Om å lytte. Kan vi lære oss å lytte og til å bruke lytting bedre i hverdagslig omgang med oss selv og andre?

1795142_10203641202327512_6855637085308455336_o«Gjennom hele Vestens historie har tale vært betraktet som en gave fra gudene, det som særpreger menneskene, og derfor det autoriserte mediet for kultur og makt. Det er derfor ikke rart at de positive egenskapene til stillhet og lytting bare har vært kort omtalt eller subtilt underforstått, om ikke fullstendig ignorert.»(Cheryl Glenn og Krista Ratcliffe, 2011)
 
“Det er stor forskjell mellom det å lytte og det å høre.» (G.K. Chesterton)
 
 «Som psykolog har jeg fartet rundt omkring i kommunene og bygdene i dette fylket i 30-40 år. Tiden har gått skremmende fort. På møter og drøftinger og diskusjoner i skoler og barnehager og helsestasjoner og legekontorer og administrasjoner og mange slags åpne fora; det er jo jobben min å være med på slike ting. Etter alle disse årene har det gått opp for meg hvor få det er som egentlig følger med, hører etter og lytter på slike møter. Hvor underlig sjeldent det er at noen av deltakerne f.eks. lytter mer enn de snakker, stopper opp og sier: ‘Hva sa du?’ ‘Kan du forklare det en gang til?’ Og lignende markeringer av at en er instilt på å lytte og få med seg hva andre tenker og ønsker å si.
Jeg snakker heller ikke om at folk er tause, det at de ikke tar ordet for å si noe. Det er det jo mer enn nok av. De fleste som ikke sier noe i diskusjoner og samtaler lytter like lite. At noen ikke har ordet i sin munn betyr slettes ikke at de har ordet i sitt øre. Jeg har faktisk aldri opplevd at noen har lyttet like mye og like målbevisst som de har snakket, like tydelig og tilstedeværende. Utrolig nok. Men det sier mye om hvordan vi oppfører oss mot hverandre. Jeg tror at selve vår lyttebevissthet er dårlig utviklet. Å snakke er å gjøre noe; det tar tid å lytte. Det føles kanskje som at det er bortkastet, at en gjør ingenting når en lytter. Det har en hverken tid eller råd til, åpenbart.
Kanskje passer det at jeg legger til at jeg selv ikke bestandig har vært noen god og bevisst lyttende person. Tidvis har jeg imidlertid forsøkt å være tilstede på en overveiende lyttende måte; det har faktisk hendt at andre har reagert negativt og med mistro på en slik lyttende opptreden. De har lurt på hva som ligger bak, hva som egentlig foregår. « (Fernando Persa: ‘Inntrykk fra mitt omreisende psykologliv i Sogn og Fjordane i snart 4 tiår’. Notater til ettertanke, Utvik 2014)
 
«Lytting har gjennom historien definitivt hatt en høyere spirituell status enn snakking. Hvorfor er det slik? Jeg tror det er fordi det å lytte vitner om en annen slags respekt for den helheten vi er en del av, å lytte beror på en holdning som er mindre egosentrisk og menneskesentrert. Den som lytter innser at verden og virkeligheten er mer enn det en selv har på hjertet, han eller hun forholder seg til følgelig på en annen og mer ydmyk måte enn den som bare snakker og snakker. Derfor har religionene vektlagt lyttingens åndelige verdi for oss.» (Bosse Peregrino; ‘Samtaler på et hotellrom ved Sognefjorden’, Notater til egen glede og nytte, 2014)
 
 «Ta f.eks. denne dagen i dag; hver og en av oss kan på morgenen ta en bestemmelse om gjøre dagen til en lyttedag. Eller til en dag for å trene seg i lytting. Dvs. å bruke dagen til å lytte bevisst til alle vi møter. Absolutt alle. Store som små. Viktige som uviktige. Rike som fattige. En slik øvelse kan faktisk gjøre en stor forskjell.  Hva det går  ut på? Hvordan? Det er så enkelt som dette; ta den tiden som trengs, stoppe opp og være tilstede, la folk si det de ønsker å si; åpne sitt sinn og sine ører for å lytte uten å tenke på våre egne ting, følge med og la være å si noe, ikke kjenne på egen travelhet, se på klokken eller haste avgårde.
Noen særlig ivrige vil til og med kunne utvide den vesle øvelsen til helt eller delvis å la være å snakke denne dagen. Dette siste er noe av det samme som munkene i alle verdens religioner gjør for å få bedre kontakt med både sitt eget indre og den ytre virkeligheten. De tier. De praktiserer taushet. De sier ingenting, hele dager. Mange av oss ville lære mye om oss selv og andre ved å gjennomføre dette enkle eksperimentet. Man trenger ikke reise på dyre kurser for å lære noe. Slik selvlæring er forbløffende effektiv. Man må bare være villig til å forandre på egne ting. Vi må ikke glemme at mennesket er et selvlærende vesen like mye som det lærer av andre.» (sitat fra – Ama Utvik, bygdetenker: ‘Tanker om å bli en bedre lytter’. I serien ‘Enkel selvutvikling fra dag til dag’, Utvikfjellet forlag, 2015)
 
«Mange tror at det aller viktigste er å ha mye eller noe skarpt eller vettugt å si. Og at den som sier lite eller ingenting ikke har noe å fare med. Det virker kanskje slik. Mye av det vi gjør er såpass automatisk at vi glemmer å tenke ordentlig over det. Men det er egentlig nesten motsatt; bare ved å kunne praktisere stillhet og være en god lytter kan man være en god samtalepartner og utvikle sin egen evne til å snakke med folk og si gode og fornuftige og relevante ting. En god lytter er for det første en som lytter med hele seg, med kropp og sjel. Ikke bare med ørene. Og dernest lytter han eller hun ikke bare til ordene som sies, men til omgivelsene og det hele, til alle ting, til hele virkeligheten som omgir oss.» (Sidreh Kanutta Kinn; ‘Notater fra gatevandringer i Florø by. Høsten 2014) 
 
883885_10203641237288386_1975870157606698754_o«Vi vet selvsagt at det finnes mange negative sider ved snakking; når vi bruker uttrykk som ‘snikk-snakk’, ‘sludder’, ‘babling’ , ‘snakke seg bort’, ‘mye prat og lite ull’, ‘overfladisk prat’, ‘tyting’, ‘det blir bare ,med snakket’, osv.. Da handler det om det vi kan kalle dårlig snakking. Den er det altfor mye av. Dårlig snakking er samtidig en slags grådighet, det er en grådig snakking fordi vi ikke kan begrense oss eller holde tilbake snakkelysten. Ofte bedriver vi dessverre dårlig snakking uten å bry oss om hva det gjør med oss. Det er det som menes når man før i tiden sa at tale er sølv og taushet er gull. Det virker som om vi ikke lenger bryr oss med denne gamle innsikten lenger. Ingen bryr seg lenger om eller øver seg i å tie stille eller i å lytte, det eneste som teller er snakking, dårlig eller god. Jeg tror at dette er skadelig for oss, mye mer skadelig enn vi aner.» (Fernando Persa; ‘Om dårlig snakking’, Tanker til Utvikdagene, Nordfjord 2014.)’
 
