I skyggen av en sort sol. Reiseskildring fra en personlig oppdagelsesferd i prostatakreftens merkelige mannlige landskaper

«Prostatakreft er en kreft vi alle (menn) får hvis vi lever lenge nok.» (Stamey)

«Fra prostatitis til BPH (godartet prostata-hyperplasi) og kreft, er Amerikanske menns prostata satt under beleiring av diett og genetikk og økende alder. Noen faktorer kan vi ikke kontrollere, når det gjelder andre kan vi ganske sikkert kontrollere dem. Allikevel, det er rimelig å hevde at de fleste menn ikke har anelse om hva det er som sniker seg inn på dem, og langt mindre vet de hva de skal gjøre med det.» (Steve Vogel, ‘Prostata-stormen, 2011)

«Hvorfor dette oppstyret rundt prostatakjertelen? Det er som med Bulgaria. Ingen er helt sikker på nøyaktig hvor det er hen eller hva som foregår der.» (Hal Ackerman)

En rockemusikers død: Om Lasse Mustafa Myrvold  (født i Stavanger 10. juli 1953, død 3. september 2006 i Bergen)

”Alt er gått i stykker og ingenting er ødelagt!” (Lasse Myrvold, i en låttekst)

«Også jeg la, tidlig i september 2006, merke til at musikeren Lasse Myrvold var død av prostatakreft. Det jeg særlig merket meg, var at han var såpass ung, bare 53 år gammel. Jeg hadde til da tenkt at prostatakreft er de gamle menns sykdom.» (Jon Michelet)

Denne bloggartikkelen er tilegnet min venn fra studieårene i bergen, lasse Myrvold, som døde 53 år gammel av en aggressiv prostatakreft

Denne artikkelen er tilegnet min venn fra filosofi-studier i Bergen på 70-tallet, Lasse Myrvold, kjent og begavet musiker bl.a. i det kjente og prisbelønte nyveiv-bandet ‘DE Aller Værste’ og senere det eksperimentelle bandet ‘Göbbels A-Go-Go’. Lasse døde 53 år gammel i 2006 som følge av en aggressiv variant av prostatakreft.

 

Fra en reportasje i avisen BA: 

Lasse Myrvold vet ikke hvor mange måneder han har igjen å leve. Lasse tar imot oss på Kolstihagen sykehjem:

 – Dagsformen er bra. Men det har vært noen trøblete dager. Prostatakreften skapte noen uforutsette plager.

Han er sengeliggende etter at lammelsen i bena forplantet seg til magen, noe som gjør behovet for pleie større enn før.

– Jeg går gjennom etapper av sorg, jeg gjør det. Det å miste førligheten var tungt, jeg kan ikke lenger bo i min egen leilighet. Men jeg er glad jeg er i Norge. Tenk å bli syk i USA. (-)

Men Lasse Myrvold har vært mest opptatt av å gjø­re det han har hatt lyst til. Det har han igjen for nå.

– Derfor er jeg ikke bitter over at jeg er blitt syk. Kanskje det er lettere for meg, enn for folk som har spart seg til alderdommen.

– Hva tenker du om livet – og døden?

– Jeg vet at det ikke kommer til å vare. At det ikke er snakk om år. Det er snakk om må­neder. Hvor mange, vet jeg ikke. Men kreften putrer og lever sitt eget liv, sier Lasse.

Han tror ikke det finnes noe etterpå.

– Jeg er jo ateist, sier Lasse.

– Føles det likevel urettferdig at det var du som ble syk?

– Sykdom har ikke med rettferdighet å gjøre. Det var veldig uheldig. Fælt. Men jeg kan ikke skylde på noen.»

Hentet fra en reportasje i avisen BA, 2.sept. 2006 – Lasse gikk bort dagen etterpå.

Tore Renberg gjorde et lengre intervju med Lasse Myrvold i løpet av 2006: han møtte han første gangen i mars og skrev da fra møtet:

«I sofaen sitter Lasse Myrvold. Han smiler og hilser, ønsker meg velkommen. På bordet foran ham ligger flere typer smertestillende. Morfin som skal lindre smertene prostatakreften påfører ham. Det er rotete i rommet. På veggene henger gamle plakater…. (-)Han har mistet hår. Huden er blek.»

Det omfattende intervjuet viser oss Lasse Myrvold som musiker og kunstner – interesserte finner det på følgende nettadresse  – http://www.lassemyrvold.no/pdf/intervju.pdf

Sykdom som kunst eller kunsten å være syk

«Selv-indusert helbredelse er ikke en tilfeldighet eller en spontan heldig hendelse. Det krever arbeid, og arbeidet er å lære å elske oss selv, våre liv, og våre kropper. Når vi gjør det, vil våre kropper gjøre sitt beste for å holde oss i livet.» (Bernie Siegel, 2010)

Jeg snakket med Lasse M. ikke så lenge før han ble sengeliggende, altså mens han fremdeles var tilsynelatende frisk og oppegående. Når en agressiv prostatakreft går inn i siste fase endres tingene fort. Vi møttes ganske tilfeldig i en Bergensgate like nedenfor Sydneshaugen på en av de sjeldne og mild-kjølige solfyllte dagene i det jeg tror må ha vært tidlig vår i 2006. Dersom jeg tar feil, da var det senhøstes en gang. Dagen var i allefall like solfyllt og fin, enten det var en høstdag eller en vårdag.

Jeg kjente Lasse fra 70-årene da vi studerte og Marx-filosoferte og politiserte og festet på og rundt Sydenshauenområdet i Bergen. Lasse musiserte selvsagt også mye. Han så litt merket ut og fortalte på sin beskjedne nesten forlegne og humoristiske måte om det siste årets sykdomsutvikling og om kona som noen år tidligere hadde dødd av kreft. Og mest om bekymringene for datteren.

Hva slags sykdom var det den 53-årige Lasse Myrvold hadde pådratt seg?  – ‘Kreft i prostata. Med spredning’

Jeg fikk bare i forbifarten og såvidt med meg at det han var rammet så hardt av hette ‘prostatakreft’. Vi var fortsatt i den pre-prostatiske perioden i den mannlige sykdommers moderne historie. Fortsatt var de fleste av oss ikke vant med å ta ordet ‘prostatakreft’ i munnen, smake på det og sette det inn i hverdagslige samtaler. Ordet smakte ubehagelig. Det kom til å forandre seg ganske raskt; for dette var perioden den inntil da ukjente protatakreften for alvor begynte å dukke opp i offentligheten.

Før året var gått, under en pilegrimsvandring i Spania senere på høsten 2006, fikk jeg selv de første uklare symptomene på samme sykdom. Sommeren 2007 satt jeg nede i fjordhagen min med aggressiv prostatakreft og ventet gråtende på undersøkelser som kunne vise om det forelå spredning.

Sykdom er aldri bare sykdom. Sykdom er en viktig metafor, sykdom er en reise til steder vi sjelden besøker mens vi er friske og intakte. Sykdom og helemessig forfall er en pilegrimsferd til de mørkere og skyggefyllte helligstedene i menneskelivet. Av forfatterne kan vi lære oss denne på samme tid bredere og sannere måten å betrakte den levde sykdommen på enn det bildet det objektive medisinske blikket holder opp for oss.

Den franske forfatteren Alphonse Daudet (13 mai 1840 – 16 desember 1897) levde lenge i selskap med syfilis. Han førte dagbøker som resulterte i en dramatisk beretning om dette uhyggelige kompaniskapet i boken ‘I smertens land’ (engelsk utgave 2002).

Daudets sykdomsnarrativ illustrer at det å leve ledsaget av en alvorlig sykdom kan oppleves som en eksistensiell ferd der man uten større valg må bevege seg gjennom ulike stadier – ropet om hjelp, ønsket om å flykte og unnslippe, likegyldighet og resignasjon. Han skriver –

«Den er veldig merkelig, den frykten som smerten vekker disse dagene – eller snarere, denne smerten min. Den er utholdelig, og allikevel orker jeg den ikke. Det er den reneste skrekk, og det at jeg tyr til bedøvelse er som et rop om hjelp, en kvinnes skrik før faren faktisk rammer henne.» (s. 9)
«Smerter i landet: et slør over horisonten. Disse veiene, med sin små svinger – det eneste de vekker i meg nå er ønsket om å flykte. Å løpe vekk,  for å unnslippe min sykdom.» (s. 45)
«Jeg har passert det stadiet der sykdommen bringer med seg fordeler, eller hjelper deg til å forstå ting, også det stadiet der den forsurer livet ditt, gir stemmen din en en skarpere klang, gjør at alle tannhjulene knirker. Nå finnes det bare en hard, stillestående, smertefull dvaletilstand, og en likegyldighet til alt. Nada! Nada! (s. 65)»

Den engelske forfatteren Virgina Wolf (1882-1941) levde store deler av sitt liv i skyggen av både ‘kvinneplager’ og psykiatrisk lidelse i form av alvorlige humørsvingninger og flere såkalte ‘sammenbrudd’ –  som tilslutt førte til at hun tok sitt eget liv.

Også hun oppdaget de store kunstneriske mulighetene som ligger gjemt inne i den menneskelige erfaringen av sykdom. Et enormt og fortsatt stort sett ubrukt potensiale for filosofisk og menneskelig refleksjon ligger i den sansemessige og følelsesmessige opplevelsen av sykdommer, slik som det også gjør i andre overskridende opplevelser av smerte og mørke som svartedauen, terror, Holocaust og heksebrenning, ‘den store innesperringen’, frigjøringskamp og fattigdommens elendighet. Alle disse overveldende og fryktelige hendelsene er så gjennomtrengt av erfaring av lidelse, smerte og mørke at de danner utømmelige kilder for refleksjon og utdypning av vår menneskelige tenkeevne. Virginia Wolf skrev om dette:

«Tatt i betraktning hvor vanlig sykdom er, hvor enorm den åndelige endringen er som sykdom bringer med seg, hvor forbløffende det er når helsens lys går ned og de uoppdagede landene som da blir avdekket, hvilke ødemarker og og ørkener i sjelen et lite angrep av influensa bringer frem i lyset … da blir det merkelig at sykdom ikke har tatt plass ved siden av kjærlighet, strid og sjalusi blant de store temaene i litteraturen. Et skulle tro at romaner ville handle om influensa, episke dikt om tyfus, oder til lungebetennelse, lyrikken om tannpine. Men nei, … litteraturen gjør sitt beste for å fastholde at den beskjeftiger seg med sinnet; at kroppen er en enkel klar glassrute som sjelen kan se rett gjennom».

Den sorte solen, sol niger og mørkets alkymi: en viktig side ved det psykologiske arbeidet med kreftopplevelsen
Den sorte solen (sol niger) og mørkets alkymi: en vesentlig side ved det psykologiske og symbolske forestillingsarbeidet med kreftopplevelsen

Kreft, lidelse og kultur

Når jeg hører om at folk har dødd – særlig dersom de er forholdsvis unge – forsøker jeg alltid å få vite om de har dødd av kreft. Tidligere, i min friske livsfase, brydde jeg meg sjelden om slike ting. Egentlig er det til å undre seg over at friske folk ofte har et såpass fjernt og urealistisk forhold til ‘kreft’, tross alt går det mellom 200 og 300 000 mennesker rundt i landet vårt som på forskjellige måter har opplevd disse sykdommene – for det finnes over 200 ulike former for kreft – på kropp og sjel.

Kreft er selve innbegrepet for den fryktete sykdommen. Samtidig er kreftsykdommene den medisinske vitenskapens største utfordring. For ikke så lenge siden var kreft en sykdom man bare hvisket om, ‘kreft’ var et ord man kanpt kunne si. I dag snakker vi mer og mer om denne sykdommen og de utfordringene den reiser for vårt samfunn, våre fellesskap og hver enkelt av oss. 1 av 3 kvinner kommer til å møte kreftutfordringen i løpet av sitt liv, 1 av 2 blant mennene.

