Angrepet på det ‘normale’ i moderne helsevesen (under skriving)

Artikkelen forsøker å belyse den moderne psykiatriserende helsetenkningens og behandlingsmodellens undergraving av menneskers rett til og evne til kroppslig, psykisk og sosial normalitet.

Innledende kommentarer

Hovedtesen i denne artikkelen er at det i våre moderne vestlig samfunn og særlig i det psykiske helsevesenet og behandlingsapparatet pågår et omfattende angrep på vår opplevelse og forståelse av menneskelig normalitet og hva det innebærer ‘å være normal’. Dette angrepet har en rekke alvorlige skadevirkninger for vår livsførsel og evne til å håndtere de mange livsproblemer vi møter. Dominansen til den moderne diagnostiserende kulturen og den ledsagende forvirringen omkring den rollen som ‘normalitet’  spiller i våre liv påvirker vårt forhold til oss selv og til andre på uheldige måter. Diagnosesystemet i det psykiske helsevesenet er noe mye mer enn et teknisk nøytralt redskap for å kartlegge mentaltilstander, men har forlengst invadert den levde samfunnsmessgie virkeligheten og frarøver individene deler av deres kontroll over egen mentale og følelsesmessige situasjon. Nedbrytningen av den overleverte normalitetsoppfatningen som historisk utviklet orienteringsmatrise som individene nytter for å mestre egen psykiske virkelighet er i virkeligheten undersiden av de psykiatriske diagnosesystemenes hegemoni. Slik sett er etableringen av diagnosekulturen og måten den fungerer på i vårt helsevesen et uttrykk for politiske interesser.

I våre velregulerte og konsensusstyrte samfunn har vi lett for å glemme det grunnleggende forhold at bak de vel regisserte politiske prosessene skjuler seg seg skarpe konflikter og brytninger mellom individers, gruppers og klassers interesser. Det er ikke bare i enklere samfunn at interessekonflikter utspiller seg på uforsonlige måter; dette skjer også i våre samfunn selv om det foregår gjennom ordnete og kompromiss-genererende prosedyrer og politiske spill. Ingen er så naiv at en tror at den psykiatriske overlegen uten videre avgir noe av sin diagnostiseringsmyndighet eller andre sider ved sin forrang og maktposisjon til en hvilken som helst pasient han eller hun står overfor.

Allerede i begynnelsen må vi stille et par viktige spørsmål:

Hva innebærer det ‘å være normal’ eller ‘å føle seg normal’?

Hvorfor er det ‘å føle seg normal’ så viktig for oss?

Vanligvis diskuteres normalitet ut fra et tilskuende og objektiverende perspektiv, som noe faktisk som foreligger hos enkeltindivider og som kan beskrives empirisk. Det skjelnes mellom ulike perspektiver på normalitet, der normalitet kan oppfattes som noe statistisk, normativt, biologisk, osv..

I denne artikkelen oppfattes derimot normalitet som et slags intrinsikalt koordinat i den levde verden, som et dynamisk festepunkt som vi søker og nytter oss av i vår løpende navigering i og gjennom livslandskapet. ‘Normalitet’ er i den levende livet nærmest et slags indre subjektivt ‘alfabet’ som vi tilegner og lærer oss å bruke for å lese virkeligheten og holde unna og minske opplevelsen av kaos og uorden i opplevelses- og livssammenhengen.

Opplevelsen og følelsen av å være normal og å høre til blant de normale er et viktig holdepunkt og feste i den daglige tilværelsen. Det er like viktig for oss å eie og ha en forståelse av normalitet som det er å forstå hva som er patologisk eller sykelig. I den subjektive virkeligheten blir det normale og det patologiske definert og forstått gjennom og i forhold til hverandre.

Menneskesinnet og opplevelsessammenhengen er potensielt sett et smertfullt kaos; for å samle. organisere og harmonisere vår egen opplevelse trenger vi å kunne ta noen ting for gitt og nytte som forankring for oss selv. Følelsen av og vissheten om å være normal er et av disse. Dette viktige forankringspunktet er i vårt moderne profesjonaliserte samfunn truet av et uriktig formulert syn på det patologiske område av menneskets mentale liv. Moderne psykiatri med dens ekspansjon av diffuse diagnoser av mentale forstyrrelser og avvik angriper oss i dette forankringspunktet; den undergraver den livsviktige vissheten og vanskeliggjør tilgangen til følelsen av normalitet hos stadig flere mennesker.

Det kan antagelig hevdes med en viss rett at hjelpeapparatet og helsevesenet har kommet ut i et uføre der man ganske utilsiktet er blitt involvert i dette angrepet. Man startet ut fra det som i og for seg var gode og velmenende premisser om å sikre folk som trenger det mental helsehjelp. Ut fra en god hensikt har man kommet galt av sted nettopp fordi man ikke har hatt oversikt over hvilke følger de modellene man har benyttet ville ha over lenge sikt, og særlig når de ble brukt i stort samfunnsmessig omfang.

I dag, i lys av den fremkomne kritikken av det som foregår, er det mentale helseapparatet og det industrielle og komersielle komplekset det er en del av, ikke lenger en uskyldig part. Angrepet på normaliteten drives vider av kyniske og maktarrogante krefter som målbevisst utnytter at helsevesenet og hjelpeapparatet sitter fast til langt oppover halsen i praksiser og tankeganger som understøtter angrepet. Bruk av en ekspansiv og ensidig psykiatrisk sykdomsmodell, uten at den er forankret i en balansert forståelse av menneskelig variasjon/normalitet/patologi, og en ledsagende bred anvendelse av de tilhørende invaderende behandlingstilnærmingene, har etter hvert resultert i at man ikke lenger forstår hva som er normalt og variabelt hos mennesker. Dermed evner man ikke å sette riktige grenser for hva som blir definert som patolog, svikt, forstyrrelse og sykdom og gjort til gjenstand for invadrende og tildels skadelige behandlingsformer. Resultatet er at man etter hvert gir diagnoser til alle og enhver enten de er friske eller syke, for helt normale tilstander og plager og forskjelligheter; og setter i gang krevende og kompliserte terapier og behandlinger for ganske normale og uberørte mennesker for noe som i virkeligheten bare er pseudosykdommer og ikke-sykdommer.

Og ikke minst viktig: Det hele innhylles i en ‘promissorisk atmosfære’ av løfter om hjelp og lindring når dette ikke finnes. Man formulerer urealiserbare hjelpemodeller for ting som overhodet ikke lar seg behandle til noe friskere og bedre for den det gjelder på den aktuelle måten. Dette har også brakt det offfentlige helsevesenet og hjelpeapparatet inn i en uløselig og tiltakende ressurskrise, en voksende tillitskrise og tiltakende vanry, og til sist men ikke minst en stadig tiltakende faglig krise.

Misforholdene er i dag blitt skrikende. Det indre forfallet og den faglige demoraliseringen er bak den profesjonelle fasaden omseggripende i helse- og hjelpeinsitusjonene – selv om en så godt som råd er forsøker å holde det i sjakk.

Krisesituasjonen krever en radikal løsning der man evner å konfrontere de grunnleggende faglige feiltilnærmingene som gir opphav til disse krisene.

Hva er det da å være normal ?

Er jeg selv i lodd ? Er jeg en ganske normal middelaldrende mann med alle mine mangler, skavanker, plager og ubehag ? Eller er jeg mentalt avvikende, syk, forstyrret ? Hvordan kan jeg vite om jeg er frisk, normal, ressurssterk, velfungerende og lignende ? Vet vi i dag i det hele tatt lenger hva det innebærer å være normal ? Å være såkalt frisk, oppegående og ved sine fulle fem ?

Media og alskens fagfolk fråtser hver eneste dag i alt som feiler oss, og finner dertil opp nye og gamle sykdommer og plager som rammer store deler av befolkningen. Hver fjerde nordmann i arbeidsfør alder er nå på uføretrygd. Dette har selvsagt ikke bare med arbeidslivet å gjøre; det har antagelig like meget med diagnose og terapi-kulturen å gjøre der stadig færre slipper unna sykeliggjøring, patologisering, medikalisering, terapeutisering.

Hver andre nordmann trenger psykologisk behandling i løpet av livet, 25 % av barna sies å trenge psykiatrisk hjelp, i skolene trenger 15 % av elevene spesiell oppfølging.

Etter hvert feiler de fleste av oss et eller annet, somatisk eller mentalt. Vi vet ikke lenger hva som er normalt, og ikke minst hvordan vi skal bevare og passe vår egen normalitet. Vi blir angrepet fra alle kanter av overivrige fagfok og et hjelpeapparat som henger over oss og lever av og tjener på at vi er syke, feiler noe, og som hevder at vi trenger terapi og alskens profesjonelle behandlinger for nesten alt vi pådrar oss i livet.

Fagfolkene og ekspertisen har som følge av en slags medgangsfølelse blitt mer og mer aggressive i sin innstilling og i sine utspill. De virker skråsikre på sine modellers ufeilbarlighet, og er nådeløse i sin kritikk av folk med avvikende oppfatninger på nøkkelområdene.

To viktige ting i det moderne samfunnslivet har ganske sikkert gjort det vanskeligere enn før å oppleve og erfare og forholde oss til vår egen normalitet: For det første; vi omgies fra fødsel til grav av et enormt apparat av alskens diagnostikere og behandlere som oppsøker oss aktivt og lokker oss til seg, og som har til eneste hensikt å finne ut hva som feiler oss, hva vi mangler og lider av – og å gi oss riktig og evidensbasert behandling og terapi for dette. Ingenting tåles lenger av menneskelige forskjelligheter og annerledesheter, alle står under diagnosens mistanke fra første til siste stund. Det minste lille feiltrinn, det minste avvik, den minste personlige svakhet eller uregelmessighet kan bli din bane dersom du tar eller havner i kontakt med dette grådige apparatet av pedagoger, sykepleiere, psykologer, sosialarbeidere og psykiatere – et apparat der alt i og med et menneske kan måles og utredes og skaleres på millimeteren; gjennom tekniske instrumenter, tester, skalaer og spørreskjemaer som florerer for alt fra alle verdens kroppsfunksjoner til personlighetsegenskaper, innstillinger og til og med din grad av åndelighet og religiøsitet.

Du og din normalitet gjøres til gjenstand for utredninger og målinger som legger ut et blendende røykteppe av diagnostisering og terapi, som gjør det umulig å skille mellom skitt og kanbel, mellom sykdom og helse, mellom normal fungering og forstyrrelser.

