‘Styrkebaserte tilnærminger’. Om tjenester, tiltak og behandling som bygger på ‘sterke sider’ hos folk som trenger hjelp

«Hope is necessary in every condition» (Samuel Johnson)

«Dersom jeg ikke av og til møter folk som har tro på meg, synes jeg det er vanskelig å fortsette». (‘NEO’, langtidspsykiatrisk pasient, 2011)

“All humans, somewhere within, have the urge to be heroic; to transcend circumstances, to develop one’s powers, to overcome adversity, to stand up and be counted.” (Dennis Saleebey)

«A recovery paradigm is each person’s unique experience of their road to recovery…» (Long, 1994).

Styrkebaserte tilnærminger

viser til en annerledes måte å nærme seg pasienter og klienter og folk med hjelpebehov på enn den tankegangen som fortsatt preger vår tids psykososiale hjelpeopplegg og særlig psykiatrien. Atmosfæren i hjelpesystemene er fremdeles tynget av mer preget av tung patologiserende tankegang, mer enn folk ville like å tro. Pasienter og klienter blir møtt med mistro, undervurdering og formynderske eller oppdragende holdninger. Vi vet alle at dette kan ha ugunstig innvirkning på selve hjelpeprosessen, som reduseres til en karrikatur av det den kunne ha vært. Behandlingsforskning gjennom flere tiår har demonstrert at ressurser, krefter og forhold som må til for å fremme positiv forandring, sjelden kan rekrutteres uten at det skjer gjennom den enkelte pasientens egne valg og egne bestrebelser. Selve menneskehjernen er bygd opp slik at man må mobilisere en innebyg behandlingssystem hos pasientene selv, for at rehabilitering som komme opp og gå på effektive måter. Som den noske filosofen hevdet på 50-tallet, pasientene må hjelpes til å bli aktive deltakere og ikke passive mottakere. Så mange tiår senere vet vi at dette også kommer av hjernesystemenes oppbygning og fungeringmåter.

Behandlingsopplegg som er utformet av eksperter og iverksatt ‘fra utsiden’ som noe som påføres pasientene, virker ofte dårlig samme hvor velement og faglig fundert det måtte være. Det heldige er at det finnes strømninger som vokser i omfang og styrke og som både har sagt farvel til det patologiserende paradigmet og som er åpen for det heroiske, det overskridende og det selvhelbredende i alle mennesker.

Hjelp og støtte og behandling i alle deres former og versjoner må ha utgangspunkt i at alle individer ønsker, vil og kan utforme sitt eget liv, selv om de trenger hjelpetiltak for å makte å holde seg flytende og greie å hente ut styrke og ressurser i en kritisk eller vanskelig periode av sitt liv.

Det er nærliggende å stille spørsmålet:

Er det nødvendig å promotere ‘styrkebaserte tilnærminger’ i vårt moderne hjelpeapparat med høyt skolerte og ‘gjennomkursete’ medarbeidere? Er ikke det psykiatriske systemet så åpent mot omgivelsene og for det som måtte foregå ute i den store faglige verden, så velkvalifisert og faglig trimmet at det er på høyde med det beste av metoder og fremgangsmåter for å hjelpe folk med psykososiale vansker og mentale lidelser?

På det første spørsmålet må jeg svare: Ja, dessverre. Faktisk mer enn noensinne. På det andre, nei – psykiatriens tilnærming til mennesker med psykiske plager legger sten til byrden. Man setter fremdeles defektpregete diagnoser som virker som selvoppfyllende profetier for stagnasjon eller nederlag og forverring, og det dominerende tilbudet er sterkt preget sykdomstankegang i kombinasjon med medikamentell behandling. Folks egne ideer og visjoner og potensielle ressurser, styrken i gode menneskelige og terapeutiske relasjoner blir helt liggende  i skyggen av en ødeleggende opptatthet av den teknisk-medisinske delen av behandling og hjelp.

Det kan være mange årsaker til tingenes tilstand. En viktig ting er selve den psykiatriske faglige ideologien som ligger som tungt og grått vestlandsvær over fagmiljøene som bistår mennesker, i klinikker og skoler og aldershjem; overalt. Mange velskolerte fagfolk  –  dette gjelder kanskje særlig spisskompetente psykiatere – har en ensidig fokus på ekspertstyrt patologi-terapi teknisk tankegang og på samme tid er de tildels helsefarlige i sin mangelfulle evne til ekte menneskelig og helsefremmende samhandling med pasienter. Helt siden 1940-50 årene og psykologen Carl Rogers banebrytende undersøkelser og tanker har vi visst hva som må kjennetegne støttende og hjelpende relasjoner og psykologisk hjelpearbeid, uten at vi har greidd å sette det ut i livet i full bredde i våre mentalhelsesystemer. Richard Bentall, en fremtredende psyologforskere og kritiker av den ensidig teknisk-medisinske og patologiserende psykiatrien, vektlegger den menneskelige faktoren i følgende formulering:

“Det ser ut for at den kraftigste forsterkende stimulus som er tilgjengelig for et menneske ikke er et byttemiddel som kan veksles i godbiter, men varme og empatisk oppmerksomhet gitt av et annet menneske. Det kan hevdes at hvis det psykiatriske personalet i moderne avdelinger bare kunne bare erkjenne denne enkle sannheten og sette den ut i livet, ville kvaliteten på den omsorgen de gir bli dramatisk mye bedre.  (Richard Bentall: ‘Doctoring the mind’, 2009)

I alt hjelpepraksis må pasientens evne og vilje til mestring og selvregulering av egen atferd og sitt eget indre og ytre liv stå i sentrum. Ikke minst når et individ strever med psykiske og mentale forstyrrelser og plager er det avgjørende at de møtes som psykososiale og nevroatferdsmessige subjekter i sin egen tilværelse og først og fremst får hjelp til egenmestring av sine plager. Fagfolk må ikke la seg forføre til nye runder med ‘objektiverende’ tankesett der pasientens egne ressurser kommer i baksetet under behnaldingsforløpet. God behandling er å behandle folk slik at de selv blir sine terapeuter, so langt dette rekker. For dessverre rekker det sjelden helt ut.

Slik er det dessverre som regel ikke. Pasientene behandles som objekter eller i beste fall som personer som er plaget av en objektiv psykiske lidelse som kan behandles av fagfolk som besitter den nødvendige ekspertise i medikasjon og terapeutisering. I vår tekniske og vitenskapelige tid er det –  tross all kritikk og advarsler om teknologiens tinglliggjørende farer – nesten uunngåelig at folk ser seg blinde på tekniske metoder og fremgangsmåter på bekostning av menneskelige, relasjonelle og egenmestrende prosesser og derfor retter fokus mot mobilisering av pasientenes medarbeiderskap og egne ressurser.

I virkeligheten er ‘styrkebaserte’ tilnærminger bare en side ved en mangefoldig felt av faglige perspektiver som hjelper oss til gjenoppdage, ‘å se’ og sette brukeren, pasienten eller klienten i sentrum av behandlingen. Nettopp følelsen av å bli sett og verdsatt og kanskje til og med løftet opp som medarbeider og egenterapeut er og bør være alfa og omega om folk skal ønske og tørre og ta mot våre forsøk på å hjelpe og terapeutisere dem.

