Metanoia eller omvendelse

“Metanoia, omvendelsen og forvandlingen i hjertet som ligger ved  roten av den kristne erfaringen består i å innse at vi ikke er herre over oss selv. (-) Bare når vi fullt ut greier å godta vår grunnleggende mangel på evne til selv å løfte oss opp ved hjelp av egne krefter kan foreningen av motsetninger inntreffe. Det kan ikke skje gjennom vår egen vilje. I kristen forståelse trenger vi nåden.» (Tom Cheetham)

Fargene suges ut av virkeligheten, av et navnløst monster. Alt virker grått. Dagen er grå. Gråere enn gårsdagen. Uten at noe apokalyptisk har inntruffet. Det er bare slik de er. Den ene etter den andre, gråere for hver dag som går. Magre dager; den ene etter den andre, også magrere for hver dag som går. De etterlater en plagsom uro i meg; de kaster den gnagende tomheten sin inn i mitt indre som for å ernære en ondsinnet skygge der inne. Kanskje er det bare min egen fortapthets skygge som vrenger seg innover i sjelen min.

Lys; vennlige lys; jeg hungrer etter lyset. Det hender at jeg håper på litt oppløftende sollys, å gå under solen er bedre enn å være fyrste blant skygger og i mørke. I alle fall; bare det å rusle her på denne veistubben letter og hamoniserer sinnet. Det skal ikke mer til. Jeg kan ikke huske hva slags dag det er blant alle dagene. Dagen har tatt tak i meg, grepet meg, hva skal jeg med navn på den? Det finnes øyeblikk da man kjenner at tilværelsen stikker dypere ned i vannet enn alle navnene vi omgir oss med og fester oss til.

Det hender at man ikke finner folk som har omkommet; man vet hinsides enhver tvil at de er døde eller drept men kroppen har forsvunnet i havdypet eller andre utilgjengelige steder. Det kan være vanskelig å slå seg til ro for de etterlatte og andre som gjør alt de kan for å finne sine kjære gjennom dyre og innfløkte  leteaksjoner. De føler at de kan ikke gi opp før den omkomne blir funnet.

Det som er mindre kjent eller ikke kjent i det hele tatt er at noe lignende eller tilsvarende kan skje med levende folk. Mens de er i full vigør og live hender det noe med dem som fører til at de forsvinner og blir borte. I motsetning til de døde forsvunne settes det aldri igang leteaksjoner etter de levende forsvunne fordi man tror at det ikke er noen å¨spore opp –  ingen oppfatter at noe alvorlig og ødeleggende har skjedd. Folk som er i levende live og som fortsatt befinner seg midt iblant oss er sporløst forsvunnet.

Verden er så stille. Der hersker en vanvittig stillhet i verden. Alle lyder blir forvokste, de tar seg til rette. De har fritt spillerom. Jeg hører den monotone ordløse salmesangen som skrittene mine mumler på mens jeg  subber utover i fjordlandskapet som en avblomstret Kongelys. Under blytunge skyer, i et endeløst regnvær. Asfalten er nesten sort av fukt. Jeg setter en fot etter den andre på den våte glinsende flaten; omgitt av bringebærfelter og jordbæråkre, plommetrær og epletrær og pæretrær som alle bugner av frukt, utover mot bygda Tistam. Alle pletter og flekker og viker og åser som omgir oss har fått sitt navn av noen; navnene lever og endrer seg i tiden, de skifter fasong og blir til noe annet enn de opprinnelig var. Ta dette utilgivelige Tistam der ute hvor fjorden skifter retning, f.eks., det har også hett Tystammer, Thistehammer og Tistamrum.

En flokk kråker romsterer nede ved stranden. Snart dukker flokker av polske bærplukkere opp i åkrene. De er egentlig alt annet enn bærplukkere. En av dem, Andrej fra Krakow, er filosof. Han har skrevet en avhandling om intensjonalitet  og skiver nå på en bok om visdom. Han har vært her flere sesonger. Vi deler en sterk interesse for Wittgenstein og for hytten hans inne ved Eidsvatnet i Skjolden. Han er en slags helgen for oss. En gang skal vi kjøre sammen innover for å besøke tomten i fjellsiden som pilegrimer søker til en helligdom. Jeg er fast to ganger i året oppe på tomten. Med en kostbar flaske Østerrisk Gruner Veltliner hvitvin ved min side og et håndlaget vinglass i høyre hånd sitter jeg på grunnmuren mens jeg skuer utover den grågrønne overflaten på Eidsvatnet, slik Wittgenstein ganske sikkert gjorde det høstdagene  og gjennom vinteren 1936-37. Vennlige Andrej tar alltid med seg en kurv eller to med de søteste bringebær eller jordbær når han tar seg tid til en filosofisk prat. Jeg aner ikke om den polske filosofen kommer for å plukke bær i år også. Veien utover er 10,5 km’er til enden der det ligger et skiferbrudd, en rundkjøring for den stort sett nesten tomme lokalbussen og noen få nesten tomme hus. De tyske fjordturistene kjører SUV, de tar ikke buss. Det hender jeg kjører dit ut for å plukke hugd stein til hagen; det er sjeldnere nå for tiden. Jeg går mot denne verdens ende der avsides sjeler holder til; sjeler som jeg av og til fanger et kort glimt av men som jeg ikke kjenner. De kjører forbi meg mens jeg går ytterst i veikanten for å unngå å bli påkjørt på den smale veien.

