Er det lettere å være syk enn å være frisk? Liten lærevandring på sykelighetens villstier

«Min fødsel var den første av mine ulykker.»(Rousseau)

“Hvorfor finner vi i alle de store sivilisasjonene, og kanskje i all menneskelig kultur, denne insisteringen på behovet for at personen må forandre seg på radikale måter ?  Vi er ikke tilfreds med den vi er, individuelt eller kollektivt. Selv idealet om tilfredshet synes å kreve konstant innsats fra individet, som vanligvis rives i fra hverandre gjennom indre kamper rundt fantasi, frustrasjon, og håp. I forlengelsen av dette ligger imidlertid den kjennsgjerning at menneskelig eksistens som sådan helt uunngåelig føles å være mangefull på kritiske måter – begrenset når det gjelder muligheten for å oppnå forståelse, plaget av sykdom og død, underkastet partiskhet og gjentatt frustrasjon, utsatt for besettelse fra fremmede krefter fra innsiden og utenfra, og så videre. Hver kultur tar opp og artikulerer denne opplevde mangelen ut fra sine egne antagelser om virkeligheten.”

 

”Alle religiøse systemer gir oss rituelle programmer, mer eller mindre utarbeidete, av variende typer, som har som primære mål enten å transformere deltakerne fra en tilstand til en annen, eller å markere slike transformeringer. Rituale er kanskje den kreative siden ved religiøst liv par excellence — den arena hvor personen blir skapt sammen med hans eller hennes univers. Dette er alltid en sosial og kulturell handling som gir uttrykk for svært spesifikke temaer og forståelser; eller sett på en annen måte, disse rituelle prosessene kan sies å utgjøre et empirisk laboratorium hvor man bearbeider selvet og verden.” (David Shulman and Guy G. Stroumsa, eds.;Self and Self-Transformation in the History of Religions. New York: Oxford University Press, 2002, s.3 og 6)

«Er du frisk eller er du syk?» (spørsmål fremført av overlege og psykiater Øyvind Watne, Helse Førde på et møte med medarbeider under sykemelding for prostatakreft)

Enten-eller, dette eller hint. begge deler, takk. Vi todeler, dikotomiserer, deler ting opp i to adskilte størrelser som settes opp  mot hverandre og deretter betraktes som helt ulike ting. Syk eller frisk; hvor syke er friske og normale mennesker? Hvor friske og normale er syke mennesker?

Det er fullstendig moderne å se glidende overganger mellom ting man tidligere betraktet som helt adskilte tilstander. I en av de mest populære versjonene kaller man denne nye måten å betrakte syk-frisk skillet for salutogenese, i motsetning til patogenese. I en salutogenetisk synsmåte er vi ikke syke eller friske, men alltid litt av begge deler. I hver og en av oss kjemper sykdommens og friskhetens krefter med hverandre, og vi kjemper selv på den ene eller den andre side. Mange ganger er vi faktisk mer på de sykelige kreftenes side enn på friskhetens side, uten av vi innser det. Det finnes antagelige mange atferder, holdninger og tankemåter som har det ved seg at gjør det lettere å kjempe for friskheten og utvide dens spillerom i en selv.

Det hevdes av pessimistiske og svartsynte sjeler at dette mennesket som vi er er i seg selv er et slags sykt dyr. Svært sykt. Selv i normaltilstanden er vi sykdomsrammet. Den tyske filosofen Nietzsche sa det. Den portugisiske dikteren Fernando Pessoa som forøvrig helt av seg selv drakk seg ihjel på rødvin noen år før den store krigen rammet verden hevdet med overbevisning omtrent et slikt syn. Filosofen Nietzsche som i allefall selv ikke var noe idealtilfelle på normalitet eller friskhet hverken i tanke eller i handling, kroppslig eller sjelelig – gjør denne ideen til et vesentlig poeng i sitt antropologiske verk om ‘Moralens genealogi‘ (1887).

Men for all del, Nietzsche og Pessoa er ikke alene om en slik tankegang. Mange andre tillegger mennesket som vesen alle slags innebygde villfarelser, sykdommer og skavanker; at det finnes en eller flere feilkonstruksjoner i vår kropp og sjel, at noe er grunnleggende galt med selve bevisstheten, med følelseslivet, driftenes oppbygning, at vi bærer på arvesynden i vårt vesen, osv..Fra naturens side er vi frembrakte gjennom millioner av års utvikling, og selv om vi fungerer er det rimelig å tenke seg at det i vår biologi og psykologi finnes svakheter, sårbarheter og mangler som under noen omstendigheter blir forsterket og eksponert tydeligere enn under andre forhold.

