Lupus est homo homini. Om kildene til menneskelig ondskap og grusomhet (under skriving)

“people who only know domestic cats are not really reliable judges of tigers.” (Nan Brother, Men and Gardens. 1st ed., (New York: Alfred A. Knopf, 1956), 3)

I boken ‘Ordinary People and Extraordinary Evil: A Report on the Beguilings of Evil’ hevder den amerikanske sosiologen Fred E. Katz:

«Når vi opptrer som granskere av skrekkelige hendelser må vi skape måter å betrakte dem på. Og dette kan lede til måter å se dem på som hverken er selvsagte eller populære.»

Han definerer ondskap og onde handlinger ved å omtale dem som atferd som med overlegg har som formål å ødelegge andre mennesker og deres liv, dehumanisere dem og frata dem deres verdighet.

Katz mener at vi trenger å anlegge en konkret atferdsmessig måte å betrakte ondskap på for å forstå på en realistisk måte hvordan ondskap frembringes. En realistisk og effektiv kunnskap om og forståelse av ondskap tillater oss å se hvordan virkelige folk under vanlige og uvanlige livsbetingelser kan bevege seg på veien til ondskap og hva som er veiskiltene som peker på og varsler om disse veiene.

Katz argumenterer for at for at vi skal kunne forstå uvanlige grusomme handlinger, må vi først forstå ordinære og vanlige handlinger. Vi må lære oss en ny og annerledes måte å tenke om ondskap på, en måte som ikke ser etter kildene til ondskap hos menneskelige monstre som er noe helt annet enn vanlige mennesker, men i ordinær menneskelig atferd som vi alle har felles. Vi må finne kildene til voldelige, dehumaniserende og grusomme handlinger i vanlige folks vanlige hverdagslige atferder. For å forklare det ekstraordinære må vi se nøyere på det ordinære.

Vi må også godta at det ikke holder med å dokumentere ondskapen; fakta er ikke nok. Fakta snakker ikke selv, vi må få dem til å snakke gjennom ideer og tolkninger. En av de ideene som mest hindrer forståelse av ondskap er ideen om at bare menneskelige monstre begår ondskap.

«Dette betyr at vi må gå gjennom den hjerteskjærende erfaringen med å forkaste det som er klare og selvinnlysende forklaringer av ‘årsakene’ til ‘ondskap’. Dette inkluderer avvisning av ideen om at bare fanatikere og syke personer begår ondskap (vi forteller oss selv at emosjonelt sunne iolk ikke begår onde handlinger), (-)og endelig, at bare onde mennesker begår ondskap (påstanden om at onde mennesker begår ondskap forklarer selvfølgelig svært lite, og den går ut fra at folk som begår ondskap er svært ulike oss andre.)»

Den settingen folk befinner seg i er en kraftfull generator av nye atferder som aviker mye fra normale sosiale verdier. Dersom settingen er tilstrekkelig adskilt fra vanlige omgivelser kan de umiddelbare og lokale omstendighetene begynne å dominere ens moralske visjon og atferd; en blir bedåret av det onde. Dersom en forstår hvorledes disse prosessene virker blir en bedre i stand til å unngå ond atferd, dersom en ønsker det.

«Finnes det ikke personer som i virkeligheten blir tiltrukket av grusomhetene, som vil gjenta dem?»

‘Lifton-situasjon’ eller kan vanlige normale mennesker gjøre grusomme ting mot andre?

Det er velkjent fra sosialpsykologisk forskning at under bestemte betingelser og i bestemte settinger kan man få normale personer til å gjøre ting mot andre som de vanligvis ikke virker i stand til å gjøre.

Begrepet ‘Lifton-situasjon’ handler om det finnes noe vi kan omtale som  ondskapsfrembringende situasjoner. Dersom det er tilfelle kan det være et interessant begrep for å forstå hvorledes individer med forholdsvis lite eller ingen åpen psykopatologi eller andre tilskyndelser til ondskap allikevel kan gjennomføre grusomme handlinger rettet mot andre. Begrepet ‘Liftonsituasjon’ henviser til den amerikanske psykiateren Robert Jay Liftons forskning og analyser. Han har diskutert disse problemstillingene i boken The Nazi Doctors: Medical Killing and the Psychology of Genocide, Basic Books, August 2000 (første utgave 1986).

På grunnlag av studier av oppførselen til folk som hadde begått krigsforbrytelser, både individuelt og i grupper, konkluderte Lifton med at menneskets natur ikke er medfødt grusom og at en eller annen variant av iboende ondskap eller tilbøyelighet til grusomhet ikke kan forklare hvordan folk kan begå slike grusomme handlinger. Lifton betegner slike situasjoner som “grusomhetsproduserende situasjoner”/”atrocity-producing situations”.

De fleste mennesker opplever deltakelse i grusomheter som en svær belastning og pådrar seg ofte skader etter å ha deltatt i slike. Bare sjeldne sosiopater kan ta del i grusomheter uten å lide varig følelsesmessig skade. Lifton hevder at det allikevel er slik at forbrytelser av denne grusomme typen ikke krever noen ekstrem grad av personlig ondskap eller psykisk sykdom. Grusomme handlinger kan forekomme under visse konkrete omstendigheter og vilkår, som enten oppstår utilsiktet eller er bevisst lagt opp til.

På norsk foreligger det en god drøfting av denne forskningen, skrevet av psykologprofessoren Stein Leif Bråten med tittelen ‘Tilintetgjørelsens tjenere og totalitære systemlogikk’. Bråten presenterer i sin diskusjon noen oppdaterte punkter om hvorledes situasjoner kan oppstå der vanlige mennesker induserer til å begå grusomheter mot medborgere. Bråten siterer i sin artikkel Brownings kjente bok ’Vanlige menn’ fra 1992 –

“Både politifolkene i bataljonen som gjennomførte massakrene og deportasjonene og det beskjedne antall politifolk som nektet eller avstod, er alle mennesker. For at jeg skal kunne forstå og forklare så godt jeg kan adferden til begge må jeg anerkjenne at i samme situasjon kunne jeg selv ha enten blitt en drapsmann eller en som avstod.”

Hva kan vi lære av Liftons studier når det gjelder den norske terroren?  Antagelig må vi reanalysere begrepet og tilpasse det åpne samfunnsforhold for å kunne nytte det i det aktuelle tilfellet for å forstå den norske gjerningsmannen Anders Behring Breivik. Vi må først være åpen for at gjerningsmannen ABB ble til langs en lang vei; til å begynne med utilsiktet og under inspirasjon fra bloggmiljøets ekstremister men etterhvert klart mer bevisst har han selv lagt tilrette omstendigheter som til slutt ble en voldsfasiliterende Liftonsituasjon for han. Han utviklet etterhvert i samhandling og dialog med samfunnet omkring seg, gjennom langvarig og selektive litteraturstudier, aktiv bruk av internett og nettsteder og blogger, et tiltakende dobbeltliv der han kommer i en tiltakende skjev kommunikasjon med omgivelsene –  et stadig klarere og farligere livsprosjekt der han tilrettelegger en ‘grusomhetsproduserende situasjon’ som gjør det mulig for han å begå sine misgjerninger.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s