DROMOMANI eller ukontrollert og overdrevet trang til å forflytte seg, reise og komme seg vekk. Om et lite kjent og potensielt alvorlig psykiatrisk symptom

“Det ser alltid ut for meg som om jeg vil være bedre stilt dersom jeg kunne være der jeg ikke er og at dette spørsmålet om å bevege seg er noe som hele tiden opptar meg i sjelen min.» (Charles Baudelaire)

«Sannheten er ofte seriøs, kompleks, krevende. Men like ofte er den enkel, morsom, til å le seg skakk av. Det er lett å glemme dette enkle poenget.»( Sidreh Kanutta Kinn; ‘Tanker i et hode på vandring i Florø sentrum’. Florø: Gjenglemte notatbøker, 2011-2017)

«Slik fremstår det for oss: Folk reiser og reiser, hit og dit og over alt. En kontrollert folkevandring gjennom turistindustrien. Media slår storøyde opp at noen av disse reisende sjelene har vært alle steder eller i alle jordens land. Andre går og går, hele tiden. Vandringer og pilegrimsferder, alle slags turer til fots; folk går i tusentalls for helsen og åndelighetens og en rekke andre gode grunners skyld. Andre igjen løper og løper, i alle fasonger og former, alle steder der løping kan finne sted. Langs landeveier, opp på de høyeste topper, rundt og rundt hele døgnet, osv.. Alt dette kalles ‘en sunn sjel i et sunt legeme’, eller noe i den retning. Så er det i tillegg alle slags former for sykling, padling, hangglidere, bobiler; utallige nye fremkomstmidler for å komme seg avgårde og farte omkring til lands og vanns og til og med oppe i lufta. Kanskje er det såre enkelt; formelen ‘en sunn sjel i et sunt legeme’ gjelder også her –  samt at folk har råd og bare har blitt litt mer reiselystne, helsebevisste, nysgjerrige eller rastløse enn vi er vant med? Kom ikke her å si at vi ikke trenger et nytt språk, noen skarpe nye begreper for å snakke sannere om hva som foregår. Her nytter det ikke å plapre hverandre etter munnen dersom det vi sier skal fange saken: Hva en slik oppblomstring av all denne merkelige bevegelsen blant folk handler om? For å få tak i hva dette handler om må vi skaffe oss adgang bakenfor den språklige scenen, så å si.» ( Fernando Persa; ‘Om språkbruk som forstillelse. Hva skjuler seg i våre vanlige måter å omtale tingene på?’ Helliglunden forlag, mars, 2018)

«Kanskje finnes det en slags sykelig flukt fra seg selv, fra det stedet man lever og bebor, fra de folkene man omgir seg med hver dag? Et ubehag i det stasjonære, ubevegelige, vanlige, i her-og-nå livet? Folk er i alle fall lite glade i å holde seg i ro, bare være hjemme hos seg selv og i sine nære omgivelser. Såpass må det gå an å fastslå.» (Fernando Persa; ‘Om å være i ro der man lever. Kritikk av den moderne uroen.’ Forlaget Desassossego, Utvik, 2014)

«Sikre etter å ha reist langt, finner man at man ser ned på seg selv ovenfra. Reisen forynger tingene, og gjør at man blir eldre i forhold til seg selv. « (Foucault)

«We’re here to go. That’s what we’re here for. We’re here to go . . .» (Burroughs 1990)

“En tendens til  det totalitære er latent i teknologi.” (Paul Virilio 1995).

Bevegelse fra normalitet til psykopatologi

Å leve og å være er nesten det samme som å være i bevegelse. Selve det den franske filosofen Michel Henry i sin ‘livets fenomenologi’ kaller ‘livsfølelsen’ må være beslektet med den primale følelsen av å være i bevegelse. Livsfølelsens ‘autoaffeksjon’, det at den er en følelse som føler seg selv uten ytre formidling, ser man også i følelsen av å være i bevegelse. I boken ‘Parables for the Virtual: Movement, Affect, Sensation’ (2002) sier den amerikansk-kanadiske filosofen og sosialteoretikeren Brian Massumi det slik:

ParablesOfTheVirtual-196x300

«Når jeg tenker på kroppen min og spør hva den gjør for å fortjene navnet sitt, er det to ting skiller seg ut. Den beveger seg. Den føler. I virkeligheten gjør den begge deler på samme tid, det beveger seg mens den føler, og den føler seg selv i bevegelsen. Kan vi tenke en kropp uten dette: en iboende sammenheng mellom bevegelse og følelse der hver av dem umiddelbart henviser til den andre?»

Bevegelse i ulike former er avgjørende for hva en får ut av tilværelsen. Vår sunnhet og velvære henger selvsagt nøye sammen med hvordan og hvor mye vi beveger oss. Men måtene vi forholder oss til bevegelse er samtidig uttrykk for våre psykologiske tilstander og preget av våre plager og vår sykelighet. På samme tid som bevegelse er noe naturlig og kroppslig, er det også noe kulturelt og historisk. Måtene vi er i bevegelse på endrer seg på utallige måter gjennom menneskets historie og varierer mellom forskjellige kulturer. Ikke minst preges menneskets måter å bevege seg på av teknologisk utvikling og av de teknologiene vi er omgitt av.

En av de viktigste formene for menneskelig bevegelse i det moderne er den formen for forflytning vi omtaler som ‘å reise’. De fleste folk sier gjerne at de liker å reise. Det er lett å tenke at reisingen er en ren og uskyldig forlystelse, en sunn og etterlengtet avkobling og flukt fra det stasjonære livet, det vante og rutinemessige. På et menneskelig plan kan reising være mye mer dette. Artikkelen handler om vår trang til bevegelse og dette mye mer som reising kan være.

Reisingens sosiale former

Det er ‘in’ å reise og farte omkring. Det er blitt en mani at man må reise mest mulig. Hele tiden. Til nye steder. Har man reist et sted må man like etterpå til et annet sted. Det betyr nesten ikke noe hvor man reiser, bare at man reiser. Reising er blitt noe i seg selv, et mål i seg selv. Før ønsket man å komme til steder man drømte om, i dag er det selve det å reise og være under forflytning man drømmer om. Alle lag, rike som mellomfattige og ekte fattige, hele befolkningen er opptatt av og lengter etter å være på farten eller reise til et eller annet sted enn der man til vanlig oppholder seg . Man må for all del ikke oppholde seg på et og samme sted over lengre tid, det er selve fattigdommen og nederlaget og tomheten. Å leve på et og samme sted, uten å forflytte seg, kjennes som en slags død.

