Liten ABC for døende. Innføring i den krevende kunsten å dø (ars moriendi)

«Døden er et problem for de levende. Døde mennesker har ingen problemer.” (Norbert Elias)

«Døden er vår venn nettopp fordi den bringer oss inn i en absolutt og lidenskapelig tilstedeværelse med alt som er her, som er naturlig, som er kjærlighet.» (Rainer Maria Rilke)

 ‘Existenz weiß keinen Tod/‘Existenz knows no death’ (Karl Jaspers, Philosophie, vol. 2)

”I tidens historie er livet bare en rus, sannheten er døden.” (Celine)

«….den vil være minst redd for å bli til intet i døden som har erkjent at han allerede er intet nå…» (Arthur Schopenhauer)

‘I mediasamfunnet – der viktige mennesker og grupper lever av og for å skaffe seg andres oppmerksomhet  – er til og med døden ‘in’, noe som vekker interesse og skaper oppmerksomhet og ‘selger’. Døden og å dø ‘av-emosjonaliseres’; det er et oppmerksomhetstema som folk viser frem og ‘snakker om’. Folk skal ikke la seg beherske av dypere følelser når det gjelder døden men opptre kontrollert og hverdagsfornuftig; folk feller en liten tåre og går rundt og babler om at ‘vi skal alle dø’ eller ‘livet er viktigere enn døden’ og andre tomme fraser som avslører en nifst og sløv holdning til tilværelsens mørkere side. Det er ikke lenger moderne eller ‘psykologisk korrekt’ med et religiøst og transcendent forhold til døden som noe som er og alltid vil være uutholdelig og større enn oss, noe som er for stort og smertefullt til å snakke bort. Vi har ikke lenger den gamle respekten for eller evne til å ta døden alvorlig eller ha en autentisk opplevelse av sorg og smerte i tilknytning til døden. Døden blir mer og mer redusert til bare nok en måte å vise seg selv frem på, eller å vise frem en eller annen dødende kjendis på fordi dette skaper den oppmerksomheten media lever av. Jeg skal dø på en ekte måte, i allefall ikke på denne moderniserte og lettvinte måten! Selv for meg som på en måte er litt mett på livet er og forblir døden noe uutholdelig og uendelig komplisert. Døden kan ikke reduseres til noe som helst annet enn døden, som nettopp er uutholdelig. Takk for oppmerksomheten. « (Fernando Persa; ‘Døden som underholdningstema for moderne mennesker’, Refleksjonsnotat i anledning min egen nært forestående død og begravelse’, 2011)

‘Opplevelsen av døden handler mest om at kjente og kjære mennesker som lever omkring oss dør. Det er trist og noen ganger helt uutholdelig. Men gjerne ikke noe negativt. Folk går som kjent i begravelser til noen de kjenner eller har kjent. Slik var opplevelsen av døden i tradisjonelle såkalte ‘tette’ samfunn helt fram til ganske nylig. Denne måten å dø på holder en slags orden på folks forhold til døden. Den er et støtteregime og en god måte å ramme inn døden på. Slik dør andre, og skal en selv også dø. Dette kan roe oss ned og holde orden på døden for oss, både andres og vår egen, uten å redusere den eller forfalske eller fjerne dens grufullhet og endeligheten i den sorgen og de tapene den handler om.

I våre dager er denne egentlige opplevelsen av døden nesten utvisket og den blir mer og mer overskygget av to ting. Det ene er en ‘sakliggjøring’ der man lager en forfalskende teknisk og saklig innstilling til døden; vi skal alle dø, folk dør hele tiden, osv.. Dette er en forfalskning, hverken mine kjæres eller min egen død er en saklig død. Den andre handler om en slags ‘media-regissert’ død der alle slags ukjente og fremmede men oppmerksomhetsverdige mennesker dør for åpne scene; i media dør for oss fjerne men ‘kjente’ mennesker hele tiden en masse. Vi blir likeglade med døden, den blir en fremvisning, happening og et show. Jeg tror at disse to tingene kan ha noen uheldige følger for oss vanlige menneskers forhold til døden. Det lager uorden i vårt ekte og eksistensielle dødsforhold.» (Kanutta Kinn; ‘Hva handler egentlig det å dø om?’ Et samtaleopplegg for eldre mennesker’. Florø, 2016)

«Huset til innbyggerne i Vesten er dypt og mørkt, ingen dør, intet vindu finnes der og ikke noe lys til å lyse opp med. Ingen nordenvind som kan vederkvege hjertet. Der går solen ikke opp; de ligger der hver dag i mørke». ( Aukrust: Dødsrikets verdenshistorie’, 1985: Om dødsriket i gamle Egypt)

«Det som blir født har en tendens til å forsvinne.» (Heraklit)

«Vi trenger en moderne versjon av Ars  moriendi, eller Kunsten å dø, som i middelalderen formidlet den samfunnsmessige og kirkelige responsen på den omfattende dødeligheten som den store pesten brakte med seg.» (Lydia Dugdale, 2010)

“I’m an optimistic guy. I am going to beat this.” (Michael Douglas, amerikansk skuespiller under behandling for strupekreft)

“Er erfaringen av en selv som et dødelig vesen så uutholdelig at den kun kan kompenseres for ved at man blir guddommelig og deltar i en helt annen måte å leve på?” (Simo Knuuttila)

Dødens faktum, døden som opplevelse: Innsikt, usikkerhet og benektelse

“En av våre viktigste former for dødsbenektelse er troen på at vi som personer er noe helt spesielt, overbevisningen om at vi er untatt fra biologisk nødvendighet og at livet ikke går fram på den samme harde måten med oss som det gjør med alle andre.” (Yalom)

Det må være riktig å si at vi som enkeltmennesker har et svært variabelt forhold til døden. Og at forholdet til døden skifter mye gjennom et livsløp. Mennesker som har alvorlige livstruende sykdommer, er døende eller har opplevd et smertefyllt dødsfall i sin nære krets er naturlig nok mer opptatt av døden og det å dø enn man er i andre faser og situasjoner i livet. Noen tenker ofte på døden og snakker gjerne om sine tanker om og sitt forhold til døden. Andre er derimot ganske tause om dette emnet og har knapt noe som helst aktivt forhold til døden utover en forbigående tanke av og til. Selv når de går i en eller annen nær persons begravelse tar de del i ritualene og synger avskjedssalmene uten at de tenker over hva denne døden de får på så nært hold innebærer.Alt dette betyr antagelig at mennesker kan ha et svært så forskjellig forhold til døden og det å skulle dø uten at den ene eller den andre gjør noe som er galt eller uheldig. Noen hevder allikevel at moderne mennesker vet for lite om døden og det å dø.

m6Nd7uKoSwgICLr2ApmriBAPeter Houghton skriver f.eks. i boken ‘Om døden, det å dø og ikke å dø’ (2001):

«Er vi for redde for døden og den uordnete prosessen med å dø? Vi har bestemt en tendens til å ignorere den bortsett fra når vi blir nødt til å ta hensyn til den. Jeg tror vi trenger å bli bedre utdannet om prosessen med å dø og døden i seg selv. Det kan være like viktig å inkludere en grunnleggende kunnskap om død og det å dø i skolens læreplaner som det er med kunnskap om seksualundervisning. Emnet kan undervises i, ikke som noe adskilt, men som en del av studiet av menneskekroppen, og menneskelivet¨s stadier. Hvorfor er dette ikke en del av generelle læreplanen? Hvorfor lager man et mysterium av våre kropper?»

I den tyske filosofen Heideggers tenkning skjelnes det mellom en egentlig og ekte måte å forholde seg til døden på og å dø på og en mer ‘vulgær’ måte der den døende svinner hen og livet tar slutt så å si av seg selv uten at personen forholder seg til sin død.

Før vår moderne tid vår det å dø en mer ordnet prosess; den franske mentalitetshistorikeren Philippe Aries skriver i sin undersøkelse av vestlige holdninger til døden (1972) at det å då tidligere var en seremoniell og tildels offentlig prosess; døden forløp etter et rituale som ble organisert av den døende personen og korrigert av andre dersom man avvek fra protokollen.

