Om det moderne livets ‘åndelig dovenskap’. ‘Acedia’, et moralsk-åndelig grunnbegrep i den gamle monastiske ‘ørkefedrepsykologien’

«Kjennetegnet av en viss enkelhet og endog naivitet, var munkene likevel i stand til å komme med subtile betraktninger når det gjelder de komplekse krefter i den menneskelige sjel.» (Douglas Burton-Christie, Scripture and the Quest for Holiness in Early Christian Monasticism. New York: Oxford University Press, 1993, s.3)

«I et tidsrom av ni år, fra mitt nittende til mitt åtteogtyvende, ble jeg ført vill og førte selv andre vill, ble jeg narret og førte andre bak lyset med alle slags lyster. Offisielt drev jeg med de såkalte frie studier, men i det skjulte med en religion som med urette bar navn av religion. I det ene var jeg drevet av hovmod, i det andre av overtro, og i begge deler av forfengelighet.»/«Jeg hadde jo elsket tomhet og søkt løgn.» (Augustin: ‘Bekjennelser’

«Det er den synden som ikke tror på noe, ikke bryr seg om noe, som ikke søker etter å vite noe, som ikke griper inn overfor noe, gleder seg ikke over noe, elsker ingenting, hater ingenting, finner ingen hensikt med noe, lever ikke for noe, og som bare fortsetter å leve fordi det ikke finnes noe den vil dø for.» (Dorothy Sayers)

«Er du ikke slik som jeg er, lei av å våkne opp hver morgen og se solen igjen? Trøtt av å leve det samme livet, over å lide den samme smerten?» (Gustave Flaubert)

 «Det finnes mange slags betraktninger som hevder at mennesket i bunn  og grunn bare er et dyr, med en tilleggsspesifikasjon eller ‘nogot attåt’ som det uttrykkes i dalene; at vi er et fornuftig dyr, et politisk dyr, et snakkende dyr, osv.. For meg er mennesket dyret som ikke bare  er sosialt eller politisk eller sikter mot overlevelse og tilfredstillelser, men et paradoksalt dyr som gjør seg til noe annet enn bare et dyr fordi det kan forholde seg til seg selv, bry seg, stille opp for andre, engasjere seg og ta stilling til seg selv og alle sider ved virkeligheten. Det er det å kunne ‘bry seg’ på denne måten som i siste instans særmerker mennesket. Jeg sier kan, fordi denne overskridelsen av oss selv som blott og bart dyr er en mulighet som hver og en av oss må gjøre til en bevisst oppgave og realisere i sitt eget liv. Man kan nemlig ikke bry seg på denne menneskelige måten uten å være seg det bevisst. Som den tyske filosofen Heidegger så grundig har forsøkt å demonstere, finnes det så å si en  egen ‘bry-seg-om-bevissthet eller ‘bry-seg-om-væremåte’ som skiller slike lan meg kalle det for ‘menneskeliggjorte individer’ fra folk som lar seg suge opp av ulike utgaver av det selvhenførende og grådige livsmønstret.» (Fernando Persa: Mennesket er et paradoksalt dyr. ‘Nattlige refleksjoner’, 2012)

Synder, dyder og fagpsykologiens dilemma

Det som ligger til grunn for noe av den uopphørlige produksjonen av litteratur om hva det vil si å være menneske er at mennesket har en kompleks og nesten ugjennomtrengelig natur. Det finnes åpenbart ingen enkle formler som kort og greitt summerer hva som er et menneskes vesen. Ingen svar er de første eller de siste, ingen svar er endelige, vi begynner stadig på nytt, fra begynnelsen når det gjelder denne utspørringen av oss selv og hva som er vårt vesen. Det er heller ingen likegyldig disiplin lenger. Vi kan ikke være likegyldig innstilt overfor en utspørring av oss selv om hva vi er, hva vi er kapable til og hvorfor antagonismene og agonismene mellom mennesker viser monstrøse ansikter.

Hele spørsmålet om vårt menneskelige vesen er en brennhett tema i en tid da da den politiske og andre former for terroranslags mot samfunn, institusjoner, orgnaisasjoner og individuelle grupper antar nye og stadig mer oppsiktsvekkende former. Slik har det vært, slik er det, og slik må det forsette å være selv i en tid da både biologisk og sosial vitenskap samt psykologi i sin oppblåsthet og arroganse forsøker å innbille oss at den har fasitsvar.

Noe av det som kjennetegner vår utspørring av oss selv er at vi synes definitivt å ha lagt bak oss en ‘objektiverende modell’ for hvordan vi skal forstå oss selv. Sprikende mellom antropologiens mange versjoner tilsier at dette er konkurrerende prosjekter, det er ikke snakk om å nå en slags utvetydig konsensus om hva vi er, kan være, skal være osv.. som mennesker. Utspørringen viser at vi former og lager oss selv som prosjekt, versjon, utkast – og at konsensus må ligge på et annet og dypere plan enn rett og slett å forsøke å fastslå hva jeg eller du eller vi er som mennesker. Hele fokus i vår konsensussøken er altså lagt feilaktig oppi den objektiverende oppfatningen –  konsensus om oss selv som mennesker er noe vi må lage, det er ikke noe vi kan finne. Konsensusskaping, ikke konsensusfinnning. Det er altså ikke dumt når folk sier ‘Jeg er Charlie Hebdo’, ‘jeg er Paris’. Dette er faktisk den rette veien, sammen med de andre rette veiene for at vi skal kunne lage oss den virkeligheten vi ønsker oss og trenger i våre samfunn.

 

 

Min individuelle virkelighet: Byggestener og bærebjelker

Vi kan heller ikke rett og slett bare være det eller den vi er. Vi finner ikke oss selv som noe naturlig og allerede foreliggende men blir oss selv gjennom vårt eget prosjekt; vi må finne ut av og utforske og så gå videre og forholde oss til og forme oss selv. Et menneske er dermed dette merkelige som både er et faktum som binder og holder fast og et prosjekt som blomstrer og utfolder seg. Sarte skrev paradoksalt; «jeg er den jeg ikke er, og er ikke den jeg er.» Etter min oppfatning summerer Sarte her opp selve grunnlovsintensjonen som må styre vår moderne antropologiske konsensus-søkende og fremarbeidende anstrengelser.