Den tyske filosofen Peter Sloterdijk bruker begrepet om en voksende følelse av ‘kinetisk mobilisering’ i det moderne samfunn. Dette innebærer at befolkningen drives til ustoppelig bevegelse fremover, mot posisjoner som er umulige og uoppnåelige. Det er nærliggende å betrakte den mer og mer overdrevne reisingen, uroen, travelheten og rastløsheten, samt tilsynelatende positive og helsefremmende fenomener som voksende deltakelse i sykkelløp, toppløp, maraton og ultraløp, Birkebeinerrenn, kajakkturer, vandring, osv. som en side ved denne mobiliseringen som vi alle er underkastet og må forholde oss til.

Vi bruker en forholdsvis stor andel av våre tilgjengelige ressurser – krefter, tid eller penger – til å dekke behovet for å reise,  forflytte oss og komme vekk fra det vante og kjente. For en stor del er denne reisingen rent forbruk; selv om man antagelig også lærer noe og øker sine kunnskaper er det i all hovedsak snakk om en måte å bruke og forbruke verden, et rent konsum knyttet til opplevelsene som følger av å komme seg vekk, være på nye, ukjente, fjerntliggende, ettertraktete, spennende og eksotiske steder. Organiseringen av den moderne reisetrangen er kanskje demokratisert, reising er gjennom masseturisme og backpacking gjort tilgjengelig for alle sosiale klasser. Samtidig er noen typer reising sterkt avhengig av tilgang til penger og sosiale og kulturelle ressurser. Måtene vi forflytter oss på og reiser er preget av klassemessige forhold.

Den tyske filosofen Peter Sloterdijk og arkitekten Rem Koolhaus snakker om den ‘kinetiske eliten’ eller en slags plutokratisk reiseklasse; et trenet øye fanger opp disse globale nomadene i flukt der de passerer gjennom internasjonale flyplasser; innbegrepet på sosiale rom som fungerer som brytningspunkter for modernitetens uslokkelige trang til bevegelse. Flyplassene er nettopp supermoderne innretninger og steder som utelukkende representerer menneskelig forflytning og bevegelse i motsetning til det stasjonære; dermd er de innrettet som ‘ikkesteder’ der alle sosiale relasjoner er basert på at man er i bevegelse(Ballard). Samtidig er flyplassene det Foucault kaller ‘heterotopier’ som speiler og reflekterer og inverterer det sosiale livets mere normaliserte settinger og steder.

Reisingens normalitet og patologi

Noen ganger føler vi endog en sterkt trang til rett å slett å forflytte oss, flykte, komme oss vekk, være alle andre steder enn der vi for tiden lever eller oppholder oss. Tidvis kan lengselen og trangen etter andre steder og det å være underveis eller komme seg vekk nesten være plagsom. Som regel er dette allikevel ganske normale opplevelser som helt vanlige og mentalt sunne mennesker kan kjenne på. Men som de fleste som sånn noenlunde kan sin psykiatriske ABC vet, kan menneskelige motiver og atferder vise seg på to måter, i to utgaver så å si. I en ordinær og normal versjon og i en sykelig og patologisk versjon. Ved en overflatisk betraktning og for det utrente blikk kan de se ganske like ut, men i virkeligheten er de fullstendig ulike.

Kanskje kommer det av vår komplekse og motsetningsfyllte menneskelige natur eller mentale innretning at det må være slik med oss. At det normale og balanserte og harmoniske ledsages av mørkere skyggeversjoner i form av forstyrret menneskelig fungering.

Overdrevet bevegelse og reisetrang som forstyrrelse og sykdom

I denne artikkelen handler det om at det er slik med vår søken etter bevegelse og fart, med vår utfartstrang, med vår trang til å komme oss vekk fra det kjente og vante, med våre forflytninger og vandringer og endog med våre reiser. Vi lever iden ubegrensete reisingens epoke, det å reise er demokratisert slik at så å si alle mennesker i moderne samfunn er reisende mennesker. Dette åpner samtidig opp for at reising blir en arena og en uttrykksform for våre  tilbøyeligheter til forstyrret og sykelig fungering.

Lidelsen eller sykdommen som handler om slike ting har det merkelige og lite kjente navnet ‘dromomani’; det betyr en slags reise- eller fartingens galskap. Den kanadiske filosofen Ian Hacking har skrevet en bok om forbigående mentale forstyrrelser med tittelen ‘Gale reisende’ (2002). Dromomani er en av disse merkelige og eksotiske lidelsene han beretter om – lidelser som bare oppstår og utfolder seg der det finnes passende sosialøkologiske nisjer for dem. Kanskje har Hacking også et videre poeng, at lidelser forutsetter sosiale nisjer for å kunne oppstå og utfolde seg?

Men først må vi si litt om forutsetningene for denne lite omtalte lidelsen i vår egen menneskelige natur -‘dromomani’:

Homo viator

Det hevdes av evolusjonspsykologer at mennesket fra naturens side er utrustet med nomadiske tilbøyeligheter, at vi er et migratorisk vesen. En ‘migrator’ eller ‘migratør’. I bølger av bevegelse og utvandringer og forflytninger har denne urolige og rastløse primatarten vandret ut av og bort fra kjente hjemlige landskaper og lagt under seg nye og ukjente strøk av jordens overflate. Mennesket fremstår gjennom sin historie på jorden som et utpreget nomadisk dyr. Et dynamisk vesen som ernærer seg gjennom målrettede forflytninger gjennom forskjellige naturlandskaper, som holder seg i livet ved å forfølge byttedyr og domestiserte dyreflokker.

