakefield når den avvikende atferd eller fungering skyldes en skadelig dysfunksjon inne i individet som innvirker på individets velvære på skadelige måter. Sosialt avvikende og utfordrende atferd som folk i personens omgivelser reagerer på er derfor ikke i og for seg en mental lidelse eller uttrykk for en slik, men kun dersom det kan demonstreres at den springer ut av dysfungering i indre mekanismer hos individet.

Psykologen Frank Farley som er tidligere leder av den amerikanske psykologforeningen hevder at det amerikanske systemet bak diagnoseutviklingen der en oppnevnt gruppe bestående av 160 mentalhelse-forskere og eksperter jobber sammen for å frembringe konsensus-diagnoser fører til en ‘sykeliggjøring av samfunnet‘. Han forklarer det slik:

“Vi ser altfor mange (-) ‘lidelser’ som bare sniker seg inn via området for ekstreme former for atferd. Vi ser en eller annen ekstrem atferd og bestemmer oss for at det er en “lidelse”, at det er er noe som er i uorden, at det ikke er normalt. Skal vi tvinge menneskelig atferd inn i en slags ‘normalkategori’ som, la oss innse det, er dårlig definert? Hva er ‘normalt’ når det gjelder menneskelig oppførsel? Det er startstreken. Det er jobben vår, først å definere klart hva som er normalt, før man begynner å si hva som er unormalt.”
 
Menneskesinnet og de mentale plagene vi opplever er utvilsomt i en viss grad sosiokulturelt preget og innrettet, og følgelig må også psykiatriens forståelse av sinnets forstyrrelser knytte an til den sosiokulturelle sammenhenger de oppstår innenfor. Ethan Watters og andre som betoner betydningen av en sterkere sosiokulturelle tilnærming bringer kritikken av den objektiverende og biologiserende psykiatrien ned på jorda, så å si. Psykiatri er ikke en frittsvevende vitenskap og praksisområde men innvevd i konkrete sosiokulturelle og verdimessige kontekster. Vi kan derfor ikke lenger tillate oss å betrakte psykiske plager løsrevet fra den historiske og sosiale sammenhengen de oppleves gjennom og preges av.
I et opprop til den amerikanske psykiatriforeningen og prosjektgruppen som utarbeider DSM–5 har en rekke internasjonale og nasjonale organisasjoner tatt opp en rekke kritikkverdige forhold ved DSM-diagnosesystemet. De skriver:
 

“Vi stiller spørsmålstegn ved foreslåtte endringer i definisjonen (e) av psykisk lidelse som nedtoner sosiokulturelle variasjoner mens de legger mer vekt på biologisk teori. I lys av økende empiriske evidens for at nevrobiologi ikke fullt ut kan forklare fremveksten av psykiske plager, samt nye longitudinelle studier som avdekker langsiktige faremomenter ved standard nevrobiologisk (psykotrop) behandling, mener vi at disse endringene utgjør betydelige risikoer for pasientene /klienter, utøvere, og mentalhelseprofesjoner generelt.”

Oppropet har vunnet gjenklang langt inn i psykiatriens egne rekker. Den kjente amerikanske psykiateren Allen Frances har sagt om de foreslåtte diagnoseendringene i den kommende DSM V-versjonen:

“Jeg ble overrasket over at forslagene kunne være mye verre enn selv mine mest pessimistiske forventninger.”

Frances frykter at endringene i DSM V kan utløse epidemi er av nye mentale lidelser. Utover de 357 ulike diagnosene som finnes i den nåværende DSMutgaven er en rekke nye foreslått (psykose-risiko syndrom, hyperseksuell forstyrrelse, humørdysreguleringsforstyrrelse med dysfori, atferdsmessige avhengigheter, osv..) sammen med lavere terskler for diagnosering.Dermed er det stor fare for at et økende antall barn, unge og voksne pasienter utsettes for potensielt skadelig medisinering.

Frances som har en sentral figur i arbeidet med DSM IV viser til det kjente fenomenet at når en psykiatrisk diagnose først er kommet ut av flasken, så det sprer den seg som ild i tørt gress på måter man aldri kunne ha forestillt seg.

Herb Kutchins and Stuart Kirk, forfatterne bak boken ‘Making Us Crazy; DSM: The Psychiatric Bible and the Creation of Mental Disorders‘  peker på at diagnosesystemet utover å spesifisere kriteriene for psykiske lidelser også har innvirkning  på hvordan vi oppfatter og forholder oss til oss selv og måtene vi fungerer på på ulike områder. DSM har en rekke uintenterte eller utilsiktede samfunnsmessige og kulturelle følger og effekter og blant annet har de frembrakt noe i retning av en psykiatrisk epidemi i form av bipolare lidelser hos barn.  Bipolare forstyrrelser obseverte fagfolk  svært sjeldent for noen tiår siden, mange forestilte seg at de ikke var mulighos barn. Den amerikanske psykiatriforeningen APA  ser ut til å erkjenne at den har skapt en slik kategori; og Kirk mener at de innser at –

”mange barn plasseres unødvendig i den, slik at de nå prøver å finne ut hvor ellers disse barna bør gå, som om de trenger å gå et sted. (-), de prøver å rette opp ett område av dumhet ved å finne ut om de kan omfordele atferdene til en annen forstyrrelse.”

Mange har pekt på fremgangsmåten som den amerikanske psykiatrien nytter for å gjøre stadig større deler av befolkningen til pasienter med psykiske lidelser ved å omdefinere normal variabilitet i atferd og mental fungering til sykdommer.

 
 Å avgjøre og trekke opp grenser for hvilke atferder som er normale og unormale og hvem som er syk og hvem som er normal kan aldri være en sak som et samfunn overlater til psykiatere og mentalehelse-profesjonene alene. Det er en omfattende sosiokulturell oppgave som må løses som en felles oppgave av hele samfunnets representanter og interessenter. Vi kan ikke overlate dette til snevre profesjons- og kommersielle krefter som skaffer seg inntekter og profitt gjennom at mest mulig av variabiliteten i atferd og fungering defineres som lidelser og sykdommer som skal håndteres av profesjonelle.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s