Personlighet og ondskap. Finnes det en ’satanisk-demonisk personlighet’ eller ’sataniske-demoniske’ personlighetstrekk’ ?

«Since it is difficult, or rather impossible, to represent a man’s life as entirely spotless and free from blame, we should use the best chapters in it to build up the most complete picture and regard this as the true likeness. Any errors or crimes, on the other hand, which may tarnish a man’s career and may have been committed out of passion or political necessity, we should regard rather as a lapse from a particular virtue than as the products of some innate vice. We must not dwell on them too emphatically in our history, but should rather show indulgence to human nature for its inability to produce a character which is absolutely good and uncompromisingly dedicated to virtue. «(Plutarch, in the life of Cimon)

”Jeg er og blir overbevist om at det onde  eksisterer, og at det ikke er noe forsvarsverk, en fasadeholdning eller kamuflasje for en psykose. Vi må søke det onde der det herjer. I den ytre verden. (-) Jeg har villet vise at uten å vite om det eller uten å bry oss om det, har vi vært beleiret ikke bare av volden, noe som ville være en banal konstatering, men av det onde. Sosiologiske eller politiske rasjonaliseringer kan saktens komme med forklaringer. Men når man setter dem på prøve, holder de ikke (-).”(Andre’ Green, ‘Le Mal’, 1988)

“Jeg har en ekstremt sterk psyke (sterkere enn noen andre jeg har kjent), men jeg vurderer seriøst at det er kanskje biologisk umulig å overleve den mentale, kanskje kombinert med fysisk, torturen som jeg kommer til å møte uten helt å bryte sammen på et psykologisk nivå. Jeg antar at jeg blir nødt til å vente og finne det ut.” (Anders Behring Breivik, norsk terrorist og massemorder)

 “Det onde er altså uten noe grunn, og dette ‘svaret’ skuffer vitenskapsmennene. Likevel er det ikke så trivielt som man kunne tro. Det antyder at mysteriet ligger i menneskesjelens dyp (-). Og først og fremst betyr det at det må finnes et ‘det ondes mysterium’, for øvrig akkurat som det må finnes et ‘det godes mysterium’, for at disse to hovedbyggestenene i selve begrepet moral rett og slett skal kunne få noen mening. (-) Når det gode og det onde er mystiske og av og til like uventede som de er uforståelige, er det fordi de må være mystiske for å eksistere”.(Luc Ferry, 1996)

«Jeg så hvor mye storhet som bor i det at vi fortsetter å elske og ære Gud på samme tid som han påfører oss slag – alt det som er forbundet med stillheten som Han utviser for at vi kan nyte og utforske vår menneskelige frihet. Dette var mitt bevis på hans eksistens, jeg så avstanden til den uoppnåelige høyden der oppe, den enorme avstanden som måler opp vår nedverdigelse. Et så enormt fall beviser store høyder. En søt visshet invaderte meg.’ (John Updike)

 

Mennesket er et problem for mennesket

Den jødiske filosofen Martin Buber sa noe sånt som dette. Mennesket er et problematisk vesen både for seg selv og for andre. Vi utgjør ofte og kanskje stort sett et problem og en utfordring for hverandre. Vi har konflikter og uoverenstemmelser, vi går ikke overens, vi blir ikke enige, vi misliker hverandre og føler antipati for hverandre. Vi finner hverandre utålelige og plagsomme; vi kan til og med bli dødsfiender. Selv i vår saklige og mellommenneskelige tid der alle ting kan ordnes i fornuftens navn, midt oppe i denne allestedsnærværende fornuftens ånd skjærer det seg fortsatt mellom mennesker. Det ikke bare skjærer seg, det hender også at vi opplever andre personer som direkte onde og djevelske.

Som regel handler det om overkommelige og korrigerebar friksjoner som lar seg rette opp i hverdagens strøm av møter og hendelser.