Mange har tenkt at det i vårt vesen bor en dyp impuls, et begjær etter bevegelse og etter å spre oss utover fra det kjente og nære og til det ukjente og fjerne, en migratorisk og en nomadisk og til og med en diasporisk impuls. Kanskje er det slik at vi av og til må bevege oss, vi må reise oss og bryte opp og vandre avsted. Metaforen om livet som pilegrimsferd og mennesket som pilegrim spiller på dette; det tilhører vårt vesen og det er vår skjebne å være på gjennomreise. Det finnes ingen steder i denne verden vi er ordentlig hjemme. Allerede her ser en at bevegelse ikke alltid trenger å være av det gode når det blir for mye av den –  tilbøyeligheten til en overdrevet omflakkende tendens ble i kirken tidlig oppfattet som skadelig og som nærmest noe sykelig. I middelalderen advarte man mot såkalte ‘gyrovaguer’ (også omtalt som Gyrovagi eller Gyruvagi); dvs. omvandrende munker som flakket omkring uten bosted eller ledelse. Betegnelsen kommer fra et fransk ord som er avledet fra det senlatinske gyrovagus (gyro=sirkel og vagus=vandring). Ordet ble brukt på en nedsettende måte og ‘gyrovagi’ ble fordømt av Benedict av Nursia. Augustine på sin side kalte dem for ‘circumcelliones’ av circum cellas = folk som lusker rundt gårdshusene.

Jordkloden er i ferd med å bli for liten for oss; vi er allerede i ferd med å bryte opp for å komme oss ut i verdensrommet til andre planeter –  Terra er en for liten klode til at den kan romme denne ustoppelige rasløsheten vår, den ustoppelige trangen til å oppdage nye verdener.

Dyptliggende følelseskomplekser og tankefigurer forbundet med bevegelse og forflytning inngår ganske sikkert som en viktig del av menneskets genetiske og biologiske støpeform. Både vårt indre vesen og vår ytre fysiske skikkelse er tvers gjennom preget av bevegelsesrelaterte begjær og lidenskaper såvel som den praktiske nødvendigheten av å bevege seg.

Mennesker er i bevegelse på utallige måter, på alle tenkelige og utenkelige måter; vi finner hele tiden opp nye måter vi kan bevege oss på, den ene mer merkelig enn den andre. Vi forflytter oss på egen hånd ved hjelp av egne ben og ved hjelp av alle slags tekniske hjelpemidler og kjøretøyer. Vi beveger oss både av fri vilje og på eget initiativ, som vandrere og løpere og dansere. Vi beveger oss på fremtvungne måter, som slaver og som arbeidskraft. I uendelige rekker har galeislaver rodd skip og fotsoldater taktfast tråkket gjennom landene, i lenker har rekker av krigsfanger utført tvangsarbeid i steinbrudd og på romerske veianlegg. Menneskelivet preges over det hele av utallige fomer for bevegelse, fri og selvvalgt eller fremmedstyrt og påtvungen; hele vår sosiale og kulturelle  tilværelse preges av mønstre der vi bryter opp og tar avskjed og sier farvel, vi ankommer og blir tatt imot og hilst velkommen. Også i språket og språkbruken vår setter vårt bevegelige liv sine spor; borte fra, hjemme best, heter det i en av formelene som stammer fra vår dype tilbøyelighet til å bevege oss.

Sykelig trang til å forflytte seg eller reise
Begrepet ‘dromomani’ ble første gang formulert av franskmannen Etienne Regis (1860-1927) omkring 1893.

Begrepet er satt sammen av de to greske ordene for dromos (løpe i fart, flykte vekk, bevege seg) og mani (sinnsforvirring).

Med begrepet dromomani mente Regis en nervøs disposisjon, en forstyrret mental tilstand som resulterte i en tvangspreget drift i retning av å flykte. Regis foretrakk dromomani for andre betegnelser da den var rent deskriptiv og at man derfor ikke trengte å implisere noe omkring etiologi, automatisme, amnesi, dissosiasjon, forvirring omkring eller tap av identitet.

Dromomani handler altså sett utenfra om avvikende eller sykelige former for bevegelse,  forflytning, flukt eller i noen tilfeller reising.

Disse to tendensene er grunnleggende, å bevege seg henimot og oppsøke noe eller å trekke seg vekk fra noe; tilnærming og unngåelse. Den moderne hjernevitenskapen har en gang for alle påvist at disse to grunnbevegelsene, approcah og avoidance, er begge bygd inn i nervesystemet vårt gjennom hver sine egne hjernemekanismer og kjemiske substanser. det er ikke til å undres over at mange av våre drømmer og dagdrømmer handler om å komme seg vekk eller søke tilbake.

Det kan altså både være snakk om anstrengelser for å komme seg vekk fra et sted eller omgivelser, eller det å søke til eller mot et sted eller kanskje også ting eller folk. Det er også mulig at begge disse tendensene er tilstede på samme tid og påvirker individets eventuelle flukt eller rømningsatferd.

Dromomaniske tankefigurer, affekter og motiver som ligger til grunn for den forstyrrete atferden er antagelig beslektet eller forbundet med affekter og motiver knyttet til slike tilstander som lengsler og savnfølelser, nostalgi, hjemlengsel eller homesickness, Weltschmertz, fernweh eller fjernlengsel, det portugisiske begrepet om ‘saudade’ som viser til lengsel etter noe som ikke finnes eller er uoppnåelig. Man kan tenke seg at det å kjenne på slike underliggende eller dyptliggende følelser og tanker både over tid og plutselig kan trigge søkeatferd eller fluktatferd hos et individ.

En av den franske psykiatriens største legender, Jean Charcot (1825-1893), brukte betegnelsen ‘amulatorisk automatisme‘ (automatism aumbulatoire) om en lignende tilstand. På fransk brukes også betegnelsen ‘folie fugueur‘. Personer med denne forstyrrelsen ble også omtalt som ‘gale reisende’ eller migratører, og reise-fuguer.

Sjeldnere har man om samme tilstanden også brukt betegnelsen  ‘poriomania‘ (gresk: πορεία,  poreîa = „Reise“) som innebærer det samme som ‘dromomania’ (gresk: δρόμος, DROMOS = «løpe») og fugue (fra  fransk: «flukt»).

Alle disse forskjellige termene henviser til lignende impulskontroll-forstyrrelser som omfatter ubegrunnet eller tvangsmessig rømming eller flukt som er uten gode eller klare grunner og uten konkret formål. I tillegg viser tilstanden alle kjennetegnene som en finner ved en dissosiativ amnesi. De fleste som er rammet er ikke i stand til å finne veien hjem på egen hånd, og kan de neppe forklare sine motiver. Poriomania er ikke lett å forklare som utferdstrang, nysgjerrighet og eventyrlyst. De fleste rømlingene lider under sine turer, under frykt og hjemlengsel men er sjelden i stand til å vende tilbake. Rømningsforsøk gjentaes regelmessig, selv om impulsene som utløser dem ofte lenge forblir ukjent.

