Om å gjøre seg kjent med og ta i bruk sin ‘indre’ pilegrim. Tanker om pilegrimsfigurens rolle i menneskelivet etter noen år som praktiserende pilegrim

2013-04-06-1132_15

«Å velge å bli pilegrim, og valget om å legge ut på en pilegrimsferd begynner med et avgjørende steg; at man selv søker dette med å ‘bli’ en pilegrim. Mange hopper glatt over dette viktige steget; de legger avgårde som om det er en selvfølge hvem det er som vandrer og hvor en er forankret. Her er det altfor lett å trå feil, å komme på villspor. Den som går som pilegrim overtar i virkeligheten eldgamle ritualer, pilegrimsvandringen er en rituell vandring og ikke en hvilken som helst gåtur. Ergo er slike ting som guider, riktige sko, ryggsekk og alskens annen teknisk staffasje helt underordnet. Det er fristende å forveksle pilegrimsskikkelsen med tidsbestemte og for oss velkjente bilder og begreper, slik vi lett gjør i dag med vår religionshistoriske og sosiokulturelle viten om denne skikkelsen. Det mest alvorlige feilsteget er allikevel at man forveksler pilegrimen med våre  moderne konsumistiske ferie-, turist-, reise-og underholdnings-drømmer. Og dermed vandrer i gevandter som vi ønsker å legge fra oss.

Pilegrimen er både dette vi alle kjenner og allikevel mye mer enn dette ytre og faktiske bildet. Det sanne bildet av pilegrimen handler mye mer om et bilde av en ‘indre pilegrim’. Den hellige Augustin erkjente at pilegrimen er et iboende mønster i vår sjel eller ‘det vi kan kalle et ‘endoparadigme’ . Dvs et indre ‘skjema’ i oss som er forbundet med grunnleggende erfaringer hos alle mennesker av å være en fremmed i verden, av å være bortkommen og på vandring og søkende etter en sannere virkelighet og tilhørighet.

Den egentlige og ekte pilegrimen er i følgelig og i tråd med Augustins tanker en kulturantropologisk menneskeskikkelse som vi alle bærer i oss som en iboende mulighet, en indre figur som vi kan bruke for å oppfange og gi uttrykk for erfaringer, krefter og lengsler i oss som undertrykkes og hemmes av den ensidig rasjonaliserte moderne livsformen. Når folk  endelig tar steget og velger å bli pilegrimer forlater de sitt nærsynte selvopptatte jeg og på en merkelig måte åpner de seg for å gjøre seg til mer fullstendige mennesker, bli mer seg selv.» (Fernando Persa, ‘Om den indre pilegrim’. Upublisert notat, 2013)

«Det var engang en vandrer som sukket: den som bare kunne gå seg skikkelig vill. Han tenkte vel på selve terrenget. Eller tenkte han på terrenget inne i seg?» (Johan Borgen, ‘Veien i oss selv’, 1964)

Herdis allmenna

 «Dersom den reisen du har valgt med sikkerhet er en pilegrimsferd, en sjelfull reise, så vil den være en streng reise. Gammel visdom sier oss at hvis du ikke skjelver når du nærmer deg det hellige, så er det ikke virkelig det hellige. Det hellige, i dets ulike forkledninger som hellig grunn, kunst, kunnskap, fremkaller emosjon og bevegelse.»(Phil Cousineau)

2013-04-06-1132_1

Den ‘såkalte’ pilegrim: Om den moderne reformulering av pilegrimsfiguren

I den hellige Augustins antropologi er mennesket av vesen et urolig vesen; han skrev disse berømte ordene i sine ‘bekjennelser’:

”Mitt hjerte er urolig….»

For mange er indre uro mer en moderne lidelse enn et menneskelig kjennetegn som vi alle og til alle tider er konfrontert med og må forholde oss til.  At vi bærer med oss uro og at den finnes er vi sjelden i tvil om. Vi trenger bare å vende oss mot oss selv et lite øyeblikk, stoppe opp en liten stund og kjenne etter. Da merker vi denne merkelige og ubehagelige uroen som romster inne i oss som et ukjent dyr satt i bur. Som en lett feber, en mild infeksjon fra en sykdom uten navn. Den gir seg aldri, samme hvor iherdig vi forsøker lar den seg ikke døyve av våre rastløse bestrebelser og engasjementer. Vi vet ikke hva det er, men vi aner at det er der. Nesten alt vi gjør handler på et vis om å dempe denne plagsomme negativiteten i oss, jakte på opplevelser og underholdninger og tilfredstillelser som kan ta den vekk. Noen ser faktisk ut som de lykkes; vi har alle møtt en slags ‘teflonmennesker’ som går i den grad opp i det moderne livets utadvendte og vellykkete stil at de nesten greier å lure oss. De har drillet seg i utvendighetene slik at ingenting i deres ytre kan lenger avsløre deres indre uro. Det er bare en forbløffende mangel på normale menneskelige uttrykk for tilværelsens mørkere sider som avslører dem og deres vel innpakkete uro. Metodene våre er mange; for et voksende antall er løsningen å nytte rusmidler, selvsagt; i våre dager er alskens former for rusing lett tilgjengelige som måter å komme vekk fra egen indre uro. Legg bare merke til det; ingen snakker om den lenger i vår overflatiske tidsalder der vi skjuler våre egne erfaringer bak diagnoser og tekniske fagbegreper. For den som er våken trengst det ikke at man snakker om uroen; bare man ser litt nøyere på hverandre merker vi denne mangelfølelsen hos så å si alle vi møter i våre hverdager. Kanskje venner vi oss til vårt indre ubehag, som vi venner oss til å stå uten balanse på dekket av en båt som beveger seg i uvær.

Herdis dovreKulturkritiske røster hevder at vår moderne måte å leve på forarmer oss på et menneskelig plan. Midt oppe i en fortravlet livsførsel og økonomisk velferd trenger man ikke merke så mye til den indre forarming man undergår, utover kortvarige øyeblikk med en følelse av tomhet og retningsløshet når man er alene eller forsøker å finne ro med seg selv og sitt eget. Den utvendige livsstilen er forbundet med en endimensjonal tilværelse og en like endimensjonal innstilling som kretser omkring ytre prestasjoner og effekter, om status og sosial oppmerksomhet, om uhemmet grådighet og jag etter penger, om nytelser og materielle verdier.  Det er en innstilling der livet kun handler om det som er håndgripelig, faktisk og konvensjonelt, som neglisjerer og mister av syne det man med et religiøst ord omtaler som ‘det hellige’. I det moderne er man henvist til en absolutt ‘dennesidig’ tilværelse, det finnes ingenting å orentere seg mot som er ‘transcendent’ eller som ligger utenfor den profane hverdagen. For selv om stadig færre av oss egentlig tror på det lenger, eller vet hvorfor vi tiltrekkes av ideen eller hvordan vi kan finne fram dit –  det hevdes fortsatt at det også kan finnes noe annet, en annen dimensjon i tilværelsen enn det som handler om det pragmatiske, nyttebestemte, materialistiske, konvensjonelle og rasjonelle.

Det kan så være. Men for de fleste av oss er ‘det hellige’ blitt en talemåte og noe seremonielt som ikke har noen innvirkning på det vi er og hvordan vi forholder oss i livene våre.

Hva annet kan dette ‘hellige’ være enn et ornament, noe som ikke hører til vår tilværelse men mest av alt ligner på  en tursitattraksjon?

Å miste det hellige

Hva det egentlig innebærer for oss å miste ‘det hellige’ av syne kan det være vanskeligere å få med seg.

Kanskje er det slik at ‘det hellige’ vender det tilbake, om enn i redusert og amputert utgave i alternativ nyreligion, kultur og sport og underholdningsindustri. Men tapet av ‘det hellige’ i våre liv er mer enn bare et verbalt uttrykk og et trekk ved vårt oppjagete samfunnsmessige liv; det handler ikke minst om avgjørende og dype endringer i vårt daglige og konkret levde følelsesmessige forhold til oss selv, hverandre og virkeligheten.

Et av de mest fremtredende trekkene ved den moderne grådighetens herredømme over oss og vår livsførsel er det som kan kalles ‘inntrykks-grådighet‘, dvs. at vi hele tiden og uavbrutt anstrenger oss for å fylle tiden, rommet og vår egen opplevelse med stadig nye og spennende og lystpregete inntrykk utenfra. Vi og våre liv er underlagt og gjennomsyret av en uopphørlig trang etter inntrykk, etter opplevelser, etter nye og varierte erfaringer. Skadevirkningene for og på noen av våre viktige indre menneskelige evner og egenskaper av denne ‘inntrykks-grådigheten’ er større enn de fleste av oss aner. De er i ferd med å gjøre vår moderne og priviligerte tilværelse til sin egen motsetning.

