Om den (sterkt) undervurderte kunsten å klage og syte

«slik er det verden går under – ikke med et brak, men med en sutring» (T.S. Eliot, i ‘Det golde landet – og andre dikt’, 1946)

«Ingen bør lese selvmedlidenhet eller bebreidelse inn i denne uttalelsen om Guds storhet, som med slik mesterlig ironi ga meg bøker og nattens blindhet i en og samme berøring.» (Jorge Luis  Borges)

«Even a complaint, making a complaint, can give life some spice and make it endurable: there is a small dose of revenge in every complaint.» (Nietzsche, Twilight of the Idols, 1889)

Den syke og klagingens undervurderte kunst

Jeg vil helt fra begynnelsen komme med en innrømmelse. Det sitter langt inne; jeg nøler fremdeles litt fordi jeg er fullstendig klar over at dette er noe man ikke skal avsløre. At det er beheftet med skam og negative reaksjoner og vurderinger. Det kan til og med oppfattes som en slags masochistisk selvsverting og omvendt selvhevdelse –  det kalles også patologisk selvkritikk og regnes for en slags skjult narsissisme der man henter andres oppmerksomhet på en ‘omvendt’ måte. Derfra er veien kort til en kontant psykiatrisk diagnose.

Jeg har nemlig vært såkalt syk; ganske lenge. Helt siden sommeren 2007. Jeg har ikke bare vært syk i dette tidsrommet, til å begynne med var det forholdsvis overkommelige plager, men etterhvert har det utviklet seg til en alvorlig og livstruende tilstand. For tiden er tilstanden ganske ille med store og tidvis utålelige smerter.

Det er allikevel ikke helsvart, om noen skulle tro det. Ting er vel aldri helsvart, såvidt jeg har kunnet erfare i dette livet. Jeg har ikke vært 100% syk om det er noe som heter det, dvs. jeg f.eks. har store deler av denne tiden vært i jobb. Frem til midten av november 2014 stortrivdes jeg som psykolog i en psykiatrisk post. Tilrettelagt og tilpasset eller hva-det-heter-jobb, riktignok. Men like fullt har jeg jobbet. Jeg har jobbet som ‘kjøtt-og-flesk- psykolog’, om det sier dere noe. Underveis i alle disse årene har jeg tenkt mye på en ting, og lært mye om en særlig viktig ting;

Dette med å klage.

-Hvordan går det?

Bra.

Stort sett gjør jeg det enklest mulig for meg selv, jeg forsøker jeg å leve opp til folks forventninger. De fleste forventer at det står bra til. Derfor bekrefter jeg som regel det, selv om noe inne i meg protesterer heftig og iherdig. Er jeg litt dårlig, dukker det opp en barnslig sannferdighetstrang i midt indre som presser på for at jeg skal si noe annet – at jeg faktisk er ganske dårlig.

‘Det står dårlig til. jeg er helt utenfor.»

Der beste ville være om man kunne svare folk ved å  bruke noen ord sagt av den store tyske dikteren Goethe:

«Jeg vil ikke være som de som tilbringer dagen med å klage over hodepinen, og natten med å drikke vinen som gjør at man får den.»

Dessverre, slik er jeg ikke; jeg orker ikke lenger å unnfly et skrekkelig faktum:

‘Jeg nyter egentlig å klage!’

 

Klaging som livsfilosofi

Klaging, syting og misnøye har utviklet seg til å bli nøkkelelementer min livsfilosofi. Det er den røde tråden som holder sammen og lager kontinuitet i dette frynsete og oppstykkede, fragmenterte livet mitt. Uten en daglig dose med velplassert klaging henger ingenting sammen; hva skal jeg gjøre med all den dype og fortvilte misnøyen og misunnelsen og avmakten og elendigheten jeg føler dersom jeg ikke kunne klage den ut til mine lite lydhøre medmennesker og endog ut i universets tomme rom?

Det fine med klaging er at det ikke er så viktig hva man klager over, det er selve klagingen som er poenget, klagingen oppsummerer ens dype følelse av at noe er galt i tilværelsen og i en selv og at det er nødvendig å gi uttrykk for det. Når jeg lykkes med å finne en egnet måte å klage på, er det som om jeg, slik alkymistene gjorde, lager gull av grå metaller og gråstein.

Klaging er intenst sosialt, det lager fellesskap mellom mennesker; noen eller noe må jeg dele elendigheten med, ikke sant?