Liten sidebemerkning:
Den fremtredende franske kulturteoretikeren Paul Virioli har i sine krigsmodell-analyser av det moderne samfunnet og de menneskelige virkningene av teknologi og media laget begrepet ‘dromologi’ som er en lære eller vitenskap om fartens betydning og logikk. Han har også brukt begrepet ‘dromoskopi‘ i sine analyser av vår erfaring av rom-tid, bevegelse, fart og reising gjennom ulike ‘kjøretøyer’ som vår egen kropp, biler og særlig moderne audiovisuelle media.

Kasus Albert eller den patologiske turist: En dag i 1887 kom Philippe Tissié, en ung psykiater-in the making som arbeidet under dr. Albert Pitres ved Saint André sykehuset i Bordeaux, over en pasient som «gråt og sutret på sengen». Pasientens navn var Albert Dadas (1860-1907) den første beskrevne pasienten i historien med det vi her kaller dromomani. Albert forklarte den unge psykiateren at problemet som plaget han var at han elsket å vandre og å reise.

Ofte satte han av sted uten papirer eller penger og til slutt kom han hjem igjen uten å huske hvor han i mellomtiden hadde vært. Politiet regnet ham en potensielt farlig landstryker, men legene diagnostisert ham som en ‘patologisk rømling’, den første registrerte forekomst av denne llidelsen.

Dadas som var 26 gammel, ble senere undersøkt både av Jean-Martin Charcot og Gilles de la Tourette. Dadas var bare 12 år gammel første gangen han forsvant. Som voksen forsvant han ofte fra Bordeaux etter alvorlig migrene. Han kunne gå så mye som 70 km’eter i løpet av en dag, eller ta toget uten å ha noe reisemål. Over en periode på 35 år besøkte han store byer som Paris, Wien, Berlin, Istanbul og Moskva.

Tissié instruerte Albert til å ha på seg dokumenter som forklarte at han led  av dromomania, eller hysterisk fugue, at han bodde i Bordeaux, og anmode om at han måtte sendes hjem så snart som mulig. Albert kunne ikke huske noe fra reisene sine utenom under hypnose som var på moten på den tiden, da husket han vandringene sine.

I 1887 skrev Tissie’ avhandlingen Les Aliénés voyageurs eller ‘Gale reisende’ med utgangspunkt i kunnskapen basert på Alberts vandringsgalskap.

Hva går dromomani og dromomaniske tilbøyeligheter ut på? Fra ‘klassisk’ til ‘moderne’ dromomani

Dromomani i sin vanlige og klassiske utgave oppleves som en ukontrollerbar trang til stikke av, komme seg vekk fra det vante, legge ut på vandring eller reise ut i verden.

Folk som plages av denne tilstanden bryter gjerne brått eller spontant opp fra sitt hverdagslige rutineliv og kan reise lange avstander og ta seg andre identiteter og yrker. Det kan gå mange måneder før de vender tilbake til sin tidligere identitet.

Som ved andre psykiatriske lidelser og symptomer, preges også dromomani av aktuelle kulturelle påvirkninger. I psykiatrien er man ikke i tvil om at selv såpass alvorlige symptomer som vrangforestillinger og hallusinasjoner har et innhold som stammer fra de kulturelle omgivelsene som folk påvirkes av. Tilbake i tiden hadde folk vrangforestillinger om demoner og hekser, i dag handler det derimot ofte om elektronisk overvåking og etteretningstjenester. Lenger ut i artikkelen skal vi se at også dromomani påvirkes sterkt av kulturelle forhold som turistindustrien, medias rolle, mosjonsbevegelse, idrettsaktiviteter som toppløp, maraton, og utviklingen innenfor bevegelsesteknologier og ustyrsbransjen som sko, løpeutstyr, sykler, kajakker og seilbåter, den økte bruker av gps, bobiler, osv..

Dromomani blir i våre dager mer generelt brukt for å beskrive personer som kjenner et en sterkt følelsesmessig eller kroppslig behov for å være konstant på reise og oppleve nye steder, ofte på bekostning av sin normale familie, sitt arbeid og sosiale liv. Man kan også se en lignende tendens hos personer med følelsesmessig ustabilitet som kan ha en intens trang til å rømme fra alt og alle når de opplever dysforiske episoder.

Epidemologi og utbredelse: Mange observasjoner tyder på at dromomani er raskt økende i moderne samfunn og derfor også i vårt eget land. Det moderne samfunnslivet og dets teknologi i form av raske kjøretøyer og en mediadominert virkelighet med uopphørlig betoning av tempo, fart, skiftinger og rask rytme i alle former og utgaver kan utløse og forsterke dromomane tendenser hos folk. Media fremmer også en performativ selviscenesettelse av mer ytterliggående og oppsiktsvekkende dromomane utslag hos mange som ligger under for slike tilbøyeligheter.

Det er også sannsynlig at nordmenn er mer utsatt for å bli rammet av denne lidelsen som følge av genetiske påvirkninger; folk med genetisk betinget reiselyst har antagelig blitt favorisert ned gjennom århundrene i vårt land slik at flere nordmenn enn folk fra andre nasjonaliteter er utsatt for å pådra seg  dromomani.

Rekordmange går fra Lindesnes til Nordkapp Kristin Engevik jakter den ubeskrivelige frihetsfølelsen. Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde/NRK Det siste tiåret har antallet turgåerne som går Norge på langs blitt femdoblet. 22 år gamle Kristin Engevik jakter den «ubeskrivelige frihetsfølelsen».
Rekordmange går fra Lindesnes til Nordkapp Kristin Engevik jakter den ubeskrivelige frihetsfølelsen. Foto: Bjørn Erik Rygg Lunde/NRK Det siste tiåret har antallet turgåerne som går Norge på langs blitt femdoblet. 22 år gamle Kristin Engevik jakter den «ubeskrivelige frihetsfølelsen».

