‘Hermeklinikkene’: Kritisk notat omkring behovet for faglig og organisatorisk sanering i barne- og ungdomspsykiatrien

 

Presentasjonr 

«For å kunne finne sannheten om og grunnlaget for en konkret persons liv, enten det er et barn, en ungdom eller en voksen, må man begynne og slutte på dette personlige nivået; dvs. med den enkelte personen og hans eller hennes plassering og rolle innenfor en konkret livssammenheng og deretter forsøke å finne ut hvordan virkeligheten og livet føles, oppleves og håndteres av personen selv.  Vi skjønner at en slik fremgangsmåte ikke har særlig mye til felles med det man holder på med innenfor det medisinske fagfeltet. I tillegg kan man gjerne ta i bruk relevante psykiatriske diagnoser og støttende bruk av medikasjon dersom dette kan gjøre en positiv forskjell for den det gjelder. Men derfor å kalle det hele for en slags medisinsk behandling er direkte villedende og mange ganger skadelig.» (Fernando Persa, avgått psykolog)

Bakgrunn: Tilstanden innenfor det norske barne- og ungdomspsykiatriske fagfeltet er i dag skandaløst dårlig. Uten at dette er kjent for den norske offentligheten eller fagmiljøene. Bortsett fra når media slår opp en eller annen skadaløs hendelse er det heller ingen som bryr seg om behandlingshverdagen som møter barn og unge med problemer. Fagfolkene i feltet har lagt ut et kamuflerende røykteppe som gjør det svært vanskelig å få et systematisk bilde av den reelle tilstanden. De er selv fanget og forblindet av sitt eget røykteppe; få greier å fri seg ut av det for å se på det de er engasjert i med et klart og uhildet blikk. Hele dette arbeidsfeltet domineres i dag på en overveiende uheldig måte av en diagnostiske metoder og fremgangsmåter som ikke bare er upålitelige og tilfeldige, men de er dessverre svært ofte irrelevante i forhold til det å skulle hjelpe barna og deres nærmeste. Den faglige tankegangen og praksisen er ensidig teknisk-psykiatrisk orientert, den er rettet inn på og preget uforholdsmessig mye av biologiske, genetiske, nevropsykologiske og nevropsykiatriske begreper og modeller på bekostning av livspraktiske, psykososiale, mellompersonlige og personlige og livsetiske begreper som er best egnet til å fange opp de viktigste påvirkningene på familiers, foreldres og barns liv og helse.

Behandlingstilnærmingene og tiltakene domineres av modeller og praksiser som bare i liten grad tar hensyn til hva som er påkrevd for å kunne virke inn på de forholdene og påvirkningene som bestemmer pasientens helsetilstand og hvordan denne kan bedres på en effektiv måte. Det gjøres i virkeligheten få og bare overflatiske evalueringer (man teller hoder og avtaler og ikke reelle reslutater og bedring) av kvaliteten og resultatene av den diagnostiseringen og behandlingen som bedrives.

I dette beskjedne notatet forsøker jeg å blåse vekk noe av det tildekkende røykteppet som gjør at vi ikke kan se klart hva som er den faktiske tilstanden innenfor det barne- og ungdomspsykiatriske fagfeltet. Betegnelsen ‘hermeklinikker’ nytter jeg ikke for å sjikanere noen men for i beste ‘Keiserens nye klær’-ånd gjøre tydelig at BUP/’Barne-og ungdomspsykiatriske avdelinger’ staser seg opp med falske faglige klær som dekker over nakenheten når det gjelder effektiv bruk av egnete psykososiale og sosialpsykiatriske metoder for å hjelpe brukerne.

 

Om egnete faglige kontekster:  Den diagnostiske revolusjonen i psykiatrien som ble innledet med offentliggjøringen av DSM-III i 1980, den påfølgende psykofarmakologiske revolusjonen med innføringen av 2.generasjons psykotropisk medikasjon utover i 90-årene som samtidig ble utpekt som ‘hjernens tiår’, synes å ha ført med seg en rekke svært uheldige og innskrenkende innvirkninger på utformingen av det barne- og ungdomspsykiatriske arbeidsfeltet. Spredningen og aksepteringen av genetiske og pseudegenetiske forklaringer av menneskelige egenskaper og liedleser etter år 2000 har antagelig også virket til å forsterke uheldige faglige tendenser i det psykiatriske arbeidet med barn og unge.