Kanskje er det slik det er fatt med oss. Vi har det sant å si vanligvis ikke særlig godt, 40 % av oss eller deromkring våkner hver bidige morgen med smerter i en eller annen del av det skjøre legemet. For ikke å snakke om sjelens smerter. Kanskje er det bare så enkelt, at vi hverken kjenner oss friske, vil være friske eller er friske.

Man kan faktisk undre seg over om ikke mye av det menneskelige selvskryt vi har funnet på er en tildekkingsoperasjon . At denne utbredte opphøyelsen av mennesket er en villfarelse, en slags innbilsk selvskryt. Vi kan til og med leve med det slik vi alltid har måtte gjøre i vår kronglete vandring gjennom naturens svingninger og opp gjennom historien.

Alvorlig blir denne ideologien først når vi begynner å ta den på alvor. Når det som i bunn og grunn er ment som en hjelpsom metafor for å forstå hvorfor vi er så plaget, blir oppfattet bokstavelig og fulgt opp med praktiske tiltak. Når sykdomsmistanke og helsesøking ligner mer og mer på religionsutøvelse med sine hellige steder og bygninger, roller og ritualer og tabuer. Når vi innretter hele samfunnet og tilværelsen på at vi feiler noe, er sykelige og trenger behandling og forbedring. Det har medført at vi nå befinner oss i skyggen av et ruvende monster av et helse- og helbredelsesfjell.

Selve det å være til tar farge av og dreier seg om helse og helsefremming og perfeksjonering av seg selv i videst mulige mening. De grunnleggende spørsmålene som alle tumler med hver eneste bidige dag:

Er jeg i orden?

Hvordan kan jeg bli bedre?

Hva feiler meg?

Det finnes i mange varianter: Hva slags sykdom har jeg?

Hvorfor går det knapt en dag uten at jeg kjenner på en slags personlig krise?

Alle de små og store uoverenstemmelsene og friksjonene med familie og kolleger som tynger meg?

Hva kommer disse plagene mine av; min harde måte å behandle folk på, glemsomheten og tankekjøret i hodet hele tiden, følelsen av å ikke være god nok, manglende libido, smerter i lysken under løping, vannlatingsbesvær, jeg våkner i svette og angst midt på natten, den sviende fortvilelsen en tidlig morgenstund over mangel på kjærlighet.

Alt dette og så uendelig mye mer er det vi lider av; alle er plaget av noe. De falne og havarerte og brukne blant oss er en selvfølge; de får all den hjelpen vi kan oppvise i form av velmente terapier og prosedyrestyrte innleggelser og innesperringer med tvungen behandling når det blir for gale og vi rusler langs sykkeveien med et svart desperat blikk og to svære steiner i nevene; klar til å forsvare oss mot angrep fra innbillte krefter.

Også de beste blant oss lever i en hengemyr av mangler og plager. Folk stirrer ut i det tause mørket eller inn i tausheten inne i seg selv og spør om og om igjen i stille dyp fortvilelse:

– Hva er det da som feiler meg?

Hva er galt med meg?

Hva kommer det av at jeg ikke fungerer ordentlig?

Hvorfor er jeg ikke ganske enkelt frisk og tilfreds, harmonisk, sunn, lykkelig, i balanse, fornøyd?

V har glemt en grunnleggende sannhet. Dette er selvsagt religionens og syndens og selvbekjennelsenes domene. Det er i dag mest av alt psykiatriens jaktmarker. Det finnes antagelig ikke noen absolutte grenser i psykiatrien for hva et menneske kan feile. Fortvilelse og desperasjon over egne plager og mangler er det viktigste inngangskriterium. Dersom det bare foreligger hos en stakkar, går resten av seg selv dersom man velger å åpne sine personlige dører for aktørene i dette faget. De er bunnsolid skolerte i en avgjørende metodikk: stol blindt på egen diagnostisk teft! Vi vet hva som feiler folk, gi oss bare en samtale!

