Litt om psykologien i hjernens tidsalder

Den voldsomme og velpubliserte fremgangen i nevrovitenskapene og hjerneforskningen vekker både stor entusiasme og nølende skepsis blant psykologer og i sosialfaglige og humanistiske miljøer. Men en ting er sikkert; den reiser med nødvendighet helt nye spørsmål i psykologien.

Den ‘nevrofaglige revolusjonen’ representerer en formidabel utfordring både for psykologien som fag og for praktiserende psykologer. Den voldsomme produksjonen av ny empirisk forskning og begrepsmessige modeller i nevrofagene om temaer og områder som frem til i dag har vært dominert av ‘før-nevrologisk’ forståelse og forskning utgør et økende dilemma i psykolog-faget.

 

Nancy Andreasen, som er redaktør i tidskriftet American Journal of Psychiatry, skriver i tidskriftet Science mars 1997 at framgangen i den nevrofaglige forskningen har ført oss inn i en ny æra. Den vitenskapelige psykopatologien er nå for første gang  i stand til å integrere psyke og hjerne i en sammenhengende forståelse av mentale forstyrrelser. De nevrale mekanismene i mentale sykdommer kan forståes som dysfungeringer i spesifikke nevrale kretser, og fungering og dysfungering i slike spesifikke nevrale kretser kan påvirkes og endres av ulike sosiale, kognitive og farmakologiske faktorer.

Flere innlegg i den norske psykologforeningens tidsskrift viser tydelig at disse utfordringene blir opplevd innen psykologfaget.  Det som er betenkelig ved noen av reaksjonene er at de viser underliggende vegring og forsvar mot å forholde seg til vitenskapelig forskning som sådan. Dersom en slik tilnærming slipper løs i psykologenes rekker, vil det bare representere en ‘antivitenskapelig’ reaksjon. Dette er i og for seg et sentralt kjenntegn ved vår tid; en av de mange ‘antivitenskapelige’ strømningene. (se f.eks. Sagan 1997). Det viktige er at slike rekasjoner blir fortstått som det de er, dvs. at de blir satt inn i en riktig kontekst. Psykologfaget har ingen sjanse til å bevare sin troverdighet gjennom denne typen reaksjoner. Faget vil bare bli en bakevje for uvitenhet og personlige kjepphester.

 

Psykologien og psykologenes eneste fornuftige tilnærming til utfordringen fra nevrofagene er å opparbeide et spesifikt og distinkt psykologisk forhold til nevrofagene og hjerneforskningen. Unngåelse og avvisning er en forståelig reaksjon, men dessverre svært uheldig. Den fører galt avsted både for kunnskapsmessig og metodisk utvikling i faget. Min argumentasjon går ut på at det er mulig å forholde seg til det menneskelige nervesystemet og hjernen på flere måter enn det nevromedisinske, nevrokirurgiske, nevrokjemiske – dvs. gjennom de fagene og ‘innstillingene’ som i dag dominerer den pågående kunnskapsomveltningen. Jeg argumenterer for at det er en selvfølge at andre menneskebehandlende fag også må forholde seg også til det levende mennesket og dets CNS/hjerne. I den hjernens tidsalder vi lever i er dette et uomtvistelig faktum. Dersom man vil fortsette å opptre som fagpersoner på grunnlag av vitenskapelig forskning er det ingen veier utenom integrasjonen av nevrofaglig kunnskap i psykologiens begrepsverden og kunnskapsbase.

Men den samme hjernen som er fokus i nevrovitenskapen er i en ellker annen forstand samtidig også organet for læring, atferd, mellommenneskelig-sosial, introspektiv og bevisst,  – ja all mental og opplevelsesmessig fungering. Utfordringen i dag er å overvinne den første vegringen og forsvaret, og i stedet utvikle ‘et distinkt psykologisk blikk’ på hjerneforskningen. Dvs. å utarbeide et spesifikt forhold til menneskehjernen som den ‘psykologiske hjernen’ og eventuelt det samfunnsmessige menneskets hjerne.

Dette er ingen enkelt oppgave. Vi overmannes altfor lett av den dominerende nevromedisinske hjerneforskningen og dens objektive og opplevelsesfrie hjerne, hjernen som organ for objektive tredjeperson prosesser og sykdomsangrep.

Den subjektive hjernen og sosialt innfelte hjernen er såvidt i ferd med å bli gjenoppdaget innenfor den kunnskaps-konsteksten som representeres av nevrofagenes kunnskaper og modeller.

 

Hjerneforskningens nødvendige forhold til atferdsmessig-psykologisk forskning

Psykologenes forhold til nevrofagene er også viktig utover den betydningen dette har i psykologien selv. Psykologisk og atferdsmessig forskning utgjør faktisk svært viktige og mange ganger avgjørende ledd i den pågående nevroforskningen. Atferdsforskningen og kognitiv forskning leverer integrerte bidrag til fremgangen i nevrofaglig kunnskap om menneskelig fungering og dysfungering.

