Individualitet og variasjon som utfordring i arbeid med barn. Grensene for og faremomenter i diagnostiske tenkemåter (Et kursopplegg)

 

 

Alle barn som kommer til verden, og som skal vokse opp og bli til noe, fylle et rom i verden; er i utgangspunktet fullstendig unike størrelser – og verken foreldrene eller institusjoner i samfunnet kan vite hvem og hva det enkelte barnet er og kan bli til. Moderne genetikk bekrefter dette synet til fulle; alle er enestående i genetisk forstand. Foreldrene og andre voksne personers viktigste oppgave er å gjøre plass i og åpne opp verden for det enkelte barnet, og gi barnet trygge og kjærlige rom for å utprøve, utfolde og utforme sin potensielle individualitet i samvirke med omgivelsene og andre mennesker. Forskning har etter hvert vist ganske ettertrykkelig at voksne bare i begrenset grad kan forme barns særpreg og individualitet, selv om de påvirker den på andre måter. I dette foredraget skal jeg gå inn på individualitet som utfordring i våre møter med barn, hva slags rolle individualitet og særpreg spiller i barnas liv, utvikling og møte med andre. Jeg vil drøfte hvor bevisste og flinke er vi fagfolk når det gjelder å oppfatte individualiteten hos de barna vi skal hjelpe på ulike måter, hva individualitet bunner i og springer ut av, hvordan den uttrykker seg på godt og ondt, hvordan den er involvert i problemutvikling og vanskelig atferd. Noen av de tema som vil bli gjennomgått – Individualitet er et krevende fagområde, og blir ofte oversett av medisinsk, psykologisk, pedagogisk og sosialfaglige fagpersoner. Hvorfor ? Den amerikanske psykologen Gordon Allport var spesielt opptatt av å utvikle et idiografisk perspektiv (motsatt: nomotetisk – det generelle og fellesmenneskelige) i psykologien der den enkeltes individualitet er hovedfokus. Han skrev i 1961:

”Menneskets mest fremtredende kjennetegn er hans/hennes individualitet. Et enkeltmenneske er en unik naturlig skapning. Det har aldri eksistert en person akkurat som deg, og det vil heller aldri komme til å eksistere en igjen. Alle vitenskapene, inkludert psykologien, har tilbøyelighet til å neglisjere individualitetens viktige kjennsgjerning.’

Psykiateren C. Jung hevdet at for å finne ut hva som er virkelig individuelt i oss selv, kreves det dyp ettertanke; og underveis innser vi hvor uvanlig vanskelig oppdagelsen av egen og andres individualitet faktisk er. Han omtaler ’individualitet’ som en delikat plante, som kan ivaretaes eller forsømmes hos mennesker.

Alle levende vesener uttrykker i en eller annen forstand sitt særpreg og sin egenart når de lever. Utrykksformene er artsbestemte og artsspesifikke.

Mennesker gjør dette på komplekse og kulturstyrte måter, ikke minst i form av ulike typer av selvfremstillinger og ‘selv-narratisering’, der en viser og gjør rede for og forteller om seg selv, sin livshistorie, hvem en er, finner ut hva en passer til og sammen med, osv..

 I og med at det menneskelige er så uoverskuelig mangesidig og variert, må den enkelte søke ut i verden og utforme seg selv som individuell skikkelse gjennom å finne frem til, låne, utprøve og forkaste, og etter hvert innforlive seg med og bruke roller og gester blant alt det som en har tilgang til. Mennesker har et biologisk og psykologisk behov for å finne frem til sitt særpreg og føle seg enestående, og kan ofte gjøre dette på uforutsigbare og overraskende måter. Den enkeltes særpreg og egenart utgjør samtidig en viktig og uerstattelig side ved den menneskelige og samfunnsmessige virkeligheten, noe som lenge har vært oversett både i sosiologisk og sosialpsykologisk tenkning. Særpregete og unike enkeltmennesker preger i virkeligheten vårt moderne samfunn, og er kanskje den viktigste menenskelige ressursen et samfunn har. Det er derfor ikke riktig å oppfatte individualitet som noe som først og fremst finnes adskilt og iboende hos den enkelte, slik man lett gjør i individualistisk forståelsesmåte. Man må samtidig se på hvilke sosiale settinger, arenaer, nettverksmønstre og uttrykksmuligheter som den enkelte har til å utprøve, uttrykke, utfolde og etter hvert få anerkjennelse og verdsetting av andre for sin individualitet.

