Menneskesinnet er videre og større enn hjernen: Om det ‘utvidete sinnet’ og prinsippet om ‘ekstracortical’ lokalisering av høyere mental fungering

«The Brain — is wider than the Sky
For — put them side by side 
The one the other will contain
With ease — and You — beside» (Emily Dickinson)

«Hvor stopper sinnet og begynner resten av verden?…. (-)…….når hudens og hodets hegemoni blir overvunnet, vil vi være i stand til å betrakte oss selv på en sannere måte som skapninger av denne verden.» (Andy Clark & David J. Chalmers, 1998)

«Few men realize that their life, the very essence of their character, their capabilities and their audacities, are only the expression of their belief in the safety of their surroundings. The courage, the composure, the confidence; the emotions and principles; every great and every insignificant thought belongs not to the individual but to the crowd: to the crowd that believes blindly in the irresistible force of its institutions and of its morals, in the power of the police and of its opinion.» (Joseph Conrad)

“One of the most dangerous of ideas for a philosopher is, oddly enough, that we think with our heads or in our heads. The idea of thinking as a process in the head, in a completely enclosed space, gives him something occult.’ (Wittgenstein 1967: §605-6)

Tesen om det utvidete sinnet/ Extended Mind Thesis’ (EMT)

Hjernen er inne i våre hoder. Ingen tviler på det.

Rent anatomisk sett er det det. Men funksjonelt er det den ikke, eller i begrenset grad. Vår opplevende og psykologiske hjerne, den vi selv bruker nesten som en hyperinstrument for å ta oss gjennom hverdagene og livet i det hele, denne subjektive og psykologiske-sosiale personlige  hjernen invoverer mange andre viktige systemer og apparater som ikke befinner seg inne i vårt hode bak skalleveggene.

Det er hjernesystemer som på merkelige måter er spredt utover i kroppen, i andre mennesker, i våre steder og plasser og romlige forankringer, og i alle tingene og alt det materialle ‘stoffet’ og alle dingsene som fyller våre liv med føringer og imperativer og hindringer og oppfordringer. Hjernen befinner seg både inne i hodet vårt, men den lever like sikkert også ute i den store verden på sine individuelt utformede og forankrede måter.

Denne tankegangen utgjør kjernen i det som kalles ‘det utvidetde sinnet’, og ligende begreper i moderne biopsyksosial hjerneforståelse. Dette er menet for denne artikkelen.

Hjernen inne i hodet: Den ‘solipsistiske hjernen’

Vi antar altså  i vår hverdagslige innstilling uten å tenke nøyere gjennom det at sinnet eller psyken er lokalisert inne i hodet, eller i hjernen vår; at mentale prosesser som vår tenkning og følelser og hukommelse er noe som foregår og kan lokaliseres til bestemte steder inne i hodet. Dette inne-i hodet synet har de siste årene blitt gjort til genstand for kritikk fra flere ulike hold. Både atferdspsykologien eller behavioristene og atferdsøkologene har f.eks. hevdet at viktige sider ved mental fungering henger sammen med forhold og betingelser i våre omgivelser som vi atferdsmessig er forbundet med og delvis styrt av.

Den østerriske filosofen Ludwig Wittgenstein har i sin filosofiske psykologi rettet sterkt kritikk på ‘inne-i-hodet’ tekning i psykologi og hjerneforsteåsel. Hans begrepsmessige løsninger gir oss viktige støttepunkter for annerledes tilnærming til spøsmålet om vår psykologi er hodebundet eller livsverdensbundet og livsformbundet. Han hevdet likeens at oppfatningen om at mentale prosesser er noe som foregår i en adskilt indre virkelighet inne i psyken er en villfarelse som oppstår som følge av de  feilaktige måtene vi bruker språket, ordene og begrepene på. Vi forføres av ordene og deres bruksnønstre til å tenke på feilaktige og rotede måter som forvirrer oss og fører vår forståelse inn i blindgater.

Han så det som filosofiens oppgave å gi oss terapeutisk klargjørende assistanse for å rydde opp i floker og språklig forvirring og rot, også i psykologisk forstand. For at vi skal unngå å fordreie oppfatningen av virkeligheten som følge av mangelfull innsikt i språklige og begrepsmessige forhold.

