Skrivingens magi. Om de hemmelige sammenhengene mellom liv og skriving

”Å skrive er i seg selv krevende nok, men å skrive om det å skrive er enda verre.”(Margareth Attwood, 2002)

«Den som skriv, i den augneblinken han skriv, slik hans rytmiske eigenart og sjelslege lengsler står fram forvandla til den aktuelle romanskriftas materialitet» (Jon Fosse)

”Out of the words of his language, a writer forges new words, not neologisms, but words irrigated with his blood. He founds a second language which, to be sure, is rooted in the first with all its fibers, but which henceforth, being his own – O paradox – is nobody’s. Because the writer’s language wants to be only of the book, of the instant and duration of a liberated word.” (Edmond Jabes)

«Jeg er uten tvil ikke den eneste som skriver for ikke å ha et ansikt. Spør meg ikke om hvem jeg er og spør meg ikke om å forbli den samme: overlat det til byråkrater og vårt politi et å sjekke om våre papirer er i orden.»/»I am no doubt not the only one who writes in order to have no face. Do not ask who I am and do not ask me to remain the same: leave it to our bureaucrats and our police to see that our papers are in order. » (Michel FoucaultThe Archaeology of Knowledge)

Hva kommer egentlig først; å leve eller å skrive?

‘I begynnelsen – det var aldri noen begynnelse, men la gå. På et eller annet vis må vi komme i gang’. (D.H. Lawrence)

Etter at jeg først hadde blitt introdusert til verden under en høy og kald polarhimmel, blitt sånn passelig disiplinert og renslighetstrent nedentil og oventil, halvåpnet øyne og øre og andre relevante sanser, grått og skreket fra meg  – satt føttene under kroppen min og kommet meg opp på mine egne små ustøe ben, lærte jeg tidlig i mine påfølgende barneår som de fleste andre barn kunstene å lese og skrive. Før det hadde jeg riktignok tatt til med å snakke, og ulykkeligvis det gikk ikke det helt feilfritt for seg. Langt inn i de turbulente ungdomsårene hadde jeg såkalte talefeil; det var før logopedien hadde inntatt barnetalens terreng. En av de verste munntlige feilgrepene mine var at jeg aldri oppfattet eller kunne vokalisere forskjellen på ‘kj’ og ‘skj’/’sj’. Kjole ble sjole, og kjøtt ble sjøtt. Talefeilen førte med seg usikkerhet som tok makten over andre områder av mitt usle liv, slik at sandaler til og med kunne bli ‘skandaler’. Da var talefeilen blitt til noe ganske annet, som ligger under den ufrivillige komikkens fagfelt.

Tross en noe uperfekt tale og en vrien talehistorisk karriere begynte jeg tidlig å lese. Mannen som ledet meg inn i den nye verden av bokstaver og tekster het Hans Hansen. Han var en rolig og alvorlig men snill småskolelærer. Alltid ikledd en læreruniform som besto av gråblå lagerfrakk mens han forsøkte å få en skoleklasse av små barnehjerner, vidåpne øyne og ører, usikre munner og tunger,  skjelvende hender og fingre til å mestre de nye ABC-kunstene med å avsette og avlese grafiske spor på hvite papirark. Såvidt jeg kan minnes lyktes den arbeidsomme lærer Hansen med å få alfabetisert nesten hele klassen på noen og tyve unger. Bortsett fra Robert da, en av guttene i klassen som senere ble en lesesvak vellykket fisker på Møre et sted. Jeg tror å ha hørt at han er død.

Jeg lærte egentlig å lese i 4-årsalderen gjennom en slags overføring fra min eldre bror. Altså i god tid før lærer Hansen tok hånd om oss. Som de fleste andre mestret jeg skrivekunsten uten noen som helst bevissthet om at det egentlig er snakk om en mental trolldomskunst, en magisk indre evne. Lesingen kom til meg heller som en ytre og  teknisk ferdighet blant andre motoriske og praktiske teknikker, som å spise med kniv og gaffel, knytte skoene og sykle og svømme. Disse ting hørte riktignok den frie tiden til, det å lese og skrive hørte til dette andre området som handlet om skole og boksamlinger og en tilværelse bestemt av fremmede autoriteter og lærere. Jeg var som sagt omtrent 4 år gammel da jeg begynte å få litt tak på den nye praksisen, men hadde allikevel en vag følelse av at denne ferdigheten representerte noe annet, en slags halvåpen dør inn mot en annerledes verden enn den umiddelbare. Men denne fornemmelsen gikk tapt igjen. Jeg minnes fra disse første årene at lesing var noe jeg forbandt med min alltid-lesende mor, som hadde hauger av bøker på nattbordet ved sengen. Gjerne eventyrlige dameromaner, men kanskje mest av alt fascinerende bøker som handlet om den store krigen som hadde herjet verden noen år før jeg ble født og som egentlig aldri hadde tatt slutt men fortsatte å utkjempe seg i forestillingenes verden og i barnas leikeunivers det første tiåret etter 1945.