Noen ganger går det allikevel galt. I møter med noen personer oppstår noe vi føler på er uoverkommelige brytninger. Vi kjenner alle sammen folk som oppfattes som mer enn vanlig ‘vanskelige’ og utfordrende mennesker. Stort sett greier vi også å innse at de har noen gode sider eller egenskaper. Vi skjønner at som de fleste av oss kan også vanskelige personer ha en ond og dårlig side eller opptre på måter som oppfattes som onde i bestemte situasjoner. Vi er nesten programforpliktet til å tenke at de utover denne onde siden også har en bedre side. Men vi må tillate oss å spørre: har de alltid det? Finnes det ikke også mennesker som er tvers gjennom onde, onde på alle sider, som er uten gode sider?

Noen ganger står vi overfor det vi opplever som utvetydig ‘onde’ personer. Folk som gjennomgående synes å ha til hensikt å skade eller ødelegge for eller nedverdige og krenke andre. Hva er dette slags mennesker?

Finnes det egentlig noe slikt som onde eller det som noen har kalt sataniske og demoniske personligheter?

Hvordan er det med meg selv; har jeg onde elementer eller trekk i min personlighet?

Hvordan kan vi forstå slike personer; i motsetning til de to forenklende spørsmålene man stillte i den såkalte ‘Hjernevask-debatten’ for en tid siden vil jeg stille tre spørsmål: Er de født slik, er de blitt slik eller har de selv skapt seg slik?

Personlighet og personlighetsforstyrrelser i psykologi og psykiatri

I vår vitenskapelige tidsalder har vi i skyggen av psykologiens og psykiatriens intellektuelle hegemoni vent oss til å se med et nøytralt og objektivt blikk på personligheten. Personligheten, dens variasjoner,  dens avvik eller forstyrrelser er alt noe vi kartlegger og beskriver med et nøytralt blikk som en slags psykologiske gjenstander. Problemet med denne måten å betrakte menneskets personlighet på er at vi i den virkelige livssammenhengen ikke ser og oppfatter hverandres personer på denne nøytrale ikke-vurderende måten. I det levende livet fremstår personlighetsforstyrrelser gjerne som usympatiske, ubehagelige, plagsomme og onde sider ved de personene vi omgåes.

Den naturlige eller folkelige personlighetsoppfatningen er gjennomsyret av evaluerende og verdsettende synsmåter. Personligheten synes i vårt virkelige sosiale og mellompersonlige liv å være et moralsk og verdipreget fenomen. Hele vårt språk om personlighet og personlighetstrekk er evaluerende og vurderende. Vårt eget forhold til egen og andres personlighetsfungering er på samme måte dypt preget av vurderinger om godt eller dårlig, mangelfull eller ideell og perfekt, ønskelige eller ikke-ønskelige egenskaper og trekk. Personlighetsfungering synes å ha et intrinsikalt forhold til moralske og verdimessige vurderinger, den er både innrettet slik og blir betraktet og forstått på denne måten.

Selv om psykologien og psykiatrien anstrenger seg for å bruke en nøytral ikke-vurderende og objektiv vitenskapelig fremstilling av personlighetsfungering ser vi raskt at dette bare er en ytre og tildekkende fasade. Det er et velkent problem for moderne personlighetspsykologi og særlig forståelsen av personlighetsforstyrrelser at disse både virker stigmatiserende og oppleves som nedsettende av de som omtales av dem. Bak fasaden ser vi at psykologiske beskrivelser av personlighet er vurderende og verdsettende, de beskriver ønskete eller ikke-ønskete måter å være på.

Selve begrepet om personlighetsforstyrrelser betegnes som både stigmatiserende og nedsettende for personer som får slike diagnoser.  Idealet om verdinøytralitet fører til at psykologien og psykiatrien gjør seg skyldig i åndelig dovenskap eller likegladhet, dvs. noe som tilsvarer den middelalderske synden acedia, fordi disse fagene og deres representanter utviser apati og likegyldighet overfor det ‘gode’ og verdifulle. De fremmer  en slags åndelige likegladhet, tørrhet og dødhet hos en sjel som har mistet eller glemt  sin konstitutive hunger etter det gode og avvisningen av det onde.