Den positive vurdering av individualitet er ifølge den tyske sosiologen Ulrich Beck et moderne fenomen. I tidligere historiske individualiseringsfaser har har individualitet hovedsakelig blitt likestilt med avvik, tåpelighet, syndig – blitt forstått på en nedsettende måte. Beck peker på at innenfor rammen av det gamle enhetlige og lukkete samfunn er individualitet bare den minste enhet i et forestilt hele, og ikke noe som den enkelte kan uttrykke seg gjennom. I moderne samfunn skjer det en oppvurdering av det individuelle, sammen med institusjonelt basert en avstandardisering av livsgrunnlag, livsstiler og mønstre. Men bevisstheten om individualitet og særpreg som sanfunnets viktigste ressurs sitter mange ganger langt inne.

I en satirisk novelle fra 1972 (‘Harrison Bergeron’) skriver Vonnegut. ‘Året var 2081, og alle var endelig blitt like. De var ikke bare like for Gud og Loven. De var like på alle tenkelige måter. Ingen var smartere enn noen andre. Ingen hadde bedre utseende. Ingen var sterkere eller raskere enn noen andre’.

I Vonneguts novelle-verden blir likheten lovfestet og følges opp av offentlige likhetsskapende organer som sikrer utjevning av forskjeller gjennom handicappingstiltak og normaliserende tiltak.

Det er åpenbart at likhet såvel som forskjeller mellom mennesker er noe som også henger sammen med livsbetingelsene i samfunnet. Det ubegrensete likhetssamfunnet i sosialdemokratisk eller kommunistisk regi kan være like monstrøst som det ubegrensete forskjellsamfunnet i regi av høyrebevegelser.

Den tyske filosofen og teologen Kurt Nowak (1992) hevder at et av kjerneproblemene i det moderne samfunnslivet at vi må bli i stand til å akseptere menneskelig mangfold, noe som også omfatter den biologisk gitte mangfoldigheten hos mennesker. Nowak mener at virkelig fremskritt i den menneskelige tilværelsen vil vi først kunne oppnå når vi ikke lenger møter eller opplever menneskelig mangfold som belastning eller trussel, men makter å ta imot mangfoldet i full aksept som en rikdom som er gitt oss.

(2)”Individualitet og særpreg som utfordring i arbeid med barn. Grenser og faremomenter ved bruk av kategorisering og A4 tenkning”. (Oppsummering av kurs)

Lunga startet foredraget med å hevde at individualitet kan være vanskelig å forstå, selv om i alle snakker om individualitet i dag. Det er nesten slik at alle snakker om været, men ingen gjør noe med det. Alle mennesker kommer til verden som unike størrelser, enestående muligheter…en av nesten 7 milliarder mennesker  som ikke er lik noen andre.

Hva kan en gjøre ut av denne unike sjansen som hvert enkeltmenneske utgjør ?

Det å forstå bedre hvordan individualitet innvirker på barns utvikling og møte med omverdenen, er avgjørende i vår omgang med og behandling av barn…enten man er oppdragere eller fagpersoner.

 I moderne frie og åpne samfunn spiller den enkeltes individualitet og særpreg i økende omfang en avgjørende rolle for hva slags livsløp man får og hvilke livsmuligheter man har. Vi lever så å si i individualitetens tidalder – som både gjør det mulig og krever av oss at vi skal kunne leve våre egne liv som særpregete enkeltpersoner; det kreves av oss at vi makter å bli den man er og kan være, å bli seg bevisst og uttrykke hvem man er og hvilket livsmønster som passer for akkurat meg. I dag gir særpreg og originalitet mer enn noensinne opphav til beundring, til sosial oppmerksomhet. Det finnes etter hvert mennesker som har som sitt levebrød å utforske og presentere sitt eget særpreg, særlig i media og underholdning. Det er en ressurs, en verdi å kunne være seg selv – som idoldeltakerne alle uttrykker det før de skal opptre.. Individualitet dannes i møtet mellom et knippe av muligheter, i utgangspunktet gitt den enkelte i det genetiske mønstret hos hver av oss…og de muligheter barnet har til å utfolde, uttrykke og prøve ut dette mønstret i møtet med sosiale arenaer og andre menneskers reaksjoner..Foreldrenes oppgave i dette møtet er en dobbelt ’oversettelse’, å oversette barnet til verden og verden til barnet.. Foreldre forhandler så å si med barna slik at de kan finne det som er den beste veien inn i verden og samtidig til hvem de selv er og vil være, og barna utvikler seg og finner frem til sitt særpreg i emosjonelt forankret samspill og utveksling med andre.

Gjennomsnittsbarnet finnes ikke, barn kan og skal også være særepregete, det er selvsagt like normalt som at voksne er det. Både som foreldre og fagfolk må vi gjenoppdage individualitetens betydning, og gi rom for entusiasme og utveksle følelser i møtet med særpregete barn. Skoleverket må tåle underlige og ekstraordinære barn, som ofte senere er de som på ulike områder gir viktige bidrag til samfunnet i voksen alder…voksne som når langt har sjeldent vært tamme og vanlige som barn…de har ofte fremstått som krevende og sære barn….Individuell variasjon er en avgjørende ressurs i et mangfoldig samfunnet der ulike mennesker utfyller hverandre på forskjellige områder. En skole som tenker gjennomsnittselever, som standardiserer og uniformerer kan derfor aldri bli riktig for elevene – den gode skolen er en rommelig skole som fremmer alle barns egne prestasjonsevne, i alle mulige retninger…ikke i bare en retning. Økonomiske begrensninger og krav til sosial standardisering og uniformering må ikke få avgjøre om barn får adgang til å utvikle seg og sitt individuelle særpreg. L

unga definerte individualitet med ”enkeltvesen eller enkeltperson; det som ikke kan deles opp, individum – det udelelige’’.

Andre beslektede begreper er privathet, diversitet (mangfold), den enkelte, særpreg, egenartet, unik og idiografisk. Diagnostisering av barn uten forståelse for det individuelle særpregets rolle er en betenkelig fremgangsmåte, nettopp fordi barn med sær og krevende natur lett kommer i motsetning til sine omgivelser og voksne…og når barn i dag oppfører seg aparte og ’avvikende’ er det fristende med diagnostisering – hva feiler det denne underlige ungen ? Mange av våre populærdiagnoser en antagelig feilkonstruerte, fordi de ikke har tatt utgangspunkt i at barn genetisk sett er svært ulike når det gjelder egenskaper som aktivitetsnivå, sosiale behov, emosjonell intensitet, osv.. Begrepet psykisk utviklingshemmet er også en betenkelig kategorisering som ”skaper” en gruppe mennesker uten individuelt særpreg og egen personlighet. Foreldre trenger ofte mest hjelp for å støtte og kanalisere individualiseringsprosessen hos sine egne barn, særlig dersom barna har uvanlige og overraskende egenskaper og væremåter. Genetiske syndromer kan medføre tildekking og maskering av barnets særpreg, fordi vi som mennesker har en overdreven evne til å kategorisere andre, til å bli blind for deres individuelle særpreg. Når barnet har Down syndrom, så ser vi lett ikke lenger at barnet først og fremst har sitt eget særpreg, syndromet så å si stjeler barnets individualitet…. Individualitet er en ressurs for den enkelte, samfunnet, for hjelpeapparatet og tiltakene – som det er avgjørende å utvikle forståelse for og ta i bruk i det en gjør som oppdragere og fagfolk for barn.

Lunga hadde et spennende foredrag hvor han brukte humor og også fremførte utvalgte dikt med individualitet som tema. Tusen takk!

En kommentar om “Individualitet og variasjon som utfordring i arbeid med barn. Grensene for og faremomenter i diagnostiske tenkemåter (Et kursopplegg)

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s