«Wittgenstein-pilegrim’. Pilegrimsvandring langs Lustrafjorden (‘Den romantiske vegen) til filosofen Ludwig Wittgensteins hytte ved Eidsvatnet i Skjolden

Ludwig Wittgenstein og Skjolden: Et orienteringspunkt for moderne mennesker

Ideen ligger utvilsomt i tiden; vi trenger å støtte oss til andre menneskers dype tenkning for å orientere oss i vår moderne forvirring. Folk fra flere land som søker etter det personlig verdifulle og ønsker å rette oppmerksomheten mot ting i denne verden som kan ha dyp og varig verdi er opptatt av den østerriske filosofen Ludwig Wittgenstein, av hans filosofiske, personlige og eksistensielle bidrag. Som med tidligere tiders dyrking av hellige mennesker og helgener søker man også til de stedene filosofen oppholdt seg mens han utformet sitt verk.

Som kjent forteller stedet og stedene vi oppholder oss på og er knyttet til mye om vår menneskelige situasjon.

'Flaskepost' lagt igjen av pilegrim til Wittgensteins bosted/hytteromt i Skjolden
‘Flaskepost’ lagt igjen av pilegrim til Wittgensteins bosted/hytteromt i Skjolden

Mange besøker eller ønsker å besøke eller ‘pilegrimsfarte’ til Skjolden og Wittgensteins bosted/hyttetomt ved Eidsvatnet innerst i Sognefjorden. For mange er det blitt et viktig prosjekt å gjøre Wittgensteins opphold i Skjolden og de merkene han satte etter seg i landskapet der inne til et kulturhistorisk prosjekt med internasjonal betydning:

Mer om dette – se f.eks. http://www.aftenposten.no/kultur/Gjenreis-filosofens-norske-hus-6953199.html./http://www.sognavis.no/lokale_nyhende/article6149346.ece

Litt om Wittgenstein, bostedet og det kulturelle landskapet innerst i Sognefjorden

Denne artikkelen bidrar også til dette pågående og ufullførte kulturprosjektet: Den omhandler og beskriver noen av de skrittene man må ta for å legge til rette for  et prosjekt med pilegrimsvandring til den berømte østerriske kulturkritikeren og filosofen Ludwig Wittgensteins hytte i Skjolden innerst i Sognefjorden.

Det er så altfor lett å tenke snever tradisjonell konsumturisme når det gjelder Wittgenstein-i-Skjolden, der folk skal ha det mest mulig komfortabelt på sin jakt etter opplevelser og kjøre bil til bestemmelsesstedet. Men i vår overmotoriserte tidsalder er det verdt å tenke seg om og ikke minst forholde seg til at Wittgenstein selv var kritisk innstilt til mye av det den moderne verden serverer oss. De fleste tenkere har vært vandrere, det å reflektere og det å vandre har mange fellestrekk. Wittgenstein var selv en flittig vandrer, og gjorde seg godt kjent med den lokale geografien på sine mange turer gjennom landskapet der inne mellom den store fjorden og de mektige fjellene. Vi bør vende oss mot mer natur-  og lokalkulturvennlige såvel som økologiske former for turisme.

National Geographic Society definerer geoturisme som

« Turisme som ivaretar, forsterker og fremhever et steds lokale egenart – miljø, kultur, estetikk, kulturarv – og som kommer lokalsamfunnet til gode ».

Satsingen på øko- og geoturisme er i samsvar med signal som myndighetene i ulike dokumenter har gitt til reiselivsnæringene; blant annet heter det at:

«begrepet geoturisme brukes om helheten i destinasjonen, alt som gjør stedet unikt, så som flora og fauna, historie, vakre landskaper, tradisjonell arkitektur, lokal kultur og mat» (Innovasjon Norge 2008:14).

Såvel miljøet og naturen i Indre Sogn, som fenomenet Wittgenstein, tilsier at man legger til rette for andre typer av turisme enn den klassiske.

Hvorfor ‘Wittgenstein-pilgrim’?

Hva er så poenget med å bli ‘Wittgenstein-pilegrim’? Hva slags betydning kan det å vandre som Wittgenstein-pilegrim ha for moderne og kulturelt interesserte mennesker?