 

‘Krigen mot kreft’

Amerikanerne har de siste tiårene som kjent hatt lett for å gripe til krigføring i ulike utgaver for å løse problemer. Krig har nesten blitt en egen amerikansk rasjonale og  metodikk som brukes som redskap og fremgansmåte for å ordne opp i ting som er vanskelige å fikse på andre måter. De har ofte selv ment at de har kriget for gode saker eller ført gode kriger. Mange har vært uenige med dem på dette punktet. De fleste av de amerikanske krigene har antagtelig ikke løst særlig mange problemer, men heller gitt opphav til nye. Noen få ganger har de faktisk ført gode kriger selv om de heller ikke har vunnet disse. I det siste er de mest kjent for ‘krigen mot terror’; og fortsatt holder de gående ‘krigen mot dop’. For mer enn 40 år siden, i 1971, erklærte den beryktede amerikanske presidenten Richard Nixon og hans administrasjon ‘krig mot kreften’. I februar 2011 kunngjorde president Barack Obama  karakteristisk nok et mildere initiativ der innsatsen handler om å søke ‘kur for kreft i vår tid.’ Stortromma er sjelden langt unna når store staters ledere annonserer sine ambisjoner. I Norge er vi tross amerikansk påvirkning mer fredelig innstillte og noe skeptiske til å ta i bruk krigsmetaforen. Vår alles Stoltenberg og hans kompani valgte som kjent heller ‘månelanding’ som metafor for et av sine ambisøse prosjekter som gikk i vasken.

Kreftkrigen på 70-tallet omtales i etterhånd som en prematur krig. Det ble en av disse feilslåtte krigene der man ikke kjente fienden særlig godt og der våpenarsenalet for å ramme han var heloler dårlig utviklet. I de mer enn 40 årene som har gått har man nettopp bedre lært å kjenne den utfordrende fienden og dens mange ansikter, fremtoninger og mottrekk.

Kreft er en form-skiftende sykdom med et kolossal mangfold, og kan ikke betraktes som en enkelt, monolittisk enhet. Nøkkelen til kreftens problem ligger i det faktum at det ikke finnes noe slikt som kreft – i stedet finnes det hundrevis av forskjellige kreftsykdommer. Og mens alle typene kreft kjennetegnes av ukontrollert cellevekst, varierer de underliggende genetiske og molekylære årsaker enormt. Det er derfor ikke særlig overraskende at mens noen typer kreft reagerer godt på behandling, så er det andre typer som for eksempel kreft i bukspyttkjertelen og blærekreft, som er svært vanskelig å behandle.

I boken ‘Alle sykdommers hersker. En kreftens biografi’ (2010) rapporterer den kjente onkologen og kreftforskeren Murkherjee både fra våre dagers kreftfronter men kanskje like mye fra kreftens omkring 4000 årige historie.

Kreft begynner når en enkelt celle, blant alle billionene av celler i en menneskekropp, begynner å vokse ut av kontroll. Lymfomer, leukemi, maligne melanomer, sarkom er alle ulike vrsjoner av denne begynnelsen, en mikroskopisk ulykke, en mutasjon i en celle.
Alle celler stammer fra en celle; omnis cellula e e cellula cellula. Cellevekst er hemmeligheten bak alt som er levende, kilden til vår evne til å bygge, tilpasse, reparere oss selv. Kreftcellene er opprørere blant våre egne celler som utkonkurrerer  resten.

«Kan man forestille seg at kreft en kan i fremtiden vil forsvinne? Er det mulig å utrydde denne sykdommen fra våre organer og samfunn for alltid? «

Kreft er og vil antagelig alltid være en del av byrden vi bærer med oss – det greske ordet onkos betyr «masse» eller byrde. Mukherjee skriver:

«Kreft er faktisk en byrde som er innebygd i vårt genom, den blygrå motvekten til våre ambisjoner om udødelighet. (-) Vi kan kvitte oss med kreft, bare i den utstrekning vi kan kvitte oss med prosessene i vår fysiologi som er avhengige av vekst –  aldring, regerasjon, helbredelse, reproduksjon.»

«Hvis vi søker udødelighet, så er det også det kreftcellen gjør, i en temmelig pervers mening av ordet.»

Mukherjee skriver at når det gjelder kreft er det mer det –

«å dø, enda mer enn døden, som definerer sykdommen.»

Lidelsesfortellerne, de uttalige reisende som har måttet besøke sykdommens rike har spilt en viktig rolle i fremveksten av den moderne kunnskapen om kreft. For kreftskolen er en skole som handler om fryktelige sykdomsforløp, krevende sykehusopphold og behandlinger, ofte langsomme og trukket ut i tid. Men ‘onkos’ kommer fra det gamle indoeuropeiske ordet ‘nek’, som betyr å bære byrden. Det handler om den umiskjennelige menneskelige viljen til å overliste, å overleve og leve videre. Mukherjee har som andre kreftleger sett mange pasienter reise inn i den mørke natten.

«Men det er sikkert det mest sublime øyeblikk i mitt kliniske liv å kunne se reisen i revers, det å møte menn og kvinner på vei hjem fra det fremmed land, for å se dem på så nært hold, mens de kjemper seg tilbake.»

De fleste av oss er tilskuere til kreft. Det viktigste samfunnsmessige faktum om kreft – som det er lett å hoppe over – er at de fleste ikke har kreft eller kommer til å få kreft. Mange trenger aldri å forholde seg til kreft som rammer dem selv. Man opplever eller hører om andre som kjemper med eller har dødd av kreft. Ergo har vi mange andre ting å fryde oss over eller slite med enn kreft. For å unngå å få kreft på hjernen kan det være greitt å ta med denne enkle sannheten. Jeg levde som kreftfri mann fram til mitt 57’ende leveår og tilhørte dermed de ikke-rammete. For den sunne kreftfrie majoriteten er kreft som en utdødd dyreart, noe fjernt og uvirkelig. Kreft inngir frykt, noe som utelukkende er negativt og som ligger bortenfor det egentlige livet. Kreft og vanlig liv er uforsonlige størrelser, absolutte motsetninger, de har ingenting til felles. For flertallet av ikke-rammete er kreft alltid abstrakt og likegyldig, som man håper å unnslippe og som handler om ‘de andres’ liv og skjebne. Det skjer med andre. Ikke meg. Denne tankegangen er feilaktig. Vi lever på et vis alle i skyggen av kreft; vi bærer alle med oss kreftceller i kroppen vår; ute i vårt samfunnsmessige liv pågår en felles usynlig kamp for ikke å bli direkte rammet av kreftsykdom. Vi og ‘de andre’ deler en felles strid. Men for alle menn, og særlig for middelaldrende menn, er det like godt på et viktig poeng med seg: i det moderne livsmønstret og vår egen livsstil finnes det ting som fører med seg at vår prostatkjertel er under kontinuerlig beleiring og angrep fra en usynlig biokjemisk fiende.

Disse ‘andre’ som rammes av kreftsykdom er riktignok allerede mange og de blir raskt flere. Det handler om de tilsammen ca. 200 000 nordmenn (2009) som hver dag lever med og der noen av dem kommer til å dø av ulike former av kreft. Årlig kommer det opp mot 30 000 nye krefttilfeller til. Mange av de som tilhører den kreftfrie majoriteten er bare foreløpig friske; de kommer til å bli kreftsyke senere i livet. Noen har allerede kreft, men vet bare ikke om det.

Kreft er naturligvis sykdom, men ikke bare sykdom, dvs. en sak for medisinske eksperter og spesialiserte behandlinger. Kreft handler også om noen bredere menneskelige spørsmål knyttet til livsstil, samfunn og livsform. Kreft handler om forholdet mellom samfunnet vi lever i og våre sårbare og mangelfulle sjeler og kropper, og ikke minst om ens eget indre og subjektive forhold til kroppen.

For alle oss ‘andre’, vi som er rammet og som rammes av kreft, er livet ikke som før. Svært mye kretser i en eller annet forstand om det å ha og overleve med kreftsykdommen som har inntatt oss. Vi kjenner oss under okkupasjon. Kanskje har alle mange ørsmå pågående kreftceller i kroppen et sted, kanskje har vi alltid hatt noen. Det er bare det at det nå er blitt så altfor mange av dem; de er offensivt invaderende og mangfoldiggjør seg som ugress i plenen. Vi har ikke noe alternativ; for å holde ut må hver og en finne fram til en slags uviss og usikker forsoning mellom liv og kreft. Vi må lære å leve under det inverterte skinnet fra kreftens sorte sol.

Enantiodromia eller det ondes blomster

«Det er et kritisk behov for mørke i vår altfor vel-opplyste verden.» (David Rosen)

Så skjer det merkelige ting. Etter en tid med ubehagelig og påtvunget samliv undergår denne nifste sykdommen endringer; den er ikke lenger utelukkende noe negativt, noe som man bare ønsker å unnslippe. Den begynner å ‘gi’ noe tilbake, den begynner å kommunisere og si noe til sitt offer, sin partner. I det dystre gjenskinnet fra kreftsykdommen er det mange som oppdager et annen slags lys med magisk virkning på ens livsfølelse og allmene tilnærming til tilværelsen. Kreftsykdom er på det indre forestillingsplanet først en vond reise fra lys til mørke, og derfra til det lyset som skjuler seg i mørket selv.

I  løpet av sin enestående utforskning av menneskepsykens dypeste tilbøyeligheter formulerte Carl Jung denne tendensen i sinnet som han omtaler som enantiodromia; dvs. den gjenopprettende motsatte bevegelsen som vokser fram når man en tid har utholdt mørket og dets styrkende ensomhet. I  den smerte og det  mørket som ulykke, tap, sykdom og kreft slipper løs på oss finnes  samtidig en kilde til personlig kreativitet og omforming, mørket kan settes i bevegelse slik at gjenskinnet virker helbredende på hele vår tilnærming til livet.

For moderne og ‘avmystifiserte’ fornuftige mennesker som utelukkende er ute etter behandling for og fiksing av sine plager er slike ting blitt vanskeligere å forstå. Psykologi og medisin gjør det heller ikke enklere. Kreft oppleves som en entydig onde, som en skremmende og overveldende sykdom som bare gjør skade. Når  kreftsykdommen invaderer og vever seg inn i kroppens vev, vokser den seg også inn i hele vår eksistens og vår menneskelighet, dens mørke og lyse sider. Kanskje kan vi lære noe av å rammes av kreft, kanskje er kreft både en sykdom men også en lærer i hva det vil si å helbredes? Uten at skjønner hva som ligger i å vi erfare kreften blir vi stående tomhendte tilbake.

Filosofen og visdomsforfatteren Peter Kingsley skriver i boken ‘På visdommens mørke steder‘ (1999):

«For de fleste av oss, står helbredelse for det som gjør oss komfortable og letter vår smerte. Det er det som gjør tingene mykere, som beskytter oss. Og så er det heller slik at det som vi ønsker å bli helbredet for ofte er det som vil helbrede oss hvis vi kan holde ut ubehag og smerte. 
Vi ønsker helbredelse fra sykdom, men det er gjennom sykdom at vi vokser og blir helbredet for selvgodheten vår. Vi frykter tap, og likevel er det gjennom det som vi mister at vi er i stand til å finne det som intet kan ta fra oss. Vi flykter vekk fra tristhet og depresjon. Men hvis vi virkelig går i møte med trisheten i oss oppdager vi at den taler med stemmen til vår dypeste lengsel, og hvis vi holder fast ved møtet litt lenger oppdager vi at den lærer oss veien til å oppnå det vi lengter etter.«

På samme måte som vårt sykdomsbegrep kan bli for snevert og bestemt av molekylærbiologi og kjemi, kan også våre begreper om helbredelse og det å være lege, doktor, terapeut bli for snevre og begrensete. I det gamle Grekenland hadde man betegnelsen Iatromantis, som betød  ‘legen-som- ser’ eller ‘klarsynt lege’. Kanskje er kreft en sykdom der man som pasient trenger nettopp både kyndig medisinsk hjelp og en samtidig hjelp til å våkne og se ting klarere. For kreftpasienten –  som skal leve med kreften og den skaden den og behandlingen gjør – rammes både av fysiologisk sykdom, men også av manglene i sin egen menneskelighet og livsforståelse. Som menneser er vi i en forstand uferdig og på vie mot noe, ofte stagnerer vi og trenger noe som setter oss i gang igjen. Som andre smertefylle erfaringer kan også kreft gjøre oss noe godt; hvorfor skal vi ikke ta imot en slik gave?

