‘Den dårlige Darwinismen’: Om feilaktig bruk av evolusjonsbiologisk tankegang i psykologi og psykiatri

«I sluttet Marsch tilbage til Bavianen – det var Fremgangen, det var det Nye, det var Darwinismen.» (Johannes V. Jensen)

Bakgrunn: Den Nobelprisvinnende danske forfatteren Johannes V. Jensen skrev i 1925 boken ‘Evolution og moral‘. Innledningskapitlet i boken heter ‘Den dårlige Darwinismen‘.

Jensen ble oppfattet som en av Danmarks fremste Darwinister; ideen om evolusjon preget hele hans forfatterskap. Under lesningen av Jensens bok ble jeg inspirert til å skrive denne artikkelen om våre dagers ofte ukritiske og overentusiastiske evolusjonspsykologiske og evolusjonspsykiatriske tenkning og teori. Evolusjonær tankegang anvendes direkte på psykologiske og psykiatriske forhold stort sett uten at man setter dem opp mot alternative og kanskje like fruktbare forståelsesmodeller. Dermed blir bruken av evulosjonsbiologisk takegang i psykologi og psykiatri mer preget av å være en motestrømning enn en reell utvikling av fagenes kunnskapshorisont.

Kritiske reaksjoner på Darwin og darwinisme er naturligvis like gamle som selve teorien er det. På samme måte som evolusjonslæren har utviklet seg i løpet av 150 år med biologisk forskning, har også motreaksjonene og kritikken utviklet seg.

Ganske nylig formulerte filosofen Raymond Tallis i boken ‘Aping mankind den kritiske betegnelsen ‘darwinitis‘. Tallis regner seg som god darwinist men advarer slik Jensen gjorde det for nesten 100 år siden mot den ‘dårlige darwinismen’. Dette er en retning som blander sammen forklaringen av menneskets opprinnelse med en forståelse av vår natur.

Det har gått opp for meg at ‘nye’ synsmåter og teorier som darwinismen ofte konfronteres med to ulike reaksjoner som begge kan være like uheldig. Den ene er avvisning uten at dette er begrunnet i en god nok undersøkelse av hva teorien går ut på; den andre er en ukritisk promotering av teorien uten å ta godt nok i betraktning mangler og begrensninger som de måtte ha. I våre dager er det sistnevnte reaksjonene som er mest påtrengende når det gjelder darwinistisk teori. Biologiske fag har fått et enormt gjennomslag i media og i den offentlige meningen, og i en slik kontekst går gjerne noe av forskernes kritiske sans tapt. Det som ser ut som kunnskapsmessig fremskritt blir til et tilbakeskritt; istedenfor å kaste nytt lys inn i krevende spørsmål forbundet med vår menneskelig eksistens som Darwin selv skrev om, bidrar den ukritiske bruken av darwinistiske synsmåter til å formørke vår forståelse av oss selv.

Mye har naturligvis forandret seg når det gjelder evolusjonsbiologien siden 1925. Det som er av betydning for meg her er at Jensens intensjoner om å innarbeide evolusjonstenkningen i forståelsen av menneskers liv og bestrebelser og å formulere en kritisk tenkning for å motstå dens dårlige anvendelser, er like viktig om ikke viktigere i dag enn det var den gangen.

Som andre med et intakt kritisk blikk, har jeg i lang tid sett at darwinismen – som i og for seg representerer et vendepunkt i vår forståelse av både dyrs og menneskers biologi og psykologi – brukes på ensidige, dårlige og endog svært feilaktige måter i fag som har ambisjoner om å forstå og behandle mennesker og deres problemer. Vitenskap er i våre dager blitt problematisk, fordi den slår inn i offentligheten via medias hyping av alt som er interessant eller sensasjonelt. Evolusjonsbiologien er gjenstand for en slik mediahype. Darwinistisk psykologi og darwinistisk psykiatri tar altfor lett på seg altfor store oppgaver når det gjelder å forklare og forstå menneskelige fenomener. Vi vet at vesentlige determinanter for menneskelige atferd er historiske og sosiokulturelle, og at evolusjonsbiologiske begreper ikke for forklaringskraft overfor dette området. En trenger ikke avvise evolusjonsbiologiske synsmåter i psykologi eller psykiatri; de har åpenbart en viktig rolle å spille dersom man samtidig evner å se deres begrensninger og faremomenter. Til grunn for forståelsesformer og praksiser som handler om mennesker og deres problemer ligger det viktige holdninger og innstillinger som er utviklet gjennom kompliserte historiske og sosiokulturelle prosesser; ukritisk bruk av evolusjonsbiologisk tankegang ser idag som tidligere i historien ut til å kunne svekke og fordreie dette holdningsunderlaget for praksiser som er rettet mot menneskers problemer.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s