Den såkalte pilegrim

For en tid tilbake oppsøkte jeg ‘Veien til Nidaros‘ eller den norske pilegrimsleden like nord for Sel i Gudbrandsdalen. Hensikten min var å få meg en liten stemningsprat med pilegrimer på vandring oppover til Nidaros. Jeg hadde en mer enn 1000 km’eter biltur bak meg fra min kjære gamle fars begravelse nordpå, og trengte noe annet å tenke på enn at mennesker som vi har fulgt et langt liv og som vi er glade i en dag bare går bort og forsvinner for godt.
DSC01343DovreDet var nesten utenomjordisk stille på veien denne fine sommerdagen i slutten av juni måned . Slike få dager som bare ved at de dukker opp i tilværelsen kan forandre balansen mellom det ytre og indre i et menneske. Et øyeblikk tenkte jeg at denne veien er mennesketom, ingen med fornuften behold kan finne på å  slite seg avgårde langs endeløse grusveier  på en slik dag. Jeg hadde lykken med meg og møtte en av disse tungt lastede og ensomme vandrerne. Det var akkurat hva jeg ønsket meg. Intetanende ruslet han meg i møte på den stille grusveien, der den lange oppoverbakken begynner ved de store tømmerstabelene i veikanten like sør for Dovre, bygda som ligger like nedenfor  den imponerende Tofte kongsgård og som på gammelnorsk hette ‘Dofrar’. Jeg stoppet motoren, og gikk ut av bilen for å få den godt voksne mannen i min egen alder eller så til å ta seg tid til en liten prat.
Mens vi sto der overfor hverandre i veikanten, stilte jeg med en gang det dumme spørsmålet som tatt rett ut av et innslag på Sportsrevyen:
‘- Er du en sånn pilegrim?’
Han sto der foran meg med et forbauset uttrykk i noen milde og triste øyne, så en stund usikkert ut i lufta mens han tydelig tenkte seg grundig om. Han kjente nærmest etter. Så kom svaret nesten ufrivillig, han var åpenbart litt brydd over det direkte spørsmålet:
‘Ja, jeg er vel det. En såkalt pilegrim’.
(Han la hele vekten i setningen på ‘såkalt’.)
Mange har erfart akkurat dette; at det ikke er lett for moderne mennesker å nå frem til en opplevelse av seg selv som pilegrim. Mange dager langs pilegrimsveien er ofte ikke nok; man må gjennom intense øvelser og selvovervinnelser før man våger å åpne seg opp og la pilegrimsfølelsen få skikkelig tak i en. Kommer man seg først over denne terskelen og gjennom dette magiske speilet har man fått adgang til en annen slags virkelighet. Allikevel og derfor; selv om omdannelsen til å bli pilegrim oppleves som en utfordring av vår tids mennesker, så finnes det overbevisende grunner for troen på at pilegrimen er en slags universell menneskelig rolle, figur eller skikkelse som står til rådighet og kan være oss til uvurderlig hjelp i bestemte faser og situasjoner i livsløpet. Pilegrimen er på et vis et av de soiokulturelle redskapene menneskene  gjennom historien og i ulike kulturelle sammenhenger for funnet opp for at vi skal kunne fungere best mulig i den krevende oppgaven det er å være menneske, særlig når det butter mot og når vi kjenner oss fortapt og bortkommen.
Han eller hun – for pilegrimen rommer naturligvis alle kjønn – kan kanskje skyves tilside, glemmes for en stund. De siste tiårenes sosialantropologiske pilegrimsstudier synes å vise at både i samfunnet og i enkeltmenneskets liv kan pilegrimen allikevel aldri bli helt borte for oss. Om det ikke er så mange som legger ut på vandring til fjerne hellige mål, så er pilegrimsfiguren aktiv og i arbeid i våre tanker, følelser og i språket vi bruker, som metafor, bilde og lignelse. 
Kanskje finnes stemmen til vår stumme indre pilegrim gjemt et sted inne i den påtrengende reisetrangen, i rastløsheten og uroen vår, i lengslene våre etter det som ligger utenfor og hinsides vårt daglige jeg og vårt vanlige liv.
Etter en periode med relativ neglisjering og glemsel kan det nesten se ut som om vi  gjenoppdage og finne pilegrimen opp igjen. Pilegrimsskikkelsen er et av disse uttrykkene for det ‘indre mennesket’ i oss som aldri helt kan overdøves av vår tids ensidige dyrking av det ytre mennesket.
Men vi må samtidig spørre; hva er ‘det indre mennesket’ ? Det enkleste svaret er at det i alle fall er noe annet enn det ytre mennesket, det travle og overflatiske mennesket som vi er og gherne må være i vårt hverdagslige og utvendige liv. I denne tilværelsen overser og glemmer vi at det finnes et indre menneske, en annen måte å være seg selv på og forholde seg til virkeligheten og livet. Men samtidig er det lett å forestille seg det ‘indre mennesket’ som en slags ærligere og sannere versjon av seg selv, som er gjemt et sted inne i oss og at det bare kreves litt ettertanke og meditasjon for å finne fram til denne delen av seg selv. Denne forestillingen villeder oss; det er kanskje riktigere å snakke om en indre dimensjon i vår måte å være på, en dimensjon som ikke bare rett og slett finnes men som vi selv kan frembringe og ta ivare gjennom vår livspraksis. Det indre i oss er ikke noe som finnes, men like mye noe vi selv frembringer og opprettholder gjennom måten vi lever vårt liv på. Det som i alle fall er sikkert, er at både ens liv og ens person forarmes og tømmes for mening uten tilgang til en ‘indre’ dimensjon.
imagesCAHB3EH8Filosofen og visdomsforfatteren Peter Kingsley sier det slik:

“Vi ønsker alltid å lære utenfra, gjennom å ta opp i oss kunnskap fra andre mennesker. Det virker tryggere slik. Problemet er at det alltid er andre menneskers kunnskap. Vi har allerede alt vi trenger å vite, dypt inne i mørket inni oss selv.” 

Det er derfor vi ikke kan unngå å gjenkjenne og tiltrekkes av denne merkelige arketypiske pilegrimsskikkelsen, fordi den springer fram fra vårt eget menneskelige indre som for å hjelpe oss til å finne tilbake til oss selv.  Nettopp dette bildet er det 41C5QR5PJ5L__SY300_forfatterne Clift og Clift løfter opp for oss i boken «The archetype of pilgrimage: Outer action with inner meaning.» (1996)/’Pilegrimsferd som arketyp: Ytre handling med indre mening’.
Ingen har vel sagt dette bedre enn sosialantropolog-ekteparet Victor og Edith Turner sier det i boken ‘Forestillingsbilde og pilegrimsferd’ :
 »Pilgrimsferder kan tenkes på som utadvendt mystisisme, på same måte som mystisisme er innadvendt pilgrimsferd. Pilgrimen krysser i fysisk forstand en mystisk vei, mens mystikeren setter ut på en indre åndelig pilegrimsferd.»
Akkurat dette er noe vi ‘moderne’ med vår saklige og tekniske mentalitet finner det svært vanskelig for å ta del i; det blir som nesten alt annet vi som moderne mennesker engasjerer oss i altfor lett en ytre handling som vi overinvesterer med en eller annen ytre mening. De hyppige reportasjonene og dokumentarene om pilegrimsveiene i aviser og fjernsyn har utvilsomt en sterk ytre appell for moderne konsummennesker; men mest av alt påminnes vi om lengselen etter den forsømte og skjulte pilegrimen i oss selv. Vi gjenkjenner denne figuren i det rastløst søkende menneske, som lokkes av det som er bortenfor. Et menneske som åpner opp for uroen og lengselen i sitt hjerte. Et menneske som kjenner seg hjemløs og bortkommen i opplevelsesløsheten i den dovne, tilvante og selvtilfredse tilværelsen. Vandreren, som har motet som kreves for et oppbrudd, til å bryte opp og på egen hånd legge ut på den åpne landeveien som en annen, som en fremmed som ferdes gjennom verden på søken etter ‘tynne steder’ og hellige tegn. Det er dette ene som er budskapet; at vi minst en gang i livet må ha mot til å ta det avgjørende skrittet for å sette ut i livet pilegrimen i oss selv. Det er ikke sikkert at vi ‘lykkes’ denne første gangen, men etter det første forsøket skjønner vi i det minste hva som må gjøres ved neste anledning.
Selve skikkelsen kan være kamuflert av staffasje og annen ytre oppstasing som gjør den vanskeligere å kjenne igjen. Han eller hun finnes også i forskjellige utforminger og utgaver i ulike historiske, sosiokulturelle og religiøse settinger. Forskjellene til tross, det kan se ut som om menneskelige kulturformer og samfunn hver for seg ‘må’ forestille seg og forme pilegrimsfiguren som en tilgjengelig sosial figur eller rolle for sine medlemmer, en rolle både med preg av det lokale og med almenmenneskelige kjennetegn. Vi vet egentlig ikke hvorfor det er slik, hva det er i menneskenes jordiske tilværelse eller i dypet av menneskenaturen selv som fremmer tilbøyeligheten til å danne og ta i bruk pilegrimsbildet som ideal og støpeform for livsutformingen. Det er nærliggende å tenke seg at pilegrimsskikkelsen rommer noen enestående trekk som gjør den egnet til å fange opp og hjelpe oss med å bearbeide og harmonisere innfløkte behov og dilemmaer i oss selv som andre vanlige sosiale roller ikke gir samme anledning til.  Kanskje er det så enkelt, vi trenger pilegrimen både for oss selv og som samfunn?

Pilegrimen var lenge en stort sett glemt og neglisjert skikkelse i den moderne og sekulariserte epoken; selv om han eller hun aldri døde helt ut var pilegrimen henvist til et liv i periferien og til religiøse settinger holdt oppe av spesielle interesser Slik er det ikke lenger, vi ser sterke tegn til at moderne mennesker er i ferd med å gjenoppdage og reformulere en pilegrimsskikkelse som er et uttrykk for den moderne tilværelsens spesielle betingelser og omstendigheter. En prosess er i gang der moderne mennesker på nytt forestiller seg og preger et pilegrimsbilde som er en dynamisk del av et moderne livsmønster. Hvordan den eller de pilegrimsfigurene som  vokser frem vil se ut vet vi enda ikke. Vi vet ikke engang om det vi kommer til å se er pilegrimen i redusert tilstand; et pilegrimsbilde deformert av kommersialiserende pilegrimsbløffing og opplevelsesjagende konsumturisme med forhåndsfordøyde og tilrettelagte pilegrimserfaringer.

Artikkelen kaster lys over den pågående reformuleringsprosessen.

«Vi har gått fire dager, har akkurat kommet til Fuente de Cantos (på Via de la Plata) . Vi har fått nok, dette blir for asketisk for oss. I morgen gir vi oss og tar bussen ned til middelhavet.» (melding fra psykologvenn av meg, på sin første pilegrimstur i 2010)

«Selvfölgelig vet vi at vi er kropp. Men det er en av disse erkjennelsene av hva som er det grunnleggende i livet, som setter seg i bevisstheten under vandringen. Jeg kommer til â reise hjem med en forsterket bevissthet om grunnelementene i tilværelsen – hva som til syvende og sist er viktig. Det er ikke sâ mange ting – og vi vet det. Det er selvfölgeligheter. De har bare sâ lett for â havne litt i bakgrunnen nâr alle de viktige tingene vi holder pâ med i hverdagen trenger seg fram og tar plass og tid.»