I vår moderne tid har det antagelig blitt vanskeligere å dø. Vi mangler erfaring og ‘kan’ vi ikke lenger dø, vi vet ikke hvordan det skal foregå og hvordan vi skal forholde oss både som den som er døende og som de som står han eller hun nær. Men det skyldes også at den moderne døden har forandret karakter og blitt mer utydelig enn døden var i tidligere tider:

«I virkeligheten snakkes «døende» om som om de var en egen type person. Den vanlige «ikke-døende» person synes å ha en utydelig livshorisont, som ikke har noen betydning akkurat nå. Bare når folk har etiketten «døende» eller «terminalt syke» forventes de å gjøre visse ting – å si farvel, få fred med Gud, ta sterke medisiner for smerter, eller legge seg inn på hospice. Vi bruker etiketten «døende» som om det var et entydig kjennetegn, uten tvetydige tilfeller. Vi snakker som om det å være en «døende» er et opplagt og ukontroversiell faktum som det er å være en mann eller en kvinne. Denne språkbruken blir stadig mer misvisende. De fleste av oss vil akkumulere alvorlige sykdommer mot slutten av livet. (-) Det er ikke lenger klart hvem som er «døende». De fleste av oss vil leve med alvorlig kronisk sykdom, som er i langsom forverring i årevis før den til slutt forårsaker død. Og tidspunktet for døden vil ofte være ganske uforutsigbart, selv når sykdommen er langt fremskreden. Kanskje klassifisering som «døende» egentlig er mer som høyde enn det er som kjønn. Noen mennesker er klart «høy» eller «lav», men mange er «imellom.» Likeledes er noen mennesker klart «døende» eller «helt frisk», men mange er «imellom.» Faktisk vil de fleste av oss dø uten å ha en periode hvor vi lett bli oppfattet som «døende» eller «dødssyk.» Den nye virkeligheten er at de fleste av oss vil dø av komplikasjoner av en alvorlig kronisk sykdom som vi vil «leve med» i årevis. Det vil bare unntaksvis være en overgang fra det å «leve med» til en tid med «å dø av.» (Lynn og Harrold;’Håndbok for dødelige. Veiledning til folk som står overfor alvorlig sykdom.’ 1999)

Følgelig er det ikke lett å komme nært inn på døden uten å bli brakt ut av fatning eller bli direkte ute av seg. I dødens nærhet føler mange at de trenger å beskytte seg selv og gjøre seg mindre utsatt eller sårbar. Å snakke i dødens nærhet er kanskje enda vanskeligere, ordene mister sin normale vekt og betydning. For den som ikke har tenkt gjennom sakene er det derfor altfor lett å prate overflatisk og direkte villedende om døden. Mange nøyer seg med noen lettvinte fraser som lar en slippe billigst mulig unna. Det ligger antagelig mye selvforsvar i denne overflatiske og fornuftige omgangen med døden, man ønsker ikke å åpne seg opp eller slippe den for nært inn på seg. Vi kan altså snakke og teoretisere om døden uten å tenke nøyere gjennom temaet. Døden – selve ordet forfører oss til å tenke at det i seg selv er snakk om en bestemt ting, et positivt fenomen ute i virkeligheten. Døden blir til noe som finnes der ute og som gjør noe med oss. Men vi vet at døden hverken ‘finnes’ eller ‘lever’, døden er ikke et monster eller uhyre som går omkring på leiting etter ofre og som banker på døren vår en vakker dag. Vi forveksler kanskje den virkelige døden med vår egen skrekk eller avsky når vi står overfor døde legemer. Den døden vi snakker om som noe som finnes og utfører ting er egentlig noe annet enn den virkelige døden, dvs. den forestillte døden. Døden er kanskje som regel noe vi forestiller oss, og det kan være en ytterst plagsom og skremmende forestilling.

Det er en slags feiltakelse når vi oppfører oss som om døden er noe som  finnes og er aktiv i den ekstra-humane fysiske virkeligheten. Den fryktede døden fra vår forestillingsverden er i den virkelige verden ikke noe i seg selv men bare smertefullt og sorgfyllt opphør, fravær av liv, livløshet. Det er naturligvis noe vi har nok med å skulle forholde oss til. I tillegg til dette fraværet og tomrommet når noen dør kommer altså alt det vi som mennesker gjør døden til i våre forestillinger, det vi kan kalle for ‘den imaginale døden’. Døden som forestillingskomnpleks.

Menneskers forhold til døden er fullt av paradokser. 2682_Doendes_largeI boken ‘De døendes ensomhet‘ (1985, på norsk 1997) skriver den tysk-britiske sosiologen Norbert Elias:

«Dødens samfunnsmessige problem er særlig vanskelig å løse fordi de levende har vanskelig for å identifisere seg med de dødende. Døden er et problem for de levende. Døde mennesker har ingen problemer.»

Døden kan sies å være et slags vakuum, et tomrom og et fravær der det engang fantes ‘noe’ eller ‘noen’ som var nærværende og tilstede og som gjorde seg gjeldende og samhandlet med oss. Døden som menenskelig opplevelse handler svært ofte om akkurat dette. Vårt merkelige innbillte forhold til døden er noe vi legger ovenpå den virkelige døden og avslører at vi ikke bare lever i denne faktiske verden, i her-og-nå virkeligheten men hele tiden lever i vår egen forestillingsverden. Den døde er jo en som brått eller ventet har forsvunnet, en som ‘har gått bort’, som ikke finnes lenger eller eksisterer hverken for de ‘etterlatte’ eller noen andre levende. Bare avtrykkene, sporene og minnene (som også er ‘avtrykk’ og ‘spor’) etter den som har gått bort finnes fortsatt. Dette intet som blir igjen når en levende blir revet bort og dør er som kjent det eneste sikre i livet. Døden, som egentlig ikke er noe i seg selv men heller en forsvinning, et fravær, et intet, erfares på samme tid som noe positivt foreliggende og absolutt nærværende. Dersom vi ikke lar oss friste til å betrakte døden med et ‘objektiverende’ blikk –  som selvsagt også har en plass i vår forståelse av døden, om enn underordnet –  da handler det om vår paradoksale ‘opplevelse av døden’.

«Døden er et spørsmål som for alltid er uløst. Det er det som alle kjenner men ingen har opplevd.» (R. Raj Singh, 2007)

Den franske filosofen Jaques Derrida omtaler vår erfaring av døden ‘det umuliges mulighet’; erfaringen av en grense som ikke kan passeres men som allikevel må passeres. Dødserfaringen er en såkalt ‘aporetisk’ eller umulig erfaring. Den tyske filosofen og psykiateren Karl Jaspers omtaler situasjoner der man kommer tett inn på døden for ‘grensesituasjoner’ i livet der vi virkelig blir satt på prøve.

Kanskje kan vi komme nærmere en slags ‘dødens fenomenologi’, dvs døden som erfaring og fenomen i den menneskelige opplevelsessammenhengen. Betraktet slik er døden og det å dø sammenvevd med opplevd nærvær og fravær.

Som mennesker har vi erfaring med at ting og personer kan bli borte,  forsvinne for en tid, stikke av, bli mistet eller gå tapt – men vi vet da at de er et eller annet sted, og at de i prinsippet kan nåes eller oppsøkes. Bare døden representerer en uomgjengelig forsvinning, et absolutt fravær og tomrom, det endelige tap. Den tyske filosofen Martin Heidegger (1889-1976) –  som også har formulert en ‘dødens fenomenologi’ som jeg skal komme tilbake til senere – har utviklet en enestående språkbruk for å vise hvorledes mennesker er tilstede i verden ikke som en ting blant andre ting, men på en egen måte, som han kaller ‘Dasein’ eller ‘Væren-i-verden’. Vi er ‘her’ og ‘i verden’, vi er tilstede og nærværende i verden når vi opplever og lever. Det andre, det som ikke er ‘væren-i-verden’ er å ikke være eller fravær, det er døden. Når et menneske dør blir det ‘fra-værende’, som er en egen måte å gå bort på, å forsvinne på. Døden er alltid og på flere måter en eksistensiell mulighet for mennesker oppfattet som ‘Væren-i-verden’.

Vi har en vag og lite berabeidet forestilling om at  døden er noe som uavvendelig vil dukke opp en vakker dag; vi må bare huske at det egentlig er villedende å si at døden ‘inntreffer’ eller har inntruffet. Det riktige er at livet har opphørt, forlatt den som nettopp var levende. Livet er, døden er ikke. Livet er det positive, døden er det negative. Det er utelukkende som forestillling at døden er virkelig, en slags ting eller et fenomen. Og som forestilling og i vår forestillingsverden er døden hele tiden og mange ganger overveldende virkelig og tilstede for de levende.

Dødens sosiologi: Den ensomme død i individualiseringens ensomme tidsalder

“Vi er døende, vi er døende, litt etter litt er våre kropper døende

og vår styrke forlater oss,

og sjelen vår kryper seg naken sammen i det mørke regnet over floden,

kryper sammen i de siste grenene i vårt livs tre.” 

(etter D.H Lawrence: ‘Dødens skip’)

CD-lonely-death weeMen måtene vi dør på, og våre måter å forholde oss til døden på, er ikke fastlagte en gang for alle. De fastlegges like mye som annet i våre liv av det samfunnet og den sosiokulturelle livssammenhengen som vi er en del av og selv medvirker til å prege.

Det er i våre paradoksale levedager blitt ‘in’ å være rammet av sykdommer og lidelser; kjente og ukjente størrelser og mediapersonligheter tiltrekker seg  etterlengtet sosial oppmerksomhet gjennom utleverende beretninger om hva de feiler og hvilke ulykker de er rammet av.

Kanskje er til og med det å dø og døden selv i ferd med å bli ‘in’; kjendisene kvier seg ikke for å klemme litt oppmerksomhetslys fra den mørke døden, med god hjelp fra media. Døden er pop. Men samtidig observeres det at stadig flere mennesker lever som enslige, og dør som ensomme mennesker.

books (9)Den tysk-britiske sosiologen Norbert Elias som studerte medisin før han skiftet over til filosofi og sosiologi, sammenligner seg selv med en lege som supplerer:

«tradisjonell medisinsk diagnose med en sosiologiske diagnose, konsentrert om faren for isolasjon» (s. 56)

imagesElias hevder i boken ‘De døendes ensomhet’ at det psykologiske livet i vår moderne tid kjennetegnes av tre hovedtrekk som får økende betydning for måten vi dør på i våre samfunn:

«en høy grad av individualisering, omfattende og konstant beherskelse av alle sterke drifter og emosjonelle impulser, og en tendens til isolasjon» (s. 46).