Hvem vet egentlig når ting slutter ordentlig? Eller når noe egentlig begynner, som det å leve eller å kunne skrive?

Man lærer fortsatt skriving som om det er en praktisk og teknisk ting. En utvendig ferdighet som man bruker for ulike formål. Men i virkeligheten er det snakk om flere svært merkelige livspraksiser som skaper helt nye åpninger mot livet og virkeligheten. Lesing falt egentlig lettere for meg. Jeg opplevde skriving som anstrengende. I løpet av første fasen i livsløpet mitt – i år utgjør dette mer enn et halvt liv men bare halvt levd – da skrev jeg egentlig ikke i ordets rette forstand men skrev om saker og ting. Jeg hadde ikke oppdaget at det fantes enn annen slags skriving enn den vi lærer av andre, som en utvendig teknikk. Skriving spilte ingen selvstendig rolle for meg. Jeg grep til penn eller tastatur av praktiske og konkrete grunner; for å utføre jobben min, levere inn årsligningen, besvare eksamensoppgaver, skrive et julekort, osv.. Selvsagt forsøkte jeg meg på noen dikt i min ungdoms vår, men jeg skrev dem egentlig ikke og de falt til jorden som slike ting faller til jorden for de fleste blant oss.

Midtveis i livet, etter at livskursen hadde endret seg som følge av inntrufne hendelser, begynte en ny fase i dette livet. Denne fasen førte med seg en omvurdering av en mengde ting jeg så langt hadde tatt for gitt. Blant disse var dette ene, at jeg begynte å skrive på en annen måte enn tidligere. Ikke brått, men litt etter litt oppsto en annen slags genuin skriving. Jeg fikk et glimt av eller begynte å erkjenne at det finnes en hemmelig og magisk forbindelse mellom måten man lever på og måten man skriver på. Slik larven uten å ville det eller kunne gjøre noe med det gjennomgår en metamorfose gjennomgikk også måten jeg skriver og lver på en omvandling. Jeg kan heller ikke gjøre noe fra eller til i det som skjer; jeg vet ikke engang hva som er metamorfosens mål.

I det denne andre og ekte skrivingen begynte, begynte også et annet, et nytt og ekte liv for meg. Sett med andre menneskers øyne kunne en ikke se noe forskjell, kanskje så det heller motsatt ut. Mer som om jeg hadde gitt opp alle normale ambisjoner og var gått i stå. Men fra innsiden var livet mitt blitt et mer ekte liv.

‘Det nye livet’, Vita nuova, er i ulike versjoner en gjenganger blant skriftdrevne mennesker. Kanskje er det ikke tilfeldig at skrivende folk blir opptatt av det. Hva skal man med skriving dersom livet ikke har antatt en annen skikkelse; men skrivende mennesker aner at akkurat det er tilfelle. Men det nye livet kan jo også være noe vi finner på som en slags fortrøstning for oss selv.

Jeg har ikke tenkt å overdrive eller lyve om akkurat dette, men etter at jeg en tid var nede i kanvasen som det heter  var ikke lenger situasjonen helt som før. Tingene var rekonfiguert. En annen kode var tastet inn, noe hadde åpnet seg som alltid hadde vært lukket. Til en annerledes måte å leve eller å erfare livet på. Jeg er ikke sikker på hvor koden kom fra, om jeg fant ut av den på egen hånd. Veien fram til dette punktet var lang; jeg visste ikke engang at det var den veien jeg vandret langs. Men med ett hadde jeg den. Koden som gjorde at noe hadde åpnet seg. Jeg stupte inn gjennom åpningen uten å ha den minste anelse om hva som ventet meg der inne eller der ute. Jeg vet heller ikke om jeg stakk av fra det livet som hadde blitt uutholdelig eller om jeg tok imot noe nytt med oppvåkningens fryd.

