Hva lider terapeutene av eller hva skjuler seg bak behandlernes masker? Et lite bidrag til opplysning av sjelenødens merkelige marked

«Men det lar sig ikke nekte at der innen almenheten er en viss frykt for psykiatrikere og for innleggelse og andre ting som vi jo hyppig har hatt befatning med i Stortinget, og det vilde muligens berolige almenheten noget, om man i en eller annen form fikk en øket garanti for de lægers kvalifikasjoner som avgir de psykiatriske betenkninger og i tilfelle kan dekretere tvangsinnlegninger. Jeg tror, at om Justisdepartementet i hvert enkelt tilfelle fordret en tilregnelighetsattest for enhver opptredende psykiatriker, vilde det berolige i vide kretser vårt samfund.” (Ekspertuttalelse til det norske Storting i forbindelse med drøfting 27.januar i 1931 av Ragnar Vogt, professor i psykiatri)

«Mental health professionals are, in general, a fairly crazy lot—at least as troubled as the general population.» (Robert Epstein, 1997)

  ‘»En terapeut har ingenting annet å by på enn seg selv» (Watson, 1940).

«……det finnes ikke noe slikt som en terapeut. Slik må det være fordi vi er alle dødelige, innvevd i mellompersonlige kommunikative prosesser, og er ikke nødvendigvis mer eller mindre i stand til stabilitet i vevet av relasjoner enn klienten.» (Christopher Dare, 1998)

 «Hvordan hjelper man som terapeut pasienten best?  Det gjør man best ved å praktisere en slags ‘avholdenhet’ som behandler, ved å være såpass tilbakeholden og passiv at det oppstår et slags åpent rom i terapien. Slik har pasienten også  anledning til å bli terapeut og på et vis hjelpe terapeuten. Den psykologiske hjelpeprosessen har grunnleggende sett en dialogisk  og ikke minst en reversibel struktur, ellers er den ingen ekte hjelpeprosess. De fleste terapeuter har avgjørende begrensninger og mangler, de har hverken personlig mot eller evne eller teoretisk forståelse som gjør dette mulig på en systematisk måte og på en måte som preger den terapeutiske prosessen.» (Fernando Persa)

“Vi erkjenner ikke som samfunn at alle har psykiske problemer på et eller annet nivå; men alle har psykiske plager  –  det er noe som kommer og går – og vi trenger å finne fram til måter å håndtere det på.” (Gray, 2006, s. 176)

«Forskjellen på en terapeut og en pasient er utelukkende dette at terapeuten har oppnådd en slags relativ og foreløpig orden på sitt indre mørke, i sitt indre kaos som gjør at han eller hun kan fungere i livet. Ellers er kaoset og mørket er det samme og like plagsomt hos dem begge.» (Rubio Lappone, ‘En langtidspasients syn på og teori om  psykologiske behandlere og terapeuter.’ Foredragsnotater til seminar om pasientperspektiver på moderne psykiatrisk behandling og institusjoner. 2013)

Forbemerkning om den terapeutiske villfarelsen om rett diagnostisk vurdering og ledsagende teknisk riktig fremgangsmåte i psykologiske behandlingsforløp

Psykologisk støtte, omsorg og hjelp, terapi og behandling, enten det skjer via profesjonelle fagfolk eller via nære personer, er et av vår tids mest omdiskuterte livs- og fagområder. Når vi som mennesker i det moderne samfunn  har behov for assistanse som følge av opplevde psykiske plager og lidelser, møter vi et stort og uoversiktlig psykoterapeutisk marked. Det finnes ikke bare et utall av navngitte psykiske lidelser, det finnes også et utall av navngitte psykologiske behandlinger. Vi må forholde oss til hundrevis av forskjellige spesialiserte terapeutiske fremgangsmåter og teknikker som alle lover at de kan hjelpe oss med våre plager.  I det gamle tradisjonelle samfunnet var fortsatt den ‘ytre’ fysiske livskampen som handler om fysisk overlevelse og mat på bordet nesten enerådende, alt annet enn det å overleve og greie seg kom i bakgrunnen. De tingene som vi tenker på som ‘psykologiske behandlinger’ og psykoterapier var – om de i det hele tatt fantes –  i beste forstand noe underordnet og for en stor del vevd sammen med og inn i hverdagslig samhandlinger mellom menneskene.