Kreft som forestilling

Kreft inntar den kreftsykes forestillingssverden like mye som hans eller hennes kropp.Sykdommen har både en kroppslig og en mental eller imaginativ side. Alle som rammes av kreft kjenner til den farlige og snikende virkningen som sykdommen har på forestillingslivet og gjennom forestillingene også på følelsesmessig fungering. Som en pågående slyngplante trenger kreftforestillingene seg kvelende inn i våre drømmer og fantasier og truer med å ta over hele det indre rommet. Vi forsvarer oss selvsagt; noen av oss forsøker iherdig å unngå alt som påminner oss om kreftens makt og grådighet; vi unngår informasjon og kunnskap fordi dette bare forstyrrer oss enda mer. Invaderingen av forestillingsuniverset kan undergrave følelseslivet og gjøre stor skade på pasientens psykososiale utfoldelse og livsevne. På samme måte som kreftpasienten trenger spesialisert medisinsk hjelp, trenger han og hun også terapeutisk hjelp på forestillingsplanet og til å utvikle nye kraftfulle forestillingsmønstre og referanseforestillinger som kan hjelpe i kampen mot kreften. For å mestre og kunne leve med kreft kreves det kanskje like mye innovasjon på forestillingenes område som på det medisinske.

Kreft er ikke bare en sykdom blant andre, men et overordnet sykdomsparadigme, den er alle sykdommers mor. Kreft er så utbredt i moderne samfunn at sykdommen har en voldsom nesten underjordisk innvirkning på menneskers liv og forestillinger, og derfor utgjør et viktig og moderne potensiale for refleksjon, myte- og symboldannelse.

Som livet selv, er også kreft ofte full av alvor. Altfor ofte kvelende alvor. Kreft har også andre sider som er lette og inspirerende. Noen ønsker å bevare balansen i tingene – den amerikanske prostatakreftrammete journalisten Steve Vogel skriver i boken ‘Postata-Stormen’ (2011):

«Og fordi endog kreft kan være morsomt, så håper jeg at (boken) vil gi deg en latter eller to i tillegg.»

Kreft som oppdagelsesreise

Vi drømmer om å reise, drømmer handler ofte om reiser. Det å reise forbindes med utfart og eventyr, bevegelse, spenning og nye opplevelser og oppdagelser. Vi frykter alt som har med kreft å gjøre. Kreft forbindes med det motsatte av reising, med dystre utsikter, nedgang og ulykke. Samtidig er kreft også en slags reise. Vi kan spørre om kreft og reising kan settes sammen og kombineres til en annen slags vekstfremmende ferd gjennom kreftens dystre og ofte skremmende landskaper?

Kreftreiser er rent umiddelbart ikke videre glamorøse. For å få litt underholdningsverdi sprites de opp i kreftbøker, TV-innslag og avisreportasjoner. Man finner gjerne fram til et poetisk språk og begynner å snakke om mørke og lys, nedstigninger til Hades og underverden og midtveies i livet befant jeg meg i en mørk skog, osv..

Irvin Yalom skriver at det hos hvert eneste selvbevisst individ finnes en iboende og skjult fortvilelse, at vi –

 «alle – og det inkluderer terapeuter såvel som pasienter – er nødt til å oppleve ikke bare livets oppløftende side, men også dets uungåelige mørke: desillusjonering, aldring, sykdom, isolasjon, tap,meningsløshet, smertefyllte valg, og død.»

Den faktiske virkeligheten når det gjelder kreft passer best med jordnær prosa; realitetene bak scenen er ikke mye å vise fram til andre. De får man ha for seg selv.

Om min egen personlige kreftreise

» Til slutt befinner jeg meg ved språkets ende, uten å ha noe annet å rapportere om enn min egen tomhet, men gradvis kommer jeg til erkjennelsen av at tomheten i seg selv er en dyp og fantastisk gave.» (Beldon Lane)

Jeg er inne i en monoton og mørk del av min livsreise. Livsturist på siste klasse, det komplette mørke. Uspesifiset destinasjon. Jeg er samtidig under krevende avlæring for å kunne greie en ganske annen slags reise:

«Å reise i mørket med et lys er å kjenne lyset. For å kjenne mørket, reis i mørket. Reis uten å se, og finn ut at mørket også blomstrer og synger, og mørke føtter og mørke vinger reiser gjennom det.» (Wendell Berry)

Jeg er på reise i mitt eget kreftmørke. De siste ukene har vært en eneste rekke av triste og vemmelige dager. Av og til har jeg hodet over vannet noen dager for å trekke pusten. Ellers befinner jeg meg halvt segneferdig nede i et dyp der det å ha det jævlig er eneste attraksjon. Jeg besøker de jævlige dager og netters museum. Costa miserable, jeg kryper sammen i forsterstilling i den askegrå sanden og slikker den sorte solen.

Jeg føler meg først og fremst føler opphovnet, oppblåst og betent i mine nedre regioner, buk, hofte, blære. Det finnes faktisk bare dårlige dager, hver dag blir en dårlig dag samme hvor optimistisk og positiv motivasjonen min er i utgangspunktet. Fra morgen til kveld, natten inkludert. De varierer bare i hvor jævlige de er, fra mildt jævlig over ganske jævlig til absolutt jævlig. Hvor mange dårlige dager, den ene etter den andre, tåler et menneske? Det hender jeg forsøker å holde masken og late som ingenting ved å tenke på det konsentrasjonsleirfangen og psykiateren Victor Frankl skrev om at når en kjenner fullstendig håpløshet, når en som menneske ikke lenger kan uttrykke seg gjennom en positiv handling, da kan ens eneste prestasjon bestå i å holde ut sine lidelser på riktig måte – på en hederlig måte.  Frankl gjør meg litt usikker fordi han også påsto at det finnes bare to sorter mennesker, anstendige og uanstendige. Jeg synes ikke særlig synd på meg selv, men er allikevel ikke lenger sikker på hvor jeg hører hjemme.

Den pessimistiske filosofen Schopenhauer yndet å hevde at denne verden er den verst mulige av alle verdener, bare et hakk til verre så hadde den kollpaset og gått under. Jeg nærmer meg litt etter litt et punkt hvor jeg kan si at dette livet mitt er det verst tenkelige liv. Jeg skårer noen av mine mest lidende pasienter på et ‘distress-termometer’, det måler hvor subjektiv jævlig de har hatt det siste uken fra 0 til 10. Jeg holder kjeft om hvor jeg ville ha skåret meg selv. Jeg har havnet i en slapp resignasjon, jeg trekker meg stille tilbake fra det meste, uten et ord går jeg i dekning for å unnslippe det forkavete kjøret og det uopphørlige travle kavet til normale mennesker som er blitt for mye for meg.

Midt oppe i denne lammende elendigheten av kreftfatigue og metastatisk smerte tygger jeg litt på de ordene som Roberto Bolano skriver i ‘Siste kvelder på jorden‘: Det er omtrent at livet er ganske visst vulgært, men det er samtidig fyllt med mystikk. Jeg holder meg oppe på slike formuleringer. Var jeg ikke såpass ute av form hadde jeg antagelig fått med meg enda mer av interesse på denne ufrivillige Hadesferden. Hadde jeg vært i bedre form hadde jeg ikke fått ta del i denne reisen. Litt skal jeg allikevel greie å huke med meg av observasjoner slik at det kan begynne å ligne en reiseskildring fra en eksotisk og skremmende del av verden. En annen reisende gjennom de mørkere traktene av menneskelivet skrev at han visste både for mye og ikke nok; han hadde sett for mange merkelige ting til å kunne fortsette å ta det med ro i sjelen.

Jeg vet ikke om det egentlig er en måte å benekte realitetene på; jeg forsøker i alle fall å komme meg lengst mulig vekk fra den vanlige verden. Finne en eksistensiell hule, stikke meg vekk. Lik en dødssyk katt som skjuler seg innerst i dypet av en mørk hule. Man kan såvidt se det grønnlige lyskinnet fra øynene til det dødsmerkete dyret. Mer og mer ligner dette livet mitt en skyggetilværelse. Kan det hende at det skjuler seg en instinktiv visdom i tendensen til å trekke seg tilbake fra den effektive og nyttige verden? Peter Kingsley forteller at det i den gamle greske helbredelseskulturen fantes en praksis kalt ’inkubasjon’. Inkubasjon betyr ganske enkelt å legge seg ned, vanligvis på et mørkt sted, for å vente på helbredelse eller veiledning eller at forståelse skal komme gjennom en visjon eller gjennom en drøm.

Det som er involvert i denne tilsynelatende enkle prosessen er noe forbløffende. Det finnes ingen strategier eller teknikker i inkubasjon. Du må bare kunne gi deg over og gjøre absolutt ingenting, være tålmodig og ydmyk. De greske inkubasjonsstedene var lokalisert der underverdenens Guder holdt til, ved dødstempler. Folk reiste til slike steder bare for å gi opp og overgi seg. Man sa om Persepone, dødens gudinne, at en berøring av hennes hånd var helbredende. Det kunne enten bety at  kontakt med døden virker helbredende, eller at det å komme i kontak med døden mens man er i live kan helbrede bestemte lidelser. Vi lever i et samfunn som ikke har tid til å vente, som skal fikse ting og som flykter fra døden. Dermed nektes vi og nekter oss selv adgang til det magiske rommet som skapes av inkubasjonen og der det ukjente i sykdommen eller oss selv på en uerkjennelig måte kan åpne veier til helbredelse eller de krefter som trenges for helbredelse.

Av og til ønsker jeg at jeg kunne eksistere som ren ånd og unnslippe disse dødelige komplikasjonene som skyldes kroppslig eksistens. Jeg leter etter noe jeg kan holde meg fast i, som for å unngå å bli trukket med på en vei jeg frykter. Jeg husker plutselig en passasje fra studieårene mine, og leser dem om og om igjen. Den er skrevet av filosofen Emmanuel Levinas (i ‘Noen refleksjoner omkring hitlerismens filosofi’, 1934) og viser oss noe av kompleksiteten i vår erfaring av oss selv og vår egen kropp, og hvor lett disse tingene kan gå galt eller floke seg til.

Levinas skriver:

“Kroppen er oss ikke bare nærmere enn resten av verden og mer velkjent, den bestemmer ikke bare vårt psykologiske liv, våre sinnstemninger og vår virksomhet. Hinsides disse banale konstateringer finner vi følelsen av vår egen identitet. Bekrefter vi oss ikke i denne kroppens unike varme lenge før den fulle utviklingen av det jeg som pretenderer å skille seg fra den? (-) Og erfarer kanskje ikke den syke, i den fysiske smertens utveisløshet, når han vender seg på sitt sykeleie uten å finne fred, sin egen eksistens’ udelelige enkelthet. (-) Kroppen er ikke bare et lykkelig eller ulykkelig sammentreff som setter oss i forbindelse med materiens ubønnhørlige verden – dens sammenvoksing med jeget gjør seg gjeldende av seg selv. Det er en sammenvoksing man ikke kan unnslippe fra og som ingen metafor vil kunne la forveksle med en ytre gjenstands nærvær: Det er en forening hvor intet vil kunne forandre dens tragiske smak av å være definitiv (-). Menneskets vesen er ikke lenger i friheten, men i en slags fastlenkning. Å være virkelig seg selv betyr ikke å gjenerobre sin flyving over kontingensene, som alltid er fremmede for jegets frihet; det betyr tvert imot å oppnå bevissthet om den opprinnelig uungåelige fastlenking, som er unik for vår kropp; det betyr fremfor alt å akspetere denne fastlenking (-). Lenket til sin kropp, ser mennesker seg selv gi avkall på makten til å unnslippe seg selv. Sannheten er ikke lenger betraktningen av et fremmed skuespill: Den består i et drama som mennesket selv er aktør i. Det er under vekten av hele sin eksistens – som innebærer kjennsgjerninger som det ikke lenger kan gå tilbake på – at mennesket vil si sitt ja eller sitt nei.” 

Ja, Levinas treffer; jeg er fastlenket til denne kroppen og til denne uønskete sykdommen som jeg ikke kan fly vekk fra – jeg befinner med i et drama som jeg er påført og som jeg selv er aktør i.

Jeg har innsett at det er en slags karusell jeg befinner meg på. Den siste nedgangen og forverring av plagene begynte litt før jul og har gradvis og skritt etter skritt gått fra vondt til  verre. Nå er det bare verre. Det er ikke noe jeg roper ut om, jeg har gitt meg med klynkingen og ropingen. Ingen hører den allikevel, ingen vet om denne elendigheten. Jeg har ikke engang kommet meg til fastlegen for å sette i gang nok en ny marsj gjennom  elendighetens labyrinter. Jeg føler meg i slekt med Dostojevskis undergrunnsmenneske. Jeg har en mistanke om at jeg ikke er alene om akkurat det.