Jeg innså heller ikke med en gang at det var slik det hang sammen. Det er altfor lett å tenke at skriving kun er en teknikk mellom andre, og at den som skriver forblir den samme som han eller hun alltid har vært. Dvs. at de motivene og den faenskapen som driver vanlige livsaktiviteter, også driver skrivingen. Denne synsmåten beror på en misforståelse av hva skriving gjør eller bedre kan gjøre med og for et menneske. For, det må sies, det finnes naturligvis en slags utvendig skrift, en pseudoskriving eller falsk skriving der skrivingen reduseres til noe annet enn den kunne være.

Før skrivingen var altså livet mitt allerede der; et vanlig jævlig liv riktignok. Som de fleste andre virret jeg omkring i halv-ulykkelighetens ødemarker, på fåfengt jakt etter dette flyktige som heter lykke. Jeg skal innrømme det, jeg kom aldri i nærheten av å oppleve denne tilstanden. Et ubevisst liv, jeg hadde et slurvete liv som levde meg mer enn jeg levde det. Antagelig ikke verre enn alle de andre tusenvis av skritfløse, bevisstløse og bortkastete liv, men for meg fortonte det seg som det jævligste av alle mulige liv. Kontrasten til det bildet jeg bar inne i meg et sted ble bare for stor.

Jeg hang etter. Livet foregikk langt foran der jeg befant meg, jeg kom alltid forsent og ble trukket avgårde i et tempo som akkurat var litt for fort for meg; heseblesende med tungen hengende ut som på en haltende kjøter. Selv om det ikke hadde den minste mening så ruvet dette fullstendig banale Livet over alt annet, det kom først, før alle andre ting. Det omsluttet meg og trakk i alle trådene mine. Livet var alle tings grunn, alle tings lov. Krig og kjærlighet og dumskap og fortellinger og alt annet, alt er underlagt det banale livets lov. Og husk; livet er i bunn og grunn liv og ikke noe annet enn seg selv; livet er for eksempel ikke noen fortelling slik mange ynder å fremstille det i våre narrative dager. Livet har absolutt ingen narrativ struktur, livet er sin egen struktur og den er ikke narrativ. Det er bare noe man finner på i etterkant, for å rasjonalisere eller bortforklare det at livet er seg selv nok. Folk liker jo å fortelle, dermed omgør de livet til en fortelling. Men livet er ikke en fortelling. Livet er livet, det har sin egen gang og bare det. Livet forholder seg bare til seg selv og til sin slutt, som er døden. Døden er riktignok noe annet.

Så endret dette seg.

Jepp; i det jeg begynte å skrive forandret det vanlige oppsettet  seg. En slags ‘vending’ inntraff; tingene ble snudd om på. Det hersens livet mitt kom nå etterpå, sekundært og underordnet – som en følge av skrivingen og det jeg skrev.  Selvfølgelig skrev jeg ting før også, litt her og litt der, men det var noe ganske annet. Det jeg skrev var sekundært og handlet om livet som det som var virkelig og først. Med ett var skrivingen først, en skapende kraft og mer levende enn livet. Livets hjerte lå i det å skrive.

Hvordan kan jeg si det? Hva annet kan jeg si? Jeg er absolutt ikke gal eller affektert, jeg snakker heller ikke om vrangforestillinger men om hvordan ting virkelig er. Akkurat denne måten å si det på er jeg egentlig ikke særlig glad for. ‘Hvordan tingene virkelig er’ og det vi forestiller oss kan ikke skilles tydelig fra hverandre; det som er tilfelle er jo at menneskelige ting er slik de er nettopp fordi vi forestiller oss dem på bestemte måter. Forestilling og virkelighet smelter sammen når det gjelder vår menneskelige virkelighet.

Jeg tror nå at ingen som skriver på denne skrivegenuine måten kan fortsette å leve livet på vanlig måte, eller leve et vanlig liv. Det finnes mystiske og innfløkte og ubegripelige sammenhenger mellom skriving og livet. Som er like vanskelig å forklare som det å klappe med en hånd eller å vandre langs veiløse veier eller se i mørket eller løpe i luften. I den grå selvtilfredse hverdagsbevisstheten forstår man selvsagt ikke dette. Da oppfatter man jo nærmest ingenting annet enn det man ser etter. Når man bare kan se det man allerede har sett da er man jo blind, er man ikke? I hverdagens transetilstand er jo alt adskilt og oppdelt og allerede ferdig formulert og har nok med seg selv.