Vi er en nasjon av turgåere, reisende, oppdagere og eventyrere og beundrer gjerne slike mennesketyper; nordmenn elsker åpenbart dette fenomenet som kalles ‘ekspedisjoner’. Dette antyder at genene som gir dromomane tilbøyeligheter finnes hos svært mange i den norske befolkningen. De positive utslagene av dromomane tendenser (dette kalles i faglitteraturen ‘den dromomane kreditten’ eller ‘den dromomane fordelen’) kan vi se i utreisen til Island, vikingferder, oppdagelsen av Amerika, våre polare oppdagere og forskere, og kanskje mer tvilsomt ved det fullstendig ukritiske oppkjøpet av feriehus i Spania og andre deler av verden.

Men også på andre måter kan vi se at dromomane fantasier blir stimulert i våre moderne omgivelser og etterhvert begynner å ta overhånd.

I våre dager er det en økende trend til at stadig flere forholdsvis tilsynelatende ganske normale individer kaster seg ut i grensesprengende reiseeventyr og andre ekstreme prosjekter og ekspedisjoner som f.eks. å legge ut på sykkelturer gjennom verdensdeler og endog hele verden, vandre over over enorme avstander, ro fra Norge til Grekenland, løpe rundt hele kloden, delta på flest mulig av alle verdens maratonløp eller gåstevner, gå alle pilegrimsveiene i Spania eller Europa, reise til alle verdens land, besøke alle toppene over 1000 meter i hele landet, osv..

Det kan ikke være særlig stor tvil om at slike prosjekter ofte er forankret i dromomane tendenser som blir forsterket og trigget via media og idealiserende reportasjoner. Dormomane tendenser blir forsterket gjennom medias ‘performative’ fokus der det å opptre på ekstreme og selvfremvisende måter blir dyrket.

Fra de siste årene har vi i offentligheten sett en rekke skremmende ekspempler på hvor alvorlig ukontrollerte dromomane tilbøyeligheter kan være når de drives av medias fokus på det ‘performative’. En av de verste utslagene av dromomane legning og selvfremvisning innenfor sport, prestasjoner er omtalt av avisen VG i februar 2011:

«Her kommer Stefaan Engels i mål etter sin ekstremt fysiske utfordring: Han har løpt én maraton hver eneste dag i et helt år.»

162610315.401 kilometer har den 49 år gamle belgieren Stefaan Engels løpt siden han startet sitt prosjekt i Barcelona. Engels har løpt 356 maratonløp, dvs. én maraton hver eneste dag i et helt år.Tilsammen 15401 kilometer har mannen løpt siden han startet sitt prosjekt.

Han uttaler avslørende nok:

«-Det er mer en mental utfordring. Problemet var å tenke på å skulle løpe en maraton hver dag. Jeg tenkte kun på dagens maraton og aldri på neste dag eller neste uke»/ han var ifølge seg selv

«ikke klar for å gå tilbake til et normalt liv».

Samtidig ønsker denne hardt rammete dromomane figuren skremmende nok å inspirere andre, dvs. å spre sine dromomane tilbøyeligheter til andre mer normalt stasjonære og beherskete personer.

Vi har de siste årene sett en rekke lignende om enn ikke fullt så groteske tilfeller i det norske løpe og maraton/ultramaraton-miljøet. Ikke minst er dette tilfelle i Sogn og Fjordane der minst tre fremtredende løpeskikkelser preges av dromomane tendenser eller det vi kan kalle ‘dromomanoform’ maratonløping. Alle tre preges av prestasjonsdromomani, to av en obsessiv type og en av en sammensatt men antagelig mer hysterioform dramatiserende type.

BImIjMACUAAbeY4Den som har stukket seg mest frem – i tospann med og godt hjulpet av media –  de siste årene er nok teatersjefen i Førde, Terje Lyngstad. Sammenlignet med Engels’ sine 365 løp på et år og mer enn 15000 kilometer, eller de beste ultraløpernes opptil 7 maratonløp på et døgn, blir det lokale heltens 10 maratonløp på sju dager småplukk. Men for journalister er det nok til et lokalt førstesideoppslag som holder temperaturen oppe i teatersjefens intense dromomane episode.

Betraktet i en dromoman sammenheng må det sies av Lyngstad antagelig utgjør et tilfelle av såkalt ‘kompleks dromomani’. Det er derfor rent diagnostisk sett usikkert hva slags dromopatologiske tendenser som ligger til grunn for Lyngstads nesten kontinuerlige løping på forsiden av aviser og sosiale medier de siste årene. Det er tydelig at selve løpingen åpenbart ikke er nok for han men må kombineres med alskens selviscenesettende og selvdframatiserende påfunn som skaper medias interesse for løpingen. Det er kanskje ikke for ingenting at denne løpende mannen også er teatersjef; selv om det antagelig finnes andre forklaringer er det rimelig å anta en slags hysterioform og narsissistisk-‘poserende’ dromoman tilbøyelighet der uopphørlig løping er kombinert med en slags ‘se-på-meg, se-på-meg, jeg løper’ appell slik man ser det hos smågutter i en viss alder. Oppmerksomheten fra andre er i slike tilfeller gjerne like viktig som selve den dromomane bevegelsen og forflytningen gjennom ustoppelig løping. Lyngstad legger da også ut løpingen med bilder og resultater umiddelbart på sosiale medier, i tilegg til at han kaster seg ut i ulike stunts for å bli fanget opp av medias intesse: han har bl. a. løpt maraton for kreftsaken, vin/alkoholpromotering i Medoc marathon i SørFrankrike, osv.. I et tilfelle fremkommer det ganske tydelig en forsterket tendens til oppmerksomhetssøking; det er under Boston maraton da han nettopp selv nevner publikums opptatthet av han under løpet. Vi ser hos den løpende teatersjefen at dromomanien som ligger til grunn for uvettig løping over en periode opptrer sammen med andre ‘komorbide’ eller samsykelige tilbøyeligheter som ‘posering’ og oppvisning for å bli sett. Ut fra et faglig ståsted kan man forutse at dersom oppmerksomheten rundt løpingen hans forsvinner, noe den selvsagt vil gjøre ganske raskt, da vil også dromomanien i denne utgaven falle til ro. Da er det gjerne slutt på all løping.

