Om sunn og patologisk oppmerksomhetssøking

Kanskje har det noen ganger noe for seg å stille seg selv følgen de spørsmål:

‘Søker jeg noen ganger oppmerksomhet, ikke for andre formål men utelukkende for oppmerksomhetens egen skyld?’Modern-Masculinity 

Alle sosiale individer er naturligvis avhengige av å gi og få oppmerksomhet, av å bli lagt merke til, av å bli ‘sett’ og ‘hørt’. I virkeligheten ligger det dype og kompliserte problemstillinger bak denne så enkle tesen om behovet for å se og bli sett; problemstillinger som både handler om oss som enkeltindivider, som medlemmer i grupper og om det større samfunnet vi er en del av.

Ingen er i tvil om at vi i et visst omfang søker og har behov for oppmerksomhet både av sosiale, praktiske og personlige grunner. Uten den livgivende virkningen fra andres oppmerksomhet synker vi sakte men sikkert inn i en skyggeverden; blir vi usynlige og oversette og føler oss som levende døde. Tilstanden som kan betegnes med slite ord  som ‘oppmerksomhetsunderskudd’,  ‘oppmerksomhetsfattigdom’, ‘oppmerksomhets-forarming’ – her i en nedbrytende kombinasjon med arbeidsløshet og økonomisk fattigdom –  er beskrevet i skremmende detalj i denne nylig publiserte aviskronikken i Bergens Tidende:

http://www.bt.no/meninger/kronikk/En-levende-dod-3027350.html

Det er tilfelle at vi noen ganger misliker  den oppmerksomhet vi får fra andre. Mye oftere både liker vi og kjenner glede ved oppmerksomhet. Det er ingen grunn til å tvile på at vi tidvis gjør ting først og fremst for å skaffe oss og oppnå andres oppmerksomhet, noen ganger kjenner vi nesten noe som ligner på en rusaktig virkning når andre gir oss oppmerksomhet. Det skal ikke forundre meg om hjerneforskerne finner en lite hjernessystem som er spesielt designet for å søke og reagere på andre oppmerksomhet med en slags ‘bli-lagt-merke-til’ rus, elle dersom oppmerksomheten fra andre er negativ eller truende, men en ubehaglig eller aversiv opplevelse.

427167_4362328893298_374643405_nVi søker åpenbart andres oppmerksomhet og vi erkjenner at det i vårt sosiale liv med andre er viktig å gi andre av vår oppmerksomhet. Mye av begivenhetene i vårt halvskjulte daglige liv handler faktisk om utvekslinger av forskjellige former for oppmerksomhet mellom oss og andre. Det kan handle om de enkle men like nødvendige tingene som en ensidig eller gjensidig morgenhilsen, et smil eller en klem, en oppringning eller en lite gave (som ofte kalles en ‘oppmerksomhet’) eller et julekort. Når vi passerer en tigger som sitter i gågaten med et krus foran seg, haster kanskje de fleste forbi mens andre enten gir oppmerksomhet i form av noen mynter eller utveksler smil og støttende ord. Det kan handle om større ting som forfremmelser eller å bli ‘Årets navn’, å få kulturpriser eller Nobelpris eller å holde foredrag og taler i store forsamlinger. Hele tiden handler det om forskjellige former for sosial oppmerksomhet, om negativ eller positiv oppmerksomhet, om ensidig eller gjensidig oppmerksomhet, om konkurranse og kamp om og fordeling av oppmerksomhet som hele veien fungerer som en slags begrenset og ettertraktet sosial og menneskelig ressurs.

delusions-of-grandeur-1948(1)Formene for og variantene av oppmerksomhet som andre mennesker gir oss og som vi gir andre spiller åpenbart en viktig rolle i hele vår psykologiske og sosiale fungering; denne prosessen gjør noe med oss og påvirker vårt mellompersonlige og sosiale liv.

Som særpregete personligheter er det lett å se at mennesker ikke forholder seg på samme måte til den sosiale oppmerksomhetsprosessen. Vi gir og søker oppmerksomhet på varierende måter; noen ønsker heller å gi enn å få oppmerksomhet mens andre har det omvendt, noen forsøker av alle krefter å unngå oppmerksomhet mens andre igjen synes å være nærmest umettelige. Et typisk eksempel fra media på tendensen til å søke oppmerksomhet på alle slags finurlige mulige måter, finner du i dette oppslaget i lokalavisen Firda fra Førde i Sogn og Fjordane:

http://www.firda.no/nyhende/article7065362.ece

Noen makter bare positiv eller nøytral oppmerksomhet og reagerer voldsomt på negativ eller kritisk oppmerksomhet. Andre igjen tåler nesten hva det skal være av negativ oppmerksomhet som synes å prelle av på dem som vann på den berømte gåsa..