De bommer naturligvis hele tiden. Det finnes ikke aktive mekanismer som kan sikre at de lærer av sine feil. I dette håndverket eller kanskje man skulle si hodeverket finnes utrolig nok ikke tvil og usikkerhet. Oppfinnsomheten når det gjelder å sette sammen mangfoldet av menneskelige fenomener til passelig overbevisende psykiatriske lidelser er uendelig. Psykiatriens historie er en eneste lang demonstrasjon av denne prosessen. Den mest famøse alle innovative lidelser ble ved et usannsynlig lykketreff satt på formel da den senere stakkars teltboende asylasylanten Arnold Juklerød havnet i psykiaternes grep: ‘symptomfri sinnsykdom’ kalte man tilstanden hans fordi han fremsto som en ustoppelig krangelfant, men samtidig ganske ordinær og normal.

Det har vært hevdet av vel informerte folk at det er lettere å være syk enn å være frisk. Jeg tror jeg første gangen møtte denne interessante formuleringen i noe nevrologen Oliver Sacks har skrevet. Han argumenterte dor at det å være syk er mye lettere. Man kjenner seg kanskje jævlig med smerter og funksjonstap og hjertesorg og denslags, men det er samtidig på noen finurlige måter lettere enn å gå rundt som frisk og normal. Som syk har man et stabilt fokus for sitt indre liv, noe håndfast å gripe fatt i, man vet hva man har å holde seg til.

En annen og mer krevende ting er det å flyte omkring på livets oseaner og være spill levende og rett og slett frisk og alltid å ha vært frisk. Da venner man seg til å befinne seg i denne særpregete tilstanden og tar den for gitt. Det som er det verste av alt er å gå fra å ha vært eller være definert syk til å bli frisk. Da kastes man på nytt ut i eksistensen og i tomheten der man må finne ut av seg  selv og sitt eget liv på egen hånd –  som Heidegger sa det om mennesket. Man føler en slags andregangs utkastethet. Jeg kan innrømme at jeg etterhvert kjenner godt til denne eksistensielle misstemningen fra mine beskjedne vandringer langs sykdommens veier.

Jeg leter etter noe solid og håndfast å holde meg til. Et mentalt kompass eller fast punkt å gå ut fra, noe sikkert som jeg kan bruke til å orientere meg etter i livslandskapet. Urgammel visdom kolporterer at alle små og store ting i tilværelsen har en tilmålte tid. Det har å gjøre med å mestre kunsten å vente. Være tålmodig. Ting inntreffer når de skal, når deres tid er inne. Ikke alltid til velsignelse, vel og merke. Det gjør egentlig ikke så mye. Den rådyre Sony Erichson fotomobilen blir stjålet midt i fleisen på meg fra kafebordet på vandringsveien ut fra Lisboa. Noen banker på ytterdøren og har et eller annet å meddele meg. En stemme skriker ivrig navnet mitt i folkevrimmelen. Registerreima ryker på tur oppover i Sogndalsdalen. Den nødtørftige visitten hos fastlegen avslører at betennelsesplagene i bitestikkelen er en aggressiv kreftprosess i prostata som kommer til å følge meg resten av livet. Hele tiden hender det ting. Ifølge visdommen skjer de nettopp når de skal skje. Ikke før, ikke senere.
Mange tror faktisk at det er slik. At bak det hele virker en tung styrelse.

– Kan det virkelig være slik det er innrettet? At ingenting er bortkastet eller overflødig eller tilfeldig, helt ned i bittesmå detaljer har alt sin tid og sin plass. Alt skjer når det må skje, når det skal skje. Grå hverdager og berusende øyeblikk. Eldgammel dame dør brått alene i huset der ute på landsbygda. Godt og dårlig vær. Nyfødte kattunger. Alle og alt under himmelen og andre steder har sin tilmålte tid.

Jeg har lært en liten ting. Man må gjøre bruk av de dyrebare sekundene man er tildelt. Ikke la et eneste lite øyeblikk av livet gå til spille. Hvordan gjør man noe slikt? Det er ikke like lett bestandig. Jeg forsøker i allefall. Orke eller ikke orke. Det er spørsmålet.