Lipsitt (1994) hevder derfor at det såkalte ‘Hjernens Tiår’ heller burde ha vært kalt ‘Hjernens og Atferdens Tiår’ – og han understreker at vi på langt nær har utnyttet de mulighetene som ligger i atferdsforskningens bidrag  til å kaste et klarere lys over menneskehjernen

 

Nevroforskeren og stamcelleeksperten Ira Barrie Black (18.3.1941 – 10.1.2006) hevder i boken ‘Informasjon i hjernen. Et molekylært perspektiv’ (1991) at vi opplever en krise i hjerne-psyke vitenskapen. Hun mener at en løsning er å arbeide for  å finne felles grunn mellom, og å fremme tverrfaglig forskning og kommunikasjon som integrerer atferd og hjerne, psykologi og nevrovitenskap. Hun påpeker at moderne nevrovitenskap ennå er mye preget av snevert fokusert forskning og begrepsdannelse omkring nevral fungering, så mye at det store bildet ofres for detaljene. Dette skyldes at vi mangler aktiv og bred forskning rettet mot mulighetene for en begrepsmessig syntese, en felles referanseramme for hvorledes hjernetilstander henger sammen med psyke-tilstander. Feltet er blitt mer og mer disartikulert og ufullstendig og savner både kausal og konseptuell sammenheng. Black mener at dette skyldes at vi ennå har en nevrovitenskap som for mye avgrenser seg til å utforske avgrensete og lokale mikro-mekanismer uten å beskjeftige seg med vesentlige spørsmål i den menneskelige psykologien. Og, hevder Black, psykologien på sin side mangler fortsatt teoretisk basis i reelle prosesser i hjernens biologi.

 

Black tror at vi nå er kommet dithen at vi trenger en generell teori for hjerne-psyke atferd. Hun mener at det sentrale mandatet for hjerne/psyke-vitenskapene nå er utformingen av et systematisk  ‘mekanistisk’ vokabular med bred nok referanse til å dekke både hjerne og atferd, noe hun mener først og fremst må skje basert på molekylær nevrobiologi. Hun ønsker å utvikle en ny formulering for det fysiske grunnlaget for hjernefungering og psyken basert på begrepet om at molekylære prosesser og informasjonsprosesser utgjør en uløselig enhet i nevral informasjon-prosessering. Bestemte nevrokjemiske elementer utgjør byggestenene både for det nevrale biokjemiske språket og for transduksjonen av omgivelsesmessig informasjon i nervesystemet..

 

Black formulerer på dette grunnlaget et nytt perspektiv på høyere fungering i nervesystemet, på plastisitet og endring i nevrale strukturer, og på forholdet mellom hjerne og omgivelser. Representasjon av informasjon og kommunikasjon er del av den fungerende strukturen i nervesystemet, hjernen kan ikke betraktes som hardware som underligger den adskilte softwaren til psyken. Hardware og software er ett i nervesystemet, psyken er en biologisk entitet med unike kvaliteter –  og mental fungering kan ikke forståes på en adekvat måte uten detaljert gjennomgang av nevrale mekanismer og prosesser, sier Black:

 

‘Hjerne og psyke danner et enormt, integrert representasjonelt system som formidler slike ulikartete funksjoner som sansning, motorisk atferd. cardiorespiratorisk kontroll, læring, og hukommelse.’

(1991, s.xiv)

 

Hun går til frontal-angrep på den funksjonalistiske feiltakelsen som frikopler psyken fra hjernen som en formell-abstrakt programmerings-logikk. Omgivelsene programmerer ikke nervesystemet som i en tabula-rasa modell der programmene overføres fra omgivelser til nervesystemets som den nøytrale bærer av informasjonsprosessering. I nervesystemet er ingenting helt ut lært, og ingenting er heller helt ut innebygd. Nevralt aktive entiteter er begge deler, satt opp gjennom informasjon hentet fra omgivelsen og elementer satt opp av systemet selv eller gjennom dets egen utvikling.

Omgivelsene frembringer nevrale endringer gjennom seleksjonistiske mekanismer, kunnskap dannes og eksisterer i form av nevrale konnektivitets-mønstre, og læring består i modifiseringer av disse. Interaksjonen med omgivelsene medfører en fortløpende reorganisering av nervesystemet, en kontinuerlig nevral remodellering.

Det viktige er derfor å forstå prinsippene for regulering av slike nevrale konneksjoner.

Den nye forståelsen for kompleksiteten i nevralt vev, og dets åpenhet for omgivelsene, gjør det mulig å oppheve den tradisjonelle kløften mellom psyke og hjerne, mellom psykologisk og nevrofaglig forståelse. Hjernen blir på denne måten forstått som både en psykologisk og sosial hjerne, og psyken og samfunnet blir på sin side forstått som gjennomsyret av nevrale spesifikasjoner. Den gamle dualismen mellom res cogitans og res extensa blir forenet gjennom oppdagelsen av en slags ‘res nevrologica’, det nevrale vevets innebygde og nesten magiske evne til både å være fysisk og mentalt, medfødt og lært, på samme tid.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s