Hjerneforskeren Steven Rose (2005) formulerer i boken ‘Hjernens fremtid’ en oppfatning av hjerne-psyke sammenhengen som ser utover den individuelle hjernen inne i skallen. Han skriver:

 «‘Vi’ er en ansamling av nevroner og andre celler. Vi er også, dels i kraft av å besitte disse nevronene, mennesker med handlingsevne. Det er nettopp fordi vi er en biososial organisme, fordi vi har sinn som er konstituert gjennom  evolusjonær, utviklingsmessig, og historisk samhandling  mellom våre kropper og hjerner (samlingen av nerveceller) og de sosiale og naturlig verdener som omgir oss, at vi besitter ansvar for våre handlinger, at vi, som mennesker, har handlingsevne til å skape og gjenskape våre verdener.» (Rose, 2005, p. 305).

Rose peker på at en eksklusiv vektlegging utelukkende av det nevrobiologisk grunnlaget for sinnet får ikke med seg i hvilken grad innholdet og kvalitative aspekter ved av sinnet er en funksjon av forskjellige faktorer både i og utenfor hjernen. Det finnes ingen plausible nevropsykiatriske oppfatninger som kan behandle personer som om de er ingenting mer enn en selvinneholdt biologisk enhet. Et kontekstuelt og helhetlig syn betrakter menneskesinnet som fordelt mellom hjernen, kroppen og det sosiokulturell livsmiljøet, der hjernen er et relasjonell organ som formidler samspillet mellom det menneskelige subjektet og miljøet.

En rekke forskere og filosofer har over de siste par tiårene presentert ideer om mental og kognitiv fungering som bryter med den tradisjonelle individualistiske og hjerne-bundne tankegangen som behersker moderne psykologi og psykiatri. Den ensidige forankringen av mentale prosesser inne i menneskehjernens fungering og strukturer fører nesten automatisk til ulike former for biologisk reduksjonisme som virker til å begrense våre psykologiske og psykiatriske betrakningsmåter. Vår evne til å forstå den konkrete virkelig-liv fungeringen til levende mennesker blir skadelidende av det enøyde fokus på hjernen som sinnets grunnlag.

Teorien om det utvidete sinnet betyr selvsagt ikke at hjernen er irrelevant for vår forståelse av sinnet. Nevrofagene har fortsatt viktige bidrag å levere til den psykologiske forståelsen, og fremskritt i nevrofaglig forskning har fortsatt viktige ting å fortelle oss om oss selv. Våre sinn er utvilsomt sentrert både ikroppen og i hjernen vår. Begrepet om det utvidete sinnet innebærer samtidig at sinnet ikke er begrenset til hjernen vår, men har en lokalisering utover den. Ideen om det utvidete sinnet ivaretar bedre måten vi opplever vårt sinns fungeringsmåte enn enn det som er den konvensjonelle sinnet-i-hjernen teorien. Teorien om vårt utvidete sinn virker frigjørende for oss, vi er inne lenger innstengt innenfor hodeskallen som et slags fysisk fengsel, våre sinn er ikke i streng og absolutt forstand adskilte og isolerte fra hverandre. Vi kan ikke lenger forstå oss selv utelukkende med utgangspunkt i våre isolerte hjerner, hjerner som er fremmedgjort fra våre kropper, fra miljøet og fra de sosiale omgivelsene med andre mennesker. Vi er tett vevd sammen med verden utenfor sinnet og hjernen.

I 1998 skrev filosofene Clark og Chalmers en viktig artikkel med tittelen ‘Det utvidete sinnet‘.

Artikkelens hovedpoeng er at når deler av våre omgivelser blir koblet til hjernen på den riktige måten, så blir de deler av den mentale fungeringen vår. Sinnet eller mental fungering er derfor ikke som helhet lokaliserbar til prosesser ‘inne i hodet’ eller i menneskehjernen alene, deler eller viktige komponenter av vår mentale fungering befinner seg utenfor skallen og huden og i våre sosiale og fysiske omgivelser i form av ‘kognitive utvidelser’ og hjelpemidler. Clark og Chambers formulerer et syn de betegner som ‘aktiv eksternalisme’ og som innebærer at kognitive prosesser er forbundet med betingelser og forhold utenfor både hjernen og hodet:

«Vi forfekter et helt annet slags eksternalisme. En aktiv eksternalisme, basert på den aktive rollen som miljøet spiller i å drive kognitive prosesser.»