Klaging gjør jobben for meg. Livet mitt og særlig sykdommen er mer meningsfyllt som følge av klaging. Den er lett å gripe til, god å støtte seg på og den hjelper meg å holde det gående. Klaging er livets hjemmebane for meg. Jeg innbiller meg at klaging er det den tyske filosofen Martin Heidegger i sitt tidlige filosofiske verk omtalte som et eksistensial – et grunnleggende og definerende trekk ved den menneskelige tilværelsen – i allefall min utgave av den – selv om den store tyske tenkeren ikke fikk med seg klagingens store betydning i menneskelivet. Klaging er etter min mening et ‘eksistensial’, et grunntrekk ved det å leve som menneske, og da særlig som et sykt menneske.

Klaging finnes nemlig overalt. Man hverken ser eller hører den, men den utspiller seg i bakgrunnen, som en undertone eller understrøm. Den foregår litt tilbaketrukket og forlegent, halvveis, like under det hele og tilsynelatende fornøyde og normale, som en uutviklet tilbøyelighet, en halvferdig disposisjon, en tilbakeholdt trang, en taus stemme. Et årvåkent analyserende blikk oppdager fort at det bak den tilgjorte fasaden av falsk tilfredshet og alt er i orden finnes en dyp strøm av underliggende og skjulte klaging overalt, gjerne kledd opp i innfløkte formuleringer for å dekke seg til og for å unngå å provosere alle livsmoralistene som hevder at man bare skal ta med seg den lysere siden av tingene. Klagingens språk og kommunikasjonsmåte har faktisk mye til felles med det som kalles negativ eller apofatisk teologi, der man snakker om Gud ved å si det motsatte eller minst mulig om han direkte. Istedenfor sier man at han er det man ikke kan uttrykke i ord, det som er større og mektigere enn alt annet vi kjenner.

 

Diskriminering av åpne klagere

Det kan ikke være noen tvil om at verden ser ned på og motarbeidere klaging og klagende mennesker. Åpne klagere som ikke legger skjul på klagingen sin – det finnes faktisk noen få av, denne typen – oppfattes som noe forstyrret og patologisk; de rammes og innhentes raskt av psykiatriske diagnoser som handler om hypokondri og somatoforme lidelser. Altså om at folk fremfører og overspiller og gjør seg til for å få oppmerksomhet og støtte på sine svakheter og mangler. Dette er selvfølgelig en blindgate, det gjør vondt verre for et klagende menneske og bidrar til å sette klaging i vanry som menneskelig fenomen.

Dersom man ser nøkternt på det er klagerne en av de mest diskriminerte gruppene der ute. I motsetning til andre svake og utsatte grupper har folk som klager ingen lovbeskyttelse, hvem som helst kan gå løs på oss. Det gjør de også. Man påstår at det vi står for hemmer en positiv innstilling, fremskritt og gode løsninger på problemer, at vi heller står på sidelinjen med våre klager og motarbeider og hemmer folk som vil gjøre noe.

Jeg har til tross for diskriminering og psykiatrisk patologisering bestemt meg for å fremme klagingens viktige sak, ved å stå fram med sannheten om klagens betydning og verdi. For min del er det  slutt på den undertrykte, kamuflerte og skjulte skap-klagingens fortielser og fornedrelser. Man blir faktisk ganske uvel av å måtte spille optimist og undertrykke og skjule sin klagelyst hele tiden. Klaging må få den anerkjennelsen den har krav på om menneskelig uttrykksform, den har en rekke positive virkninger som er underkjent i vår tid.

Klaging er etterhvert noe jeg kan helt ut i fingerspissene. Hver ny sur og forstemmende morgen åpner jeg øynene for å se ut i og mot en håpløs og fortvilende verden; med en gang jeg retter oppmerksomheten utover merker jeg at noe i tilværelsen ikke helt stemmer eller er galt. Dette er selve utgangspunktet, for en klagende livsholdning, at det finnes noe jeg kan være misnøyd med. At verden i seg selv er under pari og fyllt med mangler og feil. Med dette som plattform kan jeg ta neste skritt; jeg vet med en gang at noen må bebreides, noen eller noe der ute må ha eller få skylden for dette som er galt, som gir opphav til min utilfredshet, mine plager. Egentlig starter det her, dette er i bunn og grunn klagingens eksistensielle og ontologiske struktur så å si. De neste skrittene er egentlig unødvendige i dypere forstand, de gir bare klagingen dens ornamentale viderføringer.