Også innenfor kulturlivet og ikke minst litteraturen kan man lett oppdage utslag av dromomani og sterke dromomane tendenser. Den prisbelønte Bergenske forfatteren Tomas Espedal demonstrer i boken ‘Gå! Kunsten å leve et vilt og poetisk liv‘ hvor forstyrret man kan bli når dromomanien antar grensepsykotiske porporsjoner under dekke av et litterært uttrykk. Man kan være forbauset over at man på ensidig måte har rettet oppmerksomheten mot de rent litterære sidene og at ingen i offentligheten har sett patologien hos denne forfatteren og bemerket de svært påtrengende og risikofyllte dromomani-tendensene hos han.

Når vi først holder oss i litteraturen kan vi nevne at dromomani ganske sikkert har utgjort en sentral bakenforliggende tematikk hos flere av våre mest kjente forfattere. Selv om dette ikke er nevnt av Knut Hamsuns biografer, og det må sies å være en stor unnlatelsessynd, er det nok å se både på Hamsuns rastløse livsstil med hyppige reiser og flyttinger samt bøker med vandrings- og reise-temaer for å skjønne at Hamsun gjennom mesteparten av sitt liv hadde sterke innslag av dromomaniske plager.

Også forfatteren bak ‘Ferdaminne’, Aasmund Olavsson Vinje, var ganske sikkert tungt rammet av dromomani. Både hans urolige og rastløse levesett og hans forfatterskap vitner ganske klart om hvor mye han kjempet med slike plager. Vinjes forstyrrelse er et godt eksempel på det man kan kalle ‘dromoman vagabonderi’. I våre dager med sterke eksapistiske tendenser i samfunn og kultur og en samtidig stor mediainteresse for pilegrimsfenomenet kan man konstatere økende forekomst av tilfeller som rammes av en lignende tilstand som kanskje best kan betegnes som ‘peregrinerende dromomani’. Pilegrimsveiene i Spania er fulle av personer som drives av patologiske tilbøyeligheter og som har store vansker med å avslutte sine pilegrimsvandringer og komme tilbake til et normalt stasjonært livsmønster med jobb og hjem.

Andre ganger antar dromomanien direkte livsfarlige uttrykksformer som kan gå ut over både helse og liv hos den som er rammet eller andre i omkretsen hans, gjerne forsterket av ukritisk mediainteresse for den som er rammet.

Lederen av Berserkekspedisjonen Andhøy er et annet grellt ekspempel som har vist at i noen tilfeller må det tvangsinnleggelse til for å stoppe folk fra å gjøre skade på seg selv og sine nærmeste. Mye oppmerksomhet kan også utløse nye dromomane anfall hos pasienter som Andhøy som har en særlig utagerende form for dromomani. Det kan antagelig være på sin plass å omtale Andhøys tilfelle som et eksempel på ‘ekspedisjons-dromomani’ som er en egen subtype av dromomani.

Det er også meget sannsynlig at vår alles kjære Lars Monsen også er rammet av dromomani, men at han har lyktes med å tilpasse lidelsen til et forholdsvis normalt livsmønster. Men samtidig kan det nå se ut som om lidelsen er i ferd med å anta en mer alvorlig og farligere skikkelse som gjør det stadig vanskeligere å kamuflere den eller kompensere for den. Bare det faktum at hans siste TV-serie har tittelen ‘Uten grenser’ og dertil handler om å plage funksjonshemmete mennesker ut på forvirrete eventyr i den norske fjellheimen mer enn antyder av Monsen er hardt rammet av denne psykiatriske tilstanden. Så langt har Monsen vist seg overraskende tilpasningsdyktig og lyktes med å dekke over og kompensere for lidelsen på ganske konstruktive måter. Men dersom tilstanden forblir ubehandlet vil den selvsagt over tid skape økende livsvansker også for et ressursmenneske som han er. De siste oppslagene i media om at Monsen sliter med fatigue eller sykelig tretthet og andre symptomer etter flåttbitt kan tyde på at han ikke makter å erkjenne den virkelige bakgrunnen for sin ukontrollerte livsstil i sykelige dromomane tilbøeligheter og at når skadevirkningene begynner å oppstå kamuflerer han dem bak en annen og mer akseptabel somatisk tilstand.

Lidelsen synes å være likt fordelt mellom kvinner og menn, men antar gjerne ulik form hos kjønnene. Menn opptrer oftere på mer dramatiske måter ved dromomane anfall – oppdagelsesreiser eller i mildere tilfeller lange bilturer uten skikkelig mål for reisen. Man ser også stadig oftere at menn har trang til å skaffe seg rådyre bobiler eller store seilbåter som de egentlig ikke har råd til. I noen mildere tilfeller er en kostbar sykkel eneste tydelige uttrykk for at lidelsen blusser opp. Kvinner lider av dromomani på mer stillferdige måter der de bare stikker seg vekk fra hverdagslivet uten å si noe særlig, noen kvinner blir overivrige turmennesker og går gjerne på tur flere ganger om dagen. De er mer tildekkende og kamuflerer oftere dromomanien ved å dra på hyppige og tilsynelatende ordnede ferieturer til varme strøk.

Lidelsen viser seg ofte først i ung alderen, dvs. i årene før puberteten. til å begynne med som reisefantasier, men etterhvert som mer alvorlige forsøk på å stikke av, være ute om natten, rømme fra hjemmet. I sene ungdomsår er uttrykksformene gjerne jordne-rundt reiser og mye flytting fram og tilbake.  Lidelsen kan være forholdsvis rolig i voksne år, for så å blusse opp igjen i sene 50 år og i løpet av 60 årene. Da kan den anta nye former som ustoppelig pilegrimsvandring, ultra- og maratonløping, huskjøping i sydlige strøk, osv..Noen menn kamuflerer dromomanien sin gjennom plutselig å bryte opp fra ekteskap og ganske umiddelbart skaffe seg nye kjærester og samboere fra land som Thailand, Fillipinene, østeuropeiske land, Cuba, osv..

Subtyper av dromommani
Med utgangspunkt i anekdotiske beretninger og kasusbeskrivelser i faglitteraturen er det mulig å skjelne mellom følgende 9 hovedtyper av denne lidelsen:

Hysterisk eller dissosiativ dromomani

Epileptisk dromomani  

Nevrastenisk/psykastenisk (Pierre Janet) dromomani:

Dysforisk eller Borderline dromomani: Personer med stemningspreget og svært skiftende og ustabilt følelsesliv og som når de er nedstemt opplever intense tomhets- og verdiløshetsfølelser som ledsages av et plutselig ønske om å flykte og komme seg vekk.  eller ‘stemnings-dromomani’.an også omtales som ‘eskapistisk dromomani’.