Hvilke følger har den aktuelle faglige profileringen?

Det kanskje aller viktigste er at man henger på seg et medisinsk-psykiatrisk kostyme og låner seg til faglig status og styrke uten at man ser at dette har vidtrekkende følger for hele arbeidsmåten i feltet. Den faglige utviklingen i det barne- og ungdomspsykiatriske fagfeltet kommer inn i flere alvorlige feilspor som preger dagens situasjon sterkt:

1) Ukritisk tidlig medisinering av barn med problemer med potensielt skadelig medikasjon som SSRI‘er, stimulante medisiner, neroleptika. Det er mulig av tidlig oppstartet medisinering av barn og hyppig bruk av medisinske cocktailer med samtidig bruk av flere ulike medikamenter over lengre tidsrom har skadelige på senere atferdsmessig og hjernefungering og at dette kan bidra til tiltakende trygding av unge mennesker, slik vi ser skje i mange vestlige land i dag.

2) Et ADHD-felt som på den ene siden er kunstig oppblåst med hensyn til antall diagnostiserte barn og unge, og på den andre ensidig preget av medisinsk-psykiatrisk tankegang og praksis som er mer enn halvblind når det gjelder systematisk bruk av mellompersonlige og psykososiale metoder. Den omfattende ADHD-forskningen har forfalt til drøvtygging av fullstendig irrelevante og samfunnsmessige stadig mer uinteressante sider ved ADHD-problematikken slik at hele fagområdet i dag karakteriseres av en total mangel på fornyende perspektiver.

3) Ukritisk overføring av diagnosepraksis fra voksenfeltet til barn og unge; det nyeste eksemplet med en dramatisk oppblomstring av affektive og bipolare diagnoser langt ned i barneårene med ledsagende bruk av antidepressiv og stemningstabiliserende medikasjon.

4) Overdreven betoning av teknisk-faglige og skolepregete terapeutiske kunnskaper og praksisferdigheter foran mer grunnleggende kunnskaper, evner og ferdigheter som handler om menneskelige dialog, relasjoner, samhandling, følelsesmessig omsorgsgiving og involvering av den enkelte som er hjelptrengende. Det er ikke til å undre seg over at et skremmende antall av omsorgstrengende barnevernsbarn heller vil være gatebarn og på rømmen fra behandlingsmiljøer dominert av organisatorisk og intrumentell-teknisk faglig tankegang.

Dette er bare noen eksempler på at det barne- og ungdomspsykiatriske fagfeltet under dominans av den teknisk-instrumentelle medisinsk-psykiatriske modellen kommer på avveier og etterhvert stagnerer. Det er nå på høy tid at man samler og fokuserer de kritiske stemmene til en klargjørende stemme; den nåværende faglige situasjonen må endres!

Barnets livsituasjon kommer først: Plager og problemer handler om det som utspiller seg i det virkelige livet

Barn og unge som har behov for psykososial og mellompersonlig hjelp som er forankret i deres virkelige livssettinger blir diagnostisert og behandlet for distinkte lidelser som betraktes løsrevet fra livssammenhengen. Arbeidsprosessen er på en skjev måter innrettet mot diagnostiske størrelser som løsrives fra barnets helhetlige fungering og livssammenhenger. Problemene defineres som egne lidelser som har en egen intrinsikal dynamikk og utvikling; med egne behandlingsprosedyrer og manualer for hver tilstand.

I boken med den talende tittelen ‘Å helbrede psykiatrien’ fra 2006, sier David Brendel det slik:

«En kan ikke late som psykiatrisk diagnose og tolkning skjer i  det abstrakte, at problemet med hvordan å forklare og diagnostisere psykiatrisk sykdom er en sak for en nøytral, fjern vitenskap, adskilt fra betydningene som pasienter og leger tillegger ordene”