 

Hva ligger bak det at vi søker og trenger oppmerksomhet fra andre?

Hvorfor presenterer vi oss i alle slags sammenhenger, på sosiale medias og ute i livet, for at andre skal legge merke til oss, bli opptatt av oss, beundre og se opp til oss, tar oss alvorlig, osv.? Er det slik at et godt og lykkelig liv avhengig av at vi oppnår berømmelse eller greier å få flest mulig andre til å være opptatt av oss og vise oss oppmerksomhet? Kan derimot det å leve for seg selv i det ‘skjulte’ ha noen fordeler eller gode sider? Hva er det som gjør at noen mennesker blir verdenskjente celebriteter og kjendiser og andre forblir usynlige ‘doldiser’ eller lever uten berømmelse eller oppmerksomhet? Har celebritene og kjendisene våre særlig fordelaktige egenskaper, skyldes berømmelsen for en stor del  ‘flaks’ eller at de er på rett sted til rett tid? Er noen mennesker bare hungrige og grådige etter oppmerksomhet, mens andre er nøysomme og forsøker å unngå andres oppmerksomhet?

likEr det kanskje like viktig eller viktigere å ‘se’ andre og gi oppmerksomhet til andre som trenger det, som selv å søke oppmerksomhet? Finnes det en ‘etikk’ for oppmerksomhet, som går ut på at det er riktig å vise tilbakeholdenhet og moderere og  holde egen oppmerksomhetssøking isjakk?

 

Epikurs livsfilosofi eller litt om å leve ‘skjult’

Utrykket «lathe viosas» eller ‘lev skjult’, ‘lev i det skjulte’ eller ‘lev utenfor andres oppmerksomhet’ tilskrives den greske filosofen Epikur (Epikoros). Det fungerer som et visdomsord i Epikurs livsfilosofi eller filosofi om hva som er grunnlaget for å leve et godt liv. For vår tids oppmerksomhetssøkende og berømmelseskåte mennesker som drømmer om sine 15 minutter med berømmelse høres Epikurs leveregel ganske uforståelig ut. 

imagesCAPA1Z3DAlt for å få oppmerksomhet

Mange som kommenterte massemorderen Anders Behring Breiviks psykatriske patologi og avvikende personlighetsfungering rettet fokus mot en påtakelig og fremtredende side ved hans personlighet og aktivitet som ble satt under lupen enda mer under rettsaken mot han. De fleste kommentatorene viste til Breiviks uttalte egosentrisitet og selvopptatthet, hans selvhenførte kretsning om seg selv og sin egen persons storhet. Terrorprosjekt som han utformet på egen hånd inspirert av en fasiliterende internasjonal høyreekstremistisk kontekst er nesten ikke tenkelig uten at prosjektet ved siden av at de tbygger på en vrangforestillingspregete ideologi også ble næret av slike ekstreme personlige trekk som selvsentrering i et slags innbillt og til dels selvkonstruert oppmerksomhetsfelt  – understøttet av internett og sosiale medier, gradiositet og selvhenført tro på egen person og misjon.

For psykologfaglige skolerte er gjerningsmannens såkalte narsissisme og grandiose tanker om seg selv noe som slår en i øynene; hans opptreden i storslåtte uniformer som skal bekrefte hans tilhørighet til samfunnsmessig betydningsfulle grupperinger, hans fremheving av egne pretasjoner og roller i ulike sammenhenger, hans omtale av sitt eget terrorprosjekt med referanse til andre store hendelser i historien, hans åpenbart stormannsgale ’Manifest’  – alt dette demonstrer at gjerningsmannen i årene opp mot misgjerningene holdes i gang og drives frem av et høyintensivt oppmerksomhetssøkende motivasjonelt mønster.

I tiden som kommer er det viktig å rette fokus mot hva som kan ligge til grunn for dette oppmerksomhetssøkende personlighets- og atferdsmønstret hos Breivik. Det er åpenbart at det utgjør en viktig side av hans personlighetsfungering slik det gjør det hos svært mange andre celebriteter og kjendiser av ulik grad i vår tid.

1_123125_2093564_2208788_2213739_090317_sci_narcissism2tnÅ søke og tiltrekke seg andres oppmerksomhet: menneskenatur, psykologi eller sosiologi ? 