Det høres kanskje ikke slik ut, men fortsatt går jeg på jobb. Uke etter uke. Jeg tar en uke av gangen, for ikke å forspise meg. En uke er det jeg greier å få ned uten at det stopper opp. Jeg går da i en slags arbeidstranse. Jeg trives nesten uforskammet godt i arbeidet som psykolog på noen psykiatriske poster. Å være psykolog i en slik fjern del av verden sammen med ‘kjellermennesker’ er nesten uvirkelig, en utrolig tilværelse. Det gir meg innblikk i mange viktige metafysiske og eksistensielle spørsmål som blir skjøvet til side og glemt av folk som oppholder seg i den normale virkeligheten. Jeg skal innrømme at jeg befinner meg helt i grenseland for å kunne fungere i en slik rolle eller jobb. Ved slutten av hver arbeidsuke kravler jeg meg tilbake til hjemmehulen min i Utvik; helt utslitt. Tom og tømt. Jeg går noen skritt rundt i huset, usigelig tilfreds med å være tilbake hos meg selv. Ingen krav, ingen oppgaver. Så ramler jeg bokstavelig talt sammen i en slapp haug på sofaen, i timesvis vegeterer jeg der før jeg litt etter litt kommer meg inn i min typiske hjemlige modus. Det er en slags hi-tilstand der hele mitt psykologiske stoffskifte er stilt på laveste trinn. De neste dagene er jeg fullstendig vrak. Jeg forteller det ikke til noen. Hvem skulle jeg fortelle slike ting til? Jeg forlater knapt huset, det har jeg ikke krefter til. Heller ikke lyst. Slik går den ene uken etter den andre. Det er allerede 2012. Jeg aner ikke hvor lenge det kan fortsette, om det er forsvarlig å la det fortsette mye lenger. Hvordan kan jeg stoppe det? Hoppe av? Jeg lever i den mørkeste skyggen av avansert kreft, en grådig kreftsykdom som utvikler seg videre i ben og bløtvev og en dag – hvem vet når? – tar den livet av meg.

Jeg liker dette uttrykket – ‘i skyggen av kreftens sorte sol’.

Mye av det som skrives eller sies om kreft liker jeg ikke noe særlig. Egentlig forstår jeg ikke helt hvorfor. Det virker som at folk som skriver om kreft, enten de har kreft eller ikke, slutter å tenke eller at det som fullstendig gjennomsyrer tankegangen deres er denne ene heller idefattige og overbokstavelige tanken om kreft. Alle ideene og til og med vokabularet i disse tekstene om kreft begynner å sirkle omkring gravitasjonskraften i dette ene lille ordet ‘KREFT‘. Kanskje kunne en nøye seg med en kreftbok der alle sidene er blanke utenom dette ene affektladete ordet midt på siden. Selv om mange av oss har et rikt fantasiliv blir det fort tynn litteratur og kjedelig og forutsigbar lesning.

Et nylig og ganske illustrerende eksempel i denne sjangeren er en heller uinteressant bok, skrevet av en norsk kristen psykiater, Hans Olav Tungesvik. Boken har den megetsigende tittelen ‘Når kreft gir kraft‘. Uff. Etter et første halvår med prostatakreft føler psykiateren seg såpass erfaren og inspirert av tilstanden at han må skrive en bok om erfaringene. En sak er det at oppbyggelige bøker skrevet av psykiatere og psykologer som innbiller seg at de vet et eller annet ofte er nesten uutholdelig gørre. Dette er en av disse bøkene som vever sammen kloke selvfølgeligheter og som ikke viser noen som helst evne eller vilje til å reflektere over kreftens og dødens problematikk på en måte som kan treffe moderne mennesker hjemme. Jeg innrømmer gladelig at jeg har problemer med naiv optimisme og ‘se-positivt-på-ting’, særlig overfor kreftsykdom som jeg synes både fortjener og krever grundigere ettertanke enn denne moraliserende ideologien eller teologien om å være positiv og optimistisk til enhver tid.

I 2007 kom praktboken ‘Livet med kreft‘; det er en samling med informative kreftartikler redigert av Knut Olav Åmås. Også denne kreftboken gjør meg faktisk litt sykere, uten at jeg helt kan si hvorfor. Kanskje er den bare for glatt, for velmenende menneskelig og omsorgsfull; eller kanskje mangler den en heslighetens dybdedimensjon og kanskje utelater den for mye av erfaringene til de gamle damer og menn i distriksNorge som ikke kommer seg til legen pga. lang vei og dårlige kollektivforbindelser. Jeg aner ikke.

Men tro for all del ikke at jeg er den første som har brukt uttrykket ‘i skyggen av kreft’. Det er enkelt å forestille seg kreft som et skyggelandskap, et skyggeland.

Kreftlitteraturen har etterhvert blitt ganske omfangsrik og den er stadig voksende. Jeg tror at en av grunnene er at det er interessant å leve med kreft. Jeg er allerede i 60-årene, og ganske mye av det livet har å  by på har jeg allerede opplevd. Mye av det som gjenstår kjeder meg.

Kreftlitteraturen er kanskje forutsigbar og kjedelig, men å ha kreft er aldri kjedelig. Kreft ligner ganske mye på ekstremsport, en rives ut av det trygge og sikre, dagene skifter fra lys til mørke, en tvinges til å oppdage stadig nye sider ved seg selv som følge av en daglig liv-og-død kamp med denne uforutsigbare sykdommen som vinner til slutt. Kreft handler ikke bare om sykdom, det er også en fascinerende menneskelig drama, en dramatisk oppdagelsesreise.

Det banker på ytterdøren; kreftsykdommen avlegger en første visitt

«En av våre viktigste former for dødsbenektelse er en tro på at vi som personer er noe helt spesielt, en overbevisning om at vi er untatt fra biologisk nødvendighet og at livet ikke går fram på den samme harde måten med oss som det gjør med alle andre.» (Irvin Yalom)

Hver eneste av årets 365  levedager får nøyaktig  12,05 norske menn (2009) den samme tørre beskjeden fra fastlegen i det kommunale helsesentret; ‘PSA-verdien din er for høy!’

‘PSA-verdien?’

Pasienten ser spørrende på legen. Hva i himmelriket er PSA for noe? Legen smiler gjerne litt forståelsesfull, men er samtidig tilfreds med pasientens uvitenhet. I helsevesenet gjelder ikke Bacons regel om at kunnskap er makt, der er det uvitenhet hos pasienten som gir makt. I disse kaoslignende internett-dager er slike maktgleder blitt sjeldnere, pasientene kan som regel altfor mye om det de lider av. Men heldigvis, PSA kan de fortsatt sjelden noe særlig om.

De fleste blir rådville da de knapt har hørt om PSA-verdier før denne dagen. Hva i all verden er det med denn PSA’en som kan bety liv og død for meg? Med ett virker det som om en hittil ukjent størrelse kommer til å avgjøre ens livsskjebne.

Svensk forskning har demonstrert at dette sannhetens øyeblikk heller ikke er noe å spøke med. Sjokket øker den relative risikoen for fatale hjerteproblemer 11 ganger og selvmord ved åtte ganger i uken etter diagnosen. Diagnostisering av prostatakreft  kan forårsake en sterk nok stressbelastning til at man ser en merkbar økning i både hjerte- karsykdommer og selvmord.

Prostatakreft-diagnosen innebærer altså noen faremomenter man sjelden snakker om.  I en undersøkelse fra 2005 fant man at mens den gjennomsnittlige årlige insidens av selvmord for menn var 55,32 per 100.000 personer var den for  menn med prostatakreft 274,7 per 100.000. Risikoen for selvmord hos menn med prostatakreft var 4.24 ganger større enn menn i en sammenlignbar situasjon. Kliniske korrelater omfattet depresjon (70%), kreftdiagnose i 6 månedersperioden før selvmordet (80%), legebesøk  i måneden før selvmordet (60%), og det å være utenlandsfødt (70%) (?).

PSA; hva er det egentlig for noe?
«Først la meg fastslå at jeg ikke har blitt diagnostisert med prostatakreft, men likevel! 
I løpet av de siste 15 årene, siden jeg var 50, har jeg opplevd en berg og dalbane av skiftende PSA nivåer. De laveste tallene mine var allikevel nær eller over fire og de høyeste var over 8! Disse opp- og nedturene har forårsaket mange timer med angst for meg og min kone. I løpet av denne emosjonelle karusellen, har jeg hatt 4 prostatabiopsier og alle var negative! Min siste PSA var igjen høy og vi er tilbake til angsten og valget om å vente til min neste avtale om 6 måneder eller om jeg skal ta nok en biopsi bare for å være sikker?» (Jim.L.)
Bokstavene PSA står for ‘prostata-spesifikt antigen‘ og er et protein eller enzym som produseres i prostataepitelet  og finnes i den vesken som sendes ut fra prostatakjertelen hos menn ved sedavgang. Det spres også ut i blodet der det kan måles som markør for prostatakjertelens volum.
PSA er organspesifikk noe som betyr at den bare dannes i prostatakjertelen. PSA er ikke tumorspesifikk og kan være forhøyet ved andre tilstander som ved benign eller godartet prostatahyperplasi (BPH) og prostatitt og ved andre former for mekanisk eller kjemisk påvirkning av prostatakjertelen.
Det finnes fremdeles ingen enighet om et bestemt PSA nivå som kan kalles normalt eller unormalt, suspekt eller farlig. En av de viktigste begrensninger når det gjelder nøyaktigheten i måling av PSA er dens iboende variabilitet.
Mange faktorer kan forårsake forbigående økning eller nedgang i PSA som ikke er relatert til kreft. Det er f.eks. påvist sesongvariasjoner i PSA-verdier og at de varierer med værmessige forhold. Noen studier viser høyere PSA-nivå om våren hos eldre menn. Også sosiale forhold kan også påvirke PSA-verdier.
Det er altså påvist at mange faktorer kan føre til en økning i en PSA-nivået hos en person, for eksempel slike ting som –
Stigende alder
Det å ha gjennomgått en prostatabiopsi eller operasjon
Katetisering (har nylig blitt katetisert)
Urinveisinfeksjon
Kirurgisk inngrep i urinveiene 
Bruk av bestemte typer av kjemoterapimedisiner
Nylig utløsning og for mye sex
Kosttilskudd tatt av sportsutøvere (spesielt kroppsbyggere)
Sykling
Idrettsskader
Skade i underlivet eller prostata-traume
Prostatitt (og symptomene forbundet med den)
En godartet forstørrelse av prostatakjertel (BPH)
Prostatakreft (og symptomene forbundet med den)
Generelt kan det sies at lav PSA et godt resultat. Men PSA-nivå kan også ‘kunstig’ presses ned, noe som kan skjule et stigende PSA-nivå som man ellers ville ha oppdaget. Hvis man tar medisiner for å senke kolesterol eller man regelmessig bruker antiinflammatorisk medikamenter slik som ibuprofeneller acetylsalisylsyre for hodepine eller muskelsmerter, kan disse stoffene gi kunstig lavt PSA-nivå.
PSA-nivå i seg selv avgjør altså ikke om en har prostata kreft. En PSA-test kan altså ikke i seg selv diagnostisere kreft. Bare en direkte prøve av vevet eller en biopsi fra prostatakjertelen kan fastslå om kreft foreligger.
I dag anslår man normalområdet for PSA for ulike aldersgrupper ut fra følgende PSA-verdier:

Under 50 år: PSA mindre enn 2,5
50 – 59 år: PSA nivå mindre enn 3,5
60 – 69 år: PSA nivå mindre enn 4,5
Eldre enn 70 år: PSA nivå mindre enn 6,5

Eldre menn har altså vanligvis noe høyere PSA nivå enn yngre menn. Blant 80-årige menn vil over 80% ha forhøyete PSA-nivåer og kreftforandringer i prostatevevet.
Oversikt over statistisk sammenheng mellom PSA-verdi og risiko for at man har kreft/aggressiv kreft

Man har brukt PSA-verdi på 4 som grense for normal PSA; men grenser på 3 og 2,5 brukes også. PSA mellom 4 og 10 gir en kreftrisiko på  omtrent 25-30 % mens det ved en PSA som er høyere enn 10 skjer en markant hopp opp til en risiko på mer enn 65 %.