Måtene man kommer frem til og setter diagnoser på har sosiale, følelsesmessige og motivasjonelle følger for barna og deres pårørende. En kan ikke abstrahere seg bort fra dette faktum, selv om det skulle kompliserer den daignostiske prosessen og true ekspertrollene. Barns utvikling og måtene deres foreldre fremmer og hemmer denne foregår innenfor mellommenneskelige, sosiale og pedagogiske kontekster. Det er her de viktigste påvirkende og hemmende kreftene finnes. Det er faglig illevarslende for det barn- og ungdomspsykatriske feltet at det blir så sterkt preget av medisinsk-psykiatriske tenkemåter i diagnostisering og behandling. Barne- og ungdomspsykiatrien hører faglig sett til og utvikler seg sammen med sosialiserings- og omsorgsfagene; de avgjørende påvirkninger, kreftene og livsbetingelsene som preger barns utvikling er forholdet til andre mennesker og det sosiale miljøet. Anvendelse av medisinsk-psykiatriske modeller i barne- og ungdomspsykiatrien bør aldri være noe mer enn sekundær og en slags støttende eller supplerende disiplin. Det er på høy tid at det startes opp systemendrende faglig innovasjon og utviklingsarbeid med henblikk på å løsrive barne- og ungdomspsykiatrien fra det medisinsk-psykiatriske hegemoniet. Skadevirkningene av den nåværende vinklingen er store nok som de allerede er.

Hva nå?

Utviklingsarbeid og innovasjon i faglig-institusjonelle sammenhenger som arbeider med barn og ungdom er en krevende oppgave. Modeller som bygger på psykososial og mellompersonlig konfliktløsing og tilrettelegging, samfunnsorientert helseforståelse i form av salutogenese, styrkebaserte modeller, og aktiv medvirkning fra og åpne dialogiske prosesser med brukere av tjenester støter på sterke faglige og organisatorisk- institusjonelle hindringer og motkrefter. Det helhetlige barne- og ungdomspsykiatriske mentalehelsearbeidet utformes på ikkeoptimale måter under den fortsatte medisinsk-psykiatriske vinklingen. Måtene man legger opp arbeidet med barn og unge med problemer og personlige kriser lider ved at helt nødvendige og basale omsorgsprosesser for god å få til god hjelp til plagete barn (som det at barnet har adgang til å være emosjonelt selektiv og utvelgende i forhold til voksne omsorgs-, hjelpe- og støttepersoner) blir nedprioritert eller kommer i skyggen av organisatorisk ordninger og overdreven vekt på teknisk-faglige metoder og fremgangsmåter som dokumentert har marginal effekt på barnets fungering.

Mange ganger kan det være vanskelig å forstå hva som opprettholder den situasjonen man ønsker å endre på og hvilke motkrefter som undergraver fornyelsestiltak.

Problemene kan synliggjøres gjennom to spørsmålstillinger a la det Anne Sæterdal gjorde i 1983 (Sæterdal, Anne: Forsøk og forsøk – fru Blom, NIBR-notat 1983:3).

1) Utviklingsarbeidet kanaliseres bort fra endringer av eksisterende praksis og blir brukt kosmetisk til å overreklamere for at organisasjonen gjør en god innsats for å utvikle nye arbeidsmåter og metoder, mens realiteten er at dette fortsatt blir neglisjert i den daglige virksomheten som domineres av de mer tradisjonelle tankegangene og praksisene.

 2) I utviklingsforsøkene «heter» det salutogenese, bygge på ressurser og sterke sider, styrkebaserte tilnærminger, involvering og medvirkning fra brukerne – mens det samtidig i organisasjonen bygges inn retningslinjer, tidsplaner, ressursrammer og styringsformer som virker kontrollerende og i praksis hemmer arbeidsmåter som springer ut fra salutogenese og styrkebaserte modeller.

Hvilke hindringsfaktorer og faglig-institusjonelle forhold og motkrefter er mest sentrale å ta i betraktning for å kunne vinne fram i arbeidet for å omstille og fornye faglige og organisatoriske tilnærmingene til barn og ungdom med problemtilstander ?

De fleste diagnostiske og tiltaksopplegg for barn og unge med psykososiale vansker, lærevansker og psykiske lidelser er basert på en klinisk medisinsk-psykiatrisk modell. Dette er en modell der fokus er å identifisere og diagnostiserer lidelse; forstyrrelser og svikt – og som pretenderer å behandle disse. I behandlingsprosessen vil medikasjon ofte være en viktig, kanskje den viktigste bestanddelen.