Tvangspreget eller obsessiv dromomani: Personer med denne typen samler gjerne på et eller annet i forbindelse med det å bevege seg eller forflytte seg, det kan være å reise til alle verdens land, delta på løp eller arrangementer, komme seg opp på alle slags fjelltopper, osv.  I denne gruppen finner man også det som kan kalles ‘prestasjonsdromomani’ der det er om å gjøre å slå eller holde en slags rekord i bevegelse eller forflytning, gjerne ved løping. Man finner mange skrekkeksempler i det norske maraton- og ultraløpmiljøet på personer som er sterkt plaget av obsessiv prestasjonsdromomani.

Impulsiv eller dyssosial dromomani: Dette er individer preget av kronisk vagabonderi og en omflakkende og uforpliktende tilværelse og som farter fra det ene stedet til det andre. Sigøynere ble gjerne plassert i denne gruppen. Noen moderne pilegrimer hører antagelig goså hjemme her.

Delusjonal eller psykotisk dromomani: Dette er individer som til stadighet stikker av eller rømmer som følge av bestemte vrangforestillinger, ofte knyttet til forfølgelse og fiender. De kan uten forvarsel forsvinne og reise til utlandet, ofte med en bisarr forklaring eller motivasjon.

Dromomani ved hjerneskader, psykisk utviklingshemning eller hos demente: I alle disse gruppene har man observert individer med en ustoppelig tendens til å forsvinne, rømme eller stikke av. Individene kan ikke behandles for sine dromomane tilbøyeligheter og må derfor passes på hele tiden for at ikke dromomanien skal sette dem i fare. Individene ha ringen mål under sine forsvinninger men synes å bevege seg blindt og tilfeldig omkring, der de følger innskytelser og løpende innfall.

Narsissistisk dromomani: Dette er patoforme utslags av reising, forflytning og bevegelse der pasienten hele tiden forsøker å få andres oppmerksomhet, koste hva det koste vil. Pasientene søker til aktiviteter der det er lett å skaffe seg oppmerksomhet, han eller hun finner på alle slags stunt for å skape oppmerksomhet, kler seg gjerne ut og bruker febrilsk sosiale medier for å presentere sine reiser, sykkelturer, vandringer eller løp.  Den sykelige motivasjonen om å forflytte seg kan bli så intens hos noen at de så å si sykler, padler, kjører bil, løper eller vandrer hele tiden eller flere dager hver eneste uke. Ved siden av det dromomane aspektet er også det å bli sett og få oppmerksomhet av avgjørende betydning som drivkraft.

Adaptiv dromomani: I denne tilstanden lykkes personen med å skjule, integrere eller ‘sublimere’ dromomaniske tilbøyeligheter i det som fremtrer som normale atferdsmønstre og væremåter. Personen vever så å si sine dromomane tilbøyeligheter inn i et normalt prosjekt eller en livsoppgave som omhandler innslag av konstant og uopphørlig avreise, bevegelse og forflytning, og bidrar på en positiv måte til dette enten det er innenfor pilegrimsområdet, utforskning, sport, helse eller noe annet. Personen kan da fungere tilsynelatende bra som eventyrer, polarforsker, reiseskribent under langvarige vandringer, sykkelturer, padle- eller roturer, osv.. Før eller senere og i perioder vil man allikevel gjerne se ulike sykelige utslags også hos personer med adaptiv dromomani. Slike utslag ser man særlig hyppig i form av ‘postdromoman’ rastløshet, nedstemthet eller misbruk av alkohol eller andre rusmidler.

Dromomani som atferdsmessig uttrykk for personlighetsforstyrrelser: Dette er egentlig snakk om andre forstyrrelser som fremtrer som dromomani men som egentlig handler om andre forstyrrelser, altså en slags ‘sekundær’ og ‘avledet dromomani’.

Uspesifisert dromomani: Sjeldne og uforklarte tilfeller som har spesielle trekk eller egenskaper.

Komorbiditetsmønstre i dromomani
I noen tilfeller kan dromomani vise seg som en tilstand med psykoselike eller dissosiative trekk; da vil den dromomane personen befinne seg i en slags reisetranse eller det som kalles fugue-tilstand der bevisstheten er innskrenket og nedsatt uten at andre folk merker det. Etter slike episoder husker personen lite eller ingenting fra reiseepisoden.

Funn tyder på at dromomani forekommer særlig ofte sammen med ADHD-tilstander, og det har plausibelt nok vist seg at uteliv i naturen har like god virkning på ADHd som medikasjon.

Dromomani ledsages av eller samforekommer ofte med  affektive lidelser som dysfori, emosjonelt ustabil personlighet eller såkalt Borderline og kanskje mest av alt hypoman personlighet og bipolar lidelse med uttalte maniske episoder.

Diagnostisering: Ved å sjekke deg selv opp mot noen kriterier på dromomani kan du selv ganske enkelt finne ut om du sliter med en dromomanisk tilstand: (NB- Dersom du skårer 3 eller mer på minst 8 av følgende symptomer lider du av dromomani og bør søke hjelp hos en fagperson så raskt som mulig; ved mer alvorlige tilfeller der trangen til å flykte eller være på tur er særlig sterk og unkontrollert kan det være en fordel med innleggelse i psykiatrisk avdeling.)