59BD44FF-69D4-4A05-9F5D-2F0A2F05157E_w132
«Folk bryr seg egentlig altfor lite med å lytte. Lytting er etter min mening undervurdert på flere måter. For ikke å si direkte nedvurdert. Kanskje særlig i psykologisk sammenheng, for vår egen psykiske tilstand. Men både når det gjelder vår innstilling i sosialt samvær og kanskje særlig eksistensielt, overser vi hvor avgjørende det å lytte er for oss. For i det hele tatt å kunne lytte må man ikke bare vite å tie, ta pauser fra snakkingen, høre etter hva andre sier. det er det enkleste. Men folk gjør ofte ikke engang det. For å være ordentlig lyttende må vi faktisk også snakke og tenke på en annen måte; det vi snakker om og lirer av oss må må gå sammen med det den vi snakker med står for og sier til oss. Jeg opplever ganske ofte at folk mest snakker med seg selv, til seg selv, om seg selv. Da trengs det ikke særlig med lytting.
Vi er f.eks. så opphengte i det å skulle løse våre opplevde problemer og snakke ut om og forstå og forklare alle slags ting at vi overser at vi kanskje først må gi lytting en egnet plass i måten vi lever vårt eget liv på. Selve det å lytte er en forutsetning for vår evne til psykologisk problemløsning, så å si. Sjelens helse er ganske sikkert avhengig av at vi lytter, hver dag, både til andre og oss selv. Jeg tror at den som ikke lytter ordentlig uten å vite det kommer i et psykologisk uføre med seg selv og andre.
Min erfaring er dessverre at bare noen svært få mennesker egentlig er interessert i være en lyttende person. Eller ganske enkelt vet hvordan de kan lytte. Det er ikke bare det at folk har det for travelt, at de til enhver tid er på farten og for lite tålmodige til å ta seg tid til å lytte til noen. 
For saken er at bare få moderne mennesker har tilegnet seg evne til å praktisere lytting. Det å lytte er en personlig og sosial praksis som man tilegner seg over tid, det er ikke noe man her-og-nå bare bestemmer seg for. Man kan selvsagt bestemme seg for å begynne å lytte, det er i alle tilfelle et nødvendig skritt. Men deretter starter det som kan kalles en lytte-læring og en lytte-øving der man setter opp en evne og en innstilling til å lytte på ulike måter og i ulike situasjoner gjennom å trene seg og få erfaring i de samtalene man er involvert i. 
Mange av oss forstår ikke helt poenget med å høre etter, gi rom for og ta innover seg hva andre forsøker og ønsker å formidle og si. Vi sier litt kvikt at at folk trenger å ‘tømme seg’ (jeg misliker sterkt dette uttrykket som ofte brukes temmelig ukritisk, det er ikke snakk om å få tømme seg) eller å bli ‘sett’ og ‘hørt’. Disse tingene er i og for seg i sikkert på sin plass og mer enn det. Enda færre er det som erkjenner og fullt ut forstår lyttingens viktige og aktive rolle i eget liv, i ens forhold til seg selv og andre.
Et viktig poeng er at lytting merkelig nok er like viktig for en selv som for andre. Den som ikke kan lytte til andre, kan heller ikke lytte til seg selv. Den som ikke lytter til seg selv er ille ute, samme hvordan han eller hun kamuflerer dette. Ved å lære seg å lytte til andre kan man begynne å lytte til seg selv, da blir man etterhvert et bedre støpt menneske. Hele ens indre erfaring forandres sakte men sikkert hos den som lærer seg å lytte. Den som lytter fanger opp ting hos seg selv og kan skape en slags indre orden og harmoni i alle det motsetningsfylte og forvirrende. Skal man kunne forme seg selv og sitt indre og ytre liv, må man altså først kunne lytte til seg selv. Hele vårt sosiale samvær hviler faktisk på lytting. Lytting er en eneste stor demonstrasjon av hvor dypt sosiale mennesker er, selv i sitt eget indre liv. For den eneste måten man kan begynne å lytte til seg selv på er ved å begynne å lytte til andre, det første kommer av det andre. Slik er det en dyp forbindelse mellom det lyttende forholdet til andre og vår evne til å forholde oss til vårt eget mangfoldige og ofte kaotiske indre. Folk som ikke lytter ordenlig til andre bærer følgelig ofte på en skjult indre uro, rastløshet og fortvilelse. Ens indre opplevelse føles rett og slett som et ubehag som man forsøker å flykte fra ved alle slags avledninger og underholdninger. Det er ikke til å undres over at stadig flere føler at de trenger å snakke med psykologer og såkalte terapeuter. Uten lyttevne og en lyttende praksis står det stadig dårligere til  der inne i ens eget rotete og uoversiktlige indre.
Det å lytte er på en måte å skape eller åpne opp et ‘rom’ når man er sammen med noen. Lytting er en slags avholdenhet, kanskje en slags praktisert ydmykhet, man lager et rom for andre ved selv å avstå fra å gjøre seg aktivt gjeldende, sette preg på ting. Uten lytting oppstår ikke dette ‘rommet’. Og uten dette rommet er det noen menneskelige ting som uteblir, de blir borte for oss.
Folk kan kanskje tie en kort stund, la være å si noe. Men de lytter egentlig ikke. Inne i det stakkars ikke-lyttende hodet surrer og koker alle slags tanker en må si straks anledningen åpner seg. De tenker stort sett på hva de selv skal si i neste omgang. Det er ikke å lytte, det er ofte ikke engang å høre etter.
Lytting er også en ferdighet, en evne. Man må bevisst trene seg opp i lytting, litt etter litt, situasjon etter situasjon, dag etter dag, for etterhvert å bli bedre til å lytte. Det er det første og avgjørende skrittet for den enkelte, å bli seg bevisst sin lytting. Da oppdager man dette merkelige; hvor mye man kan oppnå og vinne ved å ikke si et eneste ord. Ikke et eneste ord, og så skjer det så utrolig mye både med en selv og i forhold til andre.
Det å lytte er nærmest en tapt evne blant vår tids selvsentrerte snakkende folk, alt handler om å gjøre bruk av snakketøyet og at en selv skal få sagt noe og gjort seg gjeldende. Den som lytter og ikke sier noe blir på en måte borte, blir et lite ingenting i det snakkende universet.
Moderne mennesker ser og foretar seg ting, de foretar seg ting og handler og ser, men de lytter like lite som de ber. Selv ganske flinke, kjekke og normale folk er nærmest uten vilje og evne til virkelig å lytte under kommunikasjon med andre. Kanskje er vi for hovmodige, oppblåste på osss selv, for å lytte er også en slags avholdenhet, en forsakelse, en slags ydmykhet i forhold til andre mennesker. Denne holdningen er blitt så å si borte hos de fleste egodyrkende individer fulle av vår moderne selvdyrkelse og selvtillit. Og i alle institusjonene, i skole, helse, sosialt og til og med hos psykologer og psykiatere som nettopp lever av å sn akke ordentlig med andre som plages, heller ikke her er man lenger innstilt på og tar alvorlig praksisen med å lytte, alle har sine viktige ting de skal ha sagt og nøyer seg med å snakke til hverandre. Lyttingen er bare en overgang mens man selv fortsetter å snakke til ofrene sine. Det er en sørgelig historie at det har blitt slik. Mye av samtalene og kommunikajsonen mellom folk blir noe instrumentell, den blir redusert til  tomme og fattige og overflatiske utvekslinger der man egentlig aldri kommer nær hverandre og der mindre og mindre skjer. Dette er egentlig ganske alvorlig både for hver av oss, vårt indre liv og våre innbyrdes forhold til hverandre. Den reduserte måten mennesker lytter til hverandre i dag er en lite belyst side ved vår kulturhistorie; hva den forteller er jeg ikke sikker på. Jeg vil bare ha sagt det.» (‘Notat om lytting etter tilfeldige gatesamtaler i Florø, våren 2014’. Av Sidreh Kanutta Kinn, privatpraktiserende gatefilosof)
 1233441_10205018209151822_1601802427492960572_n
‘Hvorfor gjøre det så komplisert; så filosoferende? For å lytte må man jo først og fremst kunne holde kjeft. Tie,
rett og slett. Kan man ikke det, da er alt det andre bare å snakke seg bort. Det er det utrolig mange som gjør. De vet ikke engang om det selv.»
(Rubio Lappone, fri- og bygdetenker, Tana bru, 2012)
Herdis allmenna

«Du kan lære å bli en bedre lytter, men det å lære det er ikke som å lære en ferdighet som legges til det vi allerede vet. Det er mer å skrelle vekk ting som forstyrrer lytting, det vi selv er opptatt av, det vi frykter og av hvordan vi kan svare på det vi hører»/ «Hvis vi alle bare kunne lære å lytte, så ville alt det andre falle på plass. Lytting er nøkkelen til å bli pasientsentrert». (Ian McWhinney)

«Helsepersonell er altfor dårlige til å lytte til pasientene: Informasjonen som pasientene selv kan gi til helsepersonell er uvurderlig, ifølge pasient- og brukerombud i Hordaland, Rune J. Skjælaaen.» (Fra BA, april 2015)

pray-for-peace«For å være en ekte lytter må man ta på alvor og lære seg å praktisere fire helt enkle ting i sin omgang med folk (og med seg selv);
For det første – være villig til taushet; dette enkle som nesten ingen får til, nemlig rett og slett bare å ti stille. Bare dette enkle som fort blir så vanskelig, for ikke å si umulig. Ikke mer, ikke mindre.
For det andre; være ordentlig tilstede i situasjonen, med en annen – ikke være altfor opptatt med å tenke og skulle formidle sine egne tanker og ha noe å si til andre.
For det tredje; ta seg tid til å stoppe opp, puste ut og ta en pause og ikke ha det travelt og hele veien for smått med tid for andre.
Og for det fjerde og til sist; en slags grunnleggende ydmyk innstilling der man åpner opp og tar ordentlig innover seg at man har noe å lære av andre, at man kan la seg overraske over det andre mennesker har i sinnet og på hjertet.
Ser vi nøyere på disse punktene, oppdager vi at det å praktisere lytting ikke kun kan betraktes som en teknikk. Det er mest av alt en en slags mellompersonlig omsorg, en ‘etisk praksis’ og en ‘etisk’ holdning til andre og oss selv. Den som lytter greier f.eks. å holde tilbake egen grådighet, til å gjøre seg gjeldende, gjøre inntrykk. Selv om det også er snakk om en slags teknikk. » (Sidreh Kanutta Kinn. ‘Havnære filosofiske meditasjoner over lytting som en undervurdert side ved menneskelivet’ . Florø, Botnavegen Upubliserte skrifter, 2012)
 
«Vi forestiller oss at vi må vite hvordan vi kan lette vår venns smerte, eller at vi må ha de riktige tingene å si. Men det en person som lider trenger mest av alt er vårt nærvær.» (Christine Longaker)
 