De innfløkte og utilgjengelige formlene og ‘lovene’ som så og derfra definerer oss, som vi artikulerer vårt vesen ved hjelp av, er altså både umulige og noe som vi selv har frembrakt og frembringer fra ingenting uten å lage noe som helst. Og som allikevel blir til noe radikalt nytt i den mellompersonlige og sosiale virkeligheten.

Å leve et individuelt menneskelig liv handler nødvendigvis og hele tiden om å verdsette. Om å vurdere og ta stilling til ting, om å foreta fine avveininger og gjøre egne prioriteringer og valg. Både i forhold til virkeligheten som omgir oss, og i forhold til vår egen indre erfaring. Slik muslingen skiller ut og danner sitt eget skall, utskiller vi selv det som blir til vårt eget vesen. I bunn og grunn er mennesket et verdsettende vesen som danner seg selv gjennom verdsettinger; dvs. som former seg selv og en bestemt individuell tilværelse gjennom preferanser, prioriteringer, vurderinger og verdsettinger. Mange skarpe blikk har sett og sagt at menneskepsyken ikke bare er naturlig gitt men i seg selv er et moralsk apparat eller innrettet på en moralsk måte;  Sigmund Freud betrakter den verdsettende og dømmende siden av vår psyke som en egen del eller instans i form av et ‘superego’. Dette superegoet er en dømmende og verdsettende ‘kraft’ i oss, for vi skiller og skjelner, vurderer og vi dømmer og avveier og lager distinksjoner for å finne frem til våre egen erfaring og våre egne veier gjennom livet. For  å håndtere tilværelsen styrer hver og en av oss ved hjelp av et robust verdimessig og moralsk kompass som hjelper oss til å finne en god og riktig kurs og lose oss frem gjennom bølgene og stormvindene på livets hav. Uten en slik aktiv verdimessig kraft løses vårt individuelle vesen opp, slik muslingens kalkskall løses opp når surhetsgraden blir for høy.

Men dette er bare den ene siden av mynten. Mynten har ikke bare to sider, men mange.

Samtidig er et av våre dagers idealer å kunne leve sammen med og godta kulturelt og verdimessig mangfold, vi ønsker å være nøytrale og tolerante overfor andre mennesker og oss selv, være åpne i møter med det som er fremmed og annerledes og kunne godta mest mulig og i allefall ikke opptre dømmende selv om folk tenker eller oppfører seg på uvante måter og gir uttrykk for avvikende eller oppsiktsvekkende meninger.

På mange måter tror jeg med mange andre demokratisk innstillte mennesker at dette er en god og nødvendig innstilling i moderne åpne samfunn. Samtidig er det påkrevd at en tenker nøye gjennom de uheldige og utilsiktede følgene en slik innstilling kan ha for oss selv når vi praktisere en nærmest uinnskrenket toleranse og nøytralitet. Vi må bevare den dypere evnen til å opptre og tenke ut fra en solid verdimessig forankring og kunne identifisere grensene for hva vi kan godta og leve med hos andre og oss selv.

Jeg har et langt yrkesliv som psykolog bak meg. Mye av tiden har jeg kastet meg over og tatt for god fisk de fremherskende faglige strømningene. Som de fleste andre av kollegene mine er og har jeg nesten uunngåelig blitt preget av tidsånden. Følgelig har jeg vært opptatt av tema som menneskets hjerne, nevropsykologi og nevropsykiatri, evolusjonspsykologi, humangenetikk og genetiske påvirkninger på atferd og opplevelse, og dokumenterte eller evidensstøttede psykologiske og terapeutiske behandlingsmetoder, osv..Faglig sett har jeg stort sett vært et barn av min tid. Det har noen fordeler, men også noen alvorlige ulemper.

I løpet av de siste årene har jeg så langt som det er mulig å frigjøre meg fra en ensidig binding til tidspregede vestlige faglige påvirkninger. Jeg har lett etter et faglig ståsted som på den ene siden er både historisk reflektert og med bredere kulturell forankring, samt bedre i samsvar med de personlige livserfaringene jeg har gjort og bærende ideer fra min egen livspraksis. I forbifarten kan det nevnes at jeg heller ikke lenger er særlig imponert over bidraget fra motepregete faglige strømninger til vår samlete kunnskap om psykologisk fungering og behandling. Mangelfull forankring i historisk kunnskap gjør at mange blir forført av såkalte nye kunnskaper uten en grundigere vurdering av hvor ‘nye’ disse egentlig er. Sakte men sikkert har jeg søkt å skape min egen personlige og faglige forankring som psykolog og terapeut, uten å la meg påvirke for sterkt av alt dette som er ‘inne’ i tiden og som yngre psykologer promoterer som det eneste holdbare og sanne.

Et av de områdene jeg har fattet interesse for er sammenhengene mellom menneskelig verdisyn og moral og vår psykologiske forståelse. Et viktig underområde her er den gamle tematikken om synder og dyders rolle i den menneskelige tilværelsen. For en tid siden fant jeg følgende formulering ført i pennen av en kollega i faget:

«Som klinisk psykolog har jeg gjennom årene tilbrakt mye tid med å spørre: Hvorfor synder vi

Det er den amerikanske psykologen Michael Mangis som skriver disse ordene i boken Signatursynder. Om å temme våre villfarne hjerter.’(2008)

For en moderne psykolog ligger det meget fjernt å stille et slikt spørsmål; hva i all verden har synder og deres motstykke dyder å gjøre med allminnelige psykologiske problemstillinger?

Mange har vært opptatt av spørsmål om den rollen som synd og dyd har i menneskers tilværelse; det finnes en stor og mangesidig teologisk og religionsfaglig litteratur som behandler slike emner.   Samtidig er denne litteraturen også av interesse for psykologer og psykiatere.

