Herbert Feigl’s bok om » Det ‘mentale’ og det ‘fysiske'»: en omtale

Feigl’s bok kom første gang ut i 1958. Den ble så gitt ut på nytt med etterskrift i 1967. Forfatteren fastholder i 1967-utgaven grunnintensjonen om at den monistiske synsmåten og identitets-teorien er vitenskapelig plausibel og filosofisk-logisk akseptabel – forutsatt at den blir reformulert på en mer presis måte enn i 1958-utgaven.

Denne berømte bokens tema er kropp-sjel problematikken.

Arthur Schopenhauer kalte denne gruppen av problemer en ‘Weltknoten’, en fastlåst gåte i vårt forhold til verden.

Feigls formål med boken er å drøfte det han mener er forutsetningene for en adekvat løsning på kropp-sjel problemene.

Innledningsvis peker Feigl på at vitenskapene stort sett henviser kropp-sjel problemet til området for spekulativ metafysikk. Enten overlates problemet helt og holdent til filosofene, eller man erklærer det som et pseudoproblem. Men,sier Feigl,

«spørsmålstillingene dukker opp igjen og igjen, ofte helt uventet,om ikke i sentrale spørsmål i substansiell vitenskapelig forskning, så i alle fall og i det minste i forbindelse med forsøk på å formulere på en adekvat og konsistent måte den vitenskapelige forskningens problemer,resultater, og programmer». (s.3)

Grunnlagsspørsmål i psykologien illustrerer dette godt:

Skal psykologiens gjenstand defineres som ‘mental opplevelse’ eller ‘atferd’ ? Eller begge deler ?

Feigl hevder at kropp-sjel problemet godt kan fortrenges. Men ikke uten at det produserer symptomer, logiske symptomer slik som inkonsistenser og paradokser. Han viser til den kjente formel om at den vitenskapelige og objektivt innstilte psykologien først tapte sin sjel, deretter mistet den bevisstheten og til slutt gikk den også fra vettet. Feigl viser til at i den positivistiske perioden har atferdsteoriens og fenomenologiens posisjoner vært naturlige fordi positivismen i sin fobi overfor metafysiske problemer og sin reduksjonisme favoriserte fenomenalisme eller fysikalisme. Den reduktive tilnærmingen til mentalistiske begreper peker på at disse utvikles i intersubjektive og offentlige situasjoner med basis i et intersubjektivt og fysikalistisk tingsspråk. Løsrevet fra dette intersubjektive grunnlaget vil det mentalistiske språket gi opphav til en rekke kunnskaps-illusjoner og falske problemer som ikke har reelle løsninger. Feigl innvender mot denne reduktive tenkemåten at introspeksjonen som sådan ikke lar seg eliminere gjennom denne tilnærmingen. En ting er det å hevde at introspeksjonens resultater er upålitelige, men selve det faktum at den lar oss beskrive ting i opplevelsesfeltet lar seg ikke rokke ved.

Introspeksjonen er slik sett ubetvilelig. Men, spør Feigl ,hva er forholdet mellom ‘råe’ opplevelsestilstander og atferdsmessige og nevrale tilstander ? Eller om man foretrekker den formale foran den materiale tilnærmingen: Hva slags logiske relasjoner finnes mellom opplevelsesspråket og atferdsspråket og nevro-språket ?

Feigl hevder med tyngde at kropp-sjel problemene er sentrert rundt denne spørsmålsstillingen – og at de ikke lar seg trylle bort gjennom logiske eller epistemologiske fiks-fakserier.

Feigl legger stor vekt på å skjelne mellom empiriske og logisk-epistemolologiske aspekter ved kropp-sjel problemene. Spørsmålet om reduserberheten av mentale og psykologiske fenomener til nevrale er et spørsmål om forklaringen av disse fenomenene. Dvs. det er  empiriske spørsmål. Feigl har  tro på det fysikalistiske programmet om mikro-forklaringer og mikro-spesifiseringer  av psykiske og mentale tilstander. Men det kan altså ikke gjøres på en apriorisk måte.