Nedturen min ser endelig ut til å være over. En ny fase begynner. Jeg har så langt jeg kan se ikke kastet bort et eneste sekund. Ventet, riktignok, jeg har ventet lenge og vel; men det er noe helt annet når man er kjenner at man er rammet av sykdom. Når man kjenner seg utmattet hele tiden; når trøttheten er så intens og overveldende at man til og med kjenner den mens man sover, drømmer om den. Nå er tiden inne for noe annet. Avgjørelsen er tatt et eller annet sted der inne i mine frontostriatale systemer. Hva rolle jeg personlig spilte i avgjørelsen er jeg usikker på. Resultatet er klappet og klart. Jeg skal vende tilbake til den virkelige verden etter noen tunge læreår i skyggen av nederlag og stillstand og tilbakegang og kreftsykdom og utmattelse. Et dystert eventyr i min elendighets tegn er over, ferdig levd og i gang med å bli fortalt. Et annet kapittel tar til; er det ikke like mørkt så er det vel lysere.

Vårmorgenen er kjølig og tåkegrå i Nordfjord. Luften er fylt av lette regndråper. Utover fjorden mot Tistam trenger den ennå vårunge morgensolen gjennom sprekkene i skydekket og varmer opp landskapet med et forgyllende helliglys. Uten at jeg vet hvorfor tenker jeg alltid på Gud når solen bryter gjennom skydekket og de magiske strålene legger seg som en vennlig hånd som lager himmelstemning i det opplyste landskapet. Dersom verden var slik kunne man med lett sinn leve og dø her. Slik er det ikke. Like bortenfor ligger landskapet i dype mørke skygger. Verden ville være et innforjævlig sted uten solen og annet lys. Jeg har vært oppe av sengen siden før fem. Nattesøvnen min ødelegges i tre-fire tiden av et ubønnhørlig mørke som kommer et sted innenfra. Jeg er redd det finnes mye mer av det der det kommer fra. Jeg har tatt en forfriskende dukkert mellom kaiene i fjorden for å komme meg til hektene. Det iskalde sjøvannet må være godt for noe, innbiller jeg meg. Innbildningene mine er viktige, de er mer enn halve verden for meg. Jeg såper meg inn og vasker og barberer meg stående naken ute i den kalde fjorden når jeg føler for det. Jeg forestiller meg at brannskadene og arrvevet som strålingen påførte meg inne i kroppen har godt av et opphold i det friske fjordvannet. Når jeg gjør det som innbildningene mine rommer kjenner jeg meg bedre. Jeg holder ut så lenge som mulig ute i det friske fjordvannet for å kjøle ned mitt forbrente legeme og hele brannsårene. Jeg stiger forsiktig opp den glatte trappen for å tørke vannet av kroppen min, skjelvende av livgivende frysninger. Jeg føler at jeg er laget av denne verdens stoff. Det kjennes som om jeg er oppstått av vann og til vann skal jeg bli igjen en gang.

Men det er blitt 21. april 2010. Kronologien og samfunnets paragrafer har makten over meg. Klokken er allerede litt over sju, klinisk tid. Jeg er kontorkledd og på plass i bilsetet. Tilnærmet oppegående selv om jeg ikke er i spesielt godt slag denne dagen. Jeg tør nesten ikke klage. Det er ikke tid for å klage denne dagen. Etter alle mine sykemeldinger har jeg ikke lenger rett til å klage ove rnoe som helst. Jeg merker at noe mangler; en kraftløshet eller svakhetsfølelse henger igjen i kroppen og sjelen etter natten. Det er jo slik jeg føler meg stort sett alle dager. Men jeg er i gang, i full vigør som andre normale og normaliserte det er nærliggende å sammenligne seg med. Jeg  er endelig på vei til jobb ved sentralsykehuset i Førde. Fullt arbeidsfør!

Hvem skulle ha trodd det? Iallefall ikke jeg. Litt over en times kjøretur. Ingen pilegrimsferd, men for meg er det allikevel en slags valfart. En ferd tilbake til valen. Opp fra den vesle stillferdige nordfjordbygda der jeg som et overvintrende villdyr har gjemt meg vekk så lenge. Nå er jeg domestisert igjen. Tam. Over det ennå snødekte fjellet på 600mhvor det går en liten reinsdyrflokk med nyfødte kalver og beiter i de snøfrie flekkene i veikantene. Som en målsøkende trekkfugl på vei mot hekkeplassen suser jeg frem over den våte asfalten ned til Byrkjelo og opp gjennom Våtedalen der den lange vinterens utallige snøras ligger oppsamlet som en vond erindring bak de oppbygde jordvollene. Jobbtrafikken går uten hindringer – enn så lenge – geitene som er spesialister i turistvennlig trafikkblokkering under sommermånedene er innomhus tidlig på våren. I langsom hastighet gjennom  det hypermoderniserte veikrysset og rundkjøringen på Skei. Skei er når alt kommer til alt et oppblåst veikryss med en alltid åpen julebutikk. Langsetter det gråsvarte blanke Jølstervannet med røde oppmalte naust nedenfor veien og nedlagte gardsbruk på oppsiden.