(Fra Bjørgs vandringsblogg ‘Et skritt av gangen». En vandring våren 2012 langs Via de la Plata fra Cadiz til Santiago og Finesterra: Bloggen kan finnes her – http://veienoglivet.blogspot.com/2012_04_01_archive.html)

«Det finnes en virkelighet utenfor verden, det vil si utenfor rom og tid, utenfor menneskets mentale univers, utenfor enhver sfære overhodet som er tilgjengelig for menneskelige evner. Tilsvarende denne virkeligheten finnes det i kjernen av det menneskelige hjertet lengsel etter et absolutt gode, en lengsel som alltid er der og som aldri kan beroliges av noen ting i denne verden.» (Simone Weil, 1943)

”……Dersom du er klar til å forlate far og mor, og bror og søster, og kone og barn og venner, og aldri mer se dem igjen,- dersom du har betalt det du skylder, og satt opp ditt testamente, og gjort opp alle dine forhold, og er et fritt menneske, da er du klar til å gå……’  (David Henry Thoreau)

«60 år og pâ vei inn i Galicia. Det regner. Man har âpnet sâ uendelig mange grinder (pâ vandringen og i livet) – og lukket dem bak seg. Det er gått. Det er levd. Det ligger ugjenkallelig bak. Drømmer og forventninger ble innfridd – og slett ikke innfridd. Noe hadde man styring med selv. Mye ble som det ble langt utenfor ens egen kontroll.(-)

Slik åpner vi grinder og går inn i livslandskap ogsâ. Gode. Vakre. Med hendelser, følelser, stemninger, mennesker, barn, sol. Og når det var levd, ble grinda lukket bak oss. Ville kanskje gjerne bli der, men det er ikke mulig. Åpne grinder. Lukke grinder. (-) 60-åringen vet at mange grinder er lukket som aldri mer skal âpnes. Livets vemod.
(-) Men grindene er åpnet og lukket. Landskapet er passert. Kilometerne er gått … dagene er levd…Dette er det vanskeligste – når vi beveger oss fra vandringen til livet: Det som er levd og ikke ble godt. Det som er levd og ikke ble slik man hadde håpet. Det som er levd og ikke ble. Kanskje særlig det: Sorgen over det som ikke ble. Grinda er lukket. Det er levd.
(-) Hva synger man når man bærer pâ vemodet over alle grindene som er ugjenkallelig lukket? Hva synger man når man har levd sâ lenge at sorgen over over det som ikke ble, er svært reell? (-)
Selvfølgelig har jeg ikke svarene. Jeg har noen for min egen del, men de er mine. Men alt dette jeg har skrevet nå, er tanker jeg har hatt med meg opp gjennom alle grindene.» (Fra Bjørgs vandringsblogg ‘Et skritt av gangen»)

Møte med en dansk pilegrim: Stykker fra en samtale mellom to pilegrimer på veien til Santiponce eller en medvandrers lille monolog

 

  «Du spør meg om hva jeg legger i disse lange vandringene? Om de gjør noe med meg? Eller hva man kan gjøre for å få ‘mest mulig’ utbytte av en pilegrimsvandring?»

«- For det første; det er ikke så enkelt å gi et enkelt og godt svar på det du spør om. Kanskje er det lettere å svare mens man er underveis på en vandring, slik vi to er akkurat nå. Da kommer tankene om disse tingene nesten av seg selv.

– Jeg kan si en ting med en gang: Det er at spørsmålet ditt ikke er helt riktig stilt. Eller det er ikke slik jeg ville ha foretrukket å si det.

For det som i min oppfatning er det avgjørende med å være pilegrim er kanskje nettopp IKKE å være på jakt eller søken etter et størst mulig utbytte. For pilegrimen er det heller det motsatte. En øvelse i å slippe taket i jaget etter utbytte, dermed en slags ‘åndelig’ eller asketisk øvelse’ til og med.

For dette er vesentlig; å være pilegrim er en slags askese, dvs. en øvelse i å være menneske gjennom å avstå fra mye av det som fanger og fengsler oss ute i verden, og kanskje inne i oss selv også på noen ganske betsemte måter. I våre dager kjenner vi oss fremmede overfor det aksetiske elementets rolle i menneskelivet, det er neste naturlig for alt handler jo om det motsatte. I det blinde og ensidige jaget etter lykke og tilfredstillelser og status går den grunnleggende balansen og harmonien i oss tapt, og ersattes av det moderne menneskets gnagende magelsykdommer.

Pilegrimens vandring er og må være en øvelse der det å avstå og forsake den vante virkeligheten inngår, den handler altså ikke først og fremst om utbytte og hva det gjør med en, selv om det også har sin betydning som motivasjon for å komme i gang.»

Deretter blir min medvandrer lenge stille og ettertenksom – vi går sikkert en kilometer i stillhet –  før han tar opp tråden der han slapp:

«Det som er poenget er egentlig hva jeg gjør ut av meg selv og mitt liv ved å velge å bli eller være en pilegrim og legge ut på en pilegrimsferd for å praktisere valget mitt. 

Selve det å gjøre et eget, gjennomtenkt og indre valg om å bli pilegrim er faktisk ikke uviktig. Mange hopper over dette valget. For dem er det selve turen  og eventyret som frister.  Egentlig er det snakk om to valg; det ene er aktivt å velge vekk sitt ordinære og vante sosiale selv for en periode, det andre er  bevisst å ta på seg å være en pilegrim for en avgrenstid tid. Og deretter kanskje gjennom resten av livet, på et vis i allefall. Alt det andre følger fra disse valgene.  

– Jeg kan forsøke å forklare det på denne måten: 

For å bevare en følelse av menneskelig frihet og at en lever et EGET liv er det nødvendig å kunne fortsette velge seg selv og hva man vil eller drømmer om å være, slik vi kunne det som barn. De fleste minnes det godt, denne voldsomme trangen etter å velge seg selv, hva en er eller skal være, hos barn er den nesten ustoppelig. En dag valgte jeg å være sjørøver eller indianer, den neste dagen valgte jeg gjerne det motsatte.

 

Og nå, som vel voksen og ganske tilstivnet i min daglige tilværelse,  nå gjenoppfrisker jeg så å si min evne til å velge ved at jeg velger å forlate mitt vanlige liv for bare å vandre, for å bevege meg gjennom verden, dvs. å være pilegrim, og det av helt spesielle grunner. Det er valget, denne selvformende og selvforandrende, ja man kan endog si selvskapende siden, som gjør pilegrimsvandring til noe særlig kraftfullt og potensielt omformende i et menneskes livssituasjon. Vårt moderne samfunn er kanskje det frieste samfunn i historien, men det lager samtidig nye former for stengsler og fangenskap som gjør at vi trenger å gjenoppdage vår egen og nye former for frihetpraksis.

Jeg er ingen filosof, men jeg liker å bruke den franske filosofen Michel Foucaults begrep ‘selv-teknologi’ om pilegrimsprosessen. På en måte ‘vandrer vi oss selv’ som pilegrim, dvs. at gjennom den disiplinerte og asketiske øvelsen som det å være en vandrende pilegrim er gjenoppdager og former vi vårt selv. Pilegrimsaskesen sikter først og fremst å disiplinere oss for å avvikle våre avhengigheter av den moderne tilværelsens fristelser.

Pilegrimsvandring er derfor en slags ‘omsorg for selvet’, som Foucault sier det. Mennesker er fascinert av speil og speilbilder; pilegrimsvandringen utgjør et annet slags speil der vi kan finne og se oss selv på en nye måte, et annet slags speilbilde av den vi er eller ønsker å være.

For den som velger å være pilegrim står døren til livet selv åpen igjen, slik den gjorde det for oss i barneårene. På norsk finnes det en bok av den tyske religiøse mystikeren Meister Eckhardt, som heter ‘Å bli den du er’. Det er det som ligger i disse ordene som pilegrimen er på søken etter.

– Som pilegrim oppnår man en annen slags forbindelse med den skapende kjernen i dypet av ens personlige tilværelse. Når man forlater og legger bak seg sitt vanlige liv for en periode løsner en samtidig opp de fleste av de bestemmelsene, bindingene og avhengighetene som definerer hvem en er og kan være. Å velge å være pilegrim er å velge denne frisettende åpningen i livet sitt, gang på gang.

– Jeg tror en kjent kulturantropolog og pilegrimsforsker har omtalt dette som ‘liminaliteten’ i det å være pilegrim, altså at man går over i en livssone der man befinner seg utenfor det vanlige livets begrensninger.

Å lære seg å fungere som pilegrim er derfor  egentlig en krevende omstilling, man må vende opp-ned på seg selv slik at man begynner å leve fra innsiden av seg selv igjen, ut fra sin skapende kjerne. Jeg er ikke så sikker på at alle som i disse dager vandrer omkring der ute på pilegrimsveiene får til akkurat dette. Mange erkjenner faktisk ikke engang denne muligheten.

– Ja, det er naturligvis tilfelle; å være pilegrim har utgjort en viktig side ved livet mitt gjennom det siste tiåret. Slik det gjør for stadig flere. Det har preget meg helt inn til selve margen av min eksistens. I det ytre ser kanskje det meste uforandret ut. Jeg lever og oppfører meg mye som før.

– Men fra innsiden av livet mitt er på et vis alle proporsjonene og ankerfestene annerledes enn de var før jeg lærte å bli pilegrim. Alt har forskjøvet seg slik at mitt indre landskap er blitt et annet. Det er ofte slik det er for mange i dag, man går ikke bare en pilegrimsvandring og lar det bli med det; nei – man oppdager at selve det å gå inn i og opptre gjennom en pilegrimsfigur representerer noe sånt som et eksistensielt valg, et ideal eller et livsparadigme, man gjør for en stund denne merkelige eldgamle figuren til en vesentlig del av sin personlige tilværelse, sitt liv. Det er trist å si det, men kanskje de fleste der ute på pilegrimsveiene overser eller glemmer dette. For å kunne dra nytte av den omformende smeltevarmen som bor i pilegrimsfiguren må man først og fremst tørre å være pilegrim, fullt og helt og ordentlig pilegrim, noen uker av gangen i det minste.

– Poenget er jo at det å ta på seg eller gå inn i pilegrims-skikkelsen har i seg selv en forandrende eller transformativ virkning på oss som mennesker.

– Selve turene er jo bare den ytre siden ved pilegrimens tilværelse.  Som pilegrim får og har man et annet og dypere forhold til verden og til seg selv. Å bli pilegrim påvirker ens personlige identitet, så å si.

– Det er mitt inntrykk at folk nå for tiden dessverre lett henfaller til overflatisk og ukritisk snakk; at det blir for mye rosenrødt og romantiserende om pilegrimsvandring. Da mister man av syne dens egentlige verdi.