PSA-budskapet og hva det kan dra med seg

I ethvert menneskeliv finnes dager som er mørke og dager som er lyse. Denne aller første PSA-dagen har begge deler i seg, den blir hva man gjør den til. Dessverre er det de færreste som vet det eller greier å bruke eller gripe dagen. Det blir ofte en av de dårlige dagene. Meldingen fra fastlegen kommer som et lite sjokk på de fleste som mottar den. Høy PSA? Kreftmistanke? Nye prøver?

I dag vet stort sett alle hva dette betyr. Høye PSA-verdier er gjerne det første skrittet på den livsveien som fører til diagnosen prostatakreft og status som sykt menneske. Totalt finnes det i dag i overkant av 30 000 nordmenn som har oppdaget PSA-verdienes rolle; dvs. som er i samme ubehagelig båt som meg og som lever med diagnostisert prostatakreft.

I boken med den talende tittelen ‘Prostata-ranernes invasjon: Ingen flere unødvendige biopsier, radikal behandling eller tap avseksuell potens’, skriver forfatterne Blum og Scholz:

«De fleste av dem får et skremmende inntrykk av at de vil komme til å dø. De oppfatter ikke at prostatakreft er forskjellig fra andre typer kreft. I virkeligheten er det bare en av sju menn – kanskje omkring 15 % – som egentlig er utsatt for risiko. Ny forskning viser at det finnes en langsom utgave av sykdommen som ikke er livstruende, en type som trygt kan monitoreres uten umiddelbar behandling.»

De fleste som blir trukket inn i hvirvelen får i første omgang ikke dette synet ordentlig med seg. Man oppfatter at forhøyet PSA og andre verdier tilsier at man har fått kreft. Det kan være tilfelle, men før en vet hvor en står en er det flere spørsmål som må besvares; hvor snill eller hvor agressiv kreften er, hva slags utviklingsstadie den er i og om den har greidd den vanskelige jobben med å spre seg utover i kroppen og til andre organer. Når prostatakreften allerede har spredt seg til andre deler av kroppen; det er den virkelig urovekkende situasjonen for pasienter med prostatakreft. Men det kan være gale nok også før dette punkter, og selve oppdagelsesferden begynner jo med forhøyete PSa-verdier.

Fra og med dette signifikante PSA-øyeblikket, denne veiskillende informasjonen, fra da av forandres livet. Slike spesielle øyeblikk da døren åpnes mot noe helt annet er en av livets store muligheter. Man ser med ett døden  i øynene på en annen måte, på en ekte måte. Dermed blir livet helt annerledes. Å leve handlet en gang først og fremst om å overleve, det var den sterke driften etter overlevelse som utgjorde motivasjonen bak livskampen. Slik er det ikke for moderne vestlige mennesker. Fordi vi ikke lenger trenger å bry oss om å overleve har vi langsomt glemt at vi kan og skal dø, og særlig at døden aldri trenger å være langt unna. Vi forstår at døden finnes der ute et eller annet sted, men den har ikke noe med meg å gjøre; den ligner på et spørsmålstegn som noen av en eller grunn har glemt å ta vekk.

For mange av oss er det første gang det skjer; dette at døren mot en annen hardere og sannere virkelighet åpner seg, livet handler ikke om den sosialdemokratiske velferdens irrganger. Men om dette ene livet og hvor lenge en overlever.

Mange tror at livet utelukkende forandres til det verre etter at doktoren har mumlet sitt orakelbudskap om PSA-verdier. Jeg vet ikke om det er noe trøst for den som har fått kreftbeskjeden, men det er overhodet ikke tilfelle. Hvorfor livet ikke kun blir til det verre av at man har kreft, se det er en komplisert fortelling.

I 2007 oppdaget man 4 400 nye tilfeller av prostatakreft i Norge. Det utgjør 27 % av alle krefttilfeller blant menn og er den den vanligste kreftformen.  Tallet er jevnt økende. 1 av 8 nordmenn får prostatakreft, eksperter anslår at 1 av 5 blant yngre nålevende nordmenn vil få denne sykdommen. I 2009 døde 1048 menn av prostatakreft. Dødeligheten har vært ganske stabil i noen år. Dvs. at noe under en fjerdedel av det totale nye antallet som får prostatkreft hvert år, dør hvert år av sykdommen. Totalt dør omtrent 1 av 56 menn i vårt land av denne krefttypen.

Å bli kreftsyk er for de fleste av oss rent umiddelbart en fremmed og skremmende opplevelse. Det er som å komme inn i et ukjent og skremmende landskap med underlige og forvridde formasjoner og horisonter og mye skygge. Og over det hele henger trusselen om død som en sort nedagående sol. For å holde seg oppe og finne en slags trivsel mens man surrer omkring i dette infernalske terrenget må man gjøre seg godt kjent med det nye underlige landskapet og lære å sette pris på de mulighetene som finnes i det. Jeg er av profesjon psykolog, og jeg har innsett at det å finne seg tilrette i kreftens landskap handler like mye og mer om eksistensiell psykologi enn det handler om medisin og teknisk doktorering. Dø gjør man jo i alle fall til slutt.

Det finnes som kjent mange sorter samliv og partnerskap. Liv foretrekker å holde i lag med annet liv. En ganske vanlig form for samliv blant folk som er litt oppe i årene er å få selskap av kreft uten at man har bedt om det. Kreft er som kjent også en form for biologisk liv, merkelig nok fordi det gjerne tar livet av oss tilslutt.

1 av 3 nordmenn over 60 får i våre dager kreft i en av dens mange varianter. Enten dør de av den, eller så må de venne seg til å leve med den. Kunsten å leve med kreft, det er det handler om.

Kreft kommer i utallige versjoner og former. Noen er egentlig ganske snille, andre er rene uhyrer som piner livet ut av ofrene på et blunk. Kreftforskeren Virginia Moyer skrev i desember 2011 i ‘Journal of National Cancer Institute’:

«Det offentlige bildet er at når du har en kreftcelle i kroppen din, vil den utvikle seg forutsigbart og uunngåelig til en forferdelig død. Det er slett ikke sant for de fleste kreftformer. Det er helt sikkert ikke sant for prostatakreft, ikke sant for brystkreft, ikke sant for de fleste formene for hudkreft, ikke sant for alle med livmorhalskreft. Du har en sykdom som er svært variabel. Å vite at du har kreftceller i prostata eller brystene betyr ikke at du kommer til å dø av det, med mindre du ikke foretar deg noe radikalt. En betydelig andel av menneskene der sykdommen blir oppdaget ved screening ville aldri fått vite om sykdommen sin i løpet av sin levetid. En god del ville ha dødd av noe annet før kreften utviklet seg til å bli klinisk signifikant, og mange ville ha dødd av alderdom. «

Prostatakreft har et ganske godt rykte for å opptre på en snill måte og utvikle seg langsomt. Det er ikke alltid tilfelle.

For menn er det prostatakreft som rammer flest. De fleste av dem får snill  og langsom kreft, en gruppe på mellom 15-20 % får en mer aggressiv krefttype. Jeg hører til blant disse mindre begunstigete ofrene. De aller fleste av de i overkant av 1000 som hvert år dør av denne sykdommen i vårt land har aggressiv kreft. Jeg er altså i godt selskap både mens jeg er i live og om jeg skulle dø av kreften.

Jeg og og denne merkelige kreften har i løpet av en 5årsperiode blitt godt kjent med hverandre, vi utgjør etterhvert et skikkelig par. Vi holder sammen natt og dag, i tykt og tynt. Det som er det merkelige med denne mørke partneren min er at den er usynlig; jeg har aldri sett den. Den er på et vis uhåndgripelig, den har nærmest en slags abstrakt eksistens. Man kan måle at den er der og noen flekker og intensitetsvariasjoner på CT- og MR-bilder avslører at den finnes i kroppen. Utover denne indirekte måten å varsle sitt nærvør gjør den heller lite av seg, foreløpig.

Den paradoksale kunsten å skulle leve med kreft

«Den verste delen er å lure på hvordan du kan finne styrke i morgen til å fortsette å gjøre det du gjorde i dag og har gjort altfor lenge, hvor du kan finne styrke til all den dumme kavingen rundt og rundt, alle prosjektene som det blir ingenting av, forsøkene på å flykte fra den tyngende nødvendigheten, som alltid er fastlagt og kun tjener til å overbevise deg en gang til om at skjebnen er ubøyelig, at hver natt finner deg nede på knærne, knust av frykten for stadig flere vemmelige og usikre morgendager.» (Celine)

For å si det som det er; å leve med kreft er en både en livskunst og en av dødens forskjellige kunster (ars moriendi), det er så absolutt ikke bare eller mest medisin.

Det er en krevende kunst der mye må læres og like mye avlæres.

Leger har ikke så mye å stille opp med når det gjelder denne kunsten; den lærer man seg gjennom å praktisere. Når man etterhvert får litt tak på kunsten, så blir man gjerne engasjert og opptatt av den. Det er ikke lenge bare det at man holdes med selskap av kreftsykdommen, mange sjeler lar seg forunderlig nok inspirere  av det moribundne nærværet. De setter i gang med å skrive bøker og blogger der de beretter om sine erfaringer med og hvordan man best skal leve med kreft. Jeg har nå blitt såpass erfaren i dette gamet at jeg har fått økende lyst til å prøve  meg i denne sjangeren. Noe skal man ha igjen for samlivet. 

Jeg har i årevis hatt en slags intuitiv kjennskap til kreften i kroppen min. Høsten 2006 vandret jeg en lengre pilegrimsferd langs Via de la Plata i Spania, fra byen Salamance til helligstedet Santiago. Det var under denne vandringen at jeg første gang hadde en følelse at noe var galt i underlivet som det heter; jeg ble såpass opptatt av disse tankene at jeg diagnostiserte meg selv med et alvorlig tilfelle av innbillt prostatakreft.Ved ankomsten til Santiago fikk jeg noen merkelige volsomme smerteanfall  liggende på en steinbenk utenfor katedralen mens jeg vred meg i smerter. Jeg tok ikke kontakt med fastlegen før i mars 2007, omlag et halvt år senere.

Den underlige intuitive kontakten med kreftsykdommens oppførsel har fulgt med siden. Jeg kjenner at kreftcellene nå for tiden må ha gode dager hos meg. En slags høykonkunktur. Egentlig vet jeg ikke sikkert om det er slik, men jeg forestiller meg det. Fantasien har lett for å ta av når man har slike uinviterte ting i kroppen, en slags kroppslig forfølgelsesvanvidd. Som andre er nok også jeg en smule paranoid når det gjelder kreftvennen min.

Jeg og kreften, kreften og meg. Litt av et parnerskap. Vi holder i lag men trives egentlig ikke noe særlig godt sammen. Det er en slags omvendt lov i dette; når jeg har det bra lider kreftcellene og er misfornøyde. Når cellene føler seg bra er jeg på hæla. Hvem vet egentlig om det er slik det er –  en klok kone borti gata her i bygda mener plagene mine kan kan komme av de store værforandringene den siste tiden.

En svak strålefølelse i metastase-området, det har blitt merkbart vondere i lysken når jeg går en av mine sjeldne turer til butikken. Akkurat det med voksende lyskeplager er jeg sikker på. Det er kanskje verre at jeg kjenner meg tyngre enn før, det er tungt å gå oppreist hele dagen, som om jeg bærer på en våt sekk inne i meg et sted som trykker meg nedover. Tyngdekraften kjennes tyngre enn normalt, rett og slett; jeg merker at jeg har vanskeligere for å bære min egen vekt. Jeg har blitt for tung for meg selv, uten at det har noe å gjøre med at jeg har blitt feitere. Det har fått meg til å tenke på at vanlige folk ikke merker noe særlig til tyngdekraften fordi de i kroppen og nervsystemet har en slags anti-gravitasjonskraft som holder dem oppe; det er denne antigravitasjonen som blir svekket ved kreftrelatert fatigue og som gjør at alt føles så uutholdelig tungt. Jeg blir faktisk lettere både kroppslig og til sinns når jeg legger meg ned på sengen. Det å få kroppen opp i oppreist stilling ved daggry er blitt en utfordring hver eneste morgen.

