Freuds ‘Prosjekt’ som utgangspunkt for tanker om menneskets nevropsykologi

In the final analysis, in its transcendent constructions and its best phenomenological texts, Freudianism holds deep within it what our era most lacks. That is undoubtedly the reason—despite its theoretical uncertainties, contradictions, even absurdities—for its strange success. (Michel Henry: ‘Psykoanalysens genealogi’, 1993, s. 7)

«Det Freud sier er alltid delvis sant. Og en halv loff er bedre enn intet brød.» (D.H. Lawrence)

Psykiatrien er det menneskevitenskapelige fagområdet som i dag og allerede i flere tiår sterkest utsettes for og transformeres gjennom de revolusjonerende påvirkningene fra de moderne nevrofagene. En viktig drivkraft i denne prosessen er den teknologiske utviklingen med avbildningsteknologier som muliggjør helt nye former for empirisk observasjon av hjernen.

De psykiatriske forstyrrelsene og tilstandsbildene representerer klare brudd med våre vanlige forestillinger om menneskelig fornuftighet, viljesmessighet og ansvar, og viser oss noen av begrensnin­gene i våre historisk overleverte hverdags­psykologiske forståelsesformer.

Den franske filosofen Paul Riceur stiller det ‘kopernikanske spørsmålet’ for en refleksjon over hver­dagspsykologiens forhold til psykiatriske tilstander:

» Hvorledes må mennesket være beskaffet, for at det kan bære ansvaret for å tenke riktig og sant, og for at det på samme tid kan falle som offer for galskap ? « (1974, s.11)

Sigmund Freud var de to siste tiårene av forrige århundre en hovedfigur bak utviklingen av nye tankeformer for å forstå hva som ligger tilgrunn for menneskers tap av seg selv ved psykiatriske forstyrrelser. I sentrum av  drøfting av psykiatriske lidelser mulighetsbetingelser i den menneskelige situasjon står fortsatt den snart hundreårige freudianske ‘desen­treringen’ av det bevisste mennesket gjennom oppdagelsen av det ubevisste og den såkalte ‘psykiske realiteten’. Fremmarsjen til moderne nevrobiologiske og nevropsykologiske disipliner skaper i tillegg en helt ny aktualitet for det som kanskje var Freuds første intensjon: hans forsøk på å utvikle en menneskelig psykologi på grunnlag av den tids forståelse av menneskehjernen og sentral­nervesystemets funksjon.

En rekke forskere og teoretikere har de siste tiåret opptrådt på denne arenaen, med forsøk på å reaktualisere Freuds hjernepsykologiske prosjekt.

Den franske nevrobiologen Changeux’s bok om ‘Det nevronale mennesket‘ kom første gang i 1979. Forfatteren mener at der har vært en forbausende neglisjering av hjernen i den moderne menneskevitenskaps-debatten fram til våre dager. Han har selv ambisjoner om å plassere diskusjonen inn i sentrum av menneske­vitenskapenes problematikk:

«Utover i historien har forskning på nervesystemet støtt mot bitre ideologiske hindringer og kroppsforankret frykt, på både høyresiden og venstresiden. All forskning som direkte eller indirekte utfordrer sjelens immatrielle natur truer troen og risikerer å bli brent ved staken. Det gjør seg også gjeldende en forståelig frykt for den sosiale innvirkningen av biologiske oppdagelser som hvis de blir misbrukt kunne bli redskaper for undertrykkelse. Det synes å være klokest å kutte over de dype båndene som binder det sosiale til det cerebrale. Heller enn å ta opp dette problemet rett på sak, hvorfor ikke bare gjemme vekk det farlige organet og ‘decere­brere’ den samfunnsmessige orden ? « (1985,s.xvii)

Changeux’s bok har bakgrunn i en debatt mellom nevrobiologer og psykoanaly­tikere på bakgrunn av at Freud med sin arbeid ‘Prosjekt for en vitensk­apelig psykologi’ (1895) sto i en intensiv dialog mellom menneskefag og livsvitenskap. Changeux gjen­opptar denne dialogen –

«kanskje har tiden kommet for å gjenskrive Freud’s Prosjekt og legge grunnlaget for en moderne psykens biologi «

og han håper at en slik gjenskriving kan bli opptakten til en ny integrasjon innenfor menneskeviten­skapene.