 – Akkurat dette ene er jeg ikke lenger i tvil om, jeg tror også at det er noe jeg deler med de fleste andre ekte pilegrimer; det finnes ting ved pilegrimssituasjonen som har en helt enestående menneskelig, verdimessig, eksistensiell og åndelig verdi for oss moderne mennesker. Forresten, ikke bare moderne, også tidligere tiders mennesker. Å være et moderne menneske er jeg selv, det har naturligvis mange fordeler men det er også et smertefullt tap å være noe slikt. – Nøyaktig hva det er, det er ikke lett å si. Egentlig vet jeg det ikke sikkert. Jeg kan selvsagt forsøke meg på å si det; fristelsene er mange i dagens samfunn, det er lett å la seg forføre ut i villfarelser.

– Det er lett å glemme at moderne mennesker midt oppe i velferd og overflod hele tiden plages av en kronisk mangelfølelse, at en ikke har nok penger til å anskaffe seg alskens materielle ‘ting’ en føler en har behov for. En australsk samfunnsforskeren, han heter Deniss eller noe sånt, omtaler denne moderne sykdommen for ‘affluenza’. Folk innbiller seg at de har løst det eldgamle problemet om meningen med livet; det er ganske enkelt å kave mest mulig for å skaffe seg mer og mer av disse ‘tingene’.  

– Pilegrimen møter kanskje først og fremst en slags omskolerende ABC i meningen med livet, en ABC for å rette opp slike villveier som en havner på som følge av den moderne livstilen. Man befinner seg som pilegrim i en ganske annerledes kontekst enn i det ordinære livet, motivasjonen og målene er også noe for seg selv. Ikke er det en ferietur til et eller annet motested, ikke sightseeing, ikke en vanlig avkoblende fjellvandring eller en treningsvandring eller de spenningskick’ene og ekstremoppleggene folk i dag bruker for å døyve kjedsomheten og den underliggende tomme likegladheten med. Pilegrimsvandring er dermed noe for seg selv, slik tenker i alle fall jeg.

– Det er jo et lite paradoks; man er fullstendig utenfor og på utsiden av det vanlige livet, og samtidig fullstendig tilstede og nærværende i selve livet. Det skjer så utrolig lite, dagene gjentar seg men alt forgylles og får på en måte dypere verdi. Hver dag har nok med seg selv, man lever ikke for det som har vært eller det som skal komme. Alt er helt enkelt og elementært, samtidig begynner man å reflektere, det kommer av seg selv.

– Noe av det fine med pilegrimsveien er nettopp at man ganske raskt lærer at det ikke finnes noen ytre stimulanser, belønninger eller gevinster å kave seg opp med der. Det er back to basics, man klarner rett og slett både i hode og hjerte av å være pilegrim. Som pilegrim blir man noe som mennesker lengter etter i vår verditomme tid, man gjenoppdager seg selv som verdi-vesen. Som pilegrim kjenner man f.eks. hver eneste dag det tydelig i sjelen og kroppen at ingenting mer trengst utover det virkelig enkle og nære, det er nok bare å være til og skaffe seg det nødvendige. Å bevege bena sine, merke pusten og at hjertet banker i brystet, sette seg ned en stund for å hvile seg på en trestokk i veikanten, drikke en slurk lunkent vann mens man betrakter landskapet rundt seg uten å si noe, reise seg opp for å gå videre. Det er jo ingenting, men samtidig er det alt. Man beveger seg, går videre – dette livet er i gang uten at noe annet skjer eller at man lar seg underholde av noe eller noen. Og ikke minst dette rare, den merkelige varme gleden man kjenner ved å møte og gå noen kilometer ved siden av en medpilegrim, en fullstendig fremmed sjel, et ganske annet menneske som dukker opp, deler sine opplevelser og sitt nærvær og deretter blir borte igjen.

– Det har også å gjøre med den varige stillheten som begynner å tale til en, en kommer etterhvert nært inn på sin egen konkrete kroppslighet og seg selv og oppnår avstand til all slags billig underholdning og overflatiske forhold til andre mennesker, og sikkert også fraværet av penger og status og all slags viktigheter. Jeg er klar over at jeg trenger andre mennesker og at sosialt liv har betydning, men samtidig er det faktisk ganske vidunderlig å oppleve at en har mer enn nok med sitt eget lille selv og sine egne små ting i ukevis av gangen. Man trenger jo ikke mer for å glede seg i livet.

Hva mer kan jeg si? Jo, særlig under ordentlig lange vandringer, merker man en vanvittig, nesten metafysisk følelse av ensomhet som man i det normale livet mister kontakten med. For meg er denne ensomhetsfølelsen viktig, den er både skremmende og produktiv, den åpner opp for at jeg har et grunnleggende forankringspunkt i meg selv, den gir meg en slags ontologisk trygghet i en ellers overveldende og ubønnhørlig verden. Pilegrimsveien er en slags visdomsarena, vandringen bringer en mer i kontakt med læring i visdom enn den mer vanlige formen for saklig og overflatisk kunnskap. Og til slutt, man trenger naturligvis ikke å være eller bli religiøs når man er pilegrim, men jeg tror at det virker klargjørende for ens egen iboende eksistensielle lengsel og religiøsitet.

– Ja, det ble ganske mange ord om noe så enkelt som det å gå. Kanskje finnes det mange andre ting som er like viktig men bare enda vanskeligere å sette ord på. Det viktige er i alle fall å gå.» (Dansk medpilegrim og pilegrimsfilosof som jeg møtte på Via de la Plata, i mars 2009. Vi vandret og pratet sammen fra Sevilla til Santiponce, et veistykke på 10 km. Etter en cafe con leche, et kakestykke og en cerveza, så jeg medpilegrimen min aldri mere igjen. Kanskje ble det med snakket, som så ofte ellers.)

Den glemte pilegrimen vender tilbake

«Vår form for sivilisasjon er ikke gammel, og enda gammel nok til at vi må verge oss mot resultatene av den. (-) Ett av resultatene er ødeleggelsen av vår egen menneskelige natur, den er (-) full av allfarveier, så full at mange har vanskelig for å bryte ut av dem; de virker som indre baner, støpt i betong.» (Johan Borgen, 1964)

Vi ser og hører at det skjer overalt; på ny er det mange som ønsker å bli det og andre som kaster seg ut i det; folk blir pilegrimer.

I alle strøk der folk lever sine mangfoldige liv; enten de kalles pílagrímrperegrinus, peregrino, pellegrin, pilger, pilgim, Χατζής, hajji.

En selvhenført vestverden som for det meste hadde latt pilegrimen forsvinne inn i glemselens ulike former innrettes på nytt for å ta imot dem, hjelpe dem til å erkjenne og utføre sin oppgave. Eldgamle gjengrodde og bortglemte pilegrimsfar- og veier gjennoppdages og opparbeides i alle land for å gi fotfeste for føtter styrt av rastløse moderne hoder, hoder som har mistet mye av sin religiøse og åndelige forestillingsevne og endog selve evnen til å tro. Kanskje er den nye pilegrimsinteressen som så mye annet  mest av alt et motepreget utvendig opptrinn, fordi mye av selve evnen til å bli pilegrim er forarmet hos de fleste av oss?

Media lar seg i alle fall rive med og fascinere av pilegrimsfenomenet; ikke fordi de forstår hva det handler om eller kan verdsette det; som alt annet med underholdningsverdi blåser de det opp fordi det vekker bred oppmerksomhet. Så strør de ut sukkersøte og eksotiske reportasjer og dokumentarer om folk som for noen uker tar en pause fra sine normale liv for å vandre langs støvete landeveier til et eller annet såkalt helligsted. For media er pilegrimsfenomenet underholdning og rekreasjon, andre vesentligere sider ved pilegrimsopplevelsen tapes av syne bak moro og festligheter.

Det er enkelt å konstatere at pilegrimsferder har –

«blitt vidt utbredt og popularisert i de siste tiårene.» (Olsen & Timothy, 2006, s. 1),

Vi har alle sammen lagt merke til den; vi har undret oss over hva som kan være grunnene til den store populariteten som blir pilegrimsvandringer til del. Hva er det som er så spesielt og tiltrekkende med denne aktiviteten? Vi har til og med kjent på den forunderlige tiltrekningskraften som pilegrimsfenomenet har i vår fortravlete og rutinepregete tilværelse og tenkt i vårt stille sinn –

‘kanskje er dette noe for meg‘/’kanskje til og med jeg kan ha nytte av en pilegrimsvandring‘?

Mange nøler ikke. De rives med av entusiasme og kaster seg ut i det som vår norske pilegrimspioner og entusiasten Eivind Luthen omtaler som et av de siste store åndelige eventyr for moderne sekulariserte mennesker. Det er godt mulig at han overdriver, mange entusiaster gjør gjerne det – men spørsmålene må allikevel stilles:

Hva slags fenomen er dette? Er det en ny religiøsitet eller åndelighet? Er det en annen variant av ekstremsport? Er det bare snakk om en av de utallige kommersdrevne motebestemte døgnfluene? Et up to date alternativ til en ferdigpakket sydentur eller det å gå på en kjedelig fotkallkamp for å la seg underholde av to tredjedivisjonslag?

Pilegrimsfigurens indre dimensjoner

Vi merker at her er det noe mer på spill. Utover all denne fascinasjonen omkring det ytre og eksotiske, pilegrimen opptar oss allikevel på et annet og dypere plan. Kanskje forføres vi av glansbildene; vi anskaffer i iveren de mest avanserte ryggsekker, vandringsutstyr og merkeplagg, men det er bare den ytre siden. Pilegrimen har fortsatt utvilsomt en merkelig og annen slags indre tiltrekningskraft for moderne mennesker. Vi kan spørre oss hvorfor dette skjer, hva det bunner i ?

Hva er det med å bli pilegrim? En enkel, ofte sliten og enslig ‘langvandrer’ på ukjente veier inn i det ukjente? Hva i all verden kan få sunnfornuftige nøkterne og effektive individer som allerede ‘har alt’ til å legge ut på en åpen intetsigende landevei for å finne det vi ikke finner i våre kjendisomane, prestasjonstravle og underholdningsmettete liv? Hva er det egentlig vi tror vi vil kunne finne ute på en traurig landevei? Hva er det folk lengter etter og søker når de for en tid kan legge fra seg alt for å legge ut på disse moderne pilegrimsvandringene? Vet vi det selv?