Som individer preges og formes vi av samfunnet vi er en del av, og vi har i neste omgang en tendens til å opprette institusjoner som på sin side både forsterker vår gjensidige isolering og forverrer mangelen på meningsfyllte felleskap som deretter blir endemisk:

«det er bare sykehusets institusjonalisert rutiner som lager en sosiale ramme for dødssituasjonen. Disse er for det meste blottet for følelser og bidrar mye til isolering av den døende… De sekulære ritualene er i stor grad tomme for følelser og mening; tradisjonelle sekulære uttrykksformer mangler kraft til å overbevise«(s. 24).

Folk ønsker samtidig slike institusjonaliserte rutiner; det appellerer til deres ønske om individualisering og begrensninger  når det gjelder følelseslivet, men de lider som følge av at disse rutinene driver ut ritualer der felles meningsfyllthet kan genereres.

Elias’ konklusjon er ikke mindre viktig enn den er overraskende:

«den spesielle betoningen som ideen om at en dør alene antar i den moderne perioden samsvarer med betoningen i denne perioden av at man lever alene» (s. 48).

Døden som innsikt hos levende

» Du skjønner, det er veldig merkelig. Å være dødelig er den mest grunnleggende menneskelige erfaring og allikevel har menensket aldri vært i stand til å godta den, begripe den og oppføre seg i samsvar med den. Mennesket vet ikke hvordan å være dødelig.» (Milan Kundera, Immortality)

Det sies at innsikten i at vi alle skal dø skiller oss fra dyrene. At denne innsikten gjør oss til mennesker, eller enneskelige. I vår moderne vitenskapsinformerte tid er det lett å glemme at det finnes andre måter å betrakte vår tilsynelatende dødelighet på. I boken «Facing Death: Epicurus and His Critics, Oxford: Clarendon Press, 2004, s.1) viser James Warren til denne andre tradisjonen:

«En lang og innflytelsesrik tradisjon i tenkningen ser etter svar på slike spørsmål ved å vise til at, trass at det tilsynelatende ser motsatt ut, er mennesker i virkeligheten ikke dødelige. Vi, eller i det minste noen deler av oss, er udødelige. Det finnes, med andre ord, ‘liv etter døden’. «

For den spanske filosofen Unamuno og for den tyske tenkeren Heidegger er denne innsikten viktige elementer i deres filosofiske tolkning av den menneskelige tilværelsens egenart. For de greske filosofene var til og med det å filosofere å lære å dø. Kanskje er alt dette sant, men jeg er ikke så sikker på at denne i vår medisinske tid litt for selvsagte innsikten på noen grunnleggende måte er definerende for vår spesielle menneskelige tilværelse. Noen ganger kan det heller virke som om innsikten i at man skal dø er det som skiller døende mennesker i deres nyvunnete realisme fra de som lever i beste velgående og som nærer seg av illusjonen om at livet kommer til å fortsette i det uendelige. Den Søramerikanske forfatteren J.L.Borges er borte i dette poenget når han skiver i stykker i ‘Den udødelige‘:

«Å være udødelig er helt vanlig, unntatt for mennesket, alle skapninger er udødelige fordi de er uvitende om døden; det som er guddommelige, fryktelig, ufattelig, er å vite at man er dødelig.»

Slik betraktet er altså det å erkjenne sin dødelighet ikke noe som gir seg selv. Man må anstrenge seg, tenke det ut og innse og føle det for seg selv. Hvor mange av oss gjør egentlig det; hvor mange ganger gjør vi det gjennom livsløpet? Kanskje har de fleste i størstedelen av sin levetid en nesten ufattelig evne til å glemme og fornekte alt som kan minne oss om døden og at vi er dødelige. Kanskje er  ‘dødsbenektelse’ derfor et like sentralt kjennetegn for oss som den påståtte innsikten om at vi skal dø?

Sigmund Freud var på sin side ikke i tvil om akkurat dette; han hevdet at vi egentlig har en slags oppfatning av oss selv som udødelige:

«Det er faktisk umulig for oss å forestille oss vår egen død: og alltid når vi forsøker å gjøre det kan vi oppfatte at vi faktisk fortsatt er til stede som tilskuere. Derfor kunne den psykoanalytiske skolen våge å hevde påstanden om at ingen i grunnen tror på sin egen død, eller for å si det samme på en annen måte, at på et ubevisst nivå er hver og en av oss overbevist om sin egen udødelighet.»

Fra filosofer som Kierkegaard og Heidegger vet vi også at det sjelden er fastlagte og positive egenskaper som er karakteristiske for oss; at vår væremåte preges av slike paradoksale og rekursive trekk som Kierkegaard er inne på i den kjente formuleringen om at vi er et forhold som forholder seg til seg selv.  Altså, ikke bare den enkle og direkte innsikten om at vi skal dø, men en langt mer kompleks og selvreferende fornektelse og benekting av det samme.

Egentlig er denne flukten fra og fornektingen av døden en hemsko for oss; for døden kan også være en slags læremester i livet. Det finnes en slags gjensidighet i vår refleksjon over livet og døden;  bare kikk litt på denne tanken til den franske forfatteren Celine:

«det er kanskje det en leter etter i livet, ikke noe annet enn det, den største sorgen som er mulig, for at en skal kunne bli seg selv før en dør.» (Celine)

Hvor typisk er det ikke da, det som Kenneth Paul Kramer siterer i boken «The Sacred Art of Dying. How World Religions Understand Death» (1988) at:

 «Jeg hadde gått fullstendig i stå, og døden måtte til for å bringe meg tilbake til livet.» 

Vi holder døden på avstand, livet i oss er slik innrettet at det lenge hjelper oss til å holde tanker om døden på god avstand. Riktignok hender det at vi erfarer denne merkelige og litt uroende fornemmelsen som den argentiske forfatteren Jorge Luis Borges  omtaler på denne måten:

«Det virket utrolig at denne dagen, en dag uten advarsler eller varseltegn, kan være dagen for min ubønnhørlige død.»

Vi vet om døden, men holder den på god avstand fordi vi trives heller dårlig i dens selskap. Dødens faktum er kanskje uomtvistelig, men den er allikevel omdiskutert. Tenkende mennesker, som filosofer og alskens litterater og forfattere ønsker gjerne å utforske og utvide grensene; de legger godviljen til for å finne på noe oppbyggelig og oppmuntrende å si om det mørke området som døden holder til i. Livet bringer oss i møte med stadig nye utfordringer og gleder, vi tvinges av omstendighetene til å lære oss til å stå overfor og snakke med fremmede og med ukjente ting.

Før eller senere må vi alle forholde oss til døden, først i ulike biskikkelser men til sist som det uomgjengelige at vi selv må gå i møte med det å dø. Dette alene tilsier at vi kan for livets egen del ha nytte av å inngå i en dialog med døden, av å gjøre døden til vår dialog-partner.

I filosofen Martin Bubers eksistensialistiske tenkning er den ekte dialogen til forskjell fra en teknisk dialog selve grunnforutsetningen for at vi skal kunne leve en autentisk menneskelig tilværelse.

I forordet til boken ‘Lærdommer fra de døende’ (1998) av Rodney Smith viser Joseph Goldstein il den viktige rollen som ettertanke omring døden kan spille for menneskers livsvalg og livsutforming; han skriver:

«Refleksjoner om døden er en tranformerende del av åndelig praksis i mange ulike tradisjoner. Disse meditasjonene påminner oss om at livet er kortvarig og at i siste instans finnes det ingenting vi kan holde fast i, eller virkelig kalle vårt eget, bortsett fra virkningene av våre egne handlinger. Livene våre blir kortere, all akkumulering  ender med at tingene igjen blir spredd utover, alle møter ender i askillelse. Gitt disse sannhetene, hva er det mest av alt vi ønsker å ha oppnådd i våre liv når døden står for tur? Det riktige tidspunktet å spørre om disse tingene er nå, så vi kan ta i bruk våre verdiers visdom i det livet vi velger å leve.»

Blant mer umælende og vanlige folk som i liten grad beskjeftiger seg med å tenke gjennom ting som ligger bortenfor hverdagen har døden et heller dårlig rykte. Mange vil påstå at det er fortjent.

Døden forbindes med skrekkbilder av  skjellettskikkelser og ‘mannen med ljåen’, livstyven, en nådeløs raner, en overveldende negativ og ødeleggende kraft. Dødens dør åpner opp for all den angst, kulde, mørke, gråt, sorg, og tap som livet ellers handler om å slippe unna. Følsomme sjeler er altså i sin fulle rett om de går for strutseløsningen og velger å stenge alle sansene for dødens nærvær.

Men som det er med strutsen er det også med folk, ingen kommer langt med å stikke hodet ned i sanden. 

Den amerikanske legen David Kuhl sier det slik i boken ‘Hva dødende mennesker ønsker. Praktisk visdom for slutten av livet.» (2002):

«Å snakke om døden er svært vanskelig. Vi er redd for at det å snakke om døden fremkaller den.  (-) Kanskje er det slik, tenker vi, at dersom vi ikke snakker om døden så vil døden ikke legge merke til oss. Kanskje kan vi ved å ignorere døden utsette den eller komme oss unna den.»