Diagnostisering som alltid er en diagnostisering av mangler, svikt, sykelighet – kan derfor bare være en delbestemmelse av barnets totale livssituasjon, den virkelige dynamikken i denne fanges ikke opp av diagnosen. Derfor vil barnets utviklingsforløp ofte komme som overraskelse for behandlerne, enten det går dårlig eller barnet tilfriskner. Dagnosespråket fører med seg tendens til todelt tankegang der man betrakter avvik, forstyrrelse og sykdom som noe som er kategorialt forskjellig fra og avgrenset fra normale og situerte variasjoner i menneskelig atferd. Mennesker med forstyrrete eller avvikende måter å være på omtales gjennom bruk av kategoriale betegnelser som er diskontinuerlige med de hverdagsspråklige kategoriene som nyttes i omtale av ordinære og normale forskjeller mellom mennesker. Tilnærmingen er basert på en rasjonale der avdekking av og tiltak for å behandle patologi og svikt definerer både tankemønster og nøkkelaktivitetene som fagfolkene utfører. Til tross for at kritikken mot slike tilnærminger er velkjente og utbredte og nærmest allemannseie, fortsetter denne patologimodellen å prege arbeidet med barn både i BUP, barnevern og skoleverkets spesialundervisning.

Jeg liker nesten ikke å skrive det, ja – jeg er nesten engstelig for å si det som nå følger: Gjennom egen praksis og erfaring finner jeg å måtte hevde at de barne- og ungdomspsykiatriske avdelingene i dag mest fungerer som en slags medisinsk-psykiatriske ’herme-klinikker’. Dvs. klinikker der man etter alle kunstens regler forsøker å leve opp til og å etterligne aktivitetene på ordinære medisinske poliklinikker, men der pasientvirkeligheten og problempanoramaet man forholder seg til er noe helt annet enn den man møter i somatiske avdelinger. Man tar følgelig opp sykehistorie og anamnese, man stiller diagnoser og drøfter differensialdiagnoser, gjennomfører prøver og tester for å identifisere kjennetegn og egenskaper som kan avdekke lidelsen, og gjør faglig begrunnete valg om hvilke terapier og behandlinger og medikasjoner som kan være nyttig å sette i gang overfor pasientene. De ansatte ved slike hermeklinikker sitter altså på kontorer og møterommene sine og ’leker doktor’ med de unge pasientene og deres pårørende.

Dette kunne i og for seg være en tilfredstillende og riktig utvikling av BUP-klinikkene; dvs. dersom kartet stemte bedre med terrenget. Det gjør det dessverre ikke. Kartet stemmer ikke med terrenget; den medisinske tilnærmingen er mest av alt en slags metaforisk og omskrivende praksis som tildekker det som egentlig foregår i arbeidet med barn og ungdom.

Det er et tankekors at den medisinsk-psykiatriske klinikk-modellen til tross for utbredt skepsis og misnøye og de mange kritiske røstene fortsatt er nærmest enerådende i arbeidet med barn og unge i BUP og i Barnevern. Og at modellen faktisk synes å styrke sin stilling i arbeidet med barn og unge i problemsituasjoner

Dersom vi trekker det medisinsk-psykiatriske ideologiske sløret til side; da ville vi se følgende: BUP-avdelingene er i virkeligheten arenaer for å oppklare og avhjelpe skadelige virkninger av et stort spekter av psykososiale konflikter og ugunstige, fastlåste og belastende samspills-, relasjons- og livssituasjoner som barna og unge forsøker å håndtere på best mulig måte. Barna og ungdommene har selvsagt både kroppslige, følelsesmessige og andre og mentale følgeplager av psykosisale konfliktsituasjoner og belastende livs- og relasjons-sammenhenger. Men disse må nettopp betraktes og møtes som ledsagende eller følgeplager, dvs de er sekundære følger av uløste konflikter og vedvarende belastende situasjoner. De utgjør ikke egne distinkte symptomer, sykdomstilstander eller forstyrrelser som kan grupperes til en diagnostiserbar tilstand eller et syndrom og behandles som sådan hos barna.

BUP-klinikker i all hovedsak en arena for håndtering av psykososiale konflikt-prosesser, flertallet av saken omhandler barn og ungdom som er i konfliktforhold med sine omgivelser, med voksne, foreldre, lærere, andre barn, og institusjonelle krav og kontekster. Behandlingsoppleggene består i virkeligheten hovedsakelig av ulike former for kognitiv og livspraktisk assistering i konfliktdemping, konflikthåndtering, konfliktløsing. Selv om mange av barna i disse sakene i klinikken fremstår som ’forstyrrete’, ’syke’ – er dette som regel sekundære uttrykksformer for intensive og vedvarende konfliktforhold som gir seg indirekte uttrykk i form av kroppslig og mental dysfungering – og det er derfor forholdsvis enkelt å gå seg vill i slike sekundærsymptomer og diagnostisere og behandle barna gjennom disse utslagene. For barna er særpreg og kjedingsprosesser igangsettende for konfliktforholdene, og manglende manøvrerings- og tilpasningsevne i omgivelsene og evne til fredeliggjøring hos de voksne trigger psykososiale konfliktforstyrrelser av mer eller mindre alvorlig grad, intensitet, skadepotensile og varighet. Disse psykosisale konfliktforstyrrelsene griper på sin side inn i barnas kroppslige helsetilstand og fysiologiske fungering, og kan skade balansert kroppslig tilstand og fungering.