Redigert i Lumia Selfie«Som mennesker må vi kunne leve med en åpenhet, med en erkjennelse av aldri å være ferdige, avluttet. Dette kommer av at vi må leve i åpenhet overfor den Andre som noe annet enn oss selv –  overfor andre mennesker som alltid utfordrer oss på det vi tror vi er og har oppnådd. Følgelig er den største utfordringen vi har å kjempe mot som bevisste individer kanskje denne iboende sløvheten, en slags tilfreds likegladhet der en innbiller seg at en allerede er tilstrekkelig og ferdig utviklet og kommet i mål med seg selv, en sløvhet når det gjelder bry seg om å ivareta og utvikle seg selv. Vår evne til å lytte handler om å være tilstede, ha en ekte åpenhet – og dette hemmes og hindres når vi kjenner oss selvtilstrekkelige og i-orden-som-vi er.  Egentlig er det snakk om vårt eget hovmod og fortreffelighet, det at vi innbiller oss at vi allerede er kommet til veis ende med oss selv, i besittelse av alle de innsikter og evner vi trenger, at vi er velykkete og god i kraft av det vi allerede er, at vi vet og kan ting. Det gjør vi  jo egentlig aldri. Ta f.eks. vår evne til å lytte; de fleste jeg har møtt og møter har gått i stå som lyttende personer, de blir dårlige lyttere uten at de vet det selv. For å være en god lytter må man bevare en holdning om å kunne bli overrasket og vekket av andre, en slags dobbelt åpenhet både overfor seg selv og overfor den man lytter til der overraskende og ukjente og mirakuløse ting kan bli sagt eller inntreffe, man må først og fremt innse at man lærer å lytte på nytt i hvert eneste møte med et menneske, og at det derfor er nesten uhyggelig krevende å lytte på en god måte, langt mer krevende enn å snakke.» (Fernando Persa; ‘Lytting som transformativ praksis.’ Utvik; Fargartunet forlag, 2013)
 
 

Lytte eller ikke-lytte? Et spørsmål med mange vinklinger og sider

«Aldri har det vært tydeligere at verden trenger folk som lytter.» (Listening and Human Communication in the 21st Century, Andrew D. Wolvin ed.; 2010)

«For å etablere lytteren som en seriøs, aktiv deltaker i kommunikasjonsprosessen, er det nødvendig å forstå hva som er involvert i denne meget kompliserte siden ved kommunikasjon. Faktisk kan det å lytte være en av de mest, hvis ikke den mest, komplekse av alle menneskelige atferder.» (Wolvin, 2010)

self

En fransk filosof har sagt et sted at ‘vi er dømt til mening’. Han kunne like gjerne sagt ‘vi er dømt til å kommunisere’. Vi kan ikke unngå det, samme hva vi gjør og hvordan vi opptrer så kommuniserer vi. Selv når vi forsøker å la være å kommunisere så kommuniserer vi. Kommunikasjon er en paradoksal prosess; på den en siden skaper og muliggjør kommunikasjon relasjoner og kontakt, den åpner for deltakelse og tilhørighet i et fellesskap med andre. På den andre siden kan måten vi kommuniserer på føre til isolasjon, adskillelse og at vi faller utenfor. Vår evne til kommunikasjon i og utenom språket er avgjørende for og i våre liv. Mye av vår kommunikasjon foregår for det meste nesten automatisk og uten at vi tenker nøye over hva vi holder på med og hvordan vi gjør det. Evnen til å inngå i kommunikasjonen med andre hviler på komplekse ferdigheter som er satt sammen av et stort antall kognitive og metakognitive (‘eksekutive’), emosjonelle, relasjonelle, holdningsmessige og sosiale komponenter og mekanismer. Når vi tar i betraktning denne kompleksiteten er det kanskje merkelig at vi har såpass få problemer med å kommunisere på en tilfredsstillende måte med hverandre. Det  virker som at vi i stor grad mestrer å kommunisere selv med begrenset kunnskap og bevissthet om hva kommunikasjonen krever av oss og rommer.

Blant våre kommunikative ferdigheter er kanskje evnen til fullverdig lytting en av de mest avanserte og sammensatte av alle. (Andrew Molvin 2010) Det er kanskje ikke til å undres over at lytteevnen er noe av det første som svekkes og degraderes ved ulike hjernesykdommer og i mentale forstyrrelser. En viktig side ved kommunikasjon er å oppfatte og få med seg hva andre formidler til oss av informasjon og budskap. For å greie dette må vi bl.a. ‘lytte’. Vår innstilling og evne når det gjelder å lytte til andre er kanskje først og fremst en psykologisk evne, men den er også sterkt påvirket av samfunnsmessige forhold, våre teknologiske omgivelser såvel som kulturelle føringer og påvirkninger. Ulike kulturer og samfunnssammenhenger verdsetter og fremmer ulike former for lytting på forskjellige måter og setter opp ulik balanse og prioritering mellom det å snakke og det å lytte.

stop-talking-300x179Stillhet og lytting har spilt en viktig rolle i religionene og i de gamle kulturene. I oldtidens Egypt og i den pytagoreiske kultusen utgjorde stillhet en verdifull og moralsk viktig holdning og praksis, og ble forstått som noe helt annet enn passivitet. For å oppnå respekt og et godt rykte hos andre måtte man kunne være stille og lytte. I den pytagoreanske skolen måtte eleven som skulle innvies i læren være stille i 5 år. I den egyptiske kulturen hadde man et begrep om ‘det ekte stille mennesket’ som oppnådde respekt gjennom indre tilbakeholdenhet og kontroll.

Vi lever derimot i en nesten hemningsløs snakkesalig og snakkesentrert tid. Noen kaller det en ‘oral kultur’, som på en ubalansert måte og uforholdsmessig sterkt er preget av orale teknologier og en ‘oral orientering’. Munnen eller snakketøyet går på folk hele tiden, taleorganet begynner å løpe løpsk når vi sosialiserer og er sammen, på kafeer, under flyreiser, på bussen, på spaserturer, under alle slags aktiviteter og på alle steder. Dersom vi tar oss tid, stopper opp et øyeblikk og legger merke til hvordan folk rundt oss oppfører seg, da er der nesten til å undres over hvor mye de fleste snakker. ‘Alle’ vil helst snakke, mest mulig, helst hele tiden. Verden ser ut som et eneste stort ‘talkshow’ der alle føler at de er invitert bare for å snakke og si noe. ‘Oversnakking’ blir en slags sosial ‘forurensning’ og begynner å ligne et voksende miljøproblem, mange er opptatt av det. (se f.eks. denne bloggen –  http://lightshouse.org/lights-blog/people-who-talk-too-much#axzz3b2zprY3g)

Det kan være mange forskjellige grunner til at vi snakker for mye. Kanskje er det slik at oversnakking for det meste er en normal følge av vår moderne ubalanserte kommunikasjonskultur; de fleste som snakker for mye er ganske vanlige og uforstyrrede mennesker som snakker fordi de føler det er slik det skal være. Noen ganger skylds oversnakkingen antagelig at folk er mentalt forstyrret eller plaget. Dvs. at de snakker for mye fordi de er i ubalanse eller sliter med mentale plager. Vi kan alle snakke for mye og på en ukontrollert måter både som følge av angst, tvangslidelser, manglende evne til å forholde oss til eller ta hensyn til andre, overfokuserthet på egne ting, eller overdreven oppmerksomhetssøking eller domineringsbehov. Folk som har ulike former for personlighetsforstyrrelser eller skjeiv personlighetsfungering kan feilutvikle sin kommunikasjon med andre og komme til å snakke for mye og på lite ubeherskede måter.

d3c052c778dcf31798d0ba52673d2ed7.750x600x1Vi skaffer oss åpenbart andres oppmerksomhet ved å snakke, ved å ha noe å si, ved å snakke om noe som interesserer andre. Vi ønsker å være en som har noe å si. Vi føler oss frie til å snakke når vi selv vil, vi tier bare av tvang, når vi ikke våger å snakke, av ulike ytre grunner som hindrer oss i å snakke. Når vi tier venter vi bare på en andledning til å snakke eller til det igjen er vår tur til å snakke. Så er det naturligvis enormt mye å snakke om, både i det såkalte informasjonssamfunnet med kanskje aller mest om ting som gjelder oss selv og vår egen tilværelse. Den amerikanske sosiologen Charles Derber hevder i boken ‘Jakten på oppmerksomhet’ (1997/2010) at vi mer og mer lider av ‘samtalenarsissisme’; våre samtaler ødelegges av en tiltakende egosentrisk innstilling og at vi mer og mer er mest interessert i  å snakke om oss selv.

På et vis er media selv et slags snakkemedium, selvsagt fylt med bilder men like mye og kanskje mer av folk som snakker og snakker til kamera og mikrofoner som ikke lytter fordi det er ‘vi’ der ute i samfunnet som er lyttere. Media hviler på at det finnes et størst mulig anonymt publikum der ute som lytter mens de gjør andre ting som lage mat, sitter i bilen, slapper av, osv.. I denne tilstanden er det egentlig ingen som velger eller ønsker å lytte, det er heller tilværelsen som er innrettet slik at den store mengden ‘fungerer’ som lyttere uten å tenke over hva de gjør. De som er på snakkesiden av mikrofonene og kameraene lærer seg til å uttrykke seg i ‘store overskrifter’ og si oppsiktsvekkende ting for å fange og fastholde flest mulig av lytterreservoaret der ute.