Pilegrimsskikkelsen har en lang og skiftende historie. Forskerne Nolan og Nolan oppsummerer denne utviklingen slik:

”Avslutninga av det tjuende århundret er (-) den siste fasen i et dynamisk mønster med økning og minskning i entusiasmen for pilegrimsfenomenet som har kjennetegnet den europeiske kristne tradisjonen i nesten 2000 år.” (Nolan & Nolan, 1989, s.3)

Det kan se ut som om pilegrimsfiguren i ulike utforminger har ledsaget menneskene til alle tider, i alle deler av verden, i alle kulturer. Kanskje er den arkaiske pilegrimsfiguren en annen og grunnleggende måte å være menneske på, som følger oss i det normale overflatiske livet som en skygge? Vi kan glemme den, være altfor opptatt av livet her og nå til å merke dens tilstedeværelse. Men når vi hører eller leser om den, da er det som om vi minnes på om noe i oss selv. Da kjenner vi i hjertet at dette er en gammel bekjent; kanskje er det bare det at vi kjenner oss selv igjen. I vårt vesen er vi alle pilegrimer.

Den menneskelige lengsel

«Det første skrittet for enhver pilgrim gåes ikke på veien, men et eller annet sted i fantasien.» (Georgia Frank, The Memory of the Eyes: Pilgrims to Living Saints in Christian Late Antiquity (Berkeley, CA: University of California Press, 2000), s.1)

Jeg tror faktisk at noe av det viktigste en pilegrim kan og bør gjøre før han eller hun skritter ut på pilegrimsveien er å finne ut litt mer om hvorfor han eller hun kjenner denne dype lengselen i seg, å spørre seg selv hvor den kommer fra denne dype trangen til å legge ting bak seg og vandre på ukjente veier gjennom verden mot et fjernt og ukjent sted. De fleste med pilegrimskart og guidebøker som det passer seg i en saklig verden; stadig flere uten noe om helst til å guide seg med. De bare går, dag etter dag, vekk fra noe og mot noe annet.

Filosofen og visdomsforfatteren Peter Kingsley kan antagelig hjelpe oss litt i disse refleksjonene; for han har skrevet følgende ord om vår lengsel:

«Hva er denne lengselen som driver menn og kvinner til galskap og fratar dem søvn, hvile og fred, denne lengselen som kommer opp til overflaten gjennom historien i litteraturen til mennesker så langt fra hverandre som det gamle Hellas, Anatolia, Iran, og avsidesliggende steder knapt noen av oss kjenner? (-) Og likevel, som en hjertesorg som hardnakket vedvarer på tross av at vi gjør vårt ytterste for å ignorere den, følger denne lengselen også oss. Den driver oss fra ett sted til et annet, fra ett begjær til noe som er annerledes, og deretter til nok et annet, mens vi fortsetter å søke for å oppfylle noe i oss selv og til slutt slå av den indre stemmen som aldri virker fornøyd med noe. Men uansett hva vi gjør, og uansett hvor hardt hver av oss forsøker aner vi likevel at det er noe som mangler.»

Det greske ordet for denne dypeste lengselen i oss og det som driver oss som mennesker er ‘thumos’. Thumos betyr selve livsenergien. Det er den rå tilstedeværelse inne i oss av sansning og følelse, hele den samlende kraften i vårt vår emosjonelle vesen. Fremfor alt er det den energien av lidenskap, appetitt, søking og lengsel som fører oss dit vi trenger å dra.

Lengselen kommer først, det nytter lite å resonnere med seg selv om lengselen vi kjenner, vi kan bare klargøre den formen den vil eller kan ta. I vår thumos, i lengselen som driver oss, finnes det en egen fornuft eller en intelligens som ligner mye på det Pascal tenkte på når han snakket om ‘hjertets fornuft’.

Peter Kingsley kan veilede oss videre når det gjelder å forstå hva denne lengselen er som midt oppe i alle tilfredstillelsene og oppnåelser fortsetter å drive oss til å søke videre og videre:

«Hvis vi orker å møte lengselen vår istedenfor å finne uendelig mange måter å tilfredsstille den på og prøve å flykte vekk fra den, så vil det åpne opp for og gi oss et glimt av det som ligger bak kulissene i denne verden som vi tror vi lever i. Det vil åpne for et ombrytende perspektiv hvor alt blir snudd opp ned på hodet: hvor oppfyllelse er en begrensning og det vi har oppnådd vendes om til en felle. Og det gjør dette med en intensitet som floker til våre tanker og tvinger oss tilbake til det som er nærværende.
Lengsel er en bevegelse i og et kall fra det dypeste i vår natur. Det er ulvens hyl, løvens styrke,og vingeslagene til alle fuglene inne i oss. Og hvis vi kan finne mot til å gå den i møte, vil den ta oss med tilbake til der vi hører hjemme. Men akkurat som med dyrene, er denne lengselen farlig så vel som vakker. Lengselen er kraftkilden i vårt vesen, og på denne veien tilbake knuser den alt unntatt det som er uknuselig. Den knuser alle de menneskeskapte strukturer som vi prøver å bygge opp rundt den og får til å overta dens plass. Den vasker bort fremtid og fortid, og lar oss stå igjen med ingenting annet enn evigheten. For lengselen er skaperen av tid, og tiden kan aldri ta den opp i seg.»

En iboende mangel

Menneskelivet har uunngåelig og selv når det leves fullt og riktig en uferdig og dynamisk, søkende karakter – det kan aldri leves som noe som er avsluttet og unnagjort. Noe tilsvarende synes å gjelde for vår selvopplevelse; vi bærer hele livet gjennom på et behov for og en lengsel etter å høyne, komplettere og forbedre oss selv, vi ønsker mange ganger å oppleve en slags renselse og fornyelse av oss selv og vårt eget. I livsløpet opplever vi over tid alle slags slitende friksjoner i forhold til våre omgivelser og hverandre, og over tid akkumuleres disse til en slags byrde eller følelse av tyngde som vi drømmer om å kunne legge av oss eller bak oss.

Problemstillinger knyttet til erfaring av svikt, mangler, byrde og urenhet og et ledsagende ønske om og behov for selvforbedring og forsoning med seg selv og andre synes å være grunnleggende og universelle utfordringer for mennesker i alle kulturer og religiøse systemer. Kanskje er det akkurat i disse dilemmaene ved menneskelivet at religionen tradisjonelt har hatt sine viktigste oppgaver.

Religionsforskerne Schulman og Stourmsa skriver –

“Hvorfor finner vi i alle de store sivilisasjonene, og kanskje i all menneskelig kultur, denne insisteringen på behovet for at personen må forandre seg på radikale måter ? Vi er ikke tilfreds med den vi er, individuelt eller kolektivt. Selv et ideal om tilfredshet synes å kreve konstant innsats fra individet, som vanligvis rives i fra hverandre gjennom indre kamper rundt fantasi, frustrasjon, og håp. I forlengelsen av dette ligger imidlertid den kjennsgjerning at menneskelig eksistens som sådan helt uungåelig føles å være mangefull på kritiske måter – begrenset når det gjelder muligheten for å oppnå forståelse, plaget av sykdom og død, underkastet partiskhet og gjentatt frustrasjon, utsatt for besettelse fra fremmede krefter fra innsiden og utenfra, og så videre. Hver kultur tar opp og artikulerer denne opplevde mangelen ut fra sine egne antagelser om virkeligheten.”

Som følge av at menneskesjelen kjenner seg mangelfull og ufullstendig bærer vi på en dyp lengsel etter å høyne oss selv, vokse og bli hel, enten i forhold til noe som er større enn oss selv eller i forhold til noe opprinnelig som vi har mistet eller mangler. Noen hevder endog at det finnes et iboende mørke i sjelen som vi gjennom livet strever etter å lyse opp eller bare holde ut.

Menneskesjelen i den moderne tilværelsen

Vi lever i det sosiologen Anthony Giddens betegner som ‘overutviklete samfunn’. Vi har lett for å innbille oss at dette også betyr ‘overutviklete mennesker’ eller menneskeliv, noe det dessverre ikke gjør. På noen måter er det kanskje heller motsatt. Velferden og konsumtilværelsen har passert noen grenser som gjør videre reell ytre livsforbedring vanskelig å oppnå; mye av det vi foretar oss og griper til for å forbedre våre liv og for å få det bedre viser seg å gjøre tingene verre. Fremgang på et område blir til tilbakegang på et annet. Midt oppe i det som ser ut som et godt liv begynner vi å lide en ukjent form for nød. Vi forsøker alt vi kjenner til for å døyve den indre fortvilelsen; hele tiden på farten, ikke et øyeblikk går uten at vi lar oss underholde. Den moderne travle tilværelsen forfører oss hele tiden. Ikke minst ved travelheten og uopphørlige forflytninger, reiser og alskens forandringer og mobilitet. Det virker som om vi er i bevegelse hele tiden, at noe skjer med oss. Egentlig dette er bare et skinn; en illusjon. I virkeligheten og på det dypere menneskelige planet befinner vi oss i en slags personlig fengsel, vi står vi på stedet hvil, vi kommer ingen steder med oss selv.

En trygg rutinebasert tilværelse og et normalt liv er vesentlig for oss, det er til å ta vare på. Men samtidig kan vi ikke tillate oss å benekte eller fortrenge vår egen uro over oss selv. Det kan se ut som om de forholdsvis trygge rammene de fleste av oss lever innenfor i moderne velferdssamfunn der mye handler om effektiv og rutinepreget fungering, på den ene siden resulterer i en søking etter noe ‘annet’ som kan løfte en ut av det vante og gjentakelsenes tyranni. På den andre siden opplever altfor mange et slags vedvarende ubehag og dårlig mestring av de plagene og belastningene man blir påført gjennom det moderne livsmønstret.

«Hver dag – fra morgenfrokosten til kveldstv’en – kommer bestemte spenninger til overflaten. Det livet du ønsker å leve og det du lever kan ikke finne hverandre. Verden rundt en virker perfekt, men livet ditt føles som et vrak. En liten del av deg ønsker noe mer. Du gjør alle de riktige tingene: kler deg i de rette klærne, har den rette jobben, lever i det riktige naboskapet, men det er noe som mangler.» (Willard & Locy; Den tynne overflaten. Om å leve dypt i et overflatisk samfunn)

Overskridelse og transcendens

Mennesket omtales gjerne som et livsvesen som har et overskridende eller transcenderende vesen. Vi finner oss ikke ordentlig tilrette med en ferdiglagd virkelighet, med et avsluttet og ferdiglagd livsmønster. Vi trenger å løsne trossene, slippe festepunktene og forankringene for igjen å være underveis, vi trenger å  reformulere vårt syn på oss selv og verden. Fra vårt eget indre vesen oppstår en trang til å søke utover og stadig gjenoppdage tilværelsen og virkeligheten og oss selv. Det medfører at et liv som hele tiden utspiller seg innenfor altfor fastlagte og ferdiglagde koordinater med gitte løsninger og en slags tekniske svar på våre spørsmål på et dypere menneskelig nivå blir opplevd som utilfredstillende og utilstrekkelig. Man merker den indre stemmen som aldri slår seg ordentlig til ro: Det må da finnes noe mer enn dette?