Å gå pilegrim har i våre dager på nytt kommet i fokus som kultursøkende- og skapende aktivitet. Moderne mennesker er utsatt for et enormt press fra storsamfunnet, passiviserende konsum og ikke minst medie- og underholdningsindustrien; det er helt nødvendig å finne frem til vel forankrete former for egenaktivitet både kroppslig og mentalt for å kunne bevare en følerlse av å være kilde og opprinnelse til sitt eget personlige liv. Å bli pilegrim er en måte å forsvare seg og oppnå dette på. Wittgenstein selv hadde en nærmest ‘monastisk’ innstilling til tilværelsen; hans livsførsel hadde mye til felles med den tidlige kristendommens ørkenmunker ved at han stadig hadde behov for å trekke seg tilbake til bortgjemte steder der han kunne samle seg om seg selv og sitt eget. Etter at denne arkaiske og tradisjonsbestemte rituelle måten å ferdes og bevege seg gjennom verden på lenge befant seg i glemsel velger nok en gang stadig flere mennesker å ta dette rolleskiftet og bli pilegrimer. Det kan også se ut som at det å gå inn i en pilegrimsrolle eller opptre gjennom en pilegrimsfigur fører inn andre dimensjoner i reising og vandring. Som pilegrimer oppdager man at denne måten å ferdes på åpner opp for andre sider ved den menneskelige virkeligheten, man ankommer ikke bare som observatør til et eller annet interessant sted for sightseeing, men ved selv å vandre gjennom landskapet opplever man på en helt annen måte å være deltakende, nærværende og produktiv.

Wittgensteins filosof-hytte lå på denne tomten, med utsikt over Eidsvatnet o ned mot Skjolden. Hytten ble bygd i 1914 og demontert i 1952. Bygningen står nå i Skjolden. Mange opplever en slags andaktfølelse på dette bortgjemte stedet i fjellskråningen; kanskje er dette et 'tynt sted'.
Wittgensteins filosof-hytte lå på denne tomten, med utsikt over Eidsvatnet o ned mot Skjolden. Hytten ble bygd i 1914 og demontert i 1952. Bygningen står nå i Skjolden. Mange opplever en slags andaktfølelse på dette bortgjemte stedet i fjellskråningen; kanskje er dette et ‘tynt sted’.

De fleste pilegrimsmålene er fremdeles eldgamle og nyere religiøse helligsteder, også kalt ‘tynne steder‘ fordi de er steder som åpner opp for en særskilt kontakt mellom det ‘dennesidige’ og det ‘hinsidige’, eller det hverdagslige og profane og det overjordiske og det hellige. Som religiøs pilegrim får man tilgang til erfaring av andre sider ved verden enn når en opptrer i ordinær eller sekulær skikkelse.

Filosofen vår sa at verden er alt som er tilfelle, verden er samlingen og summen av alle empiriske fakta og saksforhold. Det som ligger utenfor dette er alt det man ikke kan tale om og finne ord for i de saklige måtene vi snakker til vanlig på; dette er noe man må finne andre veier for å ta del i og uttrykke; dikte, drømme, male, og endog berre vandre seg til.

I våre dager ser det ut som at det som kan omtales som en pilgrimsånd brer seg ut over til andre slags mål og steder. Dersom opplevelsen av noe større og høyere enn oss selv springer ut av våre egne forestillingsevner i møte med virkelige forhold, da trenger pilegrimseffekten ikke å være noe som bare hører sammen med religiøse ritualer. I  dag opplever folk seg gjerne som pilegrimer også når de reiser og vandrer for andre formål enn tradisjonelt religiøse eller åndelige, for å besøke steder og reisemål som har en særskilt menneskelig, kulturell eller personlig verdi.

Skjolden er i ferd med å bli et slikt sted som har en ekstra dimensjon, en tilleggsverdi for mange mennesker. Den betydningsfulle filosofen Ludwig Wittgenstein etablerte en sterkt tilknytning til Skjolden. Han opphold seg innerst i Sognefjorden i den vesle vakre bygda under de store fjellene en rekke ganger mellom 1913 og 1950. I 1914 fikk han bygd seg en filosofhytte i 1914 i fjellsiden over Eidsvatnet. Mens han oppholdt seg i adsilt fra den travle og affekterte akademiske verden i hytten oppe i fjellsiden skrev han på to av sine viktigste verker, samt førte dagboknotater med stor filosofisk og menneskelig betydning.