Lytting som en egen og bevisst praksis forsvinner eller reduseres i dette bildet. Når ser man at folk lytter ordentlig i snakkeprogrammer? Når er det en som sier; ‘kan du si det en gang til, jeg fikk ikke med meg hva du sa?’ Hvorfor har man f.eks. ikke egne lytteprogrammer og lytteshow like mye som snakke og talkshow som det kryr av?

De fleste mennesker snakker mye, vi føler at vi må snakke mye, det er nesten om å gjøre å snakke så mye som mulig. Uten at vi snakker er vi satt utenfor det hele. Vi snakker i munnen på hverandre. Vi snakker uten å bry oss så mye med hva andre snakker om.

Alle som vil være noe, som vil fram og ha betydning, alle med ambisjoner snakker om et eller annet. Vi drømmer om å komme i posisjoner, ved hjelp av radio eller fjernsyn eller andre ‘talerstoler’, der alt handler om å få snakke til andre. Den som er viktig eller har status, blir spurt eller bedt om å snakke. Vi vil snakke, og vi vil ha er størst mulig publikum. Det å snakke er et gode som vi ønsker mest mulig av.

non-stop-talker_8-most-annoying-people-in-the-gymAllikevel, selv om vi lever i snakkingens tidsalder kjenner vi allikevel godt denne merkelige, vonde og skamfulle følelsen når vi har snakket for mye. Når snakket på et vis har tatt overhånd. Det kan ta år og tid før den går over og vi slutter å gremme oss. Før vi greier å glemme den.

Hva kommer denne vår ‘snakkeskam’ av?

Det er sjelden vi tenker over det; det å snakke eller å lytte er aldri bare et teknisk eller praktisk spørsmål om å fungere godt eller dårlig. Å si ting på en god eller dårlig måte. Dvs. det handler ikke kun om at vi har mer eller mindre på hjertet, hvordan vi skal eller kan si det. Når vi snakker eller lytter fordeler vi  vår egen og andres tid, vi griper inn i andres situasjon og muligheter like så mye som våre egne. Når en gjør valg mellom å snakke og å lytte, når vi avveier om vi skal bruke tiden til å snakke eller å lytte er dette grunnleggende sett moralske avgjørelser. Valg der vi fremme egne eller andres interesser, valg som sier noe om hvor mye en tar hensyn til seg selv eller tar hensyn til andre. Når de gamle sa ‘Tale er sølv og taushet er gull’, da forteller det kanskje om verdsetting ikke bare av ens egen taushet når en ikke taler, men også av lytting. Den som er taus kan fremdeles være opptatt av sitt eget, han eller hun trenger ikke lytte eller åpne seg for andres tale. Den som taler er i en viktig forstand opptatt av sitt eget, den som er taus kan fortsatt være det. Det er lytter på en ordentlig måte, er det ikke.

Når vi tenker over det innser vi at å omgåes, kommunisere og samspille med andre mennesker er i virkeligheten en nesten umulig kompleks oppgave; den stiller store krav til ferdigheter, innstillinger og dyktighet hos oss som sosiale aktører. Bare ut fra oss selv og våre individuelle preferanser og ressurser og uten støtte fra sosiale mekanismer og institusjoner hadde vi antagelig ikke fått dette til.

Det fungerer tilsynelatende allikevel. Vi får det umulige til hver eneste dag, og vi får det stort sett til uten å tenke oss større om. Samtidig aner vi mer enn vi vet at måtene vi opptrer på i samhandling med andre har svakheter og mangler og at de kanskje kan forbedres; kanskje kan vi opptre og forholde oss på mer ekte,nærværende og dypere måter til andre. Kanskje kan vi lære oss til å bli bedre til å forutse og unngå misforståelser, gnisninger og at ting skjærer seg og går i stå noen ganger?

Vi trenger andre; folk stiller hele tiden opp for hverandre og gjør ting for hverandre, på ulike måter og for ulike ting. Som regel gjør vi ting for andre ved å være aktiv og gjennom å utføre praktiske handlinger. Noen ganger gjør vi tilsynelatende ingen ting, vi bare er tilstede på en spesiell måte med vår oppmerksomhet og våre sanser. Vi gjør ingenting, vi sier ingenting. Vi lytter.

296331_2439754150131_2037618334_nFor noen ganger trenger vi altså ikke å utføre bestemte handlinger for å gjøre noe for andre; det er tilstrekkelig at vi bare er tilstede og lytter til hverandre. Vi lytter til andre fordi vi føler at det er viktig, at det tilfører noe som er godt. Som mennesker trenger vi hverandre åpenbart også som lyttere. Den italienske filosofen Gemme Corradi Fiumara hevder i sin bok om lyttingens filosofi – som jeg skal komme tilbake til senere – at vestlig filosofi og kunst har vært dominert av ‘snakkingens selvhevdende tradisjon‘ og at ‘vi er lite fortrolige med hva det innebærer å lytte’. Hun skriver videre om lyttingens viktige rolle i menneskets fortellinger om seg selv:

«Ingen fortellinger ville eksistere uten en disposisjon for å lytte. En narrativ tilbøyelighet kan være påkrevd for at vi skal gjenvinne en følelse av vår egen historie og livets kontinuitet; i virkeligheten kan vår egen historie i siste instans konstrueres som værende like gammel som livet selv…Og allikevel kan vi ikke forestille oss noen fortellinger dersom det ikke fantes en ‘lyttende disposisjon’.» (Gemma Corradi Fiumara i ‘Språkets andre side.’)

 Hva innebærer det så å lytte og bli lyttet til?

Hva er det vi trenger når vi trenger at noen lytter til oss? Hva er det vi gjør med oss selv og andre når vi lytter? Hva er det som kjennetegner en god lytter? Og hva oppnår vi ved å bli bedre til å lytte?

Når vi skal regne eller skrive, innser vi at dette er aktiviteter som vi må lære oss og der øvelse og riktig innstillthet gjør oss bedre. Med lytting er det annerledes; når det gjelder det å lytte tror de fleste av oss at det er noe vi allerede kan godt nok.  Vi lytter allerede fullgodt, vi trenger ikke å lære oss eller øve oss i å lytte. Men ved litt ettertanke forstår vi at det kanskje ikke er tilfelle; kanskje må lytting også læres gjennom øvelse og refleksjon. Kanskje kan og ønsker vi å bli bedre til å lytte. Vi aner at vi har godt av å komme oss løs fra vår automatiske og bevisstløse bruk av tale og snakking når vi er sammen med andre. For hvor ofte lytter vi f.eks. ordentlig til den vi snakker med? og hvor ofte lytter vi til oss selv mens vi snakker?

I det sosiale livet og hverdagen der vi gjerne har bestemte roller og funksjoner brukes verbale kommunikasjon som middel for å løse oppgaver. Fokuset når vi snakker med hverandre på denne måten er saklig innhold og informasjon, ikke oss selv og andre som tenkende og følende individer. Når vi bruker saklig snakking i andre situasjoner kan det øke avstanden mellom folk der det er behov for personlig nærhet. Mange ganger er det nok slik at vi drar med oss fokus på saklig innhold og dermed lett snakker for mye, at vårt snakk blir mer en hindring enn en åpning for bedre forståelse og større nærvær. Når vi er for sterkt opptatte av innholdet i kommunikasjonen med andre, av å være fornuftige og saklige og at vi har noe konkret å si, da forskyver vi lett forholdet mellom det å snakke og det å lytte til fordel for snakking; vi glemmer nesten å lytte og hvor viktig lytting er i kommunikasjonen. Kanskje glemmer vi nesten hvorfor det er så avgjørende å lytte i omgang med andre, og seg selv.

Det å lytte er i vår aktive tid en for det meste glemt evne. Selv blant psykologer og terapeuter er det sjelden at man diskuterer lytting som i seg selv spiller en viktig rolle i psykologiske behandlingsforløp. Men vi innser også at det er grenser for det meste, også for lytting. Det å lytte er ingen grenseløs holdning. Vi kan ikke lytte til alle og vi kan ikke lytte hele tiden.

For å komme et skritt videre som lyttende vesen må vi ikke bare utforske og lære oss bedre måter å lytte på til ulike personer og i ulike sammenhenger. Vi må antagelig like mye lære oss ‘ikke-lytting’, dvs. når det passer eller er riktig å la være å lytte. Kunsten å lytte og å være en god lytter har denne andre siden som er kunsten å la være å lytte eller bare å være tilstede uten å lytte.

Hørsel og lytting; fra det ytre til det indre øret

Vi kommer til verden som et uferdig dyr. Allerede fra fødselen av er vi et hørende vesen. Øret hører fra den første spede begynnelsen men er på samme tid også et lærende organ. Det uferdige spebarnet lærer som utviklingsforskerne hevder å orientere seg i et menneskelig lydunivers og i det nære lydmiljøet; dette handler om å kunne diskriminere og skjelne forskjeller som gjør en forskjell.

Språkets lyder er et av de viktige områder der øret lærer hva det skal høre etter. Språklydene er som kjent ikke ‘gitt’ som objektive enheter ute i verden, men er noe som øret vårt i samarbeid med hjernens høreområder litt etter litt lærer å lage for oss når vi erfarer våre særskilte språklige omgivelser.