Jeg har min daglige dont i psykiatriske institusjoner og poster. Jeg må dessverre innrømme at forbløffende mye av det helsearbeidere – som jobber på golvet og som samhandler direkte med pasienter – fortsatt foretar seg i forhold til pasientene som går ut på å patologisere og svartmale dem, redusere deres håp og tro og opplevelse av seg selv og sine muligheter som medarbeidere med ressurser og evner og positive personlige trekk. Det kan virke som om en slik tankegang og praksis oppstår av seg selv og automatisk, dersom det ikke finnes en sterk og velfundert motpraksis og alternativ tenkning i disse systemene.

Etter min oppfatning – og dette bygger på moderne behandlings- og psykoterapiforskning –  er og må alle pasienter være sin egen fremste terapeut og behandler. Dette er selve grunnsteinen i det byggverket som må reises for å få til bedre behandlings- og hjelpesystemer. Det er med dette utgangspunktet at alle praksiser, tiltak og opplegg må utformes og tilrettelegges. For at en refomering av behandlingen skal lykkes må pasientene møtes og taes alvorlig som egenterapeuter, de må inspireres til og støttes i å fremstå som det. Alle andre terapeuter er i beste fall delkompetente men allikevel viktige og gode medhjelpere i en slik prosess.

Som oftest blir pasientene ikke hjulpet inn i en rolle som sin egen terapeut; men motsatt gjort til mottakere av og objekter for behandling tilrettelagt og styrt av andre eksperter. All forskning på terapeutiske prosesser har demonstrert utenfor enhver tvil at det er faktorer utenfor den snevre faglig-tekniske tilnærmingen som er avgjørende for om man greier å hjelpe folk til bedret fungering.

Ensidig fokus på diagnostiserte lidelser og sykdommer og forstyrrelser virker stort sett nedbrytende og hemmende på pasienters evne og muligheter til å virke som sine egne terapeuter.

Trass i at vi nå vet dette, så kan man se at kanskje majoriteten av fagfolk fortsatt turer fram med en tilnærming basert på diagnostisk svartmaling, og ensidig fokus på spesielle faglige og tekniske versjoner av terapi, samtidig som de tilltater seg å neglisjereog nedbetone  sosiale, emosjonelle og menneskelige omstendigheter og forhold som i virkeligheten har langt større betydning for om en hjelpeprosess blir vellykket.

Formålene med denne gjennomgangen av det som i faglitteraturen omtales som ’styrkebaserte tilnærminger’ eller ’styrkebasert behandling’ er flere. For det ene å tegne en skisse av en styrkebasert biopsykososial utrednings- og behandlingsmodell. Det er et viktig poeng at ideene her skal peke på praksismuligheter. Modellene skal kunne anvendes i barnepsykiatrisk og voksenpsykiatrisk terapeutisk arbeid, i PPT-arbeid og i barnevernets arbeid med barn og unge i omsorgskrise, samt i barne-, voksen- og (re)habilitering. Den styrkebaserte modellen for assistering og hjelp kan både nyttes som alternativ til men mest som supplering og utvidelse av den dominerende patologibaserte diagnostiserende og terapeutiske tilnærmingen i dagens hjelpeapparat. Vi trenger sårt gode behandlingsmodeller som gir rom for åpne og åpen dialogisk arbeidsmåter og som er fleksible fordi de utformes spesielt for og sammen med den enkelte pasienten som vet hvor skoen trykker.

Innledning: Uknuselig og uovervinnelig

Som motto for denne fokus på de helsemessige ressursene og den styrke som man finner hos barn og unge og voklsen hjelpsøkende åasienter, har jeg valgt diktet med tittelen «Invictus» («ikke-slått» eller «uovervinnelig»), av den engelske poenten Wlliam E. Henley: «Invictus» begynner med følgende vers om den iboende styrke vi alle har –

Out of the night that covers me,
Black as the Pit from pole to pole,
I thank whatever gods may be
For my unconquerable soul.

De tre D-ene
Fagfolk i hjelpeyrkene og brukere og pasienter er etterhvert gått trøtte og desillusjonerte når det gjelder det som etter hvert er velkjente mangler og begrensninger ved den sykdoms- og sviktmodellen som i et par tiår har dominert profesjonell praksis. Feltet har vært hengt opp i de tre ‘D’-ene: ‘dysfunction’, ‘deficit’, ‘disease’ – i en grad som mange opplever som kontraproduktiv. Den tradisjonelle sykdomsmodellen som man overtok fra medisinsk og psykiatrisk behandlingstenkning og som spredte seg på alle områder i hjelpeapparatet og skoleverket fremhever funksjonssvikt- og vansker, skade, patologi, offertenkning, ressursmangel og lært hjelpesløshet.

Mange opplever at denne tilnærmingen gir altfor snevert spillerom for viktige og avgjørende helse-, funksjons- og mestrings-fremmende faktorer som håp, positive forventninger, egen innsats – i motsetning til den ensidige fokus på problemer og feiltilpasninger, stress og motgang.

Som motvekt har noen fagfolk begynt å orienterer seg mot en mer balansert sosial, psykologisk og helsefemmende modell som makter å omfatte både patologi og mentalhelse; der funksjonelle svakheter og problemsituasjoner sees innenfor en helhetlig ramme som også tar i betraktning det som foreligger av mer eller mindre skjulte ressurser, evner og ubrukte og underbrukte muligheter hos pasientene. Det foregår en økende innsats for innrette profesjonelle praksiser som har et positive fortegn, altså mot mestring heller enn risiko, mot muligheter heller enn begrensende svakheter, mot det selv å søke mot å være og fungere bra, og bidra til selvreparering heler enn å være offer for sykdom og svikt. Med andre ord, det pågår et skifte fra en medisinsk skademodell som fokuserer på kurering av sykdom, opptrening av ferdighetsmangler, og reparering av skade – til en positiv funksjons- og helsemodell som konsentrer innsatsen om å hente ut personens ressurser, og fremme fungering og helse, med basis i personens egen innsats og muligheter. I psykososialt og helsefremmende arbeid har dette skifte av modell og vektlegging blitt omtalt som ’styrkeperspektivet’. En voksende litteratur fremhever verdien i styrkeperspektivet og det beslektetet resiliensparadigmet for klinisk praksis. Mange forfattere ser fordelene i styrkeperspektivet som en måte å motvirke ensidig vektlegging av dysfunksjon og sykdom. Flere nyere bidrag presenterer ved siden av teoretiske aspekter, også utvikling av konkrete praktiske fremgangsmåter og begreper knyttet til styrkebasert tilnærming, og demonstrer anvendelsen av styrkebaserte metoder i ulike livsløpsfaser, på ulike klientpopulasjoner som omfatter alle aldersgrupper, og mennesker i ulike utsatte sosiale og helsemessige situasjoner. Styrkesynet er selvsagt ikke nytt, hverken i sosialt arbeid eller i psykiatrisk behandling. Men det har forblitt i baksetet under dominansen fra patologimodellen. Initiativer for å forandre feltets fremherskende modeller fra patologi til styrke begynte i tidlige 80-årene. Man oppdaget mer å mer at det å søke helse, greie seg, vokse og mestre er en iboende faktor i mennesket som organisme, og hjelpeaktiviteten må forsøke å mobilisere selvhelbredende og selvkorrigerende mekanismer hos individer og i miljøer for å stimulere til helse, god fungering, og mestring. Fagfolkene etterlyser en kvalitativt annerledes kontekst for hjelpepraksis på ulike områder; en praksis der man understreker og søker det positive. Heller enn å lære folk opp i stadig mer sofistikerte formuleringer av egne og andres problemer, kan hjelpetiltakene lære folk til å oppdage, sette pris på og ta i bruk sine egne styrker og evner – slik at de blir i stand til å ta kontrollen over sine egne liv og løse sine egne problemer. Bevisstheten om at det er påkrevd med nye måter å forholde seg til og arbeide med pasienter, klienter, brukere reiser spørsmålet: Hvorledes kan man omsette styrkeperspektivet til daglig praksis i psykosialt behandlings- og hjelpearbeid ? Til tross for de sterke argumentene for styrkebaserte tilnærminger og deres nytte, er dens bruk i praksis ganske begrenset. Illustrasjoner på gode praksiser har begynt å fremkomme i litteraturen. Mesteparten av klinisk praksis fortsetter å fokusere på patologi og dysfunksjon. Det finnes sterk motstand mot styrke/resiliens-modeller både i hos helse- og social-praktikere og systemet de jobber innenfor.