Antisosial og dyssosial personlighetsforstyrrelse

Hva kjennetegner en satanisk personlighet?

Litteraturhistorien har gitt oss mange eksempler på personligheter som er besatt av ondskapen; jeg kan bare nevne slike velkjente figurer som Miltons Satan, Goethes Mefistofeles, Jungs Skygge, og Dostoveskis Stavrogin.

En sentral side ved onde personligheter er at de demonstrerer et nøkkelpotensiale som kjennetegner den menneskelige væremåten, at ondskap kan opptre maskert som noe ideelt eller godt. Det onde trenger ikke være åpenbart, men viser seg ved at det ligger hul kjerne av ondskap bak en fasade av kunnskap og respektabilitet. De sataniske trekkene eller egenskapene beror på en mangelfull menneskeliggjøring som resulterer i  en ekstraordinær sykelig evne til å se mørkt og nedsettende og hatefullt på alt og alle.

Den sataniske bevisstheten og disposisjonen kjenntegnes av verdenstrett bitterhet og kynisme, den pretenderer en overlegenhet der den har alle svarene samtidig som den holdningsmessig preges av distanserthet og fremmedgjøring, tomhet, og elendighet.

Den sataniske tilværelsen gjennomsyres av selvopptatt egoisme og manglende spontan glede og oppfyllelse, åndelig ufruktbarhet og den er ute av stand til å gi eller motta kjærlighet.

Den selvskapende siden ved personlighetens utforming og fungering

Det som den amerikanske poeten Archie Randolph Ammons (1926- 2001) uttalte om hvorledes et diktverk blir til kan like gjerne brukes for å forstå et personlig livsprosjekt:

“En person som blir til, genererer selv lovene for sin egen tilblivelse”.

Det er enkelt å se hvorfor ensidige psykologiske og patologiserende årsaksforklaringer kommer til kort; de forteller hvordan et livsprosjekt og personens atferd blir til som følge av andre ting, som oppvekstbetingelser, personlige forstyrrelser og sykelige egenskaper. Men som mennesker er vi også i våre livsprosjekter selvskapende vesener eller det som Maturana og Varela i 1972 omtaler som ‘autopoietiske systemer’, systemer som altså skaper og organiserer seg selv gjennom pågående dialog og samhandling med sine omgivelser:

“Rommet som defineres av et autopoietisk system er bestemt gjennom seg selv og kan ikke beskrives ved hjelp av dimensjoner som definerer et annet rom”.

I et selvskapende perspektiv er det onde i personligheten, sataniske og demoniske trekk, ikke noe som vi blir påført, men er følge av de målene vi setter oss og de valgene vi gjør. Det er gjennom våre mål og våre valg at lovene for vår personlige fungering dannes og begynner å styre vår personlige opptreden og videre skjebne.

Et gammelt ordtaket sier t mennesket er en ulv mot mennesket, noe som fanger noe av den onde kjernen i den sataniske personlighet. Det menneskelige mister sin egenverdi og sin opphøyde status; da blir alt mulig. Kan vi mennesker få nok av oss selv? Vemmes over, forakte hverandre nettopp fordi vi er mennesker; en slags dyp essensiell misantropi? Oppleve selve menneskelivet og det menneskelige som motbydelig og uutholdelig? Hvordan kan noe slikt skje, hva driver dette uhyrlige frem i oss? De siste månedene har jeg tenkt slike tanker. Jeg har sett meg omkring, observert mine medmennesker med et kritisk øye. Hva er det jeg ser? Er det så mye å skryte av?