Jeg vender tilbake. Litt nølende. For å makte å ta del i den normale virkeligheten kreves det en komplementær mental og kroppslig følelse eller tilstand. Hva den går ut på vet jeg ikke. Jeg er ikke sikker på om jeg besitter den. Nybegynnerens uvisshet preger tankene mine; hva venter meg i den normale virkeligheten ? Hva vil folk si? Forventninger; hva kan jeg greie?Er jeg funksjonsdyktig på jobb? Der folk har fastlagte nøkterne roller å spille hver dag. Velregulerte og finstilte roller for tidsbruk og oppførsel og hvilke følelser det er tillatt å uttrykke overfor medarbeidere og ut fra sitt eget indre liv. Denne normaliteten handler om å holde fasaden mens man presterer det som ventes. Kan jeg leve opp til det man venter i en vanlig jobbhverdag etter mine lange dager ute i ødemarken ? Vil jeg prestere det man ønsker av meg?

Psykologspesialist på psykiatrisk klinikk. Det er den seriøse rollen som venter meg på scenen. Den rollen jeg er tildelt med tilhørende gester og replikker og kulisser. Det er det jeg har å holde meg til.

Jeg parkerer bilen nedenfor sykepleierskolen samtidig som en voldsom regnbyge vasker over parkeringsplassen. Henger på meg den snerte gule ryggsekken som jeg kjøpte for turgåing i Alpujarras for et par uker siden og går forsiktig over dørterskelen til det som er min nye arbeidsplass. Jeg stiger med en usikker mine inn i den dystre sterile bygningen ved siden av den monumentalt stygge sykehuskolossen – det er nesten utrolig at en så heslig bygning kan være et sted for å helbrede folks helseplager. Det er ingen folk å se så tidlig. Jeg merker med en gang den hørbare stillheten i de brukne sjelers lange korridorer. Stillheten her rommer en dårlig tildekket avmektighet. Det er som om alle som har sitt virke her – bortsett fra det lykkelige vaskepersonalet som ingen skjønner er overlegent lykkelig og selvsagt vaktmestrene – aner at det de holder på med ikke strekker til. Det er noe de aller fleste godt kan venne seg til å leve med. Det er vanskeligere å bære at det man bedriver skader mer enn det helbreder. I disse korridorene og kontorene blir tingenes rette orden vendt opp ned. Man møter folks mentale plager og lidelser som om det er en slags innenfrakommende sykdommer som utvikles og dukker opp fra menneskets indre, fra det endogene rommet som man sa i gamle dager. Følgelig rusler unge folk i 20- og 30-årene tafatte og utslåtte omkring på uteområdet med sine ulykkerlige sjeler, iherdig røykende den ene sigaretten etter den andre, med lett skjelving i høyre og venstre hånd som følge av velment behandling og overforbruk av nevrotoksiske medikamenter. All mosjoneringen og friluftsbehandlingen kan ikke gjøre noen blinde overfor det som pågår. Det må være en overveldende smerte og følelsesmessig byrde som driver folk ut over stupet omtrent som reinsdyrene engang ble drevet ut over fjellstup av jegerne, dette avgjørende i menneskelivet drives her under jorden og inn i det usagte, man later som om det ikke er det som setter sitt preg på et menneskes liv og som vrenger sårbare sjeler og altfor sårbare hjerter til en brukket sjel og et knust hjerte. Er det ikke menneskers smertelige følelser og lidenskapelige stemninger som velter lasset ?Som driver oss inn i mørket vi bærer i oss, som vi frykter og forsøker å holde på avstand. Er det virkelig noen som tror at verbalt definerte gener og nevrologiske svakheter er det som fører oss ut i vår potensielle elendighet?

Holde dørene på gløtt, ja det gjør våre svakheter, men det er andre krefter som driver oss inn i deres favn.