Døden er et komplekst og mangesidig fenomen som kaster skygge på mange ulike sider av menneskers tilværelse. Det å dø er noe langt mer enn bare en kroppslig hendelse. Det er en prosess som omfatter hele ens væren, kroppslig, psykologisk, sosialt og åndelig. Det å dø er en krevende og komplisert utfordring, det er hardt arbeid som man gjerne ønsker å ignorere eller unngå . Det omfatter som regel lidelse, som noen ganger ikke er løsbar. Det handler om hvem jeg er, hvem jeg har vært, og hvem jeg vil være.

Med dødsfornektelse og unngåelse oppnår en altså lite eller ingenting; døden er like oppegående og fortsetter å ture fram for å hjemsøke stadig like uforberedte og overraskete sjeler. Hvorfor akkurat meg? Et av dødens mange subtile kjennetegn er en utpreget hang til å improvisere, til å dukke opp i uforutsigbare skikkelser og situasjoner.

Døden er kanskje det erfaringsområdet som vekker mest intens angst hos mennesker, for mange betyr død ganske enkelt gru. Kanskje kan vi allikevel tillate oss noen små forbehold for å kunne betrakte disse vonde og vanskelige tingene med et mest mulig vidtfavnende blikk. Vi må ikke glemme at et i og for seg grunnleggende riktig syn også kan være for snevert anlagt. Etter å ha brukt lang tid på å tenke gjennom og granske døden, har jeg kommet fram til at døden har minst to sider; den ene av dem er merkelig nok beslektet med ‘livets lyse side’. Det krever en slags overvinnelse av oss, for at vi kan rekrutterer dette andre blikket som åpner opp for andre aspekter av døden. Som den amerikanske forfatteren Cormac McCarthy sier det, vi er ikke overlatt til oss selv i dette forehavende:

«Den største litteraturen gjør oss i stand til å se inn i mørkets hjertet ved å gjøre det uutholdelige til noe vakkert.»

Som med det meste annet finnes det en innstilling som gir oss unntak til skremmebildet bildet av den mørke, vemmelige og dystre død. Gode unntak som kan tjene som lærestykker og døråpner for en skole i det å dø eller møte døden. Her kan en godt ta seg litt i akt; noen kunne negynne å tro at nå gjelder det til og med å rehabilitere selveste Døden! Det trengst ikke; i vår tid er noen av grensene mellom det å leve og døden forlengst forskjøvet. Mange såkalte ‘popstjerner’ lever nå i flere tiår etter at de trakk sitt siste pust. Ved hjelp av noen tekniske håndgrep kan man gi ut nyinnspillinger av musikken deres i det uendelige.

Nei; mange ganger er det så krevende å leve at det å leke med ulysten og lysten til å gjøre det slutt eller dø utgjør en risiko. Kanskje finnes det et dødsinstinkt i oss; en lengsel etter mørket – den må selvsagt utforskes men samtidig må vi levende alltid vite å omgåes den med en viss forsiktighet. Ta det bare med ro; der er mye vi kan opparbeide lyst til – å fly, dukke ned i verdenhavenes dyp – lysten til å dø kommer aldri til å bli påtrengende for særlig mange av oss. Vi må anta at det finnes en eller annen dyp fornuft og mening bak eldgammel og uutryddelig dødsaversjonen og vår innstuderte, seremonielle og avstandsskapende omgang med døden. Avskyen mot døden og alt som kan minne om den til tross, det er forbausende enkelt å skifte syn på døden bare gjennom å ta seg tid til å betrakte den på litt nærmere hold:

«Dersom du kan begynne å oppfatte døden som en usynlig  men vennlig ledsager på ditt livs reise – som på en mild måte minner deg på om at du ikke må vente til i morgen med å gjøre det du ønsker å gjøre – så kan du lære å leve livet ditt heller enn bare å passere gjennom det.» (Forord, i Kubler-Ross, ‘Døden, det siste vekststadiet ‘, 1975)

Å filosofere er å lære seg å dø

Som de gamle grekerne og romeren Cicero er inne på, man beskjeftiger seg ikke med døden for de dødes skyld, men for de levendes. Filosofisk refleksjon kan forberede oss på å møte døden, det fjerner dødsangsten og  åpner for et lykkeligere liv. Sokrates definerer filosofien selv som en øvelse i å dø eller forberedelse til døden (‘thanatos melete’’).

I et ungdomsdyrkende og fremskrittjagende samfunn som unngår, overser og benekter døden er det få av oss som kan ha et avklart og klokt forhold til døden. Døden betraktes på linje med en ubehagelig sykdom som ekspertene skal hjelpe oss med å overvinne og beherske.

Først som sist, skal jeg komme med en liten innrømmelse; jeg har etterhvert tatt del i noen begravelser og fått beskjed om at min egen kan komme tidligere enn jeg liker å tenke på. Dette har medført at jeg er opptatt av og skriver om døden; men først og fremst er jeg skrekkelig glad for at jeg selv fremdeles er i live. Dette med å være i live er ganske utrolig når man begynner å tenke over hva det innebærer. Man sier kanskje ikke slike ting, men det er nesten som at jeg midt oppe i sorg og kondolanser bærer på en grim hemmelighet; at jeg er litt lettet over at det er alle de andre som har dødd. At jeg så langt har blitt spart.

Det at man gir seg til med å studere døden og lære av dens realitet i menneskelivet er ikke det samme som at døden dermed blir mindre ubehagelig for oss. Mindre dødelig, så å si. For levende og i forhold til livet er og forblir nok døden nettopp dette; en uhyggelig og mørk avgrunn.

Men heller ikke livet består bare av lyse dager.

Noen få ganger fremtrer døden helt annerledes enn man skulle forvente ut fra dens traurige rykte. Bare hør her: Den østerriske filosofen Ludwig Wittgenstein som ikke hadde for vane å ordlegge seg på utpreget lystelige måter skrev i 1913 følgende notis ved farens død:

«I går ettermiddag døde min far. Han hadde den fineste døden jeg kan forestille meg; han sovnet inn som et barn uten noen smerte. I løpet av de siste timene var jeg ikke trist et eneste øyeblikk, men full av glede. Jeg tror at denne døden var verdt et helt liv.»

Dersom vi skal si noe, og det må vi ganske ofte fordi det er dødens vesen å dukke opp når man minst venter det –  da er dette en ganske akseptabel måte å si det på. Det finnes endog dødsbra humor;  jeg tror Woody Allen har laget denne tørrvittige formuleringen:

“Jeg er ikke redd for døden, jeg vil bare ikke være der når den inntreffer.»

Jeg skriver ikke denne artikkelen fordi jeg har en slags morbid interesse for døden. Tvert imot, jeg har aldri likt tanken på døden. Seremonier og ritualer til tross, det hefter noe iskaldt og avskyelig ved døden. Det er fullt mulig å betrakte døden med et poetiserende blikk og omgi den med fargesprakende høstløv og bilder fra en vakker natur som faller til ro i påvente av den kommende vinteren. Like under overflaten ligger allikevel dødens heslige ansikt og groteske grin.

Jeg skriver egentlig denne dødens ABC mest av alt for min egen del. Fordi jeg har gjenoppdaget døden, måtte åpne øynene mine for dens uungåelighet. Alt har endret seg, nå går det knapt et minutt uten at jeg føler at døden befinner seg like i nærheten. jeg har vent meg til dens selskap. Mens jeg sitter her i skrivekroken min er det nesten som om døden sitter i nabostolen, tålmodig ventende på at jeg skal bli ferdig og avslutte det jeg holder på med. Fram til ganske nylig var det heller sjelden at jeg ofret døden annet enn en tilfeldig og gjerne ufrivillig tanke i ny og ne. Som en følge av ting som har inntruffet i mitt eget liv har dette forandret seg de siste årene. Det hender at jeg føler at jeg har døden halsende like i hælene, om man kan si det slik. Derfor forsøker jeg å forberede meg litt, jeg ønsker å komme fram til noe i retning av et avklart og samlet syn på døden. Egentlig vet jeg ikke om dette er mulig eller ønskelig. Utsikten til at ens egen død kan være like om hjørnet gjør temaet brennhett; tanker og følelser forbundet med døden og det å skulle dø vinner ny aktualitet. Det hender jeg våkner om natten, gjerne i firetiden – for så å bruke flere timer i intens ettertanke omkring døden og mine egne reaksjoner på den. Jeg har forlengst sluttet med å forsøke å unngå eller undertrykke slike tanker. Tvert om fokuserer jeg på dem, jeg begynner å snu og vende på dem for å finne ut om det er noe jeg kan lære av dem. Siste gangen dette hendte, da gikk det opp for meg at mye av livet mitt så langt har handlet om å finne holdbare fremgangsmåter og veier, overholde en haug med tidsfrister og rekke ting til rett tid. Midt på natten, liggende i mørket full av en vag angst mens nordavinden rusker i taksteinene, gikk det opp for meg at slik er det ikke med døden. Med døden er det helt motsatt; da er det veien som finner meg og toget som først går når min tid er inne. Ingenting å rekke; ingen kommer som kjent for sent til sin egen død.

Det er en selvfølge at det hersker mye usikkerhet og frykt i oss når det gjelder døden, det helt andre som handler om en selv når en i absolutt forstand ikke er lenger. Det er en nesten utenkelig tanke for en eksisterende sjel å tenke seg selv som ikke-eksisterende, død. Som ikke-seg- selv.