Woaw! Det nye livet! Jeg befinner meg ikke lenger der; den normale kyniske og ironiske hverdagsbevisstheten har jeg mistet for lenge siden. Jeg befinner meg i en ganske annerledes saliggjørende bevissthetstilstand som ikke domineres av det nyttige eller praktikable. Jeg er hverken nærsynt eller fjernsynt, menm ser ting fra et annet hold. Jeg ser og merker forunderlige sammenhenger overalt, mellom alle fullstendig forskjellige og adskilte ting. Alt låner og stjeler litt av hverandre; alle ting snakker med og sladrer litt om hverandre, de er mye mer enn de er; for meg er ingenting rett og slett bare seg  selv. Hu og hoi! Skrevne ord og tekster f.eks. er mest av alt noe annet enn seg selv. Amen og halleluja!

Jeg tenkte som de fleste andre ontologiske tullinger og metafysiske unnasluntrere og de sominnfinner seg med sitt spirituelle sløvsinn og som har tilbrakt tiden på kantinenen på høyskoler og studiesteder og universiteter at skriving er en teknikk som handler om å formidle og fortelle og berette eller rapportere hva som er tilfelle eller burde være det. Alle slags faktiske ting, saksforhold og hendelser og det som er tilfelle i virkeligheten samt prosjekter for å rette opp i tingenes tilstand.

Ikke sant?: Jeg kan få sagt det!

Men hør nå; dette er bare overflaten; skriving er i bunn og grunn noe helt annet, det er like mye en alkymistisk kunst, som det å profetere og bedrive sannsigeri. Jeg finner det egentlig ganske merkelig, at det å skrive er så uhyggelig nydannende og profetisk. Hadde jeg visst det, er det ikke sikkert at jeg selv hadde våget å skrive. Men skrivende mennesker har alltid hatt en anelse om disse tigene. Ta f.eks. Bibelen. Det er 1239 profetier i Det Gamle Testamentet og 578 i Det Nye Testamentet, tilsammen 1817 profetier; omkring en fjerdepart av hele den skrevne Bibelen rommer profetier hevder bibelforskeren J Barton Payne i verket ‘Bibelske profetiers encyklopedi’. De bibelkyndige mener at mange av profetiene er oppfyllte, andre ikke; men at alle vil bli det til slutt.

Heldigvis hadde jeg i begynnelsen ingen anelse overhodet om det merkelige som skjer når folk skriver. Jeg begynte ganske enkelt å skrive en dag. Det var det jeg trodde da det skjedde en dag. Nærmere bestemt 24 mars 2008. Dvs. jeg innbillte meg at det var jeg som begynte å skrive denne dagen. Etterpå skjønte jeg det, den innsikten demret for meg gradvis, at det slettest ikke var ‘meg’ men at det var et annet subjekt som hadde begynt å skrive. Og litt senere forsto jeg det som var enda verre, dette andre skrivende subjektet som jeg ikke kjente grodde seg sterkt  og selvhevdende gjennom skrivingen og hadde begynt å  leve livet mitt, eller leve det som jeg hele tiden haddde trodd var mitt eget liv. Det overtok livsløpet mitt, som en slags los eller kaptein på skuta. Jeg skal innrømme at noen ganger er det fortsatt jeg selv som både skriver og lever, det merker jeg godt. Da er skrivingen annerledes, kanskje mer overflatisk og uengasjert. Den andre og riktige skrivingen gir meg en annen følelse, en følelse av dybde og av noe som ligner på tvang eller skjebne. Da skriver jeg for hele verden, da har jeg noe på hjertet.

Etter en stund fikk jeg det for meg at skrivingen jeg holder på med er forankret i arkaiske krefter som arbeider i dypet, at den er profetisk. Det gikk opp for meg i små glimt, inntil det en dag sto klinkende klart for meg hvorledes det var. I et lite øyeblikk var jeg helt sikker; jeg følte at jeg forsto det som foregikk. Denne vissheten forsvant fort, da kom usikkerheten tilbake. Jeg er ikke engang sikker på om profetisk er det riktige ordet for det som foregår i eller med livet mitt når jeg skriver. Kanskje finnes det i den nesten påtvungne skrivingen en skjult magi, en usynlig effektiv forbindelse med virkeligheten som gjør at den virker på andre måter enn vi er vante til å tro. For jeg merker at det ikke er mitt vanlige jeg som skriver, at det finnes et annet mer dynamisk sentrum som opererer bak skrivingen min. Jeg utfører bare ordre. Jeg skriver bare det jeg må skrive, det kommer av seg selv, som en underjordisk kilde som presses ut av fjellsiden og blir til det klareste drikkevann.