pray-for-peaceNoen ganger fantes kanskje det som ligner på psykoterapier eller komponenter av dette i de overleverte religiøse livssammenhengene og praksisene. Kanskje ‘ber’ de fleste mennesker når de er i mental ulikevekt og nød, kanskje søker vi omsorg og nåde og tilgivelse hos det uforklarlige og det som er mektigere og større enn oss selv. Bønn er fortsatt en praksis som vi moderne ‘terapeutiske’ mennesker av og til automatisk griper til fordi vi  kjenner at den gjør noe for oss og ‘virker’; vi trenger ingen objektiv empirisk forskning for å merke bønnens effektivitet i vår følelsesmessige fortvilelse og nød. Det å snakke ordentlig ut om vonde og vanskelige opplevelser med en i vår nærmeste krets som vi har tillit til har sikkert vært en måte å lette trykket på som mennesker har praktisert langt tilbake i historien. Å oppleve å bli tilgitt eller selv å tilgi noen har en umiddelbar positiv virkning på ens mentale situasjon som mennesker sikkert i alle tider har strebet etter å få til.

Men til tross for bønn og det ‘å snakke ut’ eller ‘tømme seg’ og andre livsnære ‘innvevde’ terapilike praksiser er det i vår vitenskapelige tid fagpsykologiske terapier i regi av profesjonelle som vi søker til. For oss er i stor utstrekning den eldgamle kampen for tilværelsen erstattet med et velorganisert sosialt og materielt liv; ‘den indre livskampen’ med oss selv og vårt indre liv er kanskje den viktigste kampen vi fører. Den moderne tilværelsen er utfordrende og stiller vårt følelsesliv, vår mentale kapasitet og våre relasjonelle og sosiale evner på prøve hver eneste dag. Å kunne forholde seg til og mestre sin egen psyke, sitt eget følelsesliv midt oppe i den daglige kampen for tilværelsen er avgjørende for hva slags liv en lever. Oppgaven å mestre sin egen psyke er for stadig flere mennesker i vårt samfunn en oppgave som en er for dårlig utrustet og forberedt til å mestre, og der vi trenger andres hjelp for å finne et brukbart fotfeste. For å håndtere oss selv og utfordringene i ens egen psyke trenger vi andre mennesker, på godt og vondt.

Leonardo_man_2Mange har konstatert at tiden vi lever i er en terapeutisk tid, en tidsalder som både lover at det finnes rasjonelle psykologiske kurer og behandlinger for det vi plages med i vårt mentale liv og der vi forventer at slike kurer finnes for alt vi plages av og med. Altfor mange forføres av det som omtales som ‘promissoriske’ terapiprofesjoner som lover mer helbredelse enn de kan leve opp til og levere. Det er nesten forutsigelig at det oppstår en annen lidelse hvis kjerne er en ustoppelig ‘behandlingskåthet’ der stadig flere skuffete mennesker fyller tilværelsen sin med å søke etter de aller siste og nyeste behandlingene. Kanskje er moderne menneskers innebygde behandlingslengsel den skjulte drivkraften bak fremveksten av et mer og mer uoversiktlig panorama av mentale forstyrrelser og lidelser, og et komplementært landskap av terapier og behandlinger for disse. De plagene  og drømmene man ikke lenger kan gjøre noe med ved å leve riktigere og bedre forsøker man å helbrede seg for ved å la seg behandle ved hjelp av stadig nye behandlinger og behandlere.

Men samtidig lever vi under effektivitetens tegn, bare det som forskningen viser oss ‘virker’ slipper gjennom nåløyet. Forskningen har demonstrert at psykologiske behandlinger i ulike utforminger virker, de hjelper oss til å mestre og komme gjennom våre mentale lidelser og livsproblemer. Men forskningen har samtidig vist at psykologiske behandlinger så lant fra er perfekte, de har begrensninger, de hjelper ikke alle som søker dem, og de hjelper ikke for alle plager og problemer. Som regel er bedringen ikke fullstendig, mange ganger kommer plagene tilbake, noen ganger er behandlingen uten virkning, og andre ganger kan den til og med skade oss og gjøre at tingene blir verre.

imagesCA0T5H4NEn hammer er et redskap, en teknisk innretning som omsetter en intensjon om å banke på ting og slå inn spiker. Psykoterapi kan betraktes på en lignende måte, som et redskap eller en teknisk innretning for å hjelpe folk til å bli bedre når de plages med psykiske lidelser. Det er en hake ved denne sammenligningen; en hammer har selv ingen intensjoner eller innstillinger som påvirker det den skal utføre. Det har derimot terapeuten.