Hvordan kan vi best forstå fremkomsten og virkemåten til slike oppmerksomhetssøkende kjennetegn hos enkeltpersoner? Er det slik psykologer og psykiatere gjerne oppfatter det snakk om en individuell ‘narsissistisk’ personlighetsforstyrrelse eller kan det også knyttes an til de samfunnsmessige og sosiokulturelle forholdene som individers liv utfolder seg innenfor? Kan viktige endringer i vestlige samfunnene de siste tiårene ha medført en uheldig forsterkning av bestemte personlighetsmessige trekk og tilbøyeligheter i befolkningen?

Det er ikke særlig tvil om at det er helt avgjørende for enkeltmennesker å ha evne til å søke etter og tiltrekke seg  andres oppmerksomhet. Det å søke, tiltrekke seg og få oppmerksomhet synes å være noe vi alle er svært opptatt av og som betyr noe for vår sosiale skjebne og velbefinnende. Samtidig er det tydelig at prosesser og sosiale forhold som er forbundet med dette utgjør en viktig del av samfunnets fungering. Man har kanskje særlig i evolusjonspsykologien og evolusjonspsykiatrien de siste par tiårene vært økende opptatt av den rollen som statussøking, investerings-verdighet, ulike former for attraktivitet og ledsagende bekrefting eller avvisning, og det man omtaler som individers sosiale oppmerksomhets-holdende evne (SAPH: social attention holding capacity) spiller for personers sosiale stilling og fungering og ikke minst deres mentale helse. Den enkeltes plass i menneskelige hierarkier sies å være avhengig av en positiv SAHP.

Oppmerksomhet som ressurs

 I sin viktige bok fra 1979 om samfunnsmessige oppmerksomhetsprosesser skriver Charles Derber:

Uten at oppmerksomhet blir utvekslet og fordelt er det ikke noe sosialt liv. Oppmerksomhet er en unik sosial ressurs, som opprettes på nytt i hvert møte mellom mennesker og fordeles på måter som har sterk inn virkning på menneskelig interaksjon. Kvaliteten i all interaksjon avhenger av de involvertes tendenser til å søke og dele oppmerksomhet. ”

Det er lett å overse at alle former for samhandling og kommunikasjon mellom mennesker ved siden av andre ting også handler om å utveksle oppmerksomhet, om å motta og gi og fordele oppmerksomhet. Andres oppmerksomhet er på et vis selve solen som det sosiale livet dreier seg om, alt kretser rundt oppmerksomhetens lys, oppmerksomheten er det som lyser opp våre sosiale liv. Det er naturligvis store individuelle variasjoner i hva slags oppmerksomhet individer søker, hvorledes de søker oppmerksomhet, og hvor mye oppmerksomhet de søker. Noen nøyer seg med svært lite og vet det også selv:

“Jeg ønsker selv å leve uten noen nær meg. Jeg ønsker å leve alene. Det at du ikke aksepterer at det finnes slike som meg, skremmer deg muligens. Men vi finnes her ute, alle vi som ikke har lyst å ha med noen å gjøre.”  (fra et debattinnlegg i BT høsten 2010)

Noen av oss avstår fra sosial oppmerksomhet og øsnker å unnga den i størst mulig utstrekning. Noen er av ulike grunner i sosiale posisjoner eller statusposisjoner som frafæver dem tilgang til normal sosial oppmerksomhet.  

Den amerikanske forfatteren Ralph Ellison har i sin kjente bok fra 1957 med tittelen ”Invisible Man” gitt uttrykk for hvorledes dette kan oppleves i den sorte befolkningen:

 “I am an invisible man, (-). When they approach me they see only my surroundings, themselves, or figments of their imagination–indeed, everything and anything except me.”

Men oppmerksomhetsprosessene i et samfunn bestemmes også i stor utstrekning av hvorledes samfunnet er oppbygd og fungerer: det finnes mer eller mindre skjulte strukturer og mekanismer som fordeler og forsterker opp sosial oppmerksomhet:

”Reglene for utveksling av oppmerksomhet er et grunnleggende trekk ved  ethvert samfunnss kultur og avslører mye om dets grunnleggende forutsetninger: Hvem får oppmerksomhet……” (Charles Derber 1979)

Derber forklarer nærmere om dette:

”Konkurranse utvikler seg når folk forsøker å sette fokus hovedsakelig på seg selv; samarbeid oppstår når deltakerne er villige og i stand til å gi oppmerksomhet. I kooperativ samhandling fordeles oppmerksomhet til hver person i henhold til hans eller hennes behov, mens den i kompetetiv samhandling domineres av de mektigste. I ekstreme tilfeller monopoliserer visse folk oppmerksomhet mens andre ikke får selv et minimum av oppmerksomhet slik at de kan føle seg inkludert eller synlig”. 