Changeux sier at videre at;

«(boken) representerer et forsøk på i dybden å gjennomtenke nev­rovitenskapene og deres implikasjoner for menneskeheten, basert like meget på ideenes historie og utviklingen av kunn­skap som på de nyeste oppdagelsene«.(1979, s.xiii)

Han fortsetter med en kritisk brodd mot moderne varianter av forsøket på å autonomisere forståelsen av menneskets psykologi overfor den underliggende hjerne-realiteten:

«I psykologien ser vi at funksjonalistiske teorier – hvis formål det er å forklare psyken i termer av ( dersom det ikke er snakk om å redusere den til ) formale operasjoner som er uavhengige av deres nevronale grunnlag  – viser tendenser til å bryte ut av den platoniske forførelsens forhekselse, og forsøk på syntese mellom psykologi og nevrovitenskapene virker bare mer og mer fruktbare. Men det må innrømmes at det ennå gjenstår å utarbeide koden for mentale representas­joner, i tid og i rom, og det er der at en av de mest vesentlige oppdagelsene i den fremtidige utviklingen av nev­rovitenskapene ennå gjenstår å gjøre».

Det synes i dag helt definitivt at den moderne integrasjonen av psykiatri og nevrofag er  i ferd med å legge grunnlaget for viktige endringer i hele vårt menneske­bilde.

Psykiateren Mandell sier i forordet til Flor-Henry’s epokegjørende nevro­psykiatriske bok om ‘Det cerebrale grunnlaget for psykopatologi‘ (1983) at –

«Det bevisste menneskets ego er i ferd med å undergå en deflasjon langt mer omfattende enn den som etterfulgte vår konfrontasjon med Freud’s instinktuelle invarianter.» (1983, s.x)

Forfatteren selv, Flor-Henry, skriver at man ser i dag –

«begynnelsen til en empirisk psykopatologi basert på det presise studiet av hjernetilstander og deres mentale korrelater.» (1983, s.xiii)

Og i tråd med dette kan han hevde at –

«I de siste 15 årene har det vært en eksplosjon i kunnskaper relatert til bestemmelsen av endrete hjernetilstander og deres korrespondanse med spesifikke mønstre av psykopatologi. Det fremvoksende perspektivet er lokalisasjonistisk, i tradisjonen til Broca, Meynert, Wernicke, og Kleist, men i et relasjonelt perspektiv, men med vektlegging av gradienter og på den helhetlige konfiguras­jonen av cerebral dynamikk i Lurias tradisjon. Forstyrrelser av lateral cerebral organisering og av resiprokale interhemisfæriske balanser, asymmetriske i natur, artikulert på abnormale mønstre av intra-hemisfærisk hypo- eller hyper-funksjon, er av fundamental betydning for psykopatologie­ns genese. Derfor har, i en grad som ville ha sett umulig ut opp til ganske nylig, en cerebral kartografi for psykopatologi blitt mulig (1983, s.xii)

Integrasjonen av moderne nevrobiologi, menneskevitenskap og psykiatri setter altså av seg selv Freuds hjernepsykologiske Prosjekt på dagsordenen snart et  århundre etter at han selv oppga det. Forrige århundres nevrobiologiske viten strakk ikke begrepsmessig til som støpeform for de nye menneskepsykologiske tankeformene som Freud forsøkte å artikulere. Vi vet at den klassiske neurologien nådde sitt impasse’ sånn noenlunde samtidig med at Freud oppga sitt Prosjekt – heller ikke neurologien maktet å følge opp analysen av såkalte høyere mentale funksjoner som språk og språklig strukturert handlings-utforming. Først etter andre verdenskrig, med nevropsykologiens raske fremmarsj etter Donald Hebbs teoriforsøk i 1949, kan føre videre den klassiske nevrologiens vitenskapelige ambisjoner.