Jeg får forsøke å finne ut av den vidunderlige vissheten jeg befant meg i et lite øyeblikk. Altså; å skrive er gjerne å berette en fortelling, enten den er fullstendig fiksjonal eller den er om noe som kan komme til å skje eller har skjedd allerede. Men hva med dette helt andre; kanskje kan det å skrive noe endog gjøre at akkurat dette oppstår eller inntreffer? Får det til å skje, at jeg skriver det for at det skal bli virkelig og utspille seg. Jeg vet egentlig ikke, jeg kan bare antyde hva som har hendt underveis i min skriving og hva den har gjort med meg og mitt liv. Vanligvis tenker vi oss at skrivingen er om noe i tilværelsen der ute som interesserer oss, noe som har hendt eller kunne ha hendt eller som bare er funnet på. I mitt tilfelle er det derimot motsatt; det er tilværelsen min og det rufsete livet mitt som skremmende nok handler om noe som allerede er skrevet. Jeg lever ikke av meg selv lenger; det er ikke bare mitt liv jeg lever. Det er som om livet venter på skrivingen. De tingene som inntreffer i tilværelsen ser ut til å inntreffe som følge av at det er skrevet at noe slikt skal skje. Jeg vet ikke om dette går an; det jeg er sikker på er at det går an i mitt tilfelle. Fordi det var nettopp det som skjedde; jeg skrev og så begynte livet mitt å ligne mer og mer på det jeg skrev om og som jeg trodde jeg diktet opp eller fant på. De gangene da jeg ikke hadde noe å skrive om stoppet livet mitt liksom opp en periode. Tok en pause. Ingenting skjedde lenger. Så begynte jeg å skrive igjen, og livet våknet opp og fortsatte som før. Ting hente igjen. Ting som var skrevet først.

For noen år siden begynte jeg altså usikkert og famlende å skrive denne beretningen som egentlig ikke er en beretning men en profeti. Jeg hadde ingen anelse om hva jeg skulle skrive om. Jeg startet opp i det små. Med en impuls, det var noen enkle ting jeg kjente at jeg hadde lyst til å skrive om. Jeg er selvsagt ingen novise; jeg har lest både her og der og tenker forholdsvis mye. Jeg ble drevet av Plotins oppfordring om at man ikke må holde opp med å arbeide på sitt bilde før en merker glansen fra det gudommelige. Dette inspirerte meg både i skrivingen og i min livspraksis; jeg famlet meg frem mens jeg søkte etter følelsen av noe høyere, av noe oppløftende og intensiverende. Mens jeg skrev var det som om jeg tente og satte igang min egen dypeste forestillingsprosess, den startet å vokse av seg selv innenfra i meg; skrivingen drev meg til å utforske og finne ut av mine egne sanne forestillinger. Etter en kort stund var forestillingene i gang på egen hånd, de tok over både skrivingen og livet jeg lever, de levde mer og mer sitt eget liv, de tok over styringen av det hele og sto bak skrivingen min. De stryte og preget drømmene mine; jeg drømte om de tingene jeg skrev om. Skrivingen ble mest av alt noe noe sekundært, noe jeg måtte gjøre fordi forestillingene mine forlangte det. Noe kunne en dag eller oftere en natt slå ned i hodet mitt, en ide eller en scene, og dette drev meg til å skrive. Jeg bare gjorde det jeg ble bedt om, hverken mer eller mindre. Det som så ut som en egen versjon av virkeligheten vokste fram fra mitt ukjente indre, en annen verden dannet seg innenfra; den fanget interessen min mer og mer; jeg skrev den ut samtidig som den gradvis ble tydeligere og tydelige for meg.

Det jeg skrev om begynte å få et tydelig mønster, en klarere handling; jeg trodde at jeg mer og mer kunne se og skjønne hva den handlet om. Det forundret og skremte meg litt også, kanskje mest fordi det stakkarslige livet mitt mer og mer begynte å handle  om ting jeg ikke ønsket skulle skje og som hadde noe skjebneaktig over seg. Jeg er ikke vant til å betrakte livet mitt som en skjebne; hvem er egentlig det i våre dager? De fleste tror at det livet de lever er en følge av ens egne valg, en vil gjerne eie sitt eget liv. Hvem gjør egentlig det?