Clark og Chalmers hevde at mennesker ved kognitive aktiviteter har en utstrakt tendens til å gjøre bruk av og utnytte omgivelsesmessige ressurser og støtter. De gir eksempler på operasjoner der den individuelle hjernen utfører noen operasjoner mens andre så å si blir delegert til og forankret i manipuleringer av ytre media. hjelpemidler og omgivelsesmessige forhold.

Kirsh og Maglio (1994) snakker om våre ‘epistemiske handlinger’ ( i motsetning til rene praktiske eller ‘pragmatiske handlinger’) der vi innvirker på, innretter og endrer våre omgivelser for å fremme evnen til å oppfatte og forstå ting. Som følge av epistemiske handlinger fungerer deler av verden og ytre media som kontinuerlig med våre kognitive prosesser eller som en kognitiv del-prosess, noe som innebærer at våre kognitive prosesser ikke bare kan betraktes som lokalisert inne i hodet eller hjernen. Ytre støtter og hjelpmidler utgjør en slags kognitive utvidelser som er en del av den grunnleggende pakken av kognitive ressurser som individene nytter seg av i håndteringen av den hverdagslige verden og dens oppgaver.

«I disse tilfellene er den menneskelige organismen sammenkoblet med en ekstern
enhet i en toveis interaksjon, noe som skaper et kombinert system som kan betraktes som et kognitiv system i sin egen rett. Alle komponentene i systemet spiller en aktiv kausal rolle, og i fellesskap styrer de atferden på samme måte som kognitive prosesser vanligvis gjør. Dersom vi fjerner den eksterne komponenten vil systemets atferdsmessige kompetanse  svekkes, akkurat som den ville hvis vi fjernet en del av dets hjerne. Vår tese er at denne typen kombinert prosess teller like mye som en kognitiv prosess, enten den foregår helt inne i hodet eller ikke.(-) De eksterne funksjoner i et sammenkoblet system spiller en ueliminerbar  rolle – hvis vi beholder den interne strukturen men endrer de ytre trekkene, kan atferden endres fullstendig. De eksterne funksjoner er her like kausalt relevante som typiske interne funksjoner i hjernen.»

Clark og Chalmers mener det er rimelig å forvente at den biologiske hjernen har utviklet seg og modnes på møter som baserer seg på bruken av det pålitelige nærværet av manipulerbare og understøttende ytre omgivelser og medier. Antagelig har hjernens evolusjon favorisert innebygde evner som er særlig innrettet for å parasittere lokale omgivelser og næromstendigheter for å redusere belastningen på hukommelse og mentale evner og omforme de utfordringene individet står overfor til håndterbare oppgaver. Sammenkobling av indre prosesser med ytre forhold, medier og sosiale settinger og andre aktører synes å inngå i den grunnleggende utrustningen av kognitive ressurser som mennesker har tilgjengelig for å fungere i verden. I løpet av levetiden til en organisme, så vil også den individuell innlæringen omstøpe hjernen på måter som er avledet og avhengige av bruken av ulike kognitive utvidelser som omga oss under innløringen. Språk er et sentralt eksempel her, likeså ulike fysiske og beregningsorienterte gjenstander som rutinemessig brukes som kognitive utvidelser av barn i skoler og av lærlinger i en rekke yrker. Uten språket som utvidelses-mekanisme ville vi  antagelig være mye mer preget av det diskrete kartesiske ‘indree’ sinnet, der høyere-nivå kognitive prosesser i stor grad beror alene på hjernens interne ressurser. Men ankomsten av språket har tillatt oss å spre denne byrden til verden og samfunnet omkring oss og alle slags understøttelser og media som er innrettet her som kogitive og mentale utvidelser. Språk er, forstått på denne måten, ikke noe speilbilde av våre indre tilstander, men mer et supplement for og en utvidelse av dem. Gjennom barneårene utvikler hjernen seg på en måte som utfyller de ytre og understøttende strukturene og lærer å spille sin rolle innenfor et helhetlig, tett sammenkoblet system. Når vi erkjenner den avgjørende rollen som miljøet og sosiale settinger spiller i å begrense og ramme inn utviklingen av individers kognitive fungering, ser vi at utvidet kognisjon utgjør en kjerneprosess i den levende kognitive fungeringen som helhet, og ikke bare et ekstra eller ubetydelig tillegg. Utover slike sammenkoblete prosesser besitter individets hjerne (eller hjerne og kropp) en pakke av grunnleggende, mer innebygde eller ‘bærbare’ kognitive og mentale ressurser som også som sådane er av interesse. Noen mentale prosesser bestemmes overveiende fra innsiden eller i sinnet, mens andre strekker seg ut i verden og medstemmes gjennom koblingen til ytre forhold og media.