 

Diskusjonen om Freud’s biologiske reduksjonisme

Freud la alltid stor vekt på Darwin og evolusjonsbiologiens sentrale rolle i menneskevitenskapen. Det biologiske ‘slaget’ mot menneskets narsissisme består i Darwins prinsipp om biologisk kontinuitet – det lar seg ikke lenger forsvare å operere med en dikotomiserende begrepslig referanseramme for å forstå menneskets mentalitet som noe helt annerledes enn dyrenes. Utviklingen i menneskevitenskapene siden første verdenskrig har under det stadig økende hegemoniet til ‘homo sociologicus’ avbiologisert både psykoanalysen og menneskeforståelsen generelt. Først de siste to tiårene er ferd med å endre dette bildet – og det skyldes først og fremst fremveksten av de nye nevrofagene og utviklingen i moderne evolusjonsbiologi.

Parisi (1986, 1987) er en blant flere Freud-kommentatorer som hevder at Freud gradvis kom til å innse at menneskets psyke grunnleggende sett er ureduserbar til biologiske fenomener, og at han etter sitt ‘Entwurf’ oppga den reduksjonistiske posisjonen. Han hevder at Freud ikke kan forståes som reduksjonist eller biologisk determinist;

» i 1893 hadde Freud oppgitt håpet om å forklare psykologiske fenomener ved å redusere dem til biologiske «,

og videre skriver han at –

» forholdet mellom disse fenomen-nivåene må være noe annet enn et identitets eller komposisjonelt (forhold)». (1987, s. 239)

Parisi tror at Freuds mislykkete forsøk på å utforme en reduksjonis­tisk psykologi har noe å lære oss. Psykologiske fenomener besitter en egen realitet, og moderne biologiske tilnærminger er likeså meget dømt til å mislykkes stilt overfor psykens ureduserbarhet.

Slavin og Kriegman’s posisjon (1988) er også at menneskelig psykodynamikk ikke kan reduseres til fysiologiske fenomener. De mener imidlertid at Parisis forståelse av Freuds oppgitte ‘Prosjekt’ er feilaktig, og at hans synspunkter på psykoana­lysens forhold til moderne evolusjonsbiologi og sosiobiologi er utilstrekkelig.

Et avgjørende trekk ved Freuds psykologi er erkjennelsen av at ideene spiller en kausal rolle i utformingen av atferd og symptomer, tilstander som er knyttet til erfaringens ide-innhold determinerer nevrofysiologiske hendelser. En nevrofaglig reduksjonistisk posisjon som ensidig behandler nevrofysiologiske fenomener som uavhengige variabler, og erfaring/atferd som avhengige (epifenomer) variabler, er i dag uholdbar. (Bakker 1983) Slavin og Kriegman (1988) mener at menneskets psykobiologiske tilpasninger kan forståes innenfor en referanseramme som også innarbeider omgivelsesmessig-kulturelle faktorer; menneskets psykiske liv kan forståes biologisk uten at man griper til biologisk reduksjonisme.

Slavin og Kriegman mener at Freud ble utover i hele sin vitenskapelige aktivitet en ‘troende’ reduksjonist; i den forstand at han mener at man ‘ i siste instans’ vil komme dithen at man kan definere psykiske fenomener på grunnlag av nevrofaglige begreper. De viser til at ennå i 1920 sier f.eks. Freud at:

» manglene i vår beskrivelse ( av psyken) ville antagelig kunne elimineres dersom vi allerede var i stand til å erstatte de psykologiske termene med fysiologiske eller kjemiske «.(1920, s. 60)

Men Freud synes på samme tid å være klar over at den tids kunnskap og empiriske data-base var så utilstrekkelig at det var nødvendig med et selvstendig arbeid på det psykologiske begrepsnivået. Han sier i 1920 om dette at –

» uten det figurative språket som kjennetegner (-) dybdepsykologien så kunne vi ellers ikke beskrive de aktuelle prosessene i det hele tatt, og vi kunne ikke engang ha oppdaget at de eksisterer «.(1920, s.60)