Slik må det være; egentlig er vel de fleste ganske forvirret når det gjelder døden. Bare få har tatt døden for seg på den seriøse måten som den fortjener. Etter at døden fikk ny aktualitet for meg er jeg blitt dødsens seriøs; når tankene om min egen død dukker opp om natten stiller jeg meg velvillig og åpen trass noe som ligner på angstanfall og marerittdrømmer. Kanskje kommer slike overreaksjoner mye av min uvitenhet og mangelfulle ettertanke på dette området.

Minst tre ting virker sikre når det gjelder døden; det er vanskelig å snakke om døden, det er vanskelig å dø, og det er vanskelig å oppleve at våre nærmeste dør.

Hvorfor finnes denne uviljen, usikkerheten, uvitenheten, unngåelsen, forlegenheten og noen ganger denne rungende tausheten om døden? Døden er et uomgjengelig innslag i våre liv. Om ikke vi snakker om døden, så taler den til oss. For som kjent skal alle dø en dag, og alle opplever at noen av våre nærmeste dør ‘fra’ oss. Døden kan virke som et utilnærmelig tema, noe ubehagelig som vi mest av alt bør unngå så lenge som mulig. Men naturligvis innser vi det, det kommer alltid en dag da denne unngåelsesstrategien ikke virker lenger. Kanskje må vi godta at vi for å kunne omgåes med og møte døden, er det mange ting vi kunne lære og fortså bedre ved ikke minst å tenke gjennom grundigere for oss selv. Vi bør utvilsomt forsøke å lære oss litt mer om hvordan vi kan forholde oss til og omgåes med døden. Kan hende kan vi til og med kan lære oss å dø. En dag vil det komme godt med.

Dødens nærhet

«Jeg har allerede dødd

alle måtene man kan dø på

Og jeg kommer til å dø dem alle igjen,

Dø døden til veden i treet,

Dø steinens død i fjellet,

Jordens død i sanden,

Løvets død i det knitrende sommergraset

Og den stakkars blodige menneskelig døden.»

(Herman Hesse: «Alle slags død»)

For de gamle grekerne viser ikke den virkelige verden seg for menneskene slik den egentlig er. Vi forholder oss til overflaten, den sanne verden er tildekket bak et slør. Slik er det kanskje også med vårt forhold til døden. I vårt moderne overmot  innbiller vi oss at vi har en slags sikker viten om og et fornuftig forhold til døden, og så viser det seg at det rasjonelle og nøkterne bildet vi tror på er en illusjon. Et blendverk for å skjule vår egentlige sårbarhet og hjelpesløshet.

Kunsten viser oss noen ganger dødens nærvær som en slags skremmende usynlig skikkelse, en skyggeaktig eller dobbeltgjenger som vi ikke merker men som befinner seg like i nærheten av oss hele tiden.

Kanskje er det nødvendigvis slik at vår opplevelse av og vårt forhold til døden og det å dø henger nøye sammen med hele den måten vi forstår oss selv og vår sjel på. Tapet av en slik levd helhetsforståelse fører med seg et like usikker og angstpreget forhold til døden. Kanskje har dette en forbindelse til den kollektive benektingen av døden som noen kommentatorer mener kjennetegner moderne vestlige samfunn. Tydeligst kan man se en slik dyp sammenheng mellom selvforståelse og dødsoppfatning i de gamle egypternes ‘Dødebok’. Viktige deler av den gamle egyptiske kulturen er et nesten overutviklet uttrykk for de dype sammenhengene som finnes mellom menneskets sjel og dødens utfordring.

Den Egyptiske Dødeboken

Den Egyptiske ‘Døde-boken’ er en slags guide til Underverdenen, i form av en papyrusrull med tegn og bilder som plasseres i graven sammen med mumien. Den ble laget og legges i graven for å lede sjelen (BA) til den døde personen gjennom en serie med prøvelser i underverdenen og over til etterlivet der, hvis det lykkes, kropp og sjel vil gjenforenes og leve evig. Hvert individ hadde sin egen særegne Dødebok: Opplevelsene som ventet den dødes sjel var også ulike; forskjellige utfordringer ventet forskjellige sjeler i forskjellige bøker.

I det gamle Egypts religion besto menneskets sjel av mange (5) ulike deler. Den ‘andre’ delen av menneskesjelen omtales med betegnelsen ‘Ka’. Ka representerer livskraften i det enkelte menneske og er visuellt fullstendig lik det ordinære selvet, men har en annen stofflighet som ikke kan oppfattes med våre vanlige sanser. Når døden inntreffer forlater Ka det fysiske selvet og legger ut på en potensielt farefull ferd til en annen virkelighet kalt dødslandet eller dødsriket. Egypternes innfløkte dødsritualer og innretninger av graver som boliger, mumifisering av den døde kroppen og seremonier der man sørger for de døde i form av mat, er noe man foretar seg for Ka. Ka lever videre i et uendelig etterliv og som vender tilbake til gravboligen og den avdøde kroppen for å finne hvile og næring.

Hver persons sjel besto også av en annen side omtalt som Ba, fremstilt i bildet av en fugl. Ba er det som ligner mest på senere begreper om sjel eller psyke, og består av  settet av åndelige egenskaper som er unike for hver individ. Ba forblir knyttet til kroppen etter døden. Begravelsesritualene skal virke til å frigjøre Ba fra den døde kroppen slik at den kan bevege seg fritt og vende tilbake til KA slik at den kan leve videre som en Akh. 

Den bevingede BA flyr vekk for å gjennomgå prøvelsene ved å bruke tegnene i dødeboken. Mumien forblir i graven bevart og beskyttet av amuletter og statuer til BA kommer tilbake i triumf. Et skremmende landskap ventet BA: umulig høye fjell, elver og innsjøer hvor forferdelige skikkelser behengt med nett for å fange den uforsiktige, mange store porter og dører bevoktet av groteske guddommer fra underverdenen. Ved hver port var BA instruert til å si: «

Jeg vet hvem du er og jeg kjenner navnene dine.»

Når det måtte være i stand til å omgjøre seg til en svale eller en falk for å fly over et høyt fjell, ga boken hjelp slik at BA kunne gjøre nettopp det. Etter å ha passert gjennom testene i underverdenen, kom den siste utfordringen når den dødes hjerte ble veid opp mot sannhetens fjær. Hvis hjertet var fritt for ondskap, kunne BA og kroppen bli gjenforent i etterlivet. Hvis ikke, ble hjerte spist av den grusomme «fortæreren», et dyr med en krokodilles hode, en løves kropp og en flodhests buk, og det var slutten for resten av evigheten.

Det er altså viktig at kroppen til den avdøde bevares fordi Ba vender tilbake til kroppen sin hver natt for å motta nytt liv og fremstår på nytt hver morgen som en Akh.

Dødens tre sider

Døden omgir oss, den puster oss i nakken selv om vi hverken kjenner, ser eller hører noe særlig til den. Den viser seg for oss først når tiden er inne eller bedre, når tiden vår er ute, ofte i form av en dødsengel. Døden har det ikke travelt, den har en avventende innstilling til sin oppgave, den vet at det finnes et riktig øyeblikk for å gi seg til kjenne. For all del, den har nok å ta seg til, nok å ta av. Vi som befinner oss midt ute i livsstrømmen har er nærmest ubegrenset begavelse når det gjelder å holde tanker om døden på avstand og ute av tanke og sinn. Takk og pris, som regel har vi god nok avstand til døden til at vi nesten glemmer at den i det hele tatt finnes. Det gjør den.

Når vi tenker omkring og diskuterer noe slikt som hva som er ‘den gode død’ er det viktig å avklare hva man snakker om. Når vi ser nærmere på døden, viser det seg at det finnes noen viktige distinksjoner som må gjøres. Den svenske forskeren Lars Sandman understreker i boken ‘En God Død: Om verdien av død og det å være døende’ (2005) at det er viktig å skelne  mellom tre ulike sider ved døden; det er perioden når man er i ferd med å dø eller er døende, selve dødsøyeblikket når man passer terskelen mellom liv og død, og post-døden når man de facto er død.

Den norske dødsmåten

Der Wunsch, einen eigenen Tod zu haben wird immer seltener.

Eine Weile noch, und er wird ebenso selten sein wie ein eigenes Leben./

Ønsket om å ha en egen død

blir hele tiden sjeldnere.

En stund til, og det vil være like sjeldent

som det å ha et eget liv.

(Rainer Maria Rilke)

Døden omgir oss, hvor vi enn snur oss møter vi døden. Det finnes ingen steder vi kan flykte eller stikke oss unna. Døden er overalt. Hvert år dør det noe over 60 millioner (66-67) mennesker på jorden. Hver eneste dag går noe mer enn 150 000 mennesker bort.

Døden trives godt i slskap med alder. To tredjedeler av menneskene som dør hver dag dør av aldersrelaterte årsaker. I industrialiserte land alene er dette tallet opp mot 90 %.

Ca. 15 % av verdens dødsfall er en følge av kreftsykdommer. (2010)

I USA dør hvert år omlag 2,4 millioner mennesker; omtrent 600 000 eller 25 % av disse dør av kreft. 1 av 3 kvinner og 1 av 2 menn får kreft i løpet av sitt liv.

Omtrent 35000 amerikanere dør hvert år som  følge av selvmord.

