Fenomenet Anders Behring Breivik. Et forsøk på vurdering av hans personlighetsproblematikk fra sidelinjen

«Er det da virkelig muligt at et enkelt Menneske kan anstifte saa store Ulykker?» (Johannes V. Jensen, skrevet om Nietzsche)

«– Saken er kjempeenkel. Jeg er ikke noe psykiatrisk tilfelle, og jeg er tilregnelig.» (Anders Behring Breivik)

 

Først 22.7. 2011, deretter 16.4.2012;  mellom disse to skjellsettende datoene for den norske terrorangrepet og starten på en 10 uker lang rettsak mot massemorderen og gjerningsmannen Anders Behring Breivik ligger det vi snart må våge å kalle ‘Anders Behring Breiviks epoke’:

Hva kan en ellers kalle et periode av vår historie der mye av samfunnets oppmerksomhetsressurser er rettet mot og bekjeftigeter seg med dette ene mennesket, denne ene personligheten og bakgrunnen for hans misgjerninger?

Hvordan reagerer så det norske samfunnet i denne perioden på personen Breivik?

Fra historien kjenner vi perioder med intens ‘person-dyrking’; Breivik-saken minner om den motsatte prosessen; intens person-degradering eller det Breivik selv sier han frykter mest – ‘karakterdrap’.

Egentlig er det et tragisk drama som utspiller seg. En hel nasjon av direkte og indirekte ofre og berørte forsøker ved alle mulige anstrengelser å finne ut av en terrorist og en massedrapsmann som er en av deres egne. Midt oppe i sorg, avsky og ønsker om å glemme og kvitte seg med en monstrøs gjerningsmannn tvinges vi av omstendigheten til å beskjeftige oss med en type personskikkelse vi tidligere kanskje aldri har sett maken til. Breivik-fenomenet skaper sprekker i den etablerte psykiatrien, han omtaler selv det første paret med psykiatrisk sakkyndige som ‘Asbjørnsen og Moe’. De to kunne kanskje omtales som ‘brødrene Grimm’? Breivik og Breiviksaken demonsterer for hver ny omdreining med all tydelighet at ‘something is rotten’ i vår psykologiske og psykiatriske forståelse av personer og deres handlinger. Hva er galt i disse fagene, og hvordan har de kunne slippe unna med sine alvorlige mangler så lenge?

I vårt menneskelige og personlige landskap representerer denne gjerningsmannen noe helt nytt, et annet menneskelig fenomen som vi har måttet forholde oss til. Utfordingen er ikke ukjent; i boken “Becoming Evil: How Ordinary People Commit Genocide and Mass Killing” (2007) skriver James Waller.

«Kort sagt, majoriteten av de som utførte ekstremt onde handlinger kan ikke karakteriseres gjennom bakgrunn, personlighet, eller tidligere politisk tilknytning eller atferd som menn eller kvinner som var uvanlig tilbøyelige til eller egnet for å bli bødler som utførte massedrap. Denne realiteten uroer oss fordi den går mot vår generelle mentale tendens til å relatere ytterliggående handlinger til tilsvarende ytterliggående folk. Men vi kan ikke komme bort fra denne ubehagelige realiteten. Vi blir tvunget til å forholde oss til vanligheten hos de fleste som utfører genocid og massedrap.»

Anders Behring Breivik åpenbarer for oss muligheter og kilder til ondskap som vårt velregulerte og disiplinerende samfunn kanskje har begynt å glemme og overse. Vi må bruke alle våre erkjennelsesmessig og intellektuelle krefter og forestillingsevner for å forsøke å få et grep om dette fenomenet. Medias presentasjoner spiller en økende rolle i hvordan Breiviksaken har utviklet seg etter selve angrepet: en hel verden har vært vitne til en merkelig serie av reverserte synsmåter og perspektivskifter i takt med medienes og ekspertenes kamp for å tolke og finne en begrepsramme for å forstå hendelsene 22.7.

Aldri i vårt land tidligere har en persons mentale tilstand og fungering skapt en så omfattende og langvarig diskusjon. Hele landets befolkning er opptatt av en massedrapsmanns og terrorists psyke og personlighet. Aldri tidligere har så mange spesialister og eksperter og lekfolk vært så totalt uenige om en person feiler noe, hva han eventuelt feiler, hvilke personlighetsegenskaper og forstyrrelser han har, og hvorfor han fungerer slik han gjør og kan begå slike uhyrlige kriminelle handlinger. Det merkelige er at samtidig som nesten alle fakta ligger åpnet i dagen, og gjerningsmannen har gjort rede for sitt terrorprosjekt ned til den minste detalj, på samme tid som alt ligger åpent så hefter det noe gåtefullt ved personen Breivik. Vi får vite mer og mer om mannen og hans liv, allikevel oppdager vi at vi ikke kan kjenne oss igjen i han; han er en umulig skikkelse. Nesten automatisk begår vi to uheldige feil i våre forsøk på å forklare Breivik. Den første er vi identifiserer personen og handlingene hans, han person og psyke må være identiske med og derfor like forferdelig og sykelig som de gjerningene han har utøvet. Den andre feilen gjør vi når vi  tenker at det indre, sinnet og psyken og følelseslivet hans er av samme slags som det ytre, hans terrorhanlinger og brutale massedrap.

