ATFERDSPSYKOLOGIEN OG BEHAVIORISMENS FORHOLD TIL MENNESKEHJERNENS PROBLEM I DE PSYKOLOGISKE VITENSKAPENE

Den amerikanske psykologen J.B. Watson annonserte i 1913 den såkalte ‘behavioristiske revolusjonen’ i psykologien. I virkeligheten er det snakk om en første behavioristisk revolusjon og et ‘epistemologisk brudd’ i oppfatningen av hva psykologi er for noe. Watson etablerte en tidlig og uferdig variant av en retning innenfor moderne psykologi som kom til å være under kontinuerlig begrepsmessig og forskningsmessig utvikling helt fram til det siste tiåret før tusenårskiftet. Watson fullførte med sitt brudd en utvikling i psykologien som allerede hadde vært på gang langt tilbake på 1800-tallet, også utenfor USA.

Russerne hadde da allerede vært ’protobehaviorister’ i et halvt århundre. Helt siden fysiologen Sechenov publiserte boken ‘Hjernens reflekser’ i 1863 hadde den russiske psykologiske tenkningen vært orientert mot objektive synsmåter på atferd og en refleksteoretisk atferds- og hjerne-forståelse.

Den russiske fysiologisk og refleks-orienterte atferds-fysiologien hadde da også direkte innvirkning på Watsons tenkning ikke minst via Behkterevs arbeider.

Men også den viten­skapelige utviklingen innenfor dyre-biologien og utforskningen av dyrs atferd ledet tenkningen i retning av behavioristiske begreper. H.S. Jennings bok fra 1906 om ‘Lavere organismers atferd’ demon­strerer at atferd kan studeres direkte og som et selvstendig emneområde uten referanse til ‘indre tilstander’. Det samme perspektivet følger av Jacques Loeb’s studier av enkle atferdsformer som tropismer og ‘tvunget bevegelse’ der forklaringer via indre årsaker syntes overflødige.

Watsons brudd med mentalismen og den introspektive psykologien omfattet metodologisk at det eneste man kan observere er organismens atferd. Og det eneste man kan snakke om som eksisterer er denne observerbare atferden. Men Watsons ‘observasjonisme’ trakk samtidig med seg ikke bare en avvisning av mentale prosesser, emn også en forblindelse overfor samtidens hjernevitenskap. Også hjerneforståelsen hadde ved begynnelsen av århundret svakt observas­jonsgrunnlag , særlig for studiet av høyere nevrale prosesser som dermed ble sterkt psykologisk og teoretisk preget. Watsons atferdspsykologi ble dermed også preget av liten interesse for nevrofagene:

» Men konsekvensene var på noen områder særlig uheldige for psykologi­en, som erfarte at en hel generasjon av forskere pga. frykten for den mentalistiske synden heller ikke turde spekulere på det som foregikk i hjernen.» (Gray 1987, s.5)

I den klassiske Watsonianske behaviorismen la man vekt på at omgivelsesmessige determinanter utgjør hovedinnflytelsen på atferdsutvikling og atferdsutforming. På Watsons tid var hjerne-forståelsen ennå svært uutviklet, og man tenkte at det er interaksjonen med omgivelsene som gir sentralnervesystemet dets struktur. En utbredt tenkemåte i biologien på Watsons tid var at ‘funksjon går forut for form’. Dvs. at strukturer og mønstre dannes gjennom bruken av organer – og hjernen er derfor nesten ubegrenset plastisk. Denne biologiske tenkemåten tilsvarer psykologiens syn på at den nyfødte organismen atferdsmessig er i en art tabula rasa-tilstand.