Dette andre som ikke er klaging, jeg tror det må være takknemlighet, det er derimot nærmest et fremmed språk for meg. De fleste mennesker er da også av instinkt utakknemlige, takknemlighet er unaturlig og noe man må lære seg i høflighetens navn. Takknemlighet er et spill for galleriet. Jeg aner ikke hvordan man snakker takknemlighetens falske språk. Egentlig må man vel først føle takknemlighet før man kan gi uttrykk for den? Klaging faller mye lettere, det må være menneskehetens første språk, det det hele starter med. Det er ikke til å bli forundret over at klaging gir oss de intense gledene, den største fryd.

Jeg kan ikke lenger, jeg vil ikke lenger legge skjul på det; jeg stortrives med å sutre og syte over ubehag og plager og uhell og motgang jeg rammes av. Det hender til og med at jeg lengter intenst etter en eller annen form for alvorlig og gjerne dødelig sykdom; da kunne jeg fråtse i fargesprakende klaging og syting uten at noen turde protestere. Klaging må da være et av den dødendes siste privilegier. Jeg kjenner meg grønn av misunnelse når jeg hører om andre som står frem i media og på fjernsyn og får fritt løp til å legg ut om sykdommer og sammenbrudd og konkurser og falitter; hvorfor kan ikke jeg få samme sjansen til å vise frem for alle og enhver min smerte og mine lidelser?

Jeg befinner meg i en omvendt verden. Alt som går galt, som setter meg ut av spill, alt det som gjør livet litt vanskeligere eller mer umulig, alt dette fryder jeg meg over som om det skulle være en livgivende kilde. Det gir meg ny energi. Hver minste bidige bit av motgang er en oppløftelse. Innerst inne ønsker jeg meg så mye som mulig med elendighet og tragedier, disse tingene rommer en dynamikk og gir meg noe å gå videre med og videreutvikle. Klaging har en grenseløshet og uendelighet i seg, man kan improvisere og spinne på de samme emner og tema i det uendelige, som en timelang fuge av Bach. Medgang og suksess derimot har mer enn nok med seg selv. Etter hver seier må man begynne å jage etter en ny, og deretter en ny. Man får jo aldri fred fra jaget.

Klaging er i det hele tatt en sterkt undervurdert sjanger. De fleste tør ikke inrømme at klaging har store og ubrukte muligheter. De vil ikke engang se det vi kunne kalle klagingens politiske dimensjoner, at klaging er en høyverdig protest mot den overdrevne vektlegging av takknemlighet og sunnhet og suksess og fremgang. Klaging er en måte å holde igjen på, å advare mot den blinde troen på at bare man tenker og snakker positivt til hverandre så kommer alt til å gå bra. Mange av verdens fremste forfattere har vært klar over det sjeldne rike antropologiske og litterære potensialet som bor i sutring og klaging, men de fleste har dessverre veket tilbake av redsel for å bli utsatt for forakt og misbilligelse fra den hyklende menneskeheten. I stedet for å videreutvikle klagingens kunst har man gjennom feighetens selvsensur og forlegenhet overfor seg selv og sitt klagebegjær latt den forfalle og forstumme. Klaging er en viktig vei til erkjennelse, lukker man den stenger menneskene ute vesentlige innsikter. En verden uten klaging er en fattigere verden. Mye har allerede gått tapt; det kreves mye av oss om vi skal vinne tilbake det tapte. Aller viktigst er å ha menneskelig mot til å klage.

 

Behovet for en oppvurdering av klagingens kunst

Det hersker ingen tvil hos meg; langt flere burde klage mye oftere. Eller kanskje er det bedre å si, lære seg kunsten å klage. Åpent og uten forbehold. Man trenger slettes ikke å kaste et usikkert blikk til siden for å sjekke om noen har oppdaget hva en holder på med. Uten at folk klaget seg hadde vi ikke fått vite mye om sykdommer og plager hos folk. Fremgangen på det medisinske fagfeltet og i psykiatrien er fullstendig avhengig av at folk tør å klage.