Jeg er nå såpass gammel, ja – jeg er såpass skadet av dette livet at i de dagene jeg har igjen skal jeg aldri glemme at det er hjertet som er menneskets viktige organ. Jeg skal aldri glemme å være en slags psykologisk hjerte’spesialist’ dersom det finnes noe slikt.

Men over terskelen, det må jeg denne dagen. Jeg unngår behendig å berøre den skitne nederste delen av repet idet jeg drar i dørsnoren for å åpne døren inn mot gangen der det nye kontoret mitt ligger. Det er  frykten for sykehusbakterier – har aldri spurt noen, men jeg antar at mange andre gjør det på samme måten som jeg. Det er litt over tiden, jeg forsøker å unngå å bli sett av kontorpersonalet idet jeg går gjennom korridorene. Jeg liker ikke at noen skal se at jeg er sen allerede første dagen, etter mine 2-3 år ute av jobb.

De første dagene som psykolog ligner lite på det jeg har opplevd tidligere. Hodet mitt fungerer ikke, jeg går omkring i en slags mental tåke. Jeg merker knapt folk, sitter oppe på sykehuskantinen mellom hvitkledde helsepersoner og lurer på hva har jeg her å gjøre? Legger meg ned på den altfor korte sofaen inne på kontoret for å få tåken ut av hodet. Tilbake til kantinen der oppe for en ny kopp kaffe. Kan dette gå bra? Har jeg noe på jobb å gjøre i denne håpløse tilstanden jeg er i ? Etter noen dager tar det heldigvis til å letne litt, jeg kommer til hektene og klarner mer og mer i hodet. Ser gjennom haugen med henvisninger man har plassert i hyllen min; nye pasienter som skal utredes for ADHD med og uten H og Asperger og andre av de moderne lidelsene. Jeg greier til slutt å bryte gjennom motstanden og setter opp tid for mine første pasienter.
Etter et par uker begynner tingene å normalisere seg. Dagene går, som det heter. Jeg kjører til og fra klinikken hver dag; forbereder meg til avtalene mine og fungerer mer og mer slik det forventes av meg.
Mai, juni, juli august, flere måneder går. En hel etterlengtet sommer kommer og går, som de alltid gjør det selv om jeg som før drømmer om å kunne holde den fast. Leve i en evig sommer.

Lenge ser det ut for å gå den riktige veien. Det har kommet en tilnærmet normal rytme i dagene, som ligner på det som foregår blant normale folk. Jeg er naturligvis innvendig merket av mine år på utsiden. Men sett utenfra ser det meste ganske normalt ut. På samme tid kjenner jeg gradvis noe annet; en tiltagende nesten uhåndterlig trøtthet og energimangel. Tilværelsen ute i samfunnet blir hver eneste dag en kamp som jeg føler at jeg har tapt på forhånd fordi jeg har så lite å sette inn av krefter.
Et par legebesøkene oppe i Volda mot slutten av august med ny MR av hofte og bukk og røntgen på skjelettet er både oppmuntrende og nedslående på samme tid. PSA-verdiene mine stiger igjen ubehagelig fort. Nå er det økning som tilsvarer mer enn 30 % på et par måneder. Kreften er tilbake tydelig synlig og voksende i en lymfeknute i venstre lyske og i hofte og lårbein. Jeg har begynt å kjenne den igjen som vage trykk og verk og smertefornemmelser som til stadighet minner meg på om at jeg lever på låns. Jeg vet nå hvor lett det er å bli lurt av sine egne innbildninger. Alt dette medisinske er egentlig abstrakte bagateller som andre forteller meg, for det meste. Det som jeg merker er den infernalske trøttheten som i virkeligheten er selve Sykdommen som jeg er angrepet av fra alle sider og som sakte men sikkert tvinger meg i kne. Den er en konstant utholdenhetsprøve som på grunn av ulikhetene i styrke bare kan ha en utgang, jeg forstår at jeg før eller senere må kaste inn håndkleet og sukke at nok er nok. Inn i oktober måned går det opp for meg at min tid snart er ute, jeg har ikke mer å gå på, jeg makter ikke mye mere. Jeg prøver fortsatt å holde ut dag for dag, time for time – vil helst at det skal se ut som om jeg holder det gående ut måneden.