Det å kunne lytte er mye mer enn bare å høre; lytting er en avansert og subtil personlig og sosial praksis som vi bare i liten grad er født med (det finnes kanskje en egen medfødt ‘mor-barn lytting’?) og som vi lærer og utvikler gjennom det mellompersonlige samspillet helt fra fødselsøyeblikket og møtet med ‘den andre’. Mens det å høre mest av alt er en sak for sanseorganet og cerebrale hørselsområder, er lytting en evne som fremkommer ved at vi utvikler et annet indre eller tredje øre som følge av samspill med andre nære mennesker. Lytting dannes og vokser frem som en mellompersonlig samspillsferdighet.

cropped-dsc3585iiiii.jpgÅ lytte er så å si identisk med samvær. Lyttingen vår er veggene som skaper et rom, den bærer på en måte vårt samvær med andre, slik en båt flyter på vannet – som regel uten at vi er oppmerksom på hva som skjer og hvordan det skjer.

Hva sa du? Hva lurer du på? Hva mener du egentlig? Hvor har du tenkt deg hen? Hva forlanger du egentlig av meg? Hvorfor gråter du? Jeg aner ikke hva du vil med det du sier?

Alle våre små og store spørsmål til hverandre handler samtidig om å lytte. De mange forskjellige måtene vi lytter til hverandre på er bare en annen side av de mange måtene vi er sammen med hverandre på. Vi vet det av egen erfaring – opplever man problemer i sitt forhold til andre da har man også problemer med å kunne og å ville lytte. For når vi lytter stiller vi oss åpne for den andre på en helt annen måte enn når vi bare hører på eller er tilhørere til andre.

Vi møter også folk som av ulike grunner ikke lytter til oss – og det skjer ganske ofte i alle slags menneskelige forhold. Folk som ikke orker eller vil eller kan lytte  – da kjenner vi oss gjerne utestengt, avvist og til og med nedvurdert.

Mange ganger ser det ut som om at den åpenheten, tilitten, gjensidige bekreftelsen, tilgjengeligheten, nærheten og tilstedeværelsen som preger gode menneskelige forhold mer er en følge av vår evne til å lytte enn av den mer ansette evnen til å tale og snakke. Bare å være tilstede og lytte oppmerksomt og nøye til en annen i en samtale kommer så altfor lett i bakgrunnen for ordene som blir sagt, hvor gode disse enn måtte være.

b-44651_1566159470810_1140096289_31668292_7428540_nDet er sjelden at vi tenker nøyere over hvilken rolle det å lytte spiller i våre liv, i forhold til andre og i forhold til oss selv. Blir jeg ordentlig lyttet til? Hvem lytter egentlig til det jeg sier? Hvordan lytter ulike personer i min familie, mine venner og kolleger til meg? Bryr jeg meg om at folk lytter til meg? Lytter jeg til andre; lytter jeg nok og på gode måter til andre? Hva gjør det med meg og mine forhold at noen er gode og andre dårligere til å lytte?

Vi er som regel mest opptatt av å uttrykke oss, snakke eller skrive ting – det å lytte er nærmest en slags skyggeaktivitet som vi er involvert i uten å tenke større på den rollen og den betydningen den har for oss og for andre. I det følgende ønsker jeg å demonstrere at dette er en feiltakelse, og at vår lyttende evne i noen henseende er helt avgjørende for hvor godt vi fungerer i ulike grunnleggende menneskelige situasjoner og relasjoner. Og ikke minst, at en fullt utviklet og ekte evne til å lytte (som kan kalles for ‘eksistensiell’ eller ‘dyp lytting’) og kanskje særlig til det som kalles ‘indre lytting’ (en side ved vår ‘indre samtale eller dialog’) er en av de viktigste tingene som vår personlighet og mentale sunnhet hviler på.

Mangelfull utvikling og bruk av lytteevnen henger også sammen med en følelse av indre uro og mentale problemer. Mange mennesker makter ikke å utvikle den indre roen og harmonien som er kjernen i mental sunnhet som følge av en vedvarende og ofte dårlig erkjent ubalanse eller skjevhet i sin egen tale-lytte praksis. Lyttevanskene våre handler i bunn og grunn om en skjevhet i vår mellompersonlige og sosiale væremåte som har uheldige virkninger for oss på et psykologisk plan, uten at vi selv helt oppfatter hvorledes skjevheten forplanter seg til vår personlige fungering og vårt forhold til oss selv. Det er ikke bare det at vi snakker for påtrengende, mye og ugjennomtenkt, det er like mye at vi lytter for lite og kanskje særlig at vi lytter for dårlig både til andre og til oss selv.

Det å la være å si noe, være taus i et lyttende nærvær, stillheten i alle dens finurlige former inkludert den etterstrebte indre sinnets fred som de greske livsfilosofene kalte ataraxia, disse tingene drukner hele tiden i våre ustoppelige og mange ganger paradoksale prosjekter og ikke minst i den overivrige snakkesalighetens kor. Det hevdes med rette at vi lever i informasjons- og kommunikasjonsalderen; fokus settes enøyd på innholdet i det som sies og skrives og på effektiv frembringelse og spredning av kunnskap og teknikker. Vi føler alle dette presset, om at vi må si noe, ha meninger om alle ting, ha noe å fortelle, uttrykke; vi må sette merke på tingene, sette spor etter oss, gjøre folk oppmerksomme på at vi finnes, at vi er noe, at vi betyr noe. Kanskje lever vi like mye i oppmerksomhetshungerens tidsalder, for sosial oppmerksomhet er antagelig like viktig for mennesker i dag som det å innta næring. Mange flere omkommer som følge av oppmerksomhetsutsultning og av oppmerksomhetsmani enn av sult eller tørst, selvmord eller stoffmisbruk. Vi må for all del ikke bli oppfattet som passive, stemmeløse, overflødige, mottakende, utenfor, for små og trivielle eller betydningsløse til å få oppmerksomhet fra noen.

Vi kan i allefall ikke bare bli sittende tause der uten å si noe eller hevde våre meninger, bare med å lytte, uten å ytre noe – eller – kan og bør vi egentlig kunne akkurat dette med bare å være nærværende og lytte? Kan det hende at det å lytte til andre og kanskje til oss selv en og en annen gang på en enklere måte kan gi oss det vi søker langs andre veier? Og kan det hende at det øve seg opp i og forsøke å lytte bedre kan lære oss å snakke bedre, at det ved siden av den taletrengte snakkingen finnes en annen og dypere lyttende måte å tale på?

Det er sjelden at moderne mennesker gir seg tid til å tenke nærmere gjennom hva det innebærer å lytte og være en som lytter, hva vi egentlig gjør når vi lytter, hvorfor vi lytter og hvilke virkninger det å lytte har på den vi lytter til og på oss selv. Kanskje må vi en eller annen gang  – bare for å bli et litt bedre menneske – tenke nøye etter og forsøke å gjenoppdage lyttingens betydning for oss og for hverandre. For lytting handler i virkeligheten også om at mennesker betyr noe for hverandre, stoler på hverandre og gjør noe med hverandre ikke kun gjennom meningene vi uttrykker og innholdet i det som sies, gjennom de aktive handlingene sine – men like mye og i noen henseender mye mer gjennom selve måtene vi opptrer på og omgåes hverandre på. Fra psykoterapi og psykologisk behandling kan vi lære dette, at det å lytte og ikke å si noe eller ha egne meninger, avstå fra å komme med informasjon, råd og egne oppfatninger, kan være en avgjørende side ved støttende og hjelpende samhandling. Lytting er altså ikke å være passiv, taus og en slags skyggeside ved snakking der man venter på at den andre skal bli ferdig med å snakke; det er derimot en egen særpreget kommunikativ praksis med egne kjennetegn og som som man må lære seg og øve seg opp i.

Vi er til vanlig så travelt opptatt med all den snakkingen og talespråklige presteringen som vi tror og innbiller blir forlangt av oss at det knapt er tid og rom for lytting. Langt mindre å stille oss alle disse bortglemte spørsmålene om hva lytting er, om det finnes ulike former for lytting, om hvordan man ikke bare lytter med ørene men med alle sansene og hele kroppen, hva lytting gjør med den som lyttes til og den som lytter, hvorfor det er så vanskelig å lytte og altfor lett å glemme det, hvordan man kan lytte mens man snakker, om indre og ytre lytting, om å lytte til seg selv.

Først kom ordet; aller først kommer snakking. Det å snakke er aktivt, en strøm – den som snakker rives lett med av og suges inn i snakkingen sin. I dag gjør vi alle det nesten hele tiden. Vi tenker lett at det å lytte bare har en slags skyggerolle eller underordnet støttefunksjon for talen. Det har ingen eller liten verdi i seg selv. Lytting er restene, det som blir til overs når ting skal sies og alt er sagt. Og vi erfarer det hver dag; det blir heller lite til overs når den grådige snakkingen har tatt for seg, den restplassen som blir igjen til lytting virker nesten fattigslig.