Det jeg ser der ute, ja jeg finner det også hos meg selv, etterlater liten tvil. Tanken har festet seg hos meg. Først i form av et spørsmål: Har menneskelivets seneste utvikling ført til dannelsen en skremmende antihuman affekt, en vemmelse for hverandre, en ny dyb antimenneskelig tilbøyelighet som gradvis vokser seg sterkere og slår gjennom hos stadig flere? Som vokser frem som en ondskapens blomst som følge av det samfunnet og den mennesketilværelsen vi omgir oss med? En affekt som er i ferd med å anta stadig farligere former, gjennom å finne nye uttrykkformer i politiske sammenhenger og ved å formulere seg gjennom tekniske realiseringer.

Har mennesket rett og slett begynt å vende seg mot seg selv? Har det fremkommet en dyptliggende mental mutasjon i vårt indre vesen eller kanskje med i det sosiale felleskapet som mer og mer gjør oss til vår egen og hverandres fiende?

Tilbake i menneskets historie har vi selvsagt ført kriger mot og bekjempet hverandre, for ressurser eller kvinner eller territorier eller makt og som følge av kulturforskjeller eller religioner og ideologier. Splittelsen mellom og den mangelfulle forståelsen mellom de utallige ulike menneskesamfunnene gjorde disse konfliktene og stridighetene til den rene nødvendighet. Det som nå utspiller seg er ikke det samme, det er noe annet, noe skremmende annerledes. Mennesker er i sannhet en ulv for andre mennesker. Ensomme terrorulver, soloterrorister, draps- og ødeleggelsesmaniske ideologiske grupperinger i alle slags avskygninger, hatefulle skoleskytinger, spontane massemyrderier, en epidemi av kknivstikkere, voldtekstjegere, seriemordere og selvmordsbombere. Utbruddsaktige drap på egen familie, ens nærmeste eller andre mer uskyldige forbipasserende?  Er alt dette bare uttrykk for fremvekst av en sykelig selvhatende og selvforaktende reaksjon på oss selv og hverandre, som mennesker? Har homo sapiens uten å vite det kommet inn i en ødeleggende fase der vi har begynt å bekjempe oss selv? Frembringer det moderne velorganiserte og perfekte vestlige samfunnslivet ‘psykologisk farlighet’ eller ‘følelsesmessig ondskap’  i stadig flere av borgerne; den menneskelige faktor som engang sto for ressurser og muligheter er i våre dager blitt synonymt med noe potensielt farlig og problematisk for samfunnets friksjonsløse fungering. Hva kan forklare denne vanvittige historiske mutasjonen der normale borgere blir ondsinnete ødeleggere, der enkelteindivider målrette og systematisk former seg selv til massedrapsmenn, hvordan kan vi forstå denne merkelige selv-Frankensteiniseringen av menneskene?

Kan det være så enkelt som dette?

Hva gjør oss til onde mennesker?

Dette er et spørsmål som har opptatt mennesker gjennom hele historien. I den kristne læren står arvesynd og synd sentralt i forståelsen av hav som gjør mennesker onde.

I psykologien er det to faktorer som forklarer vår ondskap; arvelige innflytelser fra ‘onde gener’ og sosiale påvirkninger, enten ved formende og skadelige påvirkninger i oppveksten eller spesielle sosiale og kulturelle påvirkninger i voksen alder.

Først skjemmes vi bort i tidlige leveår og venner oss til å forvente alt av dette samfunnet; så orker vi ikke krav til prestasjoner og kunstig rolleoppførsel og dropper ut av skoleløpet; deretter starter en periode med selvforakt og hat til alle de rike og vellykkete som preger solsiden av samfunnet. Dette er bare innledningen til en potensielt farlig selvutvikling der den enkelte i ulike versjoner begynner å forme seg selv til et antisosialt individ. En selvskapt Frankensteinskikkelse som surrer omkring der ute mens han søker opp et passende et antimenneskelig prosjekt å sette kreftene sine inn i.