B. F. SKINNER OG HJERNEN: Fra velvillig dualisme til integrasjon av atferdsvitenskap og nevrovitenskap ?

Utviklingen i B.F. Skinners syn mellom bøkene ‘Organismers atferd’ (1938) og ‘På grunnlag av videre ettertanke’ (1987) viser et tydelig skifte hos denne sentrale vitenskapsmannen når det gjelder holdningen til hjernens rolle i atferdsforståelsen. I den siste boken åpner han opp for en langt større plass for nevrofaglig viten når det gjelder en den mer fullstendige atferdsforståelsen. Men den grunnleggende logikken i Skinners syn ser allikevel ut til å være det samme. Det viktige spørsmålet er i virkeligheten om Skinners syn på forholdet mellom atferd og nervesys­tem, samt ‘indre determinanter’ holder for en systematisk analyse. Skinner skrev i 1938:

 

«Det finnes to uavhengige emneområder (atferd og nervesystem) som må bruke sine egne teknikker og metoder, og skape sine egne data.(–) Jeg hevder ikke bare at en atferdsvitenskap er uavhengig av nevrologi, men at den må bli etablert som en adskilt disisplin uavhengig av om man noensinne vil prøve en tilnærming til nevrologien.»(s.42-3)

Skinner hadde ikke høye tanker om nevrofagene på dette tidspunktet. Han konstaterer med henvisning til det dengang eksisterende kunnskapsnivået i disse fagene at:

 

» intet nervesystem-faktum har så langt fortalt noe nytt om atferd «.

Atferdsteoriens utvikling har i all hovedsak forløpt uten vesentlig input fra nevrofagene. Riktignok skrev D.Hebb sin revolusjonerende ‘nevrobehavioristiske’ bok  med tittelen ‘Atferdens organisasjon: En nevropsykologisk tilnærming’ i 1949. Denne boken hadde mindre innflytelse på atferdsteorien enn den antagelig har hatt på nevropsykologiens utvikling og kanskje særlig utover i 60-årene på utviklingen av den kognitive psykologien.

Skinners grunnleggende syn er at sentralnervesystemet og hjernen er irrelevant for studiet av atferd hos normale organismer. Hjernen kan hos slike subjekter taes for gitt da den er å forstå som en konstant. Atferd kan derfor studeres som et adskilt og uavhengig fenomen fordi en konstant har lik innflytelse for alle subjektene og kan derfor sees bort fra.

I dag vet man at denne løsningen ikke er holdbar. Det er mer enn sannsynlig at hjernerelaterte forhold ikke kan betraktes som like hos alle subjektene men at sentralnervesystemet er en variabel i kraft av prinsippet om ‘nevroindividualitet’. Dvs. at hjernens ulike forhold oppfører seg på ulike måter som påvirkningsfakto­rer for menneskelig atferdsutforming.

En annen sak er det at denne tidlige Skinners synsmåte også har kommet til å prege tilnærmingen til subjekter med konstatert eller presumert affeksjon eller forstyrrelse i sentralnervesystemet. En har oversett Skinners tydlige åpning mot nevrofaglig tenkning i analysen av atferd hos subjekter der hjerne-fungeringen utgjør en helt åpenbar variabel med ulik innvirkning på atferdsutformingen hos de enkelte subjektene.

I arbeidet  ‘Vitenskap og menneskelig atferd’ fra 1953  videreutvikler Skinner sine synspunkter på nevrale årsaksfaktorer i atferd videre.  Nevrale årsaker drøftes innenfor rammene av såkalte ‘indre årsaker’ som atferdsanalysen stiller seg meget skreptisk overfor. Slike indre årsaker har vært en vanlig forklaringsmåte i førvitenskapelige faser der man har funnet opp alle slags indre prinsipper som forklaring på hvorfor noe oppfører seg som det gjør. Også nevrale forklaringer kan benyttes på denne måten:

 

» Legmannen bruker nervesystemet som en lettvint forklaring av atferd. Det engelske språket inneholder hundrevis av uttrykk som impliserer et slikt kausalt forhold. ‘ (s.279)

Skinner nevner vanlige utrykk som ‘dårlige nerver’, å mangle ‘hjerne’ til å løse en oppgave, etc..

» Det er åpenbart at man i slike tilfeller overhodet ikke har gjort direkte observasjoner av nervesystemet til de mennes­kene man snakker om. Deres ‘hjerner’ og  ‘nerver’ trekkes inn som en øyeblikksinnskytelse for å skape tyngde i en forklar­ing som ellers bare er en overflatisk forklaring av mennes­kenes atferd.» (s.27)

Skinner peker på at både nevrologien og fysiologien har hatt innslag av lignende praksiser som vi ser i sunnfornufttenkningen tomme henvisninger til nevrologiske forklaringsmåter av atferd. Den nevrologiske kunnskapen har vært altfor grovmasket til å kunne nyttes til å forklare konkret situas­jonsbundet  atferd. Nevroforklaringer blir ofte sirkulære der man ut fra en gitt atferd drar slutninger om nevrologiske faktorer for å forklare denne atferden. Men man har ingen uavhengig evidens som bekrefter hverken den første eller den andre antagelsen i dette forklaringsmønstret.