Grunnen til at det hele i virkeligheten mer og mer er blitt til en sort teater eller herme-virksomhet er altså at den store majoriteten av barn og unge som blir henvist til barne- og ungdomspsykiatrien antagelig for å si det forsiktig ikke har noen medisinsk-psykiatriske lidelser, svikt, sykdommer som kan diagnostiseres og behandles på denne måten.

Pasientene har som regel og i de aller fleste tilfeller først og fremst psykososiale belastningsproblemer og vansker. BUP-pasientene er barn og unge som befinner seg i krevende konfliktsituasjoner og ugunstige samhandlingsprosesser med voksne og sine omgivelser; som kan være lærere, foreldre, andre barn og unge, og endog med seg selv.

Den diagnostiske vendingen i BUPs praksis skjedde gjennom nittiallet og har befestet seg så sterkt fram til i dag at den oppfattes som noe overselvsagt. Det skjedde en nesten unik rask og ukritisk ibruktaking av diagnosesystemet; hva dette gjør med kvaliteten i behandlingstilbudet.

Men diagnosespråket fører samtidig med seg tendens til todelt tankegang der man betrakter avvik, forstyrrelse og sykdom som noe som er kategorialt forskjellig fra og avgrenset fra normale variasjoner i menneskelig atferd. Mennesker med forstyrrete eller avvikende måter å være på omtales gjennom bruk av kategoriale betegnelser som er diskontinuerlige med de hverdagsspråklige kategoriene som nyttes i omtale av ordinære og normale forskjeller mellom mennesker.

Hele arbeidsprosessen blir innrettet mot diagnostiske størrelser, som løsrives fra barnets helhetlige fungering og livssamenhenger og oppfattes som om de har en egen intrinsikal dynamikk og utvikling; og med egne behandlingsprosedyrer og manualer for hver tilstand.

Diagnose-setting kan være et tveegget sverd: den langsiktige virkningen er svekkelse av livssjanser

Den britiske sosiologen Frank Furedi skriver i sin samfunnskritiske bok om ”Terapi-kulturen” (2004) at

”det er virkelig en trist tingenes tilstand at så mange av oss søker fortrøsting og bekreftelse gjennom en diagnose. Omforminga av sykdom til en identitet er potensielt et alvorlig problem for det offentlige helsevesen. Men viktigst av alt er at det indikerer at et regime med sjølv-begrensning har blitt institusjonalisert”. (s.203)

Furedis hypotese er at den korte veien til og det etter kvart selvsagte i medisinsk-psykiatrisk diagnostisering av menneskelige særegenheter og problemer innebærer et endret forhold mellom ens selv, opplevelse, atferd og samfunnet; resultatet er et mere passivt og selvoppgivende, sårbart og svakt selv.

En alternativ mer kontekstuell tilnærming til diagnostikk er en naturlig følge av salutogentisk tankegang. De forholdene som fanger oss inn av og underligger en diagnose er bare i liten grad uavhengige og løsrevet fra livskontekstene. Fokus må holdes på forankringssammenhengen for innholdet i diagnosene, både i løpet av vurderingsfasen og i behandlingsfasen.

I et salutogenetisk perspektiv handler effektiv hjelp om å rekruttere, utløse, og lage positive, støttende, fasiliterende, gjenopprettende og ressursfremmende prosesser når en starter arbeidet med et psykososialt konfliktplaget barn. Den salutogenetiske behandlingspraksisen mobiliserer og rekrutterer de ressursene og sterke sidene som finnes hos barnet og i dets næreste miljø og nettverk. Hva er disse ressursene og sterke siden, hvordan idenfisere og finne dem? Hvordan kan dette foregå på en best mulig måte ? Formålet mitt er å klargjøre dette gjennom praktiske anvisninger og forslag, for sosiale aktører som møter barnet og dets familie og sosiale omgivelser.