Jeg skal innrømme det; jeg har det i meg, jeg også. Jeg kjenner smitten fra farlighetens tilbøyeligheter. Jeg er et menneske og jeg kjenner meg ikke særlig stolt av min egen art. En i overkant kreativ og ondsinnet sjimpanse. Hadde jeg hatt noe valg ville jeg ha vært noe annet. Mennesker står for meg fundamentalt sett i et dårlig lys; vi er så lette å gjennomskue i vår selvlagde dyrehage hvor vi til og med er vårt eget fascinerte og selvhenførte publikum. Innbilske og latterlige, selvhøytidelige, foraktelige og vemmelige, ja, jeg kan innrømme det – noen få ganger beundringsverdige. Menneskerettigheter? Menneskeretter? Monsterretter?

Allikevel et enigmatisk vesen; vi lever ifølge utallige kjente, ukjente og hemmelige koder – det er bare å kikke inn i et velutstyrt bibliotek så aner man hvor omfattende vår selvrefererende kodebrytende hermeneutikk er. Arv og/eller miljø; naturvesen eller mijøvesen – debattene raser fortsatt; dette er en av de nesten komiske dekodingsprosjektene. Begge deler, takk!  Både arv og miljø, og noe som man underlig nok greier å glemme men som er enda mer avgjørende for det spesifikt menneskelige ved vår tilværelse:

‘En person som blir til, genererer lovene for sin egen tilblivelse’.

Den moderne tilværelsen og den destruktive karakteren

Den tyske filosofen Walter Benjamin skrev at :

“Den destruktive karakteren lever ut fra en følelse av –  ikke at livet er verdt å leve – men at selvmord er ikke verdt bryet.”

‘Den destruktive karakteren’; man kan med rimelighet hevde massemorderen Anders Breivik er en slik destruktiv karakter, hva annet kan han være? Kanskje må vi våge å stille spørsmålet om hans destruktive type, om fremveksten av en pervertert livsfølelse og abstrakt innstilling til medborgere kan ha noe å gjøre med spesielle forhold vårt eget samfunn. Kanskje vi skulle betrakte gjerningsmannen ABB og hans uhyrlige misgjerninger som en alvorlig advarsel til vårt eget samfunn, at vi må tørre å innse og erkjenne at også våre velregulerte og trygge samfunn i vid forstand får det vi fortjener gjennom handlingene til våre egne medlemmer.