Dromomani-skalaen (1.verson,2012: alle rettigheter E. Lunga)
(Bruk graderingene ikke (0), usikkert(1), litt (2), moderat (3) og svært mye (4)):
1) Lengter hele tiden vekk, til syden eller andre fjerne steder, også utenom de normale ferieukene.
2) Betaler gjerne ferieturer på kreditt, noe som over tid forverrer den økonomiske situasjonen.
3) Snakker mye om og er opptatt av fjerne steder.
4) Ser uvanlig ofte på dokumentarer og reiseprogrammer på TV.
5) Foretrekker å lese reiselitteratur foran annen lesning.
6) Viser sterk beundring for eventyrere, som Monsen, Andøy, Amundsen, os..
8) Har ofte drømmer som handler om å bevege og forflytte seg, forlate noen, ta avskjed og komme frem;  og som har med geografisk innhold.
9) Har en historie med hyppige oppbrudd og skifte av bosted eller oppholdssted i ungdomsårene og unge voksne år.
10) Tiltrekkes av litteratur, musikk og kunst som har eskapistiske tema og omhandler vagabonderi og flukt eller å komme seg vekk.
11) Fantaserer om og er uvanlig opptatt av slike ting som: å reise jorden rundt, til alle verdens land, delta i alle slags løp, sykkelkonkurranser, bestige fjelltopper, ulike typer av arrangementer der man forflytter seg lenge, i ekstreme tilfeller reiser til månen eller mars eller noe lignende.
12) Har svak tilknytning til og viser lite interesse for hjemlige og lokale forhold, nærsamfunnet.
13) Har uforholdsmessig mange utenlandske eller etnisk ikke-norske venner.
14) Er uvanlig opptatt av og ønsker å lære fremmede språk.
15) Har en historie med hyppige turer, vandringer, pilegrimsferder og interesse for alt som har med pilegrimer å gjøre.
16) Kan forsvinne og bli borte flere dager, helger eller uker i strekk, uten forklaring.
17) Har tendens til å reise vekk eller forsvinne både når humøret er svært dårlig eller motsatt svært 
18) Er mer enn vanlig opptatt av å undersøke og se på og kjøpe seg vandrings- og løpeutstyr (mange par sko, løpebukser), sykler (stadig bedre og lettere), kajakk, seilbåt, osv, bobil, osv..

Tolkning:

Maksimal skåre er 72: Skårer under 34 tilsier at personen er frisk og såkalt ‘adroman’, dvs. mestrer å leve på en ganske stasjonær måte med god kontroll over sitt liv.

Skårer over 34 tyder på at det foreligger en mildere dromoman lidelse som det fortsatt er enkelt å leve med.

Skårer over 51 tilsier en alvorlig og behandlingstrengende sterkt ‘dromopatisk’ tilstand som må handteres av spesialister på det dromomane fagfeltet.

Behandling og tiltak mot dromomani

Dromomani er som vi har sett nært forbundet med dype tilbøyeligheter i menneskenaturen; den er derfor når det først er utløst og har etablert seg ofte en kronisk lidelse og svært vanskelig å behandle. Dette innebærer samtidig at hovedfokus må være på forebyggende tiltak og opplæring av befolkningen i symptomer, risikofaktorer og god dromomanidempende mentalhygiene. Media har her som ved andre psykiatriske lidelser et stort ansvar når det gjelder å unngå å stimulere dromomane tendenser hos folk med stor sårbarhet og spre en slags dromoman smitte. De fleste som rammes må nok regne med at de må lære seg å leve med plagene sine på mest mulig fornuftige måter og særlig forsøke å utforme adative versjoner av sine dromomane tendenser. Like viktig er det selvsagt å forsøke å holde i sjakk og dempe ned mere ekstreme og sosialt ødeleggende utslag av den dromomane lidelsen.

Pasientene med dromomani har i tillegg gjerne ingen eller liten sykdomsinnsikt. Det faktum at forstyrrelsen er så lett å kamuflere og dekke over som ferieturer, ekspedisjoner, bil- og motorsykkelreiser, seilturer, litteratur i form av reiseskildringer, syklling eller langløping som overdreven fritidssyssel eller hobby, osv.. gjør at svært mange blir gående i årevis uten å få egnet hjelp og behandling.

Psykologisk behandling tar hovedsakelig form av psykopedagogisk opplæring i dromomani sammen med støttende samtaler over lang tid. Etter at den terapeutiske alliansen er vel etablert kan en også bedrive avdekkende terapi med bearbeiding av reisefantasier og reisedrømmer uten at disse forsterker seg og utløser dromomane anfallsatferder. Noen ganger vil det være påkrevd med konfontative tilnærminger, men dette er terapeutiske metoder som man må nytte med stor varsomhet da de kan resultere i at pasienten velger å avslutte behandlingen før bedring er oppnådd.

Ellers vil god behandling gå ut på kompensatoriske tilpasninger i form av bruk av tredemølle og treningsapparater som gir rom for intens bevegelse. Man kan også nytte trening i form av zumba og linedance, gjerne et stykke unna bostedet slik at man oppnår en viss grad av forflytning. Noen har god nytte av faste helgeturer med skigåing eller hyttebesøk da dette fanger opp sterke dromomane lidenskaper.

NB: Personer som lider av dromomani bør være totalt avholdende fra alle former for alkohol og andre rusmidler på livstid, da dette kan forverre grunntilstanden og gjøre lidelsen mer resistent mot behandlingstiltak. Dromomaniske personer bør heller ikke abonnere på reisemagasiner da dette kan gjøre at tilstanden stimuleres og blomstrer opp.

Litteratur og videre lesning:

Hacking, Ian;’Mad Travelers. Reflections on the Reality of Transient Mental Illness’; Harvard University Press, 1998

Nigra Sambukkus ; Vandring som sykdom og sykelige vandringer. Forlaget apostlenes hester, 2010

Sidreh Kanutta Kinn: Sannheten om moderne pilegrimer eller hvorfor jeg aldri vil slutte å langvandre. Flora: Sannhetsforlaget, 2013

Litsen Boss; Fra Mensen Ernst til Terje Lyngstad. Noen tanker om sykelig dromoman løping før og nu. Studiehefte om bakgrunnen for fremveksten av merkelige kulturpatologiske fenomener i det norske samfunn. Hefte nr. 8: Om patoforme sider ved moderne løping og vandring. Høyanger Kulturforlag, jan. 2015.

Lappone, Rubio: Den ubeskrivelige frihetsfølelsen, fjernlengsel og andre geomaniske og reisesyke affekter. Utvik:  Imaginalt Forlag, 2011

Persa, Fernando: Kontra-Innbildninger som psykologisk behandling og terapi ved dromomaniske tilstander.(Forskningsrapport) Kyrkjebø: Patologofilt Forlag, 2009

Virilio, Paul 2005 (1984): Negative Horizon. An Essay in Dromoscopy. London/New York: Continuum.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s