Det som i moderne sterkt kommersialiserte markedsstyrte samfunn driver alt mennesker gjør; krig og fred og underligheter som nekrofili og bokskriving og hagehold og kjøpemani er vår forheksende trang til oppmerksomhet. Til å bli lagt merke til, sett og oppdaget og beundret og løftet fram og opp av andre mennesker. Det er voldsomt; jaget etter oppmerksomhet er aller mest en slags febersykdom. Som viljeløst flaksende insekter ute i det dype nattemørket blir trukket mot lyset og inn i flammene, trekkes vi mot alt og alle som med litt oppmerksomhet får oss til å kjenne oss bare litt større, litt bedre, litt mer fullkommen; nesten hva det måtte være bare vi kjenner oss oppløftet og verdigere. For å få tak i den oppmerksomheten vi grådig hungrer etter må vi som levende magneter og påfugler trekke den til oss, lokke og fortjene den gjennom å gjøre oss attraktive og store. Som uferdige småbarn løfter vi armene og går opp på tåspissene i vår higen etter å bli stor og større og vokse og bli voksne, som ferdige voksne fortsetter vi å hige etter å bli store og enda større og ese videre ut i alle retninger og dimensjoner. Se på meg! Konsernsjef, sjefspsykolog, mediakjendis, overlege, olympiatopp, øverstkommanderende, statsminister, formann, popstjerne, horemamma; alt handler om å skaffe seg den berusende oppmerksomheten og å kjenne sin egen storhet. Det er jo den genuine rusen! Til og med døende og uteliggere og folk som er midt inne i et selvmord søker oppmerksomhet sin siste sekunder og for alle pengene. Det er en fullstendig gåte for meg at man i største alvor hevder at seksualdriften eller maktviljen eller pengebegjær eller mindreverdighetskomplekser er avgjørende drivkrefter hos mennesker. Det er nesten unødvendig å tilbakevise slike påstander. De som foreslår slike absurditeter gjør det jo bare for selv å sikre seg mest mulig oppmerksomhet.

– Kjære gode Gud høyt der oppe i himmelen eller andre steder, om du kan høre meg, om du kan la din allmektige tanke streife innom meg et lite øyeblikk, da la meg bare bli større, jeg gjør villig hva det skulle være! Bare jeg kan få litt av oppmerksomheten som finnes på denne jord!

Vi hvisker hele tiden slike ting ut i luften uten at noen kan høre oss. Vi er paradoksalt nok – menneskelivet er i seg selv et paradoks – til og med villig til å gjøre oss eller bli mindre bare det fører til at vi føler oss større. Bygater og kontorkorridorer og møterom og bilferger og skiløyper og maratontraseer og til og med luftrommet over oss er fyllt av folk som uopphørlig  jager rundt etter å føle seg større og som aldri føler seg stor nok.

De nye måtene som folk kommunisere på har forandret hele den samfunnsmessige oppmerksomhetsøkonomien, det å søke oppmerksomhet er i ferd med å bli den viktigste beskjeftigelse i moderne samfunn. Den som har evne til å skaffe seg andres oppmerksomhet har fått ubegrensete muligheter. Som vi før har hatt gullrush og rush etter drikkevann i tørketruete områder opplever vi et oppmerksomhetsrush i våre vestlige hyperkommersialiserte og mediadominerte samfunn. Oppmerksomhet, det er snart det eneste det handler om, det eneste som teller i det sosiale livet. Alt dette har enorme og ennå uoverskuelige konsekvenser for måtene man lever på. Kjente ting og gamle vaner er snudd opp ned. Menneskenes dårskaper er mye enklere for alle å se.

Derber hevder at patologien i vår moderne søken etter sosial oppmerksomhet er en amerikansk ledet patologi: han beskriver det på denne måten –

“The opposite of a clebrity is someone who is invisible and can not get attention no matter what he or she does”/”attention plays a role in social interaction as does money in the economy: people hunger for it and suffer terribly from its deprivation.” 

“The pursuit of attention is now emerging as one of the electric organizing principles of American life. Not only are people pursuing attention in new ways, but there is evidence that we have begun to restructure our cultur – including even our politics and economy – around the idea of attention as a glittering ultimate recognition and reward. Celebrities are the icons, but the pursuit of attention is now being diffused and institutionalized, hardwired into our beings through new systems of media, business, and technology, and fueled by new aching deprivations that prey on our psyches. The result is a spreading virus of prosaic but dehumanizing behavior that subtly alienates us from one another and turns daily interaction into a veiled competition for recognition and respect.”    

 

Litteratur  

Charles Derber: The Pursuit of Attention: Power and Ego in Everyday Life. 1979/2000

En kommentar om “Om sunn og patologisk oppmerksomhetssøking

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s