Terapeuten spiller naturligvis en viktig rolle i psykologisk behandling. Kanskje den viktigste. Ikke bare når det gjelder terapeutisk teknisk dyktighet eller teoretisk kompetanse, men rett og slett når det gjelder person og personlige egenskaper. De siste tiårenes terapiforskning har tydelig demonstrert at terapeut-faktorene spiller en ganske avgjørende rolle for om psykologisk behandling virker, på godt og vondt.

Terapeutens lidelser

9780198043232_p0_v1_s260x420I boken ‘Stillheten brytesMental Health Professionals Disclose Their Personal and Family Experiences of Mental Illness’ (2008) skriver Stephen P. Hinshaw følgende:

«Det er en selvsagthet at mange individer som kommer inn  mentalehelseyrker gjør det i det minste delvis på grunn av et ønske om å undersøke sin egen (eller sin families) psykologiske problemer, sårbarhet og smerte. Hvis dette er faktisk tilfelle, at det ofte er dype personlige og familiemessige røtter som ligger til grunn for beslutningen om å engasjere seg i disse yrkene, burde det ikke finnes en mengde bøker (-) der folk i mentalhelseyrker ivrig formidler sine historier?»

Det er kanskje ingen hemmelighet at behandlere og terapeuter selv søker behandling for egne plager og lidelser. Jesse D. Geller og medarbeiderne  skriver i boken ‘Psykoterapeutens egen psykoterapi. Pasientperspektiver og kliniske perspektiver’ (2005) følgende:

«Mer enn tre fjerdedeler av mentalhelse-profesjonelle har gjennomgått personlig psykoterapi ved minst én anledning. Forholdsmessig betraktet er psykoterapeuter antagelig de største forbrukerne av langsiktig psykoterapi.»

Det er problematisk at spørsmålet om mentalhelsefagfolks psykiske helse og personlighetsfungering blir oversett i diskusjonen om psykologiske behandlinger. En av de viktigste faktorene i psykologisk behandling som lett kommer i bakgrunnen i den forskningen som er opptatt av teknisk virkemåte og effekt, er den som handler om personen og personligheten som skjuler seg bak terapeutrollene og terapeutmaskene. Når vi er involvert i det sosiale rollespillet og teatret som psykologisk behandling for en stor del er, glemmer vi lett følgende faktum om terapeuten; nemlig at

‘alle har psykiske problemer på et eller annet nivå; men alle har psykiske plager  –  det er noe som kommer og går…’

Den terapeuten vi sitter overfor og snakker med uke etter uke om våre problemer og lidelser er altså etter all sansynlighet en ‘plaget’ person. De fleste som har søkt og undergått psykologisk behandling vet godt fra egen erfaring at denne terapeutens person og personlighet mange ganger er det som sterkest påvirker og preger kvaliteten til den psykologiske behandlingen. Når den psykologiske behandlingen er vellykket utvikler pasienter og klienter som naturlig er dype forhold og bindinger til sin terapeut, andre ganger opplever de så dårlig ‘match’ med terapeuten at kvaliteten på behandlingen blir skadelidende og behandlingen blir avsluttes. Pasienten som person og terapeutens person går for dårlig overens til at et fungerende psykologisk behandlingsforløp lar seg opprettholde. Dette skjer oftere enn mange terapeuter liker å innrømme for seg selv.

picasso Self-Portrait-facing death 1972-borderDen omfattende forskningen og litteraturen om psykoterapi over flere tiår har vist at noen behandlere synes å være ‘superterapeuter’ som lykkes med å hjelpe på en magisk måte nesten hvem det skal være med hva det skal være. Det vi vet mindre om er at det like gjerne finnes ‘dysterapeuter’ som pga. sin person og sine personlige egenskaper kan ha skadelig og negativ innvirkning på den hjelpsøkende og gjør vondt verre. Pasientrapporter og bøker om erfaringen med psykologiske behandlere tyder på at det finnes ulike versjoner av både farlige, skadelige, likeglade, selvsentrerte og selvopptatte, hensynsløse, nedlatende, maktsyke og andre dårlige behandlere.

Det er personfaktoren i psykologisk behandling denne beskjedne artikkelen skal kaste lys over.