I min tid som psykolog i ulike institusjoner har jeg opplevd at dette vidt forgreienete hjelpeapparatet som omgir oss fra barneår til alderdom har et mer og mer innsnevret og forfeilet begrep om hva som er normalt og akseptabelt eller godt nok for oss mennesker, som barn,unge og voksne, og som presterende, lærende, tenkende og følende vesener. Den forfeilete og innsnevrete sykdoms- og normalitetsoppfatningen blant fagfolk åpner opp for en utstrakt sykeliggjøring og patologisering av normale menneskelige tilstander; i og med at man ikke lenger vet hva som kjennetegner normaltilstandene, kan man heller ikke angi grensene for det som er sykelige og forstyrret. Alt som er vanskelig, krevende, uvanlig, uregelmessig og annerledes kan i kjølvannet av et mangefullt normalitetsbegrep underlegges en patologiserende tilnærming.

Jeg har opplevd at begavete om enn sterkt særpregete barn men uten noen form for opplevd lidelse eller plage henvises til PPT og BUP for å få psykiatriske svikt- og mangel-diagnoser og behandlingsopplegg bare som følge av sitt særpreg. Diagnose får de dersom de fagfolkene de møter viser den sedvanlige kombinasdjonen av faglkig ufeilbarlighet og skråsikkerhte, og mangel på evne til kritisk og selvkritisk tenkning. Mangelen på kritisk tenkning er i alle fall det man kan være sikrest på å finne i disse institusjonene og blant fagfolkene.

Men det er ganske enkelt å avdekke at disse ungene samtidig ’feiler’ ingenting. Dersom man ganske enkelt spør den henviste tolvåringen og hans betenkte og forvirrete foreldre om hvordan det står til med han til hverdags; så får man som svar som tydelig viser at han til tross for særpreg og forskjelligheter og rariteter både trives, er happy med vennene, sover og spiser godt, verken har for stor angst eller er uvanlig sint eller lei seg. Han eller hun er altså stort sett ganske vanlig tilfreds med seg selv og sitt liv. Det samme er de nærmeste. Ungene feiler altså ingenting, det finnes i deres liv og læring ingen lidelse eller plage. Men sære, aparte, ekstraordinære, spesielle, krevende kan de som andre normale mennesker selvsagt være. Normalitet omfatter nemlig variasjon; en enorm variasjon – og variasjon vil si særpreg, annerledeshet, rarhet, merkelige egenskaper og trekk, ekstreme egenskaper og trekk. Variasjon er ikke avvik, variasjon er normalt – dette har vi visst i alle fall siden Darwin. Dersom man som i de moderne menneskefagene bruker et normativt normalitetsbegrep som stenger for dette mer grunnleggende normalitetsbegrepet som altså omfatter betydelig variasjon, da kommer man galt avsted.

’Loopingen’[1] er utbredt i dette systemet; dvs. at når vi selv eller våre nærmeste reagerer på ulike måter på denne prosessen med sviktkartlegging og diagnostisering og tilhørende behandlinger, blir dette tolket videre som en side ved det vi feiler. Eller vi utdefineres som vanskelige pasienter eller klienter eller akterutseilte og lite troverdige fagpersoner.

Er man først kommet inn i denne behandlingslabyrinten,denne ‘prosessen’ – så er det laget slik at ingen skal finne veien ut av seg selv. Og gjør du som Juklerød og andre av hans heltemodige kaliber den tabben at du tar opp kampen for den egen normalitet og for å komme ut av labyrinten, blir du bare enn mer innfanget og innesperret på finurlige måter av systemets ivrigste forkjempere. I verste fall oppfinner man nye kontekstløse diagnoser, som ’symptomfri sinnsykdom’ og ‘kverulantparanoia’. Jeg finner det underlig at de fagfolkene som oppfant slike kategorier ikke er gjort til gjenstand for offentlig granskning og dømt eller kritisert for sine grove menneskelige overtramp.

Dette angrepet på normaliteten og lekmannsskjønnets primat må stoppes. Vi må være i stand til å gjøre noen ansvarlig for det som skjer; vi kan ikke lenger bare snakke om systemet og systemfeil – vi må definere hvem som er bærere og aktivt opprettholder og forsvarer dette nedverdigende og forfeilete systemet. Vi må starte med å utforme et psykisk helsevesenet som bygger på en adekvat forståelse av hva som er menneskelig normalitet, variasjon og forskjeller, og hva som er virkelig patologi og sykdom og lidelse. Og vi må ha mot til å ta til motmæle mot sneversynte fagfolk som er forblindet av sin skråsikkerhet og sin hensynsløse iver etter å skaffe seg og beherske sine pasienter og klienter.

Innholdsfortegnelse:

Normalitet i det moderne mentalhelseapparatet: en utryddingstruet art

  • Patologisering og terapi: Behandlingsindustrien og menneskelige skavanker, sårbarheter og vansker som salgsvare
  • Den kulturelle krisen i vestlige land – psykofarmakologi som sjuende landeplage
  • Patologisering og diagnosekultur: ICD og DSM som kategorisering av menneskelige mangler
  • Hva innebærer det å være et menneske ?
  • Menneskelig variasjon: hvordan og hvor mye er mennesker ulike ?
  • Det like og det ulike: Annerledeshet, særpreg, individualitet, ekstraordinær, unik, enestående, spesiell, underlig, merkverdig, abnorm, skille seg ut, være som alle, A4 mennesker
  • Normopati og sykelig normalitet: menneskets evne til å dekke over og skjule sitt særpreg

Den komplekse Individualiteten: hva er individualitet, hvor individuelle er vi ?

·        Genetikk, omgivelser og selvbestemmelse i menneskelig fungering

Den gang vi tenkte annerledes: Dyder og fullkommenheter, synder og mangler

·        Personligheten og dens mangfold

·        Intellektets variasjoner – gode og dårlige evner, begavelser og evnesvakheter

·        Humør – godt og dårlig, rolig og intenst

·        Trygghet og angst

·        Selvbilde og selvfølelse

·        Det innbilte: Forestillingsevnen og den indre verden

·        Kroppsopplevelsen – utseende, munn og mage, hjerte og lunger som egne krefter

·        Spising, fordøyelse og utskilling

·        Kroppens og sjelens evne til smerte; god og dårlig

·        Å bli venner med sin egen kropp

·        Selvstyring og fremmedstyring: evne til å styre og greie seg selv

·        Hvor går grensene for normalitet – hva er sykdom og avvik ?

·        Hva må gjøres ? Kampen mot patologisering og terapeutisering.

Alternativene: Pasienter og diagnostiserte må ta normaliteten sin tilbake – et helsefremmende liv som tåler og liker variasjon; nye ressurser i salutogenese og styrkebaserte tilnærminger

 

DSM/ICD-revolusjonen på 80-tallet og den moderne fremstillingen av psykiatriske lidelser: Hva slags reform var dette, og hvorfor gikk det så galt?

«a whole mythology is deposited in our language»: (Ludwig Wittgenstein, 1971, GB 35)

Det psykiatriske diagnosespråket har siden begynnelsen av 80-tallet og DSM/ICD-revolusjonen gradvis blitt mer og mer enerådende når det gjelder klassifisering av problematiske forskjeller og variasjoner mellom mennesker. Teknisk sett representerer den nye standardiserte diagnose-systematikken et svært viktig fremskritt når det gjelder et felles språk for mentale lidelser, og betydelig forbedret reliabilitet eller pålitelighet i diagnosesettingen (Horowitz 2002, ).

Diagnose i medisin og medisinsk psykiatri her tre distinkte funksjoner (se Panksepp 1998):

1. Å sikre at praktikerne snakker om den same tingen.
2. Å få til en rask og effektiv mate til å avgjøre hva slags tiltak og behandling man kan foreskrive.
3. På høyeste nivå av vitenskapelig utvikling, å gi en forkortelse for å kommunisere vår forståelse av etiologien til ulike forstyrrelser

Dekontekstualiserte symptombaserte kriterier

Men diagnosespråket fører samtidig med seg tendens til todelt tankegang der man betrakter avvik, forstyrrelse og sykdom som noe som er kategorialt forskjellig fra og avgrenset fra normale variasjoner i menneskelig atferd. Mennesker med forstyrrete eller avvikende måter å være på omtales gjennom bruk av kategoriale betegnelser som er diskontinuerlige med de hverdagsspråklige kategoriene som nyttes i omtale av ordinære og normale forskjeller mellom mennesker.

’Psykiatriens bibel’ – hvordan blir den videre utvikling av diagnosesystemene ?

 

Moderne psykiatri har i løpet av de siste 20-30 årene blitt låst fast i et system av sykdomsklassifisering som er mer og mer uoversiktlig og vanskelig å håndtere. Antallet diagnoser har økt og blitt gjenstand for en komplisering (se )

Man snakker om en såkalt ’bio-psyko-sosial’ tilnærming, som om det skulle være mer enn å navngi ingredientene i en forklaring. Via DSM (og ICD) har vi fått en en encyklopedisk katalog som definerer mentale forstyrrelser ut fra hvordan de ser gjennom symptomer på atferdsnivå, dvs. ut fra hvordan de fremtrer. Denne tilnærmingen resulterer i overlappende tilstander, forvirring og seriediagnostisering. En føle er at pasienter med sammensatte vanskebilder drives inn e såkalte diagnostiske karriereprosesser, der pasienten over et tidsrom mottar en serie av diagnoser frem til mulighetene for nye er til slutt er brukt opp.

I katalogiseringen er den individuelle biografien i en biologisk og psykososial livssammenheng som utgjør kjernen i alle personers liv er blitt borte; dette sees som unødvendig oppsamling av informasjon. Kosmetisk behandling rettet mot symptombilder heller enn reell og helhetlig omsorg for mennesker i krise. Løsningen av reliablitetsproblemet for noen tiår siden har blitt dagens problem. Vi trenger en ny begrepsmessig struktur for å tenke om mentale problemer: sykdom, variasjon, atferd, og livshistorie (se…..)

Den diagnistiske tilnærmingen i DSM og ICD er en løsning på problemer som hører fortiden til; løsningen på reliabilitetsutfordringene som en var opptatt av på 70-tallet er blitt til dagens problemer. Han foreslår at den 5 utgaven av DSM, som skal komme i 2007, må utforme en annen begrepsmessig struktur i psykiatrien, slik at man kan forstå psykiatriske problemer på en bredere måte enn det som er tilfelle i dag. Mentale problemer må da sees som uttrykk for psykososialt liv innenfor en kontekst av både sykdom og patologi, men også av andre kontekster som menneskelige forskjeller, atferdskontekster, og livsløpskontekster.