Det finnes altså allerede en rekke spennende utkast og teoretiske modeller som legger opp til en annen måte å tenke om sinnet på; en forståelse som ikke på en snever måte lokalisere våre mentale prosesser utelukkende til å befinne seg ‘inne i hodet.’

Noen stemmer hevder at denne utvidete oppfatningen av sinnet er i ferd med å danne grunnlaget for en ny og mer avansert vitenskap om menenskesinnet og mental fungering.

Tradisjonelle oppfatninger av mental fungering er selvsagt basert på ideen om at mentale prosesser – det å oppfatte noe, huske, tenke, resonnere – at disse tingene er prosesser som eksisterer inne i hjernene våre. De blir gjerne frmstilt og beskrevet som «software» eller progamvare som blir realisert ved hjernens nevrale «hardware».

Den nye måten å tenke på om menneskesinnet har vokst fram gjennom samordning mellom  ulike disipliner som fenomenologi, eksistensialisme, nevrofag, kognitiv vitenskap, utviklingspsykologi og robotikk. Den betoner at våre mentale prosesser er nedfelt i og består delvis av ekstra-nevrale kroppslige strukturer og prosesser. Mentale prosesser er bygd inn i og designet for å fungere i tandem med miljøet som omgir oss, de opprettholdes og blir konstituert delvis gjennom våre handlinger i og gjennom miljøet, og har en utvidet forankring både i kroppen, hjernen, handlingssystemer og i miljøet.

Den nye måte å tenke om sinnet på er faktisk gamle måter å tenke på om mental fungering som har tatt på nye former. Menneskets mentale tilværelse må forståes som en fungering som er vevd sammen med og inn i vår kroppslig fungering, våre handlinger og som et  utvidet sinn som er sammenkoblet med våre omgivelser og det mijøet vi fungerer i.’

Superforstørring av sinnet

I boken ‘Supersizing the Mind‘ fra 2010 videreutvikler Andy Clark EMT-tilnærmingen. Han fremmer her enda kraftigere synet om at tenkningen ikke bare foregår inne i hodene våre, men at

«visse former for menneskelig kognitiv aktivitet omfatter fastlagte floker av tilbakekobling, framkobling og rundt-koblings løkker: løkker som på promiskuøse måter går på kryss og tvers av grensene mellom hjernen, kroppen og verden.»

Clark argumenterer for en oppfatning av menneskesinnet som er utvidet og forankret utenfor hjernen, heller enn snevert ‘hjerne-bundet.’

Han betrakter –

«den ytre sløyfen som en funksjonell del av et utvidet kognitivt maskineri. Slike kropp-og-verden overgripende kretser forståes best som helt bokstavelige  utvidelser av sinnets maskineri ut i verden – som bygger utvidete kognitive kretser som selv utgjør det minimale materielle grunnlaget for viktige aspekter ved menneskelig tenkning. . . Slike sykluser Superforstørrer sinnet.»  

Betydningen til dette nye perspektivet er omfattende. Dersom våre sinn kan inkludere aspekter av våre sosiale og fysiske miljøer, så kan de typer av sosiale og fysiske miljøer som vi skaper rekonfigurere vår mentale fungering og vår evne til tenkning og intellektuell fungering.

Ekskurs: Den kulturhistoriske russiske psykologskolen og den ‘ekstracorticale organiseringen’ av menneskets mentale fungering

Den russiske psykologen Lev Semyonovitch Vygotsky ble født 5.november 1896 i byen Orska nord for Minsk i Belo-Russland. Han døde allerede 11.juni 1934 av tuberkolose, bare 38 år gammel.