Personfaktoren i psykologisk behandling

b-44651_1566159470810_1140096289_31668292_7428540_n«Psykologisk behandling er heldigvis stort sett nyttig for folk med plaget psyke; men allikevel er det påkrevd med en skikkelig filleristing og reformering av måtene man arbeider på og nærmer seg pasienten på. Ikke så mye på et faglig, teoretisk og teknisk plan, for i dag burde vi  vite at dette i virkeligheten bare utgjør en mindre det av det gode og virksomme som foregår i en psykologisk behandling. Jeg kjenner etterhvert ganske mange psykologiske behandlere og terapeuter, av alle varianter og utgaver. Unge eller gamle, intense eller tilbakelente, enkle eller kompliserte, alkoholiserte og russugne eller avholds.  Som personer kommer psykologiske behandlere  i alle versjoner. De er som regel dyktige nok som fagfolk, og har både stor innlevelse i og tro på sitt fag og det de bedriver. Mange av dem har egentlig for sterk tro på sin faglighet og dens rolle, det ligner kanskje mer på en overtro som på ulike måter er hemmende for den gjensidigheten som er nødvendig for å få til god psykologisk behandling. Når terapeutene tror for godt om seg selv og sine metoder fører  det til en ubalanse i forhold til pasientenes egne perspektiver som blir undertrykket. Den viktige åpenheten overfor pasientenes individualitet og frihet hemmes fordi den vanskelig fanges opp når man nytter generelle og kategoriserende begreper og synsmåter og diagnoser og fremgangsmåter. Slik behandling er uunngåelig ‘andrebestemt’ i motsetning til ‘selvbestemt’, som all god behandling må være for at pasienten skal kunne bli  en god hjelper for seg selv videre  livet. Vi må ikke som behandlere glemme at alle mennesker er selvformende og selvskapende vesener som i bunn og grunn finner ut av og setter opp sin egen mentale tilstand og som derfor egentlig ikke kan behandles av andre i teknisk forstand. Som behandlere kan vi egentlig bare bidra til å hjelpe dem i denne prosessen.

Det er forbausende at de fortsatt kan tillate seg å være såpass skråsikre på sine faglige oppfatninger når vi vet hvor stort sprik det kan være mellom ulike fagfolks oppfatninger av en sak eller et menneske.

Og dette er et annet og undervurdert poeng i psykologisk behandling; min erfaring er at de fleste av behandlerne på det personlige planet er ganske begrensete mennesker, de har personlige svakheter og opphengninger, de kommuniserer skjevt, er som regel litt sneversynte, forstyrrete og endog ubalanserte.» (Fernando Persa: »Terapeutens ansikt bak masken og hva slags innvirkning det kan ha på behandlingsforholdet og prosessen«; internt notat 2011)

5Utøvere av profesjoner og yrker har en naturlig tendens til å bli enøyde, til å betrakte det de holder på med fra innsiden og overse eller nedtone at det samtidig finnes et eller flere utside-perspektiver på det de gjør. Dette gjelder også den praksis som kalles psykologisk behandling og psykoterapi. Det viktigste ‘andre’ perspektivet på den psykologiske behandlingen er naturligvis det som eies av pasienten selv. I boken ‘ Det finnes ikke noe slikt som en terapeut: Ein innføring i den terapeutiske prosessen’ (1998) hevder Carol Holmes at det hun omtaler som den kommunikative terapimodellen innebærer at terapeuten gir avkall på den opphøyde posisjonen som er vanlig i tradisjonelle terapier og innretter seg ut fra klientens iboende evne til å føre tilsyn med terapeuten og veilede forløpet av behandlingsprosessen. For at en psykogisk behandler skal kunne fange opp og gjøre seg nytte av terapeutiske råd og synsmåter fra pasienten må han eller hun være genuint innstillt på å abdisere og gi avkall på den fiktive sikkerheten som en overlegen ekspertrolle gir. Ikke minst når terapeuten ikke finner ut av og lykkes med å legge opp til en individuelt tilpasset og stabil ramme for behandlingen og et klart definert terapeutisk miljø så er behandlerens åpenhet overfor og aksept av pasientens synsmåter og instruksjon det som kan gi grunnlag for en stabil, respektfull og ego-styrkende opplevelse.