Alt dette har lært meg å ta det meste mer med ro og jeg økonomiserer nøye med krefter og innsats. En medarbeider jeg traff på jobben sa, forøvrig i en annen sammenheng, at det er et god regel å disponere energien sin riktig. Jeg er hjertens enig med henne i dette.

De siste ukene har vært tunge. Jeg sliter med en plagsom kreft-fatigue, dag og natt, en altoppslukende matthet og en følelse av total mangel på energi. Noen eller noe har slått av hovedsikringen, energistrømmen inne i kroppens millioner av celler er slått av. Nå er det en seig lammende trøtthet som kommer ut av cellene som om de aldri blir tomme. Det nytter ikke å hvile den vekk, etter hvilen er man like ferdig. Hver dag er en kamp for å holde seg oppe og på bena. Overveldende veikhetsfølelse, naken sårbarhet, alt som skjer i løpet av en dag synes samtidig å ramme meg fysisk, resulterer i en merkelig blek smertefornemmelse og en følelse å ha tapt eller fått nok. Jeg stiller på jobb bak en fasade og forsøker å dekke over at jeg befinner meg på randen og håper at folk ikke merker noe. Jeg har gradvis blitt bedre til å dekke over og kamuflere hvor elendig jeg føler meg etter iherdig øvelse.

Som regel bruker jeg mange timer på å komme meg i gang om morgenen, jeg våkner trøttere enn da jeg la meg. Ofte orker jeg ingenting. Jeg setter meg gjerne ned, i 5-tiden om morgenen for å forsøke å skrive vekk den ubehagelige uroen og fortvilelsen som lett oppstår når trøttheten og mattheten nesten tar overhånd.

Jeg har merket at skriving virker terapeutisk på meg, det er nesten det samme hva jeg skriver, den hjelper meg til å sanke inn og samle de kreftene jeg har. Jeg skriver på en måte for å vinne fotfeste i verden hver ny dag, for å ha noe vettug å si til meg selv slik at jeg kan samle meg. Skriving er merkelig paradoksal. Man er alene når man skriver, allikevel kjennes det ut som man gjør noe sosialt når man skriver. Tilslutt er jeg samlet og fokusert slik det forventes av normale folk, jeg kan ordne litt i huset og legge ut for til den gamle hankatten før jeg hangler av gårde til buss-stoppet og en ny dag på jobb.

I snart 5 lange år har jeg hatt og kjent denne kreftprosessen i kroppen. Den satte seg ganske sikkert fast lenge før jeg fikk vite om den en kald vårdag på Sandane i Nordfjord.

 

Kreftsykdom som opplevelse

«Uvitenhet om ens egen kreftstatus kan være den beste fremgangsmåten for å unngå angst knyttet til en kreftdiagnoser.» (United States Preventive Services Task Force/USPSTF)

I mars 2007 fikk jeg den typiske beskjeden fra fastlegen om forhøyete PSA-verdier. Etter lengre tids urinsveisplager og alskens ukurante smerter i indre deler av buken greidde jeg tilslutt å bestille meg en avtale. Først måtte jeg faktisk skaffe meg en fastlege-ordning. Jeg tok i mot beskjeden hans med en smule tvil; nå hadde jeg ut fra alle solemerker hadde fått en ivrig og pågående prostatakreft. PSA-verdien min var ved denne målingen 11,6. Egentlig gjorde dette ikke noe større inntrykk på meg; jeg fortsatte som før med det meste. Dette forandret ved neste skillevei.

Ved vevsprøvene tatt i juni 2007 ved Urologisk avdeling ved sykehuset i Førde får jeg vite at kreften i prostata minst er av en moderat aggressiv type. Gjennom bruk av vevsprøve eller biopsi, kan tumorvevet graderes og korreleres med hvor aggressiv den på grunnlag av en såkalt Gleason skala. Systemet med Gleasonskåring rangerer tumoraggressivitet på en skala mellom 2 og 10. Tumorvev som rangeres mellom 2 og 4 viser lav aggressivitet. Biopsiskårer mellom 5 og 6 anses mildt aggressive, har man en skåre på 7 er tumoren moderat aggressiv, og skårer på 8 til 10 er veldig aggressive. Min Gleasonskåre er 8,5; det lover ikke særlig bra.

Stadie-inndeling av prostatakreft

Tumorer graderes også ut fra om de er avgrenset til selve prostata (T1 og T2) eller om de har spredt seg til annet kroppsvev. Håpet mitt er at det i verste fall er snakk om lokalavansert prostatakreft (T3), og ikke avansert eller den metastatiserte T4 typen.

Prostatakreftsykdom er imidlertid en dynamisk tilstand; tingene forandrer seg hele tiden. Det er mønstret i forandringene som er viktig.

Jeg fikk i første omgang ikke vite med noen sikkerhet om kreften av av T3 eller T4-typen; skjellettundersøkelser ved sykehuset i Førde (scintilligrafi) i løpet av sommeren var imidlertid lovende da man ikke fant spor av kreft i skjelettet.

Etter hormonbehandling og stråling i løpet av senhøsten 2007 og tidlig vinter i 2008 gikk PSA verdiene mine som forventet ned mot nullnivået. Dette ga meg litt grunn til optimisme fordi forskningen har vist at dette betyr at kreften i alle fall kan være kurert. Jeg begynte å se lysere på de mørke tingene.

Det skulle jeg ikke ha gjort; det var ikke tilfelle at kreftsykdommen hadde gitt opp og lagt inn årene.

Nye CT/MR-undersøkelsene i løpet av andre året da jeg skiftet over til sykehuset i Volda viser tydelige tegn på kreftspredning til lysken og hofte på venstre siden; i form av ‘multipple grensestore metastaser’. Ifølge professoren som er min kreftlege er det allikevel aktuelt med umiddelbar behandling; jeg reagerer med å bli ganske dårlig ved den behandlingen som vil være aktuelle. Kreften virker for å ta det ganske rolig og jeg kan for en tid framover leve ganske bra omtrent slik som nå. Med aktiv snikende kreft i kroppen. Jeg skal melde til sykehuset om jeg merker tegn som tyder på forverring.

Jeg liker ikke helt kroppsfølelsen min lenger. Det gjør at jeg har begynte å lete på nettet igjen. Det er viktig for meg å få vite mer om som kan skje i denne andre runden; om hvor mange runder jeg har foran meg.

Jeg finner ting som uroer meg og som det er ubehagelig å lese. For det første oppdager jeg en undersøkelse fra 2006 som forteller at det er vanskelig å ha oversikten hvor alvorlig kreftspredning til skjelettet er:

 «Endringer i benmetastaser er vanskelig å vurdere ved bruk av standard teknikker. Tomografi, røntgen, ultralydog beinscintigrafi kan ikke direkte vurdere eller kvantifisere metastatiske lesjoner (-).Beinscintigrafi kan bare oppdage de sekundære effektene av svulsten på bein, og den vurderer progresjon bedre enn respons på behandling. I tillegg kan skjelettscintigrafi lett forveksle beinhelbredelse med progressiv sykdom. Svulster som påvises ved hjelp av CT og vanlig røntgen vises vanligvis bare som sklerotiske lesjoner som ikke har noen relasjon til den aktiv tumorstørrelsen. «

«Det ser ut til at prostatakreftceller fortrinnsvis oppsøker beinceller, slik at  65% til 75% av avansert prostatakrefttilfeller er forbundet med skjelettmetastaser». (Coleman 1997)

«Skjelettmetastaser er en viktig årsak til sykelighet hos menn med prostatakreft, og forårsaker smerte, brudd, og i sjeldne tilfeller hyperkalsemi.» (Melissa Goode)

Jeg har lest at prostatakreftpasienter som har en prostata-spesifikt antigen (PSA) verdi på mindre enn eller lik 1,5 to år etter at de mottok strålebehandling (EBRT) har mindre sannsynlighet for å få en krefttilbakefall og lide kreft-døden. Jeg er ikke like heldig. To år etter behandlingen var verdien min gått opp til nesten det tidobbelte. Pasienter med en PSA-verdi høyere enn 1,5 opplever en betydelig høyere rate av metastaser enn andre pasienter fem og ti år etter behandlingen (10 prosent og 17,5 prosent, henholdsvis).

Enda mer urolig gjør det meg å lese endringer i de vurderingene man gjør av behovet for behandling ved ny økning i PSA-verdier, slik det nå har skjedd hos meg i et par års tid: I ScienceDaily (04.11.2009) finner jeg følgende for meg lite oppmuntrende empiriske funn:

«Menn der prostata spesifikt antigen (PSA) begynner å stige innen 18 måneder etter strålebehandling har mer sannsynlig for å utvikle spredning og dø av sykdommen». 

Hva faen er dette for noe? Jeg visste det på et vis, men allikevel er det nytt for meg at man vet det så sikkert. Og hør bare her:

«19% av pasientene utviklet biokjemisk svikt (dvs. stigende PSA-mål) innen 18 måneder eller før det. Den femårige kreft-spesifikke overlevelse for disse mennene var 69,5% sammenlignet med 89,8% for menn som utviklet biokjemisk svikt etter 18 måneder.»

Dette er min gruppe; omkring 7 av 10 i min gruppe overlever de fem første årene. Muligens tilhører jeg en gruppe med enda verre utsikter, når en tar med en Gleasonindeks på 7-8 og  11,6 i PSAverdi.

Jeg har nå gått litt over 4 år siden hormon- og strålebehandlingen ble avsluttet. PSA- verdiene mine begynte å stige så smått allerede det første året etterpå. De har steget jevnt og trutt siden, avbrutt av perioder med nedgang eller utflating etterat jeg har vandret på spanske eller norske pilegrimsveier i noen uker.

Ved de siste målingene ligger jeg på mellom 15-20 i PSA-verdi. Jeg har spredning i form av ‘mulitipple grensestore metastaser’ i hofte/lårben og i lysken på venstre side, antagelig i lymfeknuter. Flere tumorer, såvidt jeg har forstått.

På bloggen til en av forfatterne til ‘Prostate snatchers’ boken finner jeg følgende tabell som sammenligner kirurgisk behandling med utsatt hormonbehandling (DHT: delayed hormon treatment). Forskjellen i dødelighet er minimale 6 %, mens forskjellen i livskvalitet mellom gruppene er betydelig med 58 % med impotens og 32 % med inkontinens i den kirurgiske gruppen.

I denne studien ble DHT-gruppen med PSA-verdier over 13 ikke behandlet før det var påvist metastase til skjelettet noe som er ganske uvanlig og som forfatteren av bloggen mener ville ha vært regnet som malpraksis i USA. Jeg er nå i denne situasjonen med metastase til skjelett og bløtvev og med PSA-verdier på opp mot 20.

Av og til lurer jeg på om jeg er under medisinsk behandling eller om jeg er utsatt for et mordforsøk?

Jeg leser litt mer fra ‘Science direct artikkelen der det sies at de fleste kreftleger fram til nå ikke starter opp videre behandling basert på biokjemiske svikt eller ny PSA-stigningh alene, men vil heller vente til PSA-verdiene når et høyt nivå, eller at det foreligger andre bevis for tumor spredning.

«Den potensielle virkningen av dette funnet er at pasientene kan starte behandling langt raskere uten å vente på andre tegn eller symptomer på prostatakreft. (-) Hvis en pasient har biokjemisk svikt  (ny PSA-økning) innen 16 måneder – heller enn å vente og senere oppdage at PSA er sterkt stigende og risikere utvikling av fjernmetastasering, kan behandlingen startes før basert på at det foreligger økt risiko for død.»

Hva skal jeg si; dette handler jo om meg; stigende PSA-verdier, metastaser og økt risiko for død. Men ingen behandling; jeg stusser som rimelig er.

Vi er mange mennesker nå for tiden som lever med kreft, over lengre og lengre tidsrom. Det er antagelig  noe moderne mennesker må lære seg. Det har flere sider; noen av dem er lyse selv om mange har vondt for å tro det. Andre mørkere.