Jeg har havnet helt ned i knestilling gjennom disse siste ukene. Det kan ikke fortsette mye lenger. Jeg sleper meg selv inn i høstdager med regn og mørke og frostnetter og ser frem til å kunne gi opp igjen. Det er ingen vits i å la seg plage med to slike dødsprosesser på samme tid dersom man kan unngå det – er det?

Vi har alle en lege å gå til. Jeg har mitt  faste rituale, omtrent månedlige besøk.

– Kurven for PSA-verdier har stabilisert seg mellom 9 og 12.

Dr. Sæle ser mysende bort på meg der han sitter foran dataskjermen. Han har vært en god lege og tidvis en livslos for meg gjennom disse kaotiske årene, selv om han omtales som likesæle på nordfjordsk folkemunne. Hvem går klar folks superkritiske blikk i de ubegrensete forventningers tidsalder? Hvem er god nok når bare det beste er godt? Vi kan vel være gode nok selv om noen er misfornøyde med oss.

Jeg kan dette spillet ut og inn etter utallige legebesøk. Jeg vet hva jeg skal si og ikke si. Jeg sier aldri hvorledes jeg har det, hva jeg føler. Jeg følger opp, som det heter.

-Ja, jeg vet det. Det innebærer at jeg kan betrakte meg som oppegående og frisk, for en periode i allefall. Ikke sant?

– Riktig. Dersom verdiene begynner å stige brått igjen, og det gjør de sikkert før eller  senere, da blir det snakk om ny behandling. Stråling, hormoner, kjemoterapi; alt er mulig.

Han skriver ut en ny resept på mannlige ereksjonsfremmende vitaminer, som han kaller det.

-Du får glede deg over livet så lenge du kan. Du kan komme igjen i mars engang for å ta en ny prøve; i midten av mars eller deromkring. Lykke til.

Jeg hører hva han sier. Det henger igjen i ørene. Det gjør meg matt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal foreta meg. Jeg er ikke den syke mannen jeg har vært i snart 4 år eller deromkring. Den graderte sykemeldingen min utgår i slutten av denne måneden. Da står jeg der, på egne ben, frisk og tidig som det heter.

Jeg forlater kontoret hans, tar med meg brillene og boka ‘Gud leser ikke romaner’ som jeg i mellomtiden har lagt fra meg på undersøkelsesbenken. Jeg kjører bortom Coop’en og apoteket for å gjøre noen innkjøp og hente Cialispakken. Deretter tar jeg meg opp til kafeen hos bakeren på Byrkjelo for å lese Dagbladet og innta dagens frokost. Følelsen av tyngde og matthet henger over meg som er vestlandsk skydekke. Jeg er erklært frisk. Er det det jeg er? Jeg er langt fra å kjenne meg frisk. Etter løpeturen på 15-16 km’er utover til Tistam søndag har jeg knapt fungert. Hele kroppen og sjelen med skriker nei! det er for mye! Den litt for harde løpingen må ha reaktivisert utmattelsestilstanden som jeg ikke har kjent noe til på lenge. De tiltakende smertene i lysken under tilbaketuren ga meg noe å tenke på; de gjorde det nesten umulig å løpe et eneste skritt og jeg har aldri før kjent tilsvarende smerter under løping. Vanligvis virker slike løpeturer som den rene oppbyggelse. Ikke denne gangen. Etterpå har jeg bare vært halvveis oppegående. Søvnen er ikke normal. Jeg føler meg endeløs svak og viljesløs, tingene er for mye for meg og jeg kjenner meg ute av stand til å stå imot trykket fra hverdagene. Er jeg en frisk mann? Er det dette som er å være frisk? Jeg var da aldri slik tidligere; jeg kunne slite med ting men følte meg aldri satt ut av spill eller helt nede for telling på denne måten. Gjorde jeg? Nei. Ikke på denne intense måten der bare vekten av det å leve er mer enn nok byrde for meg.

En kommentar om “Er det lettere å være syk enn å være frisk? Liten lærevandring på sykelighetens villstier

  1. Tak – du sætter ord på noget for mig –
    To me – stories & journeys have two thing in common,
    they move me and carry me away – well with some footing…
    The slowly, lowly trampling – in silence on and of the road – I can do that – love it – it is my thing – always was – and of the road with a book a story … a creation of images that bis be-ing
    Words – that art I gladly leave to you among others – I am listening (EL)

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s