Anders Behring Breivik har begått misgjerninger som er uten sidestykke når gjelder brutalitet, kulde og hensynsløshet; det er ikke til å bli forundret over at et slikt menneske både skremmer og fascinerer. De fleste som uttaler seg om mannen greier fortsatt i liten grad å heve seg over sitt eget ståsted, i stedet projiseres raseri og forakt på personen Breivik. Stemningen piskes opp, det som foregår er en slags følelsesmessig og karaktermessig lynsjingg av personen og mennesket Breivik. Vi kan kanskje ikke brenne han ved staken eller henge han i nærmeste tre, men det er fritt fram for å merke han med og henge på han alle de karakteristikkene vi måtte drømme om å henge på et menenske. Etter at rettssaken startet 16.april overgår aviser og kommentatorer og elsperter i alle utgaver hverandre i rasende statusstripping og emosjonell pregete nedsettende omtaler av gjerningsmannen. I iveren etter å vise seg som gode fordømmende nordmenn opptrer psykologer og psykiatere som om de har alle svarene, de besitter en egen viten som kan gi oss klarhet i hva dette mennesket er for noe. Men i kaoset av skråsikre stemmer går det opp for oss at det motsatte er tilfelle; disse bedreviterne skjønner like lite som resten av den hardt rammete befolkningen av landsmenn og landskvinner. Etter en tid vil en slik kaotisk preget omtale av gjerningsmannen virke mot sin hensikt; mange vil med skrekk oppdage at de begynner å kjenne en slags pervers sympati med en massemorder. Det bildet som fremkommer av Breivik er ofte mer et bilde av kommentatorenes egne følelsesmessige og moralistiske reaksjoner enn et dekkende bilde av det gjerningsmannen er som levende og konkret person.

Med fremleggingen av den andre psykiatri-rapporten i april 2012 har fokus i den psykologiske vurderingen av gjerningsmannen blitt forandret. Man har flyttet oppmerksomheten fra vrangforestillinger og psykose og over til en problematisering av Breiviks personlighetsfungering. Mange innså raskt at den første psykiatri-rapporten kunne bli et rettsikkerhetsproblem og en langvarig verkebyll; den var en fadese og en trussel mot en rasjonell gjennomføring av rettsaken om den ble stående som det siste ordet i vurderingen av Breiviks mentale status.

Den nye vurderingen av gjerningsmannens mentale status og personlighet reiser andre, kanskje like viktige spørsmål. For det første er selve skiftet av fokus en vesentlig endring i bildet av Breivik. Mange har i etterkant forsøkt å nedtone dette skiftet i syn på Breiviks mentale fungering; de hevder gjerne at han fortsatt regnes som alvorlig mentalt syk eller forstyrret. I virkeligheten er det en avgjørende forandring i oppfatningen av en person å gå fra en psykosediagnose til en personlighetsdiagnose.

Det må heller ikke nå bli slik at man automatrisk godtar påstander i den nye rapporten, uten nærmere gransking og diskusjon. Det er oppgaven til en diskuterende offentlighet å vekte og vurdere påstandene i denne rapporten, selv om den passer bedre med tidsånden eller folkemeningen om Breivik.

Det at rapporten nå retter hovedfokus på eventuelle personlighetsforstyrrelser hos Breivik er ikke upoblematisk; personlighetsmessige trekk og forstyrrelser er svært kontekstavhengige både hos personen som blir vurdert og selve gjennomføringen av en vurdering av om slike fenomener foreligger. Det er dessverre ofte slik at selve konteksten som den psykiatriske vurderingen gjøres innenfor fører altfor lett til at man finner det man leter etter. Psykiatri er like mye en tolkende hermeneutisk aktivitet som det er en vitenskapelig og objektiv aktivitet. Og er det en ting vi har lært fra hermeneutikken, så er det at vi må ta med i betraktningen tolkerens egne forutsetninger og kontekst. Dersom vi tar dette på fullt alvor i Breiviksaken, da representerer selvsagt den samfunnsmessige sammenhengen med sterke følelsesmessige rekasjoner og føringer som psykiaterne også blir påvirket av under vurderingen av Breiviks mentale tilstand en stor utfordring.