En mulig hovedgrunn til denne utheldige utviklingen er at kritikerne ikke har tatt alvorlig nok på utformingen av en alternativ modell for å utrede og assistere barna og unge. I fag- og forskningslitteraturen finnes det etter hvert et stort spekter av ansatser som kan og bør samordnes til en alternativ modell. I 20-30 år har sentrale forskere (se f.eks.Garmezy 1983, Antonowsky 1987, Saleebey, 1997) formulert ansatser til en forståelse av problemutvikling hos barn og unge som betoner og vektlegger andre forhold enn

svikt, spesielle vansker, og distinkte psykiske lidelser og patologier. I denne tradisjonen retter man istedenfor fokus barnets aktive deltaking i en dynamisk livssammenheng, mot stressorer og positive støttefaktorer som barn og unge utsettes for og selv fremkaller og søker, viktigheten av individuelle og omgivelsesmessige faktorer som påvirker motstandskaft mot stress og hardførheten hos barn og unge. Fremveksten av denne forskningen, sammen med nyere perspektiver på og begreper om resiliens og motstandsevne, helsefremming og salutogenese, og styrkebaserte tilnærminger representerer til sammen en enestående mulighet til å utforme et kritisk alternativ til den medisinsk-psykiatriske patologi-modellen.

Denne muligheten er fortsatt en sovende mulighet; man griper ikke tak i den for å komme ut av den stagnasjonen som det banre- og ungdomspsykiatriske arbeidet i dag utsettes for under den medisinsk-psykiatriske patologimodelllen.

De nye tilnærmingene åpner opp for et individ- og opplevelsesnært, og samtidig bredt og praktisk relevant grep om det brede spekter av faktorer som samvirker og er involvert i problemutviklingen hos et bestemt barn. De peker også ut en annen måte å tenke tiltak og behandling på, basert på en åpen dialogisk terapiform som møter pasientene på hjemmebane og som mest mulig bygger ned kunstige ekspertiseroller for å la det terapeutiske prosessene forløpe gjennom pasientens egen opplevelse og inititativer.

I tråd med Antonowskis (1987) begrep om Opplevelse av Sammenheng (OAS) så må man for å fremme barns muligheter for å mestre livsstressorer hjelpe dem med å finne og nytte støttemuligheter, arbeide med å styrke deres forståelse av det problemet de står overfor, styrke deres tilgang til de nødvendige ressurser for mestre det, og hjelpe dem slik at de oppfatter problemet som viktig, og er sterkt motivert for og ser fremover med håp om å kunne løse det. Minst halvparten av all terapi er og må alltid være forankret i barnets egen ressurssituasjon, aktivitet og opplevelse; de er de selv som er på innsiden i sitt eget liv og kan utforme grunnlaget for mestringsopplevelser.

De stressorene som barn møter i sine daglige og utviklingsmessige livssammenhenger er mange og varierte. Det synes å være slik at en sterk Opplevelse av Sammenheng (OAS) er nært forbundet med at barnet rår over et bredt og variert repertoar av mestringsferdigheter, og kan vise større fleksibilitet når det gjelder å velge den fremgangsmåten som passer best for det problemet og den situasjonen som det befinner seg i. (Antonovsky, 1987).

Den faglige og praktisk-behandlingsmessige orienteringen mot salutogenetiske og styrkebasert perspektiver sikter både mot å være et et supplement og et korrektiv til den fremtredende innrettetheten mot patologirettet diagnostisering og behandling av avvik og forstyrrelser hos barn og unge med psykiske lidelser, psykososiale problemer og vansker i samhandlinga med sine omgivelser.

Ved siden av generelle målsettinger vil fornyelse sikte mot å utarbeide:

Oversikt over og konkretiseringar av fremgangsmåter, arbeidsmåter, metoder og teknikker i utredning, tiltaksutforming, behandling og rådgiving som legger vekten på mobilisering og rekruttering av barnets og ungdommens intakte evner, ressurser, holdninger samt hans/hennes ressurser og støttesystemer i familie og nærmiljø og skole som til sammen kan beskytte mot, minske og moderere virkningene av eventuelle svakheter, mangler og forstyrrelser knyttet til diagnostiserte og diagnostiserbare tilstander

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s