Profesjonelle behandlere gjennomgår en yrkesmessig og faglig sosialisering som på det verste påfører dem en slags blindhet eller i det minste en ensidighet når det gjelder oppfatningen av hva psykologisk behandling gjør for folk som mottar den:

«More than three-quarters of mental health professionals have undergone personal psychotherapy on at least one occasion. Proportionally speaking, psychotherapists are probably the largest consumers of long-term psychotherapy. Many therapists relate that their own experience in personal treatment has been the single greatest influence on their professional development.» ( Jesse D. Geller, John C. Norcross, and David E. Orlinsky, eds., The Psychotherapist’s Own Psychotherapy: Patient and Clinician Perspectives (New York: Oxford University Press, 2004), s.v)

Psykologisk behandling er et profesjonelt håndtverk med tekniske aspekter, men det er like mye en intens menneskelig, kommunikativ, mellompersonlig og sosial praksis som er innvevd i og utspiller seg innenfor en særlig samfunnsmessig og sosiokulturell kontekst. Innenfra-perspektivet fokuserer først og fremst på teoretiske, tekniske og praktiske sider ved gjennomføring av en ordnet og målrettet behandling, men et bredere utenfra-perspektiv retter søkelyset mot kontekstuelle og ikke-tematiserte og mer usynlige aspekter som matkforhold, settinger, verdiforankringer, og bakgrunnskjennetegn ved roller og personer. En fullgod forståelse av og innsikt i psykologisk behandling og hvordan den fungerer krever begge perspektiver, både et innside-syn og en betraktning fra utsiden av den psykologiske behandlingsprosessen der man bedre kan fange opp alle faktorer og forhold i og rundt prosessen som preger og påvirker det som foregår. Fra utsiden er det naturlig å rette oppmerksomheten mot behandleren som en av partene i terapiprosessen, og det fremstår som like viktig å kaste lys over egenskaper og kjennetegn og mangler hos behandleren som hos den pasienten som går i behandling.

Den tekniske mentalitetens begrensninger på det menneskelige området

I vår saklige og tekniske tidsalder ligger vi under for en rekke villfarelser og feiltakelser. En av disse er at vi tenker oss det som skjer ved psykologisk ‘helbredelse’ og behandling ut fra et instrumentelt eller teknisk paradigme, der en ekspertaktør ved hjelp av veldokumenterte terapeutiske metoder og foreskrevne måter å anvende disse på hjelper en psykisk lidende person til å løse mentale problemer som gir opphav til lidelse. Hvor ligger villfarelsen i denne forestillingen? Den viktigste er kanskje tanken om en rolleoppsetning med en terapeut på den ene siden og en pasient på den andre siden som på en avtalt måte behandler seg gjennom en mental lidelse. Bildet av en fast oppsatt rollefordeling mellom en faglig skolert terapeut og en lidende pasient som det som bærer terapiprosessen er potensielt en forfalskning; som i andre viktige menneskelige praksiser er psykologisk behandling i mye mindre grad enn vi tenker oss teknisk og faglig fundert. Rolleoppsetningen er i mye større grad en dramaturgisk strukturert prosess der forholdet mellom terapeut og pasient utgjør sitt eget helt særskilte sosiale språkspill. Hvilke implikasjoner denne måten å tenke på om psykologisk behandling har, skal jeg litt etter litt utvikle i det følgende. Her er det tilstrekkelig å peke på at god psykologisk behandling må hvile på prinsippet om at terapeut-pasient samspillet foregår mellom grunnleggende reverserbare rolleposisjoner, noe som i bunn og grunn betyr at begge har terepeutisk ekstertise og begge er ‘syke’.

Menneskesjelens nød

Det hører så å si til sjelens natur at sjelen trenger andre sjeler. Sjeler henter det de trenger for å fungere og være seg selv fra andre sjeler.

Hva vi søker og tiltrekkes av hos andre, og hvorfor vi gjør det vet vi ikke sikkert. En kraft som ligner på magnetisme eller gravitasjon trekker oss mot andre, kanskje mest av alt når vi opplever sjelelig nød. Noen hevder det er fordi sjelen kjenner seg ufullstendig og lengter etter å bli hel, enten i forhold til noe som er større enn den selv eller i forhold til noe opprinnelig som den har mistet eller mangler. Noen hevder at det finnes et mørke i sjelen som vi trenger andres hjelp for å lyse opp eller utholde.