Psykiatrien trenger en ny begrepsmessig struktur som knytter mentale forstyrrelser som behandles til mentalt liv slik som dette blir forstått av biologiske, psykologiske og sosiale vitenskaper i dag. En slik flerfaglig begrepsmessig struktur dagens bruk av en bio-psyko-sosial tilnærming, som bare er en opplisting av ingredientene i en forståelse og en forklaring, og som i praksis domineres av en ensidig medikaliserende tankegang. Mentale forstyrrelser må forståes og avhjelpes i sin fulle flerdimensjonale sammenheng, og ikke ut fra overflatiske atferdsmessige trekk og symptomkjennetegn slik en gjør det i dag

MCHugh har forsøkt å systematisere fire forklaringsmetoder eller perspektiver på vanskebilder hos mennesker:

·        Det kategoriserende sykdomsperspektivet

·        Det dimensjonale variasjonsperspektivet

·        Det miljømessige atferdsperspektivet

·        Det subjektive livshistorie perspektivet

Sykdomsperspektivet arbeider ut fra distinkte kategorier og stiller spørsmål om ‘hva pasienten har’. Det dimensjonale perspektivet arbeider ut fra gradvise forskjeller og overganger og spør ’hvem pasienten er’. Atferdsperspektiver arbeider ut fra måloppnåelse, og spør ’hva pasienten gjør’. Det livshistoriske perspektivet arbeider ut fra fortellinger og spør ’hva pasienten har opplevd’.

Dimensjoner: Ofte fremkommer det som oppleves som psykiatriske problemer ikke som følge av en sykdim eller svikttilstand, men som følge av pasientens cognitive og affective konstitusjon. Intellektuell fungering er en dimensjon j psykologisk variasjon hos mennesker der alle har en posisjon. Individer som fungerer i nedre del av denne dimensjonen er mer utsatt for emosjonelle plager og problemer som angst og nedstemthet når det møter påkjenningar som også belasdter deres begrensete kognitive evner.

McHughs fire perspektiver i diagnostisering

Sykdomsperspektivet – basert på kategoriserende avgrensning av svikt, lidelser, sykdommerDet dimensjonale perspektivet, basert på gradvise overganger og individuell variasjon i egenskaper og trekkAtferdsperspektivet, basert på tankegang om gjennom atferd å oppnå mål innenfor gitte omgivelsesbetingelserDet livshistoriske perspektivet, basert på subjektive og fortellende fremstilling av hva en har opplevd i livsløpet

Skadelig dysfunksjon

Wakefield formulerte i 1992 begrepet skadelig dysfunksjon for å komme nærmere en brukbar definisjon av det viktige begrepet ’mental forstyrrelse/lidelse’ i diagnosesystemet DSM. Wakefield sier det slik:

”A disorder exists when a failure of a person’s internal mechanism to  perform impinges on the person’s well being as defined by social values and  meanings. The order that is disturbed is thus simultaneously biological and  social; neither alone is sufficient to justify the label disorder.” (p. 373)

En mental forstyrrelse eller lidelse foreligger ifølge Wakefield når den avvikende atferd skyldes en skadelig dysfunksjon i individet. Sosialt avvikende atferd er derfor ikke i og for seg en mental lidelse, men bare dersom den springer ut av dysfungering hos individet.  Spørsmålet som jeg vil reise er: Kan ADHD-tilstander alltid oppfattes som en skadelig dysfunksjon i indre mekanismer hos individet ?

Wakefield begrep om skadelig dysfunksjon, og det resonnement han utvikler har fått en sentral plass i diskusjonen om DSM-klassifiseringen av diagnostiserbare forstyrrelser.

Man har påpekt at resonnementet har en viktig mangel. Wakefield tar ikke i betraktning og drøfter ikke den naturlige variabiliteten i de indre mekanismene som definerer mentale lidelser. Mentale mekanismer finnes ikke i en standard og universell utgave, som er like for alle mennesker. En mekanisme X² kan være eller ikke være involvert i avvikende atferder avhengig av trekk- eller egenskapskonteksten som mekanismen inngår i eller samfungerer med. Dersom denne er gunstig kan X²mekanismen/funksjonstilstanden bidra til positiv eller plussfungering i noen sammenhenger – mens X² i andre kontekster vil være involvert i problematisk og forstyrret atferd.

Egenskapskonteksten: X² bidrar sammen med F¹ og Y¹ til positiv atferd, men sammen med F³ og Y³ til problematferd. Altså kan man ikke definere svikt i indre mekanismer uavhengig av funksjonstilstanden i andre samfungerende mekanismer; den samme funksjonstilstanden i en mekanisme som sammen med noen mekanismer gir opphav til forstyrret fungering, vil samen med andre mekanismer kunne ha positive funksjonseffekter ( se Nettle om forestillingsprosesser, Chadwick om den schizofrene kreditten, temperamentsmodeller av ADHD. Det synes ikke nødvendigvis å være noen enkel og direkte sammenheng mellom funksjonstilstanden i ulike hjernemekanismer og bestemte atferd (se for eksempel Bock og Goode, 2003)

Situasjonskonteksten: Funksjontilstanden i hjernemekanismen X1 kan  ved eksponering for egnet miljø ’A+B’ medføre normal, positiv eller plussatferd, mens den i uegnete settinger som ’M+N’ er involvert i fremkomst av problematferder eller krevende atferdsstrategier hos et barn. Panksepp og andres kritiske ADHD-syn relatert til mangelen på settinger for grovmotorisk leikpreget utfoldelse i skolen tilsvarer dette.

 

Den diagnostiske kulturen

Diagnoser og måten man formulerer og setter opp diagnoser er ikke behandlingsnøytralt. Som regel finnes det en sammenheng mellom måtene man formulerer diagnoser og behandlingstenkning og praksiser.

I artikkelen “Diagnosis Is Treatment” publisert i  Journal of Family Practice 10, no. 3: 445–9. 1980 hevder forfatterne Brody, H., and D. B. Waters. at diagnose er behandling –

“What this means is that the very fact of diagnosing a person with some sort of medical condition is a form of medical treatment which can be expected to have an effect.” (2002, s.25)

This process was noticed many years ago by Howard Brody and David Waters and described in a fascinating article titled “Diagnosis is Treatment. ” They describe several interesting cases where it is quite clear that the shaping of the diagnosis can make a significant difference in the outcome of the illness. (Moerman 25)

«The authors continue by saying  that in this (and another) case, “the diagnosis in itself exercised a therapeutic effect for the patient inasmuch as it provided an understandable, acceptable explanation for his behavior” (Brody and Waters 1980).» (Moerman 26)

ADHD som angrep på det normale: Trenger skoleverket og foreldrene ADHD-diagnosen ? Det er lett å anta at det er leger og psykiatere som er de ivrigste til å drive frem ADHD-epidemien. Slik er det faktisk ikkje. Undersøkelser viser klart at det er foreldre og lærere som står bak den voldsomme økingen i forekomsten av ADHD-diagnoser og den ledsagende økningen i stimulant medisinering. Forskningen demonstrerer at foreldre og lærere vanligvis er de første til å foreslå at et problematisk barn kan ha ADHD. I et studium som er publisert i Annals of Family Medicine finner man følgende fordeling av hvem som foreslår ADHD-diagnosen først –

47%–            Teachers

 3%--             Other
 3%--             Child psychiatrists or psychologists
 6%--             School personnel other than teachers
11%--            Primary care physicians

30%–            Parents

Slike funn tilsier at det er  selve sosialiseringsfeltet, i og mellom hjemmene og skoleverket at drivkreftene bak konstrueringen av krevende atferd hos barn som en medisinsk-psykiatrisk problemtilstand finnes og utspiller seg. Psykiatrien, legene, og pediatrene spiller antagelig i hovudsak en medierende rolle i denne faktiske kasus-frembringelsesprosessen. Hvordan kan man forklare den rollen som skoleverket, lærere og foreldre spiller ?

ADHD er en viktig utfordring for skolen både kvanititativt, systemisk og pedagogisk.I USA utgjør elever med ADHD-diagnosen omlag 40 % av alle elever som mottar spesialpedagogisk hjelp (se Forness og Kavale, 2001) Nettopp dette forholdet at ADHD både kvantitativt og som system- og pedagogisk utfordring utgjør en svært synlig del av skolens krevende elever, medfører en reorientering av skoleverkets generelle tilnærming til elever med spesielle behov i en mer medisinsk retning

Den britiske psykologforeningens ADHD-paper peker på at :

“Schools can then also have a tendency to explain the failure of the system by regarding the child as disabled. For different reasons, both turn to descriptions of disability that may detract attention from overall policies and practices aimed at supporting individual differences and individual needs, as illustrated in publications that advocate «effective schools for all.» “ (1999)

I artikkelen ’Depresjonens tidsalder’ forsøker Horwitz og Wakefield å vise at den voldsomme veksten i depressive lidelser i vestlige land beror på mangler og feil i diagnostiseringspraksisen som er forankret i DSM-systemet. De hevder at:

“there are many intense reactions to loss that, just like normal bereavement responses, might satisfy DSM-IV symptom criteria but are not disorders. The basic flaw, then, is that the DSM-IV fails to exclude from the disorder category sadness reactions to events other than death of a loved one that are intense enough to meet the DSM-IV’s criteria but are still normal reactions. The age of depressive disorder in which we find ourselves today is partly an artifact of a logical error. “ (2005, s.)

Horwitz og Wakefield (2005) hevder i forbindelse med ‘depresjon’ og andre humørforstyrrelser at sosiokulturelle faktorer spiller en avgjørende rolle i diagnostiserings- og behandlingsmodellene:

“No plausible theory of depressive disorder, whether genetic, psychological, or social, can explain why rates of depression would have increased so much in such a short period of time. Instead, the explanation appears to lie in changes in the ways that physicians, mental-health professionals, and people themselves characterize and diagnose their mental states. There are, and always have been, true depressive disorders, in which the response to loss goes awry and takes on a debilitating life of its own. But in the past, such disorders were distinguished from normal sadness that arises in response to life’s vicissitudes. That traditional, common-sense distinction has broken down in contemporary psychiatry, resulting in the conflation of depressive disorders with normal sadness. The sources and social implications of this breakdown are as yet largely unappreciated. “ (2005, s.)