Freud synes å forstå de psykodynamiske strukturene som fungerer på et ‘dybdepsykologisk nivå’ som gjennomgående biologiske fenomener. Slavin og Kriegman hevder at Freud derfor aldri grep til såkalte emergentistiske løsninger som løsriver mentale fenomener fra det naturbestemte området, som et nytt ikke-biologisk område. De mener at Freuds sentrale oppdagelse er at ‘psykodynamikk’ er en biologisk løsning på reduksjonismens problem. Freud forsto menneskets psykodynamiske funksjonelle organisering som en integrert del av dets biologisk forankrete eksistens. En av Freuds innarbeidede lekser som han hadde brakt med seg fra 1900-tallets nevrologiske vitenskap var at man må motstå fristelsen til å gripe til vitalistiske terminologiske løsninger på reduksjonismens problemer. Freud laget aldri noe nytt ikke-biologisk begrepssett; han mente at mentale strukturer og prosesser er ‘representrert’ i hjernen på et eller annet vis.

Solms og Saling (1986) mener å kunne demonstrere at Freuds psykodynamiske modell ikke identifiserer mentale fenomener med nevrofysiologiske fenomener. Psykodynamiske fenomener har sin egen integritet, erfarings-determinerte fenomener besitter en kompleksitet som hindrer deres reduksjon til det nevrofysiologiske nivået. Solms og Saling peker på at Freud avviste den klassiske nevrologiens forsøk på direkte lokalisering av komplekse menneskelige mentale funksjoner i enkle nevroanatomiske strukturer. Han ville antagelig sett med større sympati på moderne dynamiske modeller for cerebral lokalisering av mentale prosesser.

Det kan her være på sin plass å peke på mulige interessante sammenhenger mellom Vygostky-Luria skolens teori om høyere nevropsykologisk fungering og deres dynamiske modell for cerebral lokalisering i samband med atferds- og språk-forstyrrelser som følger av hjerneaffeksjoner, og Freuds tidlige forsøk på en hjerne­psykologiske tenkning. Freud’s begrep om språk-atferdens og symp­tomenes ‘overdeterminering’ synes direkte å kunne relateres til Lurias ‘struk­turelle symptom-analyse’, ‘symptom-kvalifisering’, ‘syndrom-analyse’, ‘psykologiske prosessers systemiske organisering’ osv.. Lurias egen kvalitative og nevro-hermenutiske tilnærming til utredning av pasienter med nevropsykologiske forstyrrelser har likeens slående fellestrekk med den frie assosiasjons-prosedyren som dannet kjernen i Freuds tidlige kontekstuelle symbolisme-teori ( i motsetning til den senere ‘fikserte’ symbolisme-teorien som han formulerte under innflytelse fra Stekel).

Solms og Saling forsøker å vise at Freud med sin Prosjekt-oppgivelse mente å avstå fra nevrobiologiske forklarings-modeller inntil disse er utviklet dithen at de kan gjøre rede for psykologiske prosessers dynamikk. I varetakelsen av psyko­dynamiske fenomeners funksjonelle integritet innebærer for freud ikke et brudd med biologisk tenkning, men en avventende holdning som samstemmer godt med nevrofilosofen Churchlands syn på ko-evolusjon mellom psykologi og nevrofag. Freud oppgir en nevrofysiologi som ikke evner å inngå i et likeverdig begreps­messig psyko­dynamiske prosess-/struktur-modeller.

Freuds ‘Prosjekt’: En nevrobiologisk fremstilling

I innledningen til Prosjektet skriver Freud, i godt samsvar med moderne nevrofag, at :

 » intensjonen er å utforme en psykologi som skal være en naturvitenskap; dvs. å representere psykiske prosesser som kvantitativt bestemte tilstander til spesifiserbare materielle partikler, og slik gjøre disse prosessene klart forståelse og fri for selvmotsigelser «.(1895, s. 295)

Nevropsykologen Karl Pribram reiser i sine arbeider om Freuds forhold til nevrofag og nevro­psykologi spørsmålet om Freuds tidlige nevrologiske­/nevropsykologiske modell spiller en vesentlig rolle i utviklingen av hans senere psykoanalyti­ske teori. Han peker på den store betydningen Freuds tidlige forsøk på å sammentenke hjernekunnskap og psykologiske prosesser; mye av vår moderne psykologiske og psykiatriske teorier stammer direkte fra Freuds synsmåter.