Vi ser oss i forsiktig om etter noe annet; kanskje har noen andre funnet et utvei, en løsning som fungerer. Tilbudene er mange, et svar gir seg: Skal jeg bli pilegrim? Kanskje kan pilegrimsvandring være en slik ting som kan helbrede vår moderne fortvilelse og nød og tilfredstille min lengsel? Av mange grunner er dette et godt svar, et svar som rommer nye muligheter for mange av oss som kjenner en slags indre stagnasjon i våre liv.

Stadig flere av oss søker etter noe annet i livet enn stadig mer konsum og statusgivende forbruk. En materielt trygg og tilfredstillende tilværelse er uten tvil avgjørende som ramme for et godt liv, men vi vet etterhvert at dette er en slags ramme som ikke kan utgjøre hele innholdet i en fullverdig menneskelig tilværelse. Vi merker fort at vi trenger noe annet som stadig nytt konsum ikke freier å døyve; noe som har dypere og mer robust verdi og som kan hjelpe på eller endog reparere ens egen forarmete livsfølelse.

Pilegrimsvandring og den transformative intensjon

Folk synes altså å søke til pilegrimsveiene av andre og dypere grunner enn rene konsum- og ferieønsker, selv om dette nok fortsatt spiller en rolle for mange. Men stadig flere legger ut på disse lengre og krevende rituelle vandringene i pilegrimenes fotspor drevet av et dyptfølt ønske om å få til personlig forandring og fornyelse i sitt liv. Hva bunner dette i, hva er det folk søker?

Pilegrimsprosessen har gradvis over de siste tiårene, og kanskje særlig tydelig de siste 5-10 årene, hatt en stadig voksende tiltrekningskraft på moderne mennesker i alle vestlige land.

Forbausende ofte er det et ønske om personlig forandring hos pilegrimen som vekker folk opp fra normaltilværelsens sløve tilfredshet og konsumjag. Det kan se ut som om pilegrimsvandring i dag som i tidligere tider virker tiltrekkende på mennesker som ønsker og søker å forbedre og høyne seg selv og sin personlighet, å gjøre noe positivt med seg selv og sitt liv, forbedre velvære, helse og hele sin livsfølelse. Mange gjenoppdager i seg selv det mangelfulle og aldri-avsluttete ved det å eksistere som menneske, og velger å gå i en fruktbar konfrontasjon med denne utfordringen i sitt eget hverdagsliv heller enn å kortslutte den grunnleggende transformative intensjonen gjennom å stille seg til disposisjon for psykologiske eller medikamentelle behandlinger. For mange nye pilegrimer har det vært nok å lese en pilegrimsskildring i en avis, et magasin eller en bok; kanskje sett en reportasje i et fjernsyns- eller radioprogram – så vekkes umiddelbart ønsket om selv å legge ut på en lang rituell vandring i de gamle pilegrimenes fotspor. Jeg søker etter noe dypere og mer ekte i dette livet: Kan jeg finne det som pilegrim?

I faglitteraturen om pilegrimsferder omtales dette som en ‘transformativ intensjon’ i det motivasjonsgrunnlaget som får folk til å legge ut på pilegrimsvandring. Dvs. et ønske om personlig forandring eller forvandling.

Jeg har ikke til hensikt å psykologisere en tradisjonell åndelig eller religiøs kontekst og rituell praksis; heller det motsatte. Jeg ønsker å demonstrere at det å gå inn i og ta del i eldgamle religiøse kontekster og ritualer kan ha verdifull og ‘transformativ’ innvirkning på ens person og livssituasjon uten at det er snakk om en slags psykologisk eller terapeutisk metode. Det finnes noen ganger bedre psykologi og terapi innebygd i praksissammenhenger som hører til religionen og det åndelige enn det moderne og evidensbasert vestlig psykologi og psykoterapi kan by på.

Historisk betraktet har pilegrimsvandring spilt en viktig rolle som transformativ og selvforbedrende aktivitet i menneskers livsløp, selv om det det stort sett var og måtte være innenfor en religiøs referanseramme.

Alle religiøse systemer gir oss rituelle programmer, mer eller mindre utarbeidete, av variende typer, som har som primære mål enten å transformere deltakerne fra en tilstand til en annen, eller å markere slike transformeringer. Rituale er kanskje den kreative siden ved religiøst liv par excellence — den arena hvor personen blir skapt sammen med hans eller hennes univers. Dette er alltid en sosial og kulturell handling som gir uttrykk for svært spesifikke temaer og forståelser; eller sett på en annen måte, disse rituelle prosessene kan sies å utgjøre et empirisk laboratorium hvor man bearbeider selvet og verden.” (David Shulman and Guy G. Stroumsa, eds.;Self and Self-Transformation in the History of Religions (New York: Oxford University Press, 2002), s.6)

I vår moderne kontekst er interessen for pilegrimsvandring rettet mot de mulighetene som denne prosessen kan ha som transformativ og selvforbedrende aktivitet innenfor en bredere åndelig, personlig, terapeutisk og psykologisk referanseramme.

Kan det å gå inn i en pilegrimsrolle for noen uker eller mer være en kilde til personlig fornyelse og endring? Kan det kanskje tilføre oss en annen og større innsikt i oss selv og livet, dypere indre fred og harmoni; ting vi alle søker og lengter etter i en travel og utvendig tilværelse.

Pilegrimsvandring som eskapisme og dromomani

Jeg finner det verdt å nevne at jeg også har fått demonstrert at trangen til å legge ut på lange vandringer i noen tilfeller blir noe helt annet enn en pilegrimsferd; at det mer minner om en sykdom eller besettelse og fungerer som det man omtaler som ‘addiction’ eller en avhengighet.

For kuriositetens skyld kan det nevnes at psykiaterne på 1900-tallet mente at folk kunne bli rammet av en forstyrrelse som man kalte ‘Dromomania’.

Andre beslektede betegnelser var reise- eller vandrings-fugue og amublatorisk automatisme.

Dromomani i vid betydning viser seg som en ukontrollerbar psykologisk trang til legge ut på vandring. Folk som plages av denne tilstanden forlater gjerne spontant sitt rutineliv og kan reise lange avstander og ta seg andre identiteter og yrker. Det kan gå mange måneder før de vender tilbake til sin tidligere identitet. Begrepet ‘dromomani’ kommer fra de greske ordene dromos (å løpe eller flykte vekk) og mani (sinnsforvirring). Dromomani blir i våre dager noen ganger brukt til å beskrive personer som kjenner et en sterkt følelsesmessig eller kroppslig behov for å være konstant på reise og oppleve nye steder, ofte på bekostning av sin normale familie, sitt arbeid og sosiale liv. Man kan også se en lignende tendens hos personer med følelsesmessig ustabilitet som føler en trang til å rømme fra alt og alle når de opplever dysforiske episoder.

Hos mange andre ser man at pilegrimsferden forfaller til en overflatisk underholdende rekreasjons- eller turistaktivitet uten større eller dypere verdi for personen.

For meg virker det som at vi i vår moderne tid har ganske lett for å misforstå hva det innebærer ‘a bli pilegrim’. Det typiske er at de ytre aspektene ved pilegrimsprosessen fanger vår oppmerksomhet; det sosiale livet, stedene, landskaper, kulturen, de religiøse kulissene.

Vår gamle kirkefar Augustin er kanskje inne på noe av det samme når han skriver i sin ‘Bekjennelser’ (1974, s.188):

«Der går menneskene og beundrer fjellenes høye topper, sjøens veldige bølger, elevenes mektige fall, havets vide flate og stjernenes baner – og så glemmer de seg selv.»

Den amerikanske ‘transpersonlige’ psykologen Abraham Maslow tenker på noe av det samme når han mener at:

«Jakten på det eksotiske, det rare, det som er annereledes, det uvanlige har ofte tatt form av pilegrimsreiser for å komme seg bort fra virkeligheten, ‘reise til Østen’, til et annet land eller til en annen religion. Den store lærdommen fra sanne mystikere, fra Zenmunker, og også fra humanistiske og transpersonlige psykologer, er at det hellige
finnes i det ordinære, at det finnes i ens daglige liv, blant ens naboer, venner og familie, i ens bakgård, og at det å reise vekk kan være en flukt fra å konfrontere det hellige – det er lett å overse denne lærdommen. For det å søke etter det mirakuløse andre steder er for meg et sikkert tegn på uvitenhet om at alt er mirakuløst.»

Alt er mirakuløst; det ‘hellige’ finnes like i nærheten og ikke langt unna og i fjerne eksotiske strøk. For å bli pilegrim må en naturligvis velge målet for reisen eller ferden; mange gjør dette men overser lett at en like mye må velge hva slags reise en ønsker å gjøre og kanskje det viktigste, hva slags pilegrim man ønsker å være. For den kommende pilegrimen er det nødvendig å tenke gjennom disse tingene før han eller hun er ute på pilegrimsveien; alle pilegrimer blir konfrontert med at det finnes mye slitsomt, grått og hverdagslig på en pilegrimsvei. Pilegrimsferder har en annen underkommunisert og derfor mer ukjent side; slit, kjedsomhet, ensomhet, askese, mangel på komfort, osv.. Mange pilegrimer er dessverre uforberedte og får nok etter noen få vandringsdager og gir deretter opp; ‘dette er ikke noe for meg’, ‘dette er for asketisk’.

Pilegrimsprosessen

Å bli pilegrim er en annen måte å bli seg selv på. Men det er ikke noen enkel prosess, og det skjer ikke med ett slag. Å bli pilegrim tar tid, utover den ene og første eksotiske pilegrimsferden. Hva man oppnår med seg selv og sitt liv gjennom å opptre som pilegrim avhenger av hvordan man har forberedt seg og hvilke tanker som ligger til grunn for ferden.

Genuine pilegrimsvandringer bør tenkes på og gjennomføres som engangshandlinger og kan og bør derfor legges opp på en mer reflektert måte enn bare å være en flukt fra dagliglivet eller en jakt på nytt utvendig  innhold og underholdning i livet. En viktig grunn til pilegrimsferdenes tiltrekningskraft og store vekst er at en vel gjennomført pilegrimsprosess ledsages av en viktig eksistensiell og psykologisk utdypelse og utvidelse av opplevelsen av ens eget indre liv, den felles tilværelsen og selve livsfølelsen i vår rasjonelle og avmystifiserte tidsalder.