Horwitz og Wakefield (2005) hevder at

“many factors, some legitimate and some less defensible, drove psychiatry and epidemiology to use symptom-based, context-free criteria for disorder. Once this conceptually flawed diagnostic system was generally accepted, it became inadvertently advantageous to various constituencies in the pursuit of their agendas. The medicalization of sadness achieved a social impact far beyond the narrow domain of clinical psychiatric diagnosis. That this approach works against the basic psychiatric goal of validly distinguishing disorder from nondisorder has simply been ignored. “

Og videre –

“This transformation has some benefits. American society is now more compassionate about psychological disorder than previously. Nor is it necessarily unhelpful for nondisordered but disadvantaged people to receive supportive mental-health treatment addressing some of the psychological challenges they face. However, doing so via unreasonably broad definitions of psychological disorder has the potential cost of stigmatizing the disadvantaged as mentally ill, replacing social policy with unwarranted medical treatment, and creating a one-dimensional public discourse that can undermine our capacity for making moral and political distinctions. “

Horwitz og Wakefield peker på at

“the result is a strange case of two «wrongs» seemingly making a «right»: The DSM provides flawed criteria that do not adequately distinguish disorder from nondisorder; the clinicians, knowingly or unknowingly, incorrectly classifies a normal individual as disordered (Why should the clinician question a diagnosis officially sanctioned by the DSM?); and the patient receives desired treatment for which the therapist is reimbursed. “

Fraværet av kontekst er et påtrengende problem i moderne diagnostikk av mentale lidelser. Horwitz og Wakefield skriver (2005):

“ However, a major drawback of symptom-based criteria was that they eliminated the consideration of the context in which symptoms arose. One reason for the abandonment of context was the quest for reliability. Most depressions occur after some triggering event, so requiring that reactions be disproportionate to context would mean that clinicians would be frequently judging proportionality, substantially reducing reliability. (Never mind that increased reliability at the cost of validity and diagnostic logic is of no real value.) A second reason for leaving out context is that the DSM-III was supposed to be theory-neutral, which was interpreted to mean that it had to be neutral as to how the disorder was caused, although one could argue that distinguishing normal responses to events from disorders is not really a theory-laden distinction.” (s. )

En av de viktigste følgene av at man ikke tar i betraktning kontekster, er nettopp at skillelinjen mellom normale og patologiske fenomener blir uklar og flytende. Og når dette skjer, kan patologiseringa av i og for seg normale forskjeller og reaksjoner få fritt spillerom. Slik det har skjedd med ADHD og depresjons-diagnosen; begge underlegger seg normale atferder og reaksjoner.

Hvem er interessert i denne diagnoseekspansjonen ?
 Horwitz og Wakefield peker i en retning – “Pharmaceutical companies are perhaps the most visible beneficiaries of symptom-based diagnoses. Although there is little evidence that these companies influenced the development of the DSM-III, its symptom-based approach created a broader market of disorder for their products to treat. In addition, they are now major sponsors of the activities and research of psychiatrists and advocacy groups.(-) Like clinicians, the drug companies can legitimately explain that they are only using the criteria officially sanctioned by the psychiatric profession, even as they further confuse the public about the boundary between normality and disorder.”

Kategorisering og diagnosesetting som kolonisering av det kreative selvet og individualiteten

Den ordinære diagnostiseringspraksisen har en objektiv orientering, og bryr seg lite om hvordan barn og foreldre opplever og reagerer på diagnosesetjinga. Den britiske psykologforeningen i sin gjennomgang av ADHD-diagnosen peker på behovet på utforskning av

“ The impact of the notion of ADHD and its treatment on children’s understanding of themselves and their behavior” (se 1999)

Utforskning og understøtting av folks selvbevissthet, identitetssøking og individualitet er en kompleks oppgave. Mye av vår faglige tilnærming foregår gjennom kunnskap og begreper som har i seg en sterk tendens til å neglisjere selvdefinering og individuell selvbevissthet, og skaper bak en kategoriserende maskering en form for selvløshet hos de personene vi skal utforske og bistå. De ’selvdrevne’og krative aspektene ved personens liv og identitetssøking, at den enkelte også fungerer som en ’forfatter’ av sin egen livsforming, forsvinner ut av vårt synsfelt.

Den britiske sosialantropologen Anthony Cohen (1994) hevder at individualitet og individuell identitet, og samfunnsmessige relasjoner og strukturer ikke kan betraktes som to adskilte størrelser. De kan bare forståes i lys av hverandre. Samfunnet konstitueres gjennom aktivitetene til selvbevisste individer, hvis forskjeller fra hverandre må løses og forenes i en grad som tillater gruppen og kollektivene å samfungere. Men forholdet mellom samfunn og individualitet er spennings- og motsetningsfylt;

” the contradiction which we commonly experience between our sociality and our individuality, a contradiction which, far from being taken for granted, frequently causes us anguish, stress and perplexity. The state and other powerful social agencies compel us to compromise our individuality in our dealings with them by squeezing us into categories. The effect of this constraint is that we belong to society as members of collective entities (whether categories or groups) rather than as individuals.” (Cohen, 1994, p. 12)

Cohen ønsker å rehabilitere det individuelle, selvbevisste og identitetssøkende selvet; og understreker den avgjørende betydningen selvbevissthet og identitetssøking har og må ha i all forståelse av menneskelig forhold og samfunnsliv. Individuell bevissthet og sosiale relasjoner befinner seg alltid i et dynamisk spenningsforhold. Kollektive og ’massifiserende’ sosiale roller, stereotypier, masker, former, stiler og kategorier virker standardiserende og uniformerende og homogeniserende. Samfunn forsøker å okkupere, erstatte, kolonisere og invadere det enestående og selvbevisste individet som søker og skaper sin egen identitet gjennom å påføre det og underkaste det kategoriserende masker og roller. Cohen understreker at folks forhold til det samfunnsmessige områdets roller og kategorier alltid er formidlet gjennom individuell personlig erfaring og identitetsavklaring; dette er noe vi vet om oss selv og det er en viten som vi må forsøke å inkorporere i vår forståelse av andre. Han skriver om dette:

“My objection to the kind of generalisation in which we indulged is that it has little or no authenticity in our own experience. Therefore, I do not see how we can be content with it as an account of other people. Most of us will occasionally have felt ill-served, even outraged, by having had attitudes imputed to us because we are categorised in certain ways. We feel these impressions of ourselves to be inadequate or inaccurate expressions of the people we believe ourselves to be. Statements of these general kinds are made about ‘students’, ‘Brits’, ‘Yids’, ‘Prods’, ‘Blacks’, ‘intellectuals’, ‘tourists’ and so forth, labels which we may well regard as inappropriate descriptions of ourselves, even if we belong to these categories. Our disenchantment with them may even extend to a feeling of injustice: we take seriously the importance of representing ourselves precisely, and anything less is misleading, and may be demeaning.“(Cohen, 1994, p. 16)

Cohen ser selvsagt at slike kategoriseringer er viktige bade i samfunnet og i vår utforskning og forståelse av sosiale forhold. Men vi må være oppmerksomme på grensene for kategoriserende forståelse, og ta i betraktning hvordan kategorier innvirker på individene og deres selvbevissthet og selvdefinering. Og ikke bare nøye oss med å skvise individualiteten inn i homogeniserende størrelser slik at vi kan ignorere deres selvdrevne livsutforming og identitetssøking, og forsøke å omskape det særegne individet i vårt eget faglige bilde.Folk bruker gjerne foreliggende og tilgjengelige uniformerende relasjoner og kategorier for å søke og hevde sin identitet; men en må ikke forveksle dette med at man derigjennom oppløser sin selvbevissthet og identitet i kategoriene, formene, relasjonene.

Individuelle identitet kan ifølge Cohen betraktes som en ’rett’ den enkelte har. Når vi neglisjerer å ta i betraktning den enkeltes individuelle selvbevissthet og identitetssøking så støtter vi opp om neglisjeringen av identitet som en menneskelig rett. ’Retten til identitet’ er en sensitiv, subtil og kompleks sak; som lett blir oversett i vitenskapelige tilnærminger mens romanforfattere håndterer utfordringen bedre. Når man behandler individer som underordnet sine sosiale relasjoner og bestemmelser, og neglisjerer selvbevissthet og individuell selvdefinering, så gjør vi oss selv medskyldige i prosesser med homogenisering og standardisering der sosiale krefter triumferer over og degraderer individet. Ofte lykkes man så godt at den enkelte medvirker ved å degradere sitt eget selv.

Cohen forklarer at individuell selvbevissthet og selvdefinerende identitetssøking er nært forbundet med det kan kaller forskjellens primat:

”Kravet om å rette oppmerksomheten mot individets rett til identitet gjør det også incumbent for oss å ta i betraktning individers opplevelse av å være forskjellig fra andre.”(1994, s.179)

Forskjeller er ikke en marginal og eksentrisk sak, som fremkommer gjennom offisiell anerkjennelse og lisensering; den er forankret i selvbevissthet og identitetssøking hos den enkelte. Alternativet er å nytte en overflatisk orientering overfor individualiteten som gjør at vi blir blindet for betydningen til personlig identitet, noe som kan føre inn i samfunnsmessige og behandlingsmessig blindgater som vi ikke ønsker oss, og som underminerer den enkeltes kreative evne til å være selvdefinerende og selvdrevet.

”We must make deliberate efforts to acknowledge the subtleties, inflections and varieties of individual consciousness which are concealed by the categorical masks which we have invented so adeptly. Otherwise, we will continue to deny to people the right to be themselves, deny their right to their own identities.” (Cohen, 1994, p. 180)

Men Cohen understreker samtidig hvor resilient det individuelle selvet er, overfor slike kategoriserende og degraderende krefter i samfunnet og dets institusjoner – det finnes alltid åpninger for å bidra til å avkolonisere og avmaskere selvbevissthet og selvdefinering.

Menneskelig variasjon

Det er åpenbart at mennesker er ulike hverandre. Det er også åpenbart at mennesker på avgjørende måter er like hverandre. Sosialantropologen C.Kluckhohn og sosialpsykologen H.Murray fanget opp dette dilemmaet når de pekte på at hver enkelt av oss på samme tid er:

– lik alle andre mennesker,

– lik noen andre mennesker,

– lik ingen andre mennesker (se Barash 1979, Brown 1991).

Et utall av vesentlige og uvesentlige ting gjør oss forskjellige; alder-kjønn-fysiognomi-farge-størrelse-vekt-styrke-hurtighet-utdannelse-interesser-religiøsitet-kultur, osv.. Disse mangeartete forskjellene er velkjente, og både krevende og i og for seg uproblematiske for oss. Forskjellene påvirker både den enkeltes livsløp og sosiale hendelser. Menneskelige forskjeller vekker vår interesse og utfordrer oss, mye av det vi holder på med handler om og involverer slike forskjeller. Vi har hørt om hvorledes særtrekk hos mennesker har vært virksomme i menneskets historie; den bibelske fortellingen om Esau og Jakobs ulike hårvekst, den skjønne Kleopatras spesielle nese, den kortvokste dominerende keiser Napoleon, Erik den Raudes påtakelige hissige gemytt,  Winstons Churchill spenningshunger, Mona Sahlins uvørne omgang med regler og kontoer, Castros enestående rolle i Cubas historie, Drillo og det norske landslaget i fotball, osv.. Det individuelle særpreg er en undervurdert sosiologisk størrelse.

En rekke historiske tenkere har forsøkt å systematisere forskjeller mellom mennesker og kommet med forslag til hvordan samfunnet kan innrettes på grunnlag av slike forskjeller.  Platon tenkte seg  en idealstat som skulle organiseres i klasser med egne retter og plikter knyttet til inndeling i tre hovedtyper av mennesker. Naturforskeren Linne’ er kjent for at han på midten av 1700-tallet i sitt hovedverk ‘Naturens system’  klassifiserte det botaniske og zoologiske mangfoldet. Det er mindre kjent at han ble økende opptatt av å lage det første biologisk baserte systemet for å klassifisere menneskelige forskjeller (se Gould 1997).