Wittgensteins forbindelse med Skjolden har vist seg å være en nesten utømmelig inspirasjonskilde når det gjelder å utforske denne unike skikkelsens livsutforming og tenkning. Det foreligger en stor litteratur om filosofens forhold til Skjolden. For den som ønsker å sette seg litt inn i denne, se se: https://einarlunga.wordpress.com/2010/02/20/wittgenstein-in-skjolden/

Mange filosofisk interessert mennesker reiser nå hvert år den lange veien innover Sognefjorden for å oppsøke og besøke de stedene der den kjente filosofen vandret, arbeidet, skrev og tenkte. Slik reiser gjerne foregår i dag blir besøket preget av heseblesende tempo og mangel på tid. En finner  liten tid det alvorte og den dypere ettertanke og fokusering som ville være i overenstemmelse med Wittgensteins egne krav.

En pilegrimsvandring ville derimot kunne bringe oss nærmere og ivareta noen av de tingene som kan og skal prege en ‘Wittgensteiniansk’ tilnærming til det å oppsøke tenkerens egne landskaper. Wittgenstein selv ville antagelig ikke satt pris på eller kunnet blitt pilegrim. Samtidig har hans stadige ferder tilbake til Skjolden noe pilegrimsaktig over seg der han oppsøker landskapets ro og stille alvor; han skriver at dette gjør at han kan arbeide filososfisk.

Wittgenstein var et dypt religiøst menneske av vesen. Han var også som filosof opptatt av tro og religiøsitetens rolle og skrev han at han han kunne ikke la være å betrakte alle spørsmål fra en religiøs synsvinkel. Som person innrettet han seg nesten i en ‘monastisk’ tilværelse, der han delte mange av de tingene som preget asketiske munker. For noen har Wittgensteins ‘monastisisme’ en nær sammenheng med hans filosofi og kritiske syn på moderne samfunn og kultur.

En meditativ og solitær vandring i fjordlandskapet og utenfor allfarvei er kanskje litt mer i tråd med Wittgensteins egne holdninger og tenkning enn de typiske mer akademisk pregete filosofi-seminarene man halvhjertet og med litt ubehagelig smak i munnen har forsøkt å arrangere årlig til minne om filosofens tilknytning til Norge og Skjolden.

Tid for pilegrimsvandring

En Wiitgensteinvandring kan tidsmessig legges slik at den faller samtidig med filosofens fødselsdag 26 april eller dødsdag 29. april.(1889-1951). Men indre Sognefjord er et mildt strøk av landet, og bortsett fra midt på vinteren kan man faktisk vandre de aktuelle rutene store deler av året.

Aktuelt:

Jeg har gjennom det siste tiåret forsøkt å vandre minst to ganger hvert år til Wittgensteins bosted. Både artikkelen og en ny vandringen er under planlegging fra slutten av mars 2012 og fram til sommeren.

Jeg har altså vandret de samme rutene mange ganger tidligere, men egentlig aldri samlet og som en bevisst ‘Wittgenstein-vandring’ på den måten jeg planlegger her.

Jeg har også valfartet til Wittgensteins hyttetomt minst to ganger hvert år de siste 10 årene.

Mer om opplegget for en Wittgensteinvandring: 

I nær fremtid begynner jeg en første Wittgensvandring; den starter i Sogndal. Derfra går jeg de omlag 15 kilometrene langs Barsnesfjorden og deretter opp mot bygda Hafslo. Noen kilometer før man kommer til Hafslo tar jeg av fra riksveien og følger den gamle ferdselsveien nedover de vel tre kilometrene mot Lustrafjorden og den idylliske lillle fjordbygden Solvorn. Dette er et sjarmerende veistykke, som bl. a. også passerer en eldgammel Olavskilde-tradisjon.

For mange vil det være naturlig å stoppe i Solvorn; her finnes det flere  overnattingsmuligheter. Men andre ønsker kanskje å gå litt lengre. Etter en kort meditasjonsstund og en kaffekopp i det elegante historiske hotellet med navn Walaker hotell tar jeg så en meget eksotisk miniferge fra Solvorn over til kirkestedet Urnes.

I vakker og vill natur under fjellene ligger her Norges eldste og kanskje flotteste stavkirke som ble bygd midt på 1200-tallet. Urnes er kanskje fortsatt et ‘tynt sted’ for folk som har åpne sanser for slike sakrale ting –  mange Wittgensteinpilegrimer vil benytte seg av muligheten til å overnatte her og dermed ha god tid til å besøke og erfare kirkebygningen.