Det er godt dokumentert at det å være pilegrim i en periode av sitt liv ofte ‘gjør noe’ med mennesker; pilegrimsferder er i alle sine varianter et virksomt rituale som påvirker og endrer mennesker og deres liv på gode måter. For noen oppleves dette som helbredelse eller endog som forvandling. Utallige rapporter viser at dette er noe man har visst om i århundrer og i alle kulturer. I dette ligger det også at pilegrimsferder rommer en ennå stort sett uutforsket psykologisk side som det er lett å overse midt oppe i forståelig fokus på religion og spiritualitet og sosiokulturelle forhold. Verdifulle muligheter ligger skjult i den psykologisk-åndelige siden ved pilegrimsprosessen.

Pilegrimsferd og andre slags reiser 

Pilegrimsreiser er i dag er et raskt voksende innslag i den internasjonale turismen, enten man snakker om lokal eller internasjonal, religiøs eller sekulær, frivillig eller påbudt, tradisjonell eller moderne pilegrimsferd. På samme tid påvirker pilegrimsideen på en merkelig måte andre måter å reise på. Mange moderne og nyoppståtte reiseformer er beslektet og har felles trekk med de tradisjonelle pilegrimsferdene; som såkalt røtter-turisme, diasporiske reiser, innvandreres reiser tilbake til hjemlandet, veteranbiltreff, reiser til Elvis’ Graceland eller til Ground Zero, osv..

I seg selv er reiser som kan kalles pilegrimsferder et urgammelt fenomen. Pilegrimsvandringer kan dateres tilbake mange årtusener før utviklingen av moderne reiseliv og turisme. Pilegrimsreisen har kjennetegn som gjør den til en spesiell type ‘sosiospatial’ atferd eller bevegelse i det sosiale rommet; man forlater sitt hjemsted og legger ut på vandring til et annet sted som oppleves å ha en spesiell verdi og tiltrekning. Kelterne kalte slike steder for ‘tynne steder’, det er steder der de merket og oppfanget tegn som fortalte dem at det dennesidige og det hinside lå helt opp til hverandre. Slike hellige og betydningsmettete steder kunne være knyttet til spesielle naturformasjoner, fjell, trær, elver, etc.; eller til steder der mennesker med en særskilt betydning eller påvirkningskraft hadde oppholdt seg eller der deres gravsted ligger. Forskere som studerer utviklingen av moderne reising og turisme ser på pilegrimsaktivitene som én av de historiske røttene til dagens turisme og reiselivsnæring.

Noen hevder at den nye reiselitteraturen begynner med tyskeren Bernard von Breydenbach’s beretning ’Pilgrimsvandringen  i Det hellige land’ fra 1486.  Sammen med en tegner reiste von Breydenback til Palestina og Jerusalem og den illustrerte boken deres om reisen ble en stor suksess i mange land.

Homo viator eller reising som en side ved menneskets vesen

Den italienske sosiologen Luigi Tomasi skriver om sammenhengene mellom den nomadiske  reiseimpulsen og pilegrimsferder i artikkelen ‘Homo viator: Fra pilegrimsferd til religiøs turisme via Reisen’:

«Pilegrimsferden hadde derfor sin opprinnelse i et ønske om å reise som allerede var manifest, om enn i ikke-institusjonelle former, i primitive samfunn, deretter i de gamle samfunnene, og så i moderne samfunn; og til slutt under de nåværende samfunnsmessige betingelsene i den sene moderniteten.»

Etter en lang utviklingshistorie med oppgang og tilbakegang er altså den gode gamle Pilegrimen tilbake for fullt på de hellige stedene og ikke minst på Europas mange gamle vandringsruter.
 
En ny type og modernisert pilegrimsferd som dekker moderne menneskers særskilte behov er under utforming og gjennomtekning og i ferd med å finne fram til sitt mønster.
Pilegrimsatferden er altså ikke et statisk eller ferdig avgrenset fenomen. Stadig nye former eller varianter utvikler seg hele tiden som uttrykk for at pilegrimsprosessen ikke kan unngå å være innfelt i folks samfunnsliv. Endringer i måten pilegrimsfiguren fremstår på er forbundet med og avspeiler de forholdene som preger vår moderne tilværelse. Selv om pilegrimsferden utgjør en adskillelse fra det hjemmevante hverdagslivet, så er den allikevel innvevd i og henger sammen med vår ordinære tilværelse og artikulerer denne gjennom nye atferder og fremgangsmåter.
 
 
 
 
 
Bevegelse og det statiske i menneskelivet
For mange pilegrimsforskere er det vesentlig at bevegelse, endring og overganger i motsetning til det statiske og stasjonære er nært knyttet til pilegrimsprosessen.  Sosialantropologen Edith Turner omtaler pilegrimsferden som ‘et kinetisk rituale’; dvs. et rituale som utspiller seg omkring det å være i bevegelse mellom steder.
I sin bok om å ‘reformulere’ våre begreper om pilegrimsferden av antropologene Simon Coleman og John Eade (2004) er det nettopp pilegrimsprosessens dynamiske sider som er hovedfokus. Pilegrimsaktivitetene handler på noen viktige måter om de rollene som ulike former for bevegelse og endring har i menneskets tilværelse; livsløpet og overganger, fødsel og død, oppbrudd og ankomst, hjemsted og avreise, forandring, fornyelse og forvandloing, synlighet og det å bli borte for andre. Det er også klart at måtene bevegelsesprosessen er utformet på i en pilegrimsferd er ikke gitt en gang for alle men noe som forandrer seg med kulturell sammenheng, tid og sted. Bevegelsesprosessen har forskjellig oppbygning i ulike religiøse pilegrimskultuser, og den undergår endringer som avspeiler pilegrimenes forhold til samfunnslivet ellers. De moderne pilegrimene går f.eks. ikke lenger bare i en retning mot et helligsted; de endrer retningsbestemtheten og går i dag like gjerne bort fra helligstedene og tilbake langs pilegrimsveien. Som en ung kvinnelig pilegrim på vei bort fra helligstedet i motsatt retning av de ordinære pilegrimene sa det, ‘jeg vandrer ikke for å søke svar, men for å finne spørsmålene mine‘.
 
Dette viser gjerne at fremkomsten til et hellig sted ikke trenger å være et avgjørende ledd i pilegrimsprosessen, men står i forhold til andre komponenter som det å være underveis og i bevegelse, ‘metabevegelsen’ der en hele tiden reflekterer over og kontekstualiserer sin egen personlige ferd eller reise mens den pågår, bots-, oppofrelse og soningspasektet der verdien av en pilegrimsferd oppleves å bli større dersom den har et asketisk og utfordrende preg og innhold. Det å gå til fots kjennes gjerne som mer ‘ekte’ enn å sykle, kjøre eller å bli transportert. Mange pilegrimer har også en ‘anti-struktur’ hensikt og synes derfor det er viktig å vandre langsomt og i enkelthetens navn og derigjennom uttrykke avstand og indirekte protest overfor våre dagers så dominerende nytelses- og underholdningsreiser og annen lettlivet turisme; ‘jeg er en pilegrim, jeg er ingen turist’.
Moderne pilegrimsferder trenger ikke å være av lang varighet og til fjerne steder; vi ser i dag at det oppstår domestiske og lokaliserte pilegrimsferder som utspiller seg i løpet av en helg eller noen få dager i hjemmevante og hjemmenære omgivelser. Poenget er at man også på slike andre vandringer bringer med seg noe av ånden og atmosfæren i en konvensjonell pilegrimsferd.
 
 
 
 
 
Forarminger av pilegrimsprosessen

Den svenske nobelprisforfatteren Per Lagerkvist lar en av skikkelsene i den fantastiske romanserien om pilegrimsprosessen (i boken ’Det hellige landet’) uttrykke et dilemma for enhver ekte pilegrim:

”det er lett å være pilegrim når man ikke behøver å forandres av å være det, når man like fullt forblir den samme som før.”

Dette er antagelig en riktig poeng som mange moderne pilegrimer altfor lett lar være å tenke grundigere i gjennom. Det å forlate sin vanlige tilværelse og sosiale identitet og omvandle seg til pilegrim kan lett bli til en rent ytre instrumentell aktivitet, noe man tar del i uten at man engasjerer seg med hele seg og sin person, sitt liv og sine indre ressurser. Pilegrimsfiguren er en svært spesiell skikkelse som vi må arbeide for å bli kjent med og ta inn over oss, litt etter litt. Det krever også refleksjon; dermed er det lettere å assimilere pilegrimsrollen og pilegrimsvandringen til ting som vi allerede er fortrolige med fra før i våre liv og samfunn. Vi griper til skjemaer og mønstre som er kjente og bruker dem for å føle oss hjemme og trygge i den ukjente pilegrimssammenhengen. Vi opptrer  – gjerne uten at vi har reflektert grundigere over det  – følgelig nesten automatisk som opplevelseshungrige konsumeringsglade turister, gjerne med et religiøst, åndelig eller kulturelt ferniss. Dermed går vesentlige muligheter som ligger i pilegrimsprosessen tapt.

 
Pilegrimsferder er uten tvil allerede et massefenomen og sterkt innvevd i deler av turistindustrien. Dette forsterker seg for hvert eneste år. De klassiske pilegrimsveiene og målene overstrømmes av nye og gamle pilegrimer. 2009 nådde f.eks. 190 000 mennesker fram til Santiago de Compostella på den klassiske pilegrimsruten gjennom nordlige Spania. For mange blir det stadig vanskeligere å finne frem til de dypere sidene ved pilegrimsprosessen når man går i flokk og ovbernattingsstedene fylles opp med halvvandrere som er mer stemt for underholdning og sosiale festligheter.
Vi møter den eldgamle pilegrimsfiguren i oppdatert populariserte utgaver, med godt med penger i pungen, siste skrik i turustyr, elegant vandringsskotøy og høytekniske ryggsekker, og to nordiske vandringsstaver i hendene.
 
Men tross sunn skepsis og mistanke om mediestyrte motestrøminger; han eller hun har vendt tilbake fra årtiers halv-glemsel, den ærverdige pilegrimen, peregrinoen, the pilgrim, pilger’en. Den enkle og ydmyke pilegrimen som tar seg fram på egne ben, med hatt på hodet og med selvlaget vandringsstav i hånden har pilegrimen midt oppe i det effektive og rasjonelle livsmønstret på nytt blitt et paradigme, et ikon, en idealfigur som mennesker søker mot.
 