Det er egentlig merkelig at klaging ikke står høyere i kurs. Jeg er ikke sikker på dette punktet, men jeg innbiller meg at de fleste mennesker både liker og har lyst til og ville tjene på å klage. Å klage er et grunnleggende og universelt menneskelig behov rett og slett. Det skyldes ofte ren ubetenksomhet når folk som klager blir diskriminert. Folk som overhører klaging blir øyensynlig provoserte; klagerne føler derfor at de at de må dekke til og kamuflere klagingen; og det har gjennom århundrene blitt til en høyverdig og raffinert forstillelseskunst. Klagekamuflasje er en av våre fremste kunstarter. I dag kan folk klage på utrolig innfløkte måter slik at det ikke ser ut som klaging men som noe helt annet.

Noen som hevder å være eksperter på slike ting, og i Bergen by av alle steder finnes det en slik ekspert, han hevder på grunnlag av det som etter min mening er dårlige argumenter at klaging gjør oss til offer og er uheldig for vår psykiske helse. Legen har gjort det til et lukurativt levebrød og har oppnådd en viss lokal berømmelse gjennom sin kamp mot klaging og sutring. På hypokonderklinikkens hans drives klaging og sutring ut av pasientene som om det skulle være en slags moderne demoner. Deretter tilfriskner pasientene, i allefall en av dem som har stått frem under navnet ‘Berit’. Sykdommene hennes forsvant som dugg for solen etter en konfrontativ terapisesjon med klagebekjemperen fra Bergen. Hun beretter i en mail til hypokonderlegen at han helbredet henne fra en livslang psykiatrisk karriere gjennom en kort skellsettende samtale som varte i knappe to klokketimer og som fikk henne til å slutte å synes synd på seg selv. Jeg er ikke så heldig som henne og har ikke møtt denne terapeutisk potente hypokonderlegen; jeg fortsetter med klagingen og trives faktisk med å synes synd på meg selv. Selv om hypokonderpsykiatrien bekjemper klaging med alle sine terapeutiske midler har jeg tenkt å fortsette, jeg merker at jeg blir både sunnere og i bedre form og har et mer meningsfyllt liv som følge av sutringen.

Klaging er en medfødt evne, et iboende talent vi alle er utrustet med fra fødselen. Mennesket er antagelig genetisk disponert for klaging: fødselsgråten som kanskje vårt første originære atferdsuttrykk peker i alle fall i denne retningen. Det er rimelig å tenke seg at klaging har en slags adaptiv funksjon i menneskerartens lange utvikling, at den har bidratt til arten overlevelse. Det hevdes videre av folk som har greie på slike ting; de er mange  i våre dager da det er blitt ytterst moderne å slå om seg med kunnskap om evolusjon og biologi og tilliggende genetiske emner –  at omtrent 100 000 generasjoner har gått siden de første gruppene av homonoide skapninger streifet omkring på det afrikanske slettelandet på jakt etter næring; det var snakk om noen oppreiste småvokste og hårkledde apeskikkelser bærende på treklubber og skarpe steiner i de klossete hendene sine.

Klaging i primitiv utgave var etter alle solemerker en viktig del av atferdsmønstret hos de tidlige hominidene helt fra begynnelsen. den forekom ganke sikkert i form av enkle gutturale ytringer, et slags signal om at nå står det dårlig til.

De samme velinformerte hodene påstår likeens at det har gått 70 000 år eller så siden min egen langt mere avanserte art  med det selvhenførte navnet homo saphiens saphiens tok til å befolke og spille hovedrollen på det europeiske kontinentet. Langsomt begynte de å trekke til nordlige kystområder der jeg som følge av kausallovene i samvirke med tilfeldigheter dukket opp tusenvis av år senere. Parallelt med denne hominoide utviklingen utviklet klagingen seg ganske sikkert til til et mer artikulert uttrykk som var lettere å oppfatte og som kunne utmyntes i det videre og brede i takt med kulturutviklingen ellers.

Jeg gjorde selv ingenting for å sette disse tingene ut i livet; de bare hente meg etter at jeg kom inn  i verden. Mye vann har rent ut i havet siden den gang. Mange døde kropper er lagt ned i mørke graver for å råtne vekk. men klagekunsten har utviklet seg, til de merkelige tilslørte og tildekkede formene den har antatt hos oss helt moderne mennesker. Vi får vel holde ut med løgnaktigheten; helsevesenet gjør i allefall at selv om vi lar være å klage så får vi stort hjelp for de tingene som ligger til grunn for klagene.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s