Dennis Saleebey (1996) er en pioner bak utviklingen av styrkebaserte tilnærminger i sosialt arbeid. Han hevder at – “the system—the bureaucracies and organizations of helping—is often diametrically opposed to a strengths orientation. In both formal and informal venues and structures, policies, and programs, the preferred language replaces the client’s own lexicon with the vocabulary of problem and disease.” (s.297)

Saleebey har som den første utformet en oversiktlig modell av styrkebasert praksis som bygger på tre faktorer:

 

Saleebey peker på at det finnes knapt forskningslitteratur som omhandler hvorledes man kan overvinne motstanden mot å innarbeide styrkebaserte tilnærminger hos organisasjoner og praktikere. Og like marginal er kunnskapen når det gjelder hva slags metoder som kan nyttes for å introdusere styrkebaserte tilnærminger i avdelinger og hos fagpersoner.

Et unntak her er Chazin. et.als. (2000) som presenterer eksempler på klinikere som innfører styrke/resiliens tilnærminger for personalet i to hjelpetjenester: en Habiliteringsavdeling og en mentalhelseavdeling.

Hva er styrkebaserte tilnærminger ?
In recent years, programs serving children in trouble and their families have been shifting from a pathological perspective toward developing strength – based practices.” (Laursen, 2000,s.70)

Clark (1997) omtaler ’styrkebasert’ praksis som et nytt paradigme ( i hans artikkel i forbindelse med oppfølging av ungdom med lovbryterbakgrunn). Det er selvsagt ikke tilstrekkelig å snakke om å bygge på sterke sider. Han understreker betydningen av å finne frem til spesifikke metoder og teknikker for å finne frem til sterke sider hos ungdommer med kriminell bakgrunn. Kjernen i denne tankegangen er å identifisere og oppmuntre sterke sider og sunne atferder hos ungdommene, og unngå ensidig opptatthet av på hva som kan være galt med den unge lovbryteren, og altså dreie interessen mot hvordan man kan nytte deres sterke sider for å hjelpe dem ut av det uheldige løpet de er inne i. Problemretta og problemløsende tilnærminger dominerer feltet. Fokus er på problemer og måter å fikse disse på. Denne tankegangen resulterer lett i at ungdommene tenker – ’Jeg er blitt slik, og gjør det jeg gjør pga. barndommen, pga. en forstyrrelse, en svakhet, osv..’ – altså farlige og passiverende tankeganger. Problemfokus fører til begrensende selvoppfatninger som det nesten blir umulig å komme ut av. Problemløsende tilnærming gjør det vanskeligere å rette oppmerksomheten mot forhold som fremmer optimisme og åpner opp for forandring. Et første skritt er det velkjente å skille mellom personen og problemet; det åpner opp for å se andre sider hos personen enn det som er forbundet med problemet og dets opprettholdelse. I sportspsykologien bruker man lite tid og krefter på å gjennomgå feil og fastlegge skyldforhold før man retter tingene opp – at man står for egen negativ innsats og er interessert i å rette denne opp blir tatt for gitt når man er involvert i prestasjonssport. Tyngden legges på relevante endringer fremover – det er i denne retningen forventningene går. I styrkebasert praksis er ansvar og forpliktelser noe man forbinder med handlinger og det man foretar seg, og ikke noe man verbalt innrømmer og forholder seg til. Styrkebyggende tiltak, heller enn å fikse feil og mangler. Man må stå for en tankegang som lar pasienten ha sterke sider, ressurser og erfaringer som kan brukes til å komme ut av problemet. Fokus rettes not praktiske metoder for å finne sterke sider og få dem satt inn for å fremme atferdsmessige forandringer. Styrkebasert praksis åpner opp en ny måte å tenke på om unge lovbrytere og deres problemer; og bruker teknikker lånt fra løsningsfokusert korttidsterapi. ’Hva er en styrke, en sterk side’? Styrke som fravær av svakheter, problemer, patologi. Positiv psykologi – å utarbeide en U-DSM I med en liste over stryker eller sterke sider som er mer enn det motsatte av eller fraværet av patologi.

Seligman skriver –

«Parents try to inculcate strengths in their children. We found a useful thought experiment. What does a parent wish for his or her newborn? ‘I want my child to be honest, kind, or prudent.’ Most parents would not say that they want their child to avoid psychopathology.» (Seligman, 2003, pp. 308)

Seligman foreslår at sterke sider er trekklike egenskaper i individet.

Wolin bruker tre kjennetegn: Although strengths are internal to the individual, their development and expression depend on more than natural developmental processes. On the contrary, strengths develop in the presence of protective factors in schools, communities, and families. For children and youth who do not have the benefit of well-functioning schools and communities and/or healthy families, the support offered by special services, including therapy, are important protective factors. The distinction I am making between strengths that are internal and protective factors that are external corresponds to Peter Benson’s distinction between internal and external assets (Benson, Galbraith, & Espeland, 1995). Strengths can, and most often do, exist in individuals side by side with weaknesses and vulnerabilities. It is totally feasible for a child, teen, or adult, for example, to have the strength of intellectual curiosity and a deficit in relating to other people; the strength of practical problem solving and a deficit in affect regulation. The point is particularly important for practitioners because it allows us to keep in mind–when a child’s or youth’s problems are in full display–that he or she also has strengths that can be mobilized to find solutions. What’s more, since strengths side by side with vulnerabilities is a «both-and» concept, it staves off the kind of «either-or» thinking that leads to labeling children and allowing that label to subsume his or her full identity. Finally and perhaps most important, it frees the field from a rampant misconception that a strength-based approach is synonymous with a naive, Pollyanna-ish, strengths-only approach. On the contrary, understanding that strengths and weaknesses sit side by side in individuals is the basis of responsible strength-based practice. Strengths can be learned.

Seligman (2003) alludes to this characteristic of strengths by making two points: først –

«the larger society provides institutions and associated rituals for cultivating strengths [that] can be thought of as simulations: trial runs that allow children and adolescents to display and develop a strength in a safe (as-if) context …» (p. 308).