Breiviks selvoppfatning

Dersom man ønsker å få et bilde av en persons personlighet er deres selvoppfatninger og bilde av seg selv et viktig ledd i dette. Breivik har i en rekke sammenhenger uttalt seg om hvordan han oppfatter seg selv. I Manifestet’ skriver han at:

«Jeg har en ekstremt sterk psyke, (sterkere enn noen andre jeg har kjent), men jeg vurderer seriøst at det kanskje er biologisk umulig å overleve den mentale, kanskje kombinert med fysisk, torturen som jeg kommer til å møte uten helt å bryte sammen på et psykologisk nivå. Jeg antar at jeg blir nødt til å vente og finne det ut.»

 Under rettsaken kommer Breivik med en rekke uttalelser og vurderinger av seg selv og sitt terror-prosjekt, og hva det har gjort med han selv og hvordan han forholder seg til det. Om hvordan hans egen mentalitet har blitt preget av terrorprosjektet sier han:

«– Jeg var rimelig normal fram til 2006, da jeg startet treningen og avemosjonaliseringen gjennom meditasjon. Alle jeg kjenner vil beskrive meg som en veldig sympatisk person, som er oppriktig omsorgsfull overfor nære, venner og generelt mot alle.»

5. dag i retten sier han følgende om sin vurdering av terrorens ofre:

«Det handler om grusomme handlinger, barbariske handlinger. Og jeg kan ikke engang begripe hvordan det er og oppleves for andre. Og jeg tror ikke jeg hadde klart å gjennomføre denne rettssaken, eller de politiavhørene som jeg har gjort, med mindre jeg har, altså, konsekvent distansert meg fra det og prøver å avemosjonalisere meg selv. Og bruke et (ikke hørbart) teknisk språk. Hvis jeg hadde prøvd å bruke et mer normalt språk, så tror jeg ikke jeg hadde klart å fortelle om det i det hele tatt.» 

‘Må’ Breivik være mentalt forstyrret for å ha kunnet begå misgjerningene?

 Selv om de fleste kommentatorene ser ut til å oppdage sykelige og avvikende trekk hos Breivik, kan det allikevel hende at hans personlighetsfungering i alt vesentlig er ‘normal’. Hva vil dette si, og hvordan kan det være mulig?

Noen vurderinger av Breiviks personlighetsfungering

 Paranoride tilbøyeligheter og trekk

Schizotypale trekk eller forstyrrelse

Denne siden ved Breiviks fungering er det få som har uttalt seg om. ‘Manifestet’ er en viktig kilde til informasjon om schizotyplae trekk hos han. Også det at han er i nærheten av å dikte opp tilhørighet til en ikke-eksisterende Temperidderorden

Narssisisme

Sadisme

Sven Torgersen, som er professor i psykologi ved Universitetet i Oslo uttaler følgende om Breiviks personlighetsfungering:

«Han tåler nok mer enn de fleste. Han fremstår som en person med sadistiske personlighetstrekk. Det er det grunnleggende ved hans personlighet. Videre har han sterke narsissistiske trekk med en overdreven tro på sin egen betydning.»

Antisosial /dyssosial

Noen andre fremtredende trekk hos Breivik

Posering

Evne til dobbeltliv

Evne til å iscenesette egen person, å ‘opptre’ på innstuderte måter.

Evne til å forme og prege sin egen person lige fungering ved hjelp av målrettete øvelser og trening, asketiske teknikker.

Hva med Asperger syndrom?

Mange av observasjonene når det gjelder Breiviks fungering peker også i retning av en utviklingsforstyrrelse innenfor det autistiske spektret. I retten merker man seg hans tekniske måte å fungere på der han oppgir prosentvurderinger og tall, han omtaler handlinger og personer med upersonlige betegnelser. Hans omtale av kvinner i Manifestet avspeiler en lignende tilbøyelighet, til en upersonlig og uemosjonell betrakningsmåte som nærmest gjør kvinner til ting og tekniske utfordringer. En av Breiviks forsvarsadvokater uttaler i en TV-intervju:

“Han har jo en egen måte å angi ting på, i tall og prosenter.”

Den svenske kriminologprofessoren Henrik Belfrage har hevdet at Anders Behring Breivik bør undersøkes for Aspergers syndrom:

« Han har påfallende mange av symptomene. Han framstår svært organisert, fiksert og ekstremt målbevisst på et hovedmål. Dette er alle tegn på Aspergers syndrom.»

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s