Folk dør i Norge ogå. I gjennomsnitt dør et eller annet sted i nærheten av 41-42000 mennesker hver år i Norge, noe som tilsvarer et typisk mellomstort norsk bysamfunn. I snitt går et eller annet sted omkring 110-120 mennesker bort hver eneste dag i landet vårt. Ikke bare ved tilfeldigheter, det skjer også – men døden går sine egne veier. Den slår som oftest til og rammer oss eller våre nærmeste i følge både kjente og ukjente lover og mønstre. Plutselig er den der, som en rovfugl som stuper ned fra himmelen og kjører klørne inn i ryggen på sitt bytte.

For stadig flere er det alder som åpner døren på gløtt for døden. Jo eldre, jo flere er det som dør i hver aldersgruppe. En økende andel av befolkningen i moderne samfunn utgjøres av eldre og aldrende mennesker. Alder handler om leveår og den uungåelige slutten på livet. De store antallene av mennesker som dør i Norge hvert år er over 70 år. Tidligere var dødstallene forholdsvis høye i aldersgruppen 0-4 år, men siden 60-årene har tallene gått kraftig ned slik at det er ikke lenger tilfelle.

Jo kortere tid man har igjen å leve, jo mer opptatt blir man både av virkningene av selve aldringen på helse og fungering, men også av døden og det å skulle dø. Økende alder øker samtidig dødens aktualitet for stadig flere mennesker og for de samfunn det gjelder. Selv om økende levealder gjør sammenhengen mellom alder og død mer påtrengende i våre dager, så må vi ikke overse at døden henger sammen med mange andre forhold.

Blant disse er selvsagt sykdom og helseproblemer viktig, ikke minst fordi den medisinske vitenskapen og hygiene gjør at vi både som enkeltmennesker og samfunn sjeldnere trenger å bli konfrontert med døden som følge av slike ting. Noen dør plutselig av ukjent årsak, ulykker av alle slag er en annen hovedgrunn til at folk dør – mellom 400 og 500 menn og noe over 300 kvinner omkommer hvert år som følge av ulykker her i landet. Og døden kan skyldes både andre mennesker i form av drap og bli påført av en selv i form av ‘villet egenskade’ eller selvmord. Omlag 150-200 menn og 50-70 kvinner dør hvert år offisielt som følge av selvmord i Norge.

Døden, helsevitenskapen og samfunnet

Vi vet alle at moderne medisinsk vitenskap er stadig mer avansert når det gjelder å opprettholde livet. Feltet bioetikk har i lang tid diskutert problemstillinger knyttet til slutten av livet og det å skulle dø. Allikevel er samfunnet i bredere forstand fortsatt dårlig forberedt på opplevelsen av det å dø.

I en artikkel fra 2010 hevder Lydia Dugdale at dette i stor grad beror på fire faktorer. For det første virker dramatiske teknologiske framskritt til å hviske ut og utydeliggjøre skillet mellom død og liv, noe som fører med seg svekkelse av vanlige menneskers evne til å forstå eller vite at døden er nært forestående. Selv når medisinske fagfolk er enige om at en pasient er døende, så er ofte pasienten selv og familien fortsatt uvitende. For det andre har vår urokkelige tro på teknologi og tekniske løsninger hemmet oss i å konfrontere oss med dødens realiteter på konstruktive måter.

For det tredje har sekulariseringen av vestlig kultur marginalisert religionens meningsgivende rolle i det å forberede enkeltpersoner for døden. For det fjerde, legene – som er de nye mellommennene mellom liv og død – er notorisk dårlige til å ta opp og diskutere problemer forbundet med slutten på livet med sine pasienter og pårørende. Når døden slår til tilsynelatende uanmeldt er følgelig pasienter og familiemedlemmer gjerne sjokkerte og forvirret og sliter med å takle det som skjer.

Ars moriendi, dødskunsten og  kunsten å være døende. 

På trettenhundretallet og senere i middelalderen ble mellom en tredjedel og to tredjedeler av befolkningene i Europa drept som følge av pesten eller svartedauen. Belastningen på menneskene og samfunnene var enorm og brakte det normale livet til bristepunktet. Etterhvert som dødstallene steg og tradisjonelle sosiale strukturer og praksiser gikk i oppløsning, reagerte den katolske kirken med å utforme tekster som ga råd til legfolk når det gjelder prosedyrer, protokoller og bønner for de døende.

Dette ble gjort i form av to tekster som ble kjent som ‘Ars moriendi‘: en lang utgave utgitt i 1415, og en kortere,

illustrert versjon som begynte å sirkulere rundt midten av 1400-tallet. Forfatterne av begge tekstene er ukjente, men de tilhørte sannsynligvis den katolske geistligheten som var godt kjent med kristne ritualer i forbindelse med døden. Tekstene ble raskt oversatt til ulike språk og spredt i hele Europa.

Den kortere og illustrerte versjonen gjorde det mulig selv for analfabeter å grunne over de menneskelige og eksistensielle utfordringene som er knyttet til døden og stunden før døden inntreffer.

Dødsopplevelsen for moderne mennesker

Døden og opplevelsen av det å dø er like mangfoldig som livsfenomenene selv. Vi er omgitt av dødens dystre variasjoner, hver eneste dag dør utallige tusener av mennesker på uttallige måter på denne jordkloden, som like mye er dødens klode som livets klode. Som med det meste, finnes det mange perspektiver på og måter å oppleve og betrakte døden på. Det finnes ulike måter å være levende på som innebærer ulike forhold til døden; noen skal selv snart dø, andre har mistet kjære eller nære personer, oftets er vi tilskuere til eller hører om hendelser og ulykker der flere mennesker omkommer eller blir drept på samme tid. Et distansert tilskuerforhold til død som rammer andre er det vanligste men er på samme tid kanskje det som oftest blir skjøvet i bakgrunnen eller overdøvet av de nære og følelsesmessig mer intense forhold til døden. Vi har lett for å tro at vår egen opplevelse og vårt eget personlige forhold til døden og det å dø er det eneste. Det er antagelig de gjenlevende som oftest kommer til orde når det gjelder å omtale døden, dvs. det er de gjenlevendes forhold til døden som lett preger hele vårt bilde av døden. For de gjenlevende er det naturligvis et bilde preget av slike ting som dyp sorg og smerte, tap, savn, fortvilelse. Vi må ikke glemme at det også kan finnes andre like talende bilder av døden, som lages av de døende selv eller av personer som har et mer distansert forhold til det å dø.

Vi er omgitt av død i alle versjoner og fasonger, brutale ulykker, grusomme massedrap eller fredelig innsoving i høy alder. Nye graver åpnes hele tiden for å fylles av den uopphørlige strømmen av forbausete eller motvillige rekrutter. Det er nødvendigvis få som sier døden velkommen.

Mennesker forsto ganske sikkert tidlig i sin utvikling at det viktigste med dødens faktum ikke er slike avledete ting som angsten eller sorgen som er forbundet med den. Ofte handler dette ikke om døden, men om de sørgende gjenlevendes forhold til nære personers død. De er selvsagt viktige, men kommer i skyggen av en enda vesentligere ting som er å holde en slags grunnleggende orden på døden og det kaos som bor i dens nærhet. Gravplasser, dødsattester, ritualene for sorg og minne, dødsmesser  – alt dette er laget til for å sikre oss mot det potensielle kaos som døden bringer inn i og forårsaker i menneskenes liv.

I vårt hyperordnete samfunn snakker vi mest av alt om hvordan andre dør og skal få lov til å dø. Det handler ikke om meg og deg, om min og din død, men om en tredjeperson og hans eller hennes saklige død der ute i verden et sted. Han eller hun, den gamle, den syke, et terroroffer, selvmorderen, den som ble rammet av bilulykken eller snøraset eller et vådeskudd. Alle de andres død er hendelser i verden; mens din død rammer meg, den er min sorg og mitt savn og mitt tap. Min egen død er bare mysterium og benektelse.

Det er lett å skjønne hvorfor det blir slik. Jeg har en eneste død, bare min egen lille død. Alle de andre der ute i verden har tilsammen så enormt mye mer død enn meg. Man merker det knapt når en av dem dør. Samtidig overskygger de andres fjernere og saklige død ofte min og din død. Det finnes en merkelig mangel på proporsjoner når det gjelder dødens omfang eller størrelse; min død er alene like stor som hele verden, med min død går den kjente verden under. Min død er verdens undergang, de andres død er et massefenomen og derfor noe man først og fremst må holde orden på.

Problemet er at dette lett fører med seg et misforhold. Det gjør at man glemmer å forstå den subjektive ‘min’ død og erstatter den med en avansert sakliggjort utgave der man forstår den andres død. Den slags dødsrapporter har sine begrensninger når det gjelder visdom; men så er det kanskje heller ikke ment at man skal bli så mye klokere av å bli kjent med en slik anonym og sakliggjort form for død.

Jeg ønsker bare dette enkle, å lære meg å snakke om min egen død, før jeg dør.

Døden har blitt et fag. Det er i og for seg i orden. I vår tekniske tid er døden mest av alt en slags sosial- og helsepolitisk utfordring. Døden er en medisinsk og pleiefaglig oppgave som handler om andres død, om palliative sykdomsposter med smertelindringer og tiltak og bemanning for at folk skal slippe å dø alene. Fokus er på å legge tilrette betingelsene slik at folk kan dø på en verdig måte; ingen skal måtte dø alene, og ingen skal dø i smerte.