Lytting og forløpet av og strukturen i språklig kommunikasjon

Når vi bruker begreper som ‘språkdyret’ om oss selv mener vi gjerne at mennesket er et snakkende dyr. Den andre siden og halvdelen ved kommunisering gjennom språk uteglemmes altfor lett. Det at øret og lytting utgjør en like vesentlig side ved vår språklige væremåte som munn og tale blir fort oversett og gjort til noe sekundært.

Poenget med snakking og tale ligger i at det finnes noen som lytter til og bryr seg om det vi sier. Hvorfor er vi ikke da like mye det lyttende dyret? Lytting spiller en aktiv rolle og gir et eget og verdifullt bidrag til vår språklige og menneskelige kommunikasjon. I vår uhemmete iver etter å få sagt ting åpner vi munnen for å snakke og i det samme øyeblikket glemmer vi lett betydningen av å lytte. Kanskje snakker vi for mye eller for ofte? Eller er det bare måtene vi snakker på som er et problem? Hva hensikt har det å snakke dersom ingen lytter til det som sies? Lytter vi kun for at folk skal få snakket fra seg og sagt det de har på hjertet?

Den franske filosofen Maurice Blanchot inkluderer i sitt begrep om ‘den uendelige samtalen’ lyttehandlingen som indikeres når dialogen skifter fra en samtalepartner til den andre’.

books (5) Det skjer ifølge Blanchot ved at samtaleprosessen er strukturert som en dialog avbrytelser og skifter:

«når to personer snakker sammen, så snakker de ikke sammen, men hver i sin tur: en sier noe, stopper så, den andre sier noe annet (eller den samme tingen), og stopper så. Den sammenhengende diskursen de utfører er komponert av sekvenser som avbrytes når sdamtalen beveger seg fra partner til partner (-) Det forhold at tale må skifte fra en samtalepart til den andre for å bli bekreftet, motsagt, eller utviklet viser nødvendigheten av pauser.»

Den som skal snakke og ha gelde av snakking, må åpenbart også forstå betydningen av å slutte å snakke, ta seg en pause. Mennesker er åpenbart et svært snakkesalig og taletrengt dyr; det er påtrengende viktig for oss å uttrykke oss og si ting, mange av oss lever faktisk av å si ting, snakke eller å skrive. Hvor lett ser vi ikke den verdien som ligger i å snakke. Det gjør godt å få snakket ut, rense luften, tømt seg. Snakking forbindes med det antikke dramaets katarsis, men renselse. Snakkekuren er å snakke fra seg indre spenninger og problemer, å snakke ut om ting løser opp spenninger mellom folk og minsker konflikter. Vi renser luften mellom oss ved å snakke ut om tingene. Bekjennelsespraksisen i den katolske kirken blir ofte oppfattet på denne redusert måten som en måte der synderen kan snakke ut om ting som tynger; lyttingens avgjørende rolle for en bekjennelse og ikke minst for synderens opplevelse av tilgivelse forsvinner ut av syne.

Hvorfor lytte? Lyttingens psykologiske rolle

Hva er poenget med å lytte? Mange har pekt på at vi glemmer eller undervurderer det å lytte i den moderne virkeligheten; at så mye er fokusert på snakking at vi ikke lenger får noen trening i å lytte.Vi liker å foretille oss at vi er gode i multitasking, gjøre flere ting på en gang og at vi kan bevare lytteevnen mens vi er opptatt av å snakke. Men det er ikke slik det er; lyttingen går i glemmeboken og midt oppe i snakkesirkuset går vår evne til å lytte tapt.

Verden er fyllt til randen med snakk, snakk er i det menneskelige sfæren som luft i den fysiske. Snakk og luft fyller tomrommet mellom tingene. Av og til kan det se ut som om man snakker uten å snakke til noen, alle snakker hele tiden til og med alle. Det er tilsynelatende ingen som lytter fordi det ikke betaler seg, en oppnår ingenting med å lytte. Alle ønsker å snakke, ingen ønsker lenger å lytte.

Men ved litt ettertanke skjønner vi at slik kan det ikke være. Jeg bruker å spørre folk psykologer og alle andre, om de vet hvorfor vi ksal lytte til hverandre. Jeg får mange slags svar, når folk har fått tenkt seg om. De vanlige handler om at man tar folk på alvor ved å lytte, de føler seg sett og hørt. Noen tenker seg rundigere om før det svarer; de setter lyttingen inn  i en menneskelig sammenheng og sier f.eks. at man lytter for å gi medmennesker anledning til å snakke ut om ting, legge av seg ting. Vi trenger noen som er villige til å lytte fordi vi trenger noen å snakke med eller endog bekjenne oss til. For at slike menneskelige behov skal bli ivaretatt må vi ha evnen til å lytte til hverandre når det er påkrevd.

Snakking og lytting hører sammen. De er begge konstitutivt sosiale aktiviteter som utspiller seg mellom bestemte mennesker i en bestemt historisk og sosial sammenheng. Med fenomenologene og Husserl kan vi si at det å snakke alltid er å snakke TIL eller MED noen, slik det å lytte alltid er å lytte TIL og ikke minst å lytte MED noen. For selv om det analytisk sett er mulig å snakke om sendere og mottakere av kommunikasjonen, så er det det menneskelige møtet og samværet som har prioritet og som vi eksistensielt er forankret i.

Snakking uten lytting er samtidig redusert snakking; når ingen lytter lytter man ikke engang til seg selv og sin egen tale. Dersom man snakker med alle så snakker man med ingen. Ikke engang med seg selv. Kanskje er det akkurat det vi har begynt å gjøre. Alle snakker. Ingen lytter. Ikke engang den som snakker.

negative_self_talkmmÅ gi uttrykk for og å si noe er å sette spor etter seg, å markere sin eksistens. Vi forbinder kommunikasjon med å ha noe å si, å snakke og å gjøre inntrykk på og overbevise andre. Å lytte har derimot en sekundær og underordnet plass i kommunikasjonens orden. Det å ikke si noe forbindes ikke med kommunikasjon men med dens motsetninger, med uvitenhet, unngåelse, sykdom, med skyhet og talevegring og mutisme. Å lytte er i seg selv nesten ikke-kommunikasjon, bare ved talens tilkomst blir lytting til en del av kommunikasjonen. Vi tenker gjerne at vi må lytte fordi andre skal få snakket; det ligger en slags økonomi og hensynstaking bak når vi lytter til noen. Alle vil egentlig bare snakke; ingen vil lytte. Lytting har utelukkende en negativ rolle, lytting gir rom og tid og anledning for snakking. Lytting finnes for snakkingens skyld.

Det finnes også en annen nesten umoralsk side ved snakking. tale er sølv, taushet er gull; samtidig som vi mesker oss med snakkingens lyst merker vi ofte en tristhet når vi har snakket mye, vi føler at vi har tatt noe fra folk vi har snakket med eller lagt beslag på dem, som om vi har begått en eller annen slags synd eller feil overfor dem. Det er noe annet og merkelig med snakking som kan minne om å stjele, om tyveri, og som følger oss som en mørk ubehagelig skygge dersom vi har snakket for mye.

Ensidig tale som sykdom: når evnen til å ta pauser og lytte blir borte

Ved ulike psykiske lidelser kan man se at det skjer noe med talen samtidig som evnen til å lytte blir mangelfull eller svekket. ved noen av disse forstyrrelsene fremkommer uhemmet og ustoppelig tale, og pasienten kan bli provosert dersom han eller hun forventes å stoppe opp i snakkingen for å lytte til andre. Denne strukturelle forstyrrelsen av forholdet mellom snakking og lytting i kommunikasjonsprosessen kan vise seg på ulike måter.

 ‘Logorrhea‘ eller ‘logorrhoea’ kommer fra det greske ordet λογορροια (logorrhoia); fra λόγος (logos) som betyr ‘ord’, og ῥοία (rhoia), som betyr ‘strøm’. Logorrhea er en kommunikasjonsforstyrrelse kjennetegnet ved en usammenhengende og uopphørlig talestrøm, og blir av og til  også klassifisert som en psykisk lidelse. Logorrhea kan vise seg ved at personen snakker eller mumler monotont og mer eller mindre uten stans, enten til andre eller mer vanlig med seg selv. Dette kan omfatte gjentagelse av bestemte ord eller setninger uten sammenheng.

Ordsalat eller såkalt ‘schizophasia’, består i forvirret og ofte repeterende, språkatferd som kan fremkomme som symptomatisk uttrykk ved ulike psykiske lidelser. Det er vanligvis forbundet med maniske tilstander og andre alvorlige psykotiske forstyrrelser inkludert schizofreni.

Taleflom viser seg som en tendens til å snakke raskt og på en oppdrevet måte. den som snakker synes å være under en slags talepress og det er vanskelig å avbryte vedkommende. Han eller hun snakker fort eller for rotete til at man kan forstå det som blir sagt. Språkatferden er gjerne uten sammenheng med situasjonen, man snakker høyt og uten pauser. Taleflom er et kjennetegn på mani og observeres ofte i maniske perioder hos pasienter med bipolar lidelse. Tempoet i taleatferden indikerer en underliggende tankeforstyrrelse som kalles ‘tankeflukten’ der informasjonen går så raskt gjennom personens hode at det er vanskelig å henge med i det de snakker om.