– Hvem de er?; det vet jeg egentlig ikke. Jeg kjenner dem ikke.

Naturen selv snakker. Det kreves en spesiell form for oppmerksomt nærvær for å oppfatte det den beretter. Den eldgamle fjorden ligger der; som vanlig er den stillferdig og traust. Den har forlengst formulert det den har å si til verden. Man må bare la seg lytte ordentlig. Den har ikke noe nytt på hjertet lenger, budskapet er ett eneste; den mumler på en fast frase nedtynget som den er av brunskittent brevatn som strømmer inn i den, fossende ned fra de snødekte fjellene omkring.

– Er alt dette vannet bare summen av tårene som mennesker og dyr har grått gjennom årtusener?

Alt snakker til oss, vi hører det vi er lagd for å høre. For noen dager siden var jeg på biltur med en svingdørspasient. Han har forlengst gitt opp å leve et liv ute i samfunnet med andre; det får han ikke til. Nå ligger han i sengen sin dag ut og dag inn, med alle lysene i leiligheten slukket. Han venter. Jeg hentet han for å dra på biltur til en besinstasjon 20 km’er fra der han bor. I veikryssene vi kjørte gjennom brukte jeg blinklyset på den lille irrgrønne Opelen. Blinklyset lager en merkelig nesten menneskelig lyd. Vi snakker aldri noe særlig på disse bilturene, men plutselig kommer det fra han:

– ‘fit-te’, ‘fit-te’, det er det den sier.

Måkene har også sitt eget budskap. Disse grasiøst flyvende hvite vesener som andre tider i året holder seg lengst mulig unna folk, forbannelser og geværene deres; nå skriker og krangler de i vilt kaos om reirplassene inne i nærheten av sentrumsbebyggelsen og oppe i toppen av den enorme edelgranen. Kanskje har de egentlig god kontroll over tingene til tross for alt bråket, jeg vet ikke slike ting. Jeg innbiller meg at de kjenner seg tryggere i nærheten av folk; minken sniker der nede i fjordkanten. De gule og hvite husene står slik de sto i går. Trær står skinnende av grønt lys på dype røtter i fjellsidene. Det er som om de ble født i natt. Jeg husker at jeg har lest et sted at trær er like store under som over bakken. Folk er for det meste dratt på jobb; de raser mellom  trehusene der den moralske fartsgrensen er 30 km’er i timen. Andre forblir der i de er; sittende tilbake i skjulte bakevjer. De gurgler med velbehag i seg kaffen, grubler over hvordan de kan fordrive nok en dag. Som regel er de heldige;  til denne tid har dagene jevnt og trutt tikket avgårde sammen med jordkloden som roterer rundt sin egen akse i 1700 km’er i timen mens den sirkler omkring solen i 107 218 km’er i timen. Universet ekspanderer med en uhyggelig fart, men ikke inn i noe utenfor seg selv. Avstanden mellom delene øker intrinsikalt.

Jeg går utover i omlag 3,5 km’er i timen. Det er langsomt, det kommer til å ta en knapp time inkludert tenkepauser å gå runden min som er 2,3 km’er. Ingenting denne dagen og i dette stillestående landskapet tilsier at det kan eller skal skje noe ekstraordinært.

Det er et ekstatisk øyeblikk. Livet selv er en slags materiens ekstase; det er ikke underlig at man har en følelse av å komme hjem:

En liten stund er verden fullstendig forandret; jeg har forandret verden. På egen hånd. (Det er galskap, selvagt vet jeg det. Jeg tror det kalles metanoia eller noe sånt). Vissheten overvelder meg. Jeg hylles inn av et mykt overjordisk lys. Jeg skinner som gull. En gnostisk overnaturlig stemme snakker bydende til meg; en hellig stemme, et orakel, den kommer fra verdensrommet, fra jordens indre, fra min egen dypeste grunn. Jeg aner ikke hvor den kommer fra. Jeg skjønner heller ikke et fnugg; det er ord i et ukjent språk. Det ligner ikke menneskesnakk. Det er noe annet, et annet språk, dypere og sannere. Jeg står lamslått, fjetret, fyllt av ære over at jeg kan være meg selv; at jeg er meg selv, at jeg har lov til å være akkurat her på dette himmelske stedet. Jeg føler brått en lidenskapelig trang til å sveve. Noe voldsomt inne i meg vil ut i verden, ut av verden, gjennom verden; hva kan jeg gjøre? Jeg skriker av full hals, stemmen min vokser til et tordnende brøl mens den kastes utover den åpne fjorden av et uendelig antall atomer og elektroner og nøytroner. Jeg varsler hele verden og alle milliardene med sjeler om at noe uendelig stort er i ferd med å skje, en enorm fødsel. Jeg åpner meg; vrenger innsiden av hjertet mitt ut; kaster meg utover og innover på samme tid. Jeg stuper ut i det tomme verdensrommet med nervesystemet som fallskjerm og drivkraft, for aller første eller for aller siste gang i livet mitt. Jeg suser ut i det sorte intet, jeg farer ned mot bakken, jeg er benådet, velsignet; jeg løftes høyere opp enn jeg noensinne har vært før i livet. Jeg gaper med vid åpen munn og vidåpne øyne, tungen farer ut og inn som på en grådig ørkenslange på jakt etter bytte, jeg svimler og vrir meg før kroppen trffer bakken som om jeg har fått et epileptisk grand mal eller et katastrofisk hjerneslag. Spyttet fosser frem, fyller munnen, jeg sikler som et dyr, spyttet drypper fra munnvikene. Tårene spruter fra tårekjertlene, blikket forsvinner inn i tåresløret. Hjertet slår og hamrer, det banker i en tordnende rytme inne i brystet mitt som om det forsøker å komme seg ut. Det dyprøde blodet fosser gjennom årene under den levende rynkete huden til en udødelig dødelig. Sjokkartete sensuelle ilinger kryper opp og ned langs ryggsøylen som en slags ontologisk massasje; sprer seg i bølger utover hudoveflaten som smelter sammen med luftrommet rundt meg, jeg kjenner at kjønnsorganet stivner voldsomt og vokser uten grenser ut i verden som om alt der ute er en kvinnes kjønn; sædstrømmen pumper villt ut av meg. Jeg skjelver som en geleaktig brennmanet i bølgene, jeg fryser av skrekk og invertert kulde, hårene reiser seg over hele legemet. Jeg våger ikke trekke pusten. Jeg våger ingenting. Jeg puster ikke. Jeg ligger mot jorden, som en død.

Med ett er det over igjen; nå vet jeg det; det er absolutt sikkert; at alt er i orden. Jeg sukker lettet; så begynner jeg å hulkegråte av lettelse og innsikt. Jeg blir liggende sammenkrøpet mens jeg hikstegråter i en undelighet; hvor lenge? i timevis tror jeg det varer. Det er kvelden før jeg kommer til meg selv igjen, full av visshet og innsikt. Hvorfor alle disse bekymringene, frustrasjonene, det er ingen grunn til noe av dette?; alt ligger der åpent og åpnet foran meg; verden er i orden, jeg er i orden; det finnes ingenting som er mangelfullt eller feil eller galt.

Jeg har lyktes. Funnet fram, funnet åpningen. Våknet opp. Lyktes med det viktigste av alle ting. På egen hånd. Jeg er her; jeg har kommet ut; jeg er nærværende i verden. Jeg har brutt gjennom det bedrageriske sløret. Sløret av bedrag og forfalskning og løgn, alt dette som dekker til virkeligheten, som legger seg over alt menenskene gjør, som ligger kvelende over politikken, over finansmarkedene, over menneskenes kjærlighetsliv, det sosiale spillet. Over det hele. Mest av alt det innfløkte bedraget og hykleriske maktspillet som innhyller og tilslører livet der jeg oppholder meg hver bidige dag, som psykolog og i psykiatriens kontorer. Kollegenes bedrag. Kanskje viktigst; mitt eget bedrageriske slør.

– Jeg løfter armene mine opp mot de regnvåte skyene og himmelen der oppe; i takk. Jeg kjenner ingen Gud, jeg har aldri kjent noen Gud, jeg har ingen Gud, det finnes ingen Gud for meg; allikevel må jeg skrike ut ordet:

– Gud! Herregud!

Hva annet kan jeg? Jeg kan bare ta imot! Skjelvende av liv, fyllt av dypfølt takknemlig; jeg holder i mine utstrakte åpne hender en sublim gave fra det aller høyeste, min sjel eier en krystallklar oppløftende visshet uten det minste grann av tvil!

Vi vet det. Så altfor godt.

Vår Adam var ikke lenge i paradiset. Ikke Eva heller. De trivdes ikke der, har jeg hørt. De kjedet seg til døde før de uforvarende eller med vilje rotet det til for seg.

Det gikk ikke lenge før jeg skjønte det. At jeg har ført meg selv bak lyset. Hele opplevelsen er et falsum. En nevrogen innbildning. Jeg har drømt. Jeg har ikke forandret en dritt i verden. Verden går sin skjeve gang. Alt er som før. Jeg selv og kollegene mine gremmer oss kanskje av og til, men vi fortsetter selvsagt på samme måte. Slik verden nå en gang er innrettet, og folk likedan, så endrer virkeligheten seg bare i slike forføreriske øyeblikk, som deretter viser seg å være innbildninger.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s