Jeg forstår det; mange reagerer fremdeles sterkt på en slik vinkling; for all del – denne onde gjerningsmannen er ikke en av ‘oss’, han er helt annerledes – forrykt, vanvittig – vi ønsker ikke å ha noe å gjøre med en slik uhyrlig ondskap. Mange forsøker å unngå å nevne hans navn, noen har foreslått innføring av forbud både mot å nevne navnet og mot å trykke bilder av gjerningsmannen. de fleste ønsker å støte han ut i det ytterste mørke, i den totale glemselen – kanskje mest av alt for å slippe å tenke på hva han har gjort med vår verden og vår virkelighet. Men den avskyen vi instinktivt føler er ikke god nok grunn til at vi kan la så viktige spørsmål bli liggende. Har menneskelivets og tilværelsens utvikling i de moderne vestlige samfunnene ført til dannelsen dybe antimenneskelige tilbøyeligheter som gradvis vokser seg sterkere og slår gjennom eller kommer til handlingsmessige ‘utbrudd’ hos stadig flere? Er det noe galt i selve det moderne samfunnslivet og dets strukturering av sosialt og følelsesmessig liv som fører til at mennesker begynt å vende seg mot seg selv og sitt eget, mot hverandre – har det fremkommet en dypliggende mental mutasjon i vårt indre vesen eller i det sosiale felleskapet som mer og mer gjør oss til vår egen fiende? I de bibelske mytene ble jo til og med vårherre misfornøyd med det han hadde skapt og særlig menneskene; han valgte å utslette så å si hele menneskeheten gjennom den store tilintetgjørende flommen. Dette spørsmålet kan også betraktes i forhold til  det som i faglitteraturen omtales som “grusomhetsproduserende situasjoner“; når bestemte betingelser og omstendigheter foreligger kan personer bli i stand til å utføre grusomme og umenneskelige handlinger som de ellers under normale omstendigheter ikke kunne få seg til å gjøre. Er det noe i det moderne livsmønstret som oftere enn vi liker å tenke på fører til sammenstilling av omstendigheter, livsbetingelser og personlige tilbøyeligheter og idelogiske tilskyndelser som derigjennom øker risikoen for at enkeltpersoner kommer inn i en potensielt farlig utvikling, slik vi så skjedde med Anders Breivik over en 10-årsperiode? Mennesker er ikke til å spøke med eller ta lett på. Store deler av det moderne samfunnets apparat handler om å håndtere og regulere menneskers utvuikling og atferd og forhold til hverandre. Noen ganger er vi både skadelige og endog farlige for hverandre. Langt tilbake i menneskets historie har kannibalisert og massakrert og ført kriger mot og bekjempet hverandre, om landområder og makt og ressurser eller kvinner eller som følge av kulturforskjeller eller religioner og ideologier. Vi trenger heller ikke gå tilbake i tid; brutaliteten og slakteriene fortsetter i våre dager. Men det som nå har nådd vårt eget samfunn og våre velregulerte nabosamfunn synes å være noe annet, noe annerledes. Ensomme terrorulver, ville skoleskytinger, spontane massemyrderier, en epidemi av seriemordere og selvmordsbombere: Er alt dette bare uttrykk for fremveksten av en sykelig selvhatende reaksjon på oss selv? Har vi begynt å bekjempe og føre en voldelig kamp mot oss selv?

‘Lifton-situasjon’ eller situasjonens makt: Under  hvilke omstendigheter kan normale og ordinære mennesker gjøre grusomme ting mot andre?

Det er velkjent fra sosialpsykologisk forskning at under bestemte betingelser kan man få normale personer til å gjøre ting mot andre som de vanligvis ikke virker i stand til å gjøre. Lifton-situasjon: Dette kan være et interessant begrep for å forstå hvorledes individer med forholdsvis lite eller ingen åpen psykopatologi kan gjennomføre grusomme handlinger mot andre. Antagelig må vi reanalysere begrepet og tilpasse det åpne samfunnsforhold for å kunne nytte det i det aktuelle tilfellet for å forstå gjeningsmannen.

Begrepet ‘Lifton’situasjon’ henviser til den amerikanske psykiateren Robert Jay Liftons forskning og analyser.

På norsk foreligger det en god drøfting av denne forskningen, skrevet av psykologprofessoren Stein Leif Bråten med tittelen Tilintetgjørelsens tjenere og totalitære systemlogikk’.

Bråten presenterer i sin diskusjon noen oppdaterte punkter om hvorledes situasjoner kan oppstå der vanlige mennesker induserer til å begå grusomheter mot medborgere.

På grunnlag av studier av oppførselen til folk som hadde begått krigsforbrytelser, både individuelt og i grupper, konkluderte Lifton med at menneskets natur ikke er medfødt grusom og at en eller annen variant av iboende ondskap eller tilbøyelighet til grusomhet ikke kan forklare hvordan folk kan begå slike grusomme handlinger. Bare sjeldne sosiopater kan ta del i grusomheter uten å lide varig følelsesmessig skade. Lifton hevder at det allikevel er slik at forbrytelser av denne grusomme typen ikke krever noen ekstrem grad av personlig ondskap eller psykisk sykdom. Grusomme handlinger kan forekomme under visse konkrete omstendigheter og vilkår, som enten oppstår utilsiktet eller er bevisst lagt opp til.