Den monastiske psykologien eller om mennesket som ‘forholder seg til seg selv’ på en indre måte

«Folk ser i dag bare dårlig atferd ut fra hva den fører til. Jeg kan styre min private sfære akkurat slik jeg selv liker og i det offentlige rom gjelder det bare at jeg unngår å skade andre. (-) I den grad de Syv Dødssyndene betraktes som nøkkelhandlinger som skader andre da er de faktisk ikke til noen hjelp. De er bare nyttige når de oppfattes som beskrivelse av de viktigste menneskelige tendenser som fører folk bort fra å leve godt mot skadelige handlinger. Med andre ord, nytten er avhengig av troen på at åndelig bevissthet er en viktig dimensjon i menneskers liv og at uten en slik selvbevissthet finnes det ingen lykke.» (Abbed Christopher Jamison om ‘åndelig dovenskap’, likegladhet og apati)

 

Syndelære som innledende veiviser for moralsk forvirrete psyker

Syndelæren har opprinnelse i det som omtales som den gamle ‘monastiske psykologien‘. Med dette menes en særegen forståelse av menneskets psyke og tilværelse som vokste fram i skriftene til munker, eremitter og ørkenfedrene i de den kristne kirkens tidlige fase. I de første århundrene etter Kristi korsfestelse, vendte de såkalte Abbas eller ørkenfedrene (og Ammas eller ørkenmødrene) ryggen til sine samfunn for å leve i opptil 40-50 år i isolasjon i øde ørkenlandskaper. De levde bortgjemt og adskilt fra andre mennesker i dyp ensomhet og dype grotter, hele tiden for å «arbeide med seg selv ‘.

William Harmless skriver i boken ‘De kristne fra ørkenen. En introduksjon til den tidlige monastisismens litteratur «(2004) følgende om de utfordringene som eremittmunkene ute i ørkenlandskapet sto overfor:

«Det er slik det er for oss når vi lever blant mennesker. Vi preges av opphisselser og rystelser som blokkere en fra å se sine egne feil: men men en gang man søker ut i roen og stillheten, spesielt i ørkenen, da ser man sine svakheter «.

Stillheten og isolasjonen som hørte sammen med ørkeneksistensen med nesten ingen ytre påvirkninger og mellommenneskelige og sosiale friksjoner ble munkene konfrontere med seg selv og sitt eget indre; de lærte ‘å kjenne deg selv’. Det de oppdaget om sine indre tilbøyeligheter var ikke det samme som våre moderne illusjoner om oss selv. I ørkenens isolasjon ble de tvunget til å rette oppmerksomheten mot sine egne mørke ‘demoner’ og fristelser og alle slags andre menneskelige svakheter.

Ut fra erfaringen med deres konstante kamp med seg selv utformet de gjennom århundrene en avansert åndelig og psykologisk lære om hvordan å leve fullt ut som mennesker.

«Det mennesket som sitter alene og i ro har sluppet vekk fra tre kriger: det å høre, det å snakke, det å se: men det er én ting som den enkelt hele tiden må kjempe med: det er sitt eget hjerte.» (St.Anthonius)

Monastikernes lære vokste ut fra svært spesiell livsform som utgjorde en enestående psykologisk setting. De levde det som i psykologisk forstand er eksperimentellt liv med å skulle mestre seg selv gjennom lange ensomme perioder under enkle og repeterende livsbetingelser, i små mørke celler eller huler, adskilt fra det åpne sosiale livet og dets utfordringer. De mest krevende utfordringene og påkjenningene disse munkene opplevde kom fra dem selv, de utfordringene de daglig sto overfor kom fra deres eget indre i form av følelser og rekasjonsmåter som de hadde problemer med å mestre og utholde. Monastikerne utforsket med stor dybde sitt eget indre liv og formulerte interessant ideer om hva det går ut på, hvorledes den enkelte kan lære seg å omgåes med og mestre og leve med sine egne tilbøyeligheter. Læren om ‘de 8 dårlige tankene‘ eller ‘logismoi’, som senere ble til læren om de 7 kardinalsyndene eller dødssyndene, ble utformet som følge av ørkenfedrenes erfaringer.

Denne monastiske litteraturen har for meg som for de fleste moderne psykologer vært et fullstendig ukjent område; hva er da poenget med å skulle ta den på alvor som kilde til psykologiske innsikter i konkurranse med moderne psykologi?

En alvorlig defekt i den moderne fagpsykologiske forståelsen av menneskets psyke?

Den monastiske psykologien er på samme tid en ‘refleksiv’ og en ‘moralsk psykologi‘. Vi tar hele tiden stilling til oss selv, står til regnskap for oss selv. Den hevder at vi for å forstå oss selv og vårt mentale liv er nødt til å anlegge et perspektiv som handler om hva som er verdier for oss, hvilke vurderinger og dommer vi gjør overfor oss selv, hva som er galt og rett i vare egne tendenser, osv..Dette er et tankekors; den monastiske moralske tankegang bryter med nesten alt vi har lært av moderne psykologi.

Psykologer og psykiatere forsøker iherdig til å få oss til å slutte å dømme og moralisere over oss selv. De lærer oss at vi må betrakte oss selv og livet vårt med et ‘objektivt’ og naturalistisk blikk. Når vi plages eller har vansker er det  ikke fordi vi trår feil, er skyldige eller gjør noe moralsk eller verdimessig galt. Nei, det kommer av at vi ‘feiler’ noe, vi har pådratt oss sykdommer og forstyrrelser som krever teknisk og profesjonell innsikt og behandling. Mentale lidelser er en følge av psykopatologiske påvirkninger, noe vi rammes av. Lidelsen er ikkeat vi kjenner oss oppgitte eller nedslåtte over det livet vi lever eller oss selv; bare ta det med ro – vi er ofre og lider av en kjemisk ubalanse eller forstyrrelse i hjernen som resulterer i depresjon eller angst eller personlighetsavvik som kan rettes opp med treffsikker medikasjon og andre dokumentert virksomme terapier.

Tross i enorm propaganda for ‘vitenskapelige’ synsmåter er det allikevel noe som skurrer i hele denne måten å betrakte oss selv og andre på. Vi kjenner et underlig ubehag ved en psykologi som ikke gir rom for det å ha ansvar for den vi er og det vi gjør ut av oss selv og vårt liv. Det merkelige er at de samme personene som fremmer et ‘objektivt syn’ på menneskers psykologi, i sin egen livsnære praksis selv gjerne opptrer annerledes; det er som om det finnes et underliggende moralistisk syn på vår personlige og mentale fungering som vi aldri helt kan komme unna.

Vi må spørre oss; hvorfor finnes denne sammenhengen mellom moral og psyke, mellom vårt mentale liv og en følelse av synd, skyld og ufullkommenheter? Kan det være slik at mentale prosesser og tilbøyeligheter har en iboende ‘moralske’ mening, at de alltid eller kanskje heller ofte handler om den ‘rette’ eller den ‘gale’ måten å gjøre ting eller være på? Og at denne skylden eller eventuelle dydige stoltheten vi kjenner hører til vårt vesen som menneske?