» Det vil eventuelt framstå en vitenskap om nervesystemet som er basert på direkte observasjon heller enn slutninger og som vil beskrive nevrale tilstander og hendelser som umiddlebart går forut for atferdsmessige forekomster.» (s.28)

Skinner er imidlertid ingen optimist når det gjelder betyd­ningen til nevrologiske atferdsforklaringer. Han mener at det er tvilsomt om man kan greie å utvikle den type nevrologisk informasjon som man vil trenge for å kunne forutsi og forklare en spesifikk forekomst av atferd. Og han mener det er enda mer usannsynlig at man vil bli i stand til å endre nervesystemet direkte for å sette opp de påvirkende faktorene for en spesifikk atferd:

 

» De årsakene som søkes i nervesystemet er derfor av begren­set nytte i prediksjonen og kontrollen av spesifikk atferd.»(s.28-9)

Skinners arbeid fra 1987 viser oss en noe moderert og klart mer inviterende holdning til mulig nevrofaglig med­arbeiderskap i analysen av atferd. Han skriver f.eks. at:

» i en atferdsmessig forklaring responderer hele organismen, og den responderer på verden omkring seg – ut fra grunner som en eksperimentell analyse av atferden, ved hjelp av nevrologien eventuelt vil avdekke.» (s.98, min understrekning)

Skinner forestiller seg her et slags assistanseforhold mellom nevrofag og atferdsvitenskap:

» Hvorledes organismer blir endret av forsterkningsbetingelser er atferdsanalysens felt. Det som hender inne i (organismen) er et spørsmål som må besvares av nevrologien, med dens egne metoder og instrumenter .» (s.101)

og videre skriver han:

» en atferdsmessig forklaring er ufullstendig, til dels fordi den overlater en stor del til nevrologien «.(s.106)

Skinners moderniserte syn er altså at atferdsvitenskapen gir nevrofagene en egnet avgrensning og bestemmelse av deres oppgave i forklaringen av atferd. Men selve det nevrofaglige input i en helhetlig atferdsforklaring er noe som gjøres på fagspesifikke premisser.

Det interessante i Skinners drøfting her er at han nærmest forsøker å formulere kriterier for ‘kompatibilitet’ mellom atferdsviten og nevroviten slik at de begge på egne premisser kan bidra til en fullstendig og forenlig atferdsforståelse. Dermed blir det mulig å beskrive menneskelig atferds­generering i to samordnete og forenlige fagspråk som representerer ulike input til forståelsen av et sammensatt fenomen-område.

Tilslutt skal vi peke på at mens  Skinner etterhvert har innsett at nevrologien har sin nødvendige plass i at­ferdsforklaringen, så er han ikke like vennligsinnet innstilt overfor de typene av moderne psykologisk og nevropsykologisk forskning som han oppfatter som ‘mentalistisk’:

Kognitive teorier med sine ‘mentale’ konstrukter er i hans øyne bare ‘prematur nevrologi’. Skinner ser med stor skepsis på fremveksten av en ‘uhellig allianse’ mellom moderne kognitiv mentalistisk psykologi og nevrofagene. Han ser at den nye kognitive vitenskapen har enorm appell. Disse nye mentalistiske psykologene vender seg mer og mer til hjernefagene for der å finne støtte for sine modeller av indre mentale prosesser og atferds-determinanter.