Bråten siterer i sin artikkel Brownings kjente bok ’Vanlige menn’ fra 1992 –

“Både politifolkene i bataljonen som gjennomførte massakrene og deportasjonene og det beskjedne antall politifolk som nektet eller avstod, er alle mennesker. For at jeg skal kunne forstå og forklare så godt jeg kan adferden til begge må jeg anerkjenne at i samme situasjon kunne jeg selv ha enten blitt en drapsmann eller en som avstod.”

Lifton betegner slike situasjoner som “grusomhetsproduserende situasjoner”/”atrocity-producing situations”. Vi må altså være åpen for at gjerningsmannen ABB til å begynne med utilsiktet og under inspirasjon fra bloggmiljøets ekstremister men etterhvert klart mer bevisst har lagt tilrette omstendigheter som ble en voldsfasiliterende Liftonsituasjon for han. Han utviklet etterhvert i samhandling og dialog med samfunnet omkring seg, gjennom langvarig og selektive litteraturstudier, aktiv bruk av internett og nettsteder og blogger, et tiltakende dobbeltliv der han kommer i en tiltakende skjev kommunikasjon med omgivelsene –  et stadig klarere og farligere livsprosjekt der han tilrettelegger en ‘grusomhetsproduserende situasjon’ som gjør det mulig for han å begå sine misgjerninger. Mer om dette, se boken The Nazi Doctors: Medical Killing and the Psychology of Genocide, Basic Books, August 2000( første utgave 1986 Hvilken rolle spiller nettet?Alle teknologier kan ha og har som regel et skadepotensiale som man må klargjøre og begrense dersom man skal ta dem i bruk. Det kan nesten se ut som om nettet og sosiale medier for noen disponerte individer blir en arena for selvforsterkende prosesser for avvikende og dyssosiale synspunkter; på nettet kan folk fritt velge hvor de beveger seg, de graviterer følgelig mot steder og grupper som har lignende ideer som dem selv og som dermed kan gi forsterkende meldinger til hverandre. De naturlige korrigerende og avkreftende mekanismene som er dominerende i det virkelige livet synes for en stor del å være satt ut av spill ute på nettet. Guy Walters kommenterer den norske terrorsaken i ’New Statesman :

“Historien viser oss altfor ofte at handlingene til enkelte individer kan – på rett eller galt tidspunkt – skape store konsekvenser for samfunnet. Nordmennene har helt rett når de insistere på at statsskipet ikke bør avvike fra kursen sin. Men vi må lære hvordan vi i framtiden kan stoppe politisk motivert massakrer, og for å kunne greie det, kan vi ikke bare avfeie Breivik som en galning og seile tankeløst videre. Breivik handlinger ikke er forankret i mental ubalanse, men i politiske oppfatninger, og vi må studere og bekjempe disse overbevisningene – og de som følger dem – for å stoppe fremtidig nedslakting.”

 Litteratur

Murray, Henry A. «The Personality and Career of Satan.» Endeavors in Psychology: Selections from the Personology of Henry A. Murray. Ed. Edwin S. Shneidman. New York: Harper, 1981. 518-34.

Novak, Frank G.; «The Satanic Personality in Updike’s Roger’s Version,». Christianity and Literature 55, no. 1 (2005)

Russell, Jeffrey Burton. The Prince of Darkness: Radical Evil and the Power of Good in History. Ithaca: Cornell UP, 1998

Updike, John. «Introduction.» Soundings in Satanism. Ed. F.J. Sheed. New York: Sheed & Ward, 1972.

–. Roger’s Version. New York: Knopf, 1986.

–. «A ‘Special Message’ for the Franklin Library’s First Edition Society printing of Roger’s Version (1986).» Odd Jobs. New York: Knopf, 1991. 856-58.

–. The Witches of Eastwick. New York: Knopf, 1984. Webb, Stephen H. «Writing as a Reader of Karl Barth: What Kind of Religious Writer is John Updike Not?» John Updike and Religion: The Sense of the Sacred and the Motions of Grace. Ed. James Yerkes. Grand Rapids: Eerdmans, 1999. 145-61.

 

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s