Ifølge antropologen Melvin Konner viser atferdsgenetisk forskning at individene i alle menneskelige populasjoner genetisk, nevrobiologisk og nevropsykologisk sett er overraskende ulike. Vi er faktisk mer forskjellige som individer enn det vi er blitt vant til å tenke med utgangspunkt i faglige retninger som opererer på grunnlag av en villedende likhets- og standard-oppfatning av mennesker. Empirisk observerbare forskjeller i menneskelig fungering er selvsagt alltid på samme tid både omgivelsesmessig påvirket og genetisk forankret. Det populasjonsgenetiske perspektivet fremstiller menneskelige forskjeller som uttrykksformer for variable biologisk-sosiale dimensjoner og egenskaper som eksisterer på spesifiserbare og særegne måter hos enkeltindividene (Melvin Konner 1990, se også Kramer 1993). Til grunn for denne tenkemåten ligger innsikten i at mennesker fra naturens side ikke er like, men kjennetegnes av distinkte kroppslige, kognitive og atferdsmessige egenskaper som har en genetisk basis og som har hatt en funksjonell rolle i menneskelige populasjoners utviklingshistorie. Variasjonen mellom individene i en populasjon er faktisk råmaterialet for evolusjonære prosesser i menneskearten som hos andre arter. For at variasjon skal ha evolusjonære effekter i artsutviklingen må den være genetisk forankret. I et variasjonsperspektiv virker genene først og fremst spesifiserende på enkeltindividenes egenskaper og fungering; slik at det fremkommer variable fenotyper. De genetiske effektene i fenotypen innretter disse slik at de medfører adaptive fordeler og begrensninger alt etter hvilke omgivelser som de utsettes for. Enkeltmennesker særpreges og spesifiseres av grupper av varierende trekk som har oppstått, overlevd og spredt seg i menneskearten fordi de har adaptive fordeler i ulike omgivelser og situasjoner. Virkningene av egenskapene og særtrekkene hos individer fører til seleksjon og deseleksjon som resulterer i gradvis endring av artene. Genetisk sett finnes det både innenfor og mellom menneskelige populasjoner spesifiserbare forskjeller når det gjelder atferdsmessig stil, personlighetsmønster, og kognitiv profil og stil. Mange av disse forskjellene mellom individer i en populasjon kan faktisk også observeres mer eller mindre fullstendig hos våre nære slektninger – hos ulike og faktisk også hos høyere pattedyr.

I gjennomsnitt er det 0,2 prosent forskjell i genetisk materiale mellom to tilfeldige mennesker på jorden. Selv om dette tallet kan virke lite, så innebærer det i virkeligheten et enormt potensiale for variasjon i det menneskelige arveutstyret. På grunn av det enorme antallet gener i det menneskelige arveutstyret innebærer 0,2 % forskjeller i omkring 3 millioner nukleotider.

Denne 0,2 prosenten kan derfor utgjøre vesentlige forskjeller når det gjelder effektene av den genetiske variasjonen på det fenotypiske nivået. Kartleggingen av denne variasjonen er i gang som ledd i det menneskelige genom-prosjektet. (se f.eks. Chadwick og Cardew 1996)  Forskjellene mellom mennesker og aper er omkring 4 %, mens høyere primater som sjimpanser står oss ennå nærmere genetisk; forskjeller anslåes her til å være 1,3 % (se f.eks. Diamond 1993).

Genetikeren Richard Lewontin fant i et studium fra 1972 at til tross for åpenbare fysiske forskjeller mellom mennesker fra ulike geografiske områder, så forekommer størstedelen av menneskelig variasjon innenfor populasjoner (polymorfisme), ikke mellom dem (polytypisme) (se Marks 1993, Gould 1997). Forskjellene som preger mennesker er både polytypisk og polymorfisk; dvs. at det finnes genetisk variasjon både innenfor menneskegrupper og mellom menneskegrupper. Lewontin analyserer hvor store andeler av den totale genetiske menneskelig variasjon som hører til hver av disse to typene. Han anslår at bare 6 prosent av de genetiske forskjellene mellom mennesker utgjøres av forskjeller mellom geografisk definerte populasjoner, dvs. av såkalte raseforskjeller. Den genetiske forskjellen mellom folkegrupper og såkalte raser er således helt minimal sammenlignet med den voldomme interessen som mange har vist for slike forskjeller i vårt rasistiske århundre.

Av den tilsyndelatende lille diversiteten eller variasjonen i egenskaper på 0.2 prosent så vil altså størstedelen på omkring 85 % finnes innenfor enhver gruppe av lokale mennesker som forskjeller mellom individene i populasjonen.

Menneskelig variasjon handler derfor på det genetiske planet først og fremst om forskjeller mellom individene i populasjonene, og de effektene som disse forskjellene har på det sosiale og kulturelle livsmønstret. Det nye i dag er at forskningen kan dokumentere hva slags forskjeller som finnes mellom mennesker, hvor store forskjellene er, og hvilke effekter de har på individers livsutforming og livsløp.

 

Variasjonsdiagnostikk: fra lidelse til variasjon og tilbake igjen

Mange fagfolk hevder nå at ikke-typologisk variasjonstenkning og dimensjonale glideskala-modeller er et  nødvendig og supplerende korrektiv til den kategoriale diagnosemetoden. Dette  for å moderere den i vår diagnostiske tidsalder utbredte og forbausende ukritiske tendensen til å ‘fremmedgjøre’ former for atferd og mentalitet som avviker fra det man ser hos mere normale, gjennomsnittlige og standard utrustete individer.

Men samtid ser man at disse alternative tilnærmingene til menneskelige forskjeller utsettes for romantiserende forenklinger. Variasjon blant mennesker har lett for å bli hengende med simplisistiske slagord om at ‘alle mennesker er forskjellige’, ‘vi er alle forskjellige’, det er de mest sære og avvikende blant oss som ofte er mest nyskapende, osv…Slike upresise formuleringer lar seg bare så altfor greitt forene med synsmåter der de mest ekstreme og problematiske forskjellene sees som rene uttrykk for patologi løsrevet fra normale fungeringsmåter.

Et mere gjennomtenkt variasjonsperspektiv på mentale forstyrrelser og patologi kan bidra til å avmystifiserer menneskelige forskjeller. Dette er en smertefull prosess som krever at vi legger bak oss mange tradisjonelle forestillinger som vi fagpersoner har utviklet om psykiatriske problemer. Variasjonstilnærmingen kan i sin kjerne betraktes som et resultat av den moderne sammensmeltning mellom den gamle differensialpsykologien, nyere evolusjonær psykologi og atferdsgenetisk/molekylærgenetisk forskning, som sentrale prosesser knyttet til definering av avvik i postmoderne samfunn (Solvang 2002).

Variasjonsperspektivet på forskjeller mellom mennesker er et avansert begrepsmessig perspektiv. Det kan være vanskelig å forstå fordi det først krever avlæring av mange av de kjerne-antagelsene som preger moderne behandlingstenkningen. En viktig bestanddel er evolusjonpsykologisk forståelse av grunnlaget for menneskelig diversitet; der variasjonen i menneskelige væremåter og egenskaper betraktes som systematiske og adaptivt forankrete forskjeller med grunnlag i genetisk variasjon i den menneskelige befolkningen. Variasjonsmodellen krever faktisk også en annen forståelse av genetiske faktorers rolle i menneskelig fungering enn det som er vanlig. Fagfolkene i menneskefagene preges ennå av en vidt utbredt og foreldet aversjon mot og frykt for genetiske synsmåter.

Fra pseudopatologi til variasjon

Det virker rimeligere at denne typen åpenbart problematiske væremåte og fungering hos barn og voksne bedre kan forståes som uttrykk for bestemte mentale og atferdsmessige stiltrekk og egenskaper, som alltid forekommer hos noen mennesker, som er likt fordelt i alle befolkninger og kulutrer, og som varierer hos den normalfungerende befolkningen fra det milde og moderate til det mere ekstreme, fra det vellykkete til det problematiske. Sentrale fagpersoner og forskere hevder at det nå er behov for et skifte av paradigme eller forståelsesmåte for at man skal kunne begripe hva ADHD er for noe, og for at fagfolk og samfunn best kan møte utfordringene som er forbundet med ADHD-fenomenene (se Jensen et.als. 1997, Carey 1997, Hartmann 1997, Panksepp 1998, 2002).

Denne kritiske bevegelsen i ADHD-litteraturen har samtidig mange fellestrekk med andre kritiske perspektiver på psykiatriske lidelser som Tourette syndrom (Sacks, Bradshaw og Sheppard 2000), autisme og Asperger syndrom (Baron-Cohen 2000, 2002, Bradshaw og Sheppard 2000), schizofreni (Crow 1997, 1998, 2000, Tsuang et. als. 2000).

Hvor like er menneskers hjerne ? 

K. S. Lashley skrev i 1947 en viktig artikkel med tittelen ”On the status of our knowledge of inheritance and variation of structure in the central nervous system” (Lashleay 1947). Han fremhever at mennskehjernen har en mye mer individuell utforming enn man vanlig antar, og at dette har praktisk betydning både for forskerne og for den enkelte:

  • The brain is extremely variable in every character that has been subjected to measurement. Its diversities of structure within the species are of the same general character as are the differences between related species or even orders of animals. . . .
  • Discussions of heredity and environment have tended to regard the nervous system, if it is considered at all, as a vaguely remote organ, essentially similar in all individuals and largely molded by experience.
  • Even the limited evidence at hand, however, shows that individuals start life with brains differing enormously in structure; unlike in number, size, and arrangement of neurons as well as in grosser features.
  • The variations in cells and tracts must have functional significance.
  • It is not conceivable that the inferior frontal convolutions of two brains would function in the same way or with equal effectiveness when one contains only half as many cells as the other; that two parietal association areas should be identical in function when the cells of one are mostly minute granules and of the other large pyramids, that the presence of Betz cells in the prefrontal region is without influence on behavior.

Hjerneforskeren Gazzaniga legger stor vekt på betydningen av forskjeller i menneskers hjerner og han snakker i den forbindelse om nevropsykologisk individualitet. Han mener at forskningen viser at det er en interessant å drøfte om:

‘hjerne-variasjoner mellom individer underligger de psykologiske variasjoner  mellom normale voksne’ (1985,s.14).