De fleste kjenner seg uperfekte og ufullkomne; selv om det ikke er snakk om noe påtrengende.Det er heller en vag fornemmelse, en nesten konstant trang til å forbedre og perfeksjonere seg. Ofte er vi mer åpenbart skamfulle eller forlegne over sider ved oss selv, gjerne det vi oppfatter som utilstrekkelighet, svakheter og mangler. Vi kritiserer og grubler over den vi er eller har blitt og spør i vårt indre hva vi kan gjøre for å bli ‘et nytt og bedre menneske’. Selv om vi gjerne føler vi oss alene i opplevelsen av egen mangelfullhet, finnes det synspunkter som tyder på at dette er en universell menneskelig erfaring.

Religionsforskerne Schulman og Stourmsa skriver i boken ‘Selvet og selv-transformasjon i religionenes historie‘:

“Hvorfor finner vi i alle de store sivilisasjonene, og kanskje i all menneskelig kultur, denne insisteringen på behovet for at personen må forandre seg på radikale måter ? Vi er ikke tilfreds med den vi er, individuelt eller kolektivt. Selv et ideal om tilfredshet synes å kreve konstant innsats fra individet, som vanligvis rives i fra hverandre gjennom indre kamper rundt fantasi, frustrasjon, og håp. I forlengelsen av dette ligger imidlertid den kjennsgjerning at menneskelig eksistens som sådan helt uungåelig føles å være mangefull på kritiske måter – begrenset når det gjelder muligheten for å oppnå forståelse, plaget av sykdom og død, underkastet partiskhet og gjentatt frustrasjon, utsatt for besettelse fra fremmede krefter fra innsiden og utenfra, og så videre. Hver kultur tar opp og artikulerer denne opplevde mangelen ut fra sine egne antagelser om virkeligheten.”

Opplevelsen av egen indre mange og ufullkommenhet har et umiskjennelig ‘moralsk-psykologisk’ preg. Den handler åpenbart om indre verdier, om hvordan vi verdsetter den personen vi er, hvor ekte, trofaste, redelige, ærlige, pliktoppfyllende og takknemlige vi er og ønsker å være. Grublingen over og kampen med oss selv kan ligne på det man før kalte ‘dårlige tanker’ og indre demoner, denne tilbøyelighet til synd og syndighet som katolikker går til kirken med for å bekjenne og få forlatelse for hos sin prest. Vi andre kjenner på at det handler om tanker og toilbøyeligheter som vi føler vi bør rette på hos oss selv, noe som det er vårt eget ansvar å gjøre noe med. Det kan være ubehagelig å vedkjenne seg sine egne skavanker og mangelfullheter, det er som om de er noe vi delvis er medskyldige i, noe som vi bærer ansvar for å forbedre. Uten større ettertanke innser vi at vi besitter mentale egenskaper, evner og tilbøyeligheter som vi ikke ganske kan overlate til seg selv, så å si. Vi må være vår egen vokter, vi må holde våre egne tilbøyeligheter i tømme og innenfor bestemte grenser som vi selv må fastsette fordi de overlatt til seg selv vil gå utover alle grenser og forårsake skade.

Kanskje er dette nærmere sannheten enn vi vanligvis tror, og nærmere sanneheten enn det vi lærer om oss selv fra moderne ‘objektiverende’ psykologi og psykiatri.

Fra stadig flere hold hører vi stemmer som hevder at det er noe grunnleggende mangelfullt ved vår moderne psykologisk-psykiatriske forståelse av menneskers psyke og tilværelse. Det hevdes at vi trenger å gå tilbake til gamle begreper om det moralsk-verdimessige grunnlaget for menneskets psyke, spiritualitet og åndelighet; en fullverdig forståelse av menneskets mentale liv ikke er mulig uten at vi aktivt forholder oss til de tingene som disse overleverte begrepene om menneskesinnet henviser til.

I vår vitenskapelige tidsalder er de psykologiske vitenskapene i førersetet når det gjelder all forståelse av menneskelige fenomener. I psykologien er den gamle moralsk og religiøst funderte psykologien erstattet med nøytrale objektiverende og naturaliserende tredjepersonsbegreper om hjerne, psyke eller opplevelse og det ubevisste, og observerbar atferd. Den naturalistiske feilen er å oppfatte psyken og mental fungering som en empirisk gjenstand som kan utforskes utenfra. En slik tilnærming finner ikke lenger noen plass for ideen om at vår psyke og åndelige liv er moralsk og verdimessig konstituert gjennom vår egen første persons selvformende og selvopprettende aktivitet rettet mot mangler og tilbøyeligheter i egen personlighet og mentalitet. Det finnes altså tydelige stemmer som tror at utdrivingen av moralitet og åndeligheten fra menneskets mentale væremåte har alvorlige følger. Som mennesker trenger vi en ‘regulativ’ psykologi og psykiatri; dette fordi vi aldri bare lever med en allerede ferdiglagd mentalitet og personlig fungering, men selv gjennom hele livsløpet bidrar til å finne ut hva vi står for og hvorledes vi kan og bør være eller fungere.

I boken ‘Åndelighetsrevolusjonen. Fremveksten av den moderne åndelighet‘ (2004)  hevder forfatteren David Tacey:

“I vår arroganse, har vi forestilt oss at vi har vokst fra det hellige, og at begreper om sjel og ånd er levninger fra tidligere tider. Når sulten etter det hellige bryter ut i vår tid, vet vi ikke hvordan vi skal reagere, og vi er ofte ute av stand til å avgjøre hva som er sykt eller sunt, hva som er visdom eller vrangforestilling, i oss selv eller andre. Det er vi som må forandre de mytene og fortellingene som vi lever ut fra, vi som må finne opp en bedre form for sunnhet, en ny form for normalitet, slik at ånd og sjel kan bli inkludert igjen i den vanlige forståelsen av hva det vil si å være menneskelig. I denne overgangstiden, er mange folk ofre for dyp strukturell forandring. Noen får sine begreper om virkeligheten vendt opp ned, andre klamrer seg til tidligere begreper om sunnhet og orden, mens andre blir offer for depressiv sykdom når de ser gjennom løgnen i den moderne verden. Åndelighet er et vesentlig samfunnsmessig spørsmål og krever umiddelbar oppmerksomhet dersom vi skal kunne reagere kreativt på spiralliserende veksten av utbrudd av depresjon, selvmord, avhegigheter, og psykologisk lidelse.” (Tacey, 2004, s. 3)

Å arbeide på seg selv

I en kristen psykologisk tradisjon må ethvert menneske føre sine egne kamper for å være etgodt menneske. Dette kommer ikke av seg selv, den enkelt kan støtte seg på et repertoar av åndelige øvelser som skal hjelpe dem til å overvinne sine dårlige sider.