Bokens grunnterm ‘fysikalsk’ kan utlegges på to måter. Feigl tenker først på den type begreper og lover som er tilstrekkelig for å forklare og predikere inorganiske prosesser. Dette kaller Feigl ‘fysikalsk-2’ i motsetning til ‘fysikalsk-1’ som er praktisk talt synonym med vitenskapelig, dvs. som del av en koherent og adekvat beskrivende og forklarende redegjørelse for den spatio-temporal-kausale verden. Dersom en hevder at mentale fenomener ikke lar seg forklare ut fra fysikalsk-2 begreper, så oppstår det brudd i fysikalsk-2 determinismen. Vi har da med emergentistiske synsmåter å gjøre, der det mentale oppfattes som et selvstendig og ureduserbart nivå i forhold til det nevrale og biologiske eller atferdsmessige.

 

 

Feigls krav til en adekvat løsning av kropp-sjel problemet.

Feigl legger opp til det han kaller en synoptisk løsning på dette problemet. Med det mener han at han vil legge til rette en balansert,konsistent og koherent redegjørelse av alle relevante aspekter og fasetter som angår sprøsmålet.

Feigl peker på 6 adekvanskriterier for en filosofisk og vitenksapelig sett tilfredstillende løsning på kropp-sjel problemet.

1) Hovedtermene krever klargjøring, både gjennom et analytisk studium og gjennom en komparativ og kritisk gjennomgang av ulike definisjoner og avgrensinger. Det kreves en grundig drøfting av hva som kan legges i termene og hvordan de skal forståes i forhold til andre nabo-termer eller termer som beskriver noe av de samme referenter.

2) En analyse av kropp-sjel forholdet må makte å ivareta moderne vitenskapelig forståelse av kropp-sjel enheten slik denne fremstilles i psykologi, psykiatri og psykofysiologi.

3) Enhver løsning på kropp-sjel problemet må levere en tilfredsstillende forklaring på mentale tilstanders, hendelsers og prosessers effektivitet i menneskelige og andre organismers atferd. Opplevelsen av mentale størrelsers innvirkning på og kausale rolle i atferdsutformingen skal ikke benektes. Oppgaven er å klargjøre den logiske statusen til mentale beskrivelser i forhold til atferdsmessige og nevrofysiologiske beskrivelser. Feigl mener en må unngå å formulere løsninger som forutsetter emergentisme i form av fysisk-2 indeterminisme, selv om en stiller seg åpen overfor en vitenskapelig formulert emergentisme.

Også spørsmål knyttet til fri vilje og menneskelige valg må drøftes slik at våre grunnleggende intuisjoner her ikke bare feies tilside men ivaretaes.

4) Et viktig krav til analysen av kropp-sjel forholdet er forståelsen av at utsagn om korrelasjonen av psykologiske med nevrofysiologiske tilstander er empiriske eller syntetiske utsagn. Psyken er ikke identifiserbar med atferd, mentale begreper kan ikke konstrueres på en adekvat og plausibel måte på grunnlag av rent atferdsmessige begreper. Forholdet mellom psyken og nervesystemet kan ikke oppfattes som et rent spørsmål om logisk identifisering av det mentale med det nevrofysilogiske eller konfigurasjonelle aspekter av nevrale prosesser. En art dobbelspråk-teori er ikke tilstrekkelig ,der en snakker om logisk oversettbarhet eller analytisk transformerbarhet av utsagn i de to språkene.Spørsmål om hvordan og hvilke mentale tilstander som korresponderer med cerebrale tilstander er ifølge Feigl et empirisk spørsmål. Subjektive opplevelsestilstander er ikke logisk identifiserbare med tilstander i organismen,dvs. fenomenale termer kan ikke eksplisitt defineres på grunnlag av fysisk-1 eller fysisk-2 termer.

5) Feigl setter her opp tre epistemologiske krav:

Behov for et kriterium for vitenskapelig meningsfyllthet basert på intersubjektiv bekreftbarhet.

Nødvendigheten av at en adelvat rekonstruksjon av bekreftelsen av kunnskap nytter begrepet om umiddelbar erfaring som bekreftelsesgrunnlag.

Uunngåeligheten av en realistisk, i motsetning til en operasjonalistisk eller fenomenalistisk tolkning av empirisk kunnskap og vitenskapelige teorier.

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s