Når det hevdes at at mennesker alltid trenger hjelp fra andre for å tåle å leve med seg selv og sin psyke, er man antagelig ikke så langt fra sannheten. I den gamle tiden oppsøkte folk orakler og templer og åndelige vismenn og seere for å lindre alle slags former for sjelenød. Barn trenger foreldre, voksne og andre barn for å greie å vokse og bli seg selv. Som voksne trenger vi også på ulike måter tilgang til andre voksne personer og deres støtte og bekreftelser for å håndtere vårt eget flokete sjeleliv.

Menneskepsyken er et krevende organ som vi bruker for å finne ut av og mestre den ytre virkeligheten, andre mennesker og ikke minst oss selv. Det kan se ut som at bare det å bruke dette organet kan skape nye problemer og nye plager. Det har antagelig aldri vært enkelt å være menneske når man er nødt til å greie seg i tilværelsen med et slikt tungvint og tveegget redskap.

Det er det heller ikke i vår vitenskapelige epoke, kanskje er det verre og mer komplisert enn noensinne. Statistikken er entydig på akkurat dette punktet, at sjelenød er utbredt i vår moderne tid. Hva tallene egentlig betyr,vet vi ikke like sikkert. Men det er å forvente at når vår mentale og sjelelige nød er stor og kanskje til og med økende, da ønsker vi oss og søker etter noe eller noen der ute som kan hjelpe oss, støtte oss, lindre våre plager. Mennesker søker lykke og forsøker som regel å unngå mest mulig ulykke. Slik har det alltid vært og slik er det fortsatt.

I markedets tidsalder betyr dette etterspørsel etter mentale tjenester. Gjennom ulike former for ubehag, smerte og vonde følelser kjenner vi at vi har problemer med oss selv, det vi er eller ønsker å være. Dette driver oss til å etterspørre og søke etter mulig hjelp for plagene.

Der det er etterspørsel etter noe, oppstår det som regel tilbud om akkurat dette. Mennesker er uhyre oppfinnsomme og greier seg regel å finne på noe som kan komme til nytte der det er etterspørsel. Vi vet å finne på noe vi kan leve av. Den umettelige etterspørselen etter hjelp for mentale og sjelelige plager driver frem et voksende tilbud om nettopp slike tjenester. I alle slags mulige varianter utformer man og tilbyr folk som føler at de trenger det psykologiske hjelptjenester, i form av hundrevis av psykologiske terapivarienter, kroppsterapi, regresjonsbehandling, coaching, spirituell veiledning, sjamanisme, berøring og håndspåleggelse. Alt som foregår mellom mennesker og som ser ut til å kunne virke på og minske mentale plager blir omgjort og strømlinjeformet og  innpakket i en slags vitenskapelig fasong og markedsført som terapeutisk tjeneste. Dersom det finnes noen der ute som har behov, så finnes det noen som tilbyr å dekke behovet ved å yte en terapitjeneste mot en passende betaling. Alt dette er i og for seg i orden: hvorfor skal man ha noe i mot at folk hjelper hverandre og at noen skaffer seg levebrød i en slik geskjeft?

Det finnes allikevel en hake med dette merkelige sjelenødens marked. Det organiseres og reguleres riktignok som alle andre markeder, offentlige instanser går inn for å styre og holde orden på det gjennom innfløkte rolle-spesifikasjoner, kompetansekrav, regelsystemer for praktisering, kontraktsoppsett, betalings- og avtaleordninger, osv..

Haken når det gjelder sjelenødens marked ligger ikke på dette organisatoriske området men beror på noe helt annet. Vi vet etterhvert ganske mye om den ene av partene; dvs. pasientene og klientene hva som kjennetegner folk som oppsøker hjelp i terapimarkedet. Men i motsetning til vanlige tekniske relasjoner der problemer skal løses er det her ikke en sjel som står overfor en gjenstand eller en ting men to sjeler som møtes.

Bak terapeutmasken

Som mentalhelse-pasient møter man en psykologisk terapeut. Det er nærliggende å spørre hvem det er man da møter? Hvem skjuler seg bak terapeutens maske?

Hva er det med denne andre parten? Hva kjennetegner folk som tilbyr seg å hjelpe andre folk med mentale helseplager; hva vet vi om deres kjennetegn, bakgrunn og beveggrunner?

Det er ikke en gang sikkert at det er så viktig eller at det forandrer mye, men det kan være greitt å vite mer om hvem det er man risikerer å snakke med når man er i sjelenød.

Terapeutens to ansikterNår man møter sin terapeut, hvem risikerer man å møte?