Freuds bidrag til en ‘hjernepsykologi’ har imidlertid stort sett blitt ignorert med ulike typer av begrunnelser, bortsett når man ønsker å poengtere at han forlot den og ga den opp til fordel for en ren og autonomisert  psykologisk tilnærming.

Ernest Jones hadde i 1953 kommet med forslag om at fagfolk med nevrologisk bakgrunn kanskje kunne ha utbytte av å gå grundigere inn på Freud’s Prosjekt. Nesten 10 år senere kom Karl Pribram over dette forslaget, som han fulgte opp i flere arbeider om Freuds Prosjekt.

» Jeg oppdaget at Prosjektet inneholder en detaljert nevrologisk modell av psykologiske prosesser som smerte, lyst, hukommelse, motiv, læring, og tenkning-en modell som er sofistikert også sett i forhold til dagens standarder.» (1965, s.395)

Pribram (1962, 1965) viser til at Freud i stor grad støttet seg på en nevral modell av hvordan erfaring etterlater sine spor i nervesystemet. Freuds arbeid forblir hele veien forankret i en opprin­nelig biologisk modell, som endrer seg forholdsvis lite også etter hans parentes-setting av biologiske modeller etter oppgivelsen av Prosjektet. Pribram mener at den modellen som Freud utvikler i Prosjektet er selve den psykoanalytiske modellen, og at senere versjoner er spesialiserte perspektiver på originalen sett ut fra ulike ståsteder. Ettersom tiden gikk lot Freud sin nevrologiske modell være mer og mer implisitt, i motsetning til den eksplisitte og detaljerte utformingen i Prosjektet. Pribram peker på at Freuds hjerne-psykologiske sammentenkning ikke utelater det sosiale aspektet:

» Vektleggingen gjennom Prosjektet er både på det mellompersonlige og det nevrologiske grunnlaget for intrapsykiske prosesser.»(1965, s.410)

I ’Prosjektet’ fremgår det at den hjernepsykologiske prosessen som ligger til grunn for den ontogenetiske dannelsen av psykodynamiske strukturer er ‘ekstracorticalt’ forankret (Vygostky), dvs. at denne prosessen medieres av andre omsorgsgivende personer i barnets omgiveleser. Freuds hjernepsykologiske teori er som hos Vygotsky og Luria en  ‘sosio-cerebral‘ teori der utviklingen av høyere mental fungering gjøres avhengig av den konkret forløpende interaksjonen med de sosiale omgivelsene.

En viktig forutsetningen for Freuds paradigmeskifte i studiet av menneskelig psykologi er hans nye metode, den frie assosiasjonen mellom subjekt og terapeut, ‘det psykoanalytiske laboratorium’, som Pribram sier det. Freuds metode gjør det mulig å oppdage og utforske menneskets tankeinnhold på en helt annen måte enn ved tidligere studier av mentale prosesser, og denne utvidete og utdypete tilgangen til tankeinnholdet kaster samtidig nytt lys over mentale prosessers forløp og oppbygning. Freud oppdager at mentale prosesser har en komplisert funksjonell og psykodynamisk arkitektur, som utvikles gjennom  et hjerne­psykologisk ontogenetisk forløp i interaksjonen med de sosiale omgivelsene. Prosjektets intensjonen er å analysere mentale prosessers arkitektur og forløp på grunnlag av nevrologisk kunnskap, og vise hvorledes denne arkitekturen og dette forløpet er et resultat av menneskehjernens arbeidsmåter i samspillet med kropp og omgivelser. Psykoanalysen er fundert på en hjerne-psykologisk modell, og denne modellen forankrer menneskets hjernepsykologiske fungering i en sosiocerebral matrise.