Den kjente og noe kontroversielle amerikanske pastoren Brian McClaren skrev i 2008 boken ‘Å finne igjen veien vår. Gamle praksiser vender tilbake‘. I  boken diskuterer han det han oppfatter som bakgrunnen for vår tids åndelige desorientering; han summerer opp med å skrive at –

«De fleste av oss lider av åndelig forvirring. Våre sjeler er overlatt til seg selv. Og i denne fragmenterte verden, vil en sjel som er overlatt til seg selv miste retningen. Det glemmer seg selv og blir en ubetydelig ting, desorientert og utilgjengelig for sannheten. Og verken vitenskapelig sekularisme eller religiøs fundamentalisme eller vage åndelige holdninger har kunnet tilby noen reelle svar.»

McClaren er ikke alene om å gjøre slike observasjoner om vår tids menneskelige situasjon. Den katolske abedden og forfatteren Christopher Jamison gir i sin bok ‘Om å finne lykke’ uttrykk for lignende tankegang:

«Årsaken til mye ulykkelighet ligger skjult for oss , men er virkelig til stede. Våre demoner er uoppfattete tanker som gjør oss ulykkelige. Åndelig hygiene er like nødvendig som medisinsk hygiene om disse sjelens sykdommer skal bli helbredet. Men vi er et åndelig unhygienisk samfunn. Selv om vi vet at vi må finne tid til å børste tennene våre, til å besøke legen og å trene, har vi ingen tilsvarende felles overbevisning når det gjelder vårt behov for åndelige øvelser.»

Jamison omtaler denne vår moderne mangel på evne til moralsk og verdimessig omsorg for vårt eget indre selv som et utrykk for ‘åndelig likegladhet’ eller ‘acedia‘. Acedia er et latinsk ord, som stammer fra det greske ἀκηδεία, som betyr ‘Ikke å bry seg’ eller likegladhet.

Acedia er altså en av de 8 ‘dårlige tankene’ som senere ble til læren om de 7 kardinal- eller dødssyndene. Når vi i vår moderne tidsalder ligger under for denne viktige synden så er det snakk om en manglende balanse i vår menneskelighet. Vi lever i en slags verdimessig glemsel i forhold til vårt eget indre, våre egne tanker, vi  lar være å ‘tenke på våre tanker’. denne likegladheten er dermed kanskje beslektet med det filosofen Heidegger omtaler som ‘værensglemsel’.

Acedia innebærer at vi ikke bryr oss med å forbedre oss selv og arbeide med våre dårlige sider, at vi neglisjerer og forholder oss på en likegyldig eller likeglad måte overfor egne holdninger og væremåter overfor andre mennesker og den menneskelige tilværelsen. Vi bryr oss ikke lenger med å granske og vurdere oss selv i dialog med våre omgivelser, men tar for gitt at vi er i orden og ok som vi allerede er.

Acedia-begrepet innebærer derimot at mennesker aldri kan la være å ‘arbeide på seg selv’ i moralsk-etisk forstand. Vi er på en grunnleggende måte aldri i orden slik vi er formet fra naturens side. Vi er dømt til å måtte gjøre fortløpende valg for å forme og danne oss selv som moralske vesener.

Moderne rasjonelle mennesker oppfatter den kristne læren om de 7 kardinalsyndene eller dødssyndene som en merkelig og i beste fall fascinerende lære. For de fleste av oss har disse tingene ingen relevans lenger; hva i all verden er en synd som acedia for noe? Og hva skal være poenget med en slik betraktningsmåte?

Når vi forsøker å se bort fra religion i snever institusjonell forstand så handler læren om dødsyndene i bunn og grunn om at mennesker og vår psyke fra naturens side er mangelfulle og uferdig. For å håndtere livet må vi på et vis fullføre og ta hånd om vår egen utvikling basert på valgte verdier (dette kalles gjerne karakterutvikling). Ingen kan fra utsiden oppdra eller skolere det enkelte menneske til en slags ferdig fasong, det vil alltid forbli en viktig rest igjen som vi må fikse selv og på egen hånd. Dersom vi ikke tar dette ansvaret på oss med en fullførende selvutvikling, får vi vanskeligheter med dette livet og oss selv. Den gamle monasteriske psykologien  beskrev i et eget språk hvilke dårlige tanker og hovedfeil (senere = synder og fristelser) og mangler vi står overfor i denne selvutviklingen og i forhold til andre mennesker. Den lærer oss hva vi kan gjøre for å moderere og minske de dårlige tankenes innflytelse på det vi gjør ut av oss selv i det daglige livet.

Forstått slik, løsnet fra den opprinnelige religiøse sammenhengen, blir læren om dødsyndene straks mer interessant i psykologisk forstand. Det er lett å se at den har viktige fellestrekk med temaer i moderne psykologi, i sosialiseringsteori og endog med viktige tema i moderne nevropsykologi og menneskelig nevrologi som handler om selvkontroll og viljestyrt fungering. Dette er også et hovedpoeng i denne artikkelen; vår forståelse av tankegangen som ligger til grunn for den kristne syndelæren har vært hemmet at vi lever i en ensidig sekularisert tidsalder der vi ikke lenger kan forstå eller akseptere religøst-moralske synsmåter på menneskelig fungering. Dermed taper vi kanskje av syne noen svært viktige innsikter om den menneskelige tilværelsen som den gamle monastiske litteraturen ga rom for.