For en tid siden gikk det opp for meg at i mitt tilfelle er det ikke slik, men helt motsatt. Jeg så i et glimt at teksten jeg har laget er det som lager min levde virkelighet, det livet jeg lever. Den tingene jeg har forsøkt å se for meg og skrive om blir til min egen virkelighet, mitt levde liv; det jeg lever og har levd og kommer til å leve. Det er en følge av det jeg har skrevet, jeg forteller ikke om tilværelsen i vanlig mening som noe som foreligger utenfor skrivingen men forteller den slik at den blir til noe virkelig idet jeg skriver om den. Jeg har forutsett og laget min egen skjebne gjennom skrivingen, teksten er ikke en fortellling om meg selv men mitt eget livs skapelse og profeti. Det livet jeg lever akkurat her og nå er merkelig nok en følge av den teksten jeg har skrevet. Det som kommer til å inntreffe inntreffer fordi det er skrevet slik.  De personene jeg begynte å tenke på og som forestiller deler av meg og mitt liv, som jeg trodde jeg oppfant  ut av mitt eget indre og ytre erfarte liv, deres utvikling i teksten lager min egen virkelige utvikling slik den utspiller seg. Denne teksten er altså ikke om mitt liv, en slags selvbiografisk romanfortelling. Nei, det er motsatt; det er mitt liv som handler om det som teksten inneholder og kommer til å innholde. Livet handler om det som er skrevet, livet setter merkelig nok det skrevne ut i livet. Går det an; at jeg lever en tekst som allerede er skrevet, av meg selv? Kan det være sant at når jeg skriver, skriver jeg mitt eget liv, det livet jeg kommer til å leve. Og jeg kan ikke lenger gjøre noe fra eller til, prosessen er uavvendelig satt i gang. Det hender at jeg tilfeldigvis kommer på noe som jeg kjenner at jeg må skrive ned; og så viser det seg etterpå at det har en større betydning og at  jeg dermed lager noe som kommer til å hende med meg i livet mitt. Alt jeg har diktet opp og funnet på i den teksten som her foreligger har siden inntruffet, hverken mer eller mindre. Den teksten jeg har laget varsler om det som skal skje meg.

Jeg vet at det er umulig. Verden er ikke innrettet på denne måten. Hva kan jeg si til mitt forsvar? Dere får lese hele denne elendigheten og deretter bedømme selv. Jeg vet ingen annen råd. Historien er innviklet, den er egentlig ikke en historie i vanlig mening men en innfløkt sammenkopling av personer og hendelser. Det får  ikke hjelpe, jeg har jo bare skrevet den teksten jeg kjente jeg måtte skrive. Nå må jeg bare forsøke å finne ut av den og hvordan den har oppstått. Og vær vennlig; husk nå dette ene viktige; jeg vet ikke hvorfor jeg skriver disse tingene. Jeg forsøker ikke å dikte en fortelling, fortellingen dikter seg selv og samtidig dikter den det som er mitt eget liv. Jeg gjør bare så godt jeg kan i denne halvmørke hulen som jeg skriver og lever i.

En kommentar om “Skrivingens magi. Om de hemmelige sammenhengene mellom liv og skriving

  1. Jeg har tenkt mye på forholdet mellom bilder og tekst. Vi skaper oss hele tida intuitive bilder av det vi sanser. Noen av bildene bearbeider vi bevisst ved å lage tekster om dem.

    Noen av bildene maler vi fysisk. Jeg har opplevd at det er lettere å få tak i det intuitive ved å male enn ved å skrive. Jeg sa ved en lettere omskriving av Wittgenstein: Det som overhode kan sies, kan sies klart. Det vi ikke kan si noe om må vi male.

    Jeg har seinere erfart at det ikke er så enkel inndeling.

    Det skrevne kommer også fra det underbevissste før vi bearbeider det bevisst. Som med maleriet kan vi utsette det bevisste valget og la orda komme intuitivt.

    Alt vi gjør blir til i en balanse mellom det underbevisste og det bevisste. Jeg har en følelse av at det underbevisste har mer kontroll over det bevisste enn omvendt.

    Jeg rota meg borti denne WordPress bloggen fordi jeg ville legge inn en kommentar til Einar Lunga sitt innlegg om skriving. Men jeg begynner å bli for gammal til å ta i bruk nye nett-dingser så jeg går i surr med alt som skal gjøres for å få det slik jeg vil ha det.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s