Fra Urnes er det ca. 7 kilometers vandring på et stille og fredelig veistykke langs den grønnaktige fjorden inn til Krokenbygda. Langs veien ligger vel vedlikeholdte småbruk og noen forfalne gardsbygninger med hver sin skjønnhet, ikke minst for de som ønsker å se verden og tingene med en dypere blikk og har bevart sansen for ‘det ruinøse’ (Walter Benjamin). Etter en to-tre timers rolig gange kan man stoppe for å ha en første overnatting på Kroken gard. Dersom man har hatt vandringsmot har man vandret knappe 25 km’er fra Sogndal, noe som tilsvarer en klassisk ‘Paulus-distanse’. Fra Hafslo og hovedveien er det snakk om ca. 10 km.

I bygda Kroken ligger det gamle Munthehuset som er en vakker herskapsgård med tradisjoner flere hundreår tilbake i tiden. Den norske eller bedre Bergensfilosofen Arild Haaland som gikk bort for ikke lenge siden spilte en viktig rolle i forbindelse med restaureringen av den flotte bygningen. Flere kjente norske og europeiske landskapsmalere tilbrakte inspirerende somre her inne med å male fjord, fosser og fjellandskaper.

Etter en behagelig overnatting i komfortable omgivelser legger man neste morgen ut på en ca. 23 km’eter vandring videre innover Lustrafjorden til Skjolden. Senere kan man vandre videre derfra og til vakre fjellgarden både i nærheten av Skjolden eller opp mot Fortun.

‘Den romantiske veien’ går langs den enorme grønnaktige fjorden med niser og fjordkobber og ettervert med god utsikt til den fantastiske Feigumfossen.

Deretter går vandringsveien gjennom den gamle fruktbyga Sørheim med mange flotte garder og et eget næringsmuseum.

Vandringen langs Lustrafjorden er samlet er på 31 kilometer fra Solvorn til Skjolden, med tilleggf dersom man velger å starte ved hovedveien i Hafslo eller i Sogndal. Veistykket langs fjorden kalles altså for ‘Den romantiske vegen’ og er godt beskrevet av historikeren og journalisten Johs. B. Thue i et eget hefte.

På de siste kilometrene får vandreren også testet sin psykiske robusthet ved å måtte gå gjennom noen fascinerende og skremmende mørke tuneller. Den lengste tunnelsen som er en skikkelig prøvelse er på omlag 1 km’eter der man kan konfrontere det dypeste mørket og monstrene som bor inne i ens egen sjel. Denne utfordringen var noe som filosofen var godt kjent med i sin ensomhet oppe i fjellsiden. De fleste vil dersom de våger å vandre alene gjennom tunnellmørket begynne å betrakte verden fra et litt annet perspektiv etter at de er tilbake i solskinnet og dagslyset.

Etter avsluttet mørkevandring ankommer man etter noen få kilometer bunnen av den over 200 km’eter lange Sognefjorden og den sjarmerende lille Skjoldenbygda.

Her oppholdt den berømte filosofen Wittgenstein seg i kortere og lengre perioder fra 1913 og frem til han døde i 1951. 

Mange vil finne det naturlig å overnatte i Skjolden. Her finnes det flere alternativer, i hotellet eller i en sjarmerende campinghytte. For den spesielt leselystne pilegrimen finnes i Skjolden et bibliotek med en egen Wittgenstein-samling; da passer det kanskje med en gjenoppfriskende lesestund. For den særlig interesserte pilegrimen finnes det også en mulighet til omvisning i Skjolden der man lærer mere detaljert om Wittgensteins tilstedeværelse i samfunnet og mellom menneskene her inne.

Den tidligere bygdelæreren Harald Vatne som selv er fra Skjolden er den som kjenner ‘alle’ de konkrete detaljene om Wittgensteins opphold i Skjoldensamfunnet. Han har gitt ut et hefte om Wittgenstein i Skjolden, og kommer ut med en bok om samme tema i nær fremtid.

Omvisningen i bygda er beskrevet ned til den minste detalj i to deler på disse nettadressene:

http://www.skjolden.com/turar/rusletur_skjolden1_no.pdf, http://www.skjolden.com/turar/rusletur_skjolden2_no.pdf

På engelsk er følgende artikkel bra – http://www.editor.net/BWS/docs/FeatureWittgensteinLesleyChamberlainStandpointOctober.pdf

Etter Skjolden

For ihuga Wittgensteinpilegrimer går vandringen går videre fra Skjolden etter riksveien oppover dalen til minnetavlen over filosofen som ble satt opp i 1984. Fra tavlen kan man se over Eidsvatnet opp mot stedet i fjellskråningen der filosfens hytte lå.