Menneskepsykens intrinsikale moralske oppbygning: Om Kathleen Norris bok ‘Acedia og meg’ (2008)

Boken er en bredt anlagt undersøkelse av det gamle begrepet acedia i lys av teologi, psykologi, monastiske spiritualitet, helbredende krefter religiøs praksis, og ikke minst Norris egne livsrfaringer. Mens hun skrev sine bøker kunne ikke den kjente forfatteren Kathleen Norris komme seg ut av sengen om morgenen og hadde ikke energi til å utføre sine daglige oppgaver. Hun hadde oppdaget dette uvante ordet acedia i en tidlig kirketekst da hun var i tredveårene. Etter å ha utholdt perioder med den dypeste sjeletretthet siden hun var tenåring, skjønte hun umiddelbart at denne teksten beskrev hennes særhet: Hun hadde sunket inn i en tilstand av å være ute av stand til å bry seg.

Norris forsto at det hun kjempet med hadde en lang historie og handlet om noe dypt menneskelig wom vi alle står overfor i våre liv før eller senere; kampen med acedia.

Fascinert av det munkene kalte for «middagstidsdemonen», fordi demonen angrep og beleiret munkene og eremittene i timene fram til middagen da de ble plaget av rastløshet, kjedsomhet, og avledet seg med utvendige og ytre ting. Når acedia-demonen fikk overtaket mistet munkene sansen for og gleden ved hele sin tilværelse, for stedet og folkene og arbeidet sitt. I denne tilstanden reagerer munken med å lengte etter et annerledes og enklere liv, og ved den minste foranledning slo hatet mot omgivelsene ut i irritasjon. Demonen lot ingen sjanser gå fra seg til å få munken til å forlate sitt kall og cellen sin og vende ryggen til klosterlivets asketiske anstrengelser. Acedia-demonen var derfor både velkjent og oppfattet som den mest alvorlige ‘dårlige tanke’ blant de tidlige kristne og i middelalderkirken. Norris begynte med intensive studier av denne tilstanden fordi hun ville gjenopprette dette glemte men ytterst relevante og viktige moralsk-psykologiske begrepet for vår moderne virkelighetsforståelse.

I boken eksplikerer og avmystifiserer hun det gamle åndelig-religiøse begrepet og utforske den rollen acedia har hatt i hennes liv som forfatter, hennes ekteskap og utfordringene knyttet til alvorlig sykdom. Hun får etterhvert en sterk interesse for hele den monastiske tradisjonen som begrepet sprang ut av. Hun betrakter den tdilige kirketradisjonens adecia-lære som et tydelig eksempel på den rike psykologiske kunnskapen som ligger i den monastiske litteraturen og praksisene.

Acedia ble regnet blant de opprinnelige «åtte dårlige tankene» eller ‘synder’ som det kom til å bli beskrevet som i den senere kirkehistorien. Dette gamle ordet betyr på gresk noe sånt som fravær av omsrog eller det å ikke bry seg om ting. En tilstand av å-ikke-bry-seg, heter det omtrent i en engelsk ordbok. A- +kedos omsorg,angst, sorg, +ia, iea – mer som i hat. Acdia er følelsesmessig er beslektet med depresjon, og Norris gjør en viktig innsats for å forsøke å skjelne mellom disse to tilstandene.

Begrepet falt ut av bruk opp mot den moderne tidsalderen. Norris mener det er på tide å gjenvinne den. Norris går inn i tidlige kristne tekster og visdommen i klosterlivet tradisjon for å presentere den «merkelige historie» til acedia samtidig som hun forteller om sine egne kamper med denne spesielle sjelesykdommen. Hennes personlige historie er rørende og lærerike.

Det mest fengslende og tankevekkende er kanskje Norris teori om sosial acedia som forklaring på vår passivitet i møte med så mye vold og urettferdighet i samtiden. Vi mener å avsky blodsutgytelse, fordommer, og grådighet men likevel kjenner vi oss maktesløse og mange ganger likeglade når det gjelder å stoppe slike ting i omgivelsene våre.  Norris demonstrerer i sin analyse av acedia at denne mentale mangelen ikke bare legger sine tunge byrder på enkeltpersoner, men på hele samfunn. Den rastløse kjedsommeligheten, panisk virkelighetsflukten, forpliktelsesfobien, og den enerverende fortvilelsen vi sliter med i dag er den gamle demonen acedia i moderne drakt.

Acedia, syndelæren og menneskets psykologi

I forståelsen av det som ser ut som en epidemi av rotløshet og ubehag forbundet med å leve i den moderne tilværelsen er Acedia et av nøkkelbegrepene.

Acedia er altså det latinske navnet på en av de opprinnelig 8 ‘dårlige tanker’ som beskrives hos munken John Cassian som var den første som skrev om den tidligkristne læren om syndene på 400-tallet. Evagrius utformet læren om dårlige tanker eller logismoi som skadelige tanker eller intensjoner som demoner plasserer i sinnet for å forføre oss til synd. Evagrius forelo også forholdsregler som den enkelte kunne ta for å bekjempe disse logismoi. ‘Akedia’ er en av Evagrius viktigste logismoi; den blir alloikevel senere utelatt av Gregor den Store i hans liste over de 7 dødssyndene.

Selv om mange fortsatt lar seg fascinere av den gamle læren om dydssyndene, er mye av tankegangen som ligger til grunn for den ganske fremmed oss og vår tids moderne vitenskapelige psykologiske forståelse. Vi tenker at dersom menneskene og deres mentale liv har gode og riktige vekst- og utviklingsbetingelser i familie, skole og samfunn vil vi fremstå som voksne mennesker med et normalt harmonisk og stabilt mentalt og indre liv. Slik tenkte man ikke i den tidlig-kristne psykologiske forståelse som ikke kun var en tredjepersons psykologi men en første persons psykologi der den enkelte har ansvar for å forme og danne seg selv gjennom et verdimessig arbeid på sin opplevelsesstrøm. Her er den sentrale grunntanken at det i menneskets naturlige mentalitet eller psykiske liv selv under gode og gunstige livsbetingelser finnes grunnleggende tilbøyelighet til mangler eller ubalanser som dersom de overlates til seg selv påfører oss og andre et bredt spekter av plager og lidelser. Den menneskelige psyken er er fra naturens side aldri ferdiggstilt og i orden som den er; da er det heller ikke tilstrekkelig at vi vokser opp under gode og støttende utviklingsvilkår. Menneskets mentale og følelsesmessige fungering er så lenge uferdig og krever i tillegg en normativ og verdimessige strukturering gjennom den enkeltes egne valg og holdninger for at dets utvikling skal bli fullført. Hvert enkelt individ må i sitt eget liv forme og så å si ‘ferdigstille’ sitt eget psykiske liv gjennom en slags aldri avsluttet eller avsluttbart åndelig og verdimessig arbeid med og på seg selv. Den naturlige ‘objektive’ psyken og dens egenutvikling er altså på avgjørende måter mangelfull og må så å si sluttformes av enhver av oss gjennom å bli gitt en normativ elle verdimessig struktur gjennom vår egen verdibestemte livsutforming. Kimene til den verdimessige og følelsesmessige bestrebelsen for å gi sitt eget psykiske liv en egnet normativ strukturering kan man observere allerede i 2-3 års alderen hos barn, mener den amerikanske temperamentsforskeren Jerome Kaplan. Gjennom forskningen sin har han konstatert noen grunnleggende selvrettete moralske og vedimessige tendenser hos små barn, der de aktivt forholder seg tils eg selv og sine egne ‘moralske’ valg.