Å leve med kreft: Den mørke siden

Jeg har en pessimistisk og svartsynt åre i min natur. Den har fulgt meg siden barneårene. Som de fleste andre gråt jeg da jeg ble flødt, men da jeg først var kommet i gang fortsatte jeg å gråte gjennom hele barndommen. Jeg tror den har litt med en indre melankoli å gjøre og det at jeg alltid har kjent en drift til å sette meg selv utenfor gruppen ved å innta standpunkter mot det konvensjonelle og godtatte. Det gjør at ens sjel blir en ensommere sjel. Følgende diktord av Milton taler  svært tydelig til meg i disse dager som er merket av en offensiv kreftsykdom –

«Me miserable! which way shall I fly
Infinite wrath, and infinite despair?
Which way I fly is Hell; myself am Hell;
And in the lowest deep a lower deep
Still threatening to devour me opens wide,
To which the Hell I suffer seems a Heav’n.»(Milton, Paradise Lost –  (1674):IV.73-78)

Hva med antikreft livstilen?

«Jo sykere du kjenner deg, jo ensommere føler du deg, og jo mer engstelige blir du

skriver den kjente franske psykiateren, nevroforskeren og kreftforfatteren David Servan-Schreiber i sin siste bok om ‘Liv, død, helbredelse og kreft. Ikke det siste farvel‘.

Boken ble det siste den aktive mannen skrev. Han døde mens han avsluttet boken. Han ble 50 år gammel, og var kreftsyk i 19 år med hjernekreft før han tapte kampen. I 2007 kom han med boken den berømte boken »Anticancer: A New Way of Life», som ble en internasjonal bestselger. Den ble oversatt til 36 språk. Den har fulgt meg i disse årene som en slags støtte og trøst, etter at jeg kom over en tyskspråklig paperutgave på en flyplass.

I boken skriver han det som må være loven og et viktig mentalt kampvåpen for alle som er rammet av denne sykdommen:

» Hvis vi alle har en potensiell kreft som ligger sovende i oss, så har hver enkelt av oss også en kropp som er laget for å bekjempe prosessen med tumorutvikling.»

Servan-Schreiber rettet oppmerksomheten mot naturlige behandlinger gjennom diett og fysisk aktivitet og kanskje særlig ‘den emosjonelle hjernen’ og den betydningen som emosjonell kommunikasjon har i den enkeltes oppgjør med kreftprosessen i kroppen. I et av sine siste intervjuer sier han:

» Døden er en del av livprosessen, alle går igjennom den. Det er veldig betryggende i seg selv.»

Det er nesten underlig å merke hva slags følelser jeg får etter å ha hørt at Servan-Schreiber er død. Noe av tryggheten i tilværelsen min er med ett borte. Stillheten er stillere, mørket rundt meg er mørkere. Jeg føler meg mer alene, avstanden til andre har økt – jeg er mere forvirret og urolig, som om trusselen fra den skumle kreftprosessen som jeg har merket mere til de siste ukene der nede i venstre lårben og lyske har økt.

Midtveis i behandlingens forvirrende skog: Tilfriskning og veien tilbake

«I vår insistering på å trosse naturen, er vi besatt av ideen om at alt må holdes i gang – og stadig spør vi oss selv om hvordan kommer vi videre? Hva om  det ikke er rett spørsmål? Hva om selve våre anstrengelser etter å gjøre det gode eller få til forandring eller hjelpe eller helbrede, uten at vi vet det, er subtile former for vold? Hva om vi faktisk er nødt til ikke å gjør noe, bare gå dypere, vente?

Hva om all den vanvittige travelheten og hyperaktiviteten i den vestlige sivilisasjonen som vi opplever i dag er som en auto-immun sykdom? Dersom det autoimmune systemet i kroppen stopper å fungere har det en tendens til å bli hyperaktivt. Hva om vi ikke lenger trenger å fortsette med å skape fantasier om en bedre fremtid, men å falle til ro, å vende tilbake til den mystiske fruktbare tilstanden med hjelpeløshet som de gamle grekerne kjente som som aporia eller «veiløshet»? Hva om vi kunne våge å si: vi har nådd punktet der vi ikke lenger vet hvor vi skal videre? Den enkle sannhet er at vi hører hjemme i nåtiden,
ikke i fremtiden, og at på tross av alle våre pretensjoner har vi ikke engang visdom til å vite hva vi trenger nå, enn si i årene som kommer.» (Peter Kingsley)

Jeg tok meg i nakken; besøket hos den fremragende kreftprofessoren og enda bedre doktoren Olbjørn Klepp ved det vesle lokalsykehuset i Volda mot slutten av oktober 2009 med gjennomgang av MR-bilder og PSA-kurven over flere år hadde en umiddelbar effekt på startmotoren min. Jeg oppfattet det han sa og viste meg som en advarsel, begynte å se for meg en skrantende vinter og vår med stadig verre helsetilstand og økende plager. Nok er nok, tenkte jeg i bilen hjemover.

Det resulterte i 10 uker med langvandring og innebygd behandlingssynergi ; kosthold og diett, kontinuerlig fysisk utfoldelse, renselse, følelse av kontroll, sosial og emosjonell støtte og tilhørighet, en intensiv misjonsferd med sikte på å omvende mitt vegrende og motvillige selv. Til hva? Det er jeg egentlig ikke sikker på.

Men resultatene uteble ikke. Etterpå ser nedturen og oppgittheten min endelig ut til å være over. En ny fase begynner.

Jeg har så langt jeg kan se ikke kastet bort et eneste sekund. Ventet, riktignok, jeg har ventet lenge og vel og mye –  men det merd å være tålmodig og forandre innstillingen til tid er noe helt annet når man er kjenner at man er rammet av sykdom. Når man kjenner seg utmattet store deler av tiden, noen ganger hele tiden. Når fatiguen eller den sykelige trettheten er så intens og overveldende at man til og med kjenner den mens man sover, man drømmer skrudde om som bare handler om alt det utrolige som man ikke lenger makter eller har krefter til.

Tilpasning til kreftsykdom må føre med seg selverkjennelse; jeg tror jeg har lært gjennom gjentatte og dyrekjøpte erfaringer at min emosjonelle og fysiske resistens eller mostandsdyktighet er svekket siden dette startet; systemene som underligger hardførhet og robusthet er påført en skjørhet som gjør at jeg lettere kan gå på en ny smell. Man må lære seg å disponere krefter og  energi, dette er den nye grunnloven i min videre tilværelse.

Det er altså ennå ikke tid for å dø. Nå er tiden inne for komme seg videre i livet, ta fatt på noe annet. Avgjørelsen er tatt et eller annet sted der inne i min hjernes frontostriatale systemer, før jeg selv skjønte at jeg hadde bestemt meg. Hva rolle jeg personlig spilte i avgjørelsen er jeg usikker på. Resultatet er klappet og klart. Jeg skal vende tilbake til den virkelige verden etter noen tunge læreår i skyggen av nederlag og stillstand og tilbakegang og kreftsykdom og utmattelse. Et dystert eventyr i min elendighets tegn er over, ferdig levd og i gang med å bli fortalt. Et annet kapittel tar til; er det ikke like mørkt så er det vel lysere.

Vårmorgenen er kjølig og tåkegrå i Nordfjord. Luften er fylt av lette regndråper. Utover fjorden mot Tistam trenger den ennå vårunge morgensolen gjennom sprekkene i skydekket og varmer opp landskapet med et forgyllende helliglys. Uten at jeg vet hvorfor tenker jeg alltid på Gud når solen bryter gjennom skydekket og de magiske strålene legger seg som en vennlig hånd som lager himmelstemning i det opplyste landskapet. Dersom verden var slik kunne man med lett sinn leve og dø her. Slik er det ikke. Like bortenfor ligger landskapet i dype mørke skygger. Verden ville være et innforjævlig sted uten solen og annet lys. Jeg har vært oppe av sengen siden før fem. Nattesøvnen min ødelegges i tre-fire tiden av et ubønnhørlig mørke som kommer et sted innenfra. Jeg er redd det finnes mye mer av det der det kommer fra. Jeg har tatt en forfriskende dukkert mellom kaiene i fjorden for å komme meg til hektene. Det iskalde sjøvannet må være godt for noe, innbiller jeg meg. Innbildningene mine er viktige, de er mer enn halve verden for meg. Jeg såper meg inn og vasker og barberer meg stående naken ute i den kalde fjorden når jeg føler for det. Jeg forestiller meg at brannskadene og arrvevet som strålingen påførte meg inne i kroppen har godt av et opphold i det friske fjordvannet. Når jeg gjør det som innbildningene mine rommer kjenner jeg meg bedre. Jeg holder ut så lenge som mulig ute i det friske fjordvannet for å kjøle ned mitt forbrente legeme og hele brannsårene. Jeg stiger forsiktig opp den glatte trappen for å tørke vannet av kroppen min, skjelvende av livgivende frysninger. Jeg føler at jeg er laget av denne verdens stoff. Det kjennes som om jeg er oppstått av vann og til vann skal jeg bli igjen en gang.

Men det er blitt 21. april 2010. Kronologien og samfunnets paragrafer har makten over meg. Klokken er allerede litt over sju, klinisk tid. Jeg er kontorkledd og på plass i bilsetet. Tilnærmet oppegående selv om jeg ikke er i spesielt godt slag denne dagen. Jeg tør nesten ikke klage. Det er ikke tid for å klage denne dagen. Etter alle mine sykemeldinger har jeg ikke lenger rett til å klage ove rnoe som helst. Jeg merker at noe mangler; en kraftløshet eller svakhetsfølelse henger igjen i kroppen og sjelen etter natten. Det er jo slik jeg føler meg stort sett alle dager. Men jeg er i gang, i full vigør som andre normale og normaliserte det er nærliggende å sammenligne seg med. Jeg  er endelig på vei til jobb ved sentralsykehuset i Førde. Fullt arbeidsfør!

Hvem skulle ha trodd det? Iallefall ikke jeg. Litt over en times kjøretur. Ingen pilegrimsferd, men for meg er det allikevel en slags valfart. En ferd tilbake til valen. Opp fra den vesle stillferdige nordfjordbygda der jeg som et overvintrende villdyr har gjemt meg vekk så lenge. Nå er jeg domestisert igjen. Tam. Over det ennå snødekte fjellet på 600mhvor det går en liten reinsdyrflokk med nyfødte kalver og beiter i de snøfrie flekkene i veikantene. Som en målsøkende trekkfugl på vei mot hekkeplassen suser jeg frem over den våte asfalten ned til Byrkjelo og opp gjennom Våtedalen der den lange vinterens utallige snøras ligger oppsamlet som en vond erindring bak de oppbygde jordvollene. Jobbtrafikken går uten hindringer – enn så lenge – geitene som er spesialister i turistvennlig trafikkblokkering under sommermånedene er innomhus tidlig på våren. I langsom hastighet gjennom  det hypermoderniserte veikrysset og rundkjøringen på Skei. Skei er når alt kommer til alt et oppblåst veikryss med en alltid åpen julebutikk. Langsetter det gråsvarte blanke Jølstervannet med røde oppmalte naust nedenfor veien og nedlagte gardsbruk på oppsiden.

Jeg vender tilbake. Litt nølende. For å makte å ta del i den normale virkeligheten kreves det en komplementær mental og kroppslig følelse eller tilstand. Hva den går ut på vet jeg ikke. Jeg er ikke sikker på om jeg besitter den. Nybegynnerens uvisshet preger tankene mine; hva venter meg i den normale virkeligheten ? Hva vil folk si? Forventninger; hva kan jeg greie?Er jeg funksjonsdyktig på jobb? Der folk har fastlagte nøkterne roller å spille hver dag. Velregulerte og finstilte roller for tidsbruk og oppførsel og hvilke følelser det er tillatt å uttrykke overfor medarbeidere og ut fra sitt eget indre liv. Denne normaliteten handler om å holde fasaden mens man presterer det som ventes. Kan jeg leve opp til det man venter i en vanlig jobbhverdag etter mine lange dager ute i ødemarken ? Vil jeg prestere det man ønsker av meg?

Psykologspesialist på psykiatrisk klinikk. Det er den seriøse rollen som venter meg på scenen. Den rollen jeg er tildelt med tilhørende gester og replikker og kulisser. Det er det jeg har å holde meg til.