Nevrologen Marcel Kinsbourne skrev i en kjent artikkel fra 1975 at individuelle forskjeller kan forventes like meget i  kognitiv utvikling som i fysisk utvikling. Det finnes forskjeller ikke bare i barnets globale intelligens, men også i den grad av dyktighet som barnet oppnår mht. de ulike komponentene i denne intelligensen. Akkurat som hos voksne så vil noen barn vise mer evne til verbale oppgaver, andre til spatiale oppgaver. Noen barn vil være mer systematiske, mens andre igjen er mer kreative.  Den nevrologiske forskjellsmodellen beskjeftiger seg med slik variabilitet  i hjerneutvikling (genetisk komponent), men understreker også interaksjonen mellom biologiske forutsetninger og erfaring i dannelsen av individuelle læringsferdigheter.

Nevrologen Normal Geschwindt var også bevisst på farene med et nevrologisk perspektiv på lærevansker der disse oppfattes som sykdom eller patologi. Norman Geschwind peker på at forskningen synes å vise at variasjonene i læringsevner kan være forbundet med konstaterbare normale forskjeller mellom hjerner. Han mener at det paralellt med utviklingen av nye nevroteknologier vil bli mulig å avdekke slike variasjoner i hjernens organisering og struktur hos enkeltindivider som ligger tilgrunn for de forskjellene i talentmønstre og læreprestasjoner som vi ser. Han skriver at å behandle alle disse spesielle lærevanskene som abnormaliteter er antagelig feilaktig i de fleste tilfeller. De fleste av disse barna er normale varianter av menneskerasen. En må huske på at praktisk talt enhver av oss har et betydelig antall lærevansker.  I de fleste tilfeller gir disse vanskene ikke oss problemer, men er bare å forstå som  kulturelle skjevheter. Han sier at for eksempel er jeg grovt selv umusikalsk og greier ikke å holde en tone. Et betydelig antall barn er nok umusikalske til tross for iherdige forsøk på å lære dem opp, mens andre tilsynelatende er velutrustet til tross for totalt fravær av noen som helst form for spesiell opplæring. noen barn er likeens svært kunstneriske og tegner glimrende. Andre derimot, som meg selv er helt ute av stand selv til det å tegne brukbart. Slike vansker er ganske utbredt i menneskeslekten , og allikevel betegner vi ikke den umusikalske majoriteten som lidende av ‘minimal hjernedysfunksjon’. Som hos de fleste dyrearter, er talenter fordelt på ujevne måter. Vi lever tilfeldigvis i et samfunn der barnet som har vansker med å lære å lese får problemer. Vi har alle sett noen dyslektiske barn som tegner bedre  enn barn i kontroll-gruppen, dvs. de viser enten overlegen visuell persepsjon eller visuomotoriske ferdigheter. Jeg har mistanke om at i et ikke-skriftspråklig samfunn ville et slikt barn ha små problemer, og kanskje greie seg bedre pga. sine mange ganger overlegne visuoperseptuelle talenter. Det kan også hende at mange blant oss som fungerer godt i dag ville greidd oss dårlig i et samfunn hvor et helt annet talentmønster er påkrevd for å fungere på en vellykket måte. I de fleste slike tilfeller snakker vi derfor antagelig ikke om sykdom, men om barn som kommer ut å kjøre overfor samfunnets krav pga. sine spesielle talentutrustning.

I samband med sine drøftinger av lærevansker og minimale hjerne-dys­funksjoner har den kjente amerikanske barnenevrologen Martha Denckla lagt stor vekt på betydningen av den nevrologiske forskjellsmodellen som alternativ til ‘deficit’ hypoteser om ulike former for avvikende atferdsutforming og læreforløp hos barn. Hun skriver at:

 ‘i alle tilfeller åpner begrepet om ulike typer av hjerner, om en biologisk variasjonsmodell i motsetning til en sykdoms-modell, opp for en spennende æra for MBD-tenkningen ‘. (1978, s.253)

Pribram og McGuiness (1987) har ved flere anledninger lagt frem et tilsvarende forskjellsnevrologisk perspektiv. De gjør det i  en artikkel fra 1987  som omhandler perspektiver på hjerneutvikling og hjernefungering hos mennesker med lærevansker der de legger stor vekt på betydningen av å relatere individuell forskjeller i læreprestasjoner til forskjeller i ulike hjernesystemers effektivitet. Både i denne artikkelen og i McGuiness egen bok om ‘Når barn ikke lærer (1985) hevdes det at det finnes normale variasjoner i hjernesystemenes fungering og modningstempo hos ulike mennesker, og kanskje også på gruppenivå mellom jenter og gutter. Lærevansker vil for det meste være forbundet med slike normale hjernevariasjoner, og skyldes ikke dysfunksjoner og forstyrrelser i barnas hjerner.

Lærevanskeforskerne Calanchi og Trout hevdet allerede i 1971 en tese om at

‘lærevansker er av cortical opprinnelse og beror først og fremst på svak fungering i de fylogenetisk og ontogenetisk nyeste og mest kompliserte områdene av hjernen. Disse områdene er de prefrontale, inferiore parietale, og inferiore temporale regioner, og disse er de siste sokm modnes under hjernens utvikling. Ifølge  vår tese er lærevansker et resultat av utilstrekkelig fungering i disse eller nærliggende corticale områder. Ineffektiviteten er som oftest en naturlig svakhet heller enn resultat av faktisk skade på hjernen. Akkurat som den forholdsvis varige nærsyntheten som skyldes mangelfullhet ved øyet kan kompenseres ved korrigerende linser, så kan lærevansker som skyldes mangler ved hjernen kompenseres ved riktig utvalgte læringsmetoder og læringsvansker’. (sitert etter Tarnopol og Tarnopol 1977, s. 13-14).

Forskerne Zametkin og Rapoport fører det nevrologiske forskjellsperspektivet ennå videre når det skriver at

‘det er kritisk å innse at det finnes stor diversitet i nevroanatomi ikke bare i ‘normale hjerner’, men også helt sikkert i dysfunksjonelle hjerner’ (1986, s. 200)

Lærevanskeforskeren Gerald Coles  har en lang karriere bak seg med kritikk av nevrobiologisk reduksjonisme. I hovedarbeidet sitt fra 1987 – ‘Læringsmystikken’ – argumenterer han sterkt mot en dysfunksjons- og skade-orientert nevrologisk tilnærming til læring og lærevansker hos mennesker. Han hevder at det nevrologiske skade-paradigmet bare har relevans for en mindre del av lærevanske-tilfellene. Han skriver:

‘dysfunksjonell nevrologi betyr at noe bestemt er galt med hjernen. I motsetning til dette synet er forskjellsnevrologi (-) et syn hvor hjernen fremdeles fungerer riktig. Her er hjernefungeringen forskjellig som resultat av variasjoner i kunnskap, personlighet, emosjoner, og erfaring’ (1987, s. 186).

Coles har i og for seg et positivt forhold til å anvende nevrobiologisk kunnskap for å forstå læring og lærevansker. Forskjeller i hjernefungering utgjør underlag for forskjeller i atferdsfungering hos mennesker. Men han understreker at forskjeller i hjernefungering ikke må betraktes som nevrologiske svikt, dysfunksjoner eller skade. Det er som regel snakk om naturlige biologiske variasjoner hos menensker med ulike evner og atferdsmønstre.

Individualitet og det normale

Hvorfor er individualisering så sentralt i menneskers livsutforming ? Filosofen Viktor Frankl skriver at

”Everyone has his own specific vocation or mission in life to carry out a  concrete assignment which demands fulfillment. Therein he cannot be replaced, nor can his life be repeated. Thus, everyone’s task is as unique as is his specific opportunity to implement it” (1974, s. 113).

I drøftingen av normalitetens problemer kommer en ikke utenom å ta opp en annet krevende begrep, nemlig ’individualitet’. Individualitet er både som begrep og fenomen en komplekst oppbygning. Dette medfører at forståelsen av individualitet må gripes an på flere nivåer samtidig. Individualitet har begrepsmessig viktige forbindelser til relaterte begreper som privathet, diversitet, den enkelte, særpreg, unik, idiografisk, idiosynkratisk, singularitet, osv.. I det filosofiske språket er ‘individ’ en oversettelse av det greske uttrykket ‘atomon’ som er det som er udelelig. Individualitet betyr det som er numerisk enkeltstående, som kan utpekes og identifiseres som noe spesielt og enestående blant alle andre ting. I språket finnes singulære termer som egennavn, påpekende pronomen, og kjennetegn som vi bruker for å identifisere individuelle objekter ved hjelp av. Habermas (1999) skjelner mellom singularitet som en numerisk bestembar identitet hos et objekt, og individualitet der man bruker kvalitative bestemmelser for å skjelne et objekt fra andre.

Individualitet er et krevende begrep med en sammensatt og komplisert oppbygning.

Som en side ved moderne samfunnsliv er vi alle gradvis i ferd med å lære oss å gjenoppdage menneskelig individualitet og forskjeller, etter i flere tiår å ha hevdet og trodd at menneskelige forskjeller egentlig ikke finnes, at de er påført oss utenfra gjennom påvirkning, eller ikke har noen særlig betydning for våre liv:

 ‘ Jeg var student på det Antropologiske Instituttet. På den tiden lærte de oss at det finnes ingen som helst forskjeller mellom noen som helst. Det kan godt hende at de lærer dette enda. ‘  (skriver den amerikanske forfatteren Kurt Vonnegut i sin mest omtalte bok – Slakterhus-Fem; sitert etter Marks 1995).

Både politikk og behandlingsprosesser handler om mennesker arbeid med og forhold til andre mennesker. For at et samfunn og dets behandlingsapparat skal kunne lykkes, må både samfunnet og dets behandlingsinstitusjoner utformes slik at de fungerer i samsvar med naturen, karakteren, evnene osv.. til de særpregete individene som lever i det. Dersom folk som er ansvarlige for utformingen av sosiale strukturer og løsninger i behandlingsapparatet og samfunnet ellers ikke forstår hvem disse individene er, har feilaktige ideer om hvor formbare eller enkle deres egenskaper og natur er, f.eks. hvor dyktige, normale og velfungerende de kan greie å bli, – eller rett og slett bare er inkompetente når det gjelder tilrettelegging av egnete sosiale støtteordninger og problemløsningsprosesser som passer for menneskene i et samfunn, så vil resultatet kunne bli ødeleggende både for samfunnet som helhet og for mange av enkeltmenneskene (se mer om dette hos Sagan og Druyan 1992).

Psykologen Gordon Allport var spesielt opptatt av å utvikle et idiografisk perspektiv (motsatt: nomotetisk – det generelle og universelle aspektet hos mennesket) i psykologien der den enkeltes individualitet er hovedfokus. Han skrev i 1961:

Menneskets mest fremtredende kjennetegn er hans/hennes individualitet. Et enkeltmenneske er en unik naturlig skapning. Det har aldri eksistert en person akkurat som deg, og det vil heller aldri komme til å eksistere en igjen. Alle vitenskapene, inkludert psykologien, er tilbøyelig til å neglisjere individualitetens viktige faktum.’ (min understrekning).