For å kunne leve et ordentlig og fullverdig menneskelig liv er det vår oppgave å lære oss å håndtere de psykologiske tilbøyelighetene eller manglene som utpekes gjennom kardinalsyndene; dette gjør vi ved å engasjere oss i åndelige og verdimessig øvende praksiser som gjennom århundrene og i forskjellige kulturelle sammenhenger har vist seg å kunne hjelpe oss i denne oppgaven.

På 1200-tallet ble den synden eller indre mangelen som het acedia omtalt på engelsk som ‘sloth’ eller dovenskap, et ord som som kommer av å være treg eller langsom. Det sto også for ulyst eller uvilje til å være aktiv eller anstrenge seg, og er dermed også forbundet med latskap eller det å ikke bry seg om ting eller gidde noe.

Acedia betyr altså i sin kjerne noe sånt som ‘åndelig likegyldighet’ og likegladhet. Denne innstillingen til seg selv er beslektet med det Kierkegaards mener med ’angst’, med sosiologen Durkheims anomi og kanskje også med Sartres ’kvalme’. Av viktige grunner er acedia kanskje en avgjørende ‘synd’ i den moderne vestlige verden.

Abbed Jamison omtaler acedia som åndelig dovenskap eller likegladhet og forbinder denne tilstanden eller innstillingen med viktige strømninger i moderne samfunn. Acedia eller ‘åndelig likegyldighet’ er slik han ser det en egen følelsesmessig og verdimessig mangeltilstand og menneskelig ubalanse som ikke blir nevnt i moderne psykiatri. Den ble i sin tid omtalt som ‘hvit melankoli’ i motsetning til sort melankoli som er depresjon. Den hvite melankolien omfatter slike ting som en konstant følelse av indre uro og tomhet, utilfredshet med seg selv, resignasjonsfølelse og oppgitthet, en følelse av at ingenting nytter og av retningsløshet i egen personlige tilværelse. Hvit melankoli er en slags underliggende mental mangeltilstand som har fellestrekk med den amerikanske humanistiske psykologen Abraham Maslows begrep om ‘metalidelse‘.

Den hvite melankolien har også mye til felles med det den kjente psykoterapiforskeren Jerome Frank for lenge siden betegnet som ‘demoralisering‘, og som han etterhvert fant synes å ligge til grunn for mye av de mentale plagene som gjør at folk føler at de trenger psykologisk behandling.

Det er lett å se at den franske sosiologen Durkheims begrep anomi som innebærer en personlig følelse av normløshet og manglende normer ligner ganske mye på den hvite melankolien.

Tanker som ligner på den gamle syndslæren i den tidlige kirkehistorien dukker i dag opp i moderne psykologiske retninger som positiv psykologi med vektlegging av det å utvikle egne karaktertrekk og personlige dyder og i såkalte ‘styrkebaserte tilærminger’ ved mentale og psykososiale plager.

Acedia eller åndelig apati er en av de glemte ‘dødsyndene’. I den tidlige kirkehistorien tenkte man at denne tilstanden gjerne viser seg hos folk som lever fullstendig adskilt fra andre, f.eks. munker og eremitter i sinehuler ute i ørkenen. Personer som som velger en åndelig livsbane blir lettere rammet; acedia inngår i det som omtales som ‘sjelens mørke natt’ – en mister da evnen til å være takknemlig for livet. I Dante’s inferno av et helvete blir acedia eller åndelig likegladhet hardt straffet, og de lidende skriker de ut i canto nr. 8:

«Sullen were we in the sweet air that is gladdened by the sun, carrying lazy smoke within our heart»…..

For Jamison er det en nær sammenheng mellom den utbredte psykiatriseringen av vår personlige tilværelse og dens plager og denne mentale og verdimessige mangeltilstanden.

Tilbake til den gamle ‘monastiske psykologien’

Vår tids psykologiske og psykiatriske tenkning og praksis har imidlertid gjennomgående tapt forståelse for hvor avgjørende det er for alle individers psykologiske tilstand at vi er i stand til å arbeide frem og opprettholde gjennom åndelig praksis og ‘øvelser’ en normativ forankring av vår mentale fungering. Acedia innebærer altså at det indre indre åndelige arbeidet med seg selv blir nedbetont eller overlatt til seg selv hos moderne mennesker som som følgelig plages av en slags indre retningsløshet og manglende robusthet, og ledsagende utsatthet for våre kjente psykiske og psykososiale helseplager.

I boken ‘Om å finne lykke’ skriver Jamison videre oppsummerende om den ‘åndelig apatien’ (se ellers mer om dette på nettstedet   http://www.thinkingfaith.org/articles/20081009_1.htm):

«Åndelig likegladhet synes for meg å ligge til grunn for mye moderne ulykkelighet i vestlig kultur. Ordet brukes ikke lenger, ikke fordi realiteten er foreldet, men fordi vi har sluttet å legge merke til denne tilstanden. Vi er altfor opptatt til å være åndelig selvbevisst og våre barn vokser opp i en kultur som lider av kollektiv acedia. Acedia har etablert seg så sterkt at den nå er en del av moderniteten. «

I sin tidligere bok fra 2006 med tittelen ‘Om å finne hellige rom. Monastiske skritt for hverdagslivet’ (på norsk i 2009- ‘Ditt hellige rom’) gjennomgår Jamison en religiøst inspirert psykologisk modell, hentet fra den kristne klostertradisjonen, for hvorledes moderne mennesker kan lære å mestre sitt indre liv og beskytte seg mot markedssamfunnets brutale eksponering av sine medlemmer for en rå og heseblesende sosial konkurranse. Det er klart at Jamisons klosterinspirerte tankegang om menneskets psykologiske liv skiller seg sterkt fra det vi lærer i den sekulære og moralsk nøytrale psykologien.