Han studerte først litteratur og rettsvitenskap, før han etterhvert rettet oppmerksomheten mot psykologiske emner. Luria peker på at Vygotsky med bakgrunn i sin tolkning av Marxismen formulerte det grunnleggende begrepet om at man for å forstå de høyere formene for menneskelig mentale og hjernebaserte psykologiske prosesser i alle deres karakteristiske egenskaper må gå utover organismens og hjernens egne grenser til studiet av de prosessene som kan sees i den naturlige sosialt baserte utviklingen. Man må rette oppmerksomheten mot de formene for aktivitet som oppstår i samfunnshistorien og som er knyttet til anvendelsen av arbeids­redskaper, språklige uttrykksmidler og de konkrete samhandlings- og kommunkasjonsformene mellom menneskene. Menneskets psykologi må slik studeres gjennom en ‘dobbel’ tilnærming som evner å samordne et nevrobiologisk og et sosialt-kulturelt perspektiv, sier Vygotsky, for –

” alle de høyere funksjoner har sin opprinnelse i virkelige relasjoner mellom menneskelige individer.“(1978, s.57)

Midt på 20-tallet begynte Vygotsky å besøke et nevrologisk sykehus der han etterhvert gjennomførte egen forskning. Hans nevrologiske erfaring fikk stor betydning for hans forståelse av det materielle underlaget for høyere mentale funksjoner hos mennesket.

Vygotskys viktigste bidrag til utviklingen av en sosiocerebral nevropsykologi er utvilsomt hans artikkel ‘Psykologien og lokalisering av funksjoner’.( 1965). Opprinnelige skulle Vygotsky holde denne teksten som foredrag på den første kongressen til Den Psykonevrologiske foreningen i Karkow mot slutten av 1934. Men på grunn av hans uventede tidlige død sommeren 1934 ble dette viktige publisert posthumt.

Denne korte artikkelen inneholder faktisk grunnbegrepene i det som etterhvert kom til å bli Sovjetisk nevropsykologi. Begrepene om funksjonelle systemer, høyere mentale prosesser, kronogenisk eller utviklingsbasert lokalisering, inter-areale eller funksjonelle forbindelser i hjernen, osv.; finnes alle formulert mer eller mindre klart i Vygotskys artikkel. Og helt sentralt i det sosiocerebrale perspektivet på menneskehjernen er Vygotskys syn om at –

spesifikt menneskelige funksjoner knapt kan observeres hos dyr, og at menneskehjernen fungerer på grunnlag av et nytt prinsipp for funksjonell lokalisering som mefører at den blir en Menneskelig Hjerne, et organ for Menneskets Bevisste liv.”(1965,s. 386)

Litteratur:

Ardila, A. (1995). Directions of research in cross-cultural neuropsychology. J. Clin. Exp. Neuropsychol. 17:143–150.

Ardila, A. (1993). Historical evolution of spatial abilities. Behav. Neurol.
6: 83–88
Ardila, A. (2002). The impact of culture on neuropsychological test
performance. In: Uzzell, B., Ponton, B., and Ardila, A. (Eds.), ´ International Handbook of Cross-Cultural Neuropsychology. Erlbaum, Mahwah, NJ.
Ardila, A., Rosselli, M., and Rosas, P. (1989). Neuropsychological
assessment in illiterates: Visuospatial and memory abilities. Brain
Cogn. 11:147–166.
Ardila, A., Ostrosky, F., and Mendoza, V. (2000). Learning to read
is much more than learning to read: A neuropsychologically-based
learning to read method. J. Int. Neuropsychol. Soc. 6:789–801.

Burge, T. 1979. Individualism and the mental. Midwest Studies in
Philosophy 4:73-122.

Clark, Andy; Supersizing the Mind: Embodiment, Action and Cognitive Extensionby Oxford, November 2008

Glozman, J. (2002). Cultural historiacal approach as the basis of neuropsychology in the XXI century. Vopr. Psychologii 4:62–68 (in
Russian).

Haugeland, J. 1995. Mind embodied and embedded. In (Y. Houng
and J. Ho, eds.), Mind and Cognition. Taipei: Academia Sinica.

Kennepohl, S. (1999). Toward cultural neuropsychology: An alternative
view and preliminary model. Brain Cogn. 41:345–362

Varela, F., Thompson, E. & Rosch, E. 1991. The Embodied Mind.
Cambridge, MA: MIT Press

En kommentar om “Menneskesinnet er videre og større enn hjernen: Om det ‘utvidete sinnet’ og prinsippet om ‘ekstracortical’ lokalisering av høyere mental fungering

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s