I 1993 skrev dr. Sherwin Nuland bestselleren  “How We Die” om hvorledes folk dør på sykehus etter sykdommer:

» Pasienten død alene mellom fremmede. Velmenende, empatiske, med en fast forpliktelse til å opprettholde hans eller hennes liv, – men ikke desto mindre fremmede. Det finnes ingen verdighet her. Når de medisinke samaritanerne har avsluttet sine iherdige anstrengelser er rommet strødd med avfall etter den tapte aksjonen.… og midt oppe i rotet ligger et lik.«

Vi kjenner igjen de tingene som har vært oppe i vår egen debatt om døden i moderne samfunn.

‘Min egen’ død

Men døden er og må være hver og en av oss sin død, en subjektiv og personlig død samme hvilke omstendigheter den måtte foregå under. Din død er din død og en annen død, min død er min død og den eneste død jeg kommer til å kjenne. Men kanskje er det også slik at dersom vi ser oss litt omkring oppdager vi at døden er overalt; og hver eneste død er på en vis en slags min død.

Lenge hadde jeg mer enn nok med bare å leve. Man lever i ‘livets lys’. Det er en egen væremåte. Så forandret det seg. Som det før eller senere gjør det for alle levende vesener. 7 milliarder mennesker, og enda flere milliarder dyr. Jeg vet ikke hvordan dyrene dør. Jeg er i ferd med å lære meg ABC’en om hvordan mennesker dør. Det er ikke noe oppsiktsvekkende; middelalderen hadde ‘ars moriendi-manualer’ som beskrev gode måter å dø på. Jeg er definitivt døende. Det er en annen væremåte enn den jeg har vært vant til.

For en tid siden fikk jeg en facebook-melding fra en venn fra pilegrimsveiene. Hun spurte meg om hvordan det føltes å skulle dø. Jeg svarte henne at det er ganske spennende, det er første gangen jeg har gjort det. Jeg lo for meg selv i det jeg skrev de ordene, poenget var faktisk litt morsomt. Jeg aner ikke hvordan man best dør og det siste eventyret er å lære seg håndverket.

Et hyppig brukt uttrykk i vår pengegale tid er at noen ler hele veien til banken, jeg foretrekker heller å le hele veien til graven.

Mine dager er talte eller dødsklokken

«Hvis folk så verden slik den virkelig er. Så sine liv slik de i virkeligen er. Uten drømmer eller illusjoner. Jeg tror ikke de kunne komme opp med noen god grunn til at de ikke skulle velge å dø så snart som mulig.» (Cormac McCarthy)

Døden er utvilsomt interessant rent litterært. Kanskje mest i form av utsøkte mord i detektivromaner. Men like meget som kontrast og kontrapunkt til det livet som tekstene egentlig handler om. De dødsfremstillingene handler alltid om andres død.

Forfatteren Virginia Wolf har på samme måte pekt på sykdommers potensiale som emne for litteratur:

“Tatt i betraktning hvor vanlig sykdom er, hvor enorm den åndelige endringen er som sykdom bringer med seg, hvor forbløffende det er når helsens  lys går ned, og de uoppdagede landene som da blir avdekket, hvilke ødemarker og og ørkener i sjelen et lite angrep av influensa bringer frem i lyset … da blir det merkelig at sykdom ikke har tatt plass ved siden av kjærlighet, strid og sjalusi blant de store temaene i litteraturen. Et skulle tro at romaner  ville handle om influensa, episke dikt om tyfus, oder til lungebetennelse, lyrikken om tannpine. Men nei, … litteraturen gjør sitt beste for å fastholde at den beskjeftiger seg med sinnet; at kroppen er en enkel klar glassrute som sjelen ser rett gjennom”.

Jeg har hatt kreft de siste 5-6 årene. Min tid som dødens lærling, dødens læregutt. Jeg nærmer meg tidspunktet for min endelige eksamen. Undervisningen har vært god, jeg er ikke så redd for å stryke.

Ja, jeg vet det godt. Alle har kreft i dag. Jeg har ikke tenkt å lage noe stort nummer av akkurat det. Det er i ferd med å bli hverdagskost. For mange har dødd av kreft og for mange veldreide bøker er skrevet om dette emnet. Ingen kaver seg noe opp med det lenger.

Det fine med kreft er at det utvikler seg gjennom mange faser. Opplevelsen av å ‘ha’ kreft er dermed i virkeligheten ulike ting alt etter hvor man er hen i kreftens utvikling. Både sykdommen og ens indre opplevelse av den går for seg i markant ulike faser. Kreft er en underlig dynamisk sykdom å ha.

Dynamikken utspiller seg mellom to hovedpoler, person og sykdom. Vi sier at personen har en bestemt sykdom. Kanskje er det riktigere å si at sykdommen har slått seg til hos en særegen person. Og preges av det.

Jeg har egentlig aldri trodd helt på denne kreften min. Mye av det jeg vet om kreft har jeg fra andre folk og fra lesning. For det meste er den noe abstrakt og samtidig farlig, noe som andre sier finnes i kroppen min et eller flere steder. Man merker i lang tid  ikke noe særlig til den, og det man merker kan lenge lett forveksles med andre og normale ting. Så forandrer dette seg. Over en tid, kanskje bare over noen få dager, blir tingene med ett mye virkeligere. Dette har skjedd med meg gjennom denne vinteren og fram til i midten av mars mens våren gjør seg gjeldende mer og mer for hver eneste dag. Det er først når man merker kreftens nærvær tydeligere, at hele situasjonen antar en annen karakter. Det har ikke vært så ille, jeg går fremdeles på jobb og har hatt meg noen turer både i alpinbakkene og løypene oppe på Utvikfjellet. Jeg forsøker å ikke bli merket av plagene, jeg vil foreløpig holde dem på den private siden av synlighetens skille.

Den formelle diagnosen prostatakreft fikk jeg i mars 2007 etter forhøyete PSA-prøver. Men det var fremdeles statistikk. Det er så og så stor sannsynlighet for…. I juni samme ordet ble den bekreftet ved vevsprøver. Prostatakreft, av en moderat farlig eller aggressiv type. Ulike kreftleger sa litt ulike ting; det jeg leste om min type kreft var klarere: sannsynligheten for spredning og videreutvikling av kreften var stor.

Siden oppdaget man spredning til skjelett og bløtvev i lysken. Jeg har de siste årene hatt medisinsk oppfølging i form av noe de kaller ‘vaktsom avventing’. Før eller senere må ny behandling settes i gang. Er du heldig , har du 1-2 år i den tilstanden du er i nå, sa kreftdoktoren til meg før jul. Så heldig.var jeg ikke. Bare et par måneder etterpå skjønte jeg langsomt at tingene holdt på å forverre seg.

Nå er jeg kommet et avgjørende skritt videre. Jeg er i ferd med å bli virkelig syk av det som kreften holder på med inne i kroppen. Jeg plages av en ganske intens fatigue som gjør at kroppen kjennes som gele, det er krevende å bevege seg. På jobb må jeg bestrebe meg på å gå mest mulig normalt, det er særlig vanskelig om morgenen. Men de ser det sikkert, at noe er galt. Jeg beveger meg oppover bakkene mot posten som en nedslitt olding; tyngdekreftene er en utfordring. Hva feiler den kjappfotete og kvikke Lunga? Hver dag er nå et strevsom affære. Matte smerter stråler fra nedre del av ryggen, hoften og inn i bukområdet og nedover venstre lår. Det at fatiguen og smerten sniker seg ondsinnet inn på meg og er økende endrer situasjonen og opplevelsen min. Jeg ser skriften på veggen. Svart på hvitt. jeg tenker hver dag på at jeg kanskje burde ta en telefon opp til sykehuset: – jeg må ha behandling, det er begynt å bli jærvlig.

Kanskje kan det forlenge tiden min her på jord. Men så langt har jeg utsatt det. Jeg føler meg sliten. Det er som å nærme seg sluttfasen av en lang vandring, kveldingen har satt inn og man aner at det ikke er langt igjen til målet.

Jeg rusler med den vandringstrøtte kroppen min dit jeg skal.

Filosofen og visdomsforfatteren Peter Kingsley skriver i boken ‘På visdommens mørke steder‘ (1999):

“For de fleste av oss, står helbredelse for det som gjør oss komfortable og letter vår smerte. Det er det som gjør tingene mykere, som beskytter oss. Og så er det heller slik at det som vi ønsker å bli helbredet for ofte er det som vil helbrede oss hvis vi kan holde ut ubehag og smerte. 

Vi ønsker helbredelse fra sykdom, men det er gjennom sykdom at vi vokser og blir helbredet for selvgodheten vår. Vi frykter tap, og likevel er det gjennom det som vi mister at vi er i stand til å finne det som intet kan ta fra oss. Vi flykter vekk fra tristhet og depresjon. Men hvis vi virkelig går i møte med tristheten i oss oppdager vi at den taler med stemmen til vår dypeste lengsel, og hvis vi holder fast ved møtet litt lenger oppdager vi at den lærer oss veien til å oppnå det vi lengter etter.

På samme måte er kanskje døden, og ikke minst vår egen død, en læremester, et veiviser til visdommens mørke sted.