Derfra er det en kort vandring på veien mot Fortun til campingplassen Vassbakken som neste dag vil være utgangspunktet for en stivandring inn i landskapet til Wittgensteins hytte, eller bedre fjelltomten der hytten sto fram til 1952 da den ble revet og flyttet ned til Skjolden.

Overnatting den andre natten vil være på Vassbakken i en campinghytte. Her kan man få seg et godt måltid mat etter en lang vandring.

Neste dag går vandringen først videre opp til Fortunbygda langs riksveien. Deretter fortsetter jeg opp langs fjellstien til fjellgarden Fuglesteg beliggende ca. 600m. over havet. Her er det en fantastisk utsikt nedover dalføret mot det landskapet Wittgenstein beretter om i sine dagboknotater. Etter et turmåltid på Fuglesteg går vandringen tilbake nedover til Vassbakken der jeg tar en hvilepause og en kopp kaffe for å forberede meg på den viktigste etappen på vandringen, selve plommen i egget.

Etter pausen i kafeen vandrer jeg videre innover den godt merkete veien og stien som går inn til mot hyttetomten. Jeg bærer alltid med meg en flaske Østerrisk gruner Veltliner hvitvin i ryggsekken; dette for å legge tilrette for et par timers imaginært og selskapelig møte med filosofen selv oppe i fjellskråningen. Stien er kronglete og man må bevege seg med en viss forsiktighet; siste stykket er bratt og krevende men overkommelig for de fleste. Det finnes et alternativ ved at man kan låne en båt på campingplassen på andre siden av vatnet.

På tomten med den magiske utsikten utover Eidsvatnet leser jeg så utvalgte notater fra hans ‘hemmelige’ Skjoldendagbok og andre relevante tankestykker.

Turen går så tilbake gjennom fjellterrenget ned til Vassbakken og nok en overnatting.

Neste dag vil jeg vandre ned til Skjolden og deretter videre til Gaupne på riksveien langs fjorden. Overnatting i hytte på Gaupne camping, med kirkebesøk om kvelden.

Neste dag går vandringen så videre med et lite stopp i Marifjøra på hotellet der. Så går veien videre over indre og ytre Hafslo og tilbake til Sogndal på kvelden. Fra Vassbakken camping og tlbake utover fjorden til Sognal er det ca 7 mil tilsammen.

Hele Wittgenstein-vandringen kommer på mellom 13 og 14 mil og innbefatter 5 overnattinger.

Under en av mine helgevalfarter til Wittgensteins hyttetomten kom jeg over følgende tekst på en papirbit inne i en vinflaske (en slags filosofisk flaskepost?):

Fortell at eg har levd

Rett framom augo

synleg gjennom slør

ligg det ordlause grønblanke vassspeilet

Stillheten er eit skrik for dei

som ikkje ber eit dødt hjarte i brystet

Trærne står støtt i den bratte skråninga

som om dei døydde i natt

ender sym i djupet nede på vatnet

mellom stumme fjell

den kortsynte sumartrafikken

fanga i utsletne tankar

fer langs vegane

utan å finne verda

Tek ikkje tid

til å bevege seg langsomt

finn ikkje tida som ein må ta seg

Det ein ikkje har tid til

kan ein berre gløyme

Ein kan seie kva ein vil, tenkje kva ein vil

utan at ein vakne opp

Det ein ikkje kan sjå med augo eller seie med orda

kan ein halde fram med å drøyme om.

Fortel: eg har hatt eit godt liv

i den einaste verda eg fann å leva i 

Hva får man ut av en Wittgenstein-vandring?

Litteratur og henvisninger:

Vatne, Harald: Ludwig Wittgenstein i Skjolden. Upublisert stensil, 1991. Luster kulturkontor.

Åmås, Knut Olav o.fl.: Wittgenstein and Norway. Oslo 1994.

Noen aktuelle nettesteder og linker:

http://www.fylkesarkiv.no/kl/detalj?id=5248

http://www.myspace.com/wittgensteininskjolden

En kommentar om “«Wittgenstein-pilegrim’. Pilegrimsvandring langs Lustrafjorden (‘Den romantiske vegen) til filosofen Ludwig Wittgensteins hytte ved Eidsvatnet i Skjolden

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s