Over noen tiår har det inntruffet en bemerkelsesverdig mentalitetsendring blant vestlige moderne mennesker; på forbausende kort tid oppdager folk at pilegrimsvandring har en betydning for dem, at det å bli pilegrim kan gjøre noe viktig med deres liv. Hva som er det nøyaktige innholdet i denne mentalitetsendringen vet vi ennå ikke; eller om det er en eller flere drivkrefter som ligger til grunn for den. Vi vet heller ikke om den pågående oppblomstringen handler om en kortvarig mediepåvirket motestrømning, eller om den voksende pilegrimsstrømmen er et uttrykk for mer varige endringer i moderne menneskers mentalitet. Det er også lett å se at pilegrimsprosessen er i ferd med å bli forflatet ved at den blir invadert av andre og mer komersielle reise- og turistinteresser.
Det som synes ganske sikkert er at religiøsitet og religion i tradisjonell kirkelig forstand antagelig ikke lenger er en avgørende grunn til det som får folk til å bli pilegrimer. I dette ligger nesten en oppfordring til å utforske disse andre ikke-religiøse sidene for bedre å forstå pilegrimsprosessens muligheter og begrensninger for moderne mennesker.
 
 
Å ‘pilegrime’ på sine egne ben til et eller annet hellig høyverdig mål fremstår som en distinkt og alternativ aktivitet for moderne mennesker. Det er ikke en vanlig ferietur og et ønske om avbrekk i det vante, å komme seg bort fra hverdagen. Mange begår denne forvekslingen med feriekonsum, noe som er en stor feil som nesten med nødvendighet resulterer i skuffete forventninger. Å være pilegrim er også noe annet enn bare å oppsøke hellige og eksotiske steder av religiøse eller kulturelle grunner; det er heller ikke blott og bar fysisk mosjon langs pilegrimsveier eller noen ukers inpirerende sosialt samvær. En pilegrimsferd er alt dette til sammen og samtidig noe mye mer.
 

Det er åpenbart noe dype trekk ved  pilegrimsfiguren og pilegrimsvandring som gjør at den virker spesielt tiltrekkende for vår tids mennesker. Interessen for og søkingen til den legendariske spanske ‘caminoen’ og etterhvert til mange av de andre eldgamle pilegrimsveiene i Europa og her i landet har eksplodert de siste årene. Det kryr av nettsteder og blogger med fokus på pilegimsaktiviter; en strøm av nye pilegrimsbøker utgjør etterhvert en svær og variert pilegrimslitteratur og har blitt en egen sjanger innen reiselitteraturen.

Pilegrimsvandring er ikke lenger bare for noen få religiøst og åndelig interesserte og inspirerte mennesker. Fenomenet har grepet allminnelige hverdagsmennesker og slått gjennom i media og offentligheten. Noen av grunnene til den enorme interessen ligger rett i dagen. Reiseiveren er sterkere og reisekassa er større enn noensinne, folk søker stadig mer eksotiske, spennende og ukonvensjonelle reisemål. Mange ønsker seg etterhvert noe mer ut av ferieturen enn underholdende eller spennende ekstrem- eller eventyrsturisme eller rene rekrative slaraffenopphold i en av ‘sydens’ utallige pregløse turistbobler.

Men dette er altså på langt nær hele forklaringen på den fenomenale oppblomstringen av interesse for og entusiasme knyttet til pilegrimsferder. Pilegrimsreisen er en annen slags reise, en reise som springer ut av en lengsel etter å finne tilbake til dypere sider ved en selv som for det meste går tapt i den moderne tilværelsen.

Det å legge ut på sin egen pilegrimsvandring har naturligvis en egentyngde, men gir i virkeligheten liten garanti for de personlige forandringer man ønsker seg. Den kan utgjøre en fruktbar kontekst for slike forandringer, men samtidig vil de holdninger og de praktiske løsningene man legger opp til avgjøre hva man får ut av vandringsprosessen. Dvs. at dersom den enkelte pilegrim skal kunne gjøre best mulig bruk av pilegrimsprosessen, er det avgjørende med riktige forberedelser slik at man er innstillt på å bruke og åpne seg opp for de mulighetene som åpner seg, og de opplevelsene som fremkommer i løpet av en pilegrimsvandring. En vel gjennomført pilegrimsvandring medfører mange opplevelser og utfordringer som man ikke er forberedt på ut fra sitt vanlige liv, og dersom man blir tatt på sengen av ensomheten, smertene og langsomheten underveis er det fare for at man avbryter eller kortslutter pilegrimsprosessen. Uten gode forberedelser vil pilegrimsvandringen derfor lett kunne føre til en skuffelse der de søkte personlige forandringene uteblir, og dermed bli redusert til en noe slitsom turopplevelse eller turistreise. Oftere og oftere ser man at folk ødelegger sin pilegrimsprosess gjennom å la seg friste til å gå inn i et turistpreget konsument-opplegg. Gjennom en turarrangør tilbyes folk rike eksotiske og sosiale opplevelser i pilegrimsmiljøet, gjennom tilrettelagt bagasjefrakt, taxi, hoteller og pilegrimsmenyer langs vandringsruten. Slike opplegg virker til å forflate pilegrimsprosessen og de dype mulighetene som den besitter for livsberikende opplevelser går tapt i det vanlige jaget etter opplevelseskonsumering og annen luksus.

Mennesket er et mangedimensjonalt vesen, der den religiøse og åndelige dimensjonen ikke kan bli oversett eller glemt uten at det får ubehagelige følger:

“I vår arroganse, har vi forestilt oss at vi har vokst fra det hellige, og at begreper om sjel og ånd er overlevninger fra tidligere tider. Når sulten etter det hellige bryter ut i vår tid, vet vi ikke hvordan vi skal reagere, og vi er ofte ute av stand til å avgjøre hva som er sykt eller sunt, hva som er visdom eller vrangforestilling, i oss selv eller andre. Det er vi som må forandre de mytene og fortellingene som vi lever ut fra, vi som må finne opp en bedre form for sunnhet, en ny form for normalitet, slik at ånd og sjel kan bli inkludert igjen i den vanlige forståelsen av hva det vil si å være menneskelig. I denne overgangstiden, er mange folk ofre for dyp strukturell forandring. Noen får sine begreper om virkeligheten vendt opp ned, andre klamrer seg til tidligere begreper om sunnhet og orden, mens andre blir offer for depressiv sykdom når de ser gjennom løgnen i den moderne verden. Åndelighet er et vesentlig samfunnsmessig spørsmål og krever umiddelbar oppmerksomhet dersom vi skal kunne reagere kreativt på spiralliserende veksten av utbrudd av depresjon, selvmord, avhegigheter, og psykologisk lidelse.” (Tacey, 2004, p. 3)

10 kommentarer om “Om å gjøre seg kjent med og ta i bruk sin ‘indre’ pilegrim. Tanker om pilegrimsfigurens rolle i menneskelivet etter noen år som praktiserende pilegrim

  1. Veit ikkje! En måte å si det på. Dette er en spontant svar fordi jeg har ikke tatt tid til å gå litt og reflektere over det du har skrevet. Den første delen var, oppriktig talt litt skremmende. Hva er den hersens lengselen og den er ER farlig. Kari og jeg har «vandret» nå i tolv år og hun har kommet langt i det du skriver om. For meg selv jeg føler av og til at jeg lider litt av din Dromomania men ser samtidig at jeg har forandret meg mye. Blitt mer reflektert, tenke litt mer før jeg snakker. Jeg er blitt også en «deeply doubtful» katolikk. Liker tanken men er inderlig skeptisk til mange av deres «doktriner». Vi vitser av og til. «pilegrimsferder er noe hark»! spesielt på lange trege dager med lite mat og dårlig husly, men noe skjer med oss som har ingenting å gjøre med en «gut-reaction to the modern secularised society» Det er like før jeg legger ut alene på Camino de Levante. Håper å finne noe svar der, eller som hun sa, å finne ihvertall fram til spørsmålene!
    Why? Akkurat nå vet jeg ikke, men jeg må.

  2. Har rappet en av dine fotos (svart hvitt Camino de la Plata?) også som jeg bruker som skjerm bakgrunn. Den skremmer meg litt: Er vi virkelig så alene?

    1. Jeg tror at jeg nesten elsker den dype alene-følelsen man kan få ute på caminoen; ikke i seg selv for da er den litt skremmende men som kontrast og motsetning til samvær og felleskap. Som man ofte tar for gitt uten at man blir påminnet om hvor alene man er eller kan bli noen ganger….

  3. Dette var god lesning en ukes tid før jeg reiser for å gå alene fra Cadiz til Santiago og Finisterre. Tusen takk, Einar! Jeg vet fra sist at «noe skjer» med meg, og er spent på hva det blir denne gangen. .. og så er jeg redd… Det hører med. Igjen: Veldig kjekk lesning.

    1. Hvordan vet du at vi gikk til Merida i oktober?? Satte vi så dype spor?🙂
      Ja, jeg har spansk nettguide på ruten mellom Cadiz og Sevilla, pluss at jeg har samlet meg en del annen informasjon. Her er adressen: http://www.asociaciongaditanajacobea.org/caminodecadiz.htm. Jeg hopper over den første dagsmarsjen rundt bukta fra Cadiz til Puerto Real. Den sies å være stusselig. Har et problem med venstrefoten og skal starte veldig pent, for ikke å spolere hele greia. Fra Cadiz går det hurtigbåt over til Puerto de Santa Maria, men det går også mange busser over brua til Puerto Real, og jeg har tenkt å ta bussen og begynne å gå der. På slutten har jeg tenkt å ta den alternative ruten om Alcala de Guadaira og ikke gå om Dos Hermanas. Det handler også om meldinger om at det er litt stusselig både i byen Dos Hermanas og veien inn til Sevilla der. Den andre veien om Alcala ser så fin ut, men jeg har ikke lykkes å få noen kommentarer fra noen som har gått der på forumet jeg er på. Jeg skal gå usedvanlig kort og sakte de 9 første dagene pga foten. Med de etappene du legger bak deg, passerer du meg kanskje et eller annet sted på veien.

      1. jeg traff dere, etter vandringen, på flyet fra Malaga, om jeg ikke husker feil….takk for adressen…

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s