Hva er det å lytte?

I en empirisk undersøkelse av lytting hos helsestudenter skriver Brown et.als (2010) –

«Lytting er et mangedimensjonalt begrep. Det finnes ulike lyttestiler, og det ser ut til at folk flest lytter som en funksjon av vane heller enn å ta i bruk den mest hensiktsmessige lyttestilen i en betsemt situasjon.»

‘Indre lytting’: Om å lytte til seg selv og den indre samtalen

Mennsker hører ikke bare med ørene sine, vi lytter. Og vi lytter antagelig på en særskilt menneskelig måte, eller bedre sagt – vi kan lytte på en særskilt menneskelig måte dersom vi gir oss selv anledning til å utvikle dette som en evne og en innstilling. Denne måten å lytte på er en komplisert evne som krever bevissthet og øvelse. En viktig side ved vår bruk av språk er såkalt refleksivitet, at vi forholder oss til og tenker over språkbruken mens vi snakker eller skriver eller kommuniserer. Dette blir ofte omtalt som et meta-forhold til språket. Den danske filosofen forklarer refleksiviteten slik:

“Mennesket er ånd. Men hva er ånd? Ånd er selvet. Men hva er selvet? Selvet er et forhold, som forholder seg til seg selv, eller er det i forholdet, at forholdet forholder seg til seg selv. Selvet er ikke forholdet, men at forholdet forholder seg til seg selv.” (Kierkegaard, Søren;Sygdommen til døden)

For å kunne være ‘reflekterende’ er vi for en stor del avhengig av å utvikle en indre dialog eller den indre samtale.Vår praktisering av evnen til å lytte til andre og bli lyttet til av andre utgjør antagelig en viktig forutsetning for dannelsen av og rikheten i vår indre samtale. Noen snakker til og med om at vi har et slags tredje indre eller imaginalt øre om vi nytter ved siden av de ytre sanslige ørene våre, for å være i stand til å lytte til oss selv eller indre lytting. Den særskilt menneskelige evnen til å lytte utover det bokstavelig og ordrette, nøyaktig det som blir sagt til andre nivået av budskaper er en følge av vår bruk av et indre øre og en slags dypere ‘tykk’ lytting på flere nivåer og til våre egne indre stemmer og tanker på samme tid. Denne menneskelige måten å lytte på er altså en sosial og mellompersonlig, relasjonell ferdighet som vokser frem av våre forhold til og samhandling med andre mennesker, den er ikke en ‘endogen’ eller innbygd og iboende evne i vår psyke eller hjerne.

Den indre samtalen som ‘selvteknologi’ eller ‘ensomhetsteknikk’

Den tyske filosofen Thomas Macho (2000) legger i artikkelen ‘Mit sich allein. Einsamkeit als Kulturtechnik‘ (in: Aleida und Jan Assmann (Hrsg): Einsamkeit. Archäologie der literarischen Kommunikation VI, München, Wilhelm Fink, 2000, 27-44) vekt på at i motsetning til den ensomhet som man lider, den man ufrivillig blir påført av omstendigheter i livet så finnes det en annen mer positiv ensomhet. Dette er den ensomheten som man selv aktivt oppsøker og velger seg. Denne aleneværen er en spesiell kontekst eller kulturell teknikk som åpner opp for praktisering av spesielle former for selvrefleksjon. Den tyske filosofen Macho skriver at den indre samtalen er en viktig side ved vår evne til individualitet; han betegner den som en blant flere kulturelle teknikker som  ‘ensomhetsteknikk’:

 “Hva består ensomhetsteknikker i? De lar seg helt generelt karakteriseres som “fordoblingsteknikker”, som strategier for selvbetraktning. Den som ikke bare blir  forlatt av alle mennesker (som vanligvis fører til døden), men som overlever, mestrer og former sin ‘adskillelse’, iscenesetter et slags forhold til seg selv. Idet han oppfatter sin ensomhet uten å bli gal, deler han seg minst i to skikkelser: som et vesen som er alene med seg selv – og derfor egentlig er ‘som to’.”

Macho utvikler sine tanker om aktiv bruk av ensomhetsteknikker videre:

«Ensomhet ‘snakker’, den lokket og overtaler, i dette ligger dens potensielle skadelighet. Den ensomme står i fare for bokstavelig talt å bli ‘snakket i hjel’ , – og det av seg selv (-) For den som er alene, utsetter seg for mange stemmer: uansett om han opplever dem som egne eller fremmede stemmer (. -) Ensomhetsteknikker er strategier for å initiere og å dyrke selvopplevelser (herunder fantasien om forbilder og ‘ledestemmer’); de fører til stimulering og disiplinering – men ikke vilkårlig løsslipping – av den indre dialogen.»

Gjennom den indre dialogen dannes og opprettholdes vårt reflekterende forhold tl oss selv og vår evne til å fokusere og styre alle stemmene og tilbøyelighetene i vårt indre rom; den indre lytteevnen er en avgjørende side ved denne prosessen. Vår evne til å lytte til oss selv er forankret i andres lytting til oss under dannelsen av den indre dialogevnen. Derigjennom kan vi forstå hvorfor det er så viktig at vi lytter til andre; nettopp fordi det er det som hjelper det til bedre å lytte til seg selv. Vi mottar og får denne evnen av andre signifikante menensker i vårt liv når de i omsorg og med tålmodighet lytter til oss, og vi gir den på et vis videre til andre mennesker ved å være villige til genuint å lytte til de vi møter og som trenger vår lytting. Indre lytting er på et vis en ‘lånt’ og ‘delt’ eller det som noen kaller for en transaksjonell evne.

Hva kan hindre oss i å opptre som gode lyttere?

Når vi oppfatter lytting som en sosial og relasjonell praksis innebærer det at våre holdninger og innstillinger og måter å opptre på  i kommunikasjonssituasjonen preger hvordan vi lytter og om vi lykkes med å lytte. Noen holdninger virker til å fremme god lytting, mens andre holdninger og væremåter virker som ‘veisperringer’ på veien mot god lytting. Slike veisperringer nekter personen muligheten til å få snakket om sine problemer, eller enda verre, prøver å overbevise dem om at det
egentlig ikke er ordentlige eller alvorlige problemer, og at det er
dumt å bekymre seg over dem.

Følgende holdninger og væremåter kan hemme lytting:

Vurdering og dømming som kan omfatte:
• Kritisering
• Navnsetting eller bruk av merkelapper
• Diagnostisering
• Evaluerende rosing

Å komme med eller foreslå løsninger – denne typen «veisperring’ kan omfatte slike ting som –
• å beordre eller styre
• å opptre truende
• å være moraliserende
• å komme med overdrevne og lite passende spørsmål
• å komme med råd

Å unngå den andres bekymringer ved å :
• avlede
• logisk argumentasjon
• berolige eller komme med roende forsikringer

Hvorfor er det så viktig for kommunikasjon å kunne lytte?

Hva gjør man når man lytter? Lytting som ferdighet og kompetanse

Lytting som sosial og relasjonell praksis

Lytting som fordeling av sosial oppmerksomhet:

”Reglene for utveksling av oppmerksomhet er et grunnleggende trekk ved hvert samfunnets kultur og avslører mye om dets grunnleggende forutsetninger: Hvem får oppmerksomhet……”/

Uten at oppmerksomhet blir utvekslet og fordelt er det ikke noe sosialt liv. Oppmerksomhet er en unik sosial ressurs, som opprettes på nytt i hvert møte mellom mennesker og fordeles på måter som har sterk inn virkning på menneskelig interaksjon. Kvaliteten i all interaksjon avhenger av de involvertes tendenser til å søke og dele oppmerksomhet. Konkurranse utvikler seg når folk forsøker å sette fokus hovedsakelig på seg selv; samarbeid oppstår når deltakerne er villige og i stand til å gi oppmerksomhet. I kooperativ samhandling fordeles oppmerksomhet til hver person i henhold til hans eller hennes behov, mens den i kompetetiv samhandling domineres av de mektigste. I ekstreme tilfeller monopoliserer visse folk oppmerksomhet mens andre ikke får selv et minimum av oppmerksomhet slik at de kan føle seg inkludert eller synlig”. (Charles Derber 1979)

Kommunikativ maktfordeling eller hvem lytter man på?

 “I am an invisible man, (-). When they approach me they see only my surroundings, themselves, or figments of their imagination–indeed, everything and anything except me.”(Ralph Ellison, 1952; i  ”Invisible Man”)

‘Oppmerksomhetsholdende kapasitet’: karisma, autoritet, sosial oppmerksomhet.