Jeg parkerer bilen nedenfor sykepleierskolen samtidig som en voldsom regnbyge vasker over parkeringsplassen. Henger på meg den snerte gule ryggsekken som jeg kjøpte for turgåing i Alpujarras for et par uker siden og går forsiktig over dørterskelen til det som er min nye arbeidsplass. Jeg stiger med en usikker mine inn i den dystre sterile bygningen ved siden av den monumentalt stygge sykehuskolossen – det er nesten utrolig at en så heslig bygning kan være et sted for å helbrede folks helseplager. Det er ingen folk å se så tidlig. Jeg merker med en gang den hørbare stillheten i de brukne sjelers lange korridorer. Stillheten her rommer en dårlig tildekket avmektighet. Det er som om alle som har sitt virke her – bortsett fra det lykkelige vaskepersonalet som ingen skjønner er overlegent lykkelig og selvsagt vaktmestrene – aner at det de holder på med ikke strekker til. Det er noe de aller fleste godt kan venne seg til å leve med. Det er vanskeligere å bære at det man bedriver skader mer enn det helbreder. I disse korridorene og kontorene blir tingenes rette orden vendt opp ned. Man møter folks mentale plager og lidelser som om det er en slags innenfrakommende sykdommer som utvikles og dukker opp fra menneskets indre, fra det endogene rommet som man sa i gamle dager. Følgelig rusler unge folk i 20- og 30-årene tafatte og utslåtte omkring på uteområdet med sine ulykkerlige sjeler, iherdig røykende den ene sigaretten etter den andre, med lett skjelving i høyre og venstre hånd som følge av velment behandling og overforbruk av nevrotoksiske medikamenter. All mosjoneringen og friluftsbehandlingen kan ikke gjøre noen blinde overfor det som pågår. Det må være en overveldende smerte og følelsesmessig byrde som driver folk ut over stupet omtrent som reinsdyrene engang ble drevet ut over fjellstup av jegerne, dette avgjørende i menneskelivet drives her under jorden og inn i det usagte, man later som om det ikke er det som setter sitt preg på et menneskes liv og som vrenger sårbare sjeler og altfor sårbare hjerter til en brukket sjel og et knust hjerte. Er det ikke menneskers smertelige følelser og lidenskapelige stemninger som velter lasset ?Som driver oss inn i mørket vi bærer i oss, som vi frykter og forsøker å holde på avstand. Er det virkelig noen som tror at verbalt definerte gener og nevrologiske svakheter er det som fører oss ut i vår potensielle elendighet?

Holde dørene på gløtt, ja det gjør våre svakheter, men det er andre krefter som driver oss inn i deres favn.

Jeg er nå såpass gammel, ja – jeg er såpass skadet av dette livet at i de dagene jeg har igjen skal jeg aldri glemme at det er hjertet som er menneskets viktige organ. Jeg skal aldri glemme å være en slags psykologisk hjerte’spesialist’ dersom det finnes noe slikt.

Men over terskelen, det må jeg denne dagen. Jeg unngår behendig å berøre den skitne nederste delen av repet idet jeg drar i dørsnoren for å åpne døren inn mot gangen der det nye kontoret mitt ligger. Det er  frykten for sykehusbakterier – har aldri spurt noen, men jeg antar at mange andre gjør det på samme måten som jeg. Det er litt over tiden, jeg forsøker å unngå å bli sett av kontorpersonalet idet jeg går gjennom korridorene. Jeg liker ikke at noen skal se at jeg er sen allerede første dagen, etter mine 2-3 år ute av jobb.

De første dagene som psykolog ligner lite på det jeg har opplevd tidligere. Hodet mitt fungerer ikke, jeg går omkring i en slags mental tåke. Jeg merker knapt folk, sitter oppe på sykehuskantinen mellom hvitkledde helsepersoner og lurer på hva har jeg her å gjøre? Legger meg ned på den altfor korte sofaen inne på kontoret for å få tåken ut av hodet. Tilbake til kantinen der oppe for en ny kopp kaffe. Kan dette gå bra? Har jeg noe på jobb å gjøre i denne håpløse tilstanden jeg er i ? Etter noen dager tar det heldigvis til å letne litt, jeg kommer til hektene og klarner mer og mer i hodet. Ser gjennom haugen med henvisninger man har plassert i hyllen min; nye pasienter som skal utredes for ADHD med og uten H og Asperger og andre av de moderne lidelsene. Jeg greier til slutt å bryte gjennom motstanden og setter opp tid for mine første pasienter.
Etter et par uker begynner tingene å normalisere seg. Dagene går, som det heter. Jeg kjører til og fra klinikken hver dag; forbereder meg til avtalene mine og fungerer mer og mer slik det forventes av meg.
Mai, juni, juli august, flere måneder går. En hel etterlengtet sommer kommer og går, som de alltid gjør det selv om jeg som før drømmer om å kunne holde den fast. Leve i en evig sommer.

Lenge ser det ut for å gå den riktige veien. Det har kommet en tilnærmet normal rytme i dagene, som ligner på det som foregår blant normale folk. Jeg er naturligvis innvendig merket av mine år på utsiden. Men sett utenfra ser det meste ganske normalt ut. På samme tid kjenner jeg gradvis noe annet; en tiltagende nesten uhåndterlig trøtthet og energimangel. Tilværelsen ute i samfunnet blir hver eneste dag en kamp som jeg føler at jeg har tapt på forhånd fordi jeg har så lite å sette inn av krefter.
Et par legebesøkene oppe i Volda mot slutten av august med ny MR av hofte og bukk og røntgen på skjelettet er både oppmuntrende og nedslående på samme tid. PSA-verdiene mine stiger igjen ubehagelig fort. Nå er det økning som tilsvarer mer enn 30 % på et par måneder. Kreften er tilbake tydelig synlig og voksende i en lymfeknute i venstre lyske og i hofte og lårbein. Jeg har begynt å kjenne den igjen som vage trykk og verk og smertefornemmelser som til stadighet minner meg på om at jeg lever på låns. Jeg vet nå hvor lett det er å bli lurt av sine egne innbildninger. Alt dette medisinske er egentlig abstrakte bagateller som andre forteller meg, for det meste. Det som jeg merker er den infernalske trøttheten som i virkeligheten er selve Sykdommen som jeg er angrepet av fra alle sider og som sakte men sikkert tvinger meg i kne. Den er en konstant utholdenhetsprøve som på grunn av ulikhetene i styrke bare kan ha en utgang, jeg forstår at jeg før eller senere må kaste inn håndkleet og sukke at nok er nok. Inn i oktober måned går det opp for meg at min tid snart er ute, jeg har ikke mer å gå på, jeg makter ikke mye mere. Jeg prøver fortsatt å holde ut dag for dag, time for time – vil helst at det skal se ut som om jeg holder det gående ut måneden.

Jeg har havnet helt ned i knestilling gjennom disse siste ukene. Det kan ikke fortsette mye lenger. Jeg sleper meg selv inn i høstdager med regn og mørke og frostnetter og ser frem til å kunne gi opp igjen. Det er ingen vits i å la seg plage med to slike dødsprosesser på samme tid dersom man kan unngå det – er det?

Vi har alle en lege å gå til. Jeg har mitt  faste rituale, omtrent månedlige besøk.

– Kurven for PSA-verdier synes å ha stabilisert seg mellom 9 og 12.

Dr. Sæle ser mysende bort på meg der han sitter foran dataskjermen. Han har vært en god lege og tidvis en livslos for meg gjennom disse kaotiske årene, selv om han omtales som likesæle på nordfjordsk folkemunne. Hvem går klar folks superkritiske blikk i de ubegrensete forventningers tidsalder? Hvem er god nok når bare det beste er godt? Vi kan vel være gode nok selv om noen er misfornøyde med oss.

Jeg kan dette spillet ut og inn etter utallige legebesøk. Jeg vet hva jeg skal si og ikke si. Jeg sier aldri hvorledes jeg har det, hva jeg føler. Jeg følger opp, som det heter.

-Ja, jeg vet det. Det innebærer at jeg kan betrakte meg som oppegående og frisk, for en periode i allefall. Ikke sant?

– Riktig. Dersom verdiene begynner å stige brått igjen, og det gjør de sikkert før eller  senere, da blir det snakk om ny behandling. Stråling, hormoner, kjemoterapi; alt er mulig.

Han skriver ut en ny resept på mannlige ereksjonsfremmende vitaminer, som han kaller det.

-Du får glede deg over livet så lenge du kan. Du kan komme igjen i mars engang for å ta en ny prøve; i midten av mars eller deromkring. Lykke til.

Jeg hører hva han sier. Det henger igjen i ørene. Det gjør meg matt. Jeg vet ikke helt hva jeg skal foreta meg. Jeg er ikke den syke mannen jeg har vært i snart 4 år eller deromkring. Den graderte sykemeldingen min utgår i slutten av denne måneden. Da står jeg der, på egne ben, frisk og tidig som det heter.

Jeg forlater kontoret hans, tar med meg brillene og boka ‘Gud leser ikke romaner’ som jeg i mellomtiden har lagt fra meg på undersøkelsesbenken. Jeg kjører bortom Coop’en og apoteket for å gjøre noen innkjøp og hente Cialispakken. Deretter tar jeg meg opp til kafeen hos bakeren på Byrkjelo for å lese Dagbladet og innta dagens frokost. Følelsen av tyngde og matthet henger over meg som er vestlandsk skydekke. Jeg er erklært frisk. Er det det jeg er? Jeg er langt fra å kjenne meg frisk. Etter løpeturen på 15-16 km’er utover til Tistam søndag har jeg knapt fungert. Hele kroppen og sjelen med skriker nei! det er for mye! Den litt for harde løpingen må ha reaktivisert utmattelsestilstanden som jeg ikke har kjent noe til på lenge. De tiltakende smertene i lysken under tilbaketuren ga meg noe å tenke på; de gjorde det nesten umulig å løpe et eneste skritt og jeg har aldri før kjent tilsvarende smerter under løping. Vanligvis virker slike løpeturer som den rene oppbyggelse. Ikke denne gangen. Etterpå har jeg bare vært halvveis oppegående. Søvnen er ikke normal. Jeg føler meg endeløs svak og viljesløs, tingene er for mye for meg og jeg kjenner meg ute av stand til å stå imot trykket fra hverdagene. Er jeg en frisk mann? Er det dette som er å være frisk? Jeg var da aldri slik tidligere; jeg kunne slite med ting men følte meg aldri satt ut av spill eller helt nede for telling på denne måten. Gjorde jeg? Nei. Ikke på denne intense måten der bare vekten av det å leve er mer enn nok byrde for meg.

Cancer-betinget transcendens

Vi har lett for å oppfatte de forandringene som skjer hos et kreftrammet individ som sykelige eller negative forandringer. Forskningen fokuserer oftest på negative virkninger av kreftsykdom. En rekke studier såvel som erfaringsrapporter tyder på at dette er bare halvparten av bildet. På linje med Tornstams positive teori aldringsrelaterte endringer eller det han kaller ‘gero-transcendens’ kan vi kanskje også snakke om cancer-betinget transcendens. Cancerbetinget transcendens fører til at individet i kjølvannet av kreftsykdommen og de erfaringene denne omfatter kan gjennomgå en positiv omdefinering av seg selv, sitt liv og sine relasjoner til andre og oppnå en ny forståelse av grunnleggende eksistensielle spørsmå. Følgene av den cancer-betingete transcendens-prosessen kan være slike ting som:

Han eller hun blir mindre selvopptatt
Han eller hun blir mer selektiv i valg av omgang med andre og sosiale og andre aktiviteter.
Det vokser frem økt følelse av slektskap med tidligere generasjoner
En har mindre interesse for overflødig og overflatisk sosial interaksjon og kommunikasjon.
Han eller hun opplever minsket interesse for materielle ting og ytre status og rikdom.
Han eller hun kjenner et større behov for ensom ettetanke og «meditasjon»; positiv ensomhet blir viktigere.
Det oppstår en følelse av kosmisk fellesskap med menneskeheten, og universets ånd, og en omdefinering av tid, rom, liv og død.
Cancer-betinget transcendence viser at kreftsykdom ikke trenger innebære en personlig tilbakegangstilstand med passivitet, unngåelse, tilbaketrekking og isolasjon.

«Vi er døende, vi er døende, stykkevis er våre kropper døende
og vår styrke forlater oss,
og sjelen vår kryper seg naken sammen i det mørke regnet over floden,
kryper sammen i de siste grenene til vårt livs tre.»

(etter D.H Lawrence: ‘Dødens skip’)

Litteratur og noter:

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s