Men, sier Skinner;

» psykologien kan finne at det er farlig å vende seg til nevrologien for å få hjelp. Når du forteller verden at en annen vitenskap vil forklare hva dine nøkkeltermer virkelig betyr, da må du forsone deg med at verden kan avgjøre at det er den andre vitenskapen som gjør det viktige arbeidet.»(aug. 1987)

Skinner mener at den ikke-atferdsmessige psykologien ikke greier å utforme en fruktbar oppfatning av sitt gjenstandsområde, og dette medfører at relasjonene til andre vitenskaper blir preget av usikkerhet. Nevrofagene får umulige oppgaver med å forsøke å finne hjernebaserte forklaringer på det som for Skinner er feilaktig konstruerte mentalistiske begreper. De mentalistiske spørsmålstillingene skulle ifølge Skinner aldri vært reist:

 

» Spørsmål av den typen skulle aldri vært stilt. Psykologi burde begrense seg selv til det eneste tilgjengelige emneområdet og overlate resten av historien om menneskelig atferd til fysiologien.» (aug. 87)

HORTONS ATFERDSMESSIG NEVRO­PSYKOLOGI: Opptakten til et intimt samliv mellom atferdsvitenskap og nevrofag ?

Atferdsteoretikeren Horton har i flere artikler pekt på behovet for å drøfte gjennom faglige kontaktpunkter mellom at­ferdsteori/atferdsterapi og moderne nevropsykologi.

» atferdsmessig nevropsykologi kan defineres som anvendelsen av atferdsterapeutiske teknikker på problemene til individer med organiske affeksjoner ved at man anvender seg av et nevro­psykologisk utrednings- og intervenerings-perspektiv». (1979,s. 20)

Data fra nevropsykologisk utredning vil være av nytte i formuleringen av hypoteser om indre og ytre forårsakende faktorer og betingelser for psykopatolog­iske fenomener. Dvs. at det nevropsykologiske perspektivet kan forøke at­ferdstera­peutens evne til å gjøre nøyaktige diskrimineringer når det gjelder pasient-atferdens etiologi.

Horton viser til flere forhold som støtter betydningen av en tilnærming til nevropsykologien fra atferdsteoriens side:

Hjerneskade-subjekter utgjør i dag ca. 25 % av populasjonen i psykiatriske sykehus i USA. I aldersgruppen over 65 år utgjør hjerneskade-problematikk opptil 40 % av alle innleg­gelser. Og på bakgrunn av utviklingstendensene i befolknin­gens alderssammenset­ning vil dette bare øke i tiden fremover.

Horton legger stor vekt på at kunnskapsgrunnlaget for å forstå og gjøre praktiske anvendelser av hjerne/atferds-sammenhenger har endret seg dramatisk siden Watsons og Skinners dager da atferdsteorien ble utformet og en også avklarte dens forhold til DNS og indre-organismiske faktorer. Dengangen var kunnskaps-grunnlaget i nevrofagene så tynt at den mest egnete strategien var velvillig neglisjering av dette områdets betydning for  atferdsforskningen.

Men i dag er situasjonen vesentlig annerledes. Det foreligger et omfattende og vel-validitert volum av nevrofaglig viten som kan nyttes som grunnlag både for teori-utvikling og praktiske anvendelser. Horton hevder derfor at:

» det ser ut for at tiden er inne til å trekke inn nevropsykologiske faktorer i et utvidet atferdsteoretisk paradigme. «(1979,s.22)

Horton tar også opp noen av de teoretiske spørsmålene som er knyttet til denne tilnærmingen fra atferdsteoriens side til nevrovitenskapene. Han viser til at bruken av kognitive faktorer i atferdsmodeller har vært et hett tema for mange atferds-folk. Den strikte operante atferdsanalysen avviser enhver bruk av henvisning til uobserverbare størrelser i sin forklaring av atferd. Horton peker på at det er en vesentlig vitenskapsteoretisk forskjell på bruk av kognitive konstruk­ter og bruk av nevro-baserte faktorer. De førstnevnte representerer såkalte ‘intervenerende variabler’ som er rene teoretiske ‘kreasjoner’ uten noensomhelst nødvendig forankr­ing i reelle prosesser. Hypotetiske konstrukter med nevro-relatert innhold har derimot referanse til empirisk konstate­rbare fysiologiske tilstander i organismen. Hypotetiske konstrukter refererer dermed til eksistensens av størrelser som kan verifiseres.

Horton konkluderer dermed at atferdsteorien bør kunne ha et helt annet og mer aksepterende forhold til nevrokonstrukter enn den så langt har hatt til alle slags problematiske ‘mentalistiske variabler’ fra kognitiv psykologi.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s