Personlighet, personlighetsforstyrrelser og lytting

Rogers om det å lytte i personsentrert psykologisk behandling

Carl Rogers skriver i 1980 den kjente oppsummeringen av hvordan oppmerksom lytting fungerer i personsentrert psykologisk behandling –

‘Å lytte med oppmerksomhet betyr å gi ens totale og udelte oppmerksomhet til den andre personen og det forteller den andre at vi er interessert og opptatt av han eller henne. Lytting er et vanskelig arbeid som vi ikke kan gjennomføre med mindre vi har dyp
respekt og omsorg for andre … vi lytter ikke bare med våre ører, men også med våre øyne,
vårt sinn, hjerte og forestillingsevne. Vi lytter til hva som skjer inne i oss selv,samt hva som skjer i den personen vi hører på. Vi lytter til den andres ord, men vi lytter også til
budskap som er skjult i ordene. Vi lytter til stemmen, fremtoningen, og kroppsspråket til den andre … Vi forsøker bare å ta opp i oss alt det som den som snakker sier verbalt og nonverbalt uten å legge til, trekke fra, eller forandre.» 

Aktiv lytting og andre lytteteknikker og ferdigheter i lytting

Aktiv lytting er en spesifikk kommunikasjonsteknikk og tilnærming som er utviklet med bakgrunn i Carl Rogers arbeid i personsentrert behandling. Ved aktiv lytting gir man fri og udelt oppmerksomhet til den som snakker. Man lytter med full interesse omkring den som snakker og uten å komme med avbrytelser. Aktiv lytting er en krevende tilnærming som krever stor disiplin av lytteren og intens konsentrasjon rettet mot den som snakker og det som blir sagt.

Noen kjennetegn ved ‘Aktiv lytting’:
Oppmerksomt kroppsspråk
• Holdning og gester som viser involvering og engasjement
• Hensiktsmessig kroppsbevegelse
• Hensiktsmessige ansiktsuttrykk
• Hensiktsmessig øyekontakt
• Ikke-distraherende miljø

Følgeferdigheter:
(Gi den som snakker rom til å fortelle sin historie på sin måte)
• Interessert ‘døråpnere’
• Minimal verbale oppmuntringer
• Sjeldne, godt timete og gjennomtenkte spørsmål
• Oppmerksom stillhet eller taushet

Reflekterings ferdigheter: Å gjenta følelser og/eller innholdet medforståelse og aksept –
• Parafrase/omformulere (sjekk med jevne mellomrom at du har forstått)
• Reflektere tilbake følelser og innhold
• Oppsummer de viktigste temaene

 

Den italienske filosofen Gemma Corradi Fiumara og hennes begreper om ‘anstrengelse’ og ‘oppmerksomhet’ under lytting

booksmjkpFiumara peker i boken ‘Språkets andre side. En lyttingens filosofi’ at lyttingen har en ‘kreativ rolle’ i menneskelig kommunikasjon. Lytting kan ikke forståes bare som en teknikk, men ut fra den menneskelige og eksistensielle konteksten som kommunikasjon utgjør.

Hun viser til den spesielle egenskapen som lytting har; som:

«evne til genuin lytting, dvs. en holdning som ikke opptar noe rom men som på en paradoksal måte endog skaper nye rom på selve det ‘stedet’ som lyttingen utøves på.» (1990:19).

Hun forklarer hva dette går ut på mer detaljert:

«Budskapet fra den andre vil ikke oppnå sitt ekspressive potensiale unntatt innenfor konteksten til et forhold gjennom hvilket den lyttende samtalepartneren i virkeligheten blir en deltaker i den fremvoksende tenkningen til personen som snakker. Men en lytter kan bare ‘tre inn’ på en måte som på samme tid både er paradoksal og forpliktende: ‘ved å ta avskjed’, ‘ved å tre tilside og lage rom’.» (OS, 144).

Terapeutisk lytting

Peter Wilberg skriver i artikkelen ‘Terapeuten som lytter. Den manglende dimensjonen i terapi-trening’:

«Til tross for den sentrale betydningen som lytting åpenbart har i det terapeutisk forholdet, så fokuserer treningen av rådgivere, terapeuter og helsefagfolk sjelden på naturen til utøverens egen lyttepraksis og -prosess; man konsentrerer seg i stedet om anvendelse av spesifikke kognitive eller psykodynamisk modeller, diagnostiske kategorier og teknikker for å strukturere terapeut-klienten interaksjon. Som et resultat har terapistudenten eller nylig trent e terapeuter en tendens til å høre bare hva de er utdannet å høre innenfor rammen av disse modellene og strukturene, og lyttingen som sådan blir redusert til et sett av ferdigheter eller teknikker som er underordnet dem. Deres vilje til å hjelpe andre kan finne sitt uttrykk i disse ferdighetene og teknikkene, men det gjør ofte det på bekostning av viljen og evnen til virkelig å høre. Hvis helbredelse begynner med å bli hørt, da er det viktig at viljen til å høre ikke blir underordnet viljen til å hjelpe og dens instrumenter.»

Wilberg forstår lyttingens rolle i psykologisk terapi med bakgrunn i Heideggers filosofi. Ifølge den tyske filosofen Martin Heidegger kan ikke lytting kun oppfattes som en naturlig evne eller en teknisk side ved våre kommunikasjonsferdigheter. Den er en grunnleggende dimensjon i det som  Heidegger omtaler som vår menneskelige Da-sein eller væren/tilværelsesmåte.

Hva vi er i stand til å høre bestemmes av vår evne til å være fullt tilstede og her med oss selv, og på samme tid fullt der og «med» den andre. Lytting er ikke bare en grunnleggende modus i vår menneskelige tilværen. Det er også ordets jordmor.

I sin tolkning av Heidegger kaller Kenneth Wilberg denne måten å lytte på for majeutisk lytting (fra gresk maieuesthai – «å opptre som en jordmor»); det er ikke en ny form for psykoterapi, men selve den legemliggjorte essensen til terapeutisk lytting.

Hva er det som gjør at lytting kan virke helbredende? Hvordan lytter man på en terapeutisk måte?

Det greske ordet paraclete viser til en trøstende person som ‘en som går sammen med’. Dvs. en som er nærværende og tilstede.

Lytting som ledd i åndelige og selvtransformerende øvelser

Den franske filosofen Pierre Hadot sier følgende om åndelige øvelser:

«Vi bør merke oss at det er dette som finner sted i enhver spirituell øvelse: det er nødvendig å få seg selv til å forandre sitt eget synspunkt, sin innstilling, settet av overbevisninger, derfor må en føre en dialog med seg selv, derfor må en kjempe med seg selv.» 

For å kunne komme i dialog med seg selv slik det kreves i åndelige øvelser forutsetter det at man kan samtale med og derfor lytte til seg selv. Vi må spørre oss hvordan det skjer, og om det er noe vi kan?

Taushet som makt;: Avhør og tilståelse

Fra Diogenes til Søren Kierkegaard: Om indirekte kommunikasjon

Apofatisk kommunikasjon og stillhetens budskap: å si noe ved ikke å si noe

Litteratur:

Fiumara, Gemma C. (1990) The Other Side of Language: a Philosophy of Listening, Routledge

Corradi-Fiumara, G. (1995) The Metaphoric Process: Connections between Language and Life. London: Routledge.

Gordon, P. (1999) Face to Face: Therapy as Ethics, Constable

Levin, David M. (1989) The Listening Self, Routledge

Wilberg, P. (1998) Being and Listening: Counselling, Psychotherapy and the Heideggerian Philosophy of Listening, Third Ear

Wilberg, P. (1999) Maieutic Listening and Maieutic Analysis: Towards a Fundamental Rethinking of Psychotherapy Training and Supervision, Third Ear Publications

Wilberg, P. (1998) Listening as Bodywork: Therapy, Philosophy and Maieutic Listening,

published in Energy and Character Vol.30/1

Wilberg, P. (1992) The Language of Listening, published in the Journal of the Society for Existential Analysis, Vol.1/3

Wilberg,P. (1996) Heidegger and Hara: an Introduction to Maieutic Listening, published in the Journal of the Society for Existential Analysis Vol.8/1

Nettsteder om lytting:

http://www.psychologytoday.com/collections/201108/the-art-listening

http://en.wikipedia.org/wiki/Active_listening

Om stillhet –

http://en.wikipedia.org/wiki/Silence

http://www.hkbu.edu.hk/~ppp/srp/arts/SFPQ.htm

2 kommentarer om “Om å lytte. Kan vi lære oss å lytte og til å bruke lytting bedre i hverdagslig omgang med oss selv og andre?

  1. Dette var en lang tekst Einar. Jeg grep meg i å sammenligne det å lytte med det å lese. Begge deler dreier seg jo om å delta i den andres tanker. Som syttifemåring blir jeg fortere sliten, mentalt sliten enn i tidligere år. Jeg setter mer og mer pris på avgrensa uttrykk som både blir presise og fyldige.

    Dette går like mye på min evne til å ta imot som samtalepartnerens evne til sortere ut det viktige fra det mindre viktige.

    I forhold til mange skriftlige og muntlige samtalepartnere er dette ikke noe problem når emnet det samtales om er mindre viktig eller direkte uinteressant. Da er det jo bare å hoppe av.

    Men det meste av det du blogger om er interessant, det er sånt som har en sugende effekt på meg, jeg dras inn i det, og når jeg da må skumlese eller stoppe halvveis blir jeg en dårlig leser/lytter.

    Men jeg tilgir meg selv og skylder på alderen. Jeg får ta det i flere omganger.

    Ikke alt som sies
    oppfattes slik det var ment,
    men om alt forties
    kan det snart være for sent
    å komme den andre i møte.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s