Pribram (1965) går særlig detaljert inn på begrepet om forsvar­smekanismer, et begrep han mener klart er av nevrologisk natur:

« forsvarsmekanismene er strukturer som ikke kunne ha blitt formulert som sådanne uten av en som er dypt engasjert i og innforstått med de nevrale reguleringer av atferd » ,

skriver han. (1965, s. 501 )

Mekanismer for hukommelse og motiv: hukommelses-motiv strukturer: nevrale systemer som kontrollerer atferd.

Forsvarsmekanismer er for Freud nevrale konfigurasjoner basert på erfaring som gir selektiv adgang til styring av atferden.

refleks-forsvar

primær-forsvar

voksent forsvar

Gjensidig sammenveving av drift og sosiale determinanter; sammensmeltning av biologiske og sosiale mønstre i de nevropsykologiske strukturene som danner menneskets hjernepsykologiske fungering.

For Freud er bevissthet den subjektive siden ved en del av de fysiske prosessene i nevronale systemer, nemlig av det han kaller bidraget fra de perseptuelle W-prosessene. Bevissthet­ens fravær ville ikke medføre at de fysiske prosessene er uforandret, men ville implisere fravær av ethvert bidrag fra W-systemet.

 

Avslutning: Fra Freuds Prosjekt til sosiokulturell nevropsykologi

Det er etter min oppfatning stort sett oversett at Freuds grunnleggende perspektiv på mentalt liv er knyttet til det man i dag kan kalle ‘selvregulerings-modellen’; dvs. at menneskets mentalitet er konstituert gjennom utviklingen av strukturer og prosesser som muliggjør at individet tilegner seg mestring og styring av egne mentale forløp. Også Freud betoner at en avgjørende side ved menneskelig mental fungering er individets mestring av egne indre tilstander; nervesystemet og senere psykodynamiske strukturers sentrale oppgave er ifølge freud ‘ å mestre stimuli’. Freuds betoning av den ontogenetiske etableringen og oppbygningen av psykodynamiske strukturer innebærer videre at disse ikke er et biologisk gitt faktum, men noe som må tilegnes av hvert enkelt menneske i en interaksjons-historie med omgivelsene.

Freud oppfattet utviklingen av menneskets evne til å mestre og tøyle egen psykisk aktivitet som et fellesmenneskelig sosiokulturelt arbeid. Ja, som en praktisk, nesten ‘materialistisk’ kultur-arbeid, der han sammenligner det med tørrleggingen av grunne havområd­er ved kysten av Holland. I sine ‘Nye forelesninger’ formulerer han sine berømte formuleringer om å styrke menneskets fornufts- og viljes-styrte jeg, å utvide dets indre observasjonsfelt, å bygge ut dets organisasjon og gjøre det mer uavhengig av overjeget. I den overleverte filosofiske bevissthets-forståelsen var menneskets bevissthet utgangspunktet, vårt ubetvilelige ståsted. I den freudske forståelsen blir bevissthet noe i retning av en aldri avsluttbar historisk oppgave med utvidet og praktisk bevisst-gjøring for jeg’et.  Alt dette for at mennes­kets viljesstyrende jeg skal kunne tilegne seg nye stadig nye deler av det naturmessige og ufrivillige det’et :

Der hvor vi lar oss drive ut i handling av det’ets psyko-determinismer, skal jeget overta, sier Freud omtrent. Freuds kultur-arbeid representerer i virkeligheten et viktig bidrag til det historiske prosjekt for videre menneskeliggjøring av det moderne menneskets psykiske prosesser. Naturlike og jeg-fremmede psykiske forløp er nettopp dette fordi menneskene ennå ikke (og aldri fullt ut kan) mestrer og artikulerer dem, men motsatt er deres offer. Disse alltid delvis naturlike prosessene kan allikevel, og skal underlegges viljesbestemte og jeg-egne psykiske forløp gjennom det kultiverings-arbeidet som menneskevitenskapene gjennom psykoanalysen gjør mulig. Men dette Freuds virkelige prosjekt var dømt til å bli forfeilet, eller bedre begrenset, på grunn av dets ‘psyko­logisme’. Dvs. gjennom Freuds hypostasering av mentale prosesser til en egen og autonom psykodynamisk ‘psykisk realitet’.