Haken ligger altså nettopp her; den skyldes oppsiktsvekkende nok at de fleste som tilbyr hjelp for mentale og sjelelige plager i virkeligheten har mer enn nok med å skulle hjelpe seg selv. Den sjelelige nøden er like stor på begge sider av bordet. Noen hevder til og med at sjelenøden er større blant de som tilbyr å hjelpe andre som er i sjelenød.  En kjent psykoterapeut skal ha sagt at den mest avanserte formen for forsvar mot å erkjenne sine egne mentale problemer er selv å bli psykologisk terapeut og tilby seg å hjelpe andre som plages.

Terapeutens forstyrrelser

Det kan nesten se ut som om dette er tilfelle mer enn vi liker å tenke på; mange blir terapeuter i kjølvannet av egne mentale problemer. Man har f.eks. funnet at leger med følelsesmessige problemer har en tendens til å velge psykiatri som spesialitet.

Studier har fastslått utenfor enhver tvil at psykiske helsearbeidere generelt sett er en ganske forstyrret gruppe og at de har minst like store mentale og sjelelige plager som den generelle befolkningen. Problemet er videre at mentalehelsepersoner og spesielt psykologer gjør en dårlig jobb med selv å være obs på sine egne og kollegenes psykiske helseproblemer. Faktisk kan det se ut som om hovedansvaret for å finne ut slike ting som fører til svekket fungering hos terapeutene faller på pasientene, som vi altså må formode har sin egne problemer å streve med.

Studier viser at mentalehelsepersoner sliter med ekteskapsproblemer, alkoholisme, rusmisbruk, depresjon og at slike ting medfører at de ikke fungere særlig godt som terapeuter. Statistikken når det gjelder terapeutenes liv og trivsel er ganske  bekymringsfull. Minst tre av fire terapeuter har opplevd stor mental nød i løpet av de siste tre årene, den viktigste årsaken til nøden er samlivs- og relasjonelle problemer. Mer enn 60 prosent  har opplevd klinisk signifikant depresjon på et tidspunkt i sitt liv, og nesten halvparten oppgir at de i tiden etter en personlig krise er ute av stand til å yte kvalitativ god mental omsorg for pasienter. Studier peker på at skilsmisseraten blant psykiatere er høyere enn i befolkningen ellers og høyere enn blant vanlige leger. Det er velkjent at sentrale navn i terapiprofesjonen har begått selvmord og at selvmordstallene blant terapeuter ligger høyere enn blant vanlige folk. Man har anslått at til enhver tid er det omlag 10 % av terapeutene som er påtakelig stressbelastet. En amerikansk forsker peker på stressbelastninger som springer ut av selve terapi-jobben:

«Terapeuter er kronisk engstelige. Det blir vanskeligere og vanskeligere å tjene til livets opphold, og vanskeligere å gi kvalitetsomsorg. Kravene til papirarbeid er enorme. Du kan ikke delta på et møte i dag mellom praktiserende psykologer uten at disse problemene kommer opp, og smertenivået er økende. En rekke av mine kolleger har rett og slett blitt drevet ut av yrket.»

Dette er altså ikke noe man kan ignorere som om det ikke betyr noe. Ironisk nok har psykisk helsepersonell vansker med å skaffe seg tilgang til relevant hjelp når de trenger det.

Dette reiser mange spørsmål; slik som hvordan kan pasientene bli beskyttet – og hvordan kan forstyrrete terapeuter få hjelp selv?

Litteratur:

Bates, Yvonne, editor (2006) Shouldn’t I Be Feeling Better By Now? Client views of Therapy. Houndmills, Basingstoke, Hampshire, UK: Palgrave McMillan.

Dineen, Dr. Tana  (2001)  Manufacturing Victims, What the Psychology Industry Is Doing to People.  Westmount, Canada : Robert Davies Multimedia Publishing.

Elkind, Sue Nathanson (1992) Resolving Impasses in Therapeutic Relationships. New York: The Guilford Press.

Holmes, Carol A. V; There Is No Such Thing as a Therapist: An Introduction to the Therapeutic Process. London: Karnac Books, 1998

House, Richard (2003) Therapy beyond Modernity. Deconstructing and Transcending Profession Centered Therapy. London: H. Karnac (Books) LTD.

Sands, Anna (2000) Falling for Therapy, Psychotherapy from a Client’s Point of View.  Houndmills, Basingstoke, Hampshire, UK: MacMillan Press LTD.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s