Chrisopher Jamison peker på en viktig forskjell mellom hvordan munker og moderne mennesker forholder seg til seg selv og sine indre liv. Han beskriver den slik:
«Vi har lidd et katastrofalt tap når det gjelder forståelse for behovet for selvbevissthet som fører til utbredt acedia. (-) Førmoderne europeiske samfunn var ofte uvitende, dårlige og til tider grusomme, men de hadde en sterk følelse av den vitale betydningen til hvert enkelt menneskes indre verden. Den indre verden var den ressursen som gjorde dem i stand til å overleve grusomhetene i deres tidsalder.Den indre verden hos mennesker er en blanding av irrasjonell og rasjonell krefter. Fornuftens åndelige øvelse var den gamle og monastiske responsen på denne verden, med daglig refleksjon over min innerste sjels virkemåte; fra slike øvelser strømmet løsninger på livets utfordringer og fristelser. I vår kultur er vi derimot oppdratt uten eksplisitt og systematisk åndelig øvelse, (-) vi har skapt en kultur med åndelig likegladhet som forsømmer sjelens disiplinerte liv.»

For Jamison må enhver menneskelig psykologi være en normativ og moralsk fundert psykologi som handler om den enkelte personens ansvar for seg selv og sine personlige valg, i dialog med sine omgivelser. Han skriver derfor –

» I sitt hellige rom i ørkenen ble noen av ørkenfedrene og -mødrene blant de første store åndelige veiledere og de første store psykologer. De loddet sjelens dybder og fra disse dybdene inviterer de folk til å betrakte åndelighet på nye, utfordrende og utforskende måter.» (s. 17)

Abbed Jamison understreker at hensikten med lister over ‘dårlige tanker’ eller synder er at de skal angi en ramme som folk kan bruke for å utvikle sin morlaske selvbevissthet ved å lære seg ‘å tenke på sine egne tanker’. Selvbevissthet har her en bestemt mening som vi må skjelne fra tradisjonell introspeksjon; introspeksjon er bare å iaktta eller observere seg selv og sitt indre mentale liv. Moralsk selvbevissthet innebærer å vurdere hvordan jeg samhandler med verden rundt meg. Selvbevissthetet i denne foratnd er oppmerksomhet omkring min måte å forholde meg til mennesker og ting på. Spesielt innebærer det å forstå hvordan min egen tankegang påvirker hvorledes jeg ser og oppfatter verden og hvordan den  påvirker selve verden.

Et selvbevisst liv  godtar ikke at det finnes en indre privat verden av introspeksjon  og en ytre offentlig verden av handlinger. Det insisterer på at min interaksjon med verden inkluderer mine holdninger som  vel som mine handlinger. Denne tilnærmingen nekter å godta den moderne troen på at noe er bra så lenge det gjør ingen skade andre. Min egen indre verden er et sted som kan gjøre skade eller gjøre godt, ikke bare på meg selv men på andre mennesker også. Bare det gå omkrinbg å bære på sinne, misunnelse eller forakt er dårlig for meg og dårlig for dem som må samhandle med meg. Vibrasjonene av sinne og forakt eller misunnelse påvirker andre  selv om jeg aldri gjøre noe direkte dårlig. Moralsk selvbevissthet betyr en verdimessig forankret bevissthet om min plass og rolle og virkemåte i verden. Uten en slik selvbevissthet vil vårt indre liv og dets dynamikk i seg selv føre til at vi begår feil.

Lovgivning og  politiarbeid kan alene ikke hindre offentlig skade; heller ikke det å fortelle andre at der er galt å skade andre. Vi trenger at folk lærer seg å beskjeftige seg på en moralsk-verdimessig måte med sin indre tankeverden og dens verdimessige forankring og vi trenger å lære barn å gjøre dette fra en tidlig alder. Dersom vi ønsker å beskytte miljøet, så ber vi folk om å begrense sin grådighet. Hvis vi ønsker å redusere vold, må vi hjelpe folk til å mestre sinnet sitt. Vi må altså gjøre hver enkelt person i stand til å leve en displinert tilværelse på grunnlag av aktiv selvbevissthet  ikke bare for egen personlig lykkes skyld, men også for samfunnets skyld.

I den ovenfor nevnte boken diskuterer McClaren åtte primære gamle rituelle praksiser (selv om han også gir en liste over mange mange flere) som har spilt en stor rolle for menneskers omgang med opplevde utfordringer i sitt eget personlige liv. Blant de viktige rituelle praksisene han fokuserer på er –

faste, kontemplativ bønn, enkelhet, åndelig lesning, meditasjon, ensomhet, stillhet, og observere de helligedager

Det er en enkel grunn til at Mc Claren betegner disse religiøst forankrete ritualene som ‘praksiser’. Han understreker at deres potensiale og betydning ligger i at vi tar dem aktivt i bruk i vår livssammenheng. Andre omtaler dem følgelig som lraktiske åndelige disipliner eller øvelser; nettopp fordi det krever noe av oss å føre dem inn i og gjøre dem til en del av livene våre. Når vi bruker tid på å praktisere dem; dvs. når vi er så disiplinerte at vi setter av tid til å bruke dem midt i våre travle liv og gjør alvor av å praktisere disse rituelle handlingene – da virker de til å styrke og levendegjøre oss. Gjennom ritualene opplever at igjen at vi inngår i en større sammenheng og blir oppmerksomme på den gaven det er å kunne leve og ta del i felleskap med andre mennesker og i naturen selv. Ved å ta del i ritualer endrer vi  oss selv og vårt eget indre liv på små men viktige måter.

Oppsummering: Drøfting av den ‘monastiske psykologien’ og den rollen den kan spille for moderne mennesker

Litteratur og henvisninger

Norris, K. (2008). Acedia and me: a marriage, monks and a writers life. New York, Riverhead Books.
Preston, Neill;  Acedia and Depression: Reforming the ancient battle with the noon day demon.

Schimmel, S. (2007). The Seven Deadly Sins: Jewish, Christian, and Classical Reflections on Human PsychologyLondon, Oxford University Press.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s