 

Carl Jung og individualitet

Psykiateren C. Jung hevdet at for å finne ut hva som er virkelig individuelt i oss selv, kreves det dyp refleksjon; og plutselig innser vi hvor uvanlig vanskelig oppdagelsen av individualitet faktisk er. Han omtaler ’individualitet’ som  en delikat plante, som kan ivaretaes eller forsømmes –  og nytter utrykket ’velorganisert individualitet’ (”man who is as well organized in his individuality”).

Han definerer individualitet som ” The qualities or characteristics that distinguish one person from another”, og “By individuality I mean the peculiarity and singularity of the individual in every psychological respect “.

Jung bruker også begrepet individuering som uttrykk for prosessen med utforming av individuelt særpreg i personligheten:

“A process of psychological differentiation, having for its goal the development of the individual personality.”, og “a conscious process of differentiation, or individuation, is needed to bring the individuality to consciousness”.

Videre skriver han:

“In general, it is the process by which individual beings are formed and differentiated; in particular, it is the development of the psychological individual Thus individuation involves an increasing awareness of one’s unique psychological reality, including personal strengths and limitations, and at the same time a deeper appreciation of humanity in general.”

Jung opererer videre med to hovedaspekter ved individuering – en endogen subjektiv prosess og en ytre og social prosess:

“in the first place it is an internal and subjective process of integration, and in the second it is an equally indispensable process of objective relationship. Neither can exist without the other, although sometimes the one and sometimes the other predominates”.  

Denne dobbeltheten i individualiseringsprosessen er det viktig å fastholde dersom en skal unngå ulike former for redusering; til det biologiske og psykologiske på den enesiden, eller det interaktive og sosiale på den andre siden.

Jung betrakter individ-samfunn dynamikken som en viktig side ved individuering:

“A real conflict with the collective norm arises only when an individual way is raised to a norm, which is the actual aim of extreme individualism. Naturally this aim is pathological and inimical to life. It has, accordingly, nothing to do with individuation, which, though it may strike out on an individual bypath, precisely on that account needs the norm for its orientation to society and for the vitally necessary relationship of the individual to society. Individuation, therefore, leads to a natural esteem for the collective norm”.

Carl Jung skriver at dersom man tar tilstrekkelig hensyn til individets særpreg er dette bedre for samfunnets fungering enn når dette særpreget blir neglisjert eller undertrykket

Han advarer mot at ingen samfunnsmessig lovgivning vil noensinne greie å overvinne de psykologiske forskjellene mellom mennesker, og at forskjellene er den mest nødvendige faktoren for å generere den vitale energien i et menneskelig samfunn

Rousseaus radikale individualisme

Rousseaus gjennomtenkning av det individuelle tar utgangspunkt i Montaignes prosjekt. Men han var ikke fornøyd med Montaignes behandling av det individuelle. Han tar skrittet ut i det som har blitt omtalt som ’militant individualisme’ ( se Todorov 2002), et prosjekt som Rousseau hevder er uten forløpere og enestående.

Utgangspunktet er at alle individer oppfattes som absolutt forskjellige, adskilte og inkommensurable – dermed blir hans behandling av seg selv i selvbekjennelsene og andre steder en veiviser for andres behandling av seg selv og sitt liv. Rousseau vil gjennom sitt forhold til seg selv være en modell og en forløper for andre. Dersom han ønsker å kjenne Rousseau, så er det fordi det ikke finnes noen som han. Individet kan ikke reduseres til andre, han er ikke lik noen av dem. Han er ikke bare unik, han er forskjellig. Rousseau skriver i begynnelsen av sine ”Bekjennelser” at  han ikke er lik noen av de han har møtt, han våger å hevde at han ikke er lik noen som eksisterer eller noen som har eksistert tidligere på jorden, og det vil heller ikke være noen i fremtiden som er lik han. Hvordan kan han innta dette radikale forskjellsperspektivet: jo- sier han –

”naturen har knust støpeformen som den støpte han i”.

Dersom han ikke er verdt noe mer så er han i det minste forskjellig. Han tilhører en egen art, seg selv i sin ureduserbare forskjellighet – og krever derfor en fullstendig ny analyse. Han kan ikke forståes gjennom andre.

Rousseau vil være fullstendig sannferdig, og vil fortelle alt uten reservasjoner, ’ jeg vil fortelle alt, det gode, det dårlige, kort sagt, alt’. Han må oppfinne et språk som er like nytt som selve prosjektet, finne en egen tone og stil. Uten sammenligning med andre, uten å måle seg opp mot andre. Dette kravet om absolutt singularitet opphever seg selv; for å kunne etablere seg selv som forskjellig, må Rousseau sammenligne seg med andre – noe som innebærer at han også er lik dem. Påstanden om forskjellighet er altså basert på sammenligninger, og Rousseaus er klar over at dette hans  radikale prosjekt dermed i en forstand faller sammen. Kunnskap om den enkelte kan ikke fremkomme uten sammenligning, som alene er den veien som kan åpne opp for å se likhet og forskjell; man kan ikke bestemme et individ i relasjon til det selv uten å sammenligne han eller henne med andre. Rousseau oppgir i denne mening ideen om radikal forksjellighet, men han fastholder at man allikevel kan fremskaffe kunnskap om seg selv som singular.

Gjennom sitt eget prosjekt kan Rousseau være modell for alle andre, at alle kan kjenne seg selv gjennom minst en annen – og denne andre kan være Rousseau som gjennom sin bekjennelse tilbyr et offer slik at andre skal kunne følge etter i individualiseringens spor. La hver enkelt leser imitere meg, og la han derigjennom komme tilbake til seg selv som jeg har gjort. Rousseau åpner så å si opp en ny vei, som andre kan følge etter i for å oppdage seg selv og oppnå kunnskap om seg selv. Rousseau ender faktisk med å motsi seg selv, når han sier at vi elsker å tro at vi er så forskjellige fra andre, men i virkeligheten er vi svært lite forskjellige.

Individualisering i sosiologien

Den tyske sosiologen G.Simmel (1901) har flere steder inngående drøftet individualitet og individualitetens historie i et sosiologisk perspektiv. Han skjelner mellom to former for sosiologisk individualisme. Det almene abstrakte begrepet om mennesket som noe som alltid og overalt er det samme ser bort fra det som skiller menneskene fra hverandre. Almenbegrepet om mennesket  viser til individet som sådant, ikke dette eller hin bestemte individ, ikke det levende og konkrete mennesket som ledd i et bestemt kollektiv. Den formelle individualismen henviser til dette begrepet, om det isolerte og frie jeg’et, grunnleggende like samfunnsatomer som adskilte eksemplarer av almenbegreper, ikke særpregete og individuelle personligheter. Den kvalitative individualismen retter blikket mot den menneskelige forskjelligheten, der hver enkelt er et særpreget idealbilde av seg selv, som ikke er lik noen andre.

Han hevder at den økende sosiale friheten i moderne samfunn virker til å oppheve likheten mellom mennesker. Den betyr at den individuelle personligheten mer uhemmet kan utvikle og profilere sine sepsielle egenskaper, og at forskjellene mellom individuelle naturer dermed utarbeider seg skarpere, blir tydeligere – den ytre forskjellen mellom personene blir tydeligere i slike samfunn med stor grad av frihet.

Den tyske sosiologen Ulrich Beck (2001, 2002) har gjort begrepet individualisering til et nøkkelbegrep i sin ‘biografiske samfunnsanalyse’ de siste 20 årene. Individualisering hos Beck er et begrep som beskriver en strukturell omforming av sosiale institusjoner og av individenes forhold til samfunnet. Individualisering betyr ikke individualisme (en politisk ideologi) eller individuering (dannelsen av det autonome jeg i psykologisk forstand).

Den positive vurdering av individualitet er ifølge Beck et moderne fenomen. I tidligere historiske individualiseringsfaser har har individualitet hovedsakelig blitt likestilt med avvik, tåpelighet, syndig – blitt forstått på en nedsettende måte. Beck peker på at innenfor rammen av det gamle enhetlige og lukkete samfunn er individualitet bare den minste enhet i et forestilt hele, og ikke noe som den enkelte kan uttrykke seg gjennom. I moderne samfunn skjer det en oppvurdering av det individuelle, sammen med institusjonelt basert en avstandardisering av livsgrunnlag, livsstiler og mønstre.

Individualisering slik han forstår det oppstår i høyt differensierte samfunn som er inndelt i og som inndeler individenes liv i særskilte funksjonsområder. Den enkelte må selv sette det fragmenterte og usammenhengende livet sitt sammen igjen. Den enkelte får selv oppgaven å skulle organisere et ‘eget liv’:

» Stilt overfor de nye føringene, må man selv gjøre noe, bli aktiv, oppfinnsom og smart, utvikle ideer, være raskere, smidigere, mer kreativ, for å vinne fram i konkurransen – og det ikke bare en gang, men hele tiden, hver dag. Alle og enhver blir aktører, konstruktører, sjonglører, iscenesettere av sin biografi, sin identitet, men også av sine sosiale bånd og nettverk» (1997, s.113)

Og videre;

”alle må så, når de vender tilbake til seg selv, forsøke å komme overens med de fordeler og ulemper, det er å være den de er.” (2002, s.67)

De vestlige samfunnene har i etterkrigstiden omformet det sosiale landskapet, og dannet nye institusjonelle mønstre som utgjør matrise for individualisering, når det gjelder boligstrukturer, samliv og familiemønster, utdanning og yrkesmønster, osv.. Det egne livet muliggjøres og påtvinges oss gjennom nye former og institusjoner for livsløp, samliv og felles beste, en variasjonsbredde av løsninger og former som danner institusjonelle føringer for det egne liv. Beck omtaler denne nye formen for individualitet som ’institusjonalisert individualitet’. Det finnes ikke lenger noen ‘normalbiografi’, bare individuelle biografier. Det egne livet blir et daglig utformingsproblem, som en trasser seg til, forsvarer og sikrer mot overgrep fra andre og foresatte.

Individualiseringsprosessen har også sine materielle forutsetninger; egen bolig, eget værelse, eget arbeid, egne risikoer utgjør alle utviklingsrommet for at den enkelte kan utvikle egne livsperspektiver.