Selvomsorg og omsorg for døde: Om begravelser og gravferd som selvteknologier

Sørgekunsten

Å sørge over de døde er et universelt menneskelig fenomen. Men som ved andre universelle fenomener, finnes det dype forskjeller i hvorledes mennesker i ulike samfunn og kulturer håndterer og omgåes med og uttrykker denne sorgen. Vi sørger på ulike måter. Vi sørger over ulike former for død, over andres død. Vi sørger også idet vi erkjenner at vi selv er døende.

Etterlivet, dødsriket og dets mørke geografi

«Men hvor mye etterlivet som plasseres bak livet for å forklare det ligner dette livet! Låner det ikke alle sine kjennetegn fra livet?» (Michel Henry)

I verdenslitteraturen finnes det en rekke fremstillinger av reiser etter døden, til etterlivets verden eller til en mørk underverden eller landet der døden hersker. Egypterne snakken om nattreisen eller ferden gjennom natten.

En av mine favorittbøker handler om denne problematikken. Det er Olav O.Aukrusts usammenlignelige bok om ‘Dødsrikets verdenshistorie‘ som utkom i 1985. I en anmeldelse av verket skriver Bugge:

«På Dreyers Forlag er det utkommet et gigantisk verk i tre bind med tittelen Dødsrikets verdenshistorie. Forfatteren heter Olav O. Aukrust og er sønn av dikteren Olav Aukrust

Boken som er på godt over 15 hundre sider består av tre bind som behandler menneskehetens mangfoldige ideer om et dødens eget rike.

Dødsriket eller dødslandet er stedet der de døde holder til. Ideer om et etterliv, en under verden og et dødsrike finnes i de fleste kulturer og religioner. Det finnes mange navn på dette hinsidige rike; Hades, Hel.

Språket, døden og døden som metafor

“Even so, it is impossible to think of death as the last thing pure and simple. Attempts to express death in language are futile, all the way into logic, for who should be the subject of which we predicate that it is dead, here and now?… If death were that absolute which philosophy tried in vain to conjure positively, everything is nothing; all that we think, too, is thought into the void; none of it is truly thinkable. For it is a feature of truth that it will last, along with its temporal core. Without any duration at all there would be no truth, and the last trace of it would be engulfed in death, the absolute.”  (TW Adorno, Negative Dialectics, trans. EB Ashton (London; New York: Routledge, 2004), 371.

Slutten-på-livet opplevelser (end-of-life experienced/ELE)

«Something has spoken to me in the night, burning the tapers of the waning year;

something has spoken in the night, and told me I shall die. I know not where. Saying:

“To lose the earth you know, for greater knowing;

to lose the life you have for greater life;

to leave the friends you loved, for greater loving;

to find a land more kind than home, more large than earth.

Whereon the pillars of this earth are founded,

toward which the conscience of the world is tending-

a wind is rising, and the rivers flow.” –(Thomas Wolfe, You Can’t Go Home Again)

Litteratur

Aries, Philippe. Western Attitudes Toward Death. Baltimore: The Johns Hopkins University Press.

Ariès, Philippe. The Hour of Our Death. New York: Alfred A. Knopf, 1981.

Auden, W. H. The Collected Poetry of W. H. Auden. New York: Random House, 1945.

Beaty, N. L. (1970) The Craft of Dying: A Study in the Literary Tradition of the Ars Moriendi in England. New Haven, CT: Yale Studies in English.

Bertman, Sandra L., ed. Grief and the Healing Arts: Creativity As Therapy. Amityville, NY: Baywood Publishing, 1999.

Bertman, Sandra L. «Ars Moriendi: Illuminations on ‘The Good Death’ from the Arts and Humanities.» In Joan K. Harrold and Joanne Lynn eds., A Good Dying: Shaping Health Care for the Last Months of Life. New York: Haworth Press, 1998.

Bertman, Sandra L. Facing Death: Images, Insights and Interventions. New York: Hemisphere Publishing, 1991.

Byock, I. (1997) Dying Well. New York: Riverhead Books.

Carse, James P. and Dallery, Arlene B. Death and Society: Book of Readings and Sources. New York: Harcourt Brace Jovanovich, 1977

Cassell, E. J. (1991) The Nature of Suffering. Oxford: Oxford University Press.

Clark, J. (2003) Patient centred death. British Medical Journal, 327, 174–5

Cooper, Martha, and Joseph Sciorra. R.I.P. Memorial Wall Art. New York: Henry Holt and Co., 1994.

Derrida, Jacques, The Gift of Death, trans. David Wills, (Chicago: University of Chicago Press, 1996

Dugdale,Lydia;  “The Art of Dying Well,” Hastings Center Report 40, no. 6, (2010): 22-24.

Eliade, Mircea. Death, Afterlife, and Eschatology. New York: Harper & Row, 1967.

Elias, N. (1985) The Loneliness of the Dying. Oxford: Blackwell.

Fagan, Andrew; ed., Making Sense of Dying and Death. Amsterdam: Rodopi, 2004

Forbes, Harriette Merrifield. Gravestones of Early New England and the Men Who Made Them, 3rd edition. Brooklyn, NY: Center for Thanatology, 1989.

Gamino, Louis. «A Study in Grief: The Life and Art of Kaethe Kollwitz.» In Sandra Bertman ed., Grief and the Healing Arts: Creativity As Therapy. Amityville, NY: Baywood, 1999.

Halporn, Roberta. Lessons from the Dead: The Graveyard As a Classroom for the Teaching of the Life Cycle. Brooklyn, NY: Highly Specialized Promotions, 1979.

Kübler-Ross, Elisabeth (ed.). Death: The Final Stage of Growth. Englewood Cliffs, NJ: Prentice-Hall, 1975.

McLuhan, Marshall, and Quentin Fiore. The Medium Is the Message. New York: Random House, 1967.

Norfeet, Barbara. Looking at Death. Boston: David R. Godine, 1993.

Nuland, S. B. (1993) How We Die. New York: Alfred A. Knopf.

O’Connor, M. C. (1942) The Art of Dying Well: The Development of the Ars Moriendi. New York: Columbia University Press.

Sandman, Lars; A Good Death: On the Value of Death and Dying. Maidenhead, England: Open University Press, 2005.

Seale, C. (1998) Constructing Death. The Sociology of Dying and Bereavement. Cambridge: Cambridge University Press.

Seale, C. (2000) Changing patterns of death and dying. Social Science and Medicine, 51, 917–30.

Seale, C., Addington-Hall, J. and McCarthy, M. (1997) Awareness of dying: prevalence, causes and consequences. Social Science Medicine, 45(3), 477–84.

Sepulveda, C., Marlin, A., Yoshida, T. and Ullrich, A. (2002) Palliative care: the World Health Organization’s global perspective. Journal of Pain and Symptom Management, 24(2), 91–6.

Seymour, J. E. (1999) Revisiting medicalisation and ‘natural’ death. Social Science and Medicine, 49, 691–704.

Seymour, J.E. (2001) Critical Moments: Death and Dying in Intensive Care. Buckingham: Open University Press.

Stillion, Judith. «Death and Grief Made Visible: The Life and Work of Edvard Munch.» In Sandra Bertman ed., Grief and the Healing Arts: Creativity As Therapy. Amityville, NY: Baywood, 1999.

Toynbee, Arnold (ed.). Man’s Concern with Death. St. Louis, MO: McGraw‐ Hill, 1968.

Ågren, M. (1995) En dag i taget: en rapport om livet vid 92 års ålder. Rapport, Institutet för gerontologi i Jönköping, 0282–0927

Litteratur på tysk:

Thomas Macho, Todesmetaphern. Zur Logik der Grenzerfahrung. Frankfurt/Main: edition suhrkamp 1987 (2. Auflage 1990)

Thomas Macho, Heideggers Todesbegriff. In: Manuskripte 1989/104. Graz: Forum Stadtpark 1989. S. 37-47

Karl Jaspers, «Tod.» Der Tod in der Moderne. Hg. Hans Ebeling. Frankfurt/M: Syndikat,1984. S. 63-70.

Thomas Macho, Altern und Tod. In: Birgit Hoppe/Christoph Wulf (Hrsg.): Altern braucht Zukunft.

Anthropologie, Perspektiven, Orientierung. Hamburg: Europäische Verlagsanstalt 1996. Seite 29-43

Walter Schulz, «Zum Problem des Todes.» Der Tod in der Moderne. Hg. Hans Ebeling. Frankfurt/M.:

Syndikat, 1984. 167184.

Ursula Nehrmann- Jändrosch, Erfahrungen mit Tod und Sterben im Berufsfeld: Kognitive und emotionale

Aspekte des Erlebens von Ärzten und Ärztinnen im Krankenhaus 2000)

Klaus Feldmann, Sterben und Tod. Sozialwissenschaftliche Theorien und Forschungsergebnisse. Opladen,

Werner Fuchs-Heinritz, Todesbilder in der modernen Gesellschaft. Frankfurt, Suhrkamp, 1979 (Orig. 1969).

Constance Jones, Die letzte Reise. Eine Kulturgeschichte des Todes. 1999, Piper, Mchn.

2 kommentarer om “Liten ABC for døende. Innføring i den krevende kunsten å dø (ars moriendi)

  1. Noe som ikke er,
    blir til,
    og er
    inntil det,
    opphører å være.

    Problemet, og det meningsfulle er;
    mens vi er
    tenker vi noe
    om grensen mellom det
    å være og det å ikke være.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s