LITTERATUR:         

Althusser, L.; (1970) Freud og Lacan. I P. Madsen (red.); Strukturalisme. København: Rhodos

Amacher, P.; (1965) Freud’s neurological education and its influence on psychoanalytic theory. Psychological Issues, vol. IV, no.4, Monograf nr.16, New York: International University Press

Erdelyi, N.H.;   (1984) Psychoanalysis: Freud’s cognitive psychology. San Fransisco: W.H. Freeman

Freud, S.; (1891) On aphasia. A critical study.London: Imago press, 1953

Freud, S.;(1895) Project for a scientific psychology.I J. Strachey (Ed. og trans.) The standard edition of the complete psychological works of Sigmund freud, vol.1, s. 283-397, London: Hogarth Press, 1950

Gray, J.A.; (1987) The psychology of fear and stress. Cambridge: Cambridge University Press

Holt, R.; (1965) A review of some of Freud’s biological assumptions and their influence on his theories. I Greenfield, N., og Lewis, W.,( eds.) Psychoanalysis and current biological thougth. University of Wisconsin Press, s.93-124

Horowitz, M.; (1988) Psychodynamics and cognition.Chicago: University of Chicago Press

Horowitz, M.; (1988) Introduction to psychodynamics. London: Routledge

Jones, E.,  (1956) Sigmund Freud. Life and work. Vol. I.London: The Hogarth Press, 1956

Kihlstrom, J.F.; (1987) The cognitive unconscious. Science, vol.237, s.1445-1152

Parisi, T.;                                  (1987) Why Freud failed.

American Psychologist, vol. 42, s.235-245

Parisi, T.;                                  (1988) Freud’s stance, and mine.

American Psychologist, vol.43, s.663-664

Peters, R.S.,                 (1956) Emotion, passivity, and the place of Freud’s theory in psychology.

I Pribram, K.,(ed.) Brain and behaviour,vol.4, Adaption. Harmonds­worth: Penguin 1969

Pribram. K.;                   (1968) The foundation of psychoanalytic theory: Freud’s neuropsychological model.

I Pribram,K.,(ed) Brain and behaviour 4. Adaption.

Harmondsworth: Penguin Books, s.395-432

Reiser, M.;                    (1984) Mind, brain, body: Toward a convergence of psychoanalysis and neurobiology.

New York: Basic Books

Silverstein, B.;               (1985) Freud’s psychology and its organic foundation: Sexuality and mind.body interactionism.

Psychoanalytic review, vol.72, s. 203.228

Silverstein, B.;               (1988) Will the real Freud stand up, please ?

American Psychologist, vol.43, s.662-663

Slavin, M.O.;                 (1985) The origins of psychic conflict and the adaptive function of repression: An evolutionary biological view.

Psychoanalysis and Contemporary Thought, vol. 8, s.407-440

Slavin, M.O., og

Kriegman, D.;                (1988) Freud, biology, and sociobiology.

American Psychologist, vol.43, s.658-661

Slavin, M.O., &

Kriegman, D.;                (1991) Freud, biological reductionism and the evolution of human psychodynamics.

Snyder, D.M.;                (1989) On Freud’s adoption of the objective view regarding psychological phenomena.

Psychoanalysis and Contemporary Thought, vol…..

Snyder, D.M.;                (1988) Comment on Parisi

American psychologist, vol.43, s.661-662

Solms, M.; og

Saling, M.;                                (1986) On psychoanalysis and neuroscience: Freud’s attitude to the localist tradition.

International Journal of Psycho-Analysis, vol.67, s.397-416

Spence, D.P.;               (1987) The Freudian Metaphor: Toward paradigm change in psychoanalysis.

New York: W. W. Norton

Sulloway, F.J.; (1979) Freud, biologist of the mind. New York: Basic Books

Winson, J.; (1985) Brain and Psyche: The biology of the unconsciuos. New York: Doubleday

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s