Men Beck advarer mot at det finnes ulike former for individualisering. Og han peker også på at individualisering ikke må forveksles med atomisering. Atomisering  innebærer at mennesker blir fritsatt fra tradisjoner og rollebur, samtidig som de blir sosialt og kulturelt rotløse, isolerte og frarøvet sine gamle trygghets- og sikringsystemer. Som følge av atomisering blir mennesker usikre når det gjelder de elementære og grunnleggende betingelsene for sin eksistens, og angsten for å mistre fotfeste og grunnen under føttene følger dem hele tiden. Atomisering er en mulig sideeffekt av individualiseringsprosessen, og viser at tilgangen til sikringssystemer og livsbetingelser for den enkelte gir individualiseringen ulikt preg. Vi kan slik skjelne mellom velstandsindividualisering, fattigdomsindividualisering, rikdomsindividualisering – som ulike politisk påvirkete utfall av individualiseringsprosessen. Disse mulighetene blir derfor en utfordring;man er nødt til å overveie mer nøyaktig, hva de mer detaljerte betingelsene består av, som setter mennesker i stand til på en eller annen måte skapende å omgås disse nye muligheter som individualiseringen tilbyr oss. ” (2002, s76).

Denne utfordringen å legge gode samfunnsmessige og trygghetsskapende betingelser for individualiseringen er særlig avgjørende når det gjelder det faglige etter-reform arbeidet med utviklingshemmete mennesker, en diskusjon som altfor lenge har blitt neglisjert. Gjennom mediaoppslag blir vi gjort kjent med noe som muligens er tiltakende skadelige former for individualisering for utviklingshemmete. I den såkalte Svelgensaken blir for eksempel en utviklingshemmet person hentet fra sin egen bolig og plassert på sykehjem uten at han eller de nærmeste har søkt om eller bedt om dette, og kommunens ledelse neglisjerer vedtak hos fylkesmannen om at dette er et ulovlig inngrep overfor en borger, selv om han er utviklingshemmet.

For å legge til rette trygghetssikrende samfunnsmessige betingelser for en egnet individualiseringsprosess for utviklingshemmete kreves det  at det legges grunnlag for en ny tenkning gjennom nøyaktig begrepsarbeid og oppsummering av empirisk kunnskap om støttepersonenes og utviklingshemmetes menneskers reaksjoner på de nye livsbetingelsene i reformens kjølvann.

Samfunn og individualitet

Individualitet hos personer er hele tiden forbundet med og har mye av sin kilde i biologisk-genetisk forankret særpreg i lynne, gemytt, kognitiv fungering – dvs. hva man tidligere omtalte som den enkeltes konstitusjon. Konstitusjonen er noe som den enkelte aktivt forsøker å utforme og la komme til uttrykk i sosialt strukturert samspill mellom mennesker. Denne prosesses tilsvarer det Jung omtaler som individuering: ingen er heller noengang fullstendig individuert. Individuering er en alltid uavsluttet oppgave for alle mennesker.

Det er heller ikke riktig å oppfatte individualitet som noe som først og fremst finnes adskilt og iboende hos den enkelte (Beck 2001, Habermas 1991). En må samtidig se på hvilke sosiale settinger, arenaer, nettverksmønstre og uttrykksmuligheter som den enkelte har til å utprøve, uttrykke, utfolde og etter hvert få anerkjennelse og verdsetting av andre for sin individualitet.

Individualisering synes å være forbundet med spesifikke sosiale og historiske livsbetingelser, praksiser og fremstillingsmåter. Et eks. er individualisering i portretteringen av personer i litterære fremstillinger som biografier og bekjennelseslitteratur, og i bilder. Dette er ulike måter å fortelle andre om seg selv, å fremstille og vise seg for andre i sitt særpreg.

Alle levende vesener uttrykker i en eller annen forstand sitt særpreg og sin egenart når de lever. Mennesker gjør dette på komplekse og kulturstyrte måter, i form av ulike typer av selvfremstillinger og ‘selv-narratisering’, der en gjør rede for og forteller om seg selv, sin livshistorie, hvem en er, finner ut hva en passer til og sammen med, osv.. I og med at det menneskelige er så uoverskuelig mangesidig og variert, må den enkelte søke ut i verden og utforme sin  seg selv som individuell skikkelse gjennom å finne,låne, forkaste og bruke roller og gester blant alt det som en har tilgang til. Den tyske sosiologen Beck (2002) omtaler dette som eksperimentell individualisering. Mennesker har har samtidig biologisk og psykologisk et behov for å finne sitt særpreg og føle seg enestående, og gjør ofte dette på uforutsigbare og overraskende måter (grundigere om dette, og individuelle forskjeller i behovet for særpreg – se Snyder og Fromkin 1988) Den enkeltes særpreg og egenart utgjør en viktig og uerstattelig side ved den menneskelige og samfunnsmessige virkeligheten, noe som lenge har vært oversett både i sosiologisk og sosialpsykologisk tenkning. Særpregete og unike enkeltmennesker preger og konstituerer den menneskelige virkeligheten gjennom en komplisert dynamikk: Hagen-Fremskrittspartiet, Castro-Cuba, Drillo-forballlandslaget, Oluf-Nordnorsk humor, osv.. Selv ordinære og avvikende mennesker har en lignende konstituerende effekt, og når de faller fra blir det igjen et ‘tomrom’ etter dem som ingen andre kan fylle. Også utviklingshemmete mennesker har denne Castro-Cuba ligende effekten; de virker gjennom sitt særpreg og sin enestående måte å være på konstituerende på den sosiale virkeligheten.

I en satirisk novelle fra 1972 (‘Harrison Bergeron’) skriver Vonnegut.’

‘Året var 2081, og alle var endelig blitt like. De var ikke bare like for Gud og Loven. De var like på alle tenkelige måter. Ingen var smartere enn noen andre. Ingen hadde bedre utseende. Ingen var sterkere eller raskere enn noen andre’.

I Vonneguts novelle-verden blir likheten lovfestet og følges opp av offentlige likhetsskapende organer som sikrer utjevning av forskjeller gjennom handicappingstiltak og normaliserende tiltak. Det er åpenbart at likhet såvel som forskjeller mellom mennesker er noe som også henger sammen med livsbetingelsene i samfunnet. Det ubegrensete likhetssamfunnet i sosialdemokratisk eller kommunistisk regi kan være like monstrøst som det ubegrensete forskjellsamfunnet i regi av høyrebevegelser.

 

Marginalisering og outsidere: Noen står eller stiller seg utenfor fellesskapet

Ulike samfunn og kulturer vurderer og organiserer individualitet og særpreg på ulike måter. Den tyske sosiologen G. Simmel var opptatt av at særpreg og individualitet krever ’sosiale former’ for å uttrykkes gjennom. Uten slike samfunnsmessige settinger og arenaer blir individualitet stum, usynlig, sosialt støy. Alle kulturer og samfunn har likeens egne sosiale betegnelser og rollesammenhenger som peker ut problematiske forhold mellom individ og samfunn: avvikere, tapere, outsider, marginalisering, subkulturer, den ene mot alle, osv.. Forfatteren Jens Bjørnebo hevdet med overbevisning at standard og normale mennesker er overvurderte, og at de ikke bidrar med viktige ting til menneskeheten; mange ganger er det heller tvert imot slik at det er de som har forårsaket mest elendighet. Han hadde derimot et skarpt blikk for den betydningen som menneskelig variasjon og særpreg kan ha:

Hva ville i det store og hele ha blitt til av vårt elskede, stinkende, skjønne Europa uten våre narkomane, drankere, homoseksuelle, tuberkuløse, sinnsyke, syphilitikere, sengevætere, kriminelle, og epileptikere ? Hele vår kultur er skapt av forbrytere, vanvittige og pasienter’ (sitert fra Frihetens øyeblikk).

Forfatteren Bjørnebo er på mange måter en individualitets-romantiker; han ser utelukkende det positive i den spontane og frie utfoldelsen av særpreg og egenart. Men individualitet kan utvilsomt overspilles, og slå over i det plagsomt eksentriske, bisarre, opsiktsvekkende. I det imperialistisk-psykiatriske språket brukes patologi-betegnelsen personlighetsforstyrrelser om særlig uttalte og ubalanserte skjevheter i individualitetsuttrykking, der folk fremstår som uvanlige ved at de er mer enn vanlig selvsentrerte, avhengige, dominerende, distanserte, nærgående, osv.

 

Individualitetens arenaer og mulighetsbetingelser

Vi har altså sett at individualitet er en nøkkelfaktor i moderne menneskers livsutforming og selvforståelse. Samtidig vet vi at individualiteten ikke finnes fiks ferdig i den enkelte, men er et aldri avsluttet prosjekt som utspiller seg i personenes samhandling med andre mennesker og sosiale livsbetingelser. Best mulig tilgang til følgende sosiale vilkår synes å utgjøre viktige mulighetsbetingelser for individualiseringsprosessen:

Privathet: Å trekke grenser mellom det som bare er tilgjengelig for og kan kontrolleres av ens egen person og det offentlige, som er tilgjengelig og kan oppsøkes av alle

Alenehet: Å kunne være alene rett og slett: uten at andre tilstede, uten å bli observert av andre

Intimitet: Å kunne oppleve intimitet: Det å være i en dyade eller smågruppe skjermet mot utenomverdenen, hvor det oppstår avslappete og personlige forhold

Anonymitet: Opphold i offentlig rom uten å bli oppdaget og identifisert som person, å kunne forsvinne i mengden og ikke bli kartlagt, observert

Tilbakeholding eller reserverthet: å ha en psykologisk og personlig barriere mot uønsket inntrenging-informasjon-kommunikasjon, som samtidig krever at omgivelsene og andre mennesker på en diskret måte respekterer ønsker om ikke å kommunisere eller delta

Selvbestemmelse, autonomi: å ha adgang til å gjøre sine egne valg, ta egne avgjørelser, gå sine egne veier – versus andre eller fremmed-bestemmelse; dette er et særlig avgjørende område. Det kan selvsagt også omfatte at man får typer av støtte som fremmer selvbestemmelse, som aldri er en absolutt størrelse.

Noen samfunn og noen sosiale systemer gir individene gode mulighetsbetingelser for sin individualisering, mens andre hindrer og hemmer den på ulike mer eller mindre skjulte måter.


[1] ’Looping’ er et begrep hos sosiologen Goffman i Asyler: det omtaler en prosess der den innsatte i en institusjon reagerer på en uakseptabel behanding, og der reaksjonen som skyldes behandlingen i neste omgang tolkes som tilhørende den sykdommen som skal behandles. Looping er antagelig langt mer utbredt i våre helseinstitusjoner og hjelpeapparater enn man tør innrømme.

[2] Mer om dette: “We are faced with the puzzle of Asperger’s syndrome. Here we have a disorder in which affected individuals can show quite abnormal use of language in an absence of a history of language delay and the semantic and syntactic problems that are sometimes seen in individuals with autism. It is striking that there have been no brain imaging studies of language function in Asperger’s syndrome. It is widely assumed that their normal intelligence and apparently normal language skills represent intact functioning of the relevant brain systems; but this is an assumption. One has to be somewhat cautious about equating normal behavioural performance with an intact biological mechanism. “(Bock & Goode, 2003, p. 36)

Legg igjen en kommentar

Please log in using one of these methods to post your comment:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s