As examples, he points to student councils that foster citizenship and Little Leagues that contribute to teamwork. Second, parents try to teach strengths to their children. To Seligman’s observations, I would add that programs designed to reach children who do not have either supportive parents or the access to the more positive cultural institutions also teach strengths. Such programs include social skill training, mediation, optimistic thinking, problem solving, and assertiveness. Many of these programs have been successful and have borne out the hypothesis that strengths can be taught. In my own work, I have been interested in a subcategory of strengths that I have termed «resiliencies»–strengths honed in the struggle with hardship. I identified resiliencies in an informal study I conducted with my husband and colleague, Dr. Steven Wolin. The work is reported in our book, The Resilient Self.’ How Survivors of Troubled Families Rise Above Adversity (Wolin & Wolin, 1993). Since volumes of work had already been written on the vulnerabilities of this group, we chose to turn our attention to their strengths–the methods they used to safeguard their own healthy development in the face of severe threats. We considered their lives an achievement and posed the simple question to them: How did you do it? Strength-based services is a fledgling field. Conveying hope for children, youth, and adults who were burdened by hardship, the idea has captured the attention of clinicians, prevention specialists, educators, and policy makers. I fear, based upon questions sent to my Web site and raised in lectures I’ve given, that many have been frustrated and confused as they have sought applications. From my perspective, the problem is the field’s failure to define itself clearly. My view is echoed in the words of Goldstein (2002), who notes in The Strengths Perspective in Social Work Practice, the most definitive volume on the topic to date:

«In many ways the attractiveness of the strengths perspective seems to be based not entirely on its own conceptual coherence and merits than as a welcome alternative (for some) to the biomedical or pathological models of practice» (p. 34).

Som styrkebaserte praktikere –

“we work from the belief that children and their families have strengths, resources, and the ability to recover from adversities. The strength – based paradigm offers a different language to describe children’s and families’ difficulties and struggles, allowing us to begin to see opportunities, hope, and solutions rather than problems and hopelessness” (Laursen, 2000, s.70)

Tankegangen innebærer at barn og folk har evne til å lose egne problemer. Fagfolk blir partnere heller enn eksperter, autoriteter, initiatorer og styrende i endringsprosessene.

Hubble, Duncan, and Miller (1999) refererer til fire felles faktorer some r virksomme I den terapeutiske prosessen.

Disse er: client motivation, therapeutic relationships, instilling a sense of hope, therapeutic techniques.

Therapeutic technique accounts for 15% and instilling a sense of hopefulness, or expectancy, also contributes 15% towards successful change. The therapeutic relationship that develops between service providers and clients contributes 30% and includes the quality of the client’s participation and the degree to which they are motivated, engaged, and joined in the therapeutic work. The greatest factor that influences treatment success is client motivation, i.e., their strengths, abilities, external resources, and social support systems, which accounts for 40% (Hubble, Duncan, & Miller, 1999).

To-ledds modell med filosofi og praksis –

1) A focus on strengths and mental health. The cornerstone of strength -based practice is the belief that all offenders possess talents, abilities, capacities and past successes that can be discovered and marshaled to help them leave our court systems. We must, however, believe that they exist in those with whom we work before they can be found. Our field often suffers because we consider offenders to be «damaged goods» — people with big problems who are different from us. The strength -based approach asks us to set aside the «us versus them» distinction. Strength -based practice is not a Pollyanna approach of «looking for the good» or believing that things will turn out for the best. It is a sophisticated approach that many believe can move offenders and families to dismissal with greater efficiency than working from their failed side. However, focusing on offender strengths is not the same as ignoring or condoning the problems and the pain. Larceny, child sexual abuse and violence all are very real. Workers who turn to this approach still will evaluate the troubles and disorders of an offender. What we try to keep in mind is a balance. No one should deny the assessment or diagnosis so much as rebel against how it is supposed to influence or sum up one’s life. If our field must assess the damage and apply labels, then workers need to ensure the diagnosis does not become the cornerstone of the offender’s identity. To avoid this, workers need to place much greater emphasis on strengths and not allow negative views to be the only views.

2) Offender cooperation is fostered by a consistent emphasis on strengths. There is a payoff for this effort. Cooperation is raised because we consider what offenders can do, not what they can’t do; what they have been successful at, not what they’ve failed at; and what they have, not what they don’t have. Nowhere is the increase in cooperation more noticeable than during the interview and assessment. My experience finds that adolescents and family members rarely refuse to answer questions or engage in the process. The inducement stems from the realization by those we work with that we are looking for solutions rather than trying to fix blame. Questions, attending to the positives, are asked with a genuine curiosity. We are met with shoulder shrugs or stony silences when we use questions that adolescents and family members quickly recognize will place blame on them.

3) Offender motivation is fostered by involving the teen and family more in the treatment plan. This important conclusion, reached time and again in motivational research, seems lost in our field. Motivation is directly proportional to how successful a juvenile worker is in giving up the «expert» role. Problem-focused approaches give rise to workers naming the problem and then telling offenders what should be done and how to do it. Motivation is lost right from the start because we often force our ideas on families without consensus. We do not give credence to their understanding and definition of the problem if it differs from ours. In many cases, our delineation of the problem may be correct. This, however, raises a central question regarding change: Do we want to be right or do we want to be successful?

4) The future is far more important than the past ever could be. In problem-focused models, an assessment is a necessary preliminary exercise to understand and diagnose a problem before action can be taken. In strength -based practice, the most important job of an assessment is to motivate the offender and family to do something regarding the problem. The most effective use of time spent with offenders is getting them to talk about the future and what it would be like without the problem. How they foresee a better future has far more utility for change than looking back. If we can help offenders imagine a future without problems, it will be easier for them to view their present difficulties as transitory rather than everlasting predicaments. Heiagjengmetode – kontrollering – straffing Samtidig som man mer og mer forsøker å vektlegge sterke sider hos barn, og å utvikle en styrkebasert praksis, blir det viktig å avklare hva som utgjør en styrke eller en sterk side, og utvikle et vokabular for å beskrive slike ting (se Wolin 2003). Resiliensforskningen har kastet lys over dette. Styrkebaserte tjenester til barn må utvikle et overbevisende vokabular for sterke sider, som holder opp mot det omfattende vokabularet for svikt og patologi som diagnosesystemene representerer. Problemstillingen har knapt vært ofret oppmerksomhet til ganske nylig. Den styrkebaserte tilnærmingen oppmuntrer oss til å støtte og forsterke barnets og familiens fungering heller enn å lete etter svikt hos barnet eller i familien – og bryter med den ensidige svikttenkningen – Laursen skriver at

Strength – based practice is in sharp contrast to the predominant preoccupation with what is wrong with children, families, and society. Lack of particular strengths within a child or a family is not seen as a failure or inadequacy, because this lack can often be explained by life circumstances. The strength – based perspective is an alternative to deficit thinking and pathology” (2000,s.70),

og

When we start assessment and case planning by identifying and exploring the strengths of children rather than digging into vulnerabilities, we begin to perceive the children differently. The language we use to describe them and the way we talk to them is much more positive and ,open, which is conducive for embarking upon change. On the other hand, when we focus on deficits and problems, we tend to generate low expectations and low energy for change. When we begin to view children not only as resourceful but also as resources, we can engage in an active partnership with them and their peersWhen we start assessment and case planning by identifying and exploring the strengths of children rather than digging into vulnerabilities, we begin to perceive the children differently. The language we use to describe them and the way we talk to them is much more positive and ,open, which is conducive for embarking upon change. On the other hand, when we focus on deficits and problems, we tend to generate low expectations and low energy for change. When we begin to view children not only as resourceful but also as resources, we can engage in an active partnership with them and their peers”.

Styrkebaserte fagpersoner snakker med barna og familiene om deres sterke sider for at de skal gjenoppdage sine evner og krefter, og hjelper dem til å uttrykke og utforske sine evner. Dette hjelper barna til å forsøke greie ting og nå egnemål, og gir dem en økt følelse av mestring og ’storhet’. Det styrkebaserte perspektivet – i sosialt arbeid, psykisk helsearbeid, skole, stoffmisbruk. Forskning og praksis på resiliens og den løsningsfokusert tilnærminga har også gitt støtte til et styrkebasert paradigme. Tanken om at barn er kompetente og besitter ressurser og har mulighet til å hjelpe andre og miljøet de lever i, er ikkje ny. Flere og flere fagfolk viser interesse for å byte med en lang historie med praksis der man fokuserer på problemer. Praksisrollen: fokuserer på sterke sider heller enn på svakheter. Hvert barn og hver familie har ressurser, fordeler, evner,styrker. Vi må søke op og finne disse,samme hvor små og usynlige de er. Vi er interessert i barnas og familienens livshistorier, for dette hjelper oss til å se hvordan de har greid de tingene de har mestret og hva de har fått til og hvordan de har unngått eller mestret problemer og utfordringane. Et av grunnprinsippene i løsningsfokusert arbeid er at: ”Dersom noe virker, gjør mer av det” – og motsatt – ” dersom noe ikkje virker, gjør mindre av det”

Narrative psykologisk behandling: En annen livsfortelling

Psykologisk behandling basert på narrative praksiser har vært nyttet med pasienter som har opplevd mange krevende psykiatriske tilstander. I narrativ terapi utfordres pasientene til å utvide og endre de fortellingene de forteller om seg selv og som former deres liv. Å stille spørsmål ved og reformulere ens egen livshistorie kan åpne opp for en ny følelse av mening og muligheter. Man har kalt dette ’omforfatting’ og ’nyberetning’ av ens eget livsprosjekt. Den personlige fortellingen kan omformes fra et problemfokusert fortelling om sykdom og mangler og alt som har gått galt og ikke fungert til en fortelling som betoner skjult styrke og evner som kan bli rekruttert for å mestre livsforløpets vanskeligheter på en bedre måte.

Wolin og Wolin: Kunsten å snakke om sterke sider

Dette er en metode for å møte unge og voksne som sliter med virkningene av motgang og belastninger. Forfatterne hevder at alle mennesker har verdighet og potensiale for resiliens, og metoden er derfor ike begrenset til eller nyttig bare for en gruppe av superbarn som fullt ut greier å mestre sine vansker. Den er også effektiv for barn som har problemer med å tåle og mestre sine vansker, og søker hjelp når problemene er på det verste. Denne fremgangsmåten er den enkleste å forstå i Wolin og Wolins tilnærming. Dens betydning er selvsagt; vis respekt, hold ikke fast på problemer, symptomer, svikt. Gå ikke inn i et forhold preget av jeg-er-ekspert-/autoritet-du-er-den syke. Gjør alt det du kan for å møte hjelpsøkende personer på deres egne premisser, og snakk om positive ting, samme hvor små disse måtte være. Praktiske anvendelser av ’å snakke om sterke sider’: Å snake med unge og voksne og deres sterke sider kan fremme etablering av sterke band – bare tenk på hvor forskjellig man opplever når folk snakker om ens mangler I forhold til når de snakker om det en har greidd og oppnådd. Når folk er trygge i en sammenheng og et forhold der de blir sett på en gjennomgående positiv måte og respektert for ting de har oppnådd, er det mye lettere å rette blikket mot områder i liver der man kan forbedre seg og finne frem til motivasjoner for å gjøre denne innsatsen. De kan forandre offeroppfatningen av seg selv til et bilde av en resilient person, en som kan og vil løse sine egne problemer. Når fagfolk og lærere bare i liten grad kan forandre overveldende og store problemer som folk opplever i sine liv, kan det å snakke om og støtte dem på deres styrker være noe som virkelig kan påvirke deres livssituasjon.

Relasjon til andre som styrke

Build Authentic Relationships with Children and Families Children need primary relationships and bonds with adults. They need to know someone is there for them and that they are part of someone else’s life. They need to be told what is right and what is wrong. So many of the children we serve have not had consistent relationships like these before they come to us; therefore, we must build primary, authentic relationships with them. Research and self-accounts from people who have been through the child welfare system have demonstrated that authentic relationships between children and adults in service programs are more important than the specific techniques or treatment modalities used.

The resiliency literature (e.g., Werner & Smith, 1992; Wolin & Wolin, 1993) and stories of personal accounts (Brown, 1983; Seita, Mitchell, & Tobin, 1996) have indicated that a relationship with a primary adult is a protective factor for many resilient children. A sense of belonging and of close personal relationships is essential to personal growth

Styrken i å gjøre noe for andre

Forskning har vist at:

“that children who are contributing members of their communities are less likely to exhibit rebellious and delinquent behaviors and more likely to become effective in coping with life’s challenges” (se Laursen, 2000)

Strength – based practitioners have seen time and time again that children are ready to take their hands out of their pockets when given the opportunity to help. Service to others not only allows them to contribute to the betterment of their families, peers, friends, schools, and communities, it also empowers them as citizens with a meaningful function. When children’s self-worth is validated by helping others, they in turn feel they are worth caring about, which is an important component of dignity

Styrke gjennom involvering i eget behandingsopplegg: å bygge evne til selvregulering

A core belief of strength – based practice is that children and families have the right to participate in decisions about their current situations and their future. All people feel the need to have a sense of control over the direction, form, and course of their lives; thus, children and families must be involved in assessment, treatment planning, and treatment implementation. In particular, treatment must begin with goals established by the children and their families. to help these children and their families solve their problems and become what they would like children see a connection between how problems are framed and their willingness to take ownership of those problems. The way problems are framed affects children’s perceptions of themselves, which, in turn, influences children’s investment in the treatment process.

Strength – based practitioners have a willingness to see and comprehend the world as seen by children, and we have an awareness of how they perceive and interpret their experiences. We begin the change process where the children are and work within their world of experience. It is important to use the child’s own language to describe his or her problems because it is easy for helping professionals to assume that a child has a problem he or she is denying or not talking about. In other words, problem frames that a child perceives as stigmatizing may contribute to defiance and a feeling of helplessness. On the other hand, problem constructions that a child accepts may contribute to the child having some control of his or her life and investing in pursuing problem solutions. Solving problems that children recognize, understand, acknowledge, and want to resolve is more meaningful for them.

Optimisme og forventninger som styrke

Walter and Peller (1992) suggested that such language indicates that the person

«is acting that way now, but could be acting in other ways at other times» (p. 17).

Strength – based practitioners develop a sixth sense for perceiving and sensing when the problem and behaviors do not occur and use this to elicit more nonproblem times. This ability to identify personal strengths and qualities of the children with whom we work provides the source of energy necessary for change.

Behandlingsresistene pasienter: Alle har sterke sider

We do not accept the notion of treatment-resistant children and families and hopeless communities. Strength – based practitioners believe that all children, families, and their communities have strengths, resources, and the ability to bounce back from hardship.

Therefore, strength – based practitioners suspend our beliefs about pathology and dysfunction in order to help children and their families identify formal resources (e.g., recreation centers, schools, churches, and YMCAs) and informal resources (e.g., friends, family, and neighbors) within the community. Awareness of what people and communities know and can do is important for strength – based practice with children and their families. We believe that when we use whatever strengths and resources children and their families bring to treatment, their cooperation is inevitable.

Styrke i egen myndighet og selvbestemmelse

Embrace Empowerment as a Process and a Goal Strength – based practitioners engage in activities with children and their families with the goal of reducing the powerlessness created by their problem situations and the stigmatizing labels that have been assigned to them, such as «delinquent,» «attention-deficit/hyperactivity disorder,» «clinically depressed,» or «dysfunctional.» It is our goal to reclaim troubled children by developing in them a sense of power over their choices and options and instilling a sense of control over their lives. Strength – based practitioners assist children and families in discovering the resources and tools within and around them and in helping them understand what limits them from becoming empowered –

Prinsipper og å understøtte selvbestemmelse

Labeling and «pathologizing» children is destructive to life and is challenged by strength – based practitioners.

Strength – based practitioners maintain a holistic view when dealing with labels and confronted with deficit thinking. We see both the forest and the trees; we see both the problems and the strengths.

People empower themselves; strength – based practitioners assist.

Children and families who share a common ground need one another to attain empowerment.

Strength – based practitioners encourage children to use their own words to tell their story. We believe change is more likely to take place when children and families have articulated their problems.

We maintain a view of each person as a victor, not a victim.

Strength – based practitioners focus on social change by making resources available to assist children and families in becoming empowered. (adapted from Lee, 1994)

Strength – based practitioners focus on social change by making resources available to assist children and families in becoming empowered. (adapted from Lee, 1994)

Styrkefremmende strategier

Eksternalisering av problemer og begrensninger: narrative theoretical framework for externalizing clients’ diagnoses – Naming a problem and talking about the problem as external from the person – Externalizing problems and emphasizing the problem as something external, not as a part of the person, can reinforce clients’ abilities to fight their problems – Externalization of problems and diagnostic labels and a subsequent focus on helping clients construct a strength – based personal narrative are the core of the proposed intervention. a strength – based externalization intervention is described that can be used with clients in establishing counseling objectives and goals. This intervention can be useful in encouraging discrimination between DSM diagnostic labels and the client and his or her strengths, developing strength – based counseling goals, and increasing client empowerment. intervention that can be useful with clients in establishing rapport, presenting Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (4th ed., Text Rev., American Psychiatric Association, 2000) diagnoses in a nonpathologizing way, facilitating the development of strength – based counseling goals, identifying client strengths, and externalizing client problems so that clients see that the problem is the problem, and that they are not the problem In the first step of this intervention, the counselor selects the most appropriate DSM diagnosis while simultaneously determining the client’s perceived problems. In any complete and sensitive diagnostic assessment, it is important for the counselor to understand the client’s meaning of his or her problem. Clients frequently come to counselors reporting that they are depressed, obsessive, codependent, or another label they have picked up through the expansive media and our age of information.

A postmodern counselor helps clients deconstruct these labels by finding out what the labels mean to the clients, rather than imposing his or her own meanings of such words.

When people talk about any problem, they need to develop a name or label for the problem. This avoids lengthily repetitive descriptions of the client’s experience (Furman & Ahola, 1992, 1994). Names and labels help to simplify complex problems. Further, embedded in names and labels are meanings that have implications for the problem’s origins, prognosis, and treatment externalization of the problem may help the client to feel as though he or she is actively fighting against the problem. The client builds an identity as a fighter of something outside of the self as opposed to maintaining an identity as one who needs to change internally. Naming, externalizing, and identifying the characteristics of the problem helps the client to see her-or himself as separate from the problem, while also joining with the counselor in fighting the problem Vektskål-prinsippet: Skattejakt-metoden Håp: intervention can help clients by providing hope. This is an important task, as providing hope to clients is one of the most beneficial aspects of counseling (Snyder, Ilardi, Michael, & Cheavens, 2000).

Biologi og sterke sider

we have incorporated biology into the resilience agenda. This work has been guided by the overarching question, What are the neurobiological substrates of human flourishing, and what is their role in promoting positive human health (Ryff and Singer,2003)?

Menneskehjernen er resilient, den er laget for å lose problemer, møte og håndtere utfordringer.

Brentro og Longhurst (2005,s.52) skriver f.eks. at

“all young persons have strengths and with positive support can change the course of their lives. They have resilient brains that can be «rewired» by positive learning experiences. “

Hjernebaserte prosesser som påvirker resiliens hos mennesker: hjernen lagrer opplevelser knyttet til overlevelse, mestring og velvære. Smerte og negative følelsestilstander ledsages ofte av ødeleggende og defensive reaksjoner og atferder, sosial og følelsesmessig smerte aktiviserer hjernens smertesystemer på samme måte som kroppslig smerte – og lignende atferder som disse fremkaller (se Anglyn 2004).

Students who are best able to manage the pain of rejection have greater activity in the higher brain. Thus, being able to think about problems, talk them over with others, or even write about feelings or express them creatively can be helpful. Social bonds are crucial for survival of humans, and our brains are highly sensitive to any signs of dislike or rejection (Leary, 1999). An automatic brain-based warning system is activated by indications or thoughts that one might be excluded, thus signaling the person to take corrective action. The brain’s program for detecting signs of rejection or inclusion is called the sociometer. These rejection signals trigger the emotion of shame, which is a highly painful emotion that attacks self-worth. In contrast, belonging produces feelings of pride and well-being (Nathanson, 1992). we have shown that allostatic load, a summary index of cumulative stress physiology that predicts incident cardiovascular disease, cognitive and functional impairment, and mortality

Endringsorienterte, styrkefremmende miljø og omgivelser

the focus from how to build supportive environments the most «dangerous» schools are those with negative climates of disrespect among peers and adults (Hyman, 1997).

Emosjonelt klima som styrke:

Hedoniske versus agoniske miljøer, resonant versus dissonant samhandling When a youth shows hostile behavior, adults in authority are in a double bind: coercive discipline mirrors the youth’s behavior; backing down reinforces a youth’s coercive tactics. Punitive discipline sparks brain programs that motivate fight or flight behavior. Young persons need behavioral limits, but a tone of rancor renders correction ineffective. Rancor is an emotionally charged communication conveying bitterness and malice. It is the prime symptom of discord in relationships. The first step in calming agitated brains is to remove any tone of rancor from the interaction Herding, styrking gjennom mestring,

Utfordringsmodellen

Risiko, smerte, belastning, påkjenning, utfordring og stress – hvilken rolle spiller slike faktorer i barns utvikling ?

because resilience is fundamentally about the capacity to maintain, or regain, well-being in the face of adversity, there must also be conceptual and empirical formulations of life challenges Developmental psychologists see risk as resulting from the interaction of a child in the social network of family, school, peers, and community (Bronfenbrenner, 1986).

I sunne omgivelser og en sunn social økologi utvikler barn sine sterke sider. Barn som kommer gjennom belastninger kan utvikle styrke –

”They can develop an inner strength that has been called «survivor’s pride» (Wolin & Wolin, 2004).

Many young persons daily navigate environments of severe physical, emotional, and social stress. Those unable to cope with this stress are in a state of crisis. The last thing they need is more pain and distress, but that is precisely what punishment is designed to do. Punishment comes from the Latin word pound or pain. By design, punishment produces physical, emotional, or social pain. Stripped of any euphemism, punishment is using pain to try to change the behavior of youngsters who are acting out of pain (Brendtro & Larson, 2005). By design, our brains find problem-solving to be a rewarding activity. Lacking problems, we invent them through puzzles and games, or vicariously solving conflicts through novels or movies. Once the brain locks on a problem, it is inclined to keep hunting for solutions (Zeigarnik, 1926). This innate desire to resolve problems is called the Zeigarnik effect and serves as motivation for humans to find better coping strategies to deal with conflict situations.

The Challenge Model of human psychology

grew out of our research with people who lead satisfying lives despite having suffered as children from the effect of hardship — for instance family disruption, drug or substance abuse, violence, racism, poverty, neglect, abuse, or bitter divorce. The Challenge Model, which is shown in the diagram below, is our attempt to explain how this reversal occurs.

Wolin og Wolins UtfordringsModell

In the Challenge Model, two forces are at work as children interact with the troubles in their lives. The interplay is represented on the diagram by interweaving arrows. Troubles are seen as a danger to children and also as an opportunity. Children are vulnerable to the toxic influence of hardship, but they are also challenged to rebound from harm by experimenting, branching out, and developing their own resources. Over time, these self-protective behaviors develop into lasting clusters of strength that we have called resiliencies. The Challenge Model has practical implications for the mindset of teachers, clinicians, and prevention workers. By mindset we mean your habitual way of seeing and thinking about things. The at-risk mindset can easily shape work with youth into a search for problems. Its hallmarks are diagnoses, labels, and «fix-it» interventions. Dwelling on the negative, it induces despair and burnout in staff, biases their understanding of the youth they serve, and promotes low expectations. For youth, the at-risk mindset also has negative consequences. Regarded as clients or victims rather than as resources in their own lives, youth can experience services guided by the at risk mindset as uncaring, disrespectful, and even threatening. By contrast, a challenge mindset, which is the logical extension of the Challenge Model, credits youth with the power to help themselves. It also casts adults not as directors or authorities in the lives of youth but as partners in their struggle to prevail. The hallmarks of a challenge mindset are a vocabulary for identifying resilience, reframing – a technique for talking to youth about their strengths, and the intention of motivating youth to act on their own behalf. A challenge mindset also encourages helping professionals to be hopeful and to hold high expectations for the youth in their care.

Resiliensfaktorer – hva vet man i dag ?

Faktorer som kjennetegner barn som klarer seg de finner noen områder der de kan erfare MESTRING, de har utviklet ulike KREATIVE måter å uttrykke seg på, de henter styrke gjennom FELLESSKAP med jevnaldrende, de har kommet fram til en forståelse av belastningene de har vært gjennom, slik at livet igjen kan oppleves som KONTINUERLIG og meningsfylt Ryff, and Singer, 2000,s.183) skriver at

”interest in resilience, thriving, flourishing, and more positive aspects of human functioning is at an all-time high in the social and behavioral sciences. (-) In part, heightened emphasis on the positive reflects growing awareness of the dramatic imbalance in scientific research on the side of disease, dysfunction, and pathology, relative to programmatic inquiries about human health and well-being.”

Og de skriver videre –

“We believe that significant strides in understanding resilience necessitate blending together social science with biology, as the former brings the requisite theories and tools to assess human strengths and challenges, while the latter provides the mechanisms for understanding how psychological and social factors play a role in preventing, or delaying, the onset of illness, and thereby, extending years of quality life.” (Ryff, and Singer 183)

What do we know about human resilience? – Ryff, and Singer (2003,s.181) skriver at – –

”The primary answer is surprisingly little, compared with what is known about human illness, dysfunction, and disorder. Scientific advances on the positive side of human functioning—understanding what constitutes human flourishing and how it comes about—lag woefully behind strides on the negative side of the health research ledger.”

Hva er resiliens ?

Resiliens er en mangedimensjonal biopsykososial prosess som underligger positiv fungering og helse , og omhandler evnen til å håndtere, tåle og utholde livets uunngåelige hindringer og utfordringer, og allikevel komme seg videre. Resiliens er slik forstått evnen til å komme tilbake, til å reise seg igjen, til å gå videre ved påkjenninger, motgang, belastninger, osv.. I engelske ordbøker beskrives ‘resiliens’ med følgende ord: lett for å komme seg etter sjokk, depresjon, buoyant, elastisitet, fleksibilitet, liv, strekk, tenasitet, rigor. Hva kreves det for å besitte denne evnen ?

I utgangspunktet tenkte mange at resiliens og hardførhet var noe som kjennetegnet noen få superbarn eller løvetannsbarn, som greidde seg forbløffende bra trass påkjenninger og problematiske livsbetngelser (Anthony og Cohler, 1987).

However, no person is invulnerable to extreme levels of stress. Still, regardless of external risk factors, by age thirty, a majority of persons are able to achieve successful life outcomes. Resilience turns out to be a natural trait of all humans. This should not be surprising since our brains are specifically wired to cope with problems. Humans cannot survive and thrive alone, but need encouragement from others.

The purpose of Resiliency for Life is to develop, produce, deliver and distribute programs on resiliency. These programs assist people learn to effectively deal with the everyday pressures of life as well as the serious life issues we all face eventually. Resiliency skills reduce our fear and anxiety and increase our sense of control, commitment and connectiveness to others and ourselves. Facing our largest troubles with resiliency can add more grace and dignity to the process. It can help us gain a greater sense of inner calm despite what might be going on around us and help us deal with it all in a healthier fashion. Our programming is focused on an easy to understand process that builds awareness, confidence and competence through effective programming that adds resiliency to the lives of those that participate. Participants find they can move forward with courage and conviction to make a difference in their lives with more ease. Resiliency for Life© also enhances the basic and vital value of self-worth. In the past few decades a body of research results has accumulated that begins to describe a common core of personality characteristics and environmental protective factors that enable highly stressed individuals to maintain competence and control in their lives. The results of these research efforts have shown that psychological and/or dispositional attributes have proven to be adaptive and that emotional ties, cohesiveness, and interpersonal socialization have been shown to be protective.

A synopsis of the research findings:

Eleven resiliency factors are presented in detail. Resilience is a combination of inner individuelle strengths and external miljømessige betingelser og supports (Lerner & Benson, 2003).

Resiliensfaktorer:

Personlighetsrelaterte • Self-efficacy • Realistic appraisal of the environment • Social problem-solving skills • Sense of direction or mission • Empathy • Humor • Adaptive distancing • Androgynous sex role behavior

Mellompersonlige • Positive, caring relationships • Positive family or other intimate environment • “High enough” expectations ( etter Norman, 2000, s. 4) the contributions of various “protective” factors (e.g., self-concept flexibility, coping orientations, social comparisons) in maintaining high well-being

Resilien eller kunsten å være hardfør, sterk og motstandsdyktig, og å kunne tåle og overvinne vansker og lidelser

Think you’re a prisoner of a troubled childhood? Think again. You need not go through the rest of your life as an emotional cripple. It is possible to bounce back from adversity and go on to live a healthy, fulfilling life. In fact, more people do it than you may think. Resilience may be an art, the ultimate art of living, but is has recently been subjected to the scrutiny of science. This much is known so far. At the heart of resilience is a belief in oneself — yet also a belief in something larger than oneself. Resilient people do not let adversity define them. They find resilience by moving towards a goal beyond themselves, transcending pain and grief by perceiving bad times as a temporary state of affairs. Experts argue among themselves about how much of resilience is genetic. People do seem to differ in their inborn ability to handle life’s stresses. But resilience can also be cultivated. It’s possible to strengthen your inner self and your belief in yourself, to define yourself as capable and competent. It’s possible to fortify your psyche.

In the 1970s, there was a paradigm shift in research with at-risk children (Howard, Dryden, & Johnson, 1999). Researchers moved away from the traditional focus on youth who had not coped well and began to explore how some children and adolescents rebounded successfully from difficult circumstances.

This shift in thinking and approach from a deficit model to an asset model (i.e., from «pathogenesis» that uses a medical or illness model to «salutogenesis» that focuses on strengths that contribute to health) involved the study of resilience in children and youth and the protective factors that enhance resilience (Howard et al., 1999; Rak & Patterson, 1996). Linquanti (1992) described resilience as the quality in certain children who do not succumb to school failure, substance abuse, mental health problems, and juvenile delinquency when faced with significant stress or adversity. Hauser, Vieyra, Jacobson, and Wertreib (1985) described it as the capacity of some who are exposed to risk factors to overcome those risks and avoid negative consequences such as delinquency, academic and behavior problems, and physical complications.

Turner (2001) portrayed resilience as the capacity of individuals to withstand hardship, to bounce back from adversity, and to move forward with functional lives characterized by well-being, citing Vaillant’s (1993) metaphorical description of resilience as

«the capacity to be bent without breaking and the capacity, once bent, to spring back» (Turner, 2001, p. 441).

Luthat, Cicchetti, and Becker (2000) referred to resilience as

«a dynamic process encompassing positive adaptation within the context of significant adversity» (p. 543).

The emphasis in resilience research was clearly on studying the potential and capacity of children to cope successfully with adverse circumstances while acknowledging that resilience was not a fixed attribute of a child, but a process of coping that could change due to changes in life circumstances (Rutter, 1990).

Why are some children resilient and others not?

What are the sources of resilience?

How is it nurtured in children and youth?

The literature cites the importance of internal and external «protective factors» that are crucial to the development of resilience. Internal protective factors include the child’s innate attributes, abilities, skills and self-concept. External protective factors include elements in the child’s environment that reduce and provide a buffer to the negative impact of the risk-causing circumstances and strengthen the child’s overall resilience and capacity to cope. Protective factors «work» by moderating risk factors through reducing the impact of the risk or exposure to risk, by reducing negative chain-reactions after adverse experiences, by promoting self-esteem and self-efficacy, and by pointing toward positive opportunities for the child that generate hope and resources for success (Rutter, 1990).

Taken together, several studies suggest the following internal and external protective factors that promote resilience –

(1)personal characteristics of the child his or her developmental stage; intellectual capacity and problem-solving skills; social competence and sense of humor; personal goals and sense of purpose; adaptive distancing (the ability to achieve independence from a chaotic family); self-efficacy; and possession of a particular skill or talent;

(2) the child’s self-concept–heightened self-understanding; ability to form close personal relationships; adaptive skills; helpfulness to others; and a positive outlook for oneself and the situation;

(3) favorable family conditions-four or fewer children; focused nurturing during the first year of life with few separations from the primary caregiver; a family network of caring and supportive relatives; a close confidant during childhood; structure and rules in the household; and high but reasonable parental expectations; and

(4) a network of support in the child’s environment(e.g., positive adult role models such as teachers, coaches, clergy, and neighbors).

Implications for Practice

Resilience-enhancing interventions begin with the belief that clients can effect positive change.The practitioner also believes in the client’s selfrighting processes, with some individuals only needing time to heal. Resilience- enhancing models have several approaches in common: that practitioners adopt a philosophical stance involving client renewal and transformation, that practitioners build on a client’s innate capacities, that practitioners select interventions that promote client well-being, and that practitioners explore growth-producing issues.

These aims are realized as

«practitioners and clients balance truthfulness about hardships with hope, having positive expectations for the future» (Greene & Armenta, in press).

As with most aspects of social work practice, resilience enhancing interventions can be made at multiple systems levels. For example, Walsh (1998) has provided a family resilience framework that aims to identify and strengthen those family processes that help family members withstand and bounce back from difficult circumstances. A similar concept, community resilience, is characterized by the qualitative elements of a community, which include personal relationships, shared vision, and the opportunity for everyone in the community to participate (McKnight, 1999)

De 7 resilienser – resiliente atferdsfunksjoner: (etter Wolin)

1) Innsikt Asking tough questions Dispels denial and and giving honest answers confusion, generates about yourself and the clarity, and serves as a difficult situations in springboard for taking the which you find yourself necessary action to solve problems

2) Uavhengighet Distancing emotionally Provides physical and and physically from emotional safety trouble; for example, the pressures of family, friends, and circumstances

3) Relasjoner, forhold Connecting with people Provides friendship, who matter understanding, material and emotional support, and sometimes even love

4) Initiativ Meeting challenges by Solves problems, generates taking charge of problems a sense of competence and and looking for solutions mastery

5) Kreativitet Using imagination Helps express difficult feelings in a positive, satisfying way

6) Humor Laughing at yourself, Introduces liveliness and finding what’s funny, light-heartedness in somber even in sadness or pain situations

7) Moralitet Doing the right thing, Generates a sense of being using your conscience, a good person even when thinking of others as surrounded by badness well as yourself reaksjoner

http://www.socwel.ku.edu/strengths/about/index.shtml

Saleesbey’s 7 styrke-spørsmål:

There are many different questions that can be used to discover internal and external strengths. For a more complete reference, see Saleebey (2006) and De Jong and Miller (1995). Nevertheless, strength-discovery questions are endless.

1. Survival questions: How have you managed to overcome/survive the challenges that you have faced? “What have you learned about yourself and your world during those struggles?” (Saleebey, 2006, p. 87)

2. Support questions: Who are the people that you can rely on? Who has made you feel understood, supported, or encouraged?

3. Exception questions: “When things were going well in life, what was different?” (Saleebey, 2006, p.87)

4. Possibility questions: What do you want to accomplish in your life? What are your hopes for your future, or the future of your family?

5. Esteem questions: What makes you proud about yourself? What positive things do people say about you?

6. Perspective questions: “What are your ideas about your current situation?” (Saleebey, 2006, p.87)

7. Change questions: What do you think is necessary for things to change? What could you do to make that happen?

A word of caution is necessary here. Any strengths-based assessment must proceed from the belief in the client and it should not become a verdict or sentence for the client.

Litteratur:

Long, A. E. (1994). Reflections on recovery. In Ohio Department of Mental Health, Recovery: The new force in mental health (pp.1–16). Columbus, OH: Author.

Linker:http://www.thestrengthsfoundation.org/the-strengths-companion-s-is-for-dennis-saleebey

En kommentar om “‘Styrkebaserte tilnærminger’. Om tjenester, tiltak og behandling som bygger på ‘sterke sider’ hos folk som trenger hjelp

  1. Hei !
    Akkurat nå arbeider jeg med en mastrer opgave i sosiologi oppgave om medikalisering.Jeg har også privatklinikk i Bergen hvor det hovedsaklig er nevropsykologiske utredniger som prioriteres. Det er også tilknyttet fast psykiater samt allmennlege mm.
    Ellers nettopp ferdig med kapitel i Nevropsykologi for voksne sammen med Bjørn Ellertsen med bla Knut Hestad son Redaktør.
    Jeg tror vi har truffet hverandre tidligere gjennom Prof Ellertsen som jeg drev klinikk sammen med fra 99. Eller har jeg arbeidet som lektor og vitenskapelig assistent på UIB SAMMEN MED kLØVE OG ELLERTSEN.

    DET HADDE VÆRT HYGGELIG Å VEKSLE NOEN ORD EN DAG DA JEG SOM SAGT ER BEGEISTRET AV TEMAENE DU SKRIVER OM OG HVORDAN DU SKRIVER OM